I Dokument 8:152 S (2009–2010) ble følgende forslag
fremmet 9. juni 2010:
«Stortinget ber regjeringen endre skatteloven slik
at alle fagforeninger på lik linje innrømmes skattemessig fradrag
for fagforeningskontingent, uavhengig av når de er opprettet eller
hvorvidt de er tilknyttet en hovedsammenslutning.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Thomas Breen, Gerd Janne Kristoffersen, Stein Erik Lauvås, lederen
Torgeir Micaelsen, Torfinn Opheim, Anita Orlund og Dag Ole Teigen,
fra Fremskrittspartiet, Ida Marie Holen, Ulf Leirstein, Kenneth
Svendsen og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen,
Arve Kambe og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga
Marte Thorkildsen, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig
Folkeparti, Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Abid Q. Raja, viser
til at finansministeren har avgitt uttalelse om forslaget i brev
av 24. juni 2010 til finanskomiteen. Brevet følger som vedlegg til
denne innstillingen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at forslagsstillerne
argumenterer for en skattemessig likebehandling av alle typer fagforeningskontingenter
uavhengig av dagens krav for skattefradrag i skatteloven og Finansdepartementets
dispensasjonspraksis. Forslagsstillerne mener dagens praksis er
diskriminerende og ønsker at Stortinget skal endre skatteloven slik
at alle fagforeningsmedlemmer på lik linje innrømmes skattemessig
fradrag for fagforeningskontingenten uavhengig av når fagforeningen ble
stiftet, hvilket samfunnsansvar den tar til orde for og om den er
tilsluttet en hovedsammenslutning.
Flertallet viser til at Finansdepartementet hevder
at det sentrale formålet med fradragsretten er å redusere arbeidstakernes
kostnader til å organisere seg og oppmuntre til et organisert arbeidsliv.
Finansdepartementet viser også til at arbeidsgiverne har tilsvarende
fradragsrett for medlemskontingent til arbeidsgiverorganisasjonene.
Flertallet viser til at det generelle
utgangspunkt etter skatteloven § 6-20 er at medlemmenes kontingenter
til en landsomfattende arbeidstakerorganisasjon er fradragsberettiget,
oppad begrenset til et gitt beløp, som for tiden er 3 660 kroner
per år. Ordningen er naturlig nok avgrenset til kun de som er i
lønnet arbeid og gjelder derfor ikke for student- og pensjonistmedlemmer.
Det gis fradrag for kontingent til landsomfattende arbeidstakerorganisasjon
som har forhandlingsrett etter lov om offentlige tjeneste-tvister
eller har inngått tariffavtale på vegne av medlemmene. Departementet
kan bestemme at kontingent til enkelte organisasjoner skal kunne trekkes
fra selv om vedkommende organisasjon ikke er landsomfattende. Kontingent
til arbeidstakerorganisasjon opprettet etter 1. juli 1977 kan bare
kreves fratrukket når organisasjonen står tilsluttet en hovedsammenslutning.
Departementet kan samtykke i at også kontingent til annen organisasjon
som er opprettet etter det nevnte tidspunkt, kan føres til fradrag.
Fradrag er betinget av at skattyter er lønnstaker eller aktiv fisker
og betaler slik kontingent. Fradrag kan samlet gis med inntil 3 660
kroner eller med en forholdsmessig del av dette beløpet når fradragsberettiget
kontingent er betalt for bare en del av året.
Flertallet er opptatt av å legge
til rette for et velfungerende arbeidsmarked hvor det er ordnede
forhold for arbeidstaker og arbeidsgiver. Flertallet mener
at fradragsretten er et verktøy for å ha en høy andel fagorganiserte
i arbeidslivet. Flertallet viser til at det er bred enighet
på Stortinget om retten til å organisere seg, men vil påpeke at
det er politisk uenighet om størrelsen på fradragsbeløpet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er av den oppfatning at dagens regler for fradragsrett ved ligningen
for utgiftene til kontingent til fagforening har vilkår om tilslutning
til hovedsammenslutning som er fornuftig.
Dette flertallet mener at de
tilfeller hvor det kan tenkes unntak fra dette vilkåret, er godt
begrunnet i finansministerens svarbrev til komiteen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre ser at dagens praksis kan
bidra til å styrke eksisterende fagforeninger og gjøre det vanskeligere
å etablere nye. Finansdepartementet sier selv at det kan komme fagforeninger
som ikke allerede er dekket av en eksisterende fagorganisasjon,
men det kan også tenkes at fagforeninger splittes grunnet intern
uenighet. Da vil det ikke uten videre være enkelt for begge å være
tilknyttet samme hovedsammenslutning. Finansdepartementet sier at
det kan være grunnlag for å gi dispensasjon fra kravet om tilknytning
i slike tilfeller. Disse medlemmer er av den oppfatning
at dette kan gi for mye rom for politisk skjønn, og regelverket
bør derfor være mer nøytralt, åpent og enklere å forholde seg til
enn i dag.
Disse medlemmer mener Stortinget
må legge forholdene til rette for en reell likebehandling av fagforeninger
og savner klarere kriterier for dette i dagens regelverk. Disse
medlemmer viser også til at forslag som vil øke fradragsretten
og dermed redusere statens inntekter, normalt hører til i forbindelse
med budsjettprosesser.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at regjeringen bør legge frem en egen sak for Stortinget om fradragsrett
for fagforeningskontingenter der saken fremmes i en helhetlig sammenheng.
På denne måten vil Stortinget kunne gi synspunkter og føringer for
Finansdepartementets samtykkepraksis, slik departementet selv har
pekt på i et brev til Fellesforbundet for sjøfolk.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme egen sak med
en gjennomgang og evaluering av regelverket for fradragsrett ved
ligningen for utgiftene til fagforeningskontingent.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til finansministerens brev av 24. juni 2010 og mener finansministerens
argumenter for å beholde dagens ordning er lite overbevisende. Finansministerens
uttrykte frykt for at flere fagforeninger kan skape konkurranse, viser
bare at finansministeren ønsker å beholde insentiver som sementerer
dagens struktur med en hovedtyngde av fagforeninger som støtter
finansministerens eget parti, Arbeiderpartiet.
Disse medlemmer registrerer at
komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre foreslår
å be regjeringen gjennomgå og evaluere regelverket for fradragsrett
ved ligningen for utgiftene til fagforeningskontingent. Disse
medlemmer mener imidlertid forskjellsbehandlingen er så
opplagt at det mest riktige er å instruere regjeringen om å endre regelverket
med virkning fra 2011. Disse medlemmer vil likevel
støtte forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre subsidiært.
Disse medlemmer viser til begrunnelsen
i representantforslaget. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre skatteloven slik
at alle fagforeninger på lik linje innrømmes skattemessig fradrag
for fagforeningskontingent, uavhengig av når de er opprettet eller
hvorvidt de er tilknyttet en hovedsammenslutning.»
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen fremme egen sak med en
gjennomgang og evaluering av regelverket for fradragsrett ved ligningen
for utgiftene til fagforeningskontingent.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen endre skatteloven
slik at alle fagforeninger på lik linje innrømmes skattemessig fradrag
for fagforeningskontingent, uavhengig av når de er opprettet eller
hvorvidt de er tilknyttet en hovedsammenslutning.
Komiteen viser til
representantforslaget og til merknadene, og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:152 S (2009–2010) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Christian Tybring-Gjedde og Ulf Leirstein
om skattemessig likebehandling av fagforeningskontingenter – vedtas
ikke.
Jeg viser til brev av 16. juni 2010 hvor det
bes om en uttalelse til representantforslag 152 S (2009-2010) fra
stortingsrepresentantene Christian Tybring-Gjedde og Ulf Leirstein,
Dok. nr. 8:152 S (2009-2010).
Forslaget gjelder spørsmålet om hvilke vilkår som
bør gjelde for at medlemmer i en fagforening skal få fradragsrett
ved ligningen for utgiftene til kontingent til fagforeningen.
Det generelle utgangspunkt etter skatteloven § 6-20
er at medlemmenes kontingenter til en landsomfattende arbeidstakerorganisasjon
er fradragsberettiget, oppad begrenset til et gitt beløp, som for
tiden er 3660 kroner per år. Fradragsretten for kontingent til fagorganisasjon opprettet
etter 1. juli 1977, er betinget av at organisasjonen er tilsluttet
en hovedsammenslutning. Dette vilkåret må sees i sammenheng med behovet
for en viss grad av oversiktlighet og forutsigbarhet for partene
i arbeidslivet. I forhandlingsprosesser, lønnsdannelse, ivaretakelse
av arbeidstakeres rettigheter mv. vil det være en fordel med størst
mulig tilslutning fra arbeidstakerne til et oversiktlig antall hovedsammenslutninger.
Erfaringsmessig har hovedsammenslutningene og
de tilsluttede arbeidstakerorganisasjonene i stor grad tatt samfunnsansvar
utover egne medlemmers interesser isolert sett. Det finnes mange
eksempler på dette, og ett av de seneste eksemplene er toneangivende
hovedsammenslutningers oppfordring til moderasjon i lønnsforhandlingene
under finanskrisen. Det er denne typen samfunnsansvar jeg sikter
til, når jeg mener at kravet om tilslutning til en hovedsammenslutning
kan bidra til at skattefordelen begrenses til kontingenter til organisasjoner
som tar samfunnsansvar. Det er derimot selvfølgelig ikke snakk om
krav eller forventninger om at fagorganisasjonene, eller hovedsammenslutningen
de er tilknyttet, skal ha en videre innenriks- eller utenrikspolitisk
målsetning enn det som er hensiktsmessig for å ivareta medlemmenes
lønns- og arbeidsforhold.
Per i dag finnes det etablerte fagorganisasjoner for
de fleste yrkesgrupper. I den grad det er snakk om nye organisasjoner
for yrkesgrupper som ikke allerede er dekket av en eksisterende fagorganisasjon,
antar jeg at de i stor utstrekning vil ha anledning til å bli tilsluttet
en av de eksisterende hovedsammenslutningene. Hvis det ikke er mulig,
kan dette være grunnlag for å gi dispensasjon fra kravet om tilknytning
i slike tilfeller.
Fellesforbundet for sjøfolk representerer imidlertid
sjøfolk som vil kunne bli medlemmer i det etablerte Norsk sjømannsforbund.
Fellesforbundet for sjøfolk er dermed en alternativ forening til
sjømannsforbundet. Selv om slike konkurrerende organisasjoner kan
ha positive konsekvenser for medlemmene isolert sett, vil subsidie
til medlemskap i disse alternative organisasjonene ligge på siden
av det fradragsretten er ment å ivareta. Det sentrale formålet er å
redusere arbeidstakernes kostnader til å organisere seg og slik
oppmuntre til et organisert arbeidsliv. Arbeidsgiverne har sammenlignbare muligheter
til å trekke fra kontingent til arbeidsgiverorganisasjonene. Det
er også en fare for at konkurrerende organisasjoner på sikt kan
føre til en utvikling i retning av større fokus på medlemmenes isolerte
kortsiktige interesser, på bekostning av et mer langsiktig og samfunnsorientert
perspektiv.
I representantforslaget hevder forslagsstillerne at
gjeldende regler, kombinert med Finansdepartementets praktisering
av dispensasjonsadgangen, innebærer at det ikke er mulig å etablere
nye uavhengige fagforeninger med samme skattemessige fordeler som
de allerede etablerte fagforeningene. Som nevnt ovenfor, er dette
bare riktig hva gjelder nye konkurrerende organisasjoner, hvis de
ikke er tilsluttet en hovedsammenslutning. Dersom det derimot blir
dannet en ny fagorganisasjon, for yrkesgrupper som ikke er representert
av noen eksisterende organisasjon og som heller ikke har anledning
til å tilslutte seg en hovedsammenslutning, vil dispensasjon kunne
være aktuelt.
Jeg mener derfor at vilkåret om tilslutning
til en hovedsammenslutning er godt begrunnet og fungerer etter sin
hensikt.
Oslo, i finanskomiteen, den 26. oktober 2010
Torgeir Micaelsen |
Arve Kambe |
leder |
ordfører |