I samsvar med lov 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets
ombudsmann for forvaltningen § 12, jf. Stortingets instruks for
ombudsmannen 19. februar 1980 § 12, har ombudsmannen avgitt melding
til Stortinget om virksomheten i 2011.
Ombudsmannen undersøker og uttaler på rettslig grunnlag
sin mening om offentlige myndigheter har handlet feil eller begått
urett mot borgerne. Det aller meste av offentlig virksomhet og av den
offentlige forvaltningen kan kontrolleres av ombudsmannen. Kontrollen
omfatter også om myndighetene har respektert og sikret menneskerettighetene,
og om saksbehandlingen har vært i samsvar med god forvaltningsskikk.
Undersøkelsene blir først og fremst satt i verk
etter klager fra enkeltpersoner, organisasjoner eller andre juridiske
personer. Ombudsmannen kan også sette i verk undersøkelser av eget
tiltak, det vil si uten at noen har kommet med en klage, se punkt
8 nedenfor om slike saker i 2011. Ombudsmannen kan si sin mening
i sakene som er undersøkt, men kan ikke gjøre vedtak som er rettslig
bindende. Myndighetene pleier å rette seg etter det ombudsmannen
har uttalt.
Det er ikke bare avgjørelser i forvaltningen
som ombudsmannen kan undersøke og overprøve, men også myndighetenes
handlemåte, unnlatelser de har gjort seg skyldige i, og andre forhold knyttet
til forvaltningens virksomhet. Når forvaltningen ikke svarer på
skriftlige henvendelser eller når saksbehandlingen drar ut i tid,
kan borgerne klage til ombudsmannen. Å klage til ombudsmannen er
en praktisk og billig måte å få en nøytral og objektiv rettslig
undersøkelse og vurdering av sin sak på, eller av det problemet
borgerne har med offentlige myndigheter. Undersøkelsene hos ombudsmannen
kan være et nyttig og praktisk alternativ til å måtte gå til domstolene.
Det er også viktig at den enkelte kan klage til ombudsmannen på
egen hånd, uten å bruke sakkyndig hjelp, for eksempel advokat.
Ved utgangen av 2011 arbeidet det 35 jurister
og et administrativt støtteapparat på 13 personer ved kontoret.
Nytt i 2011 var at klager til ombudsmannen kan sendes
inn via et elektronisk klageskjema på ombudsmannens nettsted på
Internett. Hensikten med klageskjemaet er å gjøre det enkelt for
borgerne å henvende seg til ombudsmannen ved hjelp av et elektronisk
verktøy, slik mange i dag forventer. Samtidig ivaretar klageskjemaet
behovet for sikker forsendelse av sensitive personopplysninger,
som ikke bør sendes per vanlig e-post.
Grunnlaget for ombudsmannens arbeid er hovedsakelig
klager fra borgerne. I 2011 kom det inn 2 995 klager. Det er en
økning på 36 klager sammenlignet med 2010 og på 300 klager sammenlignet
med 2009.
Av de innkomne klagene ble 1 534 avvist på formelt
grunnlag. Dette gjelder blant annet klager rettet mot organer, institusjoner
og andre selvstendige rettssubjekter som ikke er en del av den offentlige
forvaltningen og som derfor faller utenfor ombudsmannsordningen.
Også dersom en anke- eller klagemulighet i forvaltningen ikke er
benyttet, eller klagen for øvrig ikke tidligere er tatt opp med
forvaltningen, blir en klage vanligvis avvist. Årsaken er at ombudsmannens kontroll
som hovedregel skal være etterfølgende. Det vil si at forvaltningen
først selv må få anledning til å behandle og avgjøre det spørsmålet
klagen gjelder. Klager vil også som hovedregel bli avvist dersom
de innkommer etter tidsfristen for å klage til ombudsmannen. De
må være fremsatt senest innen ett år etter at tjenestehandlingen
eller forholdet det klages over, ble utført eller opphørte.
Utfallet av sakene som behandles kan deles i
to hovedkategorier: avviste og realitetsbehandlede saker. I 2011
ble 51 pst. av henvendelsene avvist og 49 pst. realitetsbehandlet.
De fleste klagene (ca. 60 pst.) er rettet mot
statlige forvaltningsorganer. Om lag 17 pst. er rettet mot kommunal
forvaltning og om lag 17 pst. er rettet mot fylkesmenn. Andelen
klager som er rettet mot fylkeskommunal forvaltning er liten. Fordelingen
er i hovedsak som tidligere år. Kontroll- og konstitusjonskomiteen
ba i Innst. 391 S (2010–2011) ombudsmannen om å vurdere å informere
på fordelingen av forvaltningsorganer av saker hvor det ble gitt
skriftlig kritikk. Denne informasjonen fremgår nå som en kolonne
i tabell 4.1 i årsmeldingen.
Av de sakene som ble tatt opp til nærmere undersøkelser
i 2011, ble 1 132 avsluttet etter en gjennomgang av klagen og saksdokumentene
som forvaltningen hadde sendt inn, men uten at saken ellers ble
lagt frem for eller tatt opp med forvaltningen. I 749 av disse sakene
viste det seg, etter en gjennomgang av klagen og saksdokumentene,
at sakene klart ikke ga tilstrekkelig grunn til nærmere behandling.
I de andre 383 sakene var en telefon til forvaltningen nok til å
ordne opp. Disse sakene gjaldt i hovedsak lang behandlingstid eller
manglende svar fra forvaltningen. Av de innkomne klagene endte 163
med en eller annen form for kritikk eller oppfordring til forvaltningen.
Dette er en liten økning fra 2010, da det var 155 saker som ble
avsluttet med kritikk eller opp-ford-ring til forvaltningen.
Det følger av sivilombudsmannsloven § 10 første
ledd at ombudsmannen «kan uttale sin mening om saken». Ombudsmannen
kan påpeke at det er gjort feil i saksbehandlingen eller rettsanvendelsen,
og gi uttrykk for at en avgjørelse må regnes som ugyldig eller klart
urimelig eller klart i strid med god forvaltningspraksis. Dessuten
kan ombudsmannen gi uttrykk for at det bør ytes erstatning dersom
forvaltningen har gjort feil som tilsier det. Mer praktisk er det
imidlertid at ombudsmannen kan påpeke at det knytter seg tvil til
forhold av betydning ved avgjørelser som det er klaget på. Slik
tvil kan gjelde både faktiske og rettslige forhold.
Når ombudsmannen mener at det er handlet feil eller
gjort urett, blir forvaltningen normalt bedt om å vurdere eller
behandle den aktuelle saken på nytt. Erfaring viser at forvaltningen
følger slike oppford-ringer. Vanligvis legger forvaltningen også
til grunn de oppfatningene ombudsmannen gir uttrykk for. Hovedinntrykket
er at forvaltningen retter seg lojalt etter det ombudsmannen ber
om. Når forvaltningen ikke gjør det, kan ombudsmannen råde borgeren
til å reise sak for domstolene. Borgeren vil da ha krav på fri sakførsel,
jf. rettshjelploven § 16 første ledd nr. 3. I meldingsåret var det
tre saker som ga ombudsmannen grunnlag for å tilrå søksmål.
Det ble i meldingsåret registrert 22 416 dokumenter.
Det er en økning på ca. 4 pst. i forhold til 2010. I tillegg kom
det ca. 1890 innkomne forespørsler over telefon. Det er en nedgang
på ca. 7 pst. sammenlignet med 2010. Videre kom det inn 1574 innsynsbegjæringer.
Av disse ble 828 gitt innsyn, 332 delvis innsyn og 414 avslått.
Tiden det tar å behandle klagesakene hos ombudsmannen,
varierer etter hva saken gjelder, hvor omfattende den er, og hva
slags undersøkelser som er nødvendige for å få saken tilstrekkelig
opplyst.
Dersom klagen må avvises på formelt grunnlag, blir
det som regel avklart innen kort tid. Normalt sendes det et foreløpig
svar innen en til to uker etter at klagen er mottatt. Er det grunn
til å undersøke saken nærmere og ta den opp med forvaltningen, kan
det ta en del tid før saken avsluttes. Dette har sammenheng med
at det aktuelle forvaltningsorganet i disse sakene må få redegjøre
for sitt syn på klagen. Forvaltningens svar blir deretter oversendt
til klageren for merknader, som forvaltningsorganet deretter får anledning
til å kommentere. Både hensynet til kontradiksjon og hensynet til
at saken skal bli best mulig opplyst tilsier at saksbehandlingstiden
for disse sakene kan bli lang. For saker som gjelder innsyn i forvaltningens
saksdokumenter, er saksbehandlingstiden derimot kortere enn for andre
sakstyper.
Fra 2010 har kontoret hatt et elektronisk verktøy for
beregning av gjennomsnittlig saksbehandlingstid for klagesaker hos
ombudsmannen. Før dette ble gjennomsnittlig saksbehandlingstid beregnet
manuelt. Beregningen baserer seg på samtlige saker innenfor de ulike
kategoriene. I 2011 ble det tatt i bruk beregningsverktøy for saksbehandlingstid
som også kan justere for standardavvik. Dette fordi det ble antatt
at enkeltsaker kunne påvirke gjennomsnittstallet i altfor stor grad.
Det viste seg at det i meldingsåret ikke er de store forskjellene
i gjennomsnittlig saksbehandlingstid ved bruk av dette verktøyet.
Tabell 3.1 Gjennomsnittlig
saksbehandlingstid ved ombudsmannens kontor
| 2011 | 2010 | 2009 |
Avviste saker | 17 dager | 15 dager | 18 dager |
Saker avsluttet uten å ha vært tatt opp med forvaltningen | 47 dager | 39 dager | 41 dager |
Saker avsluttet etter å ha vært tatt opp med forvaltningen | 183 dager | 170 dager | 197 dager |
Tabellen viser at det har vært en oppgang i
saksbehandlingstiden i 2011. Antallet innkomne klager har økt de
siste årene, selv om økningen fra 2010 til 2011 ikke var så markant
som for de tidligere årene. Beholdningen av saker under behandling
har steget noe, og antallet saker som har vært undersøkt med forvaltningen
og antall saker som endte med kritikk har også gått opp. Dette viser
at arbeidsbyrden ved kontoret de siste årene har økt. Selv om det
i det siste året har vært økt bruk av overtid, har ikke kontoret
klart å holde saksbehandlingstiden nede på samme nivå som i 2010.
Det er grunn til å nevne at det likevel ble avsluttet nesten 100
flere saker i 2011 enn i 2010.
Antallet klager har vært jevnt økende de senere årene.
Det er grunn til å forvente at antallet klagesaker vil være høyt
også i årene som kommer. Bl.a. peker erfaringer fra ombudsmennene
i de nordiske landene i denne retning. Økningen i antall saker kan
skyldes flere faktorer. En av dem er at medieinteresse omkring saker
ombudsmannen behandler fører til større tilfang av henvendelser
og klager. Det kan også skyldes rettsliggjøringen i samfunnet og
økt bevissthet rundt individets rettigheter. En annen årsak kan være
at ombudsmannens nettsted har gjort ordningen mer tilgjengelig for
publikum. Arbeidet med enkeltsakene er tid- og ressurskrevende. Også
saker som ikke kan tas under videre behandling, må vurderes tilstrekkelig
til å kunne gi en forståelig forklaring på hvorfor de avsluttes. Klagere
som kommer tilbake med nye henvendelser etter at saken er avsluttet,
krever også tid og ressurser som ikke direkte kan avleses i dagens
statistikk. For å unngå en uønsket utvikling i saksbehandlingstiden
er det fortsatt ønskelig og riktig å prioritere den løpende behandlingen
av innkomne klagesaker. Det gjøres vurderinger av hvilke saker som
kan prioriteres, og om det er mulig å effektivisere saksbehandlingen
i større grad. Ut fra hensynet til en riktig behandling av den enkelte
klagerens sak er det imidlertid begrenset hvor mye slik rasjonalisering
som er forsvarlig.
I medhold av sivilombudsmannsloven § 7 første ledd
kan ombudsmannen innhente de dokumenter og opplysninger «han trenger
for å kunne utføre sitt verv». Formelt var det satt en begrensning
i ombudsmannens rett til forvaltningens saksdokumenter etter hovedsakelig
de samme regler som gjelder for bevisforbud og bevisfritak for domstolene.
Dette var gjort med en henvisning til tvisteloven kapittel 22 i
bestemmelsens annet ledd.
Stortinget vedtok etter et representantforslag (Dokument
8:161 L (2010–2011)) å oppheve § 7 annet ledd i tillegg til at det
ble foretatt noen mindre rettinger i lovteksten og en tilføyelse
i § 9 annet ledd. Endringen ble gitt ved lov 2. desember 2011 nr.
46 som trådte i kraft 1. januar 2012. Endringen i § 7 innebærer
at ordlyden nå er i samsvar med den praksis som i hovedsak har vært
om at ombudsmannen har fått tilgang til alle saksdokumenter i forvaltningen uten
krav om samtykke fra departementet eller andre begrensninger. Ved
tillegget i § 9 annet ledd står det nå eksplisitt at taushetsplikten
også omfatter «informasjon som er gradert i henhold til sikkerhetsloven
eller beskyttelsesinstruksen». Ombudsmannens håndtering av slik
informasjon følger intensjonene i sikkerhetsloven med forskrifter.
Det har vært reist spørsmål om å opprette et
eget Nav-ombud, sist høsten 2011, i form av et skriftlig spørsmål
fra en stortingsrepresentant til arbeidsministeren. I denne forbindelse
har det vært kontakt mellom Arbeidsdepartementet og ombudsmannen.
Det har blitt enighet om jevnlige møter mellom departementet og
ombudsmannen for gjensidig orien-tering om Navs behandling av saker
og ombudsmannens behandling av Nav-klagesaker. og første møte avholdes
medio april 2012. De siste årene har ombudsmannen hatt jevnlige
orienterende møter med arbeids- og velferdsdirektøren, sist i mars
2011, og for øvrig orienterer ombudsmannen arbeids- og velferdsdirektøren
om uttalelser i enkeltsaker om Nav der han finner grunn til det.
Ombudsmannen har de siste årene mottatt stadig flere
klager på Nav. For 2011 var tallet i underkant av 600 klager. Ca.
30 prosent av disse dreide seg om klager på sen saksbehandling og manglende
svar fra Nav. Nav har et svært viktig samfunnsoppdrag for velferdsstaten,
og behandler ofte saker om brukernes helt grunnleggende behov. Som
en objektiv og uavhengig institusjon er det viktig at ombudsmannen
fortsetter å være en sentral rettssikkerhetsgarantist for brukerne av
Nav. Selv om institusjonen ikke er noe interesseombud eller noen
advokat for brukerne, er ombudsmannen i tvil om det er behov for
et eget eksternt Nav-ombud. Ytterligere økning i klagetallet på
Nav er likevel en utfordring for ombudsmannen. Det kan oppstå behov
for styrking av ressursene, og det kan bli aktuelt å gjøre organisatoriske
grep for å møte de krav til effektiv saksbehandling som Nav-sakene
medfører. Imidlertid har ombudsmannen merket seg, og ser svært positivt
på, at arbeids- og velferdsetaten selv har igangsatt arbeid for
å bedre klagesaksbehandlingen, intern kontroll og systematisk kvalitetsarbeid,
i form av at Nav Klageinstans skal få en tydeligere rolle i håndteringen
av serviceklager. Brukere kan fremme serviceklager til Nav på blant
annet manglende svar, tilgjengelighet og informasjonsutforming.
Det er viktig og hensiktsmessig at Nav har gode interne rutiner
for selv å fange opp og effektivt løse serviceklager særlig på sen
saksbehandling og manglende svar.
Hovedinntrykket er at forvaltningen følger ombudsmannens
råd og anbefalinger. Imidlertid forekommer det unntaksvis at forvaltningen
ikke bøyer seg for ombudsmannens syn. Det kan være fordi forvaltningen
er uenig i ombudsmannens rettsoppfatning. I slike tilfeller har
ombudsmannen mulighet til å anbefale den private part å reise søksmål
for at saken kan få sin avklaring i domstolene. En slik anbefaling
fra ombudsmannen innebærer i henhold til rettshjelploven § 16 første
ledd nr. 3 at retten uten behovsprøving skal innvilge fri sakførsel
for den private part. Her følger først omtale av to saker fra meldingsåret
der forvaltningen ikke rettet seg etter ombudsmannens uttalelse.
Deretter omtales to byggesaker der fylkesmannen rettet seg etter ombudsmannens
uttalelse, men der Kommunaldepartementet ikke har ønsket å følge
uttalelsene.
Den første saken gjaldt et krav om dekning av sakskostnader
i medhold av forvaltningsloven § 36 etter at Nav Klage og anke (nå
Nav Klageinstans) hadde opphevet et avslag på søknad om uføreytelser
og hjemvist saken for ny behandling i førsteinstans. Opphevelsen
skyldtes at det ved behandlingen av søknaden hos Nav lokalkontor som
førsteinstans hadde blitt begått saksbehandlingsfeil. I klagen til
ombudsmannen ble det anført at opphevelsen i seg selv var en «endring
til gunst» som ga grunnlag for dekning av sakskostnader uavhengig
av utfallet av den fornyede realitetsbehandlingen. I uttalelse 29. april
2010 kom ombudsmannen til at det var grunnlag for å rette kritikk
mot Navs avgjørelse i saken og ba om at vedtaket om avslag på dekning
av sakskostnader ble behandlet på nytt. Ombudsmannen la blant annet
vekt på at dekning av sakskostnader i slike tilfeller var mest i
overensstemmelse med lovens ordlyd «på bakgrunn av at et ellers
gjeldende negativt vedtak bringes ut av verden», samt at rimelighetsbetraktninger
talte for denne løsningen siden «det ikke skal være nødvendig for
parten å pådra seg kostnader for å sikre at saken behandles i samsvar
med regelverket».
Etter at saken hadde vært forelagt både Justisdepartementets
lovavdeling og Arbeidsdepartementet, konkluderte endelig Arbeids-
og velferdsdirektoratet i brev 21. desember 2011 med at forvaltningsloven
§ 36 ikke ga et alminnelig rettskrav på dekning av sakskostnader
i denne type saker. Det ble vist til langvarig forvaltningspraksis
og uttalelser i lovforarbeidene.
På bakgrunn av at saken reiser prinsipielle spørsmål
knyttet til forståelsen av en sentral regel i forvaltningsloven,
har ombudsmannen besluttet å anbefale klageren å reise søksmål.
Ombudsmannen trekker også frem en annen sak som
gjaldt krav om dekning av sakskostnader. Spørsmålet var her om Utlendingsdirektoratets tilsagn
om statsborgerskap på vilkår om løsning fra eksisterende statsborgerskap
var å anse som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd.
Løsningsvilkåret ble frafalt etter klage fra søkeren, men Utlendingsnemnda
mente at dette ikke innebar at det var foretatt en endring av et vedtak.
Grunnvilkåret for dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven
§ 36 ble dermed ikke ansett oppfylt. I uttalelse 19. mars 2009 konkluderte
ombudsmannen med at tilsagnet om statsborgerskap utgjorde et enkeltvedtak,
og Utlendingsnemnda ble bedt om å vurdere saken på nytt.
Til tross for uttalelsen fastholdt så vel Utlendingsnemnda
som det ansvarlige departement at tilsagn i statsborgerskapssaker
ikke er enkeltvedtak. Nemnda foretok også en ny vurdering av den
konkrete saken og fastholdt det tidligere avslaget på kravet om
dekning av sakskostnader. I brev 20. oktober 2011 anbefalte ombudsmannen deretter
den private part å reise søksmål.
Adgangen til å anbefale søksmål er en viktig
og nyttig «sikkerhetsventil» i saker der forvaltningen ikke følger
ombudsmannens syn. På denne måten kan prinsipielle rettsspørsmål
få sin avklaring i domstolene.
Ombudsmannen har også i to byggesaker uttalt at
myndighetene ikke gjennom rettsstridig opptreden kan skaffe seg
rom til å endre det materielle rettsgrunnlaget i søkerens disfavør. Kommunaldepartementet
har uttrykt motvilje mot å følge ombudsmannens uttalelser i disse sakene.
I den første saken skrev departementet et brev til ombudsmannen
på eget initiativ, der det sa seg uenig i ombudsmannens konklusjon
(sak 2011/730). Under henvisning til at ombudsmannen «imidlertid
[står] fritt i sine rådgivende uttalelser» til å uttrykke sin mening,
tok departementet ombudsmannens standpunkt «til orientering». Departementet
fremhevet at et eventuelt opphevelsesvedtak fra fylkesmannen ville
være gjenstand for klage til departementet. Fylkesmannen fulgte
imidlertid ombudsmannens uttalelse og opphevet avvisningsvedtaket.
Kommunaldepartementets brev i den andre saken
var foranlediget av at fylkesmannen ba departementet om råd etter
ombudsmannens uttalelse (sak 2011/720). Departementet tok da på
generelt grunnlag avstand fra ombudsmannens rettsforståelse, slik
den kom til uttrykk i uttalelsen. Miljøverndepartementet uttalte
seg for øvrig også til saken, men mente at ombudsmannens uttalelse
burde legges til grunn. Fylkesmannen la ombudsmannens rettsoppfatning
til grunn og omgjorde sitt vedtak.
Ombudsmannen viser til at den motviljen mot
å følge ombudsmannens uttalelser som Kommunaldepartementet har gitt
uttrykk for i disse sakene, kan være egnet til å svekke tilliten
til både forvaltningen og ombudsmannsordningen. Ordningen har som
forutsetning at ombudsmannens uttalelser blir fulgt. Ombudsmannen
har derfor overfor departementet gitt uttrykk for at han forventer
at departementet og fylkesmannen gjør det også i disse sakene.
I forbindelse med behandlingen av ombudsmannens
budsjett for 2012, skrev kontroll- og konstitusjonskomiteen følgende
i Innst. 10 S (2011–2012) på side 7:
«Komiteen viser til at Sivilombudsmannen tidligere
har uttrykt bekymring for en utstrakt bruk av varetekt i Norge,
med et urovekkende høyt antall overskridelser av todøgnsfristen
for å overføre arrestanter til fengsel, noe en enstemmig komité
påpekte i Innst. 391 S (2010–2011). Komiteen ba da ansvarlig departement
følge dette særlige spørsmålet aktivt opp. Komiteen ber Sivilombudsmannen
på en fyllestgjørende måte beskrive utviklingen på dette området
i sin årsmelding for 2011.»
Ombudsmannen understreker at bruk av varetekt besluttes
av domstolene og derfor faller utenfor ombudsmannens mandat etter
sivilombudsmannsloven. Dette er altså ikke et tema ombudsmannen
tidligere har undersøkt eller uttalt seg om. Derimot har ombudsmannen
en rekke ganger undersøkt og hatt synspunkter på bruken av politiarrest
og særlig oppholdstiden i slike arrester (sittetiden). Den siste
undersøkelsen om dette ble avsluttet 14. mai 2010 og er omtalt i årsmeldingen
for 2010 (sak 2008/1775). Personer som er innsatt i politiarrest
kan være frihetsberøvet etter bestemmelser i straffeprosessloven (varetektsinnsatte),
politiloven eller på andre grunnlag, for eksempel utlendingsloven. Regelverket
som gjelder politiarrester, i første rekke politiarrestforskriften,
skiller ikke mellom de ulike grunnlagene for innsettelse. Kravet
om overføring fra politiarrest til fengsel innen «to døgn etter
pågripelsen, med mindre dette av praktiske grunner ikke er mulig»,
gjelder således alle arrestanter.
Noe av utfordringen på dette feltet har i mange
år vært å få et godt bilde av bruken av politiets arrester. Uten
god registrering i de enkelte politidistrikter og hensiktsmessige
verktøy for å kunne utarbeide pålitelig statistikk, er det vanskelig
å få en tilfredsstillende oversikt. Ombudsmannen kan etter dette
vanskelig gi noen fyllestgjørende beskrivelse av utviklingen, slik kontroll-
og konstitusjonskomiteen ber om. Ombudsmannen omtaler likevel enkelte
utviklingstrekk.
Politiets bruk av arrest overvåkes nå gjennom
en lokal og en sentral tilsynsordning. I årsrapporten fra det sentrale
tilsynet (Stab tilsyn) for 2010 gis mye informasjon om situasjonen
i landets arrester. Første halvdel av året var gjennomsnittlig «oversitterandel»
5,6 pst. (andel som satt mer enn 48 timer ut fra det totale antallet
arrestanter). Ved utløpet av 2010 hadde tallet steget til 7,3 pst.
Det var store forskjeller mellom politidistriktene. Totalt antall
«oversittere» var ifølge rapporten 4062, noe som var en økning på
14,8 pst. sammenlignet med 2009. Den gjennomsnittlige oversitterandelen
økte også noe i perioden. Tilsynet tok imidlertid forbehold for
eventuelle avvik i tallmaterialet. Den lengste registrerte sittetiden
i 2010 var «mer enn 8 dager».
Det sentrale tilsynet uttalte at det samlet
sett er for mange som sitter for lenge i politiarrest. Årsaken oppgis
å være mangel på fengselsplasser, og tilsynets oppfatning er at
politiet «jamt over» jobber «aktivt opp mot kriminalomsorgen for
å finne gode løsninger».
Ombudsmannen har i 2011 på eget initiativ igangsatt
en nærmere undersøkelse av enkelte forhold ved sentralarresten i
Oslo politidistrikt. Sittetiden i arresten og forholdet mellom politiet og
kriminalomsorgen er en del av denne undersøkelsen. De fleste som
pågripes og plasseres i politiarrest sogner til Oslo politidistrikt,
og forholdene her er derfor av særlig interesse. Sentralarresten
opplyses å ha mellom 10 000 og 12 000 innsettelser årlig, og antall
«oversittere» i 2010 var 1 567 personer. Politimesteren opplyste
i sin årsrapport om politiarrest for 2010 at «det er registrert
en økende tendens til utagerende oppførsel fra de innsatte som følge
av for lang tid i arrest», og at selve organisasjonen blir presset
av oversitting. I 2011 var antall «oversittere» betydelig lavere
(1107), og andelen arrestopphold over to døgn var også tydelig redusert.
Fortsatt oppholder imidlertid mange seg i politiarresten lenger
enn to døgn og enkelte også lenger enn en uke. Saken er fortsatt
under behandling (2011/1355).
Ombudsmannen har også bedt om en nærmere redegjørelse
fra Justis- og beredskapsdepartementet om enkelte forhold knyttet
til Kriminalomsorgen region øst, som blant annet har ansvar for
Oslo fengsel (sak 2011/2412). Denne henvendelsen er direkte knyttet
til undersøkelsen ved Oslo politidistrikt og gjelder kriminalomsorgens
arbeid med overføring av arrestanter til fengsler. Begge sakene
forventes avsluttet i løpet av 2012 og vil bli omtalt i neste årsmelding.
Til sist nevner ombudsmannen at Justis- og beredskapsdepartementet
for tiden arbeider med etterkontroll av reglene om utvidet fremstillingsfrist
i straffeprosessloven, som ble endret med virkning fra 2006. Etter
lovens § 183 må pågrepne personer mistenkt for straffbare forhold
fremstilles for en domstol senest innen tre døgn (tidligere gjaldt
som hovedregel en ettdøgnsfrist). Hensikten med lovendringen var
å redusere behovet for varetektsfengsling og dermed også å redusere
den samlede tiden siktede personer sitter i varetekt under etterforskningen. Virkningen
av lovendringen er nå evaluert, og departementet har foreslått å
korte ned fremstillingsfristen. I en høringsuttalelse 28. februar 2011
støttet ombudsmannen forslaget fordi dagens frist muligens gir en
økt bruk av politiarrester.
I tillegg til å behandle klager fra borgerne,
kan ombudsmannen ta opp saker på eget initiativ (kalt eget tiltak-sak
(«ET-sak»)). Alle saker som tas opp på denne måten uten grunnlag
i en klage, regnes som en ET-sak. Bakgrunnen for at saker tas opp
av eget tiltak, er vanligvis at ombudsmannen i forbindelse med behandlingen
av en klagesak har fått kjennskap til forhold i forvaltningen som
det kan være grunn til å ta opp særskilt. Dersom det kommer inn
flere klager som gjelder samme type forhold, kan det også være mer
praktisk å ta saken opp med forvaltningen på generelt grunnlag fremfor
å forfølge de konkrete enkeltsakene. Det kan også være at opplysninger fra
publikum, eller forhold som omtales i media, gir grunn til å ta
opp en sak på eget initiativ uten at noen har fremmet en konkret
klage. Besøk regnes som saker tatt opp av eget tiltak.
I meldingsåret 2011 er det tatt opp 33 nye ET-saker.
Ti av disse sakene var besøk hos ulike forvaltningsorganer som ikke
ledet til noen ytterligere undersøkelser eller oppfølging overfor forvaltningsorganet.
Totalt ble det avsluttet 32 ET-saker i 2011. Mange av sakene er
publisert på Internett som saker av alminnelig interesse, og et
sammendrag av disse er inntatt i årsmeldingens kapittel V.
Sak 2011/917
(tidl. sak 2009/2108) 1) | Besøk til politiarrester i Hedmark og Romerike politidistrikt |
Sak 2011/694
(tidl. sak 2010/443) | Besøk til St. Olavs hospital, divisjon psykisk helsevern,
avdeling Brøset april 2010 |
Sak 2011/1448
(tidl. sak 2010/1477) | Hovedspråk i barnehager |
Sak 2011/3070
(tidl. sak 2010/2010) | Tidspunkt for gyldighet av fremlagt pass ved søknad om
norsk statsborgerskap |
Sak 2010/2788 | Utlendingsdirektoratets saksbehandlingstider i klagesaker |
Sak 2010/2899 | Besøk i Bodø fengsel januar 2011 |
Sak 2010/3063 | Skatteetatens behandling av henvendelser sendt Skatteetaten
i Mo i Rana – brev på avveie |
Sak 2011/173 | Sen saksbehandling ved overføring av opptjente trygdeperioder
i Norge til andre EØS-land |
Sak 2011/814 | Bruk av sjablonger for fastsettelse av eiendomsskattetakster |
Sak 2011/1125 | Betydningen av folkeregisterets bostedsregistreringer
i konsesjonssaker |
Sak 2011/1379 | Stønad til reiseutgifter i forbindelse med arbeidsrettede
tiltak for psykisk syke |
Sak 2011/1625 | Arbeids- og velferdsetatens rutiner for korreksjon av
for høye skattetrekk |
Sak 2011/1678 | Saksbehandlingen ved søknad om uførepensjon der søker
mottar arbeidsavklaringspenger |
Sak 2011/2220 | Samtykke til fosterhjemsplassering |
1) Enkelte saker er omtalt med både nytt og
gammelt saksnummer. Se avsnitt 2 i dette kapittelet for nærmere
forklaring.
Ombudsmannen har i 2011 fått inn 114 høringsbrev
fra forvaltningen med forslag til nytt eller endret regelverk. Utgangspunktet
for ombudsmannens undersøkelser er gjeldende lovgivning, og det
faller utenfor mandatet å overprøve de vurderingene lovgiver har
gjort. Med unntak av saker som direkte angår ombudsmannsinstitusjonen
eller forhold som tidligere har vært behandlet her, har ombudsmannen
av prinsipielle grunner derfor vært tilbakeholden med å avgi høringsuttalelser
til lovforslag. Ombudsmannen ga i 2011 tre høringsuttalelser.
Den ene omhandlet reform av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen
(EMD). Justisdepartementet ba om bidrag til norske myndigheters
rapport til Europarådets ministerkomité om tiltak som er truffet
for å følge opp Interlaken- og Izmir-erklæringene.
I høringsuttalelsen redegjorde ombudsmannen blant
annet for Sivilombudsmannens oppfølging av dommer mot Norge i EMD
og at de omtales i den årlige meldingen til Stortinget. Departementet
ba om innspill til hvordan man kan spre informasjon om EMD for å
unngå unødige klager til domstolen. Ombudsmannen ba i den forbindelse departementet
vurdere å opprette en egen nettside med lett tilgjengelig informasjon
om Europarådet og EMD admini-strert av departementet eller av Nasjonal
institusjon for menneskerettigheter, eventuelt i samarbeid med Advokatforeningen
og/eller Dommerforeningen.
Den andre høringsuttalelsen gjaldt Utdanningsdirektoratets
forslag til endring av forskrift til opplæringslova § 10-2 om elevenes
rett til full skyssgodtgjørelse når fylkeskommunen ikke gir tilbud
om gratis skyss. Det fremgikk av høringsnotatet at bakgrunnen for
forslaget blant annet var ombudsmannens uttalelse i sak 2008/2750. Høringsbrevet
inneholdt drøftelser av om dagjeldende ordlyd var klar nok når det
gjaldt hvilke kostnader som dekkes, knyttet til generell dekning
av kostnader, og særlig når det gjaldt bilbruk. Med henvisning til
den nevnte uttalelsen ble det vist til at ombudsmannen fant at forskriften
§ 10-2 var i samsvar med prinsippet om full skyssgodtgjørelse, ettersom
den åpnet for å dekke kostnadene ut over minstesatsen i forskrift
om undersøkelse og behandling (syketransportforskriften). Videre
ble det vist til at ombudsmannen likevel hadde stilt spørsmål om
det var hensiktsmessig å bruke syketransportforskriften som en minstesats,
og om det ikke heller var tjenlig å vise til en minstesats som dekker
mer av de faste og variable kostnader ved bilbruk. Utdanningsdirektoratet
mente at ombudsmannen i uttalelsen ga uttrykk for at de totale kostnadene kom
bedre til uttrykk i satsene for bruk av bil i statens tjeneste,
jf. særavtale for reiser innenlands for statens regning pkt. 9.2.6
§ 6.
I høringsuttalelsen fant ombudsmannen grunn
til å understreke at han ikke hadde uttalt noe om hvor høy satsen
skulle være, eller om statens satser burde benyttes ved fastsettelse
av skoleskyssgodtgjørelse. Dette er lovgivningspolitiske spørsmål
som faller utenfor ombudsmannens arbeidsområde.
Den tredje høringsuttalelsen gjaldt etterkontroll av
utvidelsen av fremstillingsfristen for fengsling. Etter straffeprosessloven
§ 183 må pågrepne personer mistenkt for straffbare forhold fremstilles
for en domstol snarest mulig og senest innen tre døgn. Frem til
juli 2006 var fristen som hovedregel dagen etter pågripelsen. Fristen
ble utvidet for å redusere behovet for varetektsfengsling og dermed
også den samlede tiden siktede personer er frihetsberøvet under
etterforskningen. Det var forutsatt en etterkontroll av om lovendringen
virket etter sin hensikt. Justisdepartementet utførte en slik etterkontroll
og fremla resultatet av den i et høringsnotat i desember 2010. Tallmaterialet
kunne ifølge departementet indikere at utvidelsen av fremstillingsfristen
hadde medvirket til at flere pågrepne ble sittende i politiarrest
i mer enn to døgn. Departementet mente derfor at det var tvilsomt
om tredagersfristen burde videreføres. Det ble foreslått en fremstillingsfrist
på to døgn, slik som for overføring av arrestanter fra politiarrest til
fengsel etter politiarrestforskriften.
I høringsuttalelsen støttet ombudsmannen forslaget
om å korte ned fremstillingsfristen og understreket at det må være
et overordnet mål å redusere bruken av politiarrest og særlig bruken av
arrest over lengre perioder.
Ombudsmannen skal bidra til at forvaltningen «respekterer
og sikrer menneskerettighetene» jf. sivil-ombudsmannsloven § 3.
I tillegg til annet arbeid på dette området, mente ombudsmannen det
var viktig å synliggjøre Sivilombudsmannens menneskerettighetsmandat
ved igjen å arrangere et menneskerettighetsseminar. Ombudsmannen
har tidligere arrangert slike seminar i 2007, 2008 og 2009. Tema
for seminaret, som fant sted 17. november 2011, var «Frihetsberøvelse
av utlendinger – forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK)».
Seminaret hadde ca. 130 deltakere fra offentlig forvaltning, akademia,
ulike interesseorganisasjoner, advokatstanden og Stortinget.
Den europeiske torturovervåkningskomité (CPT)
besøkte Norge i mai 2011. I den forbindelse hadde ombudsmannen og
noen av medarbeiderne et møte med komiteen, som også hadde bedt
om et skriftlig innspill. I brevet til komiteen ble det blant annet
redegjort for Sivilombudsmannens besøk til lukkede institusjoner
i perioden 2005–2010.
Ombudsmannen deltar aktivt i flere internasjonale
nettverk, herunder det globale ombudsmannsnettverket International
Ombudsman Institute (I.O.I.) hvor ombudsmannen siden 2010 har sittet
i styret. I.O.I. ble etablert i 1978 som en uavhengig verdensomspennende
organisasjon for lokale, regionale og nasjonale ombudsmannsinstitusjoner.
EU-ombudsmannen arrangerte, i samarbeid med Folketingets
Ombudsmand i Danmark, sitt 8. seminar i København i oktober.
Årsmeldingen redegjør nærmere for deltakelsen i
internasjonale nettverk.
Én side ved ombudsmannens menneskerettighetsmandat
er å bidra til at forvaltningen følger opp dommer mot Norge i Den
europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Dette vil særlig være
ak-tuelt der EMDs avgjørelser innebærer at norsk regelverk eller
forvaltningspraksis må legges om for å hindre at tilsvarende krenkelser
av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) skal finne sted
i fremtiden.
I 2011 har det vært avsagt dom i en sak mot Norge
i EMD, saken Nunez mot Norge. Det ble konstatert at utvisning av
klageren og ileggelse av to års innreiseforbud ville være en krenkelse av
EMK artikkel 8 (retten til respekt for privatliv og familieliv)
fordi hensynet til hennes to barns beste ikke var tillagt tiltrekkelig
vekt. Saken har ikke foranlediget oppfølging fra ombudsmannens side.
EMD avviste i 2011 sakene Obiora mot Norge og Agalar mot Norge da
klagene ble ansett som åpenbart grunnløse.
I 2011 avga ombudsmannen to uttalelser hvor Norges
menneskerettslige forpliktelser var særlig berørt.
EMK artikkel 10 om menings- og ytringsfrihet gjelder
som norsk lov og skal gis forrang fremfor annen lovgivning ved motstrid,
jf. menneskerettsloven § 2, jf. § 3. Pressens rett til kildevern
er ifølge praksis fra EMD en del av retten til å motta og meddele
opplysninger og ideer uten inngrep av offentlige myndigheter. Kildevernet
er ikke absolutt, men inngrep må være «prescribed by law» og «necessary
in a democratic society» for å ivareta et legitimt formål, jf. EMK
artikkel 10 (2). EMD har fremhevet at pressens ytringsfrihet er
særlig viktig, og at kildevernet er en grunnleggende betingelse
for pressefrihet.
Saken gjaldt politiets behandling av en avisjournalist
i forbindelse med en sikkerhetskontroll på vei inn til en hovedforhandling
i Oslo tingrett. Journalisten ble fratatt dokumenter som han hevdet
var omfattet av pressens kildevern og det ble foretatt en gjennomgang
av skuldervesken hans og bladd gjennom en tydelig merket presseblokk.
I uttalelsen kritiserte ombudsmannen politiets fremgangsmåte.
Han fant at journalistens og avisens rett til kildevern etter EMK
artikkel 10 ble krenket av at politiet tok dokumentene. Også gjennomgangen
av presseblokken var en krenkelse av kildevernet etter denne artikkelen,
og dessuten i strid med straffeprosesslovens bestemmelser om ransaking
av personer.
Under besøk til lukkede institusjoner er ombudsmannen
på utkikk etter regelbrudd etter norsk rett og konvensjonsbrudd,
men det er også viktig fokusere på oppfyllelsen av internasjonale
anbefalinger og retningslinjer som for eksempel uttalelser fra Den
europeiske torturovervåkningskomité (CPT), FNs torturkomité (CAT)
og FNs barnekomité (CRC). De europeiske fengselsreglene (European
Prison Rules) er anbefalinger utarbeidet av Europarådets ministerkomité
som har betydning for norske fengselsforhold.
Under et besøk i Bodø fengsel i januar 2011
oppdaget ombudsmannen at fengselets store luftegård var dekket av
et tykt lag med snø og is som gjorde løping tilnærmet umulig og
annen mosjon vanskelig. Det var ikke strødd. Videre var lysforholdene
i de to sikkerhetscellene dårlig. Det var ikke elektrisk belysning,
og i særlig den ene cellen var det lite dagslys.
Kriminalomsorgen region nord ble blant annet bedt
om å kommentere om fengselet kunne anses å ha et tilbud om utendørs
fysisk aktivitet som tilfredsstilte kravene i de europeiske fengselsreglene
punkt 27.1. Videre ble regionen bedt om å redegjøre for om lysforholdene
i sikkerhetscellene kunne anses å oppfylle kravene i punkt 18.2 bokstav
a om dagslys og bokstav b og c om henholdsvis kunstig belysning
og alarmsystem. Den europeiske torturovervåkningskomiteen oppstiller
i sine «CPT standards» også et krav om «adequate lighting» (tilfredsstillende
lysforhold). Anbefalingen gjelder for politiarrestceller, men disse
cellene har mye til felles med sikkerhetsceller.
I den avsluttende uttalelsen ga ombudsmannen uttrykk
for at forsvarlig snørydding og strøing var helt nødvendig for at
de innsatte skulle kunne ha reell mulighet til å benytte hovedluftegården til
fysisk aktivitet gjennom hele vinterhalvåret. Ombudsmannen understreket
også retten til tilfredsstillende belysning, og ga uttrykk for at også
innsatte plassert i sikkerhetscelle må sikres et visst omfang av
dagslys.
FNs generalforsamling vedtok i 2002 valgfri protokoll
(OPCAT) til FNs torturkonvensjon fra 1984 (The United Nations Convention
against Torture and Other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment
or Punishment). Norge undertegnet protokollen 24. september 2003,
men har ikke ratifisert den. Ratifisering av protokollen innebærer
at det må etableres ett eller flere nasjonale besøksorganer for
forebygging av tortur – en Nasjonal forebyggende mekanisme – forkortet
til NFM.
Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité sendte
7. april 2011 et brev til utenriksministeren der det ble vist til
Innst. 264 S (2009–2010) om sivilombudsmannens årsmelding 2009 og purret
på oppfølging av komiteens anbefaling om at det «[…]legges til rette
for at Sivilombudsmannen skal kunne oppfylle de krav OPCAT stiller».
I utenriksministerens svarbrev 26. april 2011 til komiteen het det
blant annet:
«Jeg kan bekrefte at Justisdepartementet har vurdert
muligheten for at Sivilombudsmannen utpekes som nasjonal forebyggende
instans, og at dette er ett av flere alternativer som vurderes. Ombudsmannen
tar sikte på rask avklaring av spørsmålet om nasjonal forebyggende
instans i regjeringen før spørsmålet om norsk ratifikasjon av protokollen
og den nasjonale gjennomføringen av protokollens krav sendes på
høring.»
Det ble i juni 2011 besluttet å etablere en
interdepartemental arbeidsgruppe ledet av Justisdepartementet for
å vurdere konsekvenser knyttet til even-tuell norsk ratifikasjon
av protokollen. I tråd med mandatet for arbeidsgruppen har representanter
fra ombudsmannen deltatt på enkelte møter i gruppen. Ulike modeller
for det nasjonale besøksorganet har blitt vurdert. Arbeidsgruppens
rapport vil bli sendt på høring. Dersom ombudsmannen blir utnevnt
som nasjonalt besøksorgan, vil dette kreve en omformulering av mandatet
og en styrking av institusjonen i form av økte bevilgninger.
Siden 2005 har ombudsmannen hatt et regelmessig
og godt samarbeid med kinesiske justis- og fengselsmyndigheter der
man vektlegger besøksutveksling og seminarvirksomhet for å styrke kunnskapsnivået
hos rettshåndhevere i Kina. Det er særlig temaene tilknyttet strafferettspleie
og godt styresett som har vært viet størst oppmerksomhet. Etter
utdelingen av Nobels fredspris for 2010 har gjennomføringen av alt
planlagt bilateralt samarbeid mellom ombudsmannen og institusjonens
kinesiske motparter stoppet opp. Det har fra kinesisk hold blitt
understreket at det kun dreier seg om en «suspensjon» av aktivitetene som
følge av det politiske klimaet mellom Norge og Kina, ikke et «brudd».
Samtidig har det blitt presisert at suspensjonen ikke gjelder samarbeid med
ombudsmannens kontor i internasjonale sammenhenger. Det vises i
denne forbindelse til invitasjonene fra Kinas riksadvokatembete
om deltakelse i henholdsvis «the 3rd Seminar to the International
Association of Anti Corruption Authorities (IAACA)», som ble avholdt
i Shanghai i juli 2011, samt «the Fifth Annual Conference and General
Meeting of IAACA», avholdt i Marokko i oktober 2011. En medarbeider
herfra deltok i begge arrangementene.
IAACA ble etablert i 2006 med Kina som den viktigste
støttespilleren. Målsettingen for organisasjonen er å styrke gjennomføringen
av «United Na-tions’ Convention against Corruption (UNCAC)». Konvensjonen
som pr. i dag har 140 statsparter er ratifisert av 156 land, deriblant Norge.
Kinas tidligere riksadvokat, Mr. Jia Chunwang, var den første president
i IAACA, mens Kinas nåværende riksadvokat Mr. Cao Jianming ble valgt
til president i organisasjonen i 2010. Hovedtemaet for seminaret
i Shanghai var «internasjonalt samarbeid» med undertemaer nevnt
i kapittel 4 i FNs konvensjon mot korrupsjon. Ombudsmannens medarbeider
ga en presentasjon av Norges samarbeid med andre land og internasjonale
organisasjoner for å bekjempe korrupsjon.
I løpet av 2011 har ombudsmannen og hans medarbeidere
hatt møter med ulike organisasjoner og offentlige etater. Møtene
åpner for menings- og informasjonsutveksling og gir nyttig innsikt
i forvaltningens arbeid samt et bedre grunnlag for å behandle klagesakene
som kommer inn.
I 2011 gjennomførte ombudsmannen blant annet fire
besøk ved lukkede institusjoner, elleve besøk hos andre forvaltningsorganer
og holdt 12 foredrag. Videre deltok ombudsmannen på ti ulike representasjonsoppdrag
i utlandet og mottok 14 delegasjonsbesøk ved sitt kontor.
I arbeidet med klagesaker og saker tatt opp
av eget tiltak ser ombudsmannen innimellom mangler ved lover, forskrifter
eller administrativ praksis. Det fremgår av sivilombudsmannsloven § 11
at ombudsmannen kan gi vedkommende departement underretning dersom
ombudsmannen blir oppmerksom på slike mangler. Meningen er at departementet
som følge av ombudsmannens henvendelse kan igangsette arbeidet med
å gjøre nødvendige endringer i lov eller forskrift, eller endre
sin praksis.
Lover og forskrifter kan ha mangler ved at en eller
flere bestemmelser er i motstrid med rettsregler på et høyere trinn
i regelhierarkiet. Lovene må ikke komme i konflikt med Grunnloven,
som har forrang. Dessuten fremgår det av menneskerettsloven § 3
at de konvensjoner som er innlemmet der, ved motstrid skal gå foran bestemmelser
i annen lovgivning. Forskriftsbestemmelser må dessuten ikke komme
i konflikt med de lovene som Stortinget har vedtatt. En annen mangel
kan være at bestemmelser av samme rang ikke er i tilstrekkelig harmoni
med hverandre. Uklare bestemmelser – for eksempel språklig, regelteknisk
eller innholdsmessig – kan også føre til at ombudsmannen melder
fra til forvaltningen. Det vanligste er likevel at ombudsmannen
kommer over tilfeller der administrativ praksis og rundskriv synes
å være i strid med gjeldende rettsregler, eller at regelverket praktiseres
ulikt i forskjellige deler av forvaltningen.
Adgangen til å melde fra om mangler ved lover, forskrifter
og praksis er et eksempel på at ombudsmannen i noen grad også foretar
systemkontroll av forvaltningen.
Den systematiske og generelle kontrollen med forvaltningen
er det først og fremst forvaltningens egne kontrollorganer som står
for: kommunenes kontrollutvalg, fylkesmennenes tilsyn med kommunene
på flere områder, fylkes- og kommunerevisjonene og de regionale
og sentrale fagtilsyn som fører kontroll med offentlige organers
virksomhet. Riksrevisjonen foretar forvaltningsrevisjon i saker
av prinsipiell, økonomisk eller stor samfunnsmessig betydning, dvs. systematiske
undersøkelser av økonomi, produktivitet, måloppnåelse og virkninger
ut fra Stortingets vedtak og forutsetninger. Forvaltningen er også
underlagt Stortingets parlamentariske kontroll.
I løpet av 2011 har ombudsmannen i 34 saker bedt
forvaltningen vurdere endringer eller tilføyelser til lover og forskrifter
eller omlegging av administrativ praksis. Av disse er 28 saker publisert
på nettstedet www.sivilombudsmannen.no/uttalelser.
En oversikt over samtlige saker i 2011 der ombudsmannen
har påpekt mangler ved lover, forskrifter eller praksis, fremgår
av årsmeldingen.
Etter ombudsmannsinstruksen § 12 skal årsmeldingen
inneholde «en oversikt over behandlingen av de enkelte saker som
Ombudsmannen mener har alminnelig interesse». Arbeidet med enkeltsakene
og ombudsmannens kontakt med enkeltpersoner, organisasjoner og forvaltningen gir
et grunnlag for å kunne formidle generelle inntrykk av forvaltningens
saksbehandling og virksomhet og publikums opplevelse av forvaltningen.
I møtet med den offentlige forvaltningen er
det mange som blir skuffet over saksbehandlingstiden, og også i
2011 har ombudsmannen mottatt mange klager og telefonhenvendelser
som gjelder lang behandlingstid og manglende svar fra ulike forvaltningsorganer.
Selv om borgernes forventninger til forvaltningen i noen tilfeller kan
være urealistiske, er frustrasjonen over saksbehandlingstiden ofte
berettiget.
Mange av borgerne som henvender seg til ombudsmannen
ønsker å få svar på hvor lang saksbehandlingstid forvaltningen kan
operere med og om det finnes en maksimumsgrense for behandlingen
av en sak. Den generelle bestemmelsen om saksbehandlingstid i forvaltningsloven
§ 11a angir ingen slik absolutt frist. Forvaltningsorganet skal
forberede og avgjøre saken «uten ugrunnet opphold». Hva som nærmere
ligger i dette, beror på en konkret vurdering hvor det blant annet
må sees hen til sakens art, omfang og kompleksitet og tilgjengelige
ressurser i forvaltningsorganet. Saksbehandlingstiden vil derfor
kunne være svært forskjellig fra sak til sak og fra forvaltningsorgan til
forvaltningsorgan. I enkle saker med klare vilkår må det kunne forventes
at sakene avgjøres relativt raskt. Annerledes stiller det seg i
større, kompliserte saker med flere og mer skjønnsmessige vurderingstemaer.
Forvaltningsorganet kan også ha behov for å innhente informasjon
eller vurderinger fra eksterne aktører, for eksempel gjennom sakkyndige
rapporter eller verifiseringer i utlandet. Mange pasientskadesaker
og asylsaker krever slike tiltak, og dette vil naturligvis påvirke
den totale behandlingstiden. Hva som er akseptabelt må også sees
i sammenheng med det generelle kravet til forsvarlig saksbehandling
og utredning. Oppfyllelse av de rettssikkerhetsgarantier som ligger
i forvaltningslovens øvrige saksbehandlingsregler, vil nødvendigvis
medføre at saksbehandlingen etter omstendighetene kan bli tidkrevende.
Det er heller ikke gitt noen absolutt frist
for behandling av klagesaker. Det følger av forvaltningsloven § 33
at underinstansen skal foreta de undersøkelser klagen gir grunn
til og oversende dokumentene til klageinstansen «så snart saken er
tilrettelagt». Det er med andre ord ikke rettslig holdbart at en
klagesak over tid blir liggende ubehandlet hos underinstansen før
den blir oversendt klageorganet.
På enkelte områder er det likevel konkrete frister forvaltningen
må holde seg til. Slike frister finner vi blant annet i plan- og
bygningsloven med forskrifter. Konsekvensen av fristoversittelse
kan være tilbakebetaling av byggesaksgebyr, at tillatelse anses
gitt i henhold til søknaden, eller at bygget kan tas i bruk uten
ferdigattest. Det kan også få betydning for utfallet av selve saken.
Også i barnevernsaker er det konkrete frister. Av barnevernloven
fremgår det at barneverntjenesten innen en uke skal gjennomgå innkomne
meldinger og vurdere om meldingen skal følges opp med undersøkelser.
Videre skal kommunen, når det er grunn til å foreta undersøkelser,
gjennomføre disse innen en nærmere angitt frist. Ved oversittelse
av fristene kan fylkesmannen ilegge kommunen mulkt.
Informasjon om forventet behandlingstid er uansett
betydningsfullt for de fleste. Enkelte forvaltningsorganer gir generell
informasjon på sine nettsider, for eksempel Utlendingsdirektoratet.
Selv om slike opplysninger ikke er rettslig bindende, skaper de
likefullt forventninger hos søkerne.
Forvaltningsloven fastslår at det i saker som gjelder
enkeltvedtak, skal gis et foreløpig svar dersom en henvendelse ikke
kan besvares i løpet av en måned etter at den er mottatt. Det skal
redegjøres for grunnen til at henvendelsen ikke kan behandles tidligere,
og «så vidt mulig» angis når et svar kan ventes. Dessverre er det
en kjensgjerning at denne plikten ikke alltid overholdes. Ombudsmannen
tror mange klager over lang behandlingstid kunne vært unngått dersom
det i alle saker ble sendt foreløpig svar samt en orientering hvis
det oppstår forsinkelser under sakens gang.
Kort behandlingstid er viktig for de fleste.
Trekker saksbehandlingen ut i tid, kan det få en rekke konsekvenser
av blant annet økonomisk og rettslig karakter. I tillegg skaper
det ofte merarbeid, frustrasjon og utrygghet. I enkelte saker har
behandlingstiden særlig stor betydning. Dette gjelder først og fremst
i saker som berører borgerens grunnleggende behov, som for eksempel tilgangen
til bolig, underhold og sentrale helse- og omsorgstjenester. I årsmeldingen
for 2010 (s. 43 flg.) skrev ombudsmannen om klagere som på grunn
av lang behandlingstid i Nav levde uten inntekter i flere måneder.
For enkelte fikk dette store konsekvenser for deres mulighet til
å dekke grunnleggende behov.
Det er også særlig viktig at en som er berøvet
sin frihet, raskt kan få prøve om grunnlaget for frihetsberøvelsen
er til stede. Dette er nærmere regulert i blant annet psykisk helsevernloven, utlendingsloven
og straffeprosessloven. Dessuten er kravet til rask behandling av
en slik sak også regulert i blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjonen
art. 5. Selv om selve prøvingen av frihetsberøvelse ofte er lagt
til domstolene, har forvaltningen en viktig rolle med hensyn til
blant annet informasjon, tilrettelegging av saksbehandlingen og
arbeidet med fremstilling for domstolene. For tvungent psykisk helsevern
blir prøvingen dessuten foretatt av et forvaltningsorgan i første
omgang (kontrollkommisjonene).
Ombudsmannen har også sett at behandlingstiden
har særlig stor betydning i saker som påvirker familiesituasjonen,
som for eksempel saker om familieinnvandring. Mange fortvilte personer
tar kontakt med ombudsmannen fordi en innvandringssak kan ta svært
lang tid å behandle. Imidlertid skal søknader om opphold fra mindreårige
som søker alene, prioriteres i utlendingsforvaltningen.
Et særlig problemområde er saker der lang behandlingstid
medfører at selve saken mister sin aktualitet. En innsatt har liten
nytte av å få en klage over forholdene i fengselet behandlet etter at
soningen er over, eller å få innvilget permisjon til en begivenhet
som har funnet sted. I slike tilfeller er det ekstra viktig at forvaltningsorganet har
gode rutiner for hvordan man skal registrere og få behandlet søknader
i tide. Det må også tas høyde for at søkeren må få en reell mulighet
til en eventuell klagebehandling.
Ombudsmannen har de siste årene mottatt et større
antall henvendelser knyttet til saksbehandlingstiden i Nav (Arbeids-
og velferdsetaten). Antallet saker på dette området er fortsatt
høyt, men har gått marginalt ned fra 2010 til 2011.
Klagetallet på Utlendingsdirektoratet er fortsatt relativt
høyt. De siste årene er det registrert 80–85 innkomne klager på
direktoratet hvert år, og de fleste av disse gjelder sen saksbehandling
og/eller mang-lende svar på henvendelser. I tillegg kommer en rekke
telefonhenvendelser. Ombudsmannen følger nøye med på utviklingen
og har flere ganger omtalt behandlingstiden og andre spørsmål omkring
direktoratets saksbehandling i årsmeldingene, sist i 2005 og i 2010.
I utlendingsforvaltningen påvirkes saksbehandlingstiden
av en rekke forhold som ligger utenfor egen kontroll. Antallet søknader
om beskyttelse (asyl) kan for eksempel variere mye i løpet av kort
tid, noe som krever raske omstillinger. Slike prosesser er ressurskrevende
og kan få store utslag i saksbehandlingstiden på asylfeltet, men
også på andre områder. I enkeltsaker kan behovet for verifiseringer
og andre undersøkelser ta mye tid. Asylsøknader knyttet til ustabile
land og regioner kan videre bli stilt i bero i påvente av en avklaring,
noe som skjedde i 2011 med saker fra Libya, Jemen og Syria. Slike
forhold er likevel ingen fullgod forklaring på til dels svært lang
behandlingstid på en del sakstyper i direktoratet. For tiden gjelder
dette særlig saker om statsborgerskap og enkelte saker om familieinnvandring.
I årsmeldingen for 2010 på side 42–43 ble saksbehandlingstiden
i saker om familieinnvandring omtalt. Også i 2011 har ombudsmannen
mottatt en del henvendelser på dette området. Direktoratet innførte
imidlertid nye generelle måltall for behandlingstiden for slike
søknader innkommet etter 1. januar 2011. Disse sakene skal som hovedregel
ferdigbehandles i løpet av seks måneder, noe som vil være en stor
forbedring.
I 2010 tok ombudsmannen på generelt grunnlag opp
spørsmål omkring lang behandlingstid for klager på egne vedtak,
og særlig i saker om familieinnvandring. Direktoratet erkjente at
behandlingstiden var for lang. Saken ble avsluttet i mars 2011 med
kritikk herfra (sak 2010/2788). Ombudsmannen ser likevel lite tegn
til bedring på dette området, og ombudsmannen mottar stadig henvendelser
der klagesaker synes å ha ligget ubehandlet over lang tid før de
oversendes Utlendingsnemnda.
Ombudsmannens generelle inntrykk er at Utlendingsdirektoratet
legger stor vekt på å få ned saksbehandlingstiden, noe som nå fremgår
av strategiplanen for perioden 2011–2014. Saksbehandlingstiden har
også gått ned på enkelte områder, for eksempel i asylsaker. På høyt prioriterte
områder, slik som saker om arbeidsinnvandring, er behandlingstiden
i dag kort. Mange slike søknader avgjøres på bare fem–ti dager.
I 2008 kom ombudsmannen med en særskilt melding
til Stortinget om saksbehandlingstiden i Norsk pasientskadeerstatning
(Dokument 4:1 (2008–2009)). Bakgrunnen for meldingen var at saksbehandlingstiden
var uakseptabelt lang og at det var vanskelig å se at situasjonen
ville bedre seg uten ytterligere tiltak og ressurstilførsel. I tillegg
hadde ombudsmannen bemerkninger til en etablert køordning for de
sakene som ventet på behandling.
Selv om saksbehandlingstiden hos Norsk pasient-skadeerstatning
fortsatt er lang, har ombudsmannen fått opplyst at det har vært
en ikke ubetydelig nedgang det siste året. Den omtalte køordningen
er også avviklet. Ombudsmannen har inntrykk av at Norsk pasientskadeerstatning har
høy grad av bevissthet omkring saksbehandlingstid, og at det gjennomføres
målrettede tiltak for å forbedre situasjonen. Det er nå få klager til
ombudsmannen på dette forvaltningsorganet.
Lang saksbehandlingstid i forvaltningen får
som et generelt utgangspunkt ikke betydning for innholdet i forvaltningens
avgjørelse. Dette kan stille seg annerledes dersom regelverket endres mens
saken er til behandling. Slike situasjoner vil ofte være regulert
i overgangsbestemmelser til den nye loven eller forskriften. I utgangspunktet
vil avgjørelser bli fattet etter de reglene som gjelder på vedtakstidspunktet.
Utfallet av saken kan således bli et annet enn hva det ville blitt med
en kortere behandlingstid. Hvis dette er til ugunst for borgeren,
kan det gi søkeren en opplevelse av rettstap og føre til spekulasjoner
om at behandlingen blir trenert. Situasjonen kan imidlertid også
være motsatt; gunstigere regler kan føre til en tillatelse som tidligere
ville blitt avslått.
I andre tilfeller kan det være de faktiske forholdene
som endres mens saken ligger til behandling. Et praktisk eksempel
er at en enslig mindreårig asylsøker fyller 18 år før saken avgjøres. Søknaden
blir dermed ikke vurdert etter de gunstige reglene som gjelder for
mindreårige. På den annen side kan lang behandlingstid gi en asylsøker
en sterkere tilknytning til Norge, noe som kan få betydning for
muligheten for å bli værende i landet.
Lang behandlingstid kan også medføre at vilkårene
for innvilgelse av en søknad ikke er til stede når saken skal avgjøres,
selv om de var det på søknadstidspunktet. En tillatelse kan være bortfalt
og en frist løpt ut. Et eksempel er saker om statsborgerskap, der
utlendingsmyndighetene praktiserer et krav om at utenlandsk pass
må være gyldig på vedtakstidspunktet for å bli akseptert som tilstrekkelig
dokumentasjon på identitet. Dette gjelder selv der en søker har fremlagt
gyldig pass, men der gyldighetstiden har utløpt mens saken er til
behandling. Dette er lite fleksibelt og medfører at søkeren må ta
belastningen ved lang behandlingstid hos utlendingsmyndighetene.
Ombudsmannen har undersøkt slike problemstillinger
i flere byggesaker den siste tiden. Her har situa-sjonen gjerne
vært at forvaltningen ikke har fulgt de særskilte behandlingsfristene
som gjelder for byggesaker. Søknadene har deretter blitt avvist
eller avslått ut fra en ny og mer ugunstig rettslig situasjon, som
var kommet til etter det tidspunktet da søknadene skulle ha blitt
behandlet.
Det er en grunnleggende rettighet i norsk forvaltningsrett
at en avgjørelse (et enkeltvedtak) kan påklages, slik at saken blir
behandlet på nytt av et annet forvaltningsorgan. Dette fremgår av
forvaltningsloven § 28. Klageadgangen må være benyttet og klagebehandlingen
avsluttet før en sak kan behandles av ombudsmannen. Klagesaksbehandlingen
i forvaltningen kan imidlertid organiseres på ulike måter, og dette
får konsekvenser for borgerne og for ombudsmannens muligheter for
å prøve saker. Siktemålet her er å belyse noen sider ved organiseringen
og ved de utfordringene ombudsmannen dermed står overfor ved sin
prøving av klager.
I mange saker som kommer til ombudsmannen, er
det ikke på det rene om klagemulighetene er benyttet. Dette må først
avklares. Det kan også være ak-tuelt å veilede klageren om hvor
vedkommende må henvende seg før saken kan behandles her. Ombudsmannen
må derfor ha god oversikt over hele forvaltningsfeltet og de ulike klageordningene
som finnes.
Når ombudsmannen tar en sak opp med forvaltningen,
må det tas stilling til hvilket organ eller hvilket nivå som er
riktig og hensiktsmessig adressat for spørsmålene herfra. Det er
fast praksis for at henvendelsene stiles til det organet som har
truffet klageavgjørelsen, ikke til underinstansen som traff vedtaket
i første omgang. I noen tilfeller er det likevel ikke hensiktsmessig
å henvende seg direkte til klageinstansen. Dette kan gjelde når
spørsmålenes karakter og klageorganets organisering gjør det mer
nærliggende å be et sekretariat svare enn en klagenemnd, som var
besluttende myndighet.
Arbeidet med disse spørsmålene har vist at det noen
ganger er vanskelig å finne ut hvem som er klageorgan eller hva
som er klageordningen på det ak-tuelle saksfeltet. Hovedregelen
etter forvaltningsloven § 28 er at klageorganet er det forvaltningsorganet
som er nærmest overordnet det forvaltningsorganet som har truffet
vedtaket. Det er ikke alltid på det rene hvilket organ som er nærmest
overordnet, og det er ikke alltid opplyst i førsteinstansvedtaket
hvem som er klageorgan, selv om det står i forvaltnings-loven § 27
tredje ledd at det skal gis slik informasjon i vedtaket.
Spørsmålet om det i det hele tatt er et overordnet organ,
kan blant annet dukke opp når klageorganet avgjør et såkalt sidespørsmål,
altså et annet spørsmål enn det saken direkte gjelder. Dette kan for
eksempel være krav om dekning av sakskostnader. Når et uavhengig
organ eller en nemnd avgjør slike spørsmål, er det ikke alltid opplagt at
et departement er klageinstans. Som eksempel kan nevnes omkostningsavgjørelser
truffet av Utlendingsnemnda. Der var det lenge uklart om avgjørelsene
kunne påklages. Hvis det var klageadgang til departementet, måtte
henvendelser til ombudsmannen avvises i første runde. Spørsmålet
var om departementet kunne regnes som et «overordnet organ» i slike
saker. I forvaltningslovforskriften § 34 er dette nå avklart; avgjørelsene
kan ikke påklages. Dermed kan klager på nemndas omkostningsavgjørelser
behandles hos ombudsmannen.
Etter forvaltningsloven § 28 tredje ledd kan
det også gjøres unntak fra lovens klageregler på særskilte saksområder.
På flere områder er det gitt egne regler. Det er imidlertid vanskelig
å se at slike særordninger følger noe bestemt mønster eller at det
er gitt generelle, prinsipielle føringer for organiseringen av klagesaksbehandlingen.
Når Kongen i statsråd er klageinstans, gjelder ikke
regelen om at alle klagemuligheter i forvaltningen må være benyttet
før det kan klages til ombudsmannen. Årsaken er at ombudsmannen etter
sivilombudsmannsloven § 4 ikke prøver «avgjørelser truffet i statsråd».
Derfor skal borgeren kunne velge mellom en klage til Kongen i statsråd
eller en klage til ombudsmannen. Dette er aktuelt for vedtak fra
departementene, og det er særlig praktisk for saker om innsyn etter
offentlighetsloven. Pressen og andre ber mye om innsyn i dokumenter
i departementene, og avslag bringes ofte inn for ombudsmannen. Det
er for øvrig en egen bestemmelse i offentlighetsloven § 32 om at
departementet skal gjøre oppmerksom på at det ikke kan klages til
ombudsmannen dersom saken har vært behandlet av Kongen i statsråd.
Førerkortsaker er et saksområde hvor ikke bare klageorganiseringen,
men hele forvaltningsorganiseringen skaper utfordringer. Inndragning av
førerkort/førerett bestemmes først og fremst av domstolene i forbindelse
med en straffesak. Men forvaltningen har også en rolle i slike saker, som
jo er viktige for mange. Her kan Politidirektoratet, Helsedirektoratet
eller Vegdirektoratet være klageorgan, avhengig av hva som er tema
i den enkelte sak.
Noen spørsmål knyttet til inndragningen, for
eksempel søknad om nedsettelse av inndragningstiden, behandles av
politidistriktet, og vedtak derfra kan påklages til Politidirektoratet.
Saker om førerkortforskriftens helsekrav følger et annet saksbehandlingsspor.
Leger har meldeplikt til fylkesmannen når førerkortinnehaveren ikke lenger
oppfyller helsekravene. Fylkesmannen skal gi melding til politiet,
som treffer vedtak om inndragning, og dette vedtaket kan påklages
til Politidirektoratet. Meldingen fra fylkesmannen til politiet
er ikke et vedtak som kan påklages. Det er imidlertid adgang til
å søke fylkesmannen om dispensasjon fra helsekravene i førerkortforskriften.
Fylkesmannens avgjørelse av dette spørsmålet kan påklages til Helsedirektoratet. Noen
andre typer spørsmål, for eksempel søknad om innbytte av utenlandsk
førerkort til norsk førerkort, avgjøres av Statens vegvesen, med Vegdirektoratet
som klageinstans. Ombudsmannen mottar en del klager på dette feltet
hvert år.
Saker om voldsoffererstatning illustrerer andre problemstillinger
ved forvaltningsorganiseringen. Her har man gått fra en desentralisert førsteinstansbehandling
hos fylkesmennene til sentralisert behandling ved Kontoret for voldsoffererstatning.
Siden erstatningsordningen ble opprettet, har det vært sentralisert
klagebehandling ved Erstatningsnemnda for voldsofre, med Justisdepartementet
og senere Statens sivilrettsforvaltning som sekretariat. Nå er det
foreslått å endre dette, slik at nemnda nedlegges og sivilrettsforvaltningen
blir klageorgan. I en høringsuttalelse i september 2010 støttet ombudsmannen
forslaget, som særlig var begrunnet med å oppnå kortere saksbehandlingstid.
På enkelte områder er det ikke etablert en forvaltningsmessig
klageordning, men klager må bringes direkte inn for domstolene.
Dette gjelder namsmyndighetenes virksomhet, slik som namsmennene,
Nav Innkreving og Statens innkrevingssentral. Klager på slike organer
kan i utgangspunktet ikke behandles av ombudsmannen. Etter ombudsmannsloven
faller nemlig domstolenes virksomhet utenfor ombudsmannens arbeidsområde.
Dette praktiseres slik at saker som har vært eller kan behandles
av domstolene etter slike særskilte bestemmelser, ikke blir undersøkt
her.
Likevel oppstår det noen avgrensningsspørsmål. Det
er viktig å se på om det er forhold av betydning for borgernes rettssikkerhet
som ikke blir gjenstand for kontroll, verken av ombudsmannen eller
av domstolene. Enkelte saker som gjelder namsmannens saksbehandling
kan undersøkes her ut fra denne synsmåten, for eksempel klager over
manglende svar og sen saksbehandling. Slike klager vurderes konkret, og
Politidirektoratet kan også koples inn i noen tilfeller. Avgjørende
for avgrensningen av ombudsmannens myndighet må være å unngå en situasjon
hvor både ombudsmannen og domstolen behandler det samme spørsmålet.
Når det er på det rene at domstolsbehandling ikke vil finne sted,
kan ombudsmannen behandle saken.
I kommunene kan kommunestyret være klageorgan,
for eksempel i noen saker om utslippstillatelser etter forurensningsloven.
De fleste kommuner har i tillegg en særskilt kommunal klageordning,
gjerne kalt klagenemnd eller klageutvalg. Det er forskjellige kommunale avgjørelser
som behandles der i saker som ikke skal til statlig klageorgan,
som for eksempel fylkesmannen. Fylkesmannen er klageorgan for mange
kommunale vedtak, som i byggesaker, saker om sosialhjelp og noen
saker om barnevern. Det kan innimellom være spørsmål om fylkesmannen
eller kommunen er klageorgan, for eksempel i saker om trygghetsalarm.
I en av meldingsårets klagesaker var det gitt ulik informasjon til
klageren om klageorgan, men konklusjonen etter undersøkelsene her
ble at saken skulle behandles av kommunalt klageorgan. Saken illustrerte
også at kommunens rutiner for klagesaksbehandling var mangelfulle.
I kommuneloven er det blant annet egne habilitetsregler ved klagebehandling,
som det synes å være varierende kunnskap om.
Forvaltningsvirksomhet kan videre organiseres
i nemnder. Det er gitt regler om dette i forvaltningsloven. På flere
saksfelt er det opprettet egne klagenemnder, og nemndbehandling
kan gi utfordringer for håndteringen av klager til ombudsmannen.
Det kan oppstå usikkerhet om hvordan og hvem som skal svare på spørsmål.
I noen tilfeller er det nemndlederen alene som svarer. Ofte er dette
tilstrekkelig, men det kan også skape usikkerhet om svaret er representativt
for de andre medlemmenes syn.
Noen steder er det opprettet såkalte servicekontorer
som kan ta seg av slike klager, men det kan ikke ses å være et fast
system for dette. Særlig for store forvaltningsenheter, for eksempel
Nav og utlendingsforvaltningen, har spørsmålet om organinterne servicekontorer
eller klagekontorer vært reist. Arbeids- og velferdsdirektoratet
er nå i ferd med å omorganisere håndteringen av serviceklager i
etaten for å bedre klagesaksbehandlingen og publikumskontakten.
Ordningen med helse-, pasient- og sosialombud i kommunene kan også
ses på som en måte forvaltningen kan håndtere slike klager på. De
fylkesvise pasient- og brukerombudene kan også ses fra en slik synsvinkel.
Også i 2011 har mange som har henvendt seg til ombudsmannen
ment at de har vært utsatt for usaklig forskjellsbehandling.
Det er nærliggende å tro at den stadig økende bruken
av Internett kan være en årsak til at det virker lettere synbart
nå enn tidligere hvis forvaltningens behandling av tilsynelatende
like saker med hensyn til fakta og jus har gitt forskjellig utfall.
Stadig flere forvaltningsorganer publiserer saker eller referat
av saker på lett tilgjengelige nettsider. De som er interessert
kan da sammenligne sin sak med tidligere avgjorte saker, og en opplevelse
av forskjellsbehandling kan lett bli resultatet.
Dette gjelder for eksempel i utlendingssaker,
der Utlendingsnemnda har opprettet en omfattende og lett søkbar
praksisbase. Imidlertid vil viktig informasjon kunne være utelatt
i slike praksisbaser, for eksempel av hensyn til taushetsplikten.
Dessuten er en praksisbase gjerne en oversikt over avgjørelser,
og ikke nødvendigvis over avgjørelser som er egnet til å være et
mønster for tilsvarende saker (presedenssaker). Forskjeller i faktum,
for eksempel søkeres tidligere opplevelser, helseforhold, omsorgssituasjon
og alder, kan meget vel begrunne ulike utfall. Slike forskjeller
er ikke alltid synlige i publiserte referater. For mange er det
derfor vanskelig å skjelne mellom saklig og usaklig forskjellsbehandling.
Egen opplevelse av å være blitt forskjellsbehandlet setter uansett
lett tilliten til forvaltningen på prøve.
Ombudsmannen antar at også bruken av sosiale medier
kan medvirke til at noen får en sterk følelse av å være blitt utsatt
for usaklig forskjellsbehandling. Informasjon, både korrekt og misvisende,
spres raskt i dagens samfunn.
Arbeidet med de mange henvendelsene som i 2011
har hatt usaklig forskjellsbehandling som klagegrunnlag, etterlater
liten tvil om at det på mange forvaltningsområder er en krevende
oppgave å få til en ensartet praksis. Særlig gjelder det på områder
der forvaltningen er satt til å foreta brede skjønnsmessige vurderinger.
Desentralisert og lokal forvaltning, for eksempel der velferdslover
skal håndheves av alle landets kommuner, gir utfordringer. Likebehandling
er imidlertid ikke alltid en målsetting, idet kommuner har en viss
grad av selvstyre. Men også i sentraliserte klageinstanser kan det
være krevende å følge en ensartet praksis. Særlig gjelder dette
der avgjørelsesmyndigheten er fordelt på mange beslutningstakere.
Her kan nevnes Utlendingsnemnda, som har over 30 nemndledere og
en rekke nemndmedlemmer som trer i funksjon i saker som nemndbehandles.
Ombudsmannens generelle hovedinntrykk er at forvaltningen
har et bevisst forhold til betydningen av likebehandling. Gjennom
undersøkelsene har ombudsmannen sett at det på mange forvaltningsområder
nedlegges mye arbeid for å løse utfordringene med å komme nærmest
mulig den ideelle målsettingen om ensartet praksis, også når avgjørelser
av samme art skal treffes av forskjellige organer. Databasert forvaltning,
lokale og sentrale praksisbaser og oversikter over presendenssaker
etc. gir helt nye muligheter for å kunne samordne praksisen innad
i et organ og innen ulike forvaltningsområder på tvers av organer.
Slik sett vil nettløsninger både kunne avdekke og forebygge ulikheter
og bidra til større grad av likebehandling i offentlig forvaltning.
I mange klagesaker har det relativt raskt vist
seg ikke å være grunn til videre undersøkelser av påstandene om
usaklig forskjellsbehandling. I saker der avgjørelsen vil måtte
bygge på helt konkrete og individuelle vurderinger, vil det være
vanskelig å konstatere usaklig forskjellsbehandling. Typiske eksempler
ligger under kriminalomsorgens ansvarsområde, slik som saker om
permisjon fra fengsel og søknader om prøveløslatelse. En stor del
av klagene på slike områder viser likevel at egen opplevelse av
å være utsatt for forskjellsbehandling kan skape misnøye med det
aktuelle forvaltningsorganet og med forvaltningen generelt.
Betydningen av at borgerne har tillit til måten forvaltningen
utøver sin myndighet på, kan vanskelig betones sterkt nok. I saker
hvor det er nærliggende at den private parten vil kunne oppfatte sakens
utfall som et resultat av forskjellsbehandling, er det derfor særdeles
viktig at forvaltningen i begrunnelsen for avgjørelsen bestreber
seg på å være så fyllestgjørende som mulig på dette punktet. Men
igjen kan hensynet til taushetsplikten være et hinder for god kommunikasjon.
Usaklig forskjellsbehandling anføres fortsatt ofte
i byggesaker, særlig i dispensasjonssaker. Selv om ombudsmannen
har forståelse for at den enkelte kan oppleve seg forskjellsbehandlet,
er det ikke ofte han har funnet grunn til å karakterisere en forskjellsbehandling
som usaklig på dette området. Hovedgrunnen til dette er at referansesakene,
som det vises til, ofte skiller seg fra den aktuelle saken enten
hva gjelder fakta eller jus eller begge deler. Enkelte av tillatelsene
som det vises til som sammenligningsgrunnlag, ser ut til å være
fattet på et uklart eller urettmessig grunnlag. Krav på likebehandling
betyr ikke at hvis det er gjort feil i en sak eller i enkelte saker, så
skal samme feilen gjentas i en tilnærmet lik sak.
Når noen har søkt om å få utføre et tiltak som
er i strid med loven eller planer, er det plan- og bygningsmyndighetenes
oppgave å vurdere om vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt.
Den nye dispensasjonsbestemmelsen i plan- og bygningsloven 2008
§ 19-2 trådte i kraft 1. juli 2009. Ombudsmannen har fortsatt mottatt
for få klager knyttet til denne bestemmelsen til å kunne si noe om
hvordan spørsmål om forskjellsbehandling vil bli håndtert av bygningsmyndighetene.
Ombudsmannen fikk i 2010 mange henvendelser
med påstand om at skatteetaten drev utstrakt forskjellsbehandling
innen gruppen av skattytere som ba om særfradrag for store sykdomsutgifter.
Dessverre har det i 2011 ikke vært noen merkbar nedgang
i antall henvendelser til ombudsmannen fra skattytere som mener
at de har blitt forskjellsbehandlet. Ombudsmannen skrev på denne
bakgrunn til Skattedirektoratet i oktober 2011.
I 2011 er det også enkelte skattytere som har klaget
til ombudsmannen over forskjellsbehandling fra skattemyndighetene
på det grunnlag at ligningen har falt helt forskjellig ut fra det
ene året til det andre, selv om skattyter har gitt tilnærmet de
samme inntekts- og fradragsopplysningene i selvangivelsen hvert
av de aktuelle årene. Etter å ha gjennomgått disse klagene var ombudsmannens
konklusjon at ombudsmannen ikke hadde rettslig grunnlag for å kritisere
slik «uegentlig» forskjellsbehandling ved ligningen. Ulik ligning
av en og samme skattyter fra det ene året til det andre grunnet
begrensede kontrollressurser kan ikke betegnes som forskjellsbehandling
i egentlig forstand. Noe annet er at dette selvsagt kan være uheldig
og reise spørsmål om tilliten til ligningsfastsettelsen.
I mange klagesaker er ikke borgerne bare opptatt av
at det er begått en feil av forvaltningen, men også av måten de
ble møtt på i en situasjon der noe har gått galt. Feil kan være
knyttet til saksbehandlingen – synspunkter ble ikke tatt hensyn til,
behandlingstiden var lang, innsyn i dokumenter ble ikke gitt, saken
ble for dårlig utredet etc. – eller til det utfallet saken til slutt
fikk. Det kan også gjelde hvordan en selv eller en som står en nær
er blitt behandlet av en beslutningstaker, en annen tjenestemann,
et helsepersonell, en institusjon. Ombudsmannen ser at manglende åpenhet,
informasjon og erkjennelse av feil fra forvaltningens side kan bidra
til å skape konflikt og fører til klager som kunne ha vært unngått.
Forvaltningen har selv mye å tjene på at borgerne
møtes med åpenhet og god, grundig og om nødvendig gjentatt informasjon
der feil er begått. Særlig gjelder dette i saker og på områder der borgerne
er berørt på et personlig plan. Et eksempel er ved personskader
og død. God og rask informasjon og en åpen og imøtekommende holdning
vil kunne hjelpe folk til å forsone seg med det som har skjedd.
Foretas en skriftlig saksbehandling i etterkant av hendelsen, slik som
i tilsynssaker på helsesektoren, er det også viktig at forvaltningen
er seg bevisst hvordan fremstillingen av saken virker for en som
ikke er vant til å forholde seg til rettsregler og juridisk språkbruk.
Et nøkternt og strengt faglig språk kan virke fremmedgjørende og
provoserende i en vanskelig situasjon. Sykehus, helseforetak og Helsetilsynet
bør derfor forsøke å fremstille saken på en klargjørende og hensynsfull
måte selv om de berørte ikke er part i saken.
Det er en vanskelig avveining hvor langt forvaltningen
bør gå for å imøtekomme den enkeltes behov der alvorlig feil er
begått og uheldige hendelser har skjedd. Dette må bero på en konkret vurdering
av blant annet hva saken gjelder, hvilken betydning den har for
de som er involvert, og hvilke feil som er begått. I helsesektoren vil
for eksempel situasjonen ved et uventet dødsfall måtte håndteres
annerledes enn der det har oppstått en mindre alvorlig komplikasjon.
Forvaltningens ressurssituasjon har også betydning. Hos enkelte
kan det oppstå forventninger som går ut over den rollen forvaltningen
har. Helsetilsynets tilsynsoppgave kan her tjene som eksempel. Mens
borgere som har klaget over feilbehandling kan ha forventninger
om en full «etterforskning» for å klarlegge alle faktiske omstendigheter
i en sak, er ikke dette nødvendigvis påkrevet ut fra den tilsynsoppgaven Helsetilsynet
er tillagt. Et forvaltningsorgans oppgave er dessuten å undersøke
relevante forhold og behandle saker, ikke å fungere som sjelesørger
og støtte. Det kan være en krevende balansegang å imøtekomme folks
forventninger og behov i vanskelige situasjoner og samtidig ivareta
egne oppgaver og egne ansatte.
Ombudsmannens erfaring er at det kan bety mye å
få en beklagelse fra forvaltningen når det er begått feil, enten
det gjelder alvorlige hendelser eller en mer ordinær forvaltningssak.
Noen ganger er et ønske om beklagelse det helt sentrale for klageren.
Etter ombudsmannens syn bør forvaltningen ikke
være tilbakeholden med å beklage feil og forsømmelser og andre uheldige
forhold.
Det kan være mange årsaker til manglende selvkritikk.
Frykt for prestisjetap kan være én. En annen kan være frykt for
videre konflikt og mulig rettslig ansvar. En erkjennelse av feil
og en beklagelse er imidlertid ikke det samme som en erkjennelse
av skyld i erstatnings- eller strafferettslig forstand. Etter ombudsmannens
syn er det dessuten god grunn til å tro at åpenhet, forklaringer
og beklagelse i mange tilfeller vil kunne forebygge konflikter eller
redusere en oppstått konflikt. En beklagelse kan bidra til å gi borgeren
en opplevelse av å bli tatt på alvor i den situasjonen som har oppstått.
De problemene feilen har medført for vedkommende, for eksempel frustrasjon,
usikkerhet, tapsopplevelse og tidsbruk, blir anerkjent og forstått.
Dette kan som nevnt ha stor betydning for borgernes tillit til forvaltningen
og tro på at feilen ikke gjentas.
Når ombudsmannen konkluderer med at det er begått
en urett mot borgeren, enten i saksbehandlingen eller i resultatet,
vil han dessuten kunne be forvaltningen om å vurdere saken en gang
til og ta hensyn til ombudsmannens synspunkter. Innimellom kan ombudsmannen
også be om at det vurderes en økonomisk kompensasjon – eller at
feilen blir beklaget.
Ofte overlates imidlertid løsningen til forvaltningsorganet
selv. At forvaltningen beklager feilen vil ofte kunne være en akseptabel
måte å avbøte en urett på. Hvis forvaltningen har beklaget, vil
ombudsmannen gjerne nøye seg med å konstatere at «beklagelsen var
på sin plass».
Der et forvaltningsorgan har begått feil som
ikke fører til ugyldighet eller krav på erstatning, vil en eventuell
domstolsbehandling bare føre til at et søksmål ikke fører frem.
En behandling hos ombudsmannen kan derimot føre til at borgeren
vil kunne få en viss oppreisning i form av selvkritikk – og gjerne
en beklagelse.
I 2011 har ombudsmannen mottatt nærmere 600 klager
og et tilsvarende antall telefonforespørsler om Arbeids- og velferdsetaten
(Nav, med unntak av kommunale tjenester). Antallet henvendelser
har økt kraftig siden etaten ble etablert, men økningen fra 2010
til 2011 har vært lavere enn tidligere år. Henvendelsene er fordelt på
alle slags trygdeytelser og et stort antall enheter, og det er svært
forskjellige forhold det klages over. Klagene kan imidlertid som
utgangspunkt inndeles i klager over avgjørelser, lang saksbehandlingstid
og saksbehandlingen for øvrig.
Fra 2010 til 2011 har det vært en nedgang i
antallet henvendelser om saksbehandlingstiden i Arbeids- og velferdsetaten.
Ombudsmannen mottar langt sjeldnere enn før henvendelser fra brukere som
står helt uten stønader på grunn av lang saksbehandlingstid, og
ombudsmannen har inntrykk av at Arbeids- og velferdsetaten i større utstrekning
enn tidligere sender ut foreløpig svar og andre orienteringer om
saksbehandlingstiden. Dette er en gledelig utvikling.
Likevel er det fortsatt enkelte enheter som
skiller seg ut i negativ retning, enten ved at de ikke synes å ha
forsvarlige rutiner for å registrere henvendelser eller sende ut
orienteringer om saksbehandlingstiden, ved at den alminnelige saksbehandlingstiden
er særlig lang, eller ved at håndteringen av henvendelser herfra
gir inntrykk av manglende evne til å ta tak i kritikkverdige forhold.
Av de sakene ombudsmannen mottok i 2011 om sen saksbehandling i
Nav, var det særlig mange som gjaldt manglende informasjon om svartid
og lang saksbehandlingstid i saker som lå til behandling ved Nav
Internasjonalt og Nav Pensjon. Dette var noe av bakgrunnen for at medarbeidere
fra ombudsmannens kontor besøkte Nav Internasjonalt desember 2011
for å få en redegjørelse om virksomheten. Nav Internasjonalt orienterte
blant annet om hvilke tiltak som var iverksatt for å bedre saksavviklingen.
Et vanlig klagetema er at brukeren ikke har
fått informasjon fra lokalkontoret om hvor saken har ligget til
behandling (der saken har ligget ved en forvaltningsenhet eller
spesialenhet) og om forventet saksbehandlingstid. Det har også vært vanskelig
å få kontakt med de som har behandlet saken, selv bare for å purre
på svar, fordi Nav opplyser at brukerne kun skal forholde seg til
sitt lokalkontor. Slike forhold har blitt tatt opp med Nav herfra
både i klagesaker og i eget tiltak-saker.
Ombudsmannen har imidlertid inntrykk av at opprettelsen
av kontaktsentre og en retningslinje om at brukerne skal kontaktes
innen 48 timer etter at de har forsøkt å ringe, har ført til bedre tilgjengelighet
på telefon.
Klager over lang behandlingstid blir som regel undersøkt
telefonisk, og i de aller fleste tilfellene får ombudsmannens medarbeidere
et svar som gjør at saken kan avsluttes med en lovnad fra Nav om
at saken skal ordnes innen en gitt tidsramme. Der det ikke har lyktes
å få noen forklaring på saksbehandlingstiden per telefon, og der
det er funnet grunn til å stille mer generelle eller prinsipielle
spørsmål, har imidlertid saken blitt tatt opp skriftlig.
Det er bare en helt marginal del av Arbeids-
og velferdsetatens vedtak som undersøkes av ombudsmannen. Vedtakene
kan normalt bringes inn for Trygderetten, og de kan av den grunn ikke
behandles her før Trygderettens kjennelse foreligger. Ombudsmannen
mottar bare om lag 30 til 40 klager over kjennelser fra Trygderetten årlig.
Til sammenligning avsa Trygderetten 2557 kjennelser i 2011.
Vedtak om fastsetting av barnebidrag kan ikke bringes
inn for Trygderetten, og et relativt stort antall slike saker undersøkes
av ombudsmannen hvert år. Et annet felt som ikke hører inn under Trygderettens
arbeidsområde, er beslutninger om hvordan feil i utbetalinger skal
håndteres overfor dem som ikke har mottatt det de skulle.
I mange av henvendelsene til ombudsmannen om
Arbeids- og velferdsetaten er det innvendinger mot saksbehandlingen
som ikke er direkte knyttet til noen avgjørelse eller til saksbehandlingstiden.
Typiske klagepunkter er mangelfull veiledning, oppfølging og forståelse
for klagerens situasjon og saksbehandleres opptreden. Siden ombudsmannens
kontroll skal være etterfølgende forvaltningens egen kontroll, blir klagerne
normalt henvist til først å ta saken opp med overordnet forvaltningsorgan,
i slike saker normalt Nav fylke eller Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Mange saker ser slik ut til å få en løsning innad i Nav; det er
et fåtall som kommer tilbake med en ny henvendelse til ombudsmannen.
Bare få av de klagene ombudsmannen mottar som
har vært behandlet som serviceklager i Nav fylke eller Arbeids-
og velferdsdirektoratet, gir grunn til videre behandling.
At henvendelser om saksbehandlingen ikke alltid
undersøkes nærmere av ombudsmannen, innebærer ikke nødvendigvis
at de er grunnløse. Mange er tydelig opprørte over behandlingen
de har fått, og en del forteller også at sykdom og plager de har
hatt fra tidligere er forverret. At brukerne blir forstått og at
de gis god veiledning og oppfølging, kan være avgjørende for at
de søker om rett ytelse og for at forsøk på tilbakeføring til arbeidslivet
lykkes.
Henvendelsene, også telefonhenvendelser og klager
som ikke blir undersøkt nærmere, registreres slik at de kan gi en
bakgrunn for generelle undersøkelser. Slike undersøkelser gjøres
flere ganger årlig.
Møter i folkevalgte organer for kommuner og fylkeskommuner,
typisk kommunestyre, fylkesting og formannskap, skal gå for åpne
dører etter kommuneloven § 31. Slike organer skal også drive saksbehandling
i møter. Ved at allmennheten gis tilgang til møtene, sikres borgerne innsyn
i hvordan myndighetene behandler aktuelle saker. Innsyn i beslutningsprosesser
muliggjør altså kontroll, og styrker derved også tilliten til avgjørelsene
som fattes av de folkevalgte. Møteoffentlighet er et viktig prinsipp
og premiss for et aktivt lokaldemokrati.
Det kreves særlig hjemmel for å behandle en
sak for lukkede dører og på den måten gjøre unntak fra prinsippet
om møteoffentlighet. Det er organet selv som ved vedtak i tilfelle
skal bestemme om dørene skal lukkes ved behandling av enkelte saker.
Fra 1. juli 2011 trådte nye regler i kommuneloven
i kraft om blant annet hjemmel for lukking av møter og hvilke prosedyreregler
som gjelder i slike tilfeller. Endringene er i stor grad presiseringer
av de tidligere reglene, men tydeliggjør flere saksbehandlingsregler.
Det går nå blant annet eksplisitt frem av ordlyden hvilke beslutninger
det skal voteres over.
Det er en forutsetning for reell møteoffentlighet at
alle kan bli kjent med at det skal avholdes et møte og hvilke saker
som skal behandles. Det er derfor både en plikt til å gjøre sakslisten
for møtet tilgjengelig for allmennheten og til å gjøre møter «som
skal holdes for åpne dører» kjent på en hensiktsmessig måte etter
lovens § 32. Kunngjøring av møtet, sammenholdt med offentlig saksliste,
gjør det mulig for allmennheten og medier å vurdere om de ønsker
å være til stede under behandlingen av konkrete saker.
I 2011 var det særlig tre klagesaker om møteoffentlighet
som ga grunn til nærmere undersøkelser fra ombudsmannen. Ombudsmannen uttalte
seg kritisk i to av sakene.
I de to førstnevnte uttalelsene var ikke møtene kunngjort.
Bakgrunnen var at vedkommende som kalte inn til møtene, antok at
møtene ville gå for lukkede dører. Reglene ble forstått slik at plikten
til å kunngjøre derfor ikke var aktuell. I begge sakene understreket
ombudsmannen at alle møter i folkevalgte organer må kunngjøres – ikke
bare de møtene som på forhånd antas å være åpne. Dette ble enda
tydeligere etter lovendringen som trådte i kraft 1. juli 2011. Det
går nå frem av lovens ordlyd at organet uttrykkelig må «vedta» at
dørene skal lukkes. Videre skal debatten om stenging som utgangspunkt
holdes for åpne dører, og avstemningen skal alltid skje for åpne
dører. Det vil derfor være deler av et møte som publikum alltid
har adgang til. Kunngjøring er derfor nødvendig for at de som er
interessert skal kunne benytte seg av retten til å være til stede
under for eksempel voteringen om møtet skal være åpent eller lukket.
På bakgrunn av de ovennevnte uttalelsene ble Kommunal-
og regionaldepartementet bedt om å vurdere om reglene burde endres
for å forhindre misforståelser knyttet til kravet til kunngjøring av
møter. Departementet svarte at problemstillingen var regi-strert
og ville bli vurdert nærmere ved en egnet anledning.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet,
lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H.
Langeland, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig
Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, og fra Venstre, Trine Skei Grande,
viser til årsmeldingen for 2011 fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen,
Dokument 4 (2011–2012).
Komiteen verdsetter ombudsmannens
årlige melding i den utfyllende form som den foreligger i, og er
fornøyd med den nye meldingens omfang. Komiteen anser
meldingen som et viktig redskap for å følge Sivilombudsmannens virksomhet.
Komiteen vil vise til ombudsmannens
spe-sielle stilling overfor Stortinget, og vil legge vekt på at
det skjer en løpende kontakt mellom ombudsmannen og Stortinget,
og at det fortsatt rapporteres om det skulle være spesielle forhold som
Stortinget bør se nærmere på.
Komiteen er tilfreds med at i
de sakene hvor ombudsmannen har avgitt skriftlig kritikk, er det i
årsrapporten nå etablert en praksis med å fordele disse sakene på
forvaltningsorganer, slik komiteen har bedt om (jf. Innst. 391 S
(2010–2011)).
Komiteen registrerer at antall
klager til Sivilombudsmannen er på nivå med 2010, etter å ha økt
i en del år. De siste årene har antall klager steget med nesten
50 prosent, fra rundt 2 000 klager i 2005 til rundt 3 000 klager
i 2011.
Komiteen merker seg at rundt
halvparten av sakene blir avvist. Av de realitetsbehandlede sakene
ble 163 saker avsluttet med kritikk eller henstilling til forvaltningen
om å se på saken på nytt.
Komiteen har merket seg at svært
mange – rundt en femtedel – av sakene i 2011 gjaldt Arbeids- og
velferdsetaten (Nav), med nærmere 600 klager. Andre forvaltningsområder
som peker seg ut med et relativt høyt antall saker, er fylkesmenn
og kommunal forvaltning, begge med over 500 klager hver. Dette hovedinntrykket
er stort sett på linje med tidligere års rapporter.
Komiteen mener det er urovekkende
at antall klager på Nav øker og merker seg at dette er en utfordring
for Sivilombudsmannen. Komiteen forventer at antall
klager på Nav til Sivilombudsmannen vil gå ned og viser til Innst.
294 S (2011–2012), innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen
om Riksrevisjonens undersøkelse av ressursutnyttelsen i Nav, der
det fremgår at Nav i desember 2011 etablerte et system for serviceklager
i etaten. Dette er et system som blant annet omfatter klager på
saksbehandlingstid, tilgjengelighet, opptreden og rutinesvikt.
Om man imidlertid sammenholder antall klager med
antall saker som ender opp med kritikk fra Sivil-ombudsmannen, viser
det seg at både Fylkesmannen og kommunal forvaltning kommer verre
ut enn Nav. Av klagene på Fylkesmannen ender om lag 6,5 prosent
av klagene opp som kritikk fra Sivilombudsmannen, og i kommunal forvaltning
er andelen nærmere sju prosent. Tilsvarende tall for Nav er tre
prosent.
Komiteen mener at tallene fra
årsrapporten tyder på at forvaltningen i det store og hele gjør en
god jobb og behandler henvendelser fra innbyggerne i tråd med gjeldende
retningslinjer. Om lag 90 prosent av de realitetsbehandlede sakene
fører ikke til kritikk fra Sivilombudsmannen eller til henstilling
om å se på saken på nytt.
For det andre er klagetallet, sammenholdt med andelen
kritikkverdige saker, et uttrykk for en viktig side ved vårt demokrati,
nemlig at folk som føler seg urettferdig behandlet, får sin klage vurdert
av et uavhengig organ, både med tanke på folks demokrati- og rettsoppfatning,
og med tanke på spredning av kunnskap om hvilke regler, rutiner
og lover mv. som faktisk gjelder. Komiteen vil med
dette understreke den store betydningen klageadgangen til Sivilombudsmannen
har for den enkelte borger.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument 4 (2011–2012) – melding for året 2011
fra Sivilombudsmannen – vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 29. mai 2012
Anders Anundsen |
Hallgeir H. Langeland |
leder |
ordfører |