Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Anna Ljunggren
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Ulf Leirstein, Tonje Liljeroth, Åse Michaelsen og leiaren
Per Sandberg, frå Høgre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, frå
Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og frå Senterpartiet,
Knut Sjømæling, er opptatt av å forebygge, bekjempe, etterforske
og straffe voldshandlinger i vårt samfunn. Komiteen har
spesielt vært opptatt av ofrenes rettigheter. Disse rettighetene
har komiteen, sammen med regjeringen, vært med på
å styrke over flere år.
Komiteen viser til at terrorangrepet
mot regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011 rammet et stort
antall mennesker. De som befant seg på Utøya og i regjeringskvartalet
utgjør nærmere 700 personer. I tillegg kommer skadelidte som befant
seg andre steder, samt etterlatte, pårørende og de som hjalp til
for å redde liv og minimere skadeomfanget. Blant de nevnte ble også
et stort antall påført tap og skader som de har krav på erstatning
og oppreisning for. Justisdepartementet anslår at det samlet vil
komme om lag 2 000 søknader.
Komiteen viser til at dette stiller
store krav til oss som politikere, samfunnets anstendighet og rettsfølelse,
og systemets robusthet og kapasitet. Komiteen har
over lengre tid vært i tett kontakt med Justis- og beredskapsdepartementet,
både før forslagene som fremmes i denne proposisjonen ble sendt
på høring, samt i arbeidet med Innst. 150 S (2011–2012) om representantforslag
fra komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet om endringer i voldsoffererstatningsloven
og opprettelse av en offeromsorg. En har sammen sett på hvordan
ofre, pårørende, etterlatte og andre skadelidende kan ivaretas på
en best mulig måte. Det gjelder fornærmede og etterlatte etter 22. juli
2011, og alle andre fornærmede og etterlatte.
Komiteen viser til at straffeprosessloven
legger opp til at erstatnings- og oppreisningskrav som utgangspunkt
skal behandles sammen med straffesaken etter straffeprosesslovens
regler. Når det gjelder fornærmede og etterlatte etter 22. juli
2011, hvor en snakker om helt opptil 2 000 saker, vil det være krevende
å behandle dem som en del av straffesaken.
Komiteen er kjent med at verken
påtalemyndigheten eller Oslo tingrett ønsker at de sivile kravene
behandles som ledd i straffesaken mot den tiltalte. Oslo tingrett
har gitt uttrykk for at behandlingen av så mange sivile krav under hovedforhandlingen
som det her vil være snakk om, ikke vil være praktisk mulig. I praksis
ligger det derfor an til at de aller fleste oppreisnings- og erstatningskravene
etter 22. juli 2011 vil bli søkt dekket under ordningen med voldsoffererstatning
fra staten uten forutgående domstolsbehandling.
Komiteen deler regjeringens syn
om at dette gjør det nødvendig med enkelte tilpasninger og lovendringer
for å sikre en tilfredsstillende behandling av de sivile kravene,
særlig gjelder dette oppreisningskravene.
Komiteen viser til at formålene
med forslagene i proposisjonen er å sikre en hensiktmessig og tilfredsstillende
gjennomføring av straffesaken og forsvarlig behandling av erstatnings-
og oppreisningskrav som følge av terrorhandlingene 22. juli 2011. Komiteen vil
understreke at forslagene er generelt utformet. Det foreslås således
ingen særlov for 22. juli-søknadene. Fornærmede og etterlatte har
fått flere rettigheter i forbindelse med straffesaksbehandlingen
de senere årene, og flere av forslagene i foreliggende proposisjon
tar sikte på å sikre at fornærmede og etterlatte skal kunne gjøre
bruk av rettigheter straffeprosessloven gir dem, også i saker hvor antallet
aktører er svært høyt. I tillegg foreslås det endringer i voldsoffererstatningsloven
for å sikre at fornærmede og etterlatte kan leve et liv med alminnelig
levestandard.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at ordningen med voldsoffererstatning
gradvis har blitt utvidet, både før og etter at den ble lovfestet.
Endrede samfunnsforhold gjør det nødvendig, på generelt grunnlag,
å vurdere om voldsoffererstatningsloven gir grunnlag for erstatning
i de tilfellene loven er ment å omfatte. Disse medlemmer er særlig
opptatt av barns rettsstilling under ulike erstatningsordninger,
og sammenhengen mellom erstatning fra staten og ulike forsikringsmuligheter
for barn.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen nedsette et offentlig utvalg
som skal evaluere praktiseringen av voldsof-fer-erstatningsloven
siden ikrafttredelsen i 2001. Evalueringen skal inneholde en vurdering
av hvorvidt intensjonene bak loven er oppfylt, forholdet til andre
erstatningsordninger, vurdering av hvem som regnes som 'pårørende' etter
gjeldende praksis og i hvilken grad barns rettsstilling er for svak
sammenlignet med voksnes mv.»
Komiteen viser til
at for å kompensere for manglende muntlig behandling av de sivile kravene
under straffesaken vil flere av de fornærmede og etterlatte kunne
ha behov for og be om muntlig konferanse i forbindelse med behandlingen
av søknaden om voldsoffererstatning, ikke minst for oppreisningskravene
som utmåles etter en nokså skjønnsmessig rimelighetsvurdering. Komiteen er
enig i regjeringens forslag om at det kan skje en utvelgelse av noen
prinsipielle saker som kan tjene som presedenssaker for voldsoffererstatningsmyndighetene
når det gjelder oppreisningserstatning og at det i disse typetilfellene
avholdes muntlige konferanser. Komiteen støtter forslaget
om å gi hjemmel til å fastsette nærmere regler om den praktiske
gjennomføringen av slike konferanser i forskrift.
Komiteen vil også framheve betydningen
av at Kontoret for voldsoffererstatning nå etablerer et servicetorg
for å kunne ivareta hver enkelt søkers behov for å snakke med voldsoffererstatningsmyndighetene
som følge av økningen i antall søknader.
Komiteen viser til
at det foreslås å lovfeste at domstolene i visse tilfeller skal
kunne avsi realitetsdom for selve oppreisningsbeløpet. Dette er
begrunnet med at man i de tilfellene der det er gjennomført straffesak
mot gjerningspersonen og domstolene har unnlatt å avgjøre det sivile kravet,
vil sikre at oppreisningsbeløpet gjenspeiler oppreisningsnivået
i rettspraksis og den utvikling domstolene står for.
Dette innebærer at sakene behandles hos Kontoret
for voldsoffererstatning og nemnda – men at oppreisningserstatningen
kan bringes inn for domstolene for overprøving. Komiteen støtter forslaget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at etter voldsoffererstatningsloven § 11 første ledd ytes
det ikke høyere voldsoffererstatning for hvert enkelt skadetilfelle
enn 40 ganger folketrygdens grunnbeløp. Dette tilsvarer kr 3 168 640 pr.
1. mai 2011. Da voldsoffererstatningsordningen ble lovfestet i 2001,
ble den øvre grensen satt til 20 G. Det viste seg at grensen slo
uheldig ut i tilfeller der ofrene etterlot seg små barn eller var unge
mennesker som ble arbeidsuføre. Den øvre grensen ble derfor hevet
fra 20 G til 40 G med virkning fra 1. januar 2009. Etter at den
øvre grensen ble hevet til 40 G er det ingen voldsoffererstatningssaker
som har nådd denne beløpsgrensen. Flertallet viser
til at departementet foreslår å heve den øvre grensen for voldsoffererstatning
til 60 G (kr 4 752 960 pr 1. mai 2011), og flertallet støtter
dette. Voldsoffererstatningen skal sikre at ofrene, i den grad det
er mulig, kan ha et normalt liv med et normalt forbruk. Med G menes
grunnbeløpet på vedtakstidspunktet.
Flertallet understreker at hevingen
av den øvre grensen ikke får noen innvirkning på utmålingen av erstatningen.
Voldsoffererstatning skal fortsatt utmåles på grunnlag av alminnelige erstatningsrettslige
regler. Hevingen av den øvre grensen vil således bare få innvirkning
på de helt få sakene der det samlede erstatningsbeløpet overstiger
dagens øvre grense på 40 G. I tillegg foreslår regjeringen en adgang
til å fravike den øvre grensen for voldsoffererstatning på 60 G
i «særlige tilfeller». Som eksempler nevnes at erstatningskravene
kan overstige 60 G selv om de er beregnet ut fra en alminnelig levestandard dersom
unge mennesker blir tilnærmet 100 pst. invalidiserte og varig uføre,
og får mange års – og dermed høyt tap av – framtidig inntekt, høyt pleiebehov
og høye utgifter til å bygge om bolig, samt i tilfeller der drapsofre
etterlater seg mange små barn. Flertallet støtter
dette forslaget.
Flertallet er kjent med at flere
av høringsinstansene har tatt opp at skadeserstatningsloven § 3-2a
om standardisert erstatning for barn bør endres. Flertallet viser
til at spørsmålet om hvordan erstatningen for fremtidig inntekt
og menerstatning for barn skal utmåles, er ett av flere spørsmål
som er vurdert av Personskadeerstatningsutvalget i NOU 2011:16 Standardisert personskadeerstatning,
og er således problemstillinger flertallet vil komme
tilbake til ved oppfølgingen av utredningen og høringen. Flertallet vil
imidlertid understreke at denne bestemmelsen angir hvordan erstatning
for fremtidig inntekt og menerstatning for barn under 16 år skal
utmåles. Barn kan i tillegg få erstatning for lidt skade, erstatning
for utgifter som personskaden antas å påføre barnet i fremtiden,
og oppreisning. Dette innebærer etter dagens regelverk at barn kan
få høyere erstatning enn 40 G. Utmålingsreglene må ikke forveksles
med bestemmelsen om den øvre grense. Erstatningsbeløp utmåles uavhengig
av hva den øvre grensen for voldsoffererstatning er. Den øvre grensen får
bare betydning i de få tilfellene der den samlede erstatningssummen
eventuelt overstiger 60 G etter det nye regelverket, med eventuell mulighet
for unntak som følge av «særlige tilfeller». Dette innebærer at
barn, på lik linje med alle andre voldsofre, vil kunne få opp til
60 G i voldsoffererstatning, og altså i «særlige tilfeller» vil
kunne få mer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til behandlingen av voldsoffererstatning i forslagene i Dokument
8:156 S (2010–2011) fremmet av representanter fra Fremskrittspartiet.
Ved behandling av denne saken foreslo representantene fra Fremskrittspartiet
at man fjernet beløpsgrensen som tak for voldsoffererstatningen.
I saken som nå er til behandling, registreres det at regjeringen
og regjeringspartiene fortsatt mener det er riktig å beholde en
slik grense, til tross for at det ikke fremmes noen argumenter for
å ha den. Disse medlemmer vil vise til at en del
høringsinstanser har tatt til orde for å fjerne grensen. I tillegg
vises det til at ingen har fått utbetalt en erstatningssum som har
nådd det eksisterende taket på 40 G etter at dette ble innført for
få år siden. Når man da i tillegg foreslår en sikkerhetsventil der
man kan gå ut over det nye taket i «særlige tilfeller», finner ikke disse
medlemmer grunn til å opprettholde et slikt tak lenger.
I denne sammenheng viser disse medlemmer til at man
legger vanlige erstatningsmessige utmålingsregler til grunn ved
avgjørelse av størrelsen på erstatningen. Det er således ikke slik
at sjansen for å få innvilget 60 G i erstatning er større enn det
har vært å få innvilget 40 G. Når man da har den nevnte sikkerhetsventil,
vil dette i praksis være det samme som at man ikke har en slik grense.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om de
lovtekniske endringer som skal til for å fjerne taket på voldsoffererstatningen.»
Komiteen støtter regjeringens
forslag om at flere enn dem som omfattes av voldsoffererstatningsordningen
i dag, skal kunne søke om erstatning. Dette gjelder personer som
har blitt påført personskade i forbindelse med hjelp til ofre for en
straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten.
Når det gjelder spørsmålet om kodifisering av dagens
praksis om at ofres nærmeste pårørende skal kunne søke og få voldsoffererstatning,
deler komiteen regjeringens syn om at en lovfesting kan
virke mot sin hensikt, og derfor ikke er å anbefale. Grensene her
er vanskelig å trekke, og ved å forsøke å lovfeste gjeldende praksis
kan en risikere å innsnevre rettighetene sammenlignet med den utviklingen
i forvaltnings- og rettspraksis som tiden ellers vil føre til. Komiteen vil understreke
at praksisen i dag om at ofres nærmeste pårørende skal kunne søke
og få voldsoffererstatning, skal fortsette, og det er viktig at informasjon
om denne rettigheten blir tydeliggjort og gitt i rettighetsinformasjonsarbeidet
til voldsoffererstatningsmyndighetene og Rådgivningskontorene for
kriminalitetsofre.
Komiteen viser til
at fornærmede og etterlatte de senere årene har fått flere rettigheter
og en mer sentral plass i straffesaker. For at det skal være mulig
for fornærmede og etterlatte i større straffesaker med mange aktører
å benytte seg av rettigheten til å overvære rettssaken slik det
følger av straffeprosessloven, foreslår regjeringen at retten kan
beslutte bruk av fjernmøte (videokonferanse) eller overføring av
lyd og bilde til tilstøtende lokaler. En overføring til tilstøtende lokaler
vil være en del av rettsmøtet på lik linje med å være i selve rettslokalet. Komiteen understreker
at retten skal avklare spørsmål om hvem som skal være til stede
til hvilke tidspunkt i dialog med de enkelte aktørene.
Komiteen understreker også at
reglene om offentlighet ikke er til hinder for at retten bestemmer
at presse og publikum skal følge rettsmøtet fra bestemte steder
dersom pågangen av tilhørere blir så stor at det er fare for å fortrenge
fornærmede og etterlattes mulighet til å følge rettsforhandlingene.
Komiteen viser til at ofre, etterlatte
og pårørende i alvorlige straffesaker har ulike ønsker om deltakelse
i rettssaker. I saker med et stort antall ofre, etterlatte og pårørende
er det viktig at det legges til rette for at de som ønsker det,
skal kunne følge rettssaken. Komiteen viser til at Oslo
tingrett ved gjennomføringen av terrorsaken har lagt til rette for
overføring av lyd og bilde til tilstøtende rettssaler i samme etasje
som rettssaken skal gjennomføres, samt til to lokaler på Grand Hotel. Komiteen vil
oppfordre Oslo tingrett til å finne gode praktiske løsninger for
ofre, etterlatte og pårørende som ønsker å følge rettssaken i Oslo.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enige i at man bør legge til rette for overføring av lyd og bilde
til andre rettssaler, slik at alle fornærmede og etterlatte kan
ta del i rettsmøter i store saker.
Disse medlemmer er imidlertid
kritiske til regjeringens vurdering av hvordan dette kan gjennomføres.
Det legges til grunn i saken at dette tiltaket ikke vil gi økonomiske
konsekvenser, men at det heller vil gi en besparelse. Man har således
ikke tatt hensyn til at det vil gi en relativt stor utgift knyttet
til investeringer med å legge til rette for slik overføring. I saken etter
22. juli 2011 er ikke dette et problem fordi hele saken er fullfinansiert.
En slik finansiering vil man imidlertid ikke kunne påregne i fremtidige
store straffesaker. Man står derfor igjen med et tiltak som innføres
i loven, men som ikke kan gjennomføres når det er nødvendig på grunn
av manglende infrastruktur. Dette er en useriøs måte å drive lovgivningsarbeid
på.
I denne sammenheng vil disse medlemmer vise
til innføringen av ny tvistelov. Her er det forutsatt at lyd- og
bildeopptak skal benyttes i enkelte sammenhenger. Dette gjøres imidlertid ikke
fordi man ikke har det nødvendige utstyret i norske rettssaler.
Komiteen viser til
at i en så omfattende sak som terrorsaken etter 22. juli 2011 blir
ofrene representert av et betydelig antall bistandsadvokater. Dette
har ført til et praktisk behov for koordinering av synspunkter på
spørsmål som dukker opp under etter-forskningen og forberedelsen
av hovedforhandlingen i straffesaken. Oslo tingrett har derfor oppnevnt
tre koordinerende bistandsadvokater i terrorsaken. Men et slikt behov
kan også gjelde andre omfattende og komplekse saker med mange bistandsadvokater. Koordinerende
bistandsadvokat ble også brukt for eksempel i straffesaken mot den
såkalte Lommemannen.
Komiteen støtter derfor regjeringens
forslag om å gi retten hjemmel til å oppnevne koordinerende bistandsadvokater
i saker hvor dette på grunn av antall fornærmede og etterlatte med
bistandsadvokat ansees hensiktsmessig og nødvendig. Komiteen understreker
at adgangen til å oppnevne koordinerende bistandsadvokat ikke skal
innebære at fornærmede, etterlatte og deres representanter fratas
rettigheter som ellers følger av loven.
Komiteen vil til slutt vise til
de fem forslagene som ble vedtatt i forbindelse med Stortingets
behandling av Innst. 150 S (2011–2012), og ser fram til regjeringens
oppfølging av disse.