Justis- og beredskapsdepartementet legger i proposisjonen
frem forslag til endringer i reglene om foreldelse og forvaring
i straffeloven 1902.
Komiteen besluttet først å avgi innstilling
om den delen av proposisjonen som omhandler foreldelse og senere
avgi innstilling om den delen av saken som gjelder forvaring, jf.
Stortingets forretningsorden § 31 fjerde ledd. Presidentskapet ga
sitt samtykke til en slik behandling. Det vises til Innst. 263 L
(2013–2014) om foreldelse.
For å sikre bedre sammenheng mellom reglene om
forvaring og reglene om ordinær fengselsstraff, foreslår departementet
endringer i reglene om maksimal tidsramme og minstetid ved forvaring.
Maksimal minstetid ved forvaring foreslås utvidet fra 10 til 14 år
i tilfeller der det er fastsatt en tidsramme på mer enn 15 år og
til 20 år i tilfeller der det er fastsatt en tidsramme som overstiger
21 år. Maksimal tidsramme foreslås utvidet til 30 år for forbrytelser
med en strafferamme på fengsel i 30 år.
Forslaget om å utvide maksimal minstetid og
tidsramme ved forvaring får ikke nevneverdige administrative eller
økonomiske konsekvenser for kriminalomsorgen. Det er tale om svært
få saker, og kriminalomsorgen må uansett ta i betraktning at forvaringen
kan bli forlenget. Forslaget om å utvide maksimal minstetid kan
gi noen færre søknader om prøveløslatelse, noe som vil kunne gi
en liten reduksjon i påtalemyndighetens og domstolenes saksmengde.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid,
fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og
Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og Ulf
Leirstein, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra
Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til at forvaring er en
tidsubestemt straff som kan idømmes farlige lovbrytere i den hensikt
å beskytte samfunnet mot ny alvorlig kriminalitet. Selv om straffen
er tidsubestemt skal det fastsettes en tidsramme for forvaringen.
Det er en grunnleggende forutsetning for dom på forvaring at ordinær
fengselsstraff ikke er tilstrekkelig til å verne samfunnet. Tidsrammen
kan forlenges dersom det ved tidsrammens utløp vurderes at det fortsatt
foreligger fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger.
Komiteen viser til at ved dom
på forvaring skal retten fastsette en tidsramme og bør fastsette
en minstetid, jf. straffeloven 1902 § 39 e første og annet ledd.
Tidsrammen angir reaksjonens varighet. Betydningen av at det fastsettes
en minstetid, er at prøveløslatelse ikke vil kunne vurderes før
minstetiden er utløpt, jf. § 39 f. Det vil heller ikke kunne innvilges
permisjon før etter to tredjedeler av minstetiden, jf. forskrift 3. mai
2004. Tidsrammen bør ikke overstige 15 år og kan ikke overstige
21 år, jf. straffeloven 1902 § 39 e første ledd først punktum. Flertallet i
justiskomiteen la ved behandlingen av lovforslaget til grunn at
dom på forvaring ikke skal være kortere enn det en dom på ordinær
fengselsstraff ville vært (Innst. O. nr. 34 (1996–97) side 22).
Dette er imidlertid et synspunkt som Høyesterett ikke fullt ut har
tiltrådt.
Komiteen peker videre på at minstetiden
ikke kan overstige 10 år, jf. straffelovens § 39 e annet ledd. Begrunnelsen
for at det skal fastsettes en minstetid er i første rekke at det
vil kunne stride mot den alminnelige rettsfølelsen dersom den forvaringsdømte
løslates etter langt kortere tid enn om vedkommende hadde blitt
idømt ordinær fengselsstraff (NOU 1990:5 side 118 og Ot.prp. nr. 87
(1993–94) side 112). Minstetiden fastsettes med utgangspunkt i et
anslag over når det ville vært aktuelt med prøveløslatelse dersom den
domfelte var idømt en ordinær fengselsstraff. Dersom den domfelte
ville blitt idømt ordinær fengselsstraff på 21 års fengsel, ville prøveløslatelse
vanligvis vært aktuelt først etter at 2/3 av fengselsstraffen var
sonet, dvs. etter 14 år. Det innebærer at en domfelt som idømmes ordinær
fengselsstraff på for eksempel 21 års fengsel først vil kunne vurderes
for prøveløslatelse etter 14 år, mens en person idømt forvaring som
har begått tilsvarende handling under sammenlignbare omstendigheter,
vil kunne vurderes for prøveløslatelse allerede etter 10 år.
Komiteen mener at hovedbegrunnelsen
for lovendringsforslaget er at det vil kunne stride mot folks rettsfølelse
dersom en forvaringsdømt kan slippes løs på prøve etter for eksempel
10 år, mens en person som er dømt til 21 års ordinær fengselsstraff
for tilsvarende handling først vil kunne bli vurdert for prøveløslatelse
etter 14 år.
Komiteen viser til at departementet
videre går inn for at maksimal tidsramme for forvaring forlenges
som en konsekvens av at det er innført 30 års strafferamme for noen
av de mest alvorlige forbrytelsene. Hensynet til sammenheng i regelverket
tilsier at også maksimal tidsramme utvides til 30 år for forbrytelser
med 30 års strafferamme.
Komiteen mener forvaring skal
ha et annet innhold enn ordinær fengselsstraff, jf. Meld. St. 37 (2007–2008),
kap. 6.6 som omhandler forvaring. Her vektlegges at hensynet til
samfunnet best kan ivaretas ved at den dømte endrer atferd og dyktiggjøres
for et liv utenfor fengsel. De dømte skal ha individuelt tilrettelagt
rehabilitering ut fra den enkeltes behov. Komiteen legger
denne tenkingen til grunn og at endringen i denne sak, ikke foranlediger
endringer i straffeoppleggets innhold.
Komiteen peker på at studier
viser at rundt 10 pst. av de innsatte har store lærevansker og ytterligere
10 pst. av norsktalende innsatte har så store grunnleggende mangler
i språkforståelse at de har store problemer med å forstå språklig samhandling.
(Erik Søndenaa, fagartikkel, nr. 2/2008 Kriminalomsorgen). En studie
av forvaringspraksis etter elleve år, viser at det totalt har vært
203 dommer og 110 løslatelser. Ca. 60 pst. av prøveløslatelsene
avgjøres av domstolene. Det er videre registrert brudd på EMK artikkel
5 nr. 4 elleve ganger pr. 2. januar 2013, (bruddene omhandler behandlingstiden
av løslatelsesbegjæringen). Tilbakefallsprosenten er tilsvarende
for andre innsatte, rundt 20 pst. (Dr. scient. Berit Johnsen, Lov
og rett. 06/2013). Man kan stille seg spørsmålet om tilbakefallsprosenten hadde
vært lavere ved mer tilpasset rehabilitering. Forvaringsinstituttet
skal ivareta samfunnets behov for beskyttelse, og en forvaringsdom
kan forlenges opptil fem år et ubegrenset antall ganger, etter rettslig
vurdering. All løslatelse før tidsrammen er utløpt, er å betrakte
som prøveløslatelse.
Komiteen mener det er mange dilemmaer
knyttet til endringene i forslaget. Hensynet til den allmenne rettsoppfatning
veier for en endring. Det gjør også hensynet til ofre og deres pårørende,
som kan møte gjerningspersonen etter det som oppleves å være for
kort tid etter at dommen er falt, fordi domstolen ikke anser gjentakelsesfaren
eller farlighetsmomentet å være så stort at samfunnet har behov
for beskyttelse. Hensynet til samordning av soningslengden med ikke-forvaringsdømte
heller også i den retningen. Hensynet til innsattes soningsvilkår
kan trekke konklusjonen i en annen retning, der man må stille seg
spørsmålet om man kan oppnå ønsket atferdsendring, slik at den innsatte
blir godt nok rehabilitert før dommen utløper, ved en forlenget
minstetid. Dersom forvaringsdømte har barn, vil dette bety en forlengelse
av påkjenninger for dem og andre nære pårørende, som taler for å
ikke innføre endringen.
Komiteen har vurdert disse dilemmaene
og er av den oppfatning at det er riktig å utvide minstetiden slik
forslaget legger opp til. Komiteen vil peke på at
man med denne endringen ikke endrer innholdet i soningen, et innhold
vi mener kan forbedres og skreddersys tidligere og oftere, slik
at den enkeltes rehabiliteringspotensiale i større grad avdekkes
og legges til grunn i rehabiliteringsarbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at det siden forvaring ble innført, er blitt påvist flere svakheter
med straffeformen: Bl.a. knyttet til at vilkårene for prøveløslatelse
er for vide, noe som har ført til et høyt antall prøveløslatelser
ved minstetid. Det er også reist kritikk på grunn av at det ikke
foreligger noe etablert ettervern til personer som løslates ved
endt tidsramme, fordi forvaringen ikke blir forlenget.
Flertallet viser blant annet
til at Høyesterett i tre avgjørelser avsagt 16. oktober 2014 kom
til at vurderingsnormen for prøveløslatelse fra forvaring skal være
den samme som for å idømme forvaringen. Dette innebærer at påtalemyndigheten må
føre bevis for at det foreligger nærliggende fare for gjentakelse
ved løslatelse, noe som kan være svært vanskelig å bevise om den
domfelte gjennom flere år har vært i fengsel i et kontrollert miljø
og dermed uten at en har tilstrekkelig gode muligheter til å forutse
hvordan vedkommende vil håndtere tilværelsen utenfor fengselet.
Flertallet mener at det er behov
for en vurdering av om det i vilkårene for prøveløslatelse fra forvaring
i tilstrekkelig grad tas hensyn til samfunnets behov for beskyttelse. Flertallet ønsker
at et bredere vurderingsgrunnlag enn i dag skal anvendes.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti er glad for at regjeringen foreslår å øke minstetiden
for forvaring, men vil likevel vise til Dokument 8:22 S (2013–2014)
hvor Kristelig Folkeparti foreslår å fjerne muligheten for prøveløslatelse
ved sonet minstetid, obligatorisk ettervern for forvaringsdømte,
samt skjerping av permisjonsreglene for forvaringsdømte. Dette medlem mener
at det strider mot folks rettsfølelse dersom en person som har begått
svært alvorlige og straffbare handlinger, som på grunn av faren
for gjentakelse dømmes til forvaring, får mulighet til prøveløslatelse
tidligere enn personer som kun idømmes ordinær fengselsstraff.
Det er derfor etter dette medlems mening nødvendig
å endre reglene for minstetid for forvaring. Dette medlem viser
ellers til representantforslaget hvor begrunnelsen for de ulike forslagene
fremgår.
Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
av forvaringsstraffen som innebærer en fjerning av muligheten for
prøveløslatelse ved sonet minstetid.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om obligatorisk
ettervern for forvaringsdømte.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om innskjerping
av permisjonsreglene for forvaringsdømte.»
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
av forvaringsstraffen som innebærer en fjerning av muligheten for
prøveløslatelse ved sonet minstetid.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om obligatorisk
ettervern for forvaringsdømte.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om innskjerping
av permisjonsreglene for forvaringsdømte.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i straffeloven 1902
(forvaring)
I
I lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov
gjøres følgende endringer:
§ 39 e første og annet ledd skal
lyde:
I dom på forvaring skal retten fastsette en tidsramme som
vanligvis ikke bør overstige 15 år, og ikke kan
overstige 21 år. For forbrytelser som
har en strafferamme på fengsel inntil 30 år, kan retten fastsette
en tidsramme som ikke kan overstige 30 år. Etter begjæring
fra påtalemyndigheten kan retten likevel ved dom forlenge den fastsatte
rammen med inntil fem år om gangen. Sak om forlengelse reises ved tingretten
senest tre måneder før forvaringstidens utløp.
Det bør også fastsettes en minstetid for forvaringen som
ikke må overstige ti år. I de tilfeller hvor retten fastsetter
en tidsramme som overstiger 15 år, kan retten likevel fastsette
en minstetid som ikke kan overstige 14 år. I tilfeller der retten
fastsetter en tidsramme som overstiger 21 år, kan retten fastsette
en minstetid som ikke kan overstige 20 år.
II
Loven trer i kraft når Kongen bestemmer.
Oslo, i justiskomiteen, den 2. desember
2014
Hadia Tajik | Hårek Elvenes |
leder | ordfører |