Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/104/EF om
vikararbeid (vikarbyrådirektivet) ble vedtatt i EU 19. november
2008. Formålet med direktivet er å øke beskyttelsen av ansatte i
vikarbyråer og anerkjenne vikarbyråers plass i arbeidsmarkedet.
Direktivet tillater begrensninger i adgangen til å leie inn og ut
arbeidskraft når det er begrunnet i allmenne hensyn. Direktivet
anses som EØS-relevant.
Fristen for å gjennomføre direktivet i EU var 5. desember
2011. Beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen
er ennå ikke fattet. Gjennomføring av direktivet nødvendiggjør lovendringer.
Stortingets samtykke til deltakelse i EØS-komiteens beslutning er
således nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd. For ikke
å forsinke ikrafttredelsen legges det opp til at Stortinget på forhånd
gir sitt samtykke til deltakelse i EØS-komiteens beslutning.
Arbeidsdepartementet har etter oversendelsen
av proposisjonen oversendt Stortinget en lovproposisjon med de nødvendige
lovendringer, jf. Prop. 74 L (2011–2012) om endringer i arbeidsmiljøloven
og tjenestemannsloven mv.
Utkast til beslutning i EØS-komiteen og direktiv 2008/104/EF
i uoffisiell norsk oversettelse følger som trykte vedlegg til proposisjonen.
Innenfor EU er det store forskjeller med hensyn til
bruk av innleid arbeidskraft og i de innleides rettslige stilling,
status og arbeidsvilkår. Kommisjonen fremmet på 1990-tallet en rekke grunnleggende
forslag knyttet til deltidsarbeid, midlertidig ansettelse og ansettelse
gjennom vikarbyrå. Det ble etter noe tid inngått avtaler, ved egne
direktiv, om deltidsarbeid og midlertidig ansettelse. Kommisjonen
fremmet i 2002 forslag til et direktiv som tok utgangspunkt i de punktene
det var oppnådd enighet om mellom partene. Vikarbyrådirektivet ble
vedtatt i EU i november 2008.
Vikarbyrådirektivet har flere formål, herunder
å øke beskyttelsen av de arbeidstakerne som er utleid fra vikarbyråene,
og forbedre deres vilkår gjennom å innføre et prinsipp om likebehandling,
samt bidra til å skape arbeidsplasser.
Vikarbyrådirektivet oppstiller en ramme for beskyttelse
av vikaransatte som er ikke-diskriminerende, gjennomsiktig og står
i rimelig forhold til formålet, samtidig med at den respekterer mangfoldet
i arbeidsmarkedene og arbeidsmarkedsrelasjonene. Det understrekes
at arbeidsavtaler uten tidsbegrensning (fast ansettelse) er den
alminnelige formen for ansettelsesforhold.
Forbud mot og restriksjoner på anvendelsen av arbeidskraft
innleid fra vikarbyrå er tillatt dersom reglene kan begrunnes i
allmenne hensyn. Dette gjelder særlig beskyttelse av de utleide
arbeidstakerne, krav til helse og sikkerhet på arbeidsplassen eller
behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked og forebygge
misbruk. Direktivets liste over hensyn er ikke uttømmende. Vilkåret
allmenne hensyn må forstås som henvisning til den alminnelige lære
om allmenne hensyn som er utviklet av EU-domstolen, blant annet
når det gjelder reglene om fri bevegelse av tjenester. I EU-domstolens
rettspraksis er det blant annet lagt til grunn at beskyttelse av
arbeidstakere er et legitimt allment hensyn.
Det sentrale i direktivet er et krav om likebehandling,
som innebærer at arbeidstakere som leies ut fra et vikarbyrå, minst
skal ha de lønns- og arbeidsvilkår som vedkommende ville ha fått
dersom vedkommende var blitt direkte ansatt i innleievirksomheten
for å utføre samme arbeid. Likebehandlingen skal omfatte ulike sider
ved lønn, arbeidstid og ferie.
Direktivet tillater at det gjøres unntak fra
likebehandlingsprinsippet ved tariffavtale eller dersom arbeidstakerne
har fast ansettelse med garantert lønn i vikarbyrået.
Det kan legges til grunn at direktivets likebehandlingsprinsipp
gjennomgående vil innebære noe økte lønnskostnader for bemanningsforetak
som leier ut arbeidskraft. Hvor stor denne effekten vil være, kan
variere.
Direktivet inneholder bestemmelser om informasjon,
tilgang til felles goder, representasjon, forbud mot visse avtaler
mellom vikarbyrået og innleievirksomheten og krav om regler som
skal sikre etterlevelsen av direktivet.
Gjennomføringen av vikarbyrådirektivet i norsk rett
krever lovendringer. Stortinget må gi sitt samtykke til en beslutning
i EØS-komiteen om innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen, jf. Grunnloven
§ 26 annet ledd.
Fristen for å gjennomføre direktivet i EU var 5. desember
2011. For å hindre at Norge forsinker ikrafttredelse av beslutning
om innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen, fremmes forslag om at
Stortinget gir sitt samtykke før EØS-komiteen treffer sin beslutning.
Det vil dermed ikke være nødvendig for Norge å ta forbehold om konstitusjonelle
prosedyrer ved beslutning i EØS-komiteen.
Dersom den endelige beslutningen i EØS-komiteen
skulle avvike vesentlig fra det utkastet som er lagt frem i proposisjonen,
vil saken bli fremmet på nytt for Stortinget.
Det vises til proposisjonens kapittel 4 hvor
det innledningsvis redegjøres for innholdet i EØS-komiteens beslutning.
Regjeringen vil tilkjennegi sin politikk og
sine ambisjoner vedrørende norsk arbeidsliv og bruk av vikarbyrå
i EØS-komiteen når denne treffer beslutning om innlemmelse av vikarbyrådirektivet
i EØS-avtalen i form av en erklæring. Det vil bli slått fast at
den legger til grunn at norske regler vedrørende bruk av ansatte
i vikarbyrå er forenlig med direktivet. Det vil bli understreket at
Norge vil føre en ambisiøs politikk for å sikre at fast tilsetting
fortsatt er hovednormen i norsk arbeidsliv, og for å sikre akseptable
lønns- og arbeidsvilkår for ansatte i vikarbyrå.
Høringsnotatet som ble sendt ut, med frist desember
2010, inneholdt en redegjørelse for direktivet, samt en vurdering
av forholdet mellom norsk rett og direktivet og hvilke konsekvenser
en gjennomføring i norsk rett vil medføre.
Av de 56 høringsuttalelser som kom inn, hadde 40
merknader. Det fremkom ikke argumenter mot innføring av direktivets
prinsipp om likebehandling av lønns- og arbeidsvilkår. Det fremkom
imidlertid ulike syn på rekkevidden av likebehandlingsprinsippet.
Direktivet er et minimumsdirektiv. Arbeidstakersiden ønsker at likebehandlingen
skal omfatte så mye som mulig, blant annet pensjon og dekning av
arbeidsrelaterte utgifter. Arbeidsgiversiden vil generelt begrense
området for likebehandlingsprinsippet til det minimum de anser at
direktivet krever.
LO og de fleste arbeidstakerorganisasjonene sluttet
seg til vurderingen og konklusjonen om at dagens begrensninger på
adgangen til å leie inn arbeidstakere fra vikarbyrå kan opprettholdes, men
de krevde innført nye tiltak for å sikre etterlevelsen av likebehandlingsprinsippet
og øvrige regler om innleie. Arbeidsgiverorganisasjonene og Advokatforeningen
ga uttrykk for at direktivets begrensninger i adgangen til å ha
nasjonale restriksjoner på innleie medførte at Norge må oppheve
arbeidsmiljølovens regler om vilkår for innleie.
En tilleggshøring, med frist 30. januar 2012,
inneholdt forslag til ytterligere tiltak for blant annet å sikre
gjennomføringen av nye regler om likebehandling som følge av vikarbyrådirektivet. LO
og flere andre organisasjoner meddelte nå at de er imot innlemmelse
av vikarbyrådirektivet i EØS-avtalen.
Høringsrundene viser at det er uenighet med hensyn
til en vurdering av muligheten for å beholde de norske vilkårene
for innleie ved en innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen. Flere uttaler
at de frykter at Norge vil bli tvunget til å lempe på vilkårene
for innleie som er nedfelt i arbeidsmiljølovens og tjenestemannslovens bestemmelser.
De mener derfor at regjeringen må reservere seg mot å innlemme direktivet
i EØS-avtalen. Andre arbeidstakerorganisasjoner slutter seg til
regjeringens vurdering om at dagens innleieregler kan opprettholdes.
NHO og andre arbeidsgiverorganisasjoner mener at vilkårene for innleie
av arbeidskraft ikke er forenlig med direktivets krav, og må mykes
opp dersom direktivet skal innlemmes i EØS-avtalen.
Problemstillinger og innspill fra høringen vil
bli ytterligere drøftet i lovproposisjonen.
Spørsmålet om Norge bør reservere seg mot innlemmelse
av direktivet i EØS-avtalen har vært fremme. Et grunnprinsipp i
EØS-avtalen er at det skal være et felles regelverk innen de områdene som
avtalen omfatter, jf. artikkel 102.
Det vises til proposisjonens kapittel 6 hvor
det redegjøres nærmere for hvordan nye rettsakter skal besluttes
og eventuelt muligheten til å reservere seg.
Det er vanskelig å forutse de samlede konsekvensene,
direkte og indirekte, ved bruk av reservasjonsretten.
Gjennomføring av vikarbyrådirektivet i norsk rett
vil kreve endringer i:
lov nr. 62 av 2005
om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven)
lov nr. 3 av 1983 om statens tjenestemenn
m.m. (tjenestemannsloven)
lov nr. 21 av 1988 om ferie (ferieloven).
For å gjennomføre direktivets likebehandlingsprinsipp
må det foretas endringer i regelverket for lønns- og arbeidsvilkår
for arbeidstakere utleid fra vikarbyrå.
Det tas også sikte på å foreslå en rekke lovendringer
som ikke følger direkte av direktivet, med det formål å sikre at
reglene om likebehandling etterleves.
I tillegg vil det bli fremmet forslag om enkelte lovendringer
for å avklare, presisere eller understøtte allerede gjeldende regler
om ut- og innleie av arbeidskraft.
Det legges til grunn at gjeldende innleiebestemmelser
i arbeidsmiljøloven § 14-12 er i samsvar med direktivet artikkel
4 nr. 1, og at reglene kan begrunnes i slike allmenne hensyn som
gir anledning til å ha begrensninger i adgangen til innleie.
Lovendringene og forholdet mellom direktivets artikkel
4 nr. 1 og innleiereglene i arbeidsmiljøloven § 14-12 er nærmere
omtalt i Prop. 74 L (2011–2012) om endringer i arbeidsmiljøloven
og tjenestemannsloven mv.
Gjennomføring av direktivet forventes ikke å medføre
økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for det
offentlige.
Vikarbyrådirektivet vil først og fremst få konsekvenser
for de private aktørene, henholdsvis vikarbyråene, de som leies
ut fra disse foretakene, og inn-leievirksomhetene. Det er knyttet usikkerhet
til hvor omfattende disse konsekvensene vil være for den enkelte
aktør, og hvilken effekt forslagene vil ha på arbeidsmarkedet som
sådan.
Vikarbyrå som ikke allerede tilbyr sine ansatte lønns-
og arbeidsvilkår i tråd med likebehandlingsprinsippet i direktivet,
vil måtte forbedre vilkårene tilsvarende. Ulike tiltak for å sikre gjennomføring
og etterlevelse av reglene vil også kunne få økonomiske og administrative
konsekvenser for vikarbyråene og dem som benytter deres tjenester.
Formål med vikarbyrådirektivet er å gi bedre
rettigheter til innleide arbeidstakere, i tillegg til gi hensiktsmessige
rammer for vikarbyråers utleie av arbeidskraft. Man ønsker å sikre
at omfanget av og arbeidsvilkårene ved innleie ikke undergraver
målene om et arbeidsmarked med hovedvekt på faste ansettelser. Sentralt
er kravet om likebehandling mellom arbeidstaker som innleid og som
ansatt.
For arbeidsmarkedet vil innføring av likebehandlingskravet
bidra til at arbeidsleie i større grad vil begrense seg til de situasjoner
der det er et reelt behov for fleksibilitet. Dette vil samtidig kunne
bidra til å hindre sosial dumping, i tillegg til at mange utleide
med loven i hånd vil kunne kreve bedre vilkår enn det de blir tilbudt
i dag.
Det legges til grunn at dagens norske regler
som begrenser adgangen til å leie inn arbeidskraft, kan opprettholdes
ved gjennomføring av direktivet.
Arbeidsdepartementet tilrår på denne bakgrunn deltakelse
i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv
2008/104/EF om vikararbeid (vikarbyrådirektivet).
Utenriksdepartementet slutter seg til dette.
Som ledd i komiteens behandling av proposisjonen
ble det 20. april 2012 avholdt felles høring om Prop. 74 L (2011–2012)
Endringer i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven mv. (likebehandling
ved utleie av arbeidstakere og tiltak i den forbindelse mv.).
Følgende deltok på høringen:
KS
LO
NHO
UNIO
YS
VIRKE
Akademikerne.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson,
Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham
og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Frøydis
Elisabeth Sund, fra Senterpartiet, Arne Bergsvåg, og fra Kristelig
Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til proposisjonen
om samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse
i EØS-avtalen av direktiv 2008/104/EF om vikararbeid (vikarbyrådirektivet). Formålet
med direktivet er dels å sikre vikarbyråansattes lønns- og arbeidsvilkår,
dels å anerkjenne vikarbyråenes plass i arbeidsmarkedet.
Komiteen viser til at et godt
regulert og anstendig arbeidsliv er grunnplanken i et godt samfunn. Det
norske arbeidslivet skal i hovedsak basere seg på faste, trygge
ansettelser. Å benytte midlertidige ansettelser eller innleid arbeidskraft reguleres
av arbeidsmiljøloven §§ 14-9 og 14-12, og komiteen viser
til disse. Når flere får bedre rettigheter gjennom likebehandlingsprinsippet,
bidrar det etter komiteens mening til et bedre arbeidsliv.
Komiteen viser til at EØS-avtalen
sikrer Norge deltakelse i et felles europeisk arbeidsmarked, og
at en stadig større del av det europeiske arbeidsmarkedet reguleres
av EU for å sikre arbeidstakerne rettigheter over landegrensene. Komiteen viser
til viktigheten av at Norge gjennom EØS-avtalen benytter mulighetene
til å påvirke utformingen og utviklingen av arbeidstakerrettigheter
innenfor EØS-samarbeidet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
peker på at ved innføringen av vikarbyrådirektivet samt likebehandlingsprinsippet
styrkes kampen mot sosial dumping og for likeverdige lønns- og arbeidsvilkår
i Norge og Europa, også for vikarer.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til den viktige kampen mot sosial dumping og for et mer anstendig
arbeidsliv, som arbeiderbevegelsen står for og alltid har stått
i front for.
Dette flertallet understreker
at det å benytte midlertidige ansettelser eller innleid arbeidskraft fortsatt
skal reguleres strengt i arbeidsmiljøloven og kun benyttes ved et
reelt behov for midlertidig arbeidskraft. Dette flertallet peker
på at Arbeiderpartiet og regjeringen fører og skal føre en fortsatt
offensiv kamp for et anstendig arbeidsliv og mot sosial dumping
også i fremtiden.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet anser
likebehandlingsprinsippet og vikarbyrådirektivet som et viktig redskap
i kampen for bedre rettigheter for arbeidstakere over hele Europa,
og støtter derfor innføringen av direktivet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at bemanningsbransjen utgjør et nødvendig supplement i arbeidsmarkedet, men
at norsk arbeidsliv skal være dominert av ordinære faste ansettelser
i et topartsforhold. Ansatte i bemanningsbransjen yter i dag noe
mer enn én prosent av årsverkene i Norge. Innføring av vikarbyrådirektivet
og lovfesting av likebehandlingsprinsippet for ansatte i bemanningsbransjen
vil etter flertallets syn kunne bidra til å rydde
opp i bemanningsbransjen, og useriøse aktører vil bli presset ut
av markedet når likebehandlingsprinsippet styrker ansattes rettigheter. Dette
vil sikre at norsk arbeidsliv i større grad enn tidligere kan trekke
veksler på de mulighetene vikarbyråene kan gi det norske arbeidslivet. Flertallet mener
derfor innføringen av likebehandlingsprinsippet er viktig.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet støtter at likebehandlingsprinsippet skal
gjelde vikaransatte og innleide arbeidstakere og påpeker at slik
likebehandling kan vedtas, uavhengig av tilslutning til vikarbyrådirektivet. Disse medlemmer støtter
ikke intensjonen i direktivet om at det er ønskelig å fremme vikararbeid
ytterligere ut over det som i dag er tillatt, og viser for øvrig
til sine andre merknader om begrunnelse for å gå imot innlemming
av vikarbyrådirektivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke at en seriøs
og velfungerende bemanningsbransje er av stor verdi for samfunnet og
spiller en viktig rolle i arbeidsmarkedet. Bransjen bidrar til å
skape en nødvendig fleksibilitet og dynamikk i arbeidsmarkedet gjennom
å kunne tilby næringslivet kompetent arbeidskraft på kort varsel,
og gjennom å være en vei inn i arbeidslivet for store grupper, særlig unge.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
legger regjeringens juridiske forståelse av vikarbyrådirektivet
til grunn. Dette tilsier at norsk arbeidsmiljølovgivning er forenlig
med EØS-avtalen og at det ikke vil bli behov for endring av arbeidsmiljølovens
bestemmelser om innleie (§ 14-12) på bakgrunn av innføringen av
vikarbyrådirektivet.
Komiteen viser til
proposisjonen side 3 der regjeringen skriver, sitat;
«Regjeringen vil tilkjennegi sin politikk og sine ambisjoner
vedrørende norsk arbeidsliv og bruk av vikarbyrå i EØS-komiteen
når komiteen treffer beslutning om innlemmelse av vikarbyrådirektivet
i EØS-avtalen. Dette vil skje i form av en erklæring. I erklæringen
vil regjeringen fastslå at den legger til grunn at norske regler
vedrørende bruk av ansatte i vikarbyrå er forenlige med direktivet.
Regjeringen vil også understreke at Norge vil føre en ambisiøs politikk
for å sikre at fast tilsetting fortsatt er hovednormen i norsk arbeidsliv,
og for å sikre akseptable lønns- og arbeidsvilkår for ansatte i
vikarbyrå.»
Komiteen støtter dette arbeidet.
Komiteen viser ellers til sine
respektive partiers merknader i forbindelse med behandlingen av
Prop. 74 L (2011–2012) Endringer i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven
mv. (likebehandling ved utleie av arbeidstakere og tiltak i den
forbindelse mv.), jf. Innst. 326 L (2011–2012).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
tilrår på denne bakgrunn deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen
om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2008/104/EF om vikararbeid
(vikarbyrådirektivet).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at direktivet ble vedtatt av EU i november 2008. Det slår blant
annet fast at arbeidstakere som leies inn fra bemanningsbyråer skal
ha minst like gode lønns- og arbeidsvilkår som de ville hatt om
de var fast ansatt i innleiebedriften. Direktivet skal også bidra
til å styrke anerkjennelsen av vikarbyråene som arbeidsgivere.
Disse medlemmer viser videre
til at direktivet ble kjempet frem av en samlet fagbevegelse i Europa.
Disse medlemmer har merket seg
at Landsorganisasjonen i Norge (LO) først støttet en implementering
av direktivet på betingelse av at regjeringen stilte opp med en
tilstrekkelig tiltakspakke og ivaretok likebehandlingsprinsippet, men
gikk tilbake på dette etter at skepsisen vokste blant mange av forbundene.
LO-sekretariatet valgte derfor 30. januar 2012 å ikke gå inn for
en implementering.
Disse medlemmer har videre merket
seg at argumentasjonen for at LO ikke kan gi sin tilslutning til
å implementere direktivet, begrunnes med at arbeidsgiverorganisasjonene
har skapt usikkerhet på om dagens bestemmelser knyttet til arbeidsmiljølovens
§ 14-12 kan beholdes, eller om den vil havne i konflikt med EØS-reglene.
Disse medlemmer synes et slikt
standpunkt kan virke noe underlig når man leser LOs høringsuttalelse
datert 14. desember 2010, hvor de skriver, sitat:
«... LO vil videre peke på at formuleringene i direktivets
artikkel 1 – anvendelsesområde og artikkel 3 – definisjoner ytterligere
underbygger at § 14-12 i arbeidsmiljøloven kan beholdes.»
Disse medlemmer har merket seg
statsminister Jens Stoltenbergs uttalelser i NTB datert 15. februar
2012, hvor han sier, sitat:
«Det er et paradoks at fagbevegelsen i Europa er for
direktivet og at det omtales som en seier, mens det er motsatt i
Norge. Men slik er det i politikken. Det må vi håndtere.»
Og så videre:
«Vi som er for direktivet, er jo det fordi vi mener det
styrker vikarenes rettigheter.»
Disse medlemmer er enige i statsminister Stoltenbergs
betraktninger, og mener at vikarbyrådirektivet er positivt ved at
det gir ansatte i bemanningsbransjen like lønns- og arbeidsvilkår som
faste ansatte i innleiebedriften, og at det anerkjenner vikarbyråene
som arbeidsgivere.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet er særlig opptatt av å sikre fast ansettelse
som hovedregel i norsk arbeidsliv og frykter at innlemmelse av vikarbyrådirektivet
i norsk rett vil kunne undergrave dette. Disse medlemmer viser
til at disse partienes regjeringsmedlemmer ikke har sluttet seg
til regjeringens beslutning i saken.
Disse medlemmer støtter innføring
av tiltak for likebehandling av vikarer og fast ansatte, noe disse
medlemmer mener kan gjøres på selvstendig grunnlag, uten
å innlemme vikarbyrådirektivet.
Disse medlemmer vil påpeke at
direktivet vil virke ulikt i land med ulik lovgivning på området og
at sammenligning mellom land når det gjelder reaksjoner fra fagbevegelsen
på direktivet derfor ikke er en god målestokk for hvordan direktivet vil
kunne slå inn i norsk arbeidsliv. I Sverige, for eksempel, er inn-
og utleie allerede liberalisert. Da gjenstår bare den positive delen
som gjelder likebehandling av vikarene. Det er videre vist til at
flere EU-land som har streng lovgiving om leiearbeid har innført
direktivet uten å endre denne lovgivningen. Særlig har Frankrike
en lovgivning som ligner på den norske (Code du travail, Titre V).
Vilkårene for midlertidig ansettelse og for innleie fra bemanningsforetak
er stort sett de samme. Men Frankrike har, til forskjell fra Norge,
ikke gjort sin lovgivning om midlertidig ansettelse gjeldende for
bemanningsforetak (Code du travail, artikkel L1241-1) og at dette
er helt avgjørende for virkningen av bestemmelsene og for vurderingen
av risikoen forbundet med tilslutning til direktivet.
Disse medlemmer vil også påpeke
at direktivet ikke er et fremforhandlet resultat mellom partene,
men en tekst som i all hovedsak inneholder det samme direktivet
som EU-kommisjonen foreslo i 2002 og som det ikke ble enighet om.
Disse medlemmer har etter en
samlet vurdering kommet til at de ikke kan gi de tilslutning til tilrådningen
om samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse
i EØS-avtalen av direktiv 2008/104/EF om vikararbeid (vikarbyrådirektivet).
Komiteens utkast til innstilling har vært forelagt utenriks-
og forsvarskomiteen til uttalelse, jf. vedtak i Stortinget av 19. mars
2012.
Utenriks- og forsvarskomiteen uttaler i brev
av 23. mai 2012, sitat:
«Utenriks- og forsvarskomiteens medlemmer slutter
seg til arbeids- og sosialkomiteens utkast til innstilling til Prop.
69 S (2011-2012) og har ingen ytterligere merknader.»
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak:
Stortinget samtykker i deltakelse i en
beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv
2008/104/EF om vikararbeid (vikarbyrådirektivet).
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 29. mai 2012
Robert Eriksson |
Kjell Ingolf Ropstad |
leder |
ordfører |