Jeg viser til brev 15. desember 2011 hvor det
bes om en vurdering av ovennevnte representantforslag. Forslaget
lyder:
”Stortinget ber regjeringen
fremme sak for Stortinget der leveringsforpliktelsene gjennomgås
med sikte på å gi industri og flåte større fleksibilitet i utnyttelsen
av fiskeråstoffet, for slik lettere å oppfylle formålet med forskrift
om fartøy med torsketråltillatelse. I saken bør det vurderes forslag
om at industri kan leie ut deler av kvotene med leveringsforpliktelser
til kystfartøy, samtidig som slumpfiskeordningen utvides.”
Representantene viser til at en stadig større
andel av fangsten til norske trålere fryses på bekostning av ferske
leveranser, og at denne utviklingen har mange positive følger. Samtidig
går utviklingen mot langt færre ferskfisktrålere, og representantene
stiller spørsmål ved bærekraften for norske industrianlegg på land,
og ved mangfoldet i forbrukers valgmuligheter når mesteparten av
trålfangsten fryses.
Jeg er enig med representantene i at utviklingen mot
frysetrålere har mange positive følger. Samtidig kan jeg forsikre
om at jeg er opptatt av å styrke lønnsomheten for fiskeindustrien,
og jeg er villig til å vurdere alle forslag som kan ha en positiv
effekt. Fiskeindustrien er viktig både for aktivitet og sysselsetting
i distriktene, og bidrar til alternative anvendelser av råstoffet.
Dette er da også noe av bakgrunnen for at jeg
så sent som 15. desember i fjor lanserte en rekke tiltak for å styrke
fiskeindustrien langs kysten. Det viktigste tiltaket er en kraftig
utviding av bifangstordningen i torskefisket, som skal bidra til jevnere
leveranser til fiskeindustrien i løpet av året. Ordningens volum
økes med 120 %, fra 6500 til over 14 000 tonn i 2012. For å delta
i ordningen er det et krav om at fangsten leveres fersk.
I tillegg skal det for 2012 etableres en ordning med
kvotebonus i annet halvår ved leveranser av fersk fisk. Fartøy over
21 meter og torsketrålere vil kunne delta i ordningen. Det er satt
av 2300 tonn torsk, og i kombinasjon med fartøyenes ordinære kvoter
kan ordningen bidra til leveranser av rundt 6000 tonn i annet halvår.
På denne måten legger jeg et godt grunnlag for styrking
av ferskleveransene, og for aktivitet i den perioden av året hvor
det kan være vanskelig for land-industrien å få tilstrekkelig med
råstoff. Så blir det opp til aktørene både på sjø og land å benytte
seg av de nye mulighetene, og jeg regner med at de gjør det.
Jeg har også satt i gang forsknings- og utredningsprosjekter
som skal vurdere hvordan økt lønnsomhet i industrien kan oppnås.
Jeg vil møte sentrale aktører i Nord-Norge for å diskutere hvilke
felles virkemidler som kan utvikles for å møte industriens langsiktige
utfordringer. Sentrale spørsmål er hvordan vi kan utnytte mer av råstoffet,
få et bedre markedsarbeid og sikre lønnsomhet. Som en naturlig
oppfølging vil landindustrien bli viet en egen del i den kommende
stortingsmeldingen om sjømatnæringen.
Vi må heller ikke glemme at de sterke bestandene
i nord gir oss et fantastisk utgangspunkt for å drive en konkurransedyktig
sjømatnæring. I 2012 blir det rekordhøye kvoter av både torsk og hyse.
God ressursforvaltning er det viktigste tiltaket for å sikre lønnsomheten
i de ulike leddene i sjømatnæringen.
Representantene viser til at det er uro rundt
leveringsforpliktelsenes innhold. Det er naturligvis riktig at
det er mange ulike synspunkter på hvordan leveringsforpliktelsene
bør utformes. Dette gjelder kanskje særlig de generelle bestemmelsene
om hvordan leveringsplikten skal gjennomføres, og som ble fastsatt
i egen forskrift om leveringsplikt av regjeringen Bondevik II.
Samtidig vil jeg framheve at det sett fra myndighetenes
ståsted ikke hersker noen rimelig tvil om det rettslige innholdet
av leveringsforpliktelsene. Rederienes overholdelse av disse forpliktelsene
er dess-uten gjenstand for en omfattende og regelmessig kontroll
fra forvaltningens side.
Det bør understrekes at vi ikke skal ha overdreven
tro på at vi kan løse fiskeindustriens lønnsomhetsutfordringer gjennom
justeringer i leveringsforpliktelsene. Tvert i mot er det viktig at
berørte aktører både innen flåte og industri, som har innrettet
seg etter konkrete tillatelser og vilkår, har mest mulig forutsigbarhet
med hensyn til hvilke betingelser som gjelder. Det er derfor viktig
at vi også ser på andre tiltak som kan hjelpe fiskeindustrien.
Representantene gir videre uttrykk for at det
bør vurderes en ordning som gir industrien større fleksibilitet
i utnyttelsen av fiskeråstoffet, for eksempel ved å la den leie
ut deler av kvotene med leveringsforpliktelser til kystfartøy.
Det vises blant annet til arbeidsgrupperapporten ӯkt verdiskapning
i fiskeindustrien” fra 2004.
Fiskeri- og kystdepartementet fulgte opp rapporten
med en prøveordning i 2004-2006, og det ble gitt enkelte tillatelser
til å leie inn kystfartøy for å fiske kvotene til trålere eiet av
fiskeindustrien. Av ulike årsaker ble ikke prosjektet gjennomført
i det omfang som opprinnelig var planlagt.
Jeg registrerer også at det i dag er svært delte meninger
i næringen om en slik ordning.
Dette kan kanskje illustrere at det neppe finnes noen
enkle grep som løser lønnsomhetsutfordringene for en industri som
har slitt lenge. Jeg mener likevel at jeg med de seneste tiltakene har
lagt godt til rette for de innen flåte og industri som vil satse
på ferskt råstoff. Så er det viktig at disse tiltakene får sjansen
til å virke før jeg kommer tilbake med en bredere gjennomgang av
industriens rammevilkår i den varslede stortingsmeldingen.