Ovennevnte forslag som er fremmet av Svein Roald
Hansen, Tore Hagebakken, Berit Brørby, Ivar Skulstad, Øystein Djupedal,
Bent Høie, Per-Willy Amundsen, Åge Starheim, Ib Thomsen, Ola T.
Lånke, Lars Sponheim og Trygve Slagsvold Vedum, gjelder tillegg
i Grunnloven § 49 om grunnlovsfesting av lokaldemokratiet.
Forslagsstillerne viser til at i de fleste demokratiske
land i Europa gir Grunnloven bestemmelser om det lokale demokrati
eller lokalt selvstyre. Blant 26 europeiske konstitusjoner er den
norske grunnloven den eneste som ikke har en bestemmelse om dette.
Europarådet har i sitt arbeid med å bygge og konsolidere
demokratiet i Europa satt det kommunale selvstyret sentralt. Dette
kommer til uttrykk bl.a. ved at Europarådet satte tilslutning til Charteret
om lokalt selvstyre av 15. oktober 1985 som betingelse for medlemskap
for de nye demokratiene i Sentral- og Øst-Europa på linje med tilslutning
til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen etter Sovjet-unionens
fall.
Forslagsstillerne viser til at Norge, med Stortingets
enstemmige samtykke, ratifiserte Charteret om lokalt selvstyre den
26. mai 1989. Det ble ikke tatt noe forbehold for noen del av traktaten.
Dette innebærer at Norge har påtatt seg de plikter som springer
ut av Charteret artikkel 2, som lyder:
«The principle of local self-government shall be recognised
in domestic legislation, and where practicable in the constitution.»
Gjennom årene har tanken om grunnlovsfesting av
kommunalt selvstyre fått støtte av bl.a. kommunelovutvalget (se
NOU 1990:13 s. 335–339) og av valglovutvalgets flertall (se NOU
2001:3 s. 101–102).
Forslagsstillerne viser til at forslag om grunnlovsfesting
av det kommunale selvstyret med ulik ordlyd er blitt framsatt en
rekke ganger. Forslag om dette er blitt behandlet og avvist i 1988,
i 1999, i 2003 og sist i 2007. Begrunnelsen for avvisningen har
blant annet vært at det kan diskuteres om begrepet lokalt selvstyre
er et tilstrekkelig presist begrep for det lokale demokratis stilling
i forhold til statsmakten. Det er blitt anført at en grunnlovsfesting
av det lokale selvstyre kan begrense statens handlefrihet og fleksibilitet,
fordi det implisitt i en slik grunnlovsfesting vil ligge at statlige
myndigheter vil måtte bli mindre detaljstyrende overfor kommuner
og fylkeskommuner.
I de 25 land som har en bestemmelse i grunnloven
om dette, brukes ulike uttrykk. En mulighet som omgår problemstillingen
knyttet til en begrensning i statens handlefrihet, er å grunnlovsfeste
lokaldemokratiet. Dette vil innebære at det lokale folkevalgte nivå
får en forankring i Grunnloven og at Norge derved oppfyller sine forpliktelser
i forhold til Charteret om lokalt selvstyre.
I dokumentet fremmes følgende forslag:
Ǥ 49 annet ledd skal lyde:
Alternativ 1:
Innbyggerne har rett til å styre anliggender
som er av lokal karakter gjennom lokale organer som er utpekt ved
direkte og frie valg. Slike organer kan pålegges bestemte oppgaver
ved lov eller avtale.
Nærmere bestemmelser om geografisk avgrensing,
om stemmerett og om valg fastsettes ved lov.
Alternativ 2:
Indvaanerne have Ret til at styre Anliggender der
ere af lokal Karakter, gjennem lokale Organer udpegede ved direkte
og frie Valg. Slige Organer kunne paalægges bestemte Opgaver ved Lov
eller Aftale.
Nærmere Bestemmelser om geografisk Afgrænsning,
om Stemmeret og om ens Valg fastsættes ved Lov.»