Regjeringen legger med dette for sekstende år
på rad fram en melding til Stortinget om omfanget av eksporten av
våpen, ammunisjon og annet militært materiell, (heretter forsvarsmateriell). Den
første meldingen om denne eksporten ble lagt frem i 1996.
Målsetingen med disse årlige meldingene til Stortinget
har vært å gi mest mulig innsyn i eksporten av forsvarsmateriell,
og på denne måten bidra til en bred og informert samfunnsdebatt
om forsvarsmaterielleksporten og om betydningen av eksportkontroll
og ikke-spredning generelt.
Begrepet strategiske varer og teknologi er en samlebetegnelse
som omfatter både forsvarsmateriell og flerbruksvarer, samt tilhørende teknologi
og tjenester. Flerbruksvarer er varer som i utgangspunktet er utviklet
for sivile bruksområder, men som også kan ha viktige militære anvendelsesmuligheter.
Denne kontrollen retter seg først og fremst mot å hindre spredning
av masseødeleggelsesvåpen.
I meldingen gis det informasjon om eksporten
av forsvarsmateriell som fant sted i 2010, både når det gjelder
hva slags varer som ble eksportert, til hvilke mottakerland og verdien
av eksporten. Det gjøres også rede for en rekke andre relevante eksportaktiviteter,
bl.a. om avslag på søknader om lisens av forsvarsmateriell, forsvarets
aktiviteter, utførsel av håndvåpen og om eksporten av flerbruksvarer
(liste II) for militær bruk. I tillegg omtales norsk politikk og
regelverk for kontrollen med eksport av strategiske varer, Utenriksdepartementets
saksbehandling og samarbeid med andre etater om gjennomføring av
kontrollen, samt om det internasjonale samarbeidet som finner sted
når det gjelder eksportkontroll og ikke-spredning.
I meldingens kapittel 9 fremgår oversikter over omfanget
og verdien av eksporten av forsvarsmateriell i 2010, herunder også
når det gjelder tjenester og teknologi knyttet til disse varene.
På bakgrunn av urolighetene i land i Midtøsten og Nord-Afrika, gjøres
det også nærmere rede for eksporten av forsvarsmateriell til disse
landene.
Eksportkontrollen skal sikre at leveranser av konvensjonelle
våpen og annet militært materiell skjer i tråd med norsk utenriks-
og sikkerhetspolitikk. Kontrollen er nødvendig for å sikre at eksporten
fra Norge går til land som kan godkjennes som mottakere av slikt
materiell. Vurderingene av om eksport kan finne sted eller ikke,
skjer på grunnlag av retningslinjer for Utenriksdepartementets behandling
av søknader om eksport av våpen, ammunisjon og annet militært materiell,
samt teknologi og tjenester.
Siden 1996 har graden av innsyn i eksporten
blitt betydelig styrket. Stortingets behandling av meldingene som
er fremlagt siden 2005, har vist at det er bred tverrpolitisk enighet
om den åpenhetsgraden som er etablert. Stortinget har i den samme
perioden også gitt sin enstemmige tilslutning til eksportkontrollpolitikken
som utøves både når det gjelder forsvarsmateriell og flerbruksvarer.
Beslutninger om eksport av forsvarsmateriell gjøres
på nasjonalt grunnlag. Likevel har det de siste årene utviklet seg
en stadig bredere dialog både innenfor både EU og andre internasjonale fora
når det gjelder handelen med konvensjonelle våpen. Norge inngikk
i 2004 et samarbeid med EU innenfor rammen av EUs atferdskodeks om
våpeneksport. Samarbeidet innebærer regelmessig dialog om spørsmål
knyttet til eksport av forsvarsmateriell, herunder utveksling av
informasjon om avslag på søknader om eksportlisenser begrunnet i
atferdskodeksens kriterier. Det forutsettes at man tar hensyn til
de andre statenes notifiserte avslag, og ikke innvilger lisenssøknader
som er tilnærmet identisk med en søknad som et annet land tidligere
har avslått. En slik forutsetning bidrar til å utvikle en mer enhetlig
eksportkontrollpraksis over tid, samt gir bedriftene mest mulig
like konkurransevilkår.
De multilaterale eksportkontrollregimene har fått
en stadig større plass i bestrebelsene på å hindre spredning av
masseødeleggelsesvåpen og for å etablere høye standarder for å motvirke
leveranser av konvensjonelle våpen som kan virke destabiliserende.
FNs sikkerhetsråd har i resolusjoner om sanksjoner mot Iran og Nord-Korea
basert seg på regimenes varelister og retningslinjer, noe som har
gitt betydelig anerkjennelse til regimenes arbeid. De enkelte statenes
eksportkontroll støtter opp under og bidrar til at internasjonale
forpliktelser på ikke-spredningsområdet blir oppfylt.
Den samlede verdien av eksporten i 2010 var
i overkant av 3,9 mrd. kroner, hvorav ca. 3,7 mrd. utgjorde salg.
Av dette utgjorde eksporten av A-materiell 2,6 mrd. og B-materiell
i overkant av 1 mrd.
I forhold til verdien av eksporten i 2009, var
det i 2010 en nedgang i verdien av den totale eksporten på om lag
835 mill. (-18 pst.). Nedgangen i eksporten av A-materiell i 2010
var omlag 515 mill. (-16 pst.), mens eksporten av B-materiell sank
med ca. 320 mill. (-23 pst.). Til sammenligning økte verdien av
eksporten fra 2008 til 2009 med 16 pst.
Både i 2010 og i 2009 gikk om lag 94 pst. av
eksporten av A-materiell og 88 pst. av eksporten av B-materiell
til NATO-landene, Sverige og Finland.
Sammenlignet med 2009, var det i 2010 nedgang i
eksporten særlig til Spania (421 mill.), USA (244 mill.), Nederland
(91 mill.), Malaysia (66 mill.), Sverige (40 mill.) og Storbritannia
(39 mill.). I samme periode var det økning i verdien av eksporten
til blant annet Canada (ca. 68 mill.), Tsjekkia (61 mill.), Belgia
(ca. 51 mill.), Brasil (ca. 27 mill.) samt Slovenia (26 mill.).
Svingninger i eksporten av forsvarsmateriell
fra et år til et annet skyldes ofte tidspunktet for når større enkeltleveranser
finner sted.
I meldingens kapittel 9 redegjøres det mer detaljert
om eksporten i 2010, samt om avslag, tillatelser til formidling
mellom to tredjeland og om overføring av produksjonsrettigheter.
De siste årene har regjeringen tatt en rekke
skritt for å oppnå større åpenhet. Meldingen som nå legges frem
følger i hovedsak samme format som meldingene som er lagt frem de
siste tre årene. Samtidig er det forsøkt å beskrive varene som er
eksportert i større detalj enn tidligere. Graden av åpenhet må skje
innenfor rammen av en streng taushetsplikt i eksportkontrolloven.
Vi vil fortsette å se etter muligheter for enda mer åpenhet.
Ved fremleggelsen av de siste tre års stortingsmeldinger
har regjeringen invitert presse og interesseorganisasjoner til et
møte for å presentere innholdet i meldingen. Dette vil vi gjøre
også i år.
I tillegg til åpenhet om norsk eksport av forsvarsmateriell,
ønsker regjeringen å styrke arbeidet innenfor en rekke internasjonale
fora for at også andre land skal utvise åpenhet om sin våpeneksport.
I meldingens kapittel 2 fremgår ytterligere
informasjon om arbeidet med større åpenhet.
Det er en etablert praksis med å konsultere
Stortingets organer i eksportkontrollsaker av særlig utenrikspolitisk
interesse og betydning. Som følge av urolighetene i Midtøsten og
Nord-Afrika, konsulterte bl.a. regjeringen i april 2010 Stortinget
om norsk eksportpraksis overfor landene i regionen. Praksisen med
å konsultere Stortinget på denne måten er en linje som regjeringen
vil videreføre fremover.
Disse konsultasjonene kommer i tillegg til stortingsmeldingene
som er lagt frem hvert år siden 1996.
Utgangspunktet for kontrollen med forsvarsmateriell
er en regjeringserklæring og et stortingsvedtak av 11. mars 1959,
hvor hovedprinsippet er at Norge ikke vil tillate salg av våpen
og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller
til land hvor det er borgerkrig, og at eksport av våpen og ammunisjon
fra Norge bare må skje etter en omhyggelig vurdering av de uten-
og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. I 1997 ga Storting en
presisering om at:
«Utenriksdepartementets vurdering av disse forholdene
omfatter en vurdering av en rekke politiske spørsmål, herunder spørsmål
knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende
menneskerettigheter».
EUs åtte normative kriterier ble tatt inn i
Utenriksdepartementets retningslinjer i 2009, og gir større innsyn
i de vurderinger som blir gjort i Utenriksdepartementet i forbindelse
med behandlingen av søknader om eksport av forsvarsmateriell.
Regjeringen anser Stortingets vedtak som et
bindende pålegg, og eksportreguleringen skal sikre at det blir fulgt.
Utenriksdepartementets retningslinjer fastsetter hvilke prinsipper
det skal legges vekt på ved departementets behandling av søknader
om eksport av forsvarsmateriell med hjemmel i eksportkontrolloven
og forskriften.
Retningslinjene gir bl.a. omfattende regler
når det gjelder krav til sluttbrukerdokumentasjon. Det kreves alltid
slik dokumentasjon før eksport av forsvarsmateriell kan tillates.
Ved eksport til medlemsland i NATO, nordiske land
eller til nærstående land som er godkjent som mottakere av forsvarsmateriell
fra Norge, kreves dokumentasjon som godtgjør sluttbrukeren før lisens
kan innvilges. Omfanget av dokumentasjonen som skal til for å godtgjøre sluttbrukeren
vil avhenge av den enkelte sak, f.eks. i hvilken grad det foreligger
et etablert samarbeidsforhold, avtaler, kontrakter o.l. Innenfor
NATO-kretsen gjelder en etablert tillitsdisiplin mellom landene
om at våpen kjøpt fra et annet medlemsland ikke videreselges uten forhåndskonsultasjoner.
Det er regjeringens mål å innføre sluttbrukererklæringer fra alle
land, og arbeide for at dette blir norm i NATO.
Ved eksport av forsvarsmateriell til land utenfor NATO
og den nærstående gruppen av land, kreves det dokumentasjon som
bekrefter sluttbrukeren, opplyser hvor materiellet skal installeres
og brukes, samt forsikrer at materiellet ikke skal videreselges
uten norske myndigheters samtykke. Regjeringen vil videreføre denne
politikken.
I meldingens kapittel 4.4 redegjøres nærmere
om retningslinjene og kravene til dokumentasjon.
Utenriksdepartementet arbeider fortløpende med å
sikre et tidsmessig og effektivt regelverk. I de senere års meldinger
er det gjort grundig rede for Utenriksdepartementets arbeid med
lov- og forskriftsendringer, lisensieringsarbeid og samarbeidet
med andre etater for å sikre en mest mulig effektiv eksportkontroll.
Omfanget av det statistiske materialet og bedriftssensitiv
informasjon som skal behandles for å kunne fremstille de årlige
meldingene, er betydelig og økende de siste årene. Fra 2006 til 2010
økte antall utstedte lisenser for forsvarsmateriell med 31 pst.,
og i samme periode økte antall lisenser for flerbruksvarer med 140 pst.
Høsten 2010 ble en egen eksportkontrollseksjon i
Utenriksdepartementet gjenopprettet for å styrke eksportkontrollarbeidet.
Det arbeides nå med å etablere et egnet elektronisk saksbehandlings-
og informasjonsbehandlingssystem for å styrke både lisensieringen
og utarbeidelsen av materialet om eksporten i de årlige meldingene til
Stortinget fremover.
I Soria Moria II heter det at regjeringen vil
«opprettholde og videreutvikle et strengt regelverk for norsk våpeneksport.
Regjeringen har som mål å innføre sluttbrukererklæring fra alle
land, og arbeide for at dette blir norm i NATO».
I fjor ba en enstemmig komité om at Utenriksdepartementet
skulle komme tilbake med mer informasjon om det pågående arbeidet
for å etablere en felles norm i NATO.
Innhenting av informasjon fra NATO-landene ble
gjennomført i 2010. Gjennomgangen viser at NATOs medlemsland i hovedsak
følger den samme praksis som Norge. I det videre arbeidet om en
norm blant NATO-landene, herunder når det gjelder eksport til tredjeland,
vil det være aktuelt for regjeringen å følge opp langs flere spor:
Vi tar spørsmålet
opp i NATOs organer, og bilateralt med NATO-land.
I Wassenaar-samarbeidet, hvor alle NATO-landene
er med.
Vi vil fortsette å prioritere Norges innsats
med sikte på å fremme FN-forhandlingene om etableringen av en internasjonal
avtale for regulering av handel med konvensjonelle våpen (Arms Trade
Treaty – ATT), hvor spørsmålet om sluttbrukerdokumentasjon står
på dagsordenen.
I meldingens kapittel 4.5 er det gitt nærmere
informasjon om arbeidet med å styrke kontrollen med eksport av forsvarsmateriell.
I innstilling til Stortinget fra utenrikskomiteen (Innst.
93 S (2010–2011)) om eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2009,
eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid til Stortingets
behandling av Meld. St. 21 (2009–2010) heter det bl.a. at:
«Komiteen forventer at utenriks- og forsvars-komiteen
kommer tilbake med mer informasjon om det internasjonale regelverket
for teknologi og kunnskapsoverføring.»
Det er ikke etablert noe internasjonalt regelverk på
dette området. I FNs sikkerhetsråds resolusjoner om sanksjoner mot
Iran og Nord-Korea er det en oppfordring til stater om å utvise
forsiktighet når det gjelder overføring av kunnskap som kan brukes
i utvikling av masseødeleggelsesvåpen. Det er således opp til den
enkelte stat å følge sikkerhetsrådets oppfordring.
I det norske regelverket er overføring av immateriell
teknologi knyttet til varer på listene, gjenstand for lisensplikt.
Med immateriell teknologi menes teknologi knyttet til flerbruksvarer
eller forsvarsmateriell, som overføres via e-post, Internett, muntlig
osv. Spørsmålet om å hindre overføring av kunnskap til utenlandske
studenter når det anses å foreligge en uakseptabel risiko for at
kunnskapen senere vil kunne benyttes i et masseødeleggelsesvåpenprogram,
har blitt aktualisert de siste årene.
I utgangspunktet er det problematisk å overføre betydningen
av en utdannelse til konkrete kontrollparametre på samme måte som
om det gjaldt en direkte overføring til et avgrenset teknologiområde,
f.eks. en bruksveiledning eller testresultater for en spesifikk
vare. Hensynet til bl.a. akademisk frihet og et generelt ønske om
å bidra til at ungdommer fra land i den tredje verden kan få utdanning,
må også ivaretas. Kontroll med overføring av kunnskap gjennom utdannelse
vil kreve nøye tilpasning og målretting. På den ene siden vil studieretninger
og -nivåer som vil kunne representere en uakseptabel spredningsrisiko
være viktige risikofaktorer, og på den annen side vil man måtte
ta i betraktning informasjon om den enkelte student. Utenriksdepartementet,
i koordinasjon med andre relevante etater, er i ferd med å identifisere
nærmere kriterier for en balansert og fornuftig tilnærming når det
gjelder kontroll med kunnskapsoverføring fra norske læresteder.
Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med nærmere informasjon
om dette arbeidet.
Det er redegjort nærmere om dette spørsmålet
i meldingens kapittel 4.6.
For å sikre gjennomføring av et EØS-relevant direktiv
om forenkling og større samordning av lisensieringsformater ved
leveranse av militære varer mellom EU og EØS-land, arbeides det
med å foreta noen mindre tilpasninger i eksportkontrollforskriften
innen medio 2011. Direktivet skal tre i kraft fra og med 30. juni
2012. Direktivet berører ikke de enkelte staters beslutning om å
tillate eksport av forsvarsmateriell eller ikke, men beskriver lisensformater
og -betingelser som forutsettes benyttet for eksport innad i EU/EØS-området.
Hensikten er å gi forsvarsindustrien i landene i området mest mulig
like konkurransevilkår. I meldingens kapittel 6.1 gis det mer informasjon
om direktivet.
Det foregår et omfattende multilateralt samarbeid
om eksportkontroll. Meldingens kapittel 7 omtaler eksportkontrollregimene
som er etablert, og som i stor grad danner rammeverk for medlemslandenes
nasjonale eksportkontroll når det gjelder varelister og kontrollmekanismer. Beslutningene
om å innvilge lisenssøknader for forsvarsmateriell eller ikke er
gjenstand for nasjonal politikk. Når det gjelder lisensiering av flerbruksvarer,
vil informasjonen som utveksles i regimene være avgjørende for om
eksport kan tillates eller ikke.
Wassenaar-samarbeidet er det eneste internasjonale
eksportkontrollfora som retter seg mot konvensjonelle våpen og relevant
høyteknologi. I 2010 ledet Norge samarbeidets ekspertgruppe for
politiske spørsmål. I 2011 finner det sted en dyptgripende gjennomgang
av samarbeidet, hvor hensikten er å vurdere effektiviteten og behov
for styrking.
De siste årene har det også utviklet seg et nærmere
samarbeid i andre internasjonale fora om bedre kontroll med konvensjonelle
våpen, særlig håndvåpen og lette våpen, herunder i OSSE, EU og innenfor
FN. Dette er en utvikling regjeringen aktivt støtter.
Norge gjennomfører relevante vedtak om våpenembargo
fattet av FNs Sikkerhetsråd og i OSSE, uavhengig av om de har bindende
eller ikke-bindende karakter. I praksis har Norge også sluttet seg
til og etterlever EU-vedtak om våpenembargo. Dette er en politikk
regjeringen tar sikte på å videreføre.
For gjennomføring av FNs Sikkerhetsråds sanksjoner
mot Libya, trådte en norsk forskrift for gjennomføring av sanksjonene
i kraft i mars 2011. Bakgrunnen for sanksjonene var rapporter om
grove og systematiske brudd på menneskerettighetene i Libya, samt
utbredte og systematiske angrep på sivilbefolkningen og som kan anses
å kunne utgjøre forbrytelser mot menneskeheten. Situasjonen i landet
anses å utgjøre en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet,
og inneholder bl.a. forbud mot eksport, import og frakt av våpen
og relatert materiell, forbud mot salg mv. av utstyr som kan bli
brukt til intern undertrykkelse, påbud om frysing og forbud mot
å gjøre tilgjengelig midler, samt flyforbud.
FNs sanksjoner mot Nord-Korea og Iran retter seg
i tillegg mot disse landenes kjernefysiske program, samt leveringsmidler
for masseødeleggelsesvåpen, og omfatter også forbud mot transport,
formidling og eksport av konvensjonelle våpensystemer. I tillegg
omfatter sanksjonene bestemmelser om finansielle overføringer og frys
av formuesgoder. Resolusjonsforpliktelsene gjennomføres i særskilte
norske forskrifter, samt på grunnlag av eksportkontrollregelverket.
I meldingens kapittel 5 redegjøres nærmere om sanksjonsregimene.
Norske myndigheter bestemte 27. juli 2010 at Norge
skal slutte opp om EUs styrkede sanksjoner mot Iran. Et viktig hensyn
er å tilpasse norsk lovgivning til EUs forordning slik at det skal
gjelde tilsvarende regler for norske bedrifter som for næringslivet
i EU-landene.
Det styrkede sanksjonsregimet ble vedtatt ved Kgl.res.
14. januar d.å. Endringsforskriften gjennomfører de utvidede sanksjonene
i norsk rett. Forskriftens ordlyd ligger nær forordningens for å
oppnå et enhetlig regelverk med EU.
De styrkede sanksjonene og tiltakene innebærer bl.a.
forbud mot handel med flere varegrupper enn tidligere, samt forbud
mot eksport av nøkkelutstyr og -teknologi og tilknyttede tjenesteleveranser
til den iranske olje- og gassektoren. De retter seg også mot finansielle
transaksjoner. Listen over personer, enheter og organer som rammes
av fryspålegg er blitt betydelig utvidet.
Sanksjonene er en direkte konsekvens av at Iran så
langt ikke har etterlevd pålegg fra FNs Sikkerhetsråd og at landet
ikke har samarbeidet fullt ut med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA),
i tråd med internasjonale forpliktelser.
I Soria Moria II heter det at regjeringen «vil
arbeide for at merking og sporingsmekanismer for norske våpen og
ammunisjon utbedres, og jobbe for tilsvarende systemer internasjonalt».
I utenrikskomiteens innstilling i fjor ber komiteen
regjeringen bl.a. om å se nærmere på forslaget fra Kirkens Nødhjelp
om å merke med symboler for selger, førstekjøper og produksjonsparti
(lot-nummer) på hver enkelt håndvåpenammunisjonspatron.
Regjeringen tok i 2010 initiativ til en dialog
med store norske forsvarsbedrifter om merking og sporingsspørsmål.
I denne dialogen er det bl.a. kommet frem at bedriftene gjennomfører
merkings- og sporingssystemer for sine produkter.
I rapporten fra Kirkens Nødhjelp oppfordres
det om at hver enkelt håndvåpenammunisjonspatron skal merkes. En
patron består av to hoveddeler: hylse og prosjektil. I Norge er
det bare Nammo Raufoss AS som produserer ammunisjon, og Nammo-konsernet
har et merkings- og sporingssystem som innebærer at all ammunisjon
som produseres av Nammo-konsernet er merket.
Merkingens plassering varierer avhengig av kaliberstørrelsen.
Merking gjøres på hylsebunnen, og/eller hylsen, og/eller prosjektilet
i henhold til kundens krav. Merkingen gir informasjon om produksjonssted
og -år, og/eller den aktuelle produksjonsandelen. I tillegg er all
emballasje merket. Nammo-konsernet fører et eget register over all
produksjon og salg, noe som innebærer at alle leveranser fra konsernet
kan spores.
Så lenge det ikke er enighet om et internasjonalt bindende
instrument, mener regjeringen at det er viktig at norske bedrifter
gjennomfører gode merkings- og sporingssystemer.
I samarbeid med industrien vil regjeringen derfor
fortsette å se på muligheter for utbedring av merking- og sporingsmekanismene
som gjennomføres av norske produsenter.
I tillegg arbeider regjeringen for å oppnå enighet om
et folkerettslig bindende instrument for merking og sporing av håndvåpen
og ammunisjon.
I meldingens kapittel 7 er det redegjort nærmere om
det internasjonale arbeidet og i kapittel 7.5 omtales norske bedrifters
merkingsrutiner.
De økte krav til moderne forsvarsmateriell har bidratt
til en sterk utvikling av ny teknologi og produkter fra norsk forsvarsindustri.
I de seneste år har flere norske forsvarsleverandører vist seg å
være internasjonalt konkurransedyktige på sine områder.
Den teknologiske utviklingen har også medført at
det er blitt stadig dyrere å utvikle nytt forsvarsmateriell, noe
som har bidratt til at bedriftene i økende grad har søkt å inngå
samarbeid om utvikling og produksjon av nytt militært materiell,
både nasjonalt og internasjonalt.
En rekke norske forsvarsindustribedrifter besitter
viktig nisjekompetanse som muliggjør tett samarbeid med store internasjonale
partnere. Ved større materiellkjøp (over 50 mill. kroner) fra utlandet
utløses såkalte gjenkjøpsavtaler, en ordning som bl.a. betyr at
samarbeid mellom norske og utenlandske bedrifter om utvikling og produksjon
av forsvarsmateriell har betydning for utvikling av arbeidsplasser
i sivil teknologisektor.
EUs nye forsvarsdirektiv kan medføre at slike gjenkjøpsavtaler,
for Norge fra og med 2012, blir redusert i omfang. Direktivet vil
på sikt virke til å redusere EU-landenes tradisjonelle nasjonale
preferanse for egen industri. Dersom direktivet reelt fører til
en mer åpen og likeverdig konkurransesituasjon for forsvarsmateriell
i Europa, vil dette kunne være positivt for norske forsvarsleverandører.
Det er redegjort nærmere om spørsmålet i meldingens
kapittel 8.