Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Thomas Breen, Are Helseth,
Tove Karoline Knutsen, Sonja Mandt og Wenche Olsen, fra Høyre, lederen
Bent Høie, Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti,
Geir-Ketil Hansen, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig
Folkeparti, Laila Dåvøy, vil understreke at det er bred
politisk enighet om at Norge skal ha en god og verdig eldreomsorg
av høy kvalitet. Alle skal få den omsorgen og helsehjelpen de trenger.
Flertallet viser til at eldre
og pleietrengende har rett til nødvendig helsehjelp på samme måte som
alle andre, og at denne retten går så langt behovet tilsier.
Flertallet viser videre til at
det nylig er vedtatt en ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester.
Loven slår fast at kommunen skal sørge for at alle som oppholder
seg i kommunen, skal tilbys forsvarlige og nødvendige helse- og
omsorgstjenester. Dette innebærer blant annet at pleietrengende
som har behov for heldøgns omsorg, har krav på å få dette. Det er
imidlertid viktig å gjennomføre jevnlige tilsyn med kommunenes helse-
og omsorgstjenester for å sikre at dette realiseres.
Flertallet vil understreke viktigheten
av at det er kommunen som har ansvar for å levere omsorgstilbudet
til sine innbyggere, fordi det er kommunene som har best innsikt
i lokale forhold. Brukerne av helse- og omsorgstjenester er svært
ulike og har svært forskjellige hjelpebehov. For at omsorgstjenestene
skal være best mulig, må kommunene sikres frihet til å møte disse
behovene. Gjennom at det gis rammetilskudd kan kommunen også gjøre
nødvendige prioriteringer i det helhetlige omsorgstilbudet.
Flertallet har merket seg erfaringene
fra den danske Fredericia-modellen og prosjektet «Lengst mulig i
eget liv». Flertallet mener disse erfaringene er
interessante og er glad for at mange norske kommuner har vist interesse
for denne måten å jobbe på.
Flertallet viser til helse- og
omsorgsministerens redegjørelse i vedlagte svarbrev av 21. november
2011 til komiteen, hvor utfordringene ved et finansieringssystem
basert på stykkprismekanismer omtales.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, deler statsrådens motforestillinger mot
stykkprisfinansiering som forslagsstillerne skisserer. Systemet
kan skape unødvendig byråkratisering og rigide diagnostiserings-
og rapporteringssystemer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
registrerer at omsorgstjenestene i flere kommuner har bemanningsutford-ringer,
men støtter statsrådens innvendinger mot en statlig bemanningsnorm. Flertallet viser
til forsøk på Bergan sykehjem i Kristiansund hvor økt bruk av heltidsstillinger har
spart ressurser og stabilisert bemanningssituasjonen.
Flertallet ser frem til regjeringens
oppfølging av NOU 2011:11 «Innovasjon i omsorg», som skisserer flere
gode grep for den fremtidige eldreomsorgen. Sammen med NOU 2001:17
«Når sant skal sies om pårørendeomsorg» utgjør denne et godt grunnlag
for å møte utfordringer i dagens omsorgssektor. Flertallet har
store forhåpninger til regjeringens arbeid med dette.
Flertallet stiller seg bak statsrådens
øvrige motforestillinger mot forslaget og konkluderer med at fremdriftsplanen
slik forslagsstillerne skisserer, ikke vil bidra til å sikre en
valgfri og verdig eldreomsorg for alle.
Flertallet foreslår at representantforslaget ikke
vedtas.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Jon Jæger Gåsvatn, Kari Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, og medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at det i en
årrekke har vært avdekket store mangler i norsk eldreomsorg både
gjennom tilsynsrapporter, forskning og diverse oppslag i mediene. Disse
medlemmer vil fremholde at selv om det gjøres mye bra i norsk
eldreomsorg, er det fortsatt mye som kan bli bedre. Disse
medlemmer har merket seg at flertallet peker på at eldre
og pleietrengende har rett til nødvendig helsehjelp som alle andre. Disse
medlemmer vil påpeke at denne rettigheten har ligget i kommunehelsetjenesteloven fra
1982, og formuleringen er videreført i helse- og omsorgsloven fra
2011. Til tross for dette ser vi stadig eksempler på at loven ikke
etterfølges, med de negative konsekvenser dette får for de berørte
pasientene. Som eksempler på at nødvendig helsehjelp ikke ytes slik
loven foreskriver, vil disse medlemmer vise til dokumentarfilmen
«Dei mjuke hendene» som Margreth Olin laget i 1998, som blant annet fokuserte
på at sorg ble møtt med medisiner, og at eldre ble dopet ned. I
2002 la geriatriprofessor Harald Nygaard (Diakonissehjemmets sykehus Haraldsplass,
Bergen), Sabine Ruths (UiB) og Jørund Straand (UiO) frem en alarmerende
undersøkelse som viste at annenhver pasient ved norske sykehjem
dopes ned med antipsykotiske midler, sovemidler og angstdempende
medisiner som de ikke har behov for. Undersøkelsen sammenlignet
også utviklingen på dette området med tilsvarende undersøkelse i
1985. I 2008 la psykiater og forskningsleder Geir Selbæk (SI) frem
en landsrepresentativ undersøkelse som viser høy bruk av psykofarmaka
til beboere ved norske sykehjem. Det kom frem at eldre overmedisineres,
og at behandlingen sjelden avsluttes selv om effekten er usikker.
I januar i år ble det publisert en kvalitativ studie i Scandinavia
Journal of Primary Health Care som viste at leger på sykehjem foreskriver
antidepressiva uten utredning og diagnose, ofte basert på ufaglærte
og hjelpepleieres observasjoner. Det fremkommer at manglende tid
og ressurser fremholdes som årsaken til medikamentforeskrivning
uten diagnostisering. Undersøkelsen viser også at pasientene blir
stående på medisineringen selv om personalet er usikre på effekten
av medisinene.
Disse medlemmer viser til at
myndigheter og organisasjoner som Statens legemiddelverk, Helsetilsynet,
Helsedirektoratet, Helse- og omsorgsdepartementet, Legeforeningen
og Sykepleierforbundet ved alle disse funnene gjennom 25 år har
uttrykt sin bekymring, men at praksisen ser ut til å fortsette. Disse
medlemmer mener det på dette grunnlag er grunn til å hevde
at særlig syke eldre ikke får den nødvendige helsehjelp de har krav
på. Disse medlemmer viser også til mange oppslag
i mediene om eldre som er underernært, feilernært, som tørster og
sulter i hjel, ofte med store smerter. Disse medlemmer vil også
vise til Helsetilsynets omfattende undersøkelser i 2010 som påviste
avvik ved 2/3 av 243 undersøkte sykehjem. Mange av avvikene gikk på
at eldre ikke fikk i seg nok og ernæringsriktig mat, og at de ikke
fikk tilstrekkelig hjelp til måltidene. Tilsynet avslørte også at
kommunene ikke hadde godt nok tilbud til hjemmeboende demente, og
at mange eldre ble låst inne på avdelinger uten juridisk vurdering. Disse medlemmer mener
dette illustrerer at syke eldre heller ikke får den omsorgen de
har behov for og krav på.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til representantforslaget fra Fremskrittspartiet som på en inngående
måte har synliggjort behovet for å foreta vesentlige endringer for
å sikre en valgfri og verdig eldreomsorg for alle. Disse
medlemmer konstaterer regjeringens motvilje mot å imøtekomme
nærmest ethvert forslag fra opposisjonen som kan bidra til å skape
økt trygghet og forutsigbarhet hos befolkningens syke og pleietrengende
eldre.
Disse medlemmer viser til at
vi har hatt en kontinuerlig debatt om feil og mangler i eldreomsorgen
siden lov om kommunehelsetjenester så dagens lys på 1980-tallet. Disse medlemmer mener
det burde være en overordnet målsetting at alle landets borgere
burde være sikret tilstrekkelig bistand til helse-, pleie- og omsorgstjenester
når behovet oppstår, uansett hvor de bor i landet. Disse
medlemmer registrerer at et likeverdig tilbud ikke er et
mål for regjeringen, som er mer opptatt av å dyrke frem forskjellene
mellom landets 429 kommuner under henvisning til det lokale selvstyret. Disse medlemmer viser
til at situasjonen i eldreomsorgen og kritikken mot det kommunale
tilbudet ikke har stilnet eller endret seg vesentlig på 30 år. Disse
medlemmer ser i liten grad at samordningen av kommunehelsetjenesteloven og
restene av lov om sosialtjenester som skjedde ved Stortingets behandling
før sommeren 2011, vil bidra til en bedret situasjon i landets eldreomsorg.
En kontinuerlig underfinansiering av kommunal sektor i forhold til
oppgavene kommunene er tillagt, samt gapet mellom de forventningene
sentrale politikere skaper i sine valgløfter og det kommunene er
i stand til å levere, skaper store frustrasjoner. Disse medlemmer mener
dagens rammefinansiering med sine vektorer og skjønnskomponenter
er lite egnet til å sikre et likeverdig tilbud i alle landets kommuner. Disse
medlemmer viser til at dagens eldre og deres pårørende er
utrygge på om de vil få tilstrekkelig med tjenester når behovet
er der. Flere kommuner søker nå etter standarden «godt nok», den
minimumsstandard de kan legge seg på for å komme innenfor et ganske
upresist lovverk. Disse medlemmer vil påpeke at Helsetilsynet
stadig avdekker at mange kommuner ikke engang klarer å levere tjenester
til en slik minimumsstandard. Disse medlemmer viser
til at dette fører til at flere og flere er på jakt etter å kjøpe
seg private tilleggstjenester fordi de oppfatter det offentlige
tilbudet som for dårlig. Disse medlemmer vil påpeke
at ikke alle har denne økonomiske muligheten, og at vi dermed har
fått et todelt helsevesen. Disse medlemmer ser at
rammefinansieringen har vesentlige svakheter ved at den gir kommunene
dårlige vilkår for å håndtere store variasjoner i etterspørselen
etter omsorgstjenester. Dette er særlig aktuelt i landets mange
små kommuner. Disse medlemmer er opptatt av at utgiftene
til eldreomsorgen finansieres av folketrygden på lik linje med uførepensjon,
sykepenger, arbeidsledighetstrygd og alderspensjon.
Disse medlemmer mener at et system
der pengene følger bruker, og der brukeren selv velger leverandør
av de godkjente omsorgstjenester, vil føre til en mer individuelt
preget eldreomsorg, der det er den enkeltes behov, ønsker og valg
som blir styrende.
Disse medlemmer viser til at
ansvaret for å finansiere den enkelte brukers behov for omsorgstjenester
da i sin helhet overtas av staten, mens det i dag er kommunen som
har dette ansvaret. Disse medlemmer vil peke på at
kommunen også i en slik modell fortsatt kan ha hovedansvaret for
å organisere tilbudet av omsorgstjenester, men at brukeren også
kan kjøpe tjenester fra andre aktører.
Disse medlemmer viser til at
Norge i dag benytter IPLOS, som kan fungere som et pasientklassifikasjonssystem. Disse
medlemmer viser til at det internasjonalt finnes tilgjengelige pasientklassifikasjonssystemer
for pleie- og omsorgssektoren (RUG/RAI) og for rehabilitering som
ikke er iverksatt i Norge. Disse medlemmer mener
disse bør kunne implementeres og benyttes ved betaling for tjenesteutførelse
i institusjonsomsorgen.
Disse medlemmer viser til at
trygghetsalarm er et vesentlig hjelpemiddel som kan gjøre at den enkelte
kan bo lenger i eget hjem, noe som de fleste ønsker, og som er samfunnsøkonomisk
besparende. I mange kommuner er det i dag for liten kapasitet på
trygghetsalarmer, og mange opplever å bli satt på venteliste slik
at de kan få trygghetsalarm først når en annen dør eller får plass
på sykehjem. Disse medlemmer mener dette er en uverdig
situasjon, og at trygghetsalarm burde vurderes på linje med andre
hjelpemidler i hjemmet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen så raskt som mulig og
senest ved fremleggelsen av statsbudsjettet for 2013 flytte finansieringsansvaret
for eldreomsorgen fra kommunene til staten gjennom folketrygden.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem sak om innføring
av fritt brukervalg for alle pleie- og omsorgtjenester, slik at
pengene følger brukeren.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem egen
sak om å implementere RAI/RUG-systemet for betaling i institusjonsomsorgen.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem sak om
å overføre finansieringsansvaret for trygghetsalarmer til folketrygden.»
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet i sin tid var en av pådriverne for å få på plass en
toppfinansieringsordning for tjenestemottakere som krever stor ressursinnsats
fra det kommunale tjenesteapparatet, slik at disse brukerne skulle
være sikret et best mulig tilbud uavhengig av kommunens økonomiske
situasjon. Disse medlemmer viser til at bevilgningen
til denne toppfinansieringen er på over 5,3 mrd. kroner for 2012. Disse
medlemmer viser til at den statlige toppfinansieringen bare
slår inn frem til brukeren er fylt 67 år, og at tjenestetilbudet
deretter utelukkende finansieres over kommunens ordinære budsjett. Disse
medlemmer viser til at dette for enkelte brukere kan føre
til en vesentlig forringelse i tjenestetilbudet. Disse medlemmer vil
fremholde at dagens system derfor er en dårlig eldrepolitikk for
brukere som har behov for ressurskrevende tjenester.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem egen
sak som sikrer at særlig ressurskrevende tjenestemottakere ikke
får forringet sitt tjenestetilbud som følge av at de har fylt 67
år.»
Disse medlemmer viser til at
mange kommuner har for få institusjonsplasser, og at kommunene som
selv fastslår den enkeltes pleie- og omsorgsbehov, vurderer om nødvendig
helsehjelp kan gis utenfor institusjon. Disse medlemmer registrerer
at mange tjenestemottakere som har behov for institusjonsplass med døgnkontinuerlig
pleie og omsorg, kun mottar hjemmetjenester i begrenset omfang og
således ikke får et tjenestetilbud på beste effektive omsorgsnivå
ut fra den enkeltes behov. Disse medlemmer viser
til at vi her har en «bukken og havresekken»-ordning der skjønnsutøvelsen kommunen
utøver, ofte er mer motivert ut fra kommunens økonomi enn fra den
enkeltes behov, og det er kun tilsynsmyndighetene som kan overprøve
det kommunale skjønnet. Disse medlemmer mener det
er behov for en langt klarere definisjon av hva som ligger i begrepet heldøgns
pleie- og omsorgstilbud, ikke minst knyttet til de ulike boformer. Disse
medlemmer mener også det skal være ytterligere et incitament
for kommunene til å skaffe tilstrekkelig med institusjonsplasser
ved at brukere med dokumentert behov for sykehjemsplass, som ikke mottar
slikt tilbud, får et vederlag fra kommunen på 1 000 kroner per dag. Disse
medlemmer tror en slik ordning også vil føre til at langt
flere vil klage på tilbudet de opprinnelig har, og at en således
får en ny, objektiv vurdering av behovet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem egen
sak som gir en klar definisjon av hva som ligger i begrepet heldøgns
pleie- og omsorgstilbud.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
til lovfesting av retten til sykehjemsplass (relevant omsorgstiltak)
ved medisinskfaglig dokumentert behov.»
«Stortinget ber regjeringen senest ved fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2013 innføre en ordning der brukere med dokumentert
behov som ikke får tilbud om sykehjemsplass, får 1 000 kroner per
dag av kommunene for å kjøpe andre tjenester inntil det innvilges
sykehjemsplass.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det ved gjentatte
anledninger har vært fokuserte på den såkalte vederlagsforskriften. Disse
medlemmer viser til at helse- og omsorgsministeren i spørretimen
21. januar 2009 varslet en gjennomgang av vederlagsforskriften. I
svar på skriftlig spørsmål fra Bård Hoksrud (FrP) den 11. november
2011 skriver helse- og omsorgsministeren at departementet vil gjennomgå
vederlagsforskriften. I svarbrev til komiteen på dette representantforslaget
ti dager senere nevnes ikke en slik gjennomgang med ett ord, men
det legges utelukkende vekt på provenyberegningene og betydningen
disse inntektene har for kommunene. Disse medlemmer viser til
oppslag i Dagsavisen 28. desember 2011 hvor det er en reportasje
om Kristin Borg, som var nær ved å miste huset da mannen kom på
sykehjem. Dagsavisen følger dette opp i lederartikkel 30. desember
2011, hvor kommunens bruk av den statlige vederlagsforskriften omtales
som «kommunalt ran», og videre uttales det at «det må sies mye kraftigere
fra slik at urimeligheten blir hørt og forstått på regjeringshold».
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er på høy tid med en total gjennomgang av vederlagsforskriften
hvor en sørger for å hindre slike urimeligheter som Dagsavisen har
beskrevet, og hvor også fribeløpet som har stått stille siden 1989,
blir hevet. Fribeløpet er det beløp den enkelte beboer har igjen
til å kjøpe klær, toalettartikler, frisørtjenester, presanger til
barn og barnebarn og til fotpleie blant annet. I spørretimen 11. mai
2011 viste Jon Jæger Gåsvatn (FrP) i sitt spørsmål til statsministeren
at bunnfradraget ikke er prisjustert siden 1989, og at for det en
fotpleietime kostet den gang, får en knapt stelt fire tær for i
dag. Statsministeren svarte at denne typen satser kunne en selvsagt
vurdere om skulle justeres. Disse medlemmer mener
det er på høy tid å foreta en slik justering og vil be departementet vurdere
de totale samfunnsøkonomiske kostnadene og den økte verdigheten
som ligger i at den enkelte beboer får beholde litt mer av sine egne
penger til personlig forbruk, fremfor utelukkende å se på provenytapet
for kommunenes direkte inntektsside.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at hele ni helseministere,
de fleste fra Arbeiderpartiet, har lovet enerom til alle som ønsker
det. Men fortsatt er det 2 500 personer som mot sin vilje er stuet
sammen med fremmede personer i landets sykehjem. To fremmede personer
som på et begrenset areal kjemper om plass til familieportretter
og noen få personlige eiendeler fra to ulike levde liv. Disse
medlemmer mener dette er en vesentlig reduksjon i kvaliteten
på tilbudet. Disse medlemmer viser til at kommunene
allikevel krever full egenbetaling fra begge personene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener vederlagsforskriften må endres slik at pleietrengende
som må dele rom med andre mot sin vilje, får halvert vederlagsbetalingen. Disse
medlemmer mener dette vil være et viktig incitament for
kommunene til å få oppfylt eneromsreformen som så mange helseministere
har pratet om.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere om det skal innføres
andre begrensninger i vederlagsforskriften med hensyn til vederlagsgrunnlaget
for eksempel gjennom innføring av et maksimumsbeløp.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre vederlagsforskriften
slik at eldre, pleietrengende som må dele rom i sykehjem mot sin
vilje, får en reduksjon på 50 prosent i den totale vederlagsbetalingen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre fribeløpet
i vederlagsforskriften til 25 prosent av grunnbeløpet i folketrygden.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til representantsforslagets
omfattende omtale av oppsøkende og forebyggende hjemmesykepleie. Disse
medlemmer understreker at det i våre naboland har vært drevet
flere kontrollerte forsøk som har vist at slikt tiltak ga bedret
livskvalitet, bedret funksjonsevne, færre innleggelser i sykehus,
og redusert dødelighet. Disse medlemmer viser til
at dette blant annet førte til at Danmark allerede i 1995 innførte «Lov
om forebyggende hjemmebesøk til ældre» Disse medlemmer mener
regjeringen har en altfor passiv tilnærming til dette viktige tiltaket og
mener Norge også må få en slik lovfesting.
Disse medlemmer viser til kommunalministerens
positive holdning til et slikt tiltak med tilbud om oppsøkende hjemmesykepleie
for personer over 75 år, slik det kom frem i spørretimen etter spørsmål
fra Per Arne Olsen den 8. februar 2012. Disse medlemmer merket
seg at kommunalministeren uttalte at et slikt tiltak nå helt klart
ville bli et punkt i Senterpartiets program. Disse medlemmer ser
ingen grunn til å vente til etter Stortingsvalget i 2013 med å innføre
et slikt forebyggende tiltak, som helt klart føyer seg inn i intensjonene
i samhandlingsreformen.
Disse medlemmer viser til at
underernæring og feilernæring er et stort problem både hos eldre i
institusjon og hjemmeboende. Disse medlemmer viser
til at tilgangen til ernæringsfaglig kompetanse i norske kommuner
er altfor dårlig og at en kan oppnå en stor samfunnsbesparelse og
reduserte menneskelige lidelser ved å få slik kompetanse på plass. Disse
medlemmer mener regjeringens satsing ikke vil være tilstrekkelig
til å kunne nå de samme målene som de f.eks. har satt seg i Sverige
med en diettist i hver kommune og en estimert samfunnsbesparelse
på 1-1,5 mrd. SEK.
Disse medlemmer har merket seg
at kommunalministeren i Aftenposten 6. februar 2012 tar til orde
for å legge om eldreomsorgen ved blant annet å ta i bruk den danske
Fredericia-modellen som har sitt utspring i prosjektet «Længst mulig i
eget liv». Disse medlemmer synes det er positivt
at kommunalministeren har kommet til den erkjennelsen at den norske
modellen ikke vil være i stand til å håndtere det økende antall
eldre uten at det gjøres grep når det gjelder rehabilitering og
habilitering av eldre for at de skal kunne gjenopprette, styrke
eller beholde sine ferdigheter og funksjoner slik at de blir mest
mulig selvhjulpne. Disse medlemmer har merket seg
at kommunalministeren i liten grad får støtte i egen regjering til
en slik tankegang. Disse medlemmer vil også vise
til at den danske modellen legger opp til at de eldre som har behov
for institusjonsplass, skal ha det når behovet melder seg, men at
tilnærmingen med fokus på opptrening fremfor passiviserende hjelp
kan utsette behovet for institusjonsplass med noen år.
Disse medlemmer viser til omtalen
i representantforslaget av det danske prosjektet «Længst mulig i
eget liv» som karakteriseres som en vinn-vinn-vinn-situasjon for
brukere, ansatte og kommunen. Disse medlemmer vet at
flere norske kommuner har vist interesse for å ta i bruk strategiene
fra dette prosjektet, men at det krever vesentlige omstillingsmidler
utover det regjeringen har stilt til disposisjon så langt.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om
endring i lov om helsetjenesten i kommunene slik at det innføres
tilbud om gjennomføring av forebyggende hjemmebesøk hos personer
som er over 75 år som ønsker et slikt tiltak.»
«Stortinget ber regjeringen vurdere om det skal opprettes
en tilskuddsordning som stimulerer kommunene til å knytte til seg
personer med klinisk ernæringsfaglig kompetanse.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om egne
omstillingsmidler for norske kommuner som implementerer strategien
som ligger i prosjektet 'Længst muligt i eget liv' som en kjenner
det fra Fredericia kommune i Danmark.»
Disse medlemmer ser positivt
på det arbeidet som er gjort med kjernejournal og helseportal, men
vil understreke at behovet for satsing på IKT innen helsesektoren
krever en langt mer offensiv holdning og et større økonomisk løft
for å kunne hente ut de mange gevinstene som ligger i gode kommunikasjonsløsninger
og digitale løsninger. Disse medlemmer vil fremholde
at dette er viktig både av hensyn til å få en raskere, bedre og
sikrere pasientbehandling samt langt mer effektive tjenester enn
det vi ser i dag.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en sak
for Stortinget om en satsing på IKT og øvrige teknologiske løsninger
i helsetjenesten, senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2013.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til representantforslagets omtale av behovet for eget eldreombud. Disse
medlemmer har merket seg at regjeringen tar til orde for
å evaluere pasient- og brukerombudsordningen for å se hvor godt
den møter behovet hos eldre. Disse medlemmer mener
det er klare indikasjoner på at det er behov for en egen eldreombudsordning,
som kan drive oppsøkende virksomhet ved sykehjem, i hjemmesykepleien og
i hjemmetjenesten.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem egen
sak om å opprette egne statlige eldreombud.»
Disse medlemmer har merket seg
Kaasa-utvalgets utredning som ble lagt frem etter at representantforslaget
ble fremmet. Disse medlemmer registrerer at utvalget
påpeker det Fremskrittspartiet har hevdet i en årrekke: at dagens
ordning fremstår som fragmentert og byråkratisk, og at pårørende
lett kan føle seg som kasteballer mellom stat og kommune. Disse medlemmer har
merket seg at Kaasa-utvalget enstemmig går inn for en ordning som
tar opp i seg det Fremskrittspartiet tidligere har foreslått om
nasjonale satser og lovfestede pårørenderettigheter. Disse
medlemmer ser at regjeringen nå sier den skal følge opp
utredningen på egnet måte. Disse medlemmer mener
denne saken er overmoden for å få på plass lovmessig, og fremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å innføre bindende, normerte satser og kriterier for omsorgslønn
senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2013.»
Disse medlemmer vil fremholde
at det er urimelig at ordningen med blåresept ikke omfatter opphold
i institusjon. Realiteten er at ordningen omfatter omsorgstjenester
i eget hjem og i bofellesskap, men ved opphold på sykehjem blir utgiftene
kommunens ansvar. Dette betyr at kommunene ved sykehjemsinnleggelse
får en ekstrautgift, noe som bidrar til økonomisk å favorisere hjemmetjenester
fremfor sykehjemsplass. Disse medlemmer mener dette
kan gi uheldige utslag ved at kommunene av økonomiske årsaker er
ekstra restriktive med hensyn til innleggelse på sykehjem. Disse
medlemmer viser til at slike økonomiske hensyn også kan føre
til valg av synonyme preparater som er billigere, men har mer alvorlige
bivirkninger. Disse medlemmer mener tjenestetilbudet
i kommunene til gamle, syke mennesker skal være basert på den enkeltes
behov og ikke motivert ut fra kommunens økonomi. Disse medlemmer ønsker
at de økonomiske midler som frigjøres i kommunene ved en slik omlegging, blir
øremerket eldreomsorg i kommunene.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede utvidelse
av blåreseptordningen til også å omfatte personer som oppholder
seg på institusjon.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener det har tatt altfor lang tid
for regjeringen å følge opp St.meld. nr. 35 (2006–2007) Tilgjengelighet, kompetanse,
sosial utjevning – Fremtidens tannhelsetjenester. Disse medlemmer vil
også vise til at regjeringen ikke er i nærheten av å følge opp de
respektive partiers valgløfter og regjeringserklæringer fra 2005
og 2009 på tannhelsefeltet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det snart må være mulig
å få på plass en ordning hvor pasienter som mottar hjemmesykepleie
eller sykehjemstilbud, kan fortsette hos sin faste tannlege, som
en del av den offentlige tannhelsetjenesten. Disse medlemmer viser
til at det er et bredt flertall på Stortinget som støtter et slikt
forslag, og det er derfor uforståelig at regjeringen fortsetter
med en ordning hvor det kun er de mest velstående som har mulighet
til å fortsette behandlingen hos den tannlegen de har brukt i mange
år.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for ordninger som
gjør det mulig for pasienter som mottar hjemmesykepleie eller sykehjemstilbud,
å kunne fortsette hos sin faste tannlege, og at denne refunderes
fra det offentlige på lik linje med det en offentlig tannhelseklinikk
ville få for samme type behandling.»
Disse medlemmer viser til at
krav om politiattest for dem som skal yte tjenester til barn eller personer
med utviklingshemning, ble videreført i ny helse- og omsorgslov,
og at kravet også omfatter personell i private institusjoner som
yter tjenester etter avtale med kommunen. Disse medlemmer viser
til at en enstemmig komité ved lovbehandlingen viste til at også
alvorlig syke, eldre, demente, psykisk syke og andre pasientgrupper
kan ha problemer med å ivareta egne interesser og beskytte seg selv
mot overgrep, så vel fysiske, psykiske som økonomiske. Disse
medlemmer mener derfor at det må stilles krav om politiattest
også for det personell som skal yte helse- og omsorgstjenester til
disse gruppene. Disse medlemmer viser også til at det
er avdekket tilfeller hvor personer som er siktet, tiltalt og dømt
for overgrep i et annet EØS-land, har fått arbeid i helsevesenet
i Norge. Disse medlemmer mener derfor et krav om
politiattest må innføres for dem som skal arbeide med sårbare og
utsatte grupper, og at hensynet til den enkelte tjenestemottaker
må veie tyngre enn de samfunnsmessige, økonomiske og administrative
kostnadene til et slikt tiltak.
Disse medlemmer peker på at tall
fra Statens helsetilsyn viser at rundt 50 prosent av dem som retter
klager mot kommunen på rett til nødvendig helsehjelp, får helt eller
delvis medhold i klagen. Disse medlemmer vil også
påpeke at det er altfor få som klager på tjenestene, og at langt flere
trolig ville fått medhold av Helsetilsynet, hvis de hadde klaget
på et for dårlig kommunalt tjenestetilbud. Disse medlemmer mener
årsakene til at kommunen yter et tilbud av for dårlig kvalitet eller
for lite omfang, er å finne i kommunens økonomiske situasjon og
manglende medisinskfaglig og helsefaglig kompetanse. Disse
medlemmer viser til en nylig publisert norsk kvalitativ
studie i Scandinavia Journal of Primary Health Care, hvor det fremkommer
at pasienter i norske sykehjem medisineres uten at legene har tid
til å utrede dem. Behandlingen initieres av ufaglærte, hjelpepleiere
og sykepleiere.
Disse medlemmer viser til at
det i norske sykehjem er rundt 30 prosent ufaglærte, og på enkelte
institusjoner kan det være opp mot 80 prosent. Vakante stillinger
og ledige vakter dekkes i stor grad opp med lavere kompetanse enn
det stillingen er hjemlet for. Disse medlemmer mener
at legedekningen på mange av landets sykehjem er for lav.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener derfor det må innføres bemanningsnormer for
legedekningen ved sykehjem.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet gikk inn for en dobling av antall legeårsverk
fra 2006-nivå, mens regjeringen gikk inn for en 50 prosent økning
uten å ha klart å oppfylle det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg statsrådens
motforestilling mot statlige bemanningsnormer i brevet av 21. november
2011. Disse medlemmer finner dette noe underlig siden
departementet i brev av 4. november 2009 ber om følgende:
«Helsedirektoratet bes å utrede alternative tiltak for
å styrke kapasiteten i skolehelsetjenesten, herunder en mulig 'nasjonalminstenorm
for bemanning' og alternativt 'lokal normering' etter modell av
'Lokal normering av legetjenester i sykehjem'.»
Disse medlemmer viser til at
Helsedirektoratet i denne utredningen uttaler:
«Styrken med antallsnormering som regulatorisk system
for tjenesten er enkelheten, samt etterprøvbarhet vedrørende etterlevelse
av myndighetskravene. Systemet gir høy sikkerhet for at det i alle
kommuner etableres tilbud rettet mot de definerte målgruppene.»
Disse medlemmer viser videre
til at Helsedirektoratet understreker at innholdsregulering, som
regjeringen synes å foretrekke på grunn av kommunens autonomi,
«…forutsetter en sterk og tydelig juridisk regulering
av tjenesteinnholdet, og at de presiserte kravene følges opp med
mer robuste rapporteringssystemer enn hva tilfellet er i dag.»
Disse medlemmer vil peke på at
ny helse- og omsorgslov med tilhørende lovendringer på ingen måte
er konkret nok i sin form til å oppnå nødvendig kapasitetsøkning
og kvalitetsøkning av det kommunale tjenestetilbudet rettet mot gamle,
syke og pleietrengende eldre. Disse medlemmer mener
derfor at det er et sterkt behov for å få på plass nødvendige statlige
bemanningsnormer slik også Helsedirektoratet peker på, når måloppnåelsen
ikke blir nådd gjennom innholdsregulering.
Disse medlemmer viser til at
kommunene og private/ideelle tilbydere av sykehjemstjenester fastsetter
sine bemanningsplaner i stor grad ut fra økonomiske hensyn og krav
i lovverk. Disse medlemmer viser til at regjeringen
har valgt et profesjonsnøytralt lovverk, og at sykehjemsforskriften
skisserer et absolutt minimum av krav til fagkompetanse. Disse
medlemmer har merket seg at statsråden i brevet av 21. november 2011
fremholder viktigheten av at Helsetilsynet gjennom sine tilsyn skal
kunne påpeke at et sykehjem har for lav fagkompetanse i forhold
til pasientenes behov.
Disse medlemmer viser til at
Helsetilsynets tilsyn er av sporadisk karakter, og når slike forhold
påtales, kan lovbruddet ha pågått i lengre tid ved at pasienter
ikke har fått tilstrekkelig faglig forsvarlig behandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
en ordning hvor Helsetilsynet godkjenner institusjonenes grunnleggende
bemanningsplaner, vil kunne forebygge uheldige hendelser, virke
disiplinerende og sikre et faglig forsvarlig nivå på sykehjemstjenestene
i alle landets kommuner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om innføring
av krav til vandelsattest for personer som skal jobbe med eldre
i pleie- og omsorgssektoren, etter modell fra kravet om vandelsattest
for personer som jobber i yrker som omhandler barn og personer med
psykisk utviklingshemming.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem sak
om statlige bemanningsnormer for sykehjem, både hva gjelder leger
og sykepleiere.»
«Stortinget ber regjeringen om å tillegge Helsedirektoratet
godkjenningsmyndighet for bemanningsplanene ved landets sykehjem,
slik at pleietrengende sykehjemsbeboere sikres et faglig forsvarlig
nivå på bemanningen, uavhengig av bosted.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti setter pris på at regjeringen etter
at representantforslaget ble fremmet, har lagt frem et forslag til
stimuleringstilskudd til etablering av om lag 2 300 dagaktivitetsplasser
for personer med demens i kommunene fra og med 2012. Disse
medlemmer mener imidlertid denne satsingen er altfor svak
og viser til at 2 300 plasser til 5 000 personer betyr at hver plass
må deles av 2,3 personer. Disse medlemmer er bekymret
for om tilbudet vil bli tilgjengelig over hele landet og til alle som
trenger det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at en enstemmig
komité i Innst. 424 L (2010–2011) uttalte:
«Komiteen er enig i at det bør lovfestes en plikt til
dagtilbud til demente i kommunene, og at det innføres en egen øremerket
tilskuddsordning.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti beklager på denne bakgrunnen at
ikke stortingsflertallet gikk inn for forslaget fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti om å lovfeste retten til dagaktivitetstilbud. Disse
medlemmer mener det er behov for å lovfeste retten til et
dagaktivitetstilbud.
Disse medlemmer vil fremholde
at eldresenter er et viktig helsefremmende og forebyggende tilbud
som bidrar til at eldre holder seg aktive og lever lenge og godt
hjemme.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til en enstemmig komitémerknad
i Innst. S. nr. 50 (2007–2008):
«Komiteen vil påpeke at eldresentrene er et viktig
forebyggende tiltak. Det vil kunne utsette behovet for andre tjenester.
Det vil også kunne aktivisere, ta vare på og bruke mange eldre frivillige
som ønsker å gjøre en innsats i eget lokalmiljø. Det er viktig at
eldresentrene får en stabil og forutsigbar økonomi. Mange eldresentre
får midler fra sin kommune bare for ett år om gangen, noe som skaper
usikkerhet for både ansatte og frivillige. Eldresentrene må også
ha en stabil fast arbeidskraft av ulike personellkategorier. Sammen
med de frivillige kreftene ligger det store ressurser i eldresentrene
som må utnyttes og brukes i tiltakskjeden. Samarbeid med andre tjenester
i kommunen er nødvendig og viktig. Ikke minst er det slik at eldresentrene
kan bli godt kjent med sine brukere lenge før de trenger omsorgstjenester.
Eldresentrenes personell kan gi verdifulle bidrag til andre tjenester
i kommunen ved behov.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om
å lovfeste retten til dagaktivitetstilbud.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en
ordning med ytterligere stimuleringstiltak eller øremerkede driftstilskudd
til eldresentre i Norge.»
Disse medlemmer mener regjeringens satsing
på etablering av nye heldøgns omsorgsplasser i institusjon er altfor
svak til å dekke dagens og fremtidig behov for å bygge nye eller renovere
eldre institusjonsplasser. Disse medlemmer mener
regjeringens upresise fremstilling av målsetting samt manglende
vilje til å synliggjøre behovet vil føre til at mange syke eldre
ikke vil kunne få et faglig forsvarlig tilbud på beste effektive
omsorgsnivå. Disse medlemmer viser til at regjeringen
den ene dagen sier den i løpet av perioden 2008–2015 skal skaffe 12 000
nye sykehjemsplasser. I neste omgang er dette endret til 12 000
heldøgns omsorgsplasser, mens det i statsrådens brev av 21. november 2011
hevdes at målet er å gi tilsagn om tilskudd til 12 000 heldøgns
omsorgsplasser. Disse medlemmer vil påpeke at slike
varierende formuleringer vitner om en regjering uten klare og tydelige
mål, som den er beredt på å forsvare. Disse medlemmer vil
påpeke at uklarhet tydeligvis er blitt et varemerke for regjeringen, og
viser i denne sammenheng også til «kreftmålsettingsgarantien». Disse
medlemmer mener det er behov for en konkret fremdriftsplan
som sikrer tilstrekkelig dekningsgrad av omsorgsboliger og sykehjemsplasser. Disse
medlemmer vil vise til at det er netto tilgang på nye plasser samt
behovet for rehabilitering av gamle plasser det er behov for å synliggjøre
for å møte det reelle behovet i den perioden regjeringen her skisserer. Disse
medlemmer mener at regjeringen fraskriver seg sitt overordnede
ansvar hvis den unnlater å fastsette visse måltall for behovet for
institusjonsplasser og overlater det hele til den enkelte kommune.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at mange døende
eldre ikke får tilstrekkelig lindrende behandling i livets siste fase.
Med den demografiske utviklingen med flere eldre i årene fremover
er det et stort behov for å øke satsingen på hjelp til alvorlig
syke og døende. Disse medlemmer viser til at faglige beregninger
tilsier at behovet for palliative senger i kommunal regi skal være
ca. én seng per 6 000–7 000 innbyggere. Dette tilsvarer om lag 800
senger i Norge. I dag finnes rundt 200 palliative sykehjemssenger. Disse
medlemmer viser til at de ordningene regjeringen viser til, tydeligvis
ikke er gode nok til å få opprettet tilstrekkelig med palliative
senger i norske kommuner, og at mange alvorlig syke og døende derfor
ikke får tilbud på et faglig forsvarlig og etisk akseptabelt nivå. Disse
medlemmer viser også til at lindrende enheter med sin kompetanse har
stor overføringsverdi i form av kunnskap og holdninger som kan komme
det øvrige kommunale tjenestetilbudet til gode. Disse medlemmer viser
videre til at drift av slike enheter er mer kostbart enn drift av
senger på skjermede enheter. Plassene skal gjerne også innrettes
slik at pårørende ivaretas og får en annen tilgang enn ved ordinære
sykehjemsavdelinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
derfor det er behov for en særskilt tilskuddsordning som dekker merkostnadene
forbundet med et pleie- og omsorgstilbud på dette nivået.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en fremdriftsplan
for hvordan en skal oppnå 25 prosent dekningsgrad innen 2015 i heldøgns
pleie- og omsorgsplasser til alle eldre over 80 år som synliggjør
behovet, slik at det sikres at eldre pleietrengende får tilbud på
rett omsorgsnivå.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for at det etableres
minst 600 nye kommunale plasser for lindrende behandling de neste
fire årene, og at det gis tilskudd til drift av disse.»