Brev fra Fiskeri- og kystdepartementet v/statsråden til næringskomiteen, datert 5. januar 2012

Dokument 8:38 S (2011-2012) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Frank Bakke-Jensen, Ivar Kristiansen og Elisabeth Aspaker om økt tilgang til fersk fisk for norsk landindustri og forbrukere

Jeg viser til brev 15. desember 2011 hvor det bes om en vurdering av ovennevnte representantforslag. Forslaget lyder:

”Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget der leveringsforpliktelsene gjennomgås med sikte på å gi industri og flåte større fleksibilitet i utnyttelsen av fiskeråstoffet, for slik lettere å oppfylle formålet med forskrift om fartøy med torsketråltillatelse. I saken bør det vurderes forslag om at industri kan leie ut deler av kvotene med leveringsforpliktelser til kystfartøy, samtidig som slumpfiskeordningen utvides.”

Representantene viser til at en stadig større andel av fangsten til norske trålere fryses på bekostning av ferske leveranser, og at denne utviklingen har mange positive følger. Samtidig går utviklingen mot langt færre ferskfisktrålere, og representantene stiller spørsmål ved bærekraften for norske industrianlegg på land, og ved mangfoldet i forbrukers valgmuligheter når mesteparten av trålfangsten fryses.

Jeg er enig med representantene i at utviklingen mot frysetrålere har mange positive følger. Samtidig kan jeg forsikre om at jeg er opptatt av å styrke lønnsomheten for fiskeindustrien, og jeg er villig til å vurdere alle forslag som kan ha en positiv effekt. Fiskeindustrien er viktig både for aktivitet og sysselsetting i distriktene, og bidrar til alternative anvendelser av råstoffet.

Dette er da også noe av bakgrunnen for at jeg så sent som 15. desember i fjor lanserte en rekke tiltak for å styrke fiskeindustrien langs kysten. Det viktigste tiltaket er en kraftig utviding av bifangstordningen i torskefisket, som skal bidra til jevnere leveranser til fiskeindustrien i løpet av året. Ordningens volum økes med 120 %, fra 6500 til over 14 000 tonn i 2012. For å delta i ordningen er det et krav om at fangsten leveres fersk.

I tillegg skal det for 2012 etableres en ordning med kvotebonus i annet halvår ved leveranser av fersk fisk. Fartøy over 21 meter og torsketrålere vil kunne delta i ordningen. Det er satt av 2300 tonn torsk, og i kombinasjon med fartøyenes ordinære kvoter kan ordningen bidra til leveranser av rundt 6000 tonn i annet halvår.

På denne måten legger jeg et godt grunnlag for styrking av ferskleveransene, og for aktivitet i den perioden av året hvor det kan være vanskelig for land-industrien å få tilstrekkelig med råstoff. Så blir det opp til aktørene både på sjø og land å benytte seg av de nye mulighetene, og jeg regner med at de gjør det.

Jeg har også satt i gang forsknings- og utredningsprosjekter som skal vurdere hvordan økt lønnsomhet i industrien kan oppnås. Jeg vil møte sentrale aktører i Nord-Norge for å diskutere hvilke felles virkemidler som kan utvikles for å møte industriens langsiktige utfordringer. Sentrale spørsmål er hvordan vi kan utnytte mer av råstoffet, få et bedre markedsarbeid og sikre lønnsomhet. Som en naturlig oppfølging vil landindustrien bli viet en egen del i den kommende stortingsmeldingen om sjømatnæringen.

Vi må heller ikke glemme at de sterke bestandene i nord gir oss et fantastisk utgangspunkt for å drive en konkurransedyktig sjømatnæring. I 2012 blir det rekordhøye kvoter av både torsk og hyse. God ressursforvaltning er det viktigste tiltaket for å sikre lønnsomheten i de ulike leddene i sjømatnæringen.

Representantene viser til at det er uro rundt leveringsforpliktelsenes innhold. Det er naturligvis riktig at det er mange ulike synspunkter på hvordan leveringsforpliktelsene bør utformes. Dette gjelder kanskje særlig de generelle bestemmelsene om hvordan leveringsplikten skal gjennomføres, og som ble fastsatt i egen forskrift om leveringsplikt av regjeringen Bondevik II.

Samtidig vil jeg framheve at det sett fra myndighetenes ståsted ikke hersker noen rimelig tvil om det rettslige innholdet av leveringsforpliktelsene. Rederienes overholdelse av disse forpliktelsene er dess-uten gjenstand for en omfattende og regelmessig kontroll fra forvaltningens side.

Det bør understrekes at vi ikke skal ha overdreven tro på at vi kan løse fiskeindustriens lønnsomhetsutfordringer gjennom justeringer i leveringsforpliktelsene. Tvert i mot er det viktig at berørte aktører både innen flåte og industri, som har innrettet seg etter konkrete tillatelser og vilkår, har mest mulig forutsigbarhet med hensyn til hvilke betingelser som gjelder. Det er derfor viktig at vi også ser på andre tiltak som kan hjelpe fiskeindustrien.

Representantene gir videre uttrykk for at det bør vurderes en ordning som gir industrien større fleksibilitet i utnyttelsen av fiskeråstoffet, for eksempel ved å la den leie ut deler av kvotene med leveringsforpliktelser til kystfartøy. Det vises blant annet til arbeidsgrupperapporten ”Økt verdiskapning i fiskeindustrien” fra 2004.

Fiskeri- og kystdepartementet fulgte opp rapporten med en prøveordning i 2004-2006, og det ble gitt enkelte tillatelser til å leie inn kystfartøy for å fiske kvotene til trålere eiet av fiskeindustrien. Av ulike årsaker ble ikke prosjektet gjennomført i det omfang som opprinnelig var planlagt.

Jeg registrerer også at det i dag er svært delte meninger i næringen om en slik ordning.

Dette kan kanskje illustrere at det neppe finnes noen enkle grep som løser lønnsomhetsutfordringene for en industri som har slitt lenge. Jeg mener likevel at jeg med de seneste tiltakene har lagt godt til rette for de innen flåte og industri som vil satse på ferskt råstoff. Så er det viktig at disse tiltakene får sjansen til å virke før jeg kommer tilbake med en bredere gjennomgang av industriens rammevilkår i den varslede stortingsmeldingen.