Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til
innretning av et elsertifikatmarked, som skal kobles sammen med
det svenske elsertifikatmarkedet fra 1. januar 2012. Det er i proposisjonen
gjort rede for forberedelsene til samarbeidet om et felles elsertifikatmarked
mellom Norge og Sverige, og som skal vare fram til april 2036.
I tillegg til denne lovproposisjonen vil det
bli lagt fram en proposisjon om innhenting av Stortingets samtykke
til en juridisk bindende avtale mellom Norge og Sverige om et felles
marked for elsertifikater før samarbeidet trer i kraft. Avtalen
skal inneholde bestemmelser for tilretteleggingen av markedet og
opprettelsen av felles institusjoner. Det vil bli bestemmelser om forholdet
til tredjeparter, notifikasjon til EU/ESA og tvisteløsning.
Det vises til at samarbeidet om elsertifikatmarkedet
forutsetter at Norge gjennomfører direktiv 2009/28/EC (fornybardirektivet).
Etter dette direktivet skal landene ha bindende mål for hvor stor
del av energiforbruket som skal dekkes opp med fornybar energi i
2020. Direktivet åpner for å benytte samarbeidsmekanismer slik at
et land kan finansiere utbygging i andre land for å nå fornybarandelen.
Det felles elsertifikatmarkedet er et eksempel på en slik samarbeidsmekanisme,
men den kan bare benyttes mellom land som har forpliktet seg etter
fornybardirektivet.
Det er i proposisjonen gjort rede for forholdet
til annet lovverk og til EØS-avtalen.
Fram til nå har det blitt gitt investeringsstøtte
til vindkraft i Norge. Ordningen har vært forvaltet av Enova SF
siden 2002. Denne ordningen blir avviklet, og dette påvirker Enovas
virkeområde. I denne proposisjonen er det redegjort for status for
Enovas arbeid, og det trekkes opp perspektiver for utviklingen framover.
Det er i lovforslaget lagt inn en rekke reguleringer
for å få markedet til å fungere, og forslaget er harmonisert med
det svenske markedet som har fungert siden 2003. Det er lagt opp
til at anlegg må settes i drift innen utgangen av 2020 for å bli godkjent
for tildeling av elsertifikater. Anleggene tildeles elsertifikater
i 15 år, og det siste anlegget som godkjennes vil gå ut av elsertifikatmarkedet
først ved utgangen av 2035. Etter lovforslaget kan elsertifikatmarkedet
avvikles etter det.
Lovutkastet er innrettet mot etablering av et felles
marked for elsertifikater med Sverige, og det forhandles en avtale
mellom Norge og Sverige om å samarbeide om et felles elsertifikatmarked.
Landene skal finansiere 26,4 TWh ny kraftproduksjon i 2020 gjennom
elsertifikatmarkedet, og Norge forplikter seg til å finansiere 13,2 TWh
elsertifikater i 2020. Dette vil Norge kunne rapportere til EU som
et element i regnestykket som redegjør for fornybarandelen.
Innehavere av anlegg som produserer elektrisitet basert
på fornybare energikilder kan delta i elsertifikatmarkedet, som
innebærer at systemet er teknologinøytralt. Det tildeles elsertifikater
ut fra løpende produksjon i 15 år. Elleverandørene blir pålagt en
plikt til å dekke opp en andel av sluttkundenes elforbruk med elsertifikater.
Landene skal selv avgjøre hvilket forbruk som skal legges til grunn
for beregning av andelens størrelse, og hvilke forbrukergrupper
som skal kunne bli pålagt å dekke kostnadene ved elsertifikatplikten.
Finansieringsforpliktelsen som er satt for Norge, påvirker
ikke hvordan produksjonsøkningen fordeler seg mellom Sverige og
Norge. Hvor stor faktisk økning av fornybar produksjon det blir
i hvert land avhenger av faktorer som konsesjonspolitikken, tilgangen
på overføringsnett, utbyggingskostnader, kostnader ved nettilknytning
og prisforventninger. Men departementet viser til at utforming av
den generelle energipolitikken som påvirker utbyggingstakten, vil
være opp til det enkelte land. Det er lagt opp til at landene skal orientere
hverandre ved endringer i generelle rammebetingelser som kan påvirke konkurranseforholdet
vesentlig.
I tråd med overenskomsten med Sverige mener regjeringen
grunnprinsippet bør være at elsertifikatsystemet skal være tilstrekkelig
støtte for å framdrive investering i anlegg for fornybar elproduksjon.
Anlegg bør derfor ikke samtidig kunne få støtte utover elsertifikatsystemet. Eventuell
framtidig støtte til anlegg for fornybar elproduksjon utover elsertifikatsystemet
skal besluttes i samråd mellom landene. Hvis landene ønsker å støtte
en viss teknologi på egen hånd, bør denne teknologien ikke omfattes
også av elsertifikatsystemet.
Det er en forutsetning for å bli elsertifikatberettiget
at anlegget har alle nødvendige konsesjoner, men konsesjonssystemet
for elproduksjon vil ikke bli endret som følge av innføringen av
et felles elsertifikatmarked.
På norsk side er hovedregelen at elleverandørene har
plikt til å kjøpe elsertifikater. Det er beregnet kvoter for kjøp
av elsertifikater, som er basert på elforbruket til alle som i dag
er pliktige til å betale elavgift. Elsertifikatprisen vil påvirkes
av elprisen og utbyggingskostnadene, herunder tilgangen på nye prosjekter.
Elprisen påvirkes igjen av CO2-kvoteprisene, utbyggingen av overføringskapasitet,
etterspørselsutvikling, nivået på fornybarsatsingen mv. Økt produksjon som
følge av elsertifikatmarkedet kan føre til at prisen på elektrisitet
går ned i visse situasjoner. Dermed vil eksisterende kraftprodusenter
som ikke får tildelt elsertifikater, kunne komme til å være med
på å dekke noe av kostnadene ved å nå målet i et elsertifikatmarked.
Elsertifikatsystemet krever at det etableres
et system for utstedelse, handel og annullering av elsertifikater.
Det skal opprettes et elektronisk register, og det må føres tilsyn
med utstedelse av elsertifikater, kvotepliktige aktører, markedet
og virksomheten hos registeransvarlig.
I henhold til fornybardirektivet skal Norge
ha et forpliktende mål for hvor stor andel av energiforbruket som
skal dekkje opp med fornybar energi. Norge kan da regne inn den
produksjonen som blir finan-siert gjennom elsertifikatmarkedet uavhengig
av om produksjonsanleggene ligger i Norge eller Sverige. Rapporteringen
i henhold til direktivet skal baseres på hvor mye landene har finansiert.
Det er avtalt at et felles energiresultat på 26,4 TWh vil fordeles
med 50 pst. på hvert av landene.
Den store satsningen på fornybar energi vil kreve
en omfattende utbygging av overføringsnett i Norden som er nødvendig
for at begge landene skal ha utbytte av de samlede investeringene.
Det legges derfor vekt på betydningen av økt overføringskapasitet
mellom Sverige og Norge.
Fornybardirektivets definisjon av fornybar energi
er lagt til grunn for nærmere definisjon av elsertifikatberettigede
anlegg. For tiden er fornybardirektiv I gjeldende i EØS, mens fornybardirektiv
II gjelder i EU. Ved innlemmelse av fornybardirektiv II i EØS-avtalen
vil de samme reglene også gjelde i Norge. Vind, biomasse og vann
er de viktigste fornybare energikildene som er egnet for elproduksjon
og vil være dominerende i det felles elsertifikatmarkedet.
Det nye fornybardirektivet definerer den nedbrytbare
andelen av avfall som biomasse. Energigjenvinning defineres derimot
ikke som fornybart, og vil ikke kvalifisere for rett til elsertifikater.
Pumpekraftverk som ikke fører til økt produksjon av fornybar elektrisk
energi, vil ikke kvalifisere for rett til elsertifikater. Forbruket som
medgår til pumpekraft er på den annen side ikke elavgiftspliktig,
og vil følgelig heller ikke være elsertifikatpliktig.
Torv inngår ikke blant de energikilder som har rett
til elsertifikater etter lovforslaget, og anses heller ikke som
en fornybar energikilde under fornybardirektivet.
Enkelte høringsinstanser har påpekt behov for klargjøring
av når et anlegg senest må være godkjent for å komme med i elsertifikatordningen. Det
presiseres i lovforslaget § 8 at anleggene må idriftsettes før utgangen
av 2020 for å kvalifisere for rett til elsertifikater. Gjennom fastsettelsen av
elsertifikatkvotene bygges det opp en etterspørsel for å nå målet
i 2020. Deretter vil kvotene gradvis avta. Det kan redusere de langsiktige
prisforventningene betydelig, dersom tilbudet av elsertifikater
i markedet kan fortsette å øke etter 2020. Det vil redusere elsertifikatmarkedets
evne til å stimulere til ny produksjon.
Det legges ikke opp til å gi bindende forhåndsgodkjennelse
av anlegg slik det gjøres i Sverige. Etter departementets vurdering
er det ikke hensiktsmessig å gi forhåndsgodkjenning fordi det kan
foregripe konsesjonsbehandlingen. Retten til elsertifikater defineres
i lov og forskrift med størst mulig klarhet.
Det skal utstedes ett elsertifikat per megawattime
produsert fornybar elektrisk energi, og tildelings-perio-den løper
i 15 år for de anlegg som i driftsetter etter 1. januar 2012. Dette
er tilsvarende som i Sverige.
Det er ikke satt noen tidsbegrensning på elsertifikatenes
levetid. Elsertifikatene kan selges i et hvilket som helst år etter
at de er tildelt. Etter utløpet av elsertifikatsystemets funksjonstid
har ikke elsertifikatene lenger noen verdi eller funksjon. Mulighetene
til å spare elsertifikater sikrer en viss fleksibilitet på tilbudssiden,
og gjør markedet mer robust dersom det kommer inn lite ny produksjon
et år, eller dersom elproduksjonen er lav som følge av lite vind
eller tilsig av vann.
Elsertifikatplikt er en plikt til pr. 1. april
hvert år å inneha et visst antall elsertifikater for annullering
i samsvar med loven. Lovforslaget legger elsertifikatplikt på enhver
som leverer elektrisk energi til sluttbruker (elleverandører) og
visse sluttbrukere. For elleverandøren vil innkjøp av elsertifikater
være en kostnad som må holdes så lav som mulig for at han skal være konkurransedyktig.
Sluttbrukere som handler elektrisitet via en
elleverandør skal forholde seg til en totalpris for elektrisk energi
og elsertifikater.
For visse uttak til eget forbruk, og for kjøp
til eget forbruk på Nord Pool Spot eller bilateralt, er elsertifikatplikten
lagt direkte på forbrukersiden. Hvem som er elsertifikatpliktige
må imidlertid også sees i sammenheng med definisjonen av beregningsrelevant
mengde elektrisk energi, som i praksis vil bety at kraftintensiv
industri blir skjermet for kostnadene ved å kjøpe elsertifikater.
Ny produksjon vil komme inn i ordningen gradvis
og det vil akkumuleres en økende mengde elsertifikatberettigede
anlegg i systemet. Tildeling av elsertifikater vil øke tilsvarende.
Tildeling av elsertifikater vil gradvis bli redusert etter at tildelingsperioden
for anleggene begynner å løpe ut. Elsertifikatkvotene er satt fram
til 2035, og skal være et langsiktig signal til investorene for å
vurdere investeringsbeslutninger.
Departementet viser til at NVE har vurdert hvor mye
produksjon som kan komme de første årene av det felles markedet.
Det er gitt en rekke konsesjoner de siste årene som ikke har resultert
i utbygging ennå, men en del av disse er hindret av manglende nettkapasitet.
Det er på denne bakgrunn lagt opp til en lineær opptrapping av etterspørsel
etter elsertifikater. NVE anslår at tilbud og etterspørsel de første
årene fra det norske markedet kan balansere slik elsertifikatkvotene nå
er fastsatt i lovforslaget.
Basert på NVEs oversikt over anlegg under bygging
legger departementet til grunn at produksjon som omfattes av overgangsordningen
til elsrtifikater vil bli om lag 750 GWh. Det er tatt høyde for
produksjonen i overgangsordningen ved fastsettelse av de årlige
elsertifikatkvotene. De første kraftverkene som inngår i overgangsordningen
hadde byggestart i 2004 og vil fases ut av systemet i løpet av 2019.
I beregningen av elsertifikatkvotene legger
departementet til grunn at innehavere av vindkraftverk som har fått
investeringsstøtte av Enova ikke vil benytte seg av overgangsordningen. Dette
er en forutsetning som er basert på en vurdering av støttenivå opp
mot en mulig elsertifikatinntekt.
Det forutsettes i lovforslaget at NVE får delegert oppgaver.
Departementet vil gi forskrifter for gjennomføring og utfylling
av loven, samt være klageinstans for vedtak fattet av NVE. Nettselskapene
plikter på forespørsel å gi NVE og de elsertifikatpliktige opplysninger
om beregningsrelevant mengde elektrisk energi som leveres over nettselskapenes
nett.
Lovforslaget forutsetter at det etableres et
elektronisk elsertifikatregister. Nærmere regler om elsertifikatregisteret,
drift av dette og den enkeltes plikter knyttet til registeret vil
bli fastsatt i forskrift.
Registrering av elsertifikater i elsertifikatregisteret
vil etter lovforslaget ha rettsvernsvirkning, jf. lovforslaget § 14.
Begrepet «rettsvern» betyr at en rettighetshaver sikrer seg mot
at senere rettighetshavers kjøp går foran (dobbeltsuksesjon). De
foreslåtte rettsvernsreglene gir kjøperen også mulighet for ekstinksjon
av innsigelser fra selgers hjemmelsmann. De foreslåtte lovreglene
er basert på prinsippet om tidsprioritet, det vil si at prioritet
gis etter hvilken rettighet som ble registrert først, og prinsippet
om god tro. Dette er i samsvar med alminnelige prinsipper i norsk tingsrett.
Elsertifikatene skal utstedes først når produksjonsanlegget
er godkjent som elsertifikatberettiget, elsertifikatkonto er opprettet
i elsertifikatregisteret og produksjonen av elektrisk energi har
startet. Utstedelsen av elsertifikater skal i prinsippet skje i
takt med produksjonen. Utstedelse av elsertifikater vil være basert
på opplysninger fra nettselskapene, som allerede i dag registrerer
all elektrisitetsproduksjon og rapporterer dette til Statnett SF.
Statnett er tiltenkt rollen som registeransvarlig.
Lovforslaget pålegger registeransvarlig fortløpende
å offentliggjøre informasjon om overdragelser av elsertifikater
i registeret. Det er lagt opp til at departementet i forskrift kan
fastsette nærmere regler om innhenting og offentliggjøring av slik
informasjon.
Det foreslås at det skal foretas kontroll av
hvorvidt elsertifikatplikten er oppfylt hvert år. Dette skal skje
ved annullering av elsertifikater etter § 20. Kontrollen vil bli
gjort på grunnlag av opplysninger fra registeransvarlig og fra de
elsertifikatpliktige. Ved manglende oppfyllelse av elsertifikatplikten
vil det bli beregnet og ilagt en avgift.
Elsertifikatordningen forutsetter at elsertifikatene
omsettes, slik at de elsertifikatberettigede får frigjort den verdi
elsertifikatene representerer, og de elsertifikatpliktige får tilgang
på elsertifikater som er nødvendig for å oppfylle elsertifikatplikten.
Departementet mener det ligger til rette for
at markedsaktører vil kunne etablere markedsplasser for omsetning
av elsertifikater. Myndighetenes rolle er å gi regler som gjør det
mulig for aktørene selv å ivareta markedet for omsetning av elsertifikater.
Etter departementets vurdering er det ikke grunn til å lovregulere spørsmålet
om oppgjørsplikt for handel i elsertifikater. Det overlates til
markedsaktørene å vurdere hvorvidt de vil benytte oppgjørssentral.
Elsertifikatene er etter departementets vurdering omsettelige
formuesobjekter, som reguleres av privatrettslige regler, og elsertifikater
faller ikke inn under opplistingen av finansielle instrumenter i
verdipapirhandelloven. Etter lovforslaget § 23 legges det opp til
at det føres tilsyn også med handelen i elsertifikater.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Marianne Marthinsen, Tor-Arne Strøm, Torstein Rudihagen
og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Oskar J. Grimstad, Ketil Solvik-Olsen
og Tor Sigbjørn Utsogn, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel
og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Aud Herbjørg Kvalvik, fra
Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti,
Line Henriette Hjemdal, viser til at det fra 1. januar 2012
etableres et felles elsertifikatmarked med Sverige, hvor målet er
å etablere 26,4 TWh ny elproduksjon basert på fornybare kilder i
Norge og Sverige innen 2020. Komiteen slutter seg
til dette.
Komiteen peker på at innføringen
av elsertifikater vil være et viktig verktøy for at Norge kan innfri
våre forpliktelser om fornybar energiproduksjon i henhold til EUs
fornybardirektiv (Direktiv 2009/28/EC). Komiteen peker
videre på at stabilitet og langsiktighet er to helt avgjørende faktorer
for et trygt investeringsklima.
Komiteen viser til at elsertifikater
er et markedsbasert, teknologinøytralt og viktig verktøy for å stimulere
frem ny fornybar energiproduksjon. Komiteen vil understreke
betydningen av at et felles marked vil fungere bedre enn et nasjonalt
marked fordi det blir flere aktører i markedet, større omsetningsvolum
og mer konkurranse. Komiteen viser til sammenhengen
mellom energi og klimautfordringen, og understreker betydningen
av at fornybar energiproduksjon er bærekraftig i et klimaperspektiv.
Komiteen konstaterer at lov om
elsertifikater og avtalen med Sverige vil gi en stor mengde ny elektrisitet
fra fornybare energikilder i Norge. Komiteen peker
på at dette stiller store krav til linjenettet, både i Norge og
mellom Norge og utlandet. En styrking av overføringene til utlandet er
nødvendig for å håndtere den økte mengden kraft. Nye utenlandsforbindelser
skal baseres på samfunnsøkonomisk lønnsomhet, herunder virkningen
på kraftmarkedet, forsyningssikkerheten, miljøet, kraftsystemet
og behovet for mer innenlands nett. Komiteen peker
også på at Norge i dag er en del av et europeisk og nordisk kraftmarked,
og at Norge særlig i tørrår er avhengig av import av kraft for å
ha en tilfredsstillende forsyningssikkerhet.
Komiteen vil også peke på at
gjennom en økning av overføringskapasiteten mellom Norge og utlandet
styrkes norsk forsyningssikkerhet, samtidig som en får avsatt det
kraftoverskuddet som vil komme i enkelte timer som følge av utbygging
av mer energi. Komiteen peker på at det er sentralt
for utbygging av ny kraftproduksjon at det er mulig å transportere
kraft også ut av landet i perioder med mye produksjon og lavt forbruk,
slik at produsentene som skal investere i ny kraftproduksjon, får
avsatt denne. Komiteen peker på at eksport av ren
fornybar kraft fra Norge også kan bidra til en energiomlegging i land
som i dag baserer seg på kullkraft. Dette gir en positiv klimaeffekt.
Komiteen understreker at utbygging
av ny kapasitet mellom Norge og utlandet må komme norske forbrukere
og norsk næringsliv til gode, slik det gjør gjennom styrket forsyningssikkerhet
og gjennom incentiver for investeringer i ny kraftproduksjon.
Videre peker komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
på at regjeringen har varslet to stortingsmeldinger som grenser
til dette temaet – en energimelding og en stortingsmelding om nettpolitikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at det er svært viktig
at overføringsforbindelsene for elektrisk kraft til det øvrige Europa
styrkes vesentlig, slik at økt produksjon av elektrisk kraft fra
fornybare energikilder i Norge bidrar til en energiomlegging i andre
europeiske land som i dag baserer sin kraftproduksjon i stor grad
på fossile energikilder, samt bidrar til styrket forsyningssikkerhet
både i Norge og det øvrige Europa.
Disse medlemmer viser til at
Norge og Norden sannsynligvis beveger seg mot et netto kraftoverskudd
på om lag 40 TWh innen 2020 både som følge av elsertifikatmarkedet
og som følge av energieffektivisering. Dermed blir det viktig å tilrettelegge
for muligheter for økt kraftutveksling med det øvrige Europa.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil for øvrig peke på at i dag kommer om lag
95 pst. av norsk kraftproduksjon fra fornybare energikilder, for
det meste vannkraft. Klimagevinsten på Norges utslippsregnskap for
CO2 ved økt produksjon av elektrisk kraft fra fornybare energikilder
er derfor sterkt begrenset.
Komiteen peker på
at finansieringen av elsertifikatene deles likt mellom Norge og
Sverige, mens selve utbyggingen av fornybar energi kan skje i begge
land og vil avhenge av de initiativ den enkelte næringsaktør har
for igangsetting av prosjekter. Komiteen vil understreke
betydningen av at det legges godt til rette for at en kan realisere
Norges halvdel av produksjonsmålsettingen om 26,4 TWh ny fornybar
elproduksjon gjennom god tilrettelegging hva angår elementer som
konsesjonspolitikk, saksbehandlingstid, tilgang på overføringsnett,
utbyggingskostnader og kostnader ved nettilknytning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at det i § 8
i lovforslaget står at produksjonsanlegg som settes i drift etter 31. desember
2020, ikke kvalifiserer for rett til elsertifikater. Disse
medlemmer er enig i at det settes en tidsplan for utfasing
av ordningen, og at det bør være forutsigbarhet i forhold til hvor
stort volum fornybar kraft som vil være sertifikatberettiget. Disse
medlemmer vil imidlertid peke på at lovforslaget med denne bestemmelsen
legger opp til at en får forskjellige rammevilkår i Sverige og Norge
på dette området. Den svenske loven vil tildele sertifikater til prosjekter
som settes i drift også etter 31. desember 2020, men da får man
avkortning i antall år man får sertifikater tilsvarende hvor lenge
etter 31. desember 2020 man har oppstart.
Disse medlemmer peker på at det
de siste årene har vært svært lang behandlingstid hos norske myndigheter
på søknader om konsesjon for kraftproduksjon. Lang behandlingstid
for konsesjonssøknader kan være en årsak til at planlagte kraftverk
ikke rekker å bli satt i drift før 31. desember 2020, og dermed
ikke kvalifiserer for tildeling av elsertifikater. Disse medlemmer mener
det vil være svært uheldig dersom en kommer i den situasjonen at
det på grunn av forsinkelser i prosjektene ikke blir gitt sertifikater
til prosjekter som kommer i drift etter 31. desember 2020.
Disse medlemmer peker på at en
slik forskjell mellom Norge og Sverige vil gi en vesentlig forskjell
i risiko for prosjekter i Norge og Sverige. For en investor i Norge
vil en forsinkelse av et prosjekt slik at det ikke kommer i drift før
etter 31. desember 2020, kunne medføre en inntektsreduksjon på kanskje
opp mot 40 pst. hvert år over en 15-årsperiode, mens en tilsvarende
forsinkelse i Sverige bare vil bety inntektsreduksjon fra sertifikatandelen
i ett av 15 år. For de som investerer i Norge og ender med en forsinkelse,
kan det føre til at milliardinvesteringer blir stående uten sertifikater.
Dette vil bidra til:
Disse medlemmer peker på at lovforslaget slik
det er formulert – pga. risikoen med fristen 31. desember 2020 –
vil favorisere prosjekter med kort byggetid som vindkraft og mindre vannkraft.
Dette er i hovedsak kraft med liten reguleringsevne, mens vi vet
det er behov for å øke reguleringsevnen for å fase inn en økende andel
uregulerbar kraft. Slike prosjekter har som regel lengre byggetid
med større risiko for å falle utenfor, slik loven nå er formulert.
I tillegg vil lovens § 8, slik den er formulert, gi entreprenører og
andre leverandører en unik mulighet til å presse opp kostnadene
på et anlegg som måtte komme under tidspress med hensyn til datoen 31.
desember 2020.
Disse medlemmer peker på at det
er flere hensyn som må balanseres:
redusere risiko for
de som investerer i prosjekter og pga. forsinkelser ikke kommer
inn under sertifikatordningen pr. 31. desember 2020;
redusere risiko for at ikke økt volum –
ut over de 13,2 TWh – fører til redusert lønnsomhet for investorer
som har investert og kommet i drift før 31. desember 2020.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I lov om elsertifikater skal § 8 fjerde ledd,
(nytt) annet punktum lyde:
Det kan likevel etter søknad tildeles sertifikater
i en periode fram til 31. desember 2022 for konsesjonssøkte anlegg
som er blitt forsinket i framdriften.»
Disse medlemmer peker samtidig
på at det er svært viktig at behandlingstiden for konsesjonssøknader
for ny kraftproduksjon hos offentlige myndigheter reduseres betydelig
i forhold til det som hittil har vært praksis, blant annet for at
en skal unngå at lang saksbehandlingstid fører til at ellers sertifikatberettigete
anlegg ikke får rett til elsertifikater, og at norske vilkår for
øvrig ikke skal bli mindre konkurransedyktige enn i Sverige.
Disse medlemmer vil påpeke at
regjeringen Stoltenberg II har varslet at den først kommer med en
helhetlig energimelding i 2012–2013. Disse medlemmer vil
understreke betydningen av en aktiv tilrettelegging for investeringer
i fornybar energi på et tidligere tidspunkt. Energiprosjekter er
store og kompliserte beslutningsprosesser som oftest tar lang tid
før de kan realiseres. Dersom Norge skal ta sin andel av fornybarinvesteringene,
er det viktig at forholdene legges til rette innenfor en rekke områder.
Disse medlemmer mener at en av
de store utfordringene i energisektoren i dag er mangelen på en
overordnet, robust, helhetlig og langsiktig energipolitikk, som
også sees i sammenheng med klima og næringsutvikling.
Disse medlemmer viser til at
Stortingets arbeid har vært mye fokusert på enkeltheter i energipolitikken.
Stortinget har dermed i mindre grad kunnet fokusere på overordnede
sammenhenger og dimensjoner i energipolitikken som energivolum,
tidshorisonter for endringer i forbruk og produksjon, investeringer
i økt nettkapasitet, kostnader, klimautfordringen, næringsutvikling,
samt teknologiske muligheter. En stortingsmelding om energipolitikken
som setter klima, energi og næringsutvikling i en større sammenheng,
og påfølgende diskusjon om denne i Stortinget, er derfor viktig
for å sikre en helhetlig tilnærming som kan anskueliggjøre kort-
og langsiktig kraftbehov, forventet produksjonsutvikling og behov
for en styrking av nettkapasiteten, samt virkemiddelbruken i energipolitikken.
Disse medlemmer viser til at
energipolitikken, oljepolitikken og klimapolitikken henger nøye
sammen og bør behandles i sammenheng. Disse medlemmer er
kritisk til regjeringens planer om først å legge frem en oljemelding våren
2011, dernest en klimamelding høsten 2011, og så en energimelding
i 2012/2013.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Dokument 8:26 S (2010–2011) Representantforslag fra stortingsrepresentantene
Elisabeth Røbekk Nørve, Frank Bakke-Jensen, Øyvind Halleraker, Siri
A. Meling og Nikolai Astrup om en stortingsmelding om en helhetlig
energipolitikk.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til Dokument nr. 8:60 (2008–2009) Representantforslag
fra stortingsrepresentantene Line Henriette Holten Hjemdal, Hans
Olav Syversen og Ingebrigt S. Sørfonn om masterplan for reduksjon
av nasjonale klimagassutslipp og oppfølging av klimaforliket.
Dette medlem viser også til Dokument
8:67 S (2010–2011) Representantforslag fra stortingsrepresentantene
Line Henriette Hjemdal, Øyvind Håbrekke og Rigmor Andersen Eide
om en forpliktende plan for å sikre forsyningssikkerheten for strøm
og hindre fremtidige kraftkriser.
Komiteen viser til
at etableringen av elsertifikatmarkedet er avhengig av Norges tilslutning til
EUs direktiv 2009/28/EC, fornybardirektivet. Komiteen er
klar over at det forhandles med EU om Norges forpliktelser i henhold
til dette direktivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil imidlertid påpeke at det
er uheldig at en avtale ikke allerede er på plass i forkant av denne lovbehandlingen.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Stoltenberg II lenge har vært klar over at fornybardirektivet
er EØS-relevant, og regjeringen kunne således startet forhandlingene
med EU på et langt tidligere tidspunkt om Norges forpliktelser under
dette direktivet. Disse medlemmer vil understreke
at denne uavklarte situasjonen bidrar til å skape usikkerhet om fremtidige
rammebetingelser for energi-sektoren.
Komiteen viser til
at det er lagt opp til en overgangsordning som omfatter alle kraftverk
med byggestart etter 7. september 2009. Videre omfattes vannkraftverk
med byggestart etter 1. januar 2004 og installert effekt inntil
1 MW, såkalte mikro- og minikraftverk. Videre kan vindkraftprosjekter
som har mottatt offentlige tilskudd gjennom Enova, tilbakebetale
dette tilskuddet innen 30. april 2012 og bli en del av elsertifikatordningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at eventuelle tilbakebetalte
tilskudd skal overføres Energifondet.
Komiteen viser til
at overgangsordningen vil gjelde for ny fornybarproduksjon med byggestart
etter 1. januar 2012, herunder vannkraft, vindkraft, solenergi,
havenergi, geometrisk energi og bioenergi. Komiteen understreker
betydningen av at listen ikke er uttømmende, slik at eventuelle
nye former for fornybar energiproduksjon også kan bli omfattet av
elsertifikatordningen på et senere tidspunkt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at i forbindelse med de første drøftingene om et felles
elsertifikatmarked med Sverige i 2003, lovet daværende olje- og
energiminister en overgangsordning der elsertifikatberettigede anlegg som
hadde byggestart etter 1. januar 2004, skulle få delta i elsertifikatmarkedet
når det kom på plass. Det ble ikke lagt fram for Stortinget en presisering
av hvilke anlegg som skulle være elsertifikatberettiget.
Flertallet viser til at overenskomsten
mellom Norge og Sverige av 7. september 2009 avklarte de avgjørende
rammene for det felles elsertifikatmarkedet. Flertallet har
merket seg at statsråd Ola Borten Moe har gjort det klart for bransjen
at de ikke kan forvente at overgangsordningen fra november 2009
kommer til å endres. Inkluderingen av noen vannkraftverk tilbake
til 2004 og valg av byggestart som kriterium er bestemt etter en
samlet vurdering med avveining mellom ulike hensyn og interesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at da Stortinget
diskuterte ordningen med grønne sertifikater i 2004, uttalte en
enstemmig energi- og miljøkomité følgende i Innst. S 181 (2003–2004):
«Komiteen mener det er avgjørende viktig at investeringer
i ny fornybar energi ikke stopper opp i påvente av et slikt marked,
og komiteen legger til grunn at alle som investerer i prosjekter
fra og med 1. januar 2004, og som ellers vil bli tilkjent grønt
sertifikat, får det. Komiteen viser i denne sammenheng til pressemelding
fra olje- og energiminister Einar Steensnæs der han uttaler: 'Jeg
vil understreke at de som bygger ut kraftproduksjon nå ikke skal
tape på det ved en innføring av et marked for grønne sertifikater. Sertifikatberettigede
anlegg for elektrisitetsproduksjon med byggestart etter 1. januar
2004 vil ha mulighet til å delta i et system for grønne sertifikater,
selv om et slikt system måtte bli etablert etter dette tidspunktet.' Komiteen
støtter dette.»
Disse medlemmer peker på at en
samlet komité viste til at alle som investerer i teknologier som
vil motta elsertifikater, skal bli omfattet av overgangsordningen.
Det antydes ingen begrensninger.
Disse medlemmer vil også vise
til at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
fremmet følgende forslag:
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet har merket seg den usikkerheten som
har oppstått ved at regjeringen har utsatt innføringen av et grønt
sertifikatmarked til 2006. Disse medlemmer viser til at et flertall
på Stortinget flere ganger har understreket viktigheten av å få
innført et pliktig grønt sertifikatmarked for ny fornybar energi,
og mener at det bør innføres tidligere enn 1. januar 2006.
Disse
medlemmer mener dette bør kunne iverksettes, om mulig ett år tidligere,
fra 1. januar 2005. Disse medlemmer foreslår:
'Stortinget
ber regjeringen legge frem det nødvendige lovforslag om innføring
av et pliktig norsk-svensk sertifikatmarked så snart som mulig.
Alle anlegg med byggestart etter 2004 og som kvalifiserer for det,
må kunne omfattes av ordningen.'»
Disse medlemmer viser til at
forslaget bekrefter at også de rød-grønne partiene mente en overgangsordning
måtte være identisk med de teknologier som til slutt skulle være
med i et elsertifikatmarked.
Disse medlemmer har merket seg
at disse prinsipper og politiske løfter likevel ikke er fulgt opp
i lovproposisjonen. I henhold til proposisjonen vil kraftverk med
byggestart etter 7. september 2009 bli med i et elsertifikatmarked,
med fradrag for tiden de har vært i drift. Men for kraftverk som
er bygget mellom 1. januar 2004 og 7. september 2009, er det nå bare
mini- og mikrokraftverk (altså mindre enn 1 MW) som får ta del i
overgangsordningen, med fradrag for den tiden de har vært i drift.
Disse medlemmer viser til at
aktørene i småkraftbransjen har gitt klart uttrykk for at de føler
seg lurt av regjeringen. For kraftverk bygget mellom 1. januar 2004
og 7. september 2009 er dette en ordning som er betydelig dårligere enn
det bransjen hadde håpet på og forventet. Det samme gjelder kraftverk
som er under bygging eller er satt i drift etter at Soria Moria
2 ble lagt frem, og som småkrafteierne helt til det siste trodde
ville bli med i elsertifikatmarkedet. Den massive responsen i høringsrunden
på lovforslaget viser at det er stor enighet om at regjeringen går
vekk fra tidligere lovnader ved ikke å inkludere kraftverk bygget
mellom 1. januar 2004 og 7. september 2009.
Disse medlemmer viser videre
til svar fra daværende statsråd Terje Riis-Johansen til Line Henriette
Hjemdal i en spørretimedebatt 10. mars 2010, der han sier
«… at overgangsordningen er et nasjonalt anliggende,
så det er selvsagt ikke noe den svenske regjeringen har presset
den norske regjeringen til å gjøre».
Det er altså ikke svenske myndigheter som har ønsket
eller presset den norske regjeringen til å gå vekk fra tidligere
lovnader.
Disse medlemmer understreker
at staten må være pålitelig og forutsigbar. Denne tilliten har ligget
til grunn når mange enkeltpersoner og bedrifter har investert i
småkraftverk etter 2004. Man har stolt på at Stortingets enstemmige
holdning ville bli fulgt. En rekke enkeltpersoner og bedrifter har
gjort store investeringer og tatt betydelig økonomisk risiko for
å bygge ut fornybar energi. De har gjort det et samlet storting
har bedt dem om. De som satset og tok mest risiko, blir straffet.
Regjeringens overgangsordning premierer ikke foregangsmenn, entreprenørskap eller
utvikling. Den premierer tilbakeholdenhet og dem som sitter på gjerdet.
Det mener disse medlemmer er uheldig.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn foreslå at all kraftproduksjon som kvalifiserer for deltagelse
i elsertifikatmarkedet med byggestart etter 1. januar 2004, i tråd
med tidligere løfter, blir inkludert i overgangsordningen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I lov om elsertifikater skal § 8 første ledd
annet punktum lyde:
Produksjonsanlegget må:
a) ha hatt
byggestart etter 1. januar 2004,
b) varig øke sin energiproduksjon med byggestart
etter 1. januar 2004.
§ 8 fjerde ledd tredje punktum skal lyde:
Produksjonsanlegg som har mottatt statlig inve-steringsstøtte
og som har hatt byggestart etter 1. januar 2004, skal bare godkjennes
dersom den mottatte investeringsstøtten tilbakebetales innen 30. april
2012.»
Komiteen vil understreke
betydningen av at oppgradering og utvidelser av eksisterende anlegg
også vil bli omfattet av elsertifikatordningen – hva angår produksjonsøkning.
Det vises for øvrig til at inntekten fra elsertifikater skal inngå
i beregningsgrunnlaget for grunnrenteinntekt av løpende produksjon
fra vannkraftvirksomhet.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener
at inntekten fra elsertifikater ikke bør inngå i beregningsgrunnlaget
for grunnrenteinntekt av løpende produksjon fra vannkraftvirksomhet. Disse
medlemmer viser til partienes (og Venstres) respektive merknader
i Innst. 4 L (2010–2011).
Komiteen viser til
at anleggene vil bli tildelt ett elsertifikat per MWh produksjon
i en periode på 15 år, slik at det siste anlegget som godkjennes, vil
gå ut av sertifikatmarkedet i 2035. Komiteen vil
understreke betydningen av at ordningen blir mest mulig forutsigbar
og at kriteriene for godkjennelse er gjort mest mulig objektive.
Det er viktig at NVE, som er tiltenkt en viktig rolle i både godkjenning
og kontroll av elsertifikatmarkedet, har ressurser til å utføre
denne oppgaven på en god måte.
Komiteen peker på at det er knyttet
usikkerhet til hvor mye elsertifikatsystemet vil påvirke forbrukernes
samlede kostnader.
Komiteen vil understreke betydningen
av at elsertifikatmarkedet må evalueres og justeres med jevne mellomrom,
og at det er lagt opp til at første kontrollstasjon skal være i
2015. Det er viktig at implementeringsfasen skjer på en så smidig
og transparent måte som mulig, for å unngå at det skapes usikkerhet
rundt ordningen og de konsekvenser elsertifikatmarkedet måtte ha.
Komiteen vil understreke betydningen
av at det etableres et velfungerende og effektivt marked for omsetting
av elsertifikater. Dette innebærer blant annet likebehandling, enkel
og effektiv omsetning, lav barriere for å være aktør, god pristransperens
og håndtering av informasjon av prispåvirkende karakter.
Komiteen viser til at de elsertifikatpliktige
vil være enhver som leverer elektrisk strøm til sluttbruker i tillegg
til visse sluttbrukere som selv står som både produsent og bruker
av energi. Videre vil komiteen peke på at alle som
er pålagt elavgift etter ordinær eller redusert sats vil inngå i
det såkalte beregningsrelevante volumet for betaling av elsertifikatkostnadene
fra strømleverandørene. Komiteen vil understreke betydningen
av at elektrisk energi levert til bruk i kjemisk reduksjon, elektrolyse
og metallurgiske og mineralogiske prosesser da er unntatt fra ordningen,
og at tilsvarende gjelder for energiintensive foretak i treforedlingsindustrien som
kan få avgiftsfritak gjennom deltagelse i program for energieffektivisering.
Komiteen viser til
at Enova siden 2002 blant annet har forvaltet en ordning med investeringsstøtte
til vindkraft i Norge. Denne støtteformen erstattes nå med elsertifikater,
og dette påvirker Enovas virkeområde.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
gir sin støtte til at Enova nå konsentrerer sin innsats om de øvrige satsingsområdene
innenfor energiomlegging som redusert energibruk i industri og bygg
samt økt bruk av varme fra fornybare energikilder. Videre at Enova
skal ha aktivitet innenfor fullskala demonstrasjon av nye energiløsninger.
Flertallet understreker betydningen
av at Enova presenteres et overordnet energimål som omfatter hele
organisasjonens virksomhet, men vil også at det settes konkrete
mål for energieffektivisering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener innføringen av elsertifikater
endrer så mye ved Enovas opprinnelige oppgaver at det er naturlig
med en overordnet diskusjon om Enovas rolle fremover.
Disse medlemmer foreslår:
«Stortinget ber regjeringen fremme en sak om Enovas
fremtidige rolle.»
Disse medlemmer vil påpeke at
Norge er det eneste landet innenfor EU/EØS som ennå ikke har satt
et konkret mål for energieffektivisering. Disse medlemmer viser
til at den mest miljøvennlige kWh er den som aldri blir benyttet,
og at Norge har et stort potensial for energieffektivisering. Disse
medlemmer mener at regjeringen bør legge frem et konkret
må for energieffektivisering i Norge innen 2020, slik EU har gjort.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2012 presentere et konkret mål for energieffektivisering i Norge
innen 2020.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at energiomlegging og energieffektivisering
er viktige satsingsområder fremover, og at det gjennom Grunnfondet og
Energifondet stilles store økonomiske ressurser til disposisjon,
blant annet finansiert av forbrukerne gjennom et påslag på elavgiften.
Disse medlemmer mener at Enovas
fremtidige rolle må sees i sammenheng med hvilke mål og konkrete
tiltak for energieffektivisering regjeringen velger å implementere.
Disse medlemmer vil understreke
at Norge har behov for en målrettet satsing på energieffektivisering.
Som et alternativ til et søknadsbasert system kan myndighetene innføre rettighetsbaserte
støttemekanismer, som innebærer at det utbetales en garantert støtte
til forhåndsgodkjente tiltak, uten at man må gå veien om å søke
om støtte til det konkrete tiltaket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Enova er et virkemiddel og ikke et mål i seg selv. Disse
medlemmer viser til at en mulig innføring av hvite sertifikater og/
eller skatte- og avgiftsstimulans kan ivareta mange mål innen energisparing.
Forskningssentre for miljøvennlig energi (FME-sentrene) ivaretar
mye av arbeidet innen teknologiutvikling. Da kan Enovas rolle fremstå
som noe overflødig.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke
på bruk av skattesystemet, hvite sertifikater eller rettighetsfestede
sjablonmessige støtteordninger. Disse medlemmer viser
her blant annet til Dokument 8:30 S (2009–2010) Representantforslag
fra stortingsrepresentantene Nikolai Astrup, Lars Myraune, Svein
Harberg og Janne Fardal Kristoffersen om tiltak for energieffektivisering
av bygninger.
Disse medlemmer peker på at fordelen
med disse støtteordningene er at de som gjennomfører energieffektiviseringstiltak,
har fullstendig informasjon om hvor mye tiltak vil genere av støtte,
og kan enkelt innarbeide støttesatsene i sine økonomiske kalkyler.
Utfordringene er imidlertid at myndighetene ikke kan forutsi hvor store
energibesparelser som ordningene vil utløse, og hvilke økonomiske
konsekvenser ordningene vil ha for offentlige budsjetter.
Disse medlemmer viser videre
til Dokument 8:84 S (2009–2010) Representantforslag fra stortingsrepresentantene
Erna Solberg, Trond Helleland, Nikolai Astrup og Siri A. Meling
om opprettelse av et fond og virkemiddelapparat for utvikling av
klimavennlig teknologi. Disse medlemmer mener at
det er naturlig å vurdere Enovas rolle i lys av dette fondet.
Disse medlemmer understreker
at finansieringen av Enova må vurderes opp mot de oppgaver man ser
for seg at Enova skal ha i fremtiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at Enova, i likhet med tidligere
år, også i sin siste resultatrapport legger vekt på å synliggjøre
kontraktsfestede resultater, som beløp seg til 15,5 TWh ved utgangen
av 2010. De sluttrapporterte resultatene er godt gjemt og lite transparente
i rapporten. Dette til tross for Riksrevisjonens krasse kritikk
av resultatrapporteringen i sin vurdering av statsforetaket våren
2010. Det er god grunn til å tro at Enovas kontraktsfestede resultater
oppfattes som realiserte resultater av de politikere som setter
de økonomiske rammene for Enova. Sluttrapporterte resultater utgjør
imidlertid kun 37 pst. av de kontraktsfestede resultater, altså 5,8 TWh.
I sin virksomhet har Enova heller ikke et hovedfokus på energieffektivisering,
ettersom fornybar energi (kraft og varme) utgjør hoveddelen av det
kontraktsfestede resultatet.
Disse medlemmer viser videre
til at i motsetning til norske myndigheter og Enova har EU i sin
reviderte handlingsplan for energieffektivisering signalisert en
revidert satsing på bygningssektoren, fordi det er her potensialet
er størst. Offentlig sektor skal gå foran og høste de største besparelsene.
Enovas resultater i offentlige bygg og husholdninger utgjør henholdsvis 0,26
pst. og 0,07 pst. av det totale kontraktsfestede resultatet.
Disse medlemmer peker på at dersom
Norge skal følge opp EUs energieffektiviseringspolitikk, må vi redusere
energibruken med henholdsvis 9 pst. i 2016 og 20 pst. i 2020, i
forhold til hva en normal utvikling av energibruken skulle tilsi. Dette
innebærer energibesparelser på henholdsvis ca. 20 og 40 TWh. Det
er umulig å lese direkte ut fra Enovas resultatrapporter hvor stor
andel av de sluttrapporterte prosjektene som er relatert til redusert
energibruk, men trolig dreier det seg om ca. 2 TWh, eller ca. 10
pst. av målsetningen som ligger i energitjenestedirektivet.
Disse medlemmer viser til at
behovet for et forsterket virkemiddelapparat synliggjøres også i
Arnstad-utvalgets rapport. Rapportens anbefalinger om energieffektivisering
(10 TWh i 2020) ansees som meget ambisiøse i norsk sammenheng. Likevel
ligger denne ambisjonen langt under de potensielle krav fra EU i
forbindelse med implementering av EØS-relevante direktiver i fremtiden.
Disse medlemmer peker på at den
typen støtteordninger som Enova forvalter har så langt vist seg
lite effektive. Dersom Enova fremdeles skal forvalte ressurser på
dagens nivå etter at elsertifikater blir innført, vil det være viktig
at det etableres klare retningslinjer for hvordan frigjorte midler
skal disponeres.
Disse medlemmer er tvilende til
at en utvidet søknadsbasert tilskuddsordning vil være tilstrekkelig
for å utløse en betydelig andel av potensialet for energieffektivisering
i volummarkedet. Skal vi nå volummarkedet, er vi avhengig av at det
etableres enkle rettighetsbaserte støttemekanismer baserte på forhåndsgodkjente sjablonmessige
tiltak. Disse medlemmer peker på at en mulig fremtidig
rolle for Enova kan være å forvalte en rettighetsbasert ordning, herunder
utarbeidelse av liste med pre-kvalifiserte tiltak og nødvendige
informasjons- og kompetansehevende tiltak.
Disse medlemmer ser det derfor
som ønskelig med en overordnet diskusjon omkring Enovas rolle fremover
- i kjølvannet av de endrede forhold som påvirker organisasjonen
etter at elsertifikatmarkedet etableres fra 1. januar 2012.
Disse medlemmer vil også bemerke
at kapitelet om Enova i Prop. 101 L (2010–2011) ikke var del av
den alminnelige høringen om elsertifikatene som hadde frist 1. februar
2011. Kapitlet er etter høringen lagt til av departementet i proposisjonen.
Det har derfor i liten grad så langt vært lagt opp til noen diskusjon
rundt Enovas rolle.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
I lov om elsertifikater skal § 8 første ledd
annet punktum lyde:
Produksjonsanlegget må:
§ 8 fjerde ledd skal lyde:
Produksjonsanlegg som settes i drift etter 31. desember
2020, kvalifiserer ikke for rett til elsertifikater. Det kan likevel
etter søknad tildeles sertifikater i en periode fram til 31. desember 2022
for konsesjonssøkte anlegg som er blitt forsinket i framdriften.
Produksjonsanlegg som har mottatt statlig investeringsstøtte og
som har hatt byggestart etter 1. januar 2004, skal bare godkjennes
dersom den mottatte investeringsstøtten tilbakebetales innen 30. april
2012. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om tilbakebetaling,
herunder om renter.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen fremme en sak om
Enovas fremtidige rolle.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2012 presentere et konkret mål for energieffektivisering i Norge
innen 2020.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om elsertifikater
Kapittel 1. Innledende bestemmelser
§ 1 Formål
Lovens formål er å bidra til økt produksjon av elektrisk
energi fra fornybare energikilder.
§ 2 Lovens stedlige virkeområde
Loven gjelder på norsk territorium.
Kongen kan bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde
på kontinentalsokkelen eller i jurisdiksjonsområder opprettet i
medhold av lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone.
Kongen kan gi forskrift om lovens anvendelse på Svalbard
og Jan Mayen, og kan fastsette særlige reg-ler under hensyn til
de stedlige forhold.
§ 3 Definisjoner
I denne lov menes med:
a) elsertifikat: et bevis
utstedt av staten for at det er produsert en megawattime fornybar
elektrisk energi i henhold til denne lov
b) elsertifikatberettiget: innehaveren
av et produksjonsanlegg som har rett til elsertifikater dersom vilkårene
i kapittel 2 er oppfylt
c) elsertifikatplikt: plikt til per
1. april hvert år å inneha et visst antall elsertifikater for annullering i
samsvar med denne lov
d) produksjonsanlegg: en innretning
for produksjon av elektrisk energi
e) registeransvarlig: den enhet som
er utpekt etter § 11 som ansvarlig for å utstede elsertifikater, samt
utvikle og drive et elektronisk register for elsertifikater
§ 4 Elsertifikatenes funksjonstid
Elsertifikater kan utstedes for produksjon som skjer til
og med 31. desember 2035. Siste annullering av elsertifikater skjer
1. april 2036.
§ 5 Utenlandske elsertifikater
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om anvendelsen av utenlandske elsertifikater til oppfyllelse av
elsertifikatplikt og de nærmere vilkårene for dette.
Kapittel 2. Utstedelse av elsertifikater
§ 6 Rett til elsertifikater
Innehaveren av produksjonsanlegg er elsertifikatberettiget
dersom produksjonsanlegget:
a) produserer elektrisk energi basert på fornybare energikilder
etter § 7,
b) er godkjent etter § 8 og
c) oppfyller krav til måling og rapportering etter § 9.
§ 7 Produksjon fra fornybare
energikilder
Elsertifikater utstedes for produksjon av elektrisk energi
basert på fornybare energikilder, herunder:
a) vannkraft
b) vindkraft
c) solenergi
d) havenergi
e) geotermisk energi
f) bioenergi
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om hva som anses som fornybare energikilder.
§ 8 Godkjenning av produksjonsanlegg
Departementet skal etter skriftlig søknad fra innehaveren
godkjenne produksjonsanlegg som kvalifiserer for rett til elsertifikater.
Produksjonsanlegget må:
a) ha hatt byggestart etter 7. september 2009,
b) være et vannkraftverk med installert effekt inntil 1
MW som hadde byggestart etter 1. januar 2004, eller
c) varig øke sin energiproduksjon med byggestart etter
7. september 2009.
Produksjonsanlegg som nevnt i bokstav c skal godkjennes
for så vidt gjelder økningen i produksjonen som følge av en investering.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om godkjenning av produksjonsanlegg, herunder om byggestart, anlegg
som vesentlig fornyes eller får betydelige endringer i rammebetingelser,
og om beregning av og dokumentasjon for økt produksjon.
Produksjonsanlegg som settes i drift etter 31. desember
2020, kvalifiserer ikke for rett til elsertifikater. Produksjonsanlegg
som har mottatt statlig investeringsstøtte og som har hatt byggestart
etter 7. september 2009, skal bare godkjennes dersom den mottatte
investeringsstøtten tilbakebetales innen 30. april 2012. Departementet
kan i forskrift fastsette nærmere regler om tilbakebetaling, herunder
om renter.
Den elsertifikatberettigede plikter å melde fra til departementet
om enhver endring i produksjonsanlegget som kan være av betydning
for anleggsgodkjennelsen umiddelbart etter at dette er kjent, herunder
om tidspunktet for endringen.
Kongen kan fastsette bestemmelser til gjennomføring av
forpliktelser med annen stat om å avskjære rett til elsertifikater
dersom det gis offentlig støtte knyttet til produksjon av elektrisk
energi i godkjente produksjonsanlegg.
§ 9 Måling og rapportering
Elsertifikater utstedes for elektrisk energi som er målt
og rapportert til registeransvarlig, basert på et system for måling
av produksjonen og verifisering av måleresultatene. Ved søknad etter
§ 8 må det foreligge dokumentasjon for dette.
Dersom kun deler av produksjonen i et anlegg kvalifiserer
for rett til elsertifikater, kan departementet pålegge innehaveren
å særskilt beregne og rapportere slik produksjon til registeransvarlig.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om måling og rapportering av produksjon av elektrisk energi.
§ 10 Utstedelse av elsertifikater
Registeransvarlig skal utstede ett elsertifikat til den
elsertifikatberettigede for hver megawattime elektrisk energi fra
produksjonsanlegg som er godkjent etter § 8. Hvert elsertifikat
skal ha et identifikasjonsnummer og dato for utstedelsen.
Elsertifikat utstedes ved at registeransvarlig registrerer
elsertifikatet på den elsertifikatberettigedes konto. Registrering
skal skje uten ugrunnet opphold etter at registeransvarlig har mottatt
rapport om den elsertifikatberettigede produksjonen.
For det enkelte godkjente produksjonsanlegg kan elsertifikater
utstedes i en samlet periode på 15 år fra første tildeling. For
produksjonsanlegg som er omfattet av § 8 første ledd bokstav c,
regnes utstedelsesperioden fra tidspunktet for første tildeling
etter at den økte produksjonen kom i drift. For produksjonsanlegg
som er omfattet av § 8 første ledd og som er satt i drift før lovens
ikrafttredelse, skal driftsperioden fram til lovens ikrafttredelse
trekkes fra i den samlede utstedelsesperioden.
Dersom en elsertifikatberettiget er forhindret fra å motta
elsertifikater på grunn av driftsavbrudd eller hendinger knyttet
til overføring eller distribusjon av elektrisk energi, kan departementet
etter søknad forlenge perioden på 15 år tilsvarende den tid den
elsertifikatberettigede ikke har mottatt elsertifikater. Elsertifikater
kan ikke utstedes for produksjon som skjer etter 31. desember 2035.
En elsertifikatberettiget som mener å ha fått utstedt et
uriktig antall elsertifikater, kan kreve at departementet fatter
vedtak om hvor mange elsertifikater den elsertifikatberettigede
har krav på.
Elsertifikatberettigede plikter å oppbevare dokumentasjon
for utstedelsen av elsertifikater i 10 år etter utløpet av det kalenderår
elsertifikatene blir utstedt.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om utstedelse av elsertifikater.
Kapittel 3. Elsertifikatregisteret og omsetning av elsertifikater
§ 11 Elsertifikatregister
Registeransvarlig skal opprette et elsertifikatregister
som blant annet inneholder opplysninger om utstedelse, beholdning,
overdragelse, omsetningspris og annullering av elsertifikater.
Registeransvarlig skal opprette elsertifikatkonto for elsertifikatpliktige
og elsertifikatberettigede eller andre etter skriftlig søknad. Elsertifikatpliktige
skal ha elsertifikatkonto.
Registeransvarlig er ansvarlig for driften av elsertifikatregisteret
og for registrering og annullering av elsertifikater. Departementet
skal ha direkte tilgang til elsertifikatregisteret.
Departementet utpeker registeransvarlig og kan i forskrift
eller ved enkeltvedtak fastsette vilkår for elsertifikatregisteret,
herunder om plikt til å opprette elsertifikatkonti, føring av elsertifikatregisteret,
kriterier for når en rettighet skal anses registrert, rapportering
til elsertifikatregisteret og offentliggjøring av informasjon registrert
i elsertifikatregisteret.
§ 12 Omsetning og registrering
av elsertifikater
Elsertifikater kan omsettes til enhver som har opprettet
elsertifikatkonto etter § 11. All omsetning av elsertifikater og
omsetningsprisen skal registreres i elsertifikatregisteret.
Selger er ansvarlig for at salg av elsertifikater registreres
på kjøperens elsertifikatkonto og for å gi informasjon om omsetningsprisen
til registeransvarlig.
Etter skriftlig søknad fra kjøper kan registeransvarlig
foreta foreløpig registrering av kjøpet dersom dette er sannsynliggjort.
Registeransvarlig skal umiddelbart underrette selger om foreløpig
registrering. Selger skal gis to ukers frist til å uttale seg.
Dersom selger ikke bestrider foreløpig registrering overfor
registeransvarlig innen to uker, skal kjøpet registreres som endelig
på kjøperens konto. Dersom selger bestrider den foreløpige registreringen overfor
registeransvarlig innen to uker, opprettholdes foreløpig registrering
inntil spørsmålet er rettskraftig avgjort eller selger og kjøper
i fellesskap gir registeransvarlig beskjed om å endre foreløpig
registrering. Elsertifikater med foreløpig registrering kan ikke
selges, pantsettes eller på annen måte overdras.
Registeransvarlig foretar registrering eller foreløpig
registrering av pantsettelser på samme måte som ved salg. Registeransvarlig
foretar registrering av konkurser og utlegg etter skriftlig melding.
Registeransvarlig kan rette åpenbare feil i opplysninger
i elsertifikatregisteret. Registeransvarlig skal umiddelbart etter
at retting er foretatt sende melding til kontohavere og andre rettighetshavere
som berøres av rettingen.
§ 13 Pantsettelse av elsertifikater
Elsertifikater kan pantsettes. Panterett i elsertifikater
får rettsvern ved registrering i elsertifikatregisteret. Pantsettelsen
omfatter de elsertifikater som er angitt som pantsatt på pantsetterens
elsertifikatkonto.
Ved pantsettelse av elsertifikater skal partene sende melding
til registeransvarlig om pantsettelsen. For sletting av panterettighet
må panthaveren gi samtykke. Bestemmelsene om registrering, foreløpig
registrering og retting av feil i § 12 gjelder tilsvarende.
Utleggspant i elsertifikater som er registrert i elsertifikatregisteret
får rettsvern ved registrering i elsertifikatregisteret.
Registrert panterett i elsertifikater er tvangsgrunnlag
for tvangsdekning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 10.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om pant i elsertifikater.
§ 14 Rettsvirkning av registrering
i elsertifikat-registeret
En registrert rettighet går foran en rettighet som ikke
er registrert eller som er registrert på et senere tidspunkt.
En eldre rettighet går uten hensyn til første ledd foran
en yngre rettighet, dersom:
a) den yngre rettigheten bygger på avtale og
erververen av den yngre rettigheten ved registreringen kjente eller
burde kjent til den eldre rettigheten, eller
b) den yngre rettigheten er ervervet ved arv.
Når en rettighet som er ervervet ved avtale er registrert, kan
det ikke gjøres gjeldende mot kjøper at selgerens rett ikke var
i samsvar med elsertifikatregisterets innhold. Dette gjelder ikke
dersom kjøperen var eller burde være kjent med selgerens manglende
rett da kjøpet ble registrert, eller ved konflikter mellom kolliderende
rettigheter som nevnt i første og annet ledd.
§ 15 Prisinformasjon
Registeransvarlig skal fortløpende offentliggjøre informasjon
om overdragelser av elsertifikater, herunder om tidspunkt for overdragelsen,
antall overdratte elsertifikater og vederlagets størrelse.
Selger og kjøper skal på forespørsel oppgi kontraktsdokumentasjon
til registeransvarlig eller departementet.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om innhenting og offentliggjøring av prisinformasjon.
Kapittel 4. Elsertifikatplikt
§ 16 Hvem som har elsertifikatplikt
Følgende er elsertifikatpliktige:
a) enhver som leverer elektrisk energi til sluttbruker,
b) enhver som forbruker elektrisk energi som er egenprodusert,
og
c) enhver som kjøper elektrisk energi til eget forbruk
på den nordiske kraftbørsen eller gjennom bilateral avtale.
I tilfeller hvor kjøperen er elsertifikatpliktig etter bokstav
c, er ikke selgeren elsertifikatpliktig.
§ 17 Årlige elsertifikatkvoter
Den årlige elsertifikatkvoten for den elsertifikatpliktige
er et forholdstall oppgitt i følgende tabell:
Beregningsår for elsertifikatkvoten | Elsertifikatkvoten |
2012 | 0,030 |
2013 | 0,049 |
2014 | 0,069 |
2015 | 0,088 |
2016 | 0,108 |
2017 | 0,127 |
2018 | 0,146 |
2019 | 0,165 |
2020 | 0,183 |
2021 | 0,182 |
2022 | 0,181 |
2023 | 0,180 |
2024 | 0,179 |
2025 | 0,176 |
2026 | 0,164 |
2027 | 0,151 |
2028 | 0,132 |
2029 | 0,113 |
2030 | 0,094 |
2031 | 0,075 |
2032 | 0,056 |
2033 | 0,037 |
2034 | 0,018 |
2035 | 0,009 |
§ 18 Elsertifikatpliktens omfang
Elsertifikatpliktens omfang tilsvarer den elsertifikatpliktiges
beregningsrelevante mengde elektriske energi i det enkelte år, multiplisert
med elsertifikatkvoten (forholdstallet) som er fastsatt for det
samme året. Om den beregnede elsertifikatplikten ikke blir et heltall,
skal antall elsertifikater per megawattime avrundes til nærmeste
heltall. Elsertifikatplikten skal likevel alltid omfatte minst ett
elsertifikat.
Som beregningsrelevant mengde etter første ledd anses leveranser
som nevnt i Stortingets vedtak om forbruksavgift på elektrisk kraft
§ 1 slik det lyder for budsjetterminen 2011. Kongen fastsetter i
forskrift nærmere regler om at kraftforbruk i kraftintensiv industriell
virksomhet, eventuelt over et bestemt forbruksnivå, etter søknad
ikke skal anses beregningsrelevant.
Kjøp av elektrisk energi for å dekke nettap er ikke beregningsrelevant.
Nettselskapene plikter på forespørsel å gi departementet
og den elsertifikatpliktige opplysninger om beregningsrelevant mengde
elektrisk energi som leveres over nettselskapenes nett.
Den elsertifikatpliktige kan ikke belaste sluttbrukere
med kostnader knyttet til elsertifikater for forbruk som ikke er
beregningsrelevant.
§ 19 Registrering av elsertifikatplikt
Den som har elsertifikatplikt etter §§ 16 og 18, skal sende
melding til departementet senest to uker etter at elsertifikatplikten
inntrådte. Departementet kan etter forutgående varsel registrere
aktører som ikke har meldt seg som elsertifikatpliktige.
Etter søknad kan departementet fatte vedtak for elsertifikatpliktige
aktører etter § 16 som avgjør om elektrisk energi anses beregningsrelevant
etter § 18.
§ 20 Oppfyllelse av elsertifikatplikt
Den elsertifikatpliktige skal innen 1. mars hvert år rapportere
til registeransvarlig all elektrisk energi som inngår i beregningen
av elsertifikatplikten etter § 18, samt hvor mange elsertifikater
som skal annulleres. Registeransvarlig rapporterer opplysningene videre
til departementet.
Oppfyllelse av elsertifikatplikt skjer ved at registeransvarlig
per 1. april hvert år annullerer det antall elsertifikater som den
elsertifikatpliktige har angitt. Elsertifikater som er pantsatt,
er gjenstand for utlegg eller er foreløpig registrert, kan ikke
annulleres.
Den elsertifikatpliktige skal oppbevare dokumentasjon for
fastsettelsen av elsertifikatplikten i 10 år etter utløpet av det
kalenderår elsertifikatplikten gjelder for.
§ 21 Avgift for manglende annullering
av
elsertifikater
Dersom det for den elsertifikatpliktige ikke annulleres
tilstrekkelig antall elsertifikater etter § 20, ilegger departementet
en avgift for hvert elsertifikat som mangler for å oppfylle elsertifikatplikten.
Endelig vedtak om ileggelse av avgift er tvangsgrunnlag
for utlegg. Departementet fastsetter i forskrift nærmere regler
om hvordan avgift for mang-lende oppfyllelse av elsertifikatplikten
skal beregnes, ilegges og inndrives.
§ 22 Informasjon til sluttbrukere
Den elsertifikatpliktige skal gi sluttbrukere spesifisert
informasjon om kostnadene som følger av elsertifikatplikten, og
generell informasjon om elsertifikatplikten, herunder om elsertifikatkvoten
for det enkelte år.
Kapittel 5. Forskjellige bestemmelser
§ 23 Kontroll
Departementet fører kontroll med at bestemmelser fastsatt
i eller i medhold av loven overholdes.
Departementet kan gi de pålegg som er nødvendige for å
sikre at bestemmelser fastsatt i eller i medhold av loven blir overholdt.
Enhver som har rettigheter og plikter etter denne lov,
plikter uavhengig av bestemmelser om taushetsplikt å gi departementet
de opplysninger som er nødvendige for utøvelsen av myndighet etter
denne lov, og for å ivareta Norges internasjonale forpliktelser. Departementet
kan, uten hinder av lovbestemt taushetsplikt, også gi andre norske
myndigheter opplysninger for utøvelse av myndighet overfor virksomhet som
er omfattet av loven. For å oppfylle Norges avtaleforpliktelser
overfor annen stat kan departementet uten hinder av lovbestemt taushetsplikt
gi myndigheter i andre stater som er part i EØS-avtalen opplysninger
som er nødvendige for å fremme håndhevelsen av norsk eller vedkommende
stats regulering av elsertifikatmarkedet. Departementet kan i forskrift fastsette
nærmere regler om opplysningsplikt, taushetsplikt og om utlevering
av opplysninger.
Departementet har rett til tilgang til produksjonsanlegg,
lokaler, områder tilhørende slikt produksjonsanlegg og den registeransvarliges
lokaler i den utstrekning dette er nødvendig for å utøve tilsyn
etter denne lov.
§ 24 Tilbaketrekking av godkjenning
Dersom godkjenning som elsertifikatberettiget etter § 8
er gitt på grunnlag av uriktige eller villedende opplysninger, eller
dersom produksjonsanlegget av andre årsaker ikke lenger oppfyller
kravene til godkjenning, kan godkjenningen trekkes tilbake.
§ 25 Tvangsmulkt
Departementet kan fatte vedtak om tvangsmulkt for å sikre
at en plikt som følger av eller i medhold av denne lov, blir oppfylt.
Tvangsmulkten kan fastsettes som en løpende mulkt eller som et engangsbeløp. Tvangsmulkten
tilfaller statskassen og er tvangsgrunnlag for utlegg. Departementet
kan helt eller delvis frafalle påløpt tvangsmulkt.
§ 26 Overtredelsesgebyr
Departementet kan ilegge overtredelsesgebyr til den som
forsettlig eller uaktsomt
a) gir uriktige eller villedende opplysninger
i søknad om godkjenning av produksjonsanlegg eller unnlater å gi
opplysninger etter § 8,
b) gir uriktige eller villedende opplysninger om forhold
som ligger til grunn for utstedelse av elsertifikater etter §§ 9
og 10,
c) gir uriktige eller villedende opplysninger etter §§ 12
eller 15 ved salg av elsertifikater,
d) overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelser
om oppbevaring av dokumentasjon etter § 10 sjette ledd eller § 20
tredje ledd,
e) overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelsene
om elsertifikatplikt i §§ 19, 20 eller 22, eller
f) overtrer eller medvirker til overtredelse av vedtak
truffet etter §§ 18, 21 eller 23.
Betalingsfristen for ilagt gebyr er fire uker fra vedtakstidspunktet.
Ilagt gebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Krav på gebyr innkreves
av Statens innkrevingssentral. Innkrevingssentralen kan inndrive
kravet ved trekk i lønn og andre lignende ytelser etter reg-lene
i dekningsloven § 2-7. Innkrevingssentralen kan også inndrive kravet
ved å stifte utleggspant for kravet dersom panteretten kan gis rettsvern
ved registrering i et register eller ved underretning til tredjeperson,
jf. panteloven kapittel 5, og utleggsforretningen kan holdes på
Innkrevingssentralens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9
første ledd.
Når en overtredelse som kan medføre overtredelsesgebyr
er begått av noen som har handlet på vegne av et foretak, kan overtredelsesgebyr
ilegges foretaket selv om overtredelsesgebyr ikke kan ilegges noen enkeltperson.
Med foretak menes her selskap, enkeltpersonforetak, stiftelse, forening
eller annen sammenslutning, bo eller offentlig virksomhet.
Ved avgjørelsen av om et foretak skal ilegges overtredelsesgebyr
og ved utmåling av sanksjonen, skal det særlig legges vekt på
a) overtredelsens grovhet,
b) om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring,
kontroll eller andre tiltak kunne forebygge overtredelsen,
c) om overtredelsen er begått for å fremme foretakets interesser,
d) om foretaket har hatt eller kunne oppnådd noen fordel
ved overtredelsen,
e) om det foreligger gjentagelse, eller
f) foretakets økonomiske evne.
§ 27 Straff
Med bøter eller fengsel inntil tre måneder eller begge
deler straffes den som forsettlig eller uaktsomt
a) gir uriktige eller villedende opplysninger
i søknad om godkjenning av produksjonsanlegg eller unnlater å gi
opplysninger etter § 8,
b) gir uriktige eller villedende opplysninger om forhold
som ligger til grunn for utstedelse av elsertifikater etter §§ 9
og 10,
c) gir uriktig eller villedende opplysninger etter §§ 12
eller 15 ved salg av elsertifikater,
d) overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelsene
om elsertifikatplikt etter §§ 19, 20 eller 22, eller
e) overtrer eller medvirker til overtredelse av vedtak
i medhold av §§ 21 eller 23.
Medvirkning straffes på samme måte.
§ 28 Gebyr
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om gebyrer for saksbehandling etter loven, herunder registrering
og kontoføring i elsertifikatregisteret, behandling av søknad om
anleggsgodkjennelse og tilsyn.
Gebyrene er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 29 Erstatning
Registeransvarlig er ansvarlig for økonomisk tap noen påføres
som følge av feil som er oppstått i tilknytning til registreringsvirksomheten.
Dette gjelder ikke dersom registeransvarlig godtgjør at feilen skyldes
forhold utenfor dennes kontroll som registeransvarlig ikke med rimelighet
kunne ventes å unngå eller overvinne følgene av.
Erstatningsansvaret etter første ledd omfatter kun direkte
tap.
For annet økonomisk tap er registeransvarlig ansvarlig
dersom tapet skyldes uaktsomhet fra den registeransvarliges side
eller hos noen registeransvarlig svarer for.
Ved skadelidtes medvirkning kan erstatningsansvaret nedsettes
eller falle helt bort.
§ 30 Forskrifter
Departementet kan fastsette forskrifter til gjennomføring
og utfylling av loven og de forskrifter som er nødvendige for ivaretakelse
av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.
Kapittel 6. Ikrafttredelses- og overgangsregler. Endringer
i andre lover
§ 31 Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan
sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
§ 32 Endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endringer
i andre lover:
1. I lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og
konkurs skal § 79 annet ledd nr. 5 og nytt nr. 6 lyde:
5) Regnskapsregisteret,
dersom skyldnerens virksomhet er innsendingspliktig,
6) Elsertifikatregisteret, dersom skyldneren innehar elsertifikatkonto.
2. I lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse:
§ 7-20 nytt tiende ledd skal lyde:
Ved utlegg i elsertifikater registrerer namsmannen
omgående i elsertifikatregisteret at bare namsmannen kan disponere
over elsertifikater det er tatt utlegg i.
§ 7-20 nåværende tiende og ellevte ledd blir nye
ellevte og tolvte ledd.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 31. mai 2011
Erling Sande |
Siri A. Meling |
leder |
ordfører |