Statens innkrevingssentral har etter gjeldende rett
adgang til å motregne statlige krav mot tilgodekrav skyldneren har
på staten i medhold av ulovfestede regler. Når innkrevingssentralen
krever inn skatte- og avgiftskrav, er den gitt utvidet motregningsadgang
i tilgodeskatt og avgift mv.
Departementet ser at det kan reises spørsmål
om offentlige kreditorer bør gis et dekningsprivilegium gjennom
utvidet motregningsadgang som andre fordringshavere ikke har. Etter
departementets oppfatning bør Statens innkrevingssentral likevel
få den samme adgangen til å motregne i skyldnerens tilgodebeløp
på skatt og avgift som det skattemyndighetene har etter skattebetalingsloven
§ 13-1 første ledd. Motregning er en effektiv oppgjørs- og dekningsmåte
av stor praktisk betydning. Alternativet er mer tids- og kostnadskrevende
tvangsinnfordringstiltak for kreditor. Ved motregning påføres heller
ikke skyldneren ekstra kostnader, i form av rettsgebyr mv. slik
hovedregelen er når det gjennomføres tvangsinnfordring etter tvangsfullbyrdelsesloven.
I mange tilfeller vil det også være utilfredsstillende
og ev. støtende dersom en skylder mottar utbetalinger fra det offentlige
samtidig som han/hun unndrar seg oppgjør av forfalt gjeld til det
offentlige.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
utgangspunktet skal være at krav som innkreves gjennom Statens innkrevingssentral,
kan motregnes i tilgodebeløp på skatt eller avgift etter bestemmelsene om
dette i skattebetalingsloven § 13-1 første ledd. Forslaget innebærer
unntak fra gjensidighetsvilkåret som gjelder etter ulovfestede regler
når tilgodebeløpet som det motregnes i er felleskravet på skatt
(formues- og inntektsskatt og trygdeavgift) eller for mye innbetalt
arbeidsgiveravgift. Departementet mener at dette ikke innebærer
vesentlige og omfattende utvidelse av motregningsadgangen slik mange
høringsinstanser synes å legge til grunn. For de tilgodebeløp på skatt
og avgift som er rent statlige, f.eks. merverdiavgift til gode,
innebærer forslaget ingen utvidelse av motregningsadgangen. SI vil
i tillegg til den motregning som følger av lovforslaget også kunne
motregne etter ulovfestede regler dersom vilkårene foreligger.
Flere høringsinstanser har fremholdt at ikke
alle kravene som Statens innkrevingssentral har innkrevingsansvaret
for, bør omfattes av den utvidede motregningsadgangen. Departementet
slutter seg til dette, og foreslår at bare offentlige krav som tilkommer oppdragsgivere
skal omfattes av bestemmelsen. Med offentlige krav menes krav av
offentligrettslig karakter. Den utvidede motregningsadgangen vil
dermed ikke omfatte krav som er av privatrettslig art, for eksempel
husleiekrav som kreves inn på vegne av statlige organer.
Under høringen er det også reist spørsmål ved
om krav Statens innkrevingssentral krever inn på vegne av private
parter, skal omfattes av den utvidede motregningsadgangen. Per i
dag kan SI kreve inn erstatning mv., som tilfaller private i de
tilfeller kravet springer ut fra offentlig straffesak. Departementet foreslår
i kapittel 14 i proposisjonen at innkrevingsansvaret utvides til
også å gjelde erstatning tilkjent voldsofre i sivile saker. Etter
departementets oppfatning bør også slike krav omfattes av bestemmelsen om
motregningsadgang i loven om Statens innkrevingssentral. Departementet
viser i denne forbindelse til at krav på erstatning og oppreisning
for skader voldt ved straffbare handlinger er prioriterte krav etter
dekningsloven § 2-8. Dersom SI på et senere tidspunkt får ansvar
for å kreve inn andre krav på vegne av private parter, vil det ikke
foreligge motregningsadgang med mindre det gis egne regler om dette.
Det vises til lovutkastet § 4 første ledd. I
første punktum foreslås at det skal kunne gjennomføres motregning
til dekning av offentlige krav. Annet punktum gjelder motregning
til dekning av krav tilkjent i straffesaker og voldsofre i sivile
saker.
Det er et vilkår for motregning etter skattebetalingsloven
at skyldnerens krav mot det offentlige er gjenstand for beslag etter
dekningsloven §§ 2-4 til 2-7, jf. skattebetalingsloven § 13-3. Bestemmelsen
er blant annet til hinder for at det motregnes i krav som er nødvendig
for underhold av skyldneren og dennes husstand. Det samme bør etter
departementets vurdering gjelde når Statens innkrevingssentral gjennomfører
motregning etter den foreslåtte lovbestemmelsen. Dermed unngås det
at SIs relativt omfattende motregningsadgang svekker denne nødvendige
underholdsdekningen.
Det vises til lovutkastet § 4 annet ledd.
Den utvidede motregningsadgangen skal gjelde både
i og utenfor konkurs. Departementet foreslår en bestemmelse om at
adgangen til motregning i krav som tilkommer konkursboer og som
er gjenstand for fordeling etter reglene i skattebetalingsloven
kapittel 8, skal være begrenset til den andel av kravet som etter
fordelingsreglene tilkommer staten eller folketrygden.
Det vises til lovutkastet 4 tredje ledd.
Statens innkrevingssentral vil kunne ha flere
krav mot en og samme skyldner som kan motregnes mot skyldnerens
tilgodebeløp på skatt og avgift. Det oppstår da spørsmål om hvilket
krav som skal dekkes først. SI følger i dag den praksis at kravene
dekkes i den rekkefølgen som følger av prioritetsreglene i dekningsloven
§ 2-8. Departementet foreslår en bestemmelse som lovfester denne
praksisen. Dersom det foreligger flere krav med samme prioritet,
skal det eldste kravet dekkes først i samsvar med prinsippet i ulovfestede
regler.
Det vises til lovutkastet § 4 fjerde ledd.
Videre oppstår det et spørsmål om hvilken dekningsrekkefølge
som skal gjelde når det er flere enn Statens innkrevingssentral
som erklærer motregning i skyldnerens tilgodebeløp på skatt eller
avgift. Skattebetalingsforskriften § 13-6-1 har regler om dekningsrekkefølge.
Ikke alle kravene som SI har innkrevingsansvaret for, er i dag omfattet
av forskriftsbestemmelsen. Forskriften må derfor endres, og departementet
legger opp til en gjennomgang av dette før loven trer i kraft.
Departementet foreslår å lovfeste at motregningen
skal skje ved at Statens innkrevingssentral sender motregningserklæring
til skyldneren, i tillegg til pålegg om motregning til dennes skyldner.
Ved utsendelse av motregningserklæringen vil skyldneren bli orientert
om motregningen, og vil få adgang til å komme med innsigelser. Skyldneren
skal også varsles om fristen for å påklage motregningen.
Det vises til lovutkastet § 4 femte ledd.
Departementet foreslår at skyldneren skal kunne påklage
motregning etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16. Klageadgangen
skal på samme måte som etter skattebetalingsloven § 13-6, gjelde
all motregning som foretas i medhold av den foreslåtte bestemmelsen.
Dette innebærer at skyldneren kan klage både når Statens innkrevingssentral
gjennomfører motregning hvor gjensidighetsvilkåret i utgangspunktet
ikke er oppfylt, og ved motregning som også kan foretas på ulovfestet
grunnlag. Enkelte høringsinstanser har tatt opp at det kan bli et
visst omfang av slike klager, slik at forslaget vil ha økonomiske
og administrative konsekvenser for domstolene. Departementet mener
at erfaringene fra den tilsvarende ordningen i skattebetalingsloven
ikke gir grunnlag for å anta at omfanget av klager blir vesentlig.
Departementet foreslår videre at klagefristen skal være én måned
etter at skyldneren mottar motregningserklæringen.
Det vises til lovutkastet § 4 sjette ledd.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil
peke på at SI etter gjeldende rett kan motregne statlige krav mot
tilgodekrav skyldneren har på staten. Når det gjelder skatte- og
avgiftskrav, har SI en utvidet motregningsadgang som andre ikke
har. Motregning er en effektiv oppgjørs- og dekningsmetode. Flertallet har
merket seg at flere høringsinstanser har pekt på at ikke alle kravene
som SI har innkrevingsansvaret for bør omfattes av den utvidete
motregningsadgangen. Departementet har sluttet seg til dette, og
foreslår at bare offentlige krav som tilkommer oppdragsgivere skal omfattes
av bestemmelsen. Flertallet er enig i denne avgrensningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til sine merknader i avsnitt 2.2 og 3.2
og går imot regjeringens forslag til egen lov for SI.
Disse medlemmer viser for øvrig
til KS’ høringsbrev til finanskomiteen av 8. november 2012 der det
uttales:
«I forslaget er motregningsadgangen begrenset til
offentlige krav og «Offentlige krav» er definert som «offentligrettslige
krav». KS er usikker på om dette er en klar og tydelig nok avgrensing
i forhold til de private kravene som SI innfordrer, og som da ikke skal
ha utvidet dekningsadgang».
Disse medlemmer viser til at
samme innvending kom frem av presentasjonen til Norges kemner- og
kommuneøkonomers forbund (NKK) i finanskomiteens høring.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader
og forslag i avsnitt 2.2.