Fiskeri- og kystdepartementet foreslår i denne proposisjonen
en rekke lovendringer. Bakgrunnen er dels at departementet har foretatt
en etterkontroll av lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta
i fiske og fangst (deltakerloven), og dels en gjennomgang av lov
17. juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utlendinger driver fiske mv.
i Norges territorialfarvann (fiskeriforbudsloven). De fleste forslagene
til lovendringer gjelder deltakerloven og fiskeriforbudsloven, men
det foreslås også enkelte endringer i lov 6. juni 2008 nr. 37 om
forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova) lov
17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone (soneloven), samt
oppdatering av en lovhenvisning i lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard
(Svalbardloven).
I virkeområdebestemmelsen i deltakerloven § 2 foreslås
for det første å presisere at høsting av anadrome laksefisker ikke
er omfattet av deltakerloven da denne aktiviteten reguleres i lov 15. mai
1992 nr. 47 om lakse- og innlandsfisk mv. For det andre foreslås
det å åpne for at det i forskrift kan gjøres unntak fra deltakerloven
for høsting av arter som ikke er fisk, krepsdyr, bløtdyr eller sjøpattedyr.
Det tradisjonelle fiskeriregelverket passer ikke uten videre like
godt for høsting av slike arter, og det kan derfor være behov for
å vurdere konkrete unntak fra deltakerloven.
Det foreslås videre å flytte definisjonen av
hvem som skal anses likestilt med norsk statsborger fra fiskeriforbudsloven
til deltakerloven § 5, for at definisjonen skal stå i samme bestemmelse
som kravet om norsk nasjonalitet for å drive ervervsmessig fiske
og fangst. Det foreslås samtidig at kravet om bosted for mannskap
på norske fiskefartøy flyttes fra fiskeriforbudsloven til en ny
§ 5 a i deltakerloven, hvor den mer naturlig hører hjemme. Dette
medfører at bostedskravets virkeområde utvides til å gjelde for
alle norske fiskefartøy. Det foreslås at det i forskrift kan gjøres unntak
fra bostedskravet for fartøy som fisker utenfor norsk eller annen
stats jurisdiksjon.
Det foreslås å innføre en hjemmel til å fastsette
i forskrift når søknad om ervervstillatelse kan avslås ut fra hensynet
til fiskeflåtens distriktsmessige fordeling, hensynet til ressursgrunnlaget
eller lovens formål for øvrig, jf. deltakerloven § 7 første ledd
bokstav a. Forvaltningen har over tid utviklet en omfattende praksis
for når søknader skal avslås ut fra slike hensyn. Det vil være en fordel
om forvaltningen gis anledning til å forskriftsfeste denne praksisen,
både av hensyn til forutsigbarhet og regelverkets tilgjengelighet
for fiskerne.
Departementet foreslår å presisere at alle aktører som
har rett til å drive finansieringsvirksomhet i Norge, kan tildeles
midlertidig ervervstillatelse ved tvangssalg og konkurs uten hensyn
til nasjonalitetskravet for å drive ervervsmessig fiske og fangst,
jf. deltakerloven § 7 tredje ledd.
Det foreslås å endre anvendelsesområdet til kravet
om spesiell tillatelse (konsesjon). I dag gjelder kravet om konsesjon
for fiske med bestemte redskap (trål, reketrål, ringnot), mens forslaget
går ut på at konsesjonskravet i stedet skal gjelde for fiske med
havfiskefartøy, jf. deltakerloven § 12. Forvaltningens adgang til
i forskrift både å utvide og innskrenke konsesjonskravet foreslås
videreført. Forslaget vil bidra til at konsesjonskravet tilpasses
den allerede pågående utviklingen mot større redskapsfleksibilitet
for rederiene. Forslaget vil ikke få noen direkte betydning for
enkeltaktører da det ikke legges opp til samtidige endringer i forskriftene
som regulerer konsesjonsgruppene og valg av redskap.
Det foreslås å endre deltakerlovens bestemmelser
om overtredelsesgebyr, tvangsmulkt og straff, og innføre en egen
bestemmelse om straffeprosessuell inndragning, jf. deltakerloven
§§ 28, 29 og 31, samt forslag til ny § 31 a. Hovedformålet med disse
endringene er å oppdatere bestemmelsene i forhold til tilsvarende
bestemmelser i havressursloven.
Det foreslås å tydeliggjøre at ikke bare enkeltpersoner,
men også foretak, kan ilegges overtredelsesgebyr etter § 28. Det
foreslås derimot ikke å videreføre bestemmelsen om at overtredelsesgebyr
kan ilegges i medhold av deltakerloven for overtredelse av annet
fiskeriregelverk.
Det foreslås å heve strafferammen i deltakerlovens
straffebestemmelse, § 31, fra tre til seks år, samt å presisere
at det ved vurderingen av om en lovovertredelse er grov, skal tas
hensyn til om lovbruddet er av grenseoverskridende karakter. Forslaget
tilsvarer en foreslått endring i havressursloven.
Tre sett av regler foreslås flyttet fra fiskeriforbudsloven
til havressursloven: Dette gjelder for det første reglene om redskapsbegrensninger
for utenlandske fiskere som ikke bor i Norge. Disse reglene hører
naturlig hjemme sammen med redskapsbegrensningene for sports- og
rekreasjonsfiskere i havressursloven § 22. For det andre gjelder
det forbudet mot tilvirking eller pakking av fisk mv. om bord på
utenlandsk fartøy, og mot omlasting av fisk mv. til utenlandsk fartøy.
Disse reglene hører naturlig hjemme i havressursloven fordi denne
loven allerede har regler om omlasting av viltlevende marine ressurser.
For det tredje dreier det seg om regler om fiskerioppsyn i fiskeriforbudsloven
§ 7.
Det foreslås flere materielle justeringer i
forbudet mot tilvirking, pakking og omlasting som flyttes til havressursloven.
For det første utvides forbudets saklige virkeområde fra å gjelde
fisk, krepsdyr og bløtdyr, til å gjelde alle viltlevende marine
ressurser, slik at det saklige virkeområdet blir sammenfallende
med havressursloven. For det andre foreslås det å liberalisere dispensasjonsadgangen
for omlasting mellom utenlandske fartøy. Tidligere kunne slik dispensasjon
bare gis ved havari eller liknende, mens forslaget åpner for at
dispensasjon kan gis ved særlige tilfeller, dvs. selv om det ikke
foreligger havari eller liknende. Det foreslås videre at loven presiserer hvilke
former for tilvirking og pakking som er omfattet av forbudet, i
tråd med den praksis som tidligere er lagt til grunn av departementet. Havressursloven
har et videre geografisk virkeområde enn fiskeriforbudsloven. Det
legges likevel ikke opp til at forbudets geografiske virkeområde
endres.
Det foreslås å oppheve fiskeriforbudsloven § 8 som
gir hjemmel til å forby ilandføring av utenlandsk fangst når hensynet
til pris- og avsetningsforholdene tilsier det. Bestemmelsen anses uaktuell,
både fordi overkapasitet ved norske landanlegg ikke lenger er et
praktisk problem, og fordi det er tatt inn i havressursloven en
hjemmel for å forby ilandføring av utenlandsk fangst for å hindre
ulovlig fiske mv.
Departementet foreslår å ta inn i havressursloven en
hjemmel til å stille krav til utstyr mv. for å sikre trygg atkomst
til fartøy for kontrollører (for eksempel krav til losleidere).
Forslaget innebærer at det kan fastsettes felles krav i én forskrift for
alle fartøy som er omfattet av havressursloven. I dag er regelverket
på dette området svært fragmentarisk, med ulike hjemmelslover og ulike
regler avhengig av blant annet størrelse på fartøyet og hvor kontrollen
faktisk skjer.
Det foreslås å tydeliggjøre at ikke bare enkeltpersoner,
men også foretak, kan ilegges overtredelsesgebyr (lovbrotsgebyr)
etter havressursloven, tilsvarende det som foreslås i deltakerloven.
Det foreslås å heve strafferammen i havressurslovens
straffebestemmelse fra tre til seks år, samt å presisere at det
ved vurderingen av om en lovovertredelse er grov, skal tas hensyn
til om lovbruddet er av en grenseoverskridende karakter. Forslaget
vil legge bedre til rette for at Norge kan delta i internasjonalt
samarbeid mot fiskerikriminalitet innenfor rammene av FNs konvensjon
mot grenseoverskridende organisert kriminalitet.
I proposisjonen omtales ulike saksfelt som departementet
har vurdert nærmere under arbeidet med etterkontrollen, men som
ikke har resultert i forslag til lovendringer.
Det første saksfeltet dreier seg om bruk av
leiefartøy i ervervsmessig fiske. Bruk av leiefartøy er i utgangspunktet
forbudt, selv om dispensasjon kan gis ved havari eller forlis. Departementet vurderer
det slik at det bør kunne åpnes for bruk av leiefartøy også ved
kontrahering av nybygget fartøy, for å legge bedre til rette for
fornyelse av fiskeflåten. Dette medfører ikke behov for lovendring,
men forutsetter at det gjennomføres forskriftsendringer etter egen
høring.
Det andre saksfeltet dreier seg om deltakerlovens
krav om at aktiv fisker må eie mer enn 50 pst. av fartøy som skal
benyttes i ervervsmessig fiske og ha tilsvarende kontroll over virksomheten (aktivitetskravet).
Departementet foreslår ingen endringer i kravet til aktiv fiskers
eierandel.
Det tredje saksfeltet gjelder deltakerloven
§ 21 som bestemmer at regler som begrenser adgangen til å delta
i fiskerier som ikke er underlagt konsesjon, bare kan fastsettes
for ett år av gangen. Departementet foreslår ingen endringer i regelen
om at adgangsbegrensninger bare kan gis for ett år av gangen i denne
lovproposisjonen.
Departementet utarbeidet et høringsnotat datert 8. mai
2009 om etterkontroll av deltakerloven og gjennomgang av fiskeriforbudsloven.
De foreslåtte lovendringene er først og fremst av teknisk art, men
inneholder også en del materielle endringer. Endringene skal bidra
til et forenklet og mer oversiktlig regelverk. Departementet utarbeidet
i tillegg et høringsbrev datert 11. august 2009 med forslag til
to endringer i havressursloven, om henholdsvis overtredelsesgebyr
og krav til leidere.
De fleste høringsinstansene er positive til
at departementet har foretatt en etterkontroll av deltakerloven,
men Norges Fiskarlag og Norges Kystfiskarlag stiller spørsmål ved
om departementet burde ha opprettet en partssammensatt arbeidsgruppe.
Departementet vil bemerke at de foreslåtte endringene gjennomgående
er av en slik karakter at det bør være tilstrekkelig at de sentrale
forslagene har vært ute på en omfattende høring.
Departementet har også merket seg Landsorganisasjonen
i Norge og Norsk Sjømannsforbunds betraktninger om internasjonaliseringen
av bemanningen i fiskeflåten. En vurdering av slike forhold hører
etter departementets mening hjemme i en egen prosess.
Utvidelsen av deltakerlovens virkeområde i 2008
medførte at enkelte næringsaktører måtte forholde seg til deltakerlovens
relativt strenge vilkår for å delta i fiske.
Departementet mener at det er behov for å vurdere
særskilt om tarenæringen og eventuelle andre næringer i samme situasjon
bør omfattes av deltakerlovens krav for å delta i ervervsmessig fiske,
herunder kravet om at fartøy som benyttes til høsting er 60 pst.
norskeid, og mer enn 50 pst. eid av aktive fiskere. Det er ikke
uten videre gitt at en etablert næring som tarenæringen, med indirekte
utenlandsk eierskap i en del fartøy, skal måtte tilpasse seg et
krav om norsk eierskap, som over tid har vært anvendt på den tradisjonelle
fiskerinæringen. Det er ikke åpnet for unntak fra dette kravet i
deltakerloven, men departementet har lagt opp til at deltakerlovens nasjonalitetskrav
ikke skal gjennomføres overfor tarenæringen uten at det først foretas
en bredere gjennomgang av problemstillingen.
Departementet mener på denne bakgrunn at det er
behov for å ta inn en egen bestemmelse i deltakerloven som åpner
for at det i forskrift kan gjøres unntak fra deltakerloven for høsting
av arter som ikke har vært sett på som tradisjonell fiske- og fangstvirksomhet.
Dette vil legge til rette for at forvaltningen kan foreta en bred
vurdering av slik næringsvirksomhets behov for unntak fra deltakerlovens
ulike krav.
Departementet foreslår derfor at det tas inn
en bestemmelse i ny § 2 annet ledd som åpner for unntak fra deltakerloven
for høsting av andre arter enn de som omfattes av tradisjonell fiske- og
fangstnæring.
Deltakerloven § 5 stiller krav til nasjonalitet
for at en fartøyeier skal kunne få ervervstillatelse til å drive
ervervsmessig fiske og fangst. Bare norske statsborgere og personer
likestilt med norske statsborgere kan få slik ervervstillatelse.
Dette kravet skal bidra til å sikre norsk eierskap i fiskeflåten.
Hvem som er likestilt med norske statsborgere framgår av fiskeriforbudsloven
§ 2 første og annet ledd.
I departementets høringsnotat ble det foreslått
at definisjonen av hvem som oppfyller nasjonalitetskravet skal framgå
direkte av deltakerloven, ikke bare gjennom en henvisning til fiskeriforbudsloven.
Bestemmelsen i fiskeriforbudsloven ble foreslått inntatt i deltakerloven
§ 5 som en del av nasjonalitetskravet, og med den presisering at
utlendinger bosatt i Norge bare kan få ervervstillatelse for fartøy
med største lengde mindre enn 15 meter.
Departementet viser til forslaget til endring
av deltakerloven § 5.
Kravet om bosted for mannskap hører naturlig hjemme
i deltakerloven. Formålet med bostedskravet er å bidra til at de
nasjonale marine ressursene kommer kystbefolkningen i Norge til gode,
noe som er i tråd med formålsbestemmelsene i deltakerloven § 1 og
havressursloven § 1. Ved å innlemme bestemmelsen i deltakerloven
vil regelen bli mer tilgjengelig og sammenhengen i regelverket bedre.
Det er videre slik at deltakerlovens virkeområde passer
bedre til bostedskravet enn fiskeriforbudslovens virkeområde gjør.
Departementet kan ikke se noen saklig grunn til å ha forskjellige
regler for norske fartøy avhengig av om de fisker i farvann underlagt
norsk fiskerijurisdiksjon eller ikke, så lenge de enten leverer
hele eller deler av fangsten i Norge eller har base i Norge.
Bostedskravet innebærer imidlertid en unødig begrensning
for norske fartøy med tillatelse til å fiske i områder regulert
av CCAMLR. Departementet mener derfor at loven bør ha en åpning for
at Kongen ved forskrift kan gjøre unntak fra bostedskravet for fiske
og fangst i farvann utenfor norsk jurisdiksjon, og som er regulert
gjennom internasjonale avtaler eller organisasjoner.
Departementet foreslår videre å presisere i lovbestemmelsen
at bostedskravet ikke gjelder for fartøyfører som også er majoritetseier
i fartøyet, og som oppfyller vilkårene i deltakerloven § 6. Dersom
fartøyfører er den samme som fartøyeier, er bostedskravet ikke relevant,
idet kravet til statsborgerskap for eier gjør seg gjeldende, jf.
deltakerloven § 5.
Norges Fiskarlag har foreslått enkelte lempninger
i bostedskravet. Departementet ser ikke noen grunn til å ta disse
innspillene opp til ny vurdering, og viser til at bostedskravet
for fartøyfører ble grundig drøftet i Ot.prp. nr. 99 (2005–2006).
Deltakerloven § 7 første ledd bokstav a åpner
for at en søknad om ervervstillatelse kan avslås selv om vilkårene
for øvrig er oppfylt, dersom innvilgelse ikke er ønskelig ut fra
hensynet til fiskeflåtens distriktsmessige fordeling, hensyn til ressursgrunnlaget
eller lovens formål for øvrig. Tilsvarende gjelder for spesielle
tillatelser (konsesjoner), jf. deltakerloven § 12. Bestemmelsen
åpner for at det kan tas ulike politiske hensyn ved behandlingen
av søknader om ervervstillatelse og konsesjon, uavhengig av lovens
alminnelige vilkår for deltakelse i fisket, og den gir rom for vid
skjønnsutøvelse.
Høringsinstansene er positive til departementets forslag
om å ta inn i loven en uttrykkelig hjemmel for forskrift om når
søknad om ervervstillatelse kan avslås ut fra hensynet til fiskeflåtens distriktsmessige
fordeling, hensyn til ressursgrunnlaget eller lovens formål for
øvrig. I dag er det først og fremst gjennom kjennskap til relevant
forvaltningspraksis at aktørene kan beregne på forhånd om en søknad
vil bli avslått ut fra nevnte hensyn.
En eventuell forskrift kan ikke fastsettes før
det har vært gjennomført en alminnelig høring, og vil kunne utformes
slik at den til en viss grad innskrenker bruken av dispensasjonsbestemmelsen
i loven.
Departementet mener fortsatt at nordnorsk eierskap
er viktig for å sikre råstofftilførsel til foredlingsanlegg i landsdelen,
og vil medvirke til å opprettholde et fiskerimiljø. For å styrke næringens
forutsigbarhet vil det være en fordel å forskriftsfeste forvaltningspraksisen
ved salg av fartøy med torsketrål- og ringnotkonsesjon fra Nord-Norge
til Sør-Norge, som i dag er forankret direkte i loven.
Departementet viser til forslag til endring
av deltakerloven § 7 første ledd bokstav a.
I høringsnotatet foreslo departementet at det
i deltakerloven § 7 tredje ledd tas inn en setning om at alle foretak
som er omfattet av lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet
og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) § 1-4 ledd,
og som har rett til å drive finansieringsvirksomhet i Norge, skal
ha samme rett til ervervstillatelse ved tvangssalg og konkurs, uten
hensyn til nasjonalitetskravet i deltakerloven § 5.
Det avgjørende er om finansieringsvirksomheten
har tillatelse i medhold av finansieringsvirksomhetsloven. Departementet
mener det er viktig å ivareta banker og andre kredittinstitusjoners
behov for et klart regelverk og dermed gjøre det mer attraktivt
å bidra med finansiering i fiskerinæringen. I den forbindelse vil
departementet vise til Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 2009
s. 1502. Høyesterett kom fram til at fisketillatelser ikke kan likestilles
med et bestemt formuesgode i pantelovens forstand. Dette innebærer
at panteretten også omfatter den del av salgsvederlaget som kan
regnes til verdien av fisketillatelser som er knyttet til fartøyet.
Høyesteretts avgjørelse og dens begrunnelse bidrar til å skape klarhet
og forutsigbarhet for banker og andre finansinstitusjoner som bidrar
med finansiering til fiskeflåten. Det lovendringsforslaget som fremmes
i proposisjonen her, og som er i samsvar med den forståelse av regelverket
som departementet tidligere har lagt til grunn, vil sikre at denne
forståelsen nå uttrykkelig framgår av loven.
Høringsinstansene uttrykker en viss skepsis
til departementets forslag i høringsnotatet. Departementet vil likevel
gå inn for å endre deltakerloven § 12 slik det ble foreslått i høringsnotatet, dvs.
at utgangspunktet heretter skal være at det kreves spesiell tillatelse
(konsesjon) for å drive ervervsmessig fiske og fangst med havfiskefartøy,
i stedet for at konsesjonskravet knyttes opp mot valg av redskap.
Det er viktig å understreke at forslaget som
sådan ikke innebærer endringer i de materielle konsesjonsreglene
som i dag gjelder direkte overfor fiskere. Så lenge forvaltningens
adgang til å gjøre unntak fra konsesjonskravet består, vil de materielle
konsesjonsreglene kunne videreføres. En bør også være oppmerksom
på at forslagets praktiske betydning begrenses av at det uansett
ofte vil være de større fartøyene som benytter redskapene som i
dag er underlagt konsesjonskrav.
Departementet vil med endringen først og fremst signalisere
at fartøystørrelse (havfiskefartøy) er et naturlig utgangspunkt
for forvaltningen når den skal avgjøre hvilke former for fiske og fangst
som skal være konsesjonsbelagt og hvilke konsesjonsgrupper et fartøy
skal tilhøre.
En oppmykning av redskapstvangen vil åpne for større
fleksibilitet i fiskeriet, og kan være positivt for både miljøet
og lønnsomheten. Departementet mener at konsesjonsordningen utelukkende
bør være et virkemiddel for å styre kapasiteten i flåten og ikke
begrense fiskernes adgang til selv å bestemme hvilket redskap de
vil høste med, utover det som er nødvendig av hensyn til biologien
og miljøet. Departementet går på denne bakgrunn inn for å innføre
begrepet «havfiskefartøy» i deltakerloven § 12. For å tydeliggjøre
dette foreslås det at loven eksplisitt gir Kongen hjemmel til å
definere begrepet nærmere.
Departementet forutsetter også at lovforslaget ikke
vil ha betydning for hvordan grensen mellom havfiskefartøy og kystfiskefartøy
skal trekkes.
Det går fram av § 17 i deltakerloven at fartøy med
spesiell tillatelse ikke kan bygges om på en slik måte at fangstkapasiteten
økes, uten at det er gitt ny spesiell tillatelse. Det skal ikke
lenger søkes på forhånd om tillatelse til å bygge fartøy med spesiell
tillatelse dersom ombyggingen skjer innenfor den fastsatte størrelsesbegrensningen
for den enkelte gruppe. Slik § 17 er utformet gir den inntrykk av
at enhver kapasitetsøkning krever ny tillatelse. Etter direktoratets
oppfatning bør derfor bestemmelsen endres slik at den blir i samsvar
med forvaltningspraksis.
Departementet vil derfor foreslå at deltakerloven § 17
oppheves.
Bestemmelser om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt
ble tatt inn i deltakerloven i 2004. Bestemmelsen om overtredelsesgebyr
ble utformet slik at den kunne gjøres gjeldende også ved brudd på
annen fiskerilovgivning, jf. deltakerloven § 28 første ledd.
Departementet er enig med Justisdepartementet, Riksadvokaten
og Fiskeridirektoratets innspill i høringen om at det må komme klarere
fram i lovbestemmelsen at foretak skal kunne ilegges overtredelsesgebyr.
Det vil være aktuelt å ilegge både juridiske personer og fysiske
personer overtredelsesgebyr. Foretaket kan ilegges overtredelsesgebyr
på objektivt grunnlag for handlinger som er begått av personer som
har handlet på vegne av foretaket. Dette innebærer at det avgjørende
er om bestemmelser har blitt overtrådt, ikke om foretaket har utvist
skyld.
Både anonyme og kumulative feil vil rammes av bestemmelsen.
Foretak ilegges overtredelsesgebyr når det ikke er en bestemt person
som har overtrådt bestemmelsen, men hvor flere personer sammen oppfyller
vilkårene i gjerningsbeskrivelsen (kumulative feil).
Dersom et foretak ilegges overtredelsesgebyr, hindrer
det ikke at en enkeltperson kan ilegges overtredelsesgebyr for samme
overtredelse. Det stilles ellers krav om at forskriften som hjemler handlingsnormen
angir at brudd på den aktuelle bestemmelsen kan medføre overtredelsesgebyr.
Departementet vil vise til forslag til endring
av deltakerloven §§ 28 og 29.
Deltakerloven har en egen straffebestemmelse
i § 31 for overtredelser av loven eller bestemmelser gitt i medhold
av loven. Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet, og strafferammen
er bøter. Både medvirkning og forsøk kan straffes. Dersom den skyldige
tidligere er dømt til straff etter loven, eller det foreligger andre
skjerpende omstendigheter, kan det ilegges fengselsstraff i inntil seks
måneder, enten alene eller sammen med bøtestraff.
Departementet foreslo i høringsnotatet å heve strafferammene
for brudd på deltakerloven til bøter eller fengsel i ett år, tilsvarende
strafferammene i havressursloven. Hovedbegrunnelsen var et ønske
om samsvar mellom straffebestemmelser i lover som gjelder naturressurser
og signalisere at en ser alvorlig på ressurskriminalitet.
Departementet foreslo videre å heve strafferammen
ved grov overtredelse av deltakerloven fra fengsel i inntil seks
måneder til fengsel i inntil tre år, samt at loven angir kriterier
det skal legges særlig vekt på ved vurderingen om overtredelsen er
grov. Kriteriene som ble foreslått inntatt i loven var størrelsen
på den økonomiske eller potensielle økonomiske verdien av overtredelsen, og
om overtredelsen har skjedd systematisk over tid eller er ledd i
organisert virksomhet. Disse forslagene innebar tilpasning til havressurslovens
straffebestemmelser.
Det har i høringsrunden ikke framkommet noen innvendinger
mot at straffebestemmelsen i deltakerloven og havressursloven samordnes. Norges
Fiskarlag har riktignok på generelt grunnlag gitt uttrykk for at
reaksjonene som ilegges for brudd på fiskeriregelverket er for strenge, men
har ikke gitt uttrykk for motstand mot en samordning av straffebestemmelsene
i deltakerloven og havressursloven.
Departementet foreslår imidlertid å heve strafferammen
til seks år, og ikke bare tre år som i høringsnotatet, samt å presisere
at det ved vurderingen av om en lovovertredelse er grov, skal tas
hensyn til om lovbruddet er av en grenseoverskridende karakter.
Forslaget vil legge til rette for at Norge kan samarbeide internasjonalt
om fiskerikriminalitet innenfor rammene av FNs konvensjon mot grenseoverskridende
organisert kriminalitet. Forslaget innebærer at foreldelsesfristen
for straffansvar etter deltakerloven økes til 10 år i henhold til
straffeloven § 67, jf. ny straffelov § 86 første ledd bokstav c,
og ikke til fem år slik som det ble lagt opp til i høringsnotatet.
Departementet har videre vurdert hvilke av deltakerlovens
bestemmelser som bør underlegges straffetrussel. Det er først og
fremst bestemmelser som inneholder eller hjemler handlingsnormer som
det er aktuelt å vise til i lovens straffebestemmelse. Departementet
mener etter dette at straffebestemmelsen i deltakerloven bør henvise til
følgende bestemmelser i loven: §§ 4, 5 a, 7 tredje ledd, 9, 12,
15, 20, 21 og 24.
Det vises til forslag om endring av deltakerloven § 31.
Departementet foreslo i høringsnotatet at det
ble tatt inn en egen bestemmelse i deltakerloven som åpner for straffeprosessuell
inndragning ved overtredelse av lovens straffebestemmelse. Bestemmelsen
ble utformet etter mønster av havressursloven § 65 om straffeprosessuell inndragning.
Det ble videre foreslått å endre overskriften i deltakerloven § 27
for å tydeliggjøre at denne bestemmelsen gjelder administrativ inndragning,
i motsetning til ny 31 a, som gjelder straffeprosessuell inndragning.
Gjenstander som kan inndras etter den straffeprosessuelle
inndragningsbestemmelsen i deltakerloven vil det i mange tilfeller
være upraktisk og kostnadskrevende for påtalemakten å inndra og
oppbevare. I praksis vil det derfor som regel være verdien av gjenstanden
som blir inndratt, i stedet for selve gjenstanden.
Departementet vil vise til forslag til ny § 31
a i deltakerloven.
Fiskeriforbudsloven regulerer adgangen til å drive
fiskeriaktivitet i norsk territorialfarvann utenom Svalbard for
personer som ikke er norske statsborgere eller likestilt med norske
statsborgere. Lovens bestemmelser er gjort gjeldende i Norges økonomiske
sone og fiskerisonen ved Jan Mayen. De viktigste materielle bestemmelsene
i loven finnes i dag i §§ 3 og 5. Loven regulerer også norske fiskefartøy
ved at den stiller krav om bosted for 50 pst. av fartøyets mannskap
og for fartøyfører, jf. § 3 annet ledd.
Fiskeri- og kystdepartementet fant grunn til
å foreta en egen gjennomgang av de resterende bestemmelsene i fiskeriforbudsloven,
bl.a. for å vurdere om det fortsatt er behov for en egen fiskeriforbudslov,
eller om bestemmelsene kan flyttes til andre lover, eventuelt oppheves.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om dels å
flytte, dels å oppheve definisjonene i fiskeriforbudsloven § 2,
og viser ellers til endring av deltakerloven § 5 og til forslag
om å oppheve fiskeriforbudsloven § 2.
Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre
fiskeriforbudet i § 3 første ledd første punktum. Departementet
vurderte også å flytte bestemmelsen til en annen lov og mente at
gode grunner tilsa at bestemmelsen ble flyttet fra fiskeriforbudsloven,
men foreslo likevel ikke å flytte den. Departementet foreslo også
å videreføre forbudet mot å benytte fartøy som ikke er norske, til
fiske og fangst. Bestemmelsen i fiskeriforbudsloven § 3 annet ledd,
som stiller krav om bosted for fartøyføreren og minst halvparten
av mannskapet, er foreslått flyttet til deltakerloven § 5 a.
Fiskeriforbudsloven § 3 tredje ledd unntar sportsfiske
med håndredskap fra det generelle fiske-forbudet for de som ikke
er norske statsborgere eller likestilte. Bestemmelsen i fiskeriforbudsloven
§ 3 tredje ledd kan med fordel inntas i hovedbestemmelsen om sports-
og rekreasjonsfiske i havressursloven § 22, ved en endring av bestemmelsens
fjerde ledd. Det vil gjøre regelverket mer oversiktlig og enklere
tilgjengelig.
Fiskeriforbudsloven § 3 fjerde ledd gjør unntak fra
fiskeforbudet for utlendinger når det gjelder jakt på kystsel. Også
denne bestemmelsen kan med fordel inntas i bestemmelsen om sports-
og rekreasjonsfiske i havressursloven § 22. Retten til å drive jakt
på kystsel vil dermed være lik for utlendinger og for norske personer
som driver høsting fra fartøy som ikke er merkeregistrert.
Fiskeriforbudsloven § 5 første ledd setter et
generelt forbud mot at den som ikke er norsk statsborger eller likestilt
med norsk statsborger, foretar tilvirkning, pakking eller omlasting
av fisk, krepsdyr og bløtdyr i territorialfarvannet. Forbudet gjelder
fangst både fra norske og utenlandske fartøy. Bestemmelsen omfatter
all omlasting, tilvirkning og pakking på fartøy som ikke er norsk.
Dette innebærer blant annet at omlasting mellom utenlandske fartøy
og fra norske fartøy til utenlandske fartøy er forbudt.
I høringsnotatet gikk departementet inn for
å videreføre forbudet mot omlasting til utenlandske fartøy i territorialfarvannet,
og for å lempe på dispensasjonsadgangen ved havari og liknende, men
å fastholde dagens dispensasjonsadgang som gjelder særskilt for
norskfanget fisk. Vedtakskompetansen bør flyttes fra departementet
til Fiskeridirektoratet som gjør vedtak i førsteinstans, med departementet
som klageinstans.
Videre ble det foreslått å flytte bestemmelsen
til havressursloven og gjøre den direkte gjeldende både for territorialfarvannet
og den økonomiske sonen, med unntak av fiskevernsonen og territorialfarvannet
ved Svalbard. Det foreslås at bestemmelsen tas inn i kapittel 4
som handler om gjennomføring av fiske.
Etter dette ble fiskeriforbudsloven § 5 foreslått opphevet.
Høringsinstansene har ulikt syn på forbudet
i fiskeriforbudsloven § 5. Fiskeridirektoratet, Norges Fiskarlag
og Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening er positive til å
videreføre forbudet i en eller annen form, mens Norges Sildesalgssalg
har bedt om at bestemmelsen oppheves. Departementet mener at det
fortsatt er behov for å videreføre forbudet mot tilvirking, pakking
og omlasting av fisk mv. for dem som ikke er norske statsborgere
eller likestilte med disse.
Departementet foreslo å videreføre gjeldende dispensasjonsadgang
for norskfanget fisk av hensyn til avsetningsforholdene mv. Videre foreslo
departementet å lempe på grunnlaget for dispensasjon ved havari
og liknende som særlig er praktisk for omlasting mellom utenlandske fartøy.
Departementet holder fast på dette synspunktet etter høringsrunden.
Departementet vil etter høringsrunden fastholde sitt
opprinnelige forslag i høringsnotatet om å flytte bestemmelsen til
havressursloven. Det foreslås å la det framgå direkte av bestemmelsen at
den ikke gjelder i Svalbards territorialfarvann og vernesonen, for
å ivareta de hensynene som Utenriksdepartementet har påpekt i sin
høringsuttalelse.
Departementet vil vise til forslag til ny § 23
a i havressursloven.
Fiskeriforbudsloven § 8 første ledd gir hjemmel til
å fastsette forbud mot ilandføring av fangst med fartøy som ikke
er norsk når ilandføringen antas å ville motvirke stabile og gode
pris- og avsetningsforhold ved førstehåndsomsetningen eller den
videre eksport. Landingsforbudet kan likevel ikke gjøres gjeldende
for fartøy fra EØS-land i større grad enn for norske fartøy, jf.
EØS-avtalens protokoll 9 artikkel 5.
Fiskeriforbudsloven § 8 tredje ledd gir hjemmel til
å gi forskrifter om at utenlandske fartøy som skal levere fangst
i Norge, skal gi oppgaver til norske myndigheter om fangst og fiskeriaktivitet utøvd
i farvann utenfor norsk jurisdiksjon. Denne hjemmelen har ikke vært
benyttet.
Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsen
i § 8 ble opphevet, dersom det ikke kom særlige merknader til forslaget
i høringen. Departementet registrerer at høringsinstansene er delt
i synet når det gjelder fiskeriforbudsloven § 8. Når det gjelder
kapasiteten til landanleggene og pris- og avsetningsforhold for
den fisken som blir landet i Norge, er det i dag ledig kapasitet
ved landanleggene. Det er derfor ikke behov for å iverksette tiltak
knyttet til landing av utenlandske fangster. Slike fangster har
tvert imot vært og vil fortsatt være viktig for norsk landsindustri.
Det er i dag hjemmel i havressursloven for å forby ilandføring av
utenlandsk fanget fisk for å hindre ulovlig fiske, og at det blir
landet fangster av arter i Norge som ikke er regulert eller underlagt
felles forvaltningstiltak. Departementet mener at disse hjemlene samlet
gir tilstrekkelig grunnlag for å kunne forby ilandføring av fisk
der det er nødvendig eller hensiktsmessig av hensyn til en forsvarlig
forvaltning og effektiv ressurskontroll. En kan etter dette ikke
se at det foreligger grunner for å opprettholde fiskeriforbudsloven
§ 8.
Fiskeri- og kystdepartementet har foreslått
flere endringer i havressursloven som følge av gjennomgangen av
fiskeriforbudsloven i foregående kapittel.
Bestemmelser om adgangen til å fiske med håndredskap
og jakte på kystsel for personer som ikke er norske statsborgere
eller likestilte, er foreslått flyttet fra fiskeriforbudsloven § 3
tredje og fjerde ledd til § 22 fjerde ledd, jf. sjette ledd.
Forbudet mot tilvirkning, pakking og omlasting av
fisk mv. om bord på utenlandske fiskefartøy er foreslått flyttet
fra fiskeriforbudsloven § 5 til ny § 22 a i havressursloven.
Fiskerioppsyn foreslås flyttet fra fiskeriforbudsloven
§ 7 til ny § 49 a i havressursloven.
Departementet vil i tillegg foreslå enkelte
andre endringer i havressursloven som ikke har sammenheng med gjennomgangen
av fiskeriforbudsloven.
Havressursloven § 23 første ledd begrenser hvor mye
en person eller et foretak kan omsette pr. år av fangst tatt med
fartøy som ikke er merkeregistrert, eller tatt fra land. Omsetningsgrensen
er satt til 50 000 kroner, som tilsvarer grensen for når en selvstendig
næringsdrivende er merverdiavgiftspliktig. Lovteknisk er dette gjort
ved en henvisning fra havressursloven § 23 første ledd første punktum
til merverdiavgiftsloven § 2-1 første ledd første punktum.
Departementet mener at omsetningsgrensen for sports-
og rekreasjonsfiskere fortsatt bør være 50 000 kroner, men at eventuelle
endringer i omsetningsgrensen for sports- og rekreasjonsfiskere
bør vurderes uavhengig av merverdiavgiftsplikten. Departementet
foreslår på denne bakgrunn at havressursloven § 23 første ledd endres
slik at det framgår direkte av bestemmelsen at omsetningsgrensen
for sports- og rekreasjonsfiskere er 50 000 kroner.
Kystvakten fører med hjemmel i lov 13. juni 1997
om Kystvakten (kystvaktloven) kontroll med at bestemmelser gitt
i en rekke lover blir overholdt. Når Kystvaktens inspektører gjennomfører
inspeksjoner og kontroller, må de ofte ta seg om bord i fartøy på
havet, gjerne ved bruk av leidere. For å ivareta sikkerheten til
inspektørene må derfor leiderne være i god stand. Krav til slike
leidere er allerede fastsatt i ulike forskrifter. Disse forskriftene
er hjemlet i ulike lover og har ulike saklige og stedlige virkeområder. Forskriftene
er dessuten hjemlet i ulike lover med ulike straffebestemmelser.
Dette skaper problemer for håndhevelsen av bestemmelsene. For å
ivareta sikkerheten til Kystvaktens inspektører, har departementet
foreslått å innta en bestemmelse om atkomst til fartøy i havressursloven.
Med en slik bestemmelse vil vi få en forskriftshjemmel som gjelder
både norske og utenlandske fartøy i samtlige områder som er underlagt
norsk fiskerijurisdiksjon, og for norske fartøy utenfor disse områdene.
Fiskeri- og kystdepartementet er enig med Nærings-
og handelsdepartementet og Sjøfartsdirektoratet i at bestemmelser
som er gitt av sikkerhetshensyn hører hjemme i skipssikkerhetsloven.
Samtidig er det slik at særlige hensyn gjør seg gjeldende ved kontroll
av fiskefartøy. Fiskerimyndighetene og sjøfartsmyndighetene samarbeider
for tiden om å utarbeide én felles forskrift om krav til leidere for
fartøy som er underlagt havressurslovgivningen.
Departementet viser til forslag til ny bokstav
h i havressursloven § 34.
Havressursloven § 59 første ledd gir departementet
adgang til å ilegge overtredelsesgebyr (lovbrotsgebyr) til den som
forsettlig eller uaktsomt bryter regler som er fastsatt i eller
i medhold av loven.
Departementet mener det ikke er nødvendig å definere
foretak sett hen til havressurslovens virkeområde. Havressursloven
er omfattende, og en definisjon av begrepet foretak kan være en
begrensning ved utøvelsen av bestemmelsen.
Departementet kan ikke se at det vil være hensiktsmessig
å liste opp i loven hvilke bestemmelser som skal kunne rammes av
overtredelsesgebyr. Det bør være adgang til å reagere med overtredelsesgebyr
for brudd på alle handlingsregler i havressursloven. Departementet
foreslår imidlertid å ta inn i lovbestemmelsen at overtredelsesgebyr
ved brudd på forskrifter i medhold av havressursloven bare kan ilegges
hvis dette framgår av forskriften.
Departementet viser til forslag til endring
av havressursloven § 59.
Havressursloven § 64 inneholder enkelte fellesbestemmelser
om straff. I første ledd gis det anvisning om hvilke lovbrudd som
anses som grove. Ved vurderingen av om et lovbrudd er grovt skal
det blant annet legges vekt på den økonomiske verdien av lovbruddet,
om lovbruddet har skjedd systematisk og over tid, og om det har
skjedd som ledd i organisert virksomhet. Ved grove lovbrudd gjelder
en høyere strafferamme på tre år.
Ulovlig, urapportert og uregulert fiske (UUU-fiske)
er en kompleks kriminalitetsform som kan involvere en rekke kontrolletater,
og ofte flere lands myndigheter. Dette gjør det nødvendig med gode
samarbeidsformer både nasjonalt og internasjonalt. Særlig viktig
er dette ved sikring av bevis i andre jurisdiksjonsområder. For
å kunne samarbeide med andre stater ved brudd på havressursloven,
er det nødvendig at straffebestemmelsen tilfredsstiller kravene
til hva som anses som «alvorlig forbrytelse» i FNs konvensjon mot
grenseoverskridende organisert kriminalitet.
I konvensjonens artikkel 2 (b) defineres «alvorlig
forbrytelse» som atferd som utgjør et lovbrudd som kan medføre frihetsberøvelse
i minst fire år eller en strengere straff. Departementet foreslår
å heve strafferammen i havressursloven § 64 første ledd fra tre
til seks år ved grov lovovertredelse. I tillegg foreslås at det
i vurderingen av lovbruddets grovhet skal tas hensyn til om lovbruddet
er av grenseoverskridende karakter. Dette vil kunne gi en mer helhetlig tilnærming
til bekjempelse av organisert kriminalitet, og legge til rette for
full utnyttelse av mulighetene som det internasjonale samarbeidet gir.
Departementet vil presisere at selv om en skjerpelse av strafferammen
kan gi utslag på straffeutmålingen, så vil slike saker ofte være sammensatt
av en hel rekke andre lovbrudd som har en høyere strafferamme. En
skjerpelse av havressursloven § 64 første ledd behøver derfor ikke
resultere i strengere straffeutmåling i alle enkeltsaker.
Det bør være særlig straffeskjerpende hvis aktiviteten
har bidratt til alvorlig svekkelse av fiskebestander eller marine
habitater for øvrig.
Forslaget medfører at foreldelsesfristen for
straffansvar etter deltakerloven økes til 10 år i henhold til straffeloven
§ 67, jf. ny straffelov § 86 første ledd bokstav c, og ikke til
fem år slik som det ble lagt opp til i høringsnotatet.
Departementet har ikke funnet behov for å sende forslaget
på høring fordi det anses som en naturlig oppfølging av Meld. St.
7 (2010–2011) og regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet.
Departementet viser til forslag til endringer
i havressursloven § 64 første ledd.
Deltakerloven § 4 første ledd stiller krav om
ervervstillatelse for å nytte et fartøy til ervervsmessig fiske
og fangst. Det følger av annet ledd at ervervstillatelse gis til
fartøyets eier for ett bestemt fartøy, og at tillatelsen ikke gir
rett til å benytte annet fartøy. Dersom andre enn den fysiske eller
juridiske personen som har ervervstillatelsen ønsker å drive fiske
eller fangst med fartøyet, trenger de egen tillatelse, gjerne omtalt som
tillatelse til bruk av leiefartøy. Regelverket under deltakerloven
åpner i dag bare for slik tillatelse ved havari eller forlis.
Departementet har erfart at det kan være behov for
å tillate bruk av leiefartøy ved bortfall av ervervstillatelse også
i andre tilfeller enn ved forlis. Dette er særlig aktuelt dersom
et rederi har inngått kontrakt om levering av et nybygget fartøy
til erstatning for et av sine gamle. Departementet mener at regelverket
bør legge best mulig til rette for en naturlig fornyelse av den
norske fiskeflåten. Det legges derfor opp til at det i forskrift
kan åpnes for at rederi kan benytte leiefartøy i påvente av at nybygget
fiskefartøy leveres i henhold til kontrakt. Slikt leiefartøy vil
kunne benyttes til erstatning for utskiftingstillatelse, men det
må være et vilkår at rederiet allerede har inngått bindende avtale
om kjøp av nybygg, og at nybygget i henhold til kontrakt skal leveres
innen to år. Et krav om at det foreligger bindende avtale om kjøp
og levering av nybygg innen to år er etter departementets mening
nødvendig for å hindre misbruk. Det er videre en forutsetning at Kongen
og departementet gjennomfører nødvendige forskriftsendringer etter
alminnelig høring. Lovendring er ikke nødvendig.
En fiskereid flåte er et bærende prinsipp i
norsk fiskeripolitikk. Prinsippet er nedfelt i deltakerloven § 6.
Bestemmelsens første ledd setter som vilkår for ervervstillatelse
at fartøyeier har drevet ervervsmessig fiske på eller med norsk fartøy
i minst tre av de siste fem år og fortsatt er knyttet til fiske-
og fangstyrket. Kravet om at fisket må ha vært drevet på eller med
norsk fiskefartøy, innebærer at aktivitetskravet kan oppfylles ved
å delta i arbeidet om bord eller ved å drive fiskebåtrederi som
«administrerende reder».
Departementet viste i høringsnotatet til at
det kan være en utfordring for forvaltningen å vurdere om fartøyeier
har den nødvendige faktiske kontrollen over virksomheten som kreves
etter deltakerloven § 6. Departementet mente likevel at lovens prinsipper
og formål fortsatt bør kunne oppnås uten å forhøye dagens krav om
at aktive fiskere må eie mer enn 50 pst. av et selskap eller en
sammenslutning for å få ervervstillatelse.
Aktivitetskravet medfører likevel at fiskerimyndighetene
må utføre kontrolloppgaver av et visst omfang for å undersøke om
lovens vilkår er oppfylt så vel før som etter at det er gitt tillatelse. Departementet
kom i høringsnotatet til at det best kan gjøres som nå ved at det
utarbeides retningslinjer for kontroll.
Når det gjelder høringsuttalelsen fra Norges Kystfiskarlag,
vil departementet påpeke at en skjerping av kravet til aktiv fiskers
eierandel, for eksempel til to tredjedels eller tre fjerdedels flertall,
ville kunne få negative konsekvenser blant annet for rekrutteringen
til fiskerinæringen og for fornyingen i fiskeflåten ved at det blir vanskeligere
å stille tilstrekkelig egenkapital. Det er derfor ikke slik at dette
utelukkende er positivt, selv om det ville styrke fiskerens styringsrett
i selskapet i de tilfellene en har medeiere. Det ville også ytterligere
vanskeliggjøre en del generasjonsskifter.
Norges Kystfiskarlag har også tatt opp igjen spørsmålet
om en fisker skal kunne eie mer enn to fiskefartøy, og spørsmålet
om en skal kunne regnes som aktiv fisker uten faktisk å ha «sin jobb
om bord i fartøyet». Departementet kan fortsatt ikke se at situasjonen
tilsier at det er behov for en slik begrensning som Norges Kystfiskarlag
har bedt om.
Når det gjelder spørsmålet om en fortsatt skal kunne
regnes som aktiv fisker uten å delta i fisket om bord på et fartøy,
anser departementet at utviklingen siden deltakerloven ble vedtatt
har gitt enda større grunn til å akseptere dette. Den som eier og
driver en slik bedrift, har det samme ansvar som andre bedriftsledere
for sine ansatte, for regnskap og rapportering og for driften av selskapet.
Regelverket bør derfor ta høyde for at den båteier som vurderer
det slik at han best kan lede virksomheten ved en administrativ
rolle, fortsatt skal kunne gjøre dette valget uten å måtte selge
virksomheten. Departementet ser på denne bakgrunn ikke at aktivitetskravet
bør endres.
Deltakerloven § 21 gir departementet adgang
til, for ett år om gangen, å fastsette begrensninger i adgangen
til å delta i fiskerier hvor det ikke kreves spesiell tillatelse
(konsesjon). Ordningen med årlige adgangsbegrensninger er primært
aktuell for kystfiskeflåten, men gjelder også for den konvensjonelle
havfiskeflåten. For havfiskeflåten for øvrig gjelder konsesjonsordninger
uten en slik forhåndsfastsatt tidsbegrensning, med unntak for hvalfangst
og selfangst hvor konsesjonene gis for ett år om gangen.
Departementet foreslo i høringsnotatet å ikke gjøre
endringer i deltakerlovens bestemmelse om årlige adgangsbegrensninger.
Forslaget innebærer at adgangsbegrensningene fortsatt ikke kan gis
varighet ut over ett år om gangen.
Hovedformålet med de årlige begrensningene i deltakelsen
er å hindre kapasitetsoppbygging i de aktuelle fiskeriene, og sammen
med strukturordningen tilpasse fiskeflåtens fangstkapasitet til ressursgrunnlaget
for å legge til rette for lønnsomhet og verdiskaping i næringen.
I og med at de årlige begrensningene med tiden har utviklet seg
til å omfatte en rekke viktige fiskerier, og i hovedsak videreføres
år for år, har de blitt et meget sentralt virkemiddel i norsk fiskeripolitikk.
Selv om lengre varighet for deltakeradgangene vil innebære en administrativ
forenkling og større grad av forutsigbarhet både for næringsaktørene
og finansieringsinstitusjonene, mener departementet at det også
er mulighet for å ivareta behovene for stabile rammevilkår for næringen ved
at større endringer gjennomføres i egne prosesser med egne høringer,
innenfor rammene av de årlige deltakeradgangene. Departementet har
merket seg at Norges Fiskarlag i sin høringsuttalelse har gitt uttrykk
for at det er «et klart behov for å utrede dette spørsmålet videre».
Departementet har notert seg dette synspunktet, og vil vurdere å
arbeide videre med saken. En har også merket seg at Norges Kystfiskarlag
mener at dette er et viktig prinsipielt spørsmål som eventuelt må
vurderes særskilt, og at de støtter departementets konklusjon om
å ikke gjøre lovendringer.
Departementet vil på denne bakgrunn ikke foreslå
endringer i deltakerloven § 21 i denne lovproposisjonen.
Departementet antar at forslagene til lovendringer
vil innebære større forutsigbarhet for aktørene i fiskerinæringen,
og at det blir enklere for disse å innrette seg etter regler og
praksis.
Bestemmelsene i fiskeriforbudsloven om hvem som
skal anses som norsk statsborger eller likestilt med slike, og hva
som skal anses som norsk fartøy, og det såkalte bostedskravet, foreslås flyttet
fra fiskeriforbudsloven til deltakerloven. Dette innebærer at det
vil framgå direkte av deltakerloven hvem som er omfattet av loven,
noe som vil være en forbedring og forenkling i forhold til gjeldende
regelverk.
Reglene om omlasting i territorialfarvannet
og den økonomiske sonen finnes i dag i fiskeriforbudsloven og soneloven,
i tillegg til at havressursloven gir bestemmelser om omlasting av kontrollhensyn.
Sammenhengen mellom de ulike omlastingsbestemmelsene kan derfor
være vanskelig tilgjengelig. Forslaget om å samle reglene i havressursloven
vil være en fordel både for næringsaktører og for forvaltningen.
Forslaget innebærer også at bestemmelsene om straff,
straffeprosessuell inndragning, tvangsmulkt og overtredelsesgebyr
er oppdatert og harmonisert mellom deltakerloven og havressursloven,
samt at det er innført egne hjemler for tvangsmulkt og overtredelsesgebyr
i soneloven som er harmonisert med deltakerlovens og havressurslovens
bestemmelser. Dette vil kunne bidra til at reaksjonsregelverket
på fiskerisektorene blir bedre tilgjengelig for aktørene i næringen.