Jeg viser til brev av 10. juni 2010, der det
bes om en uttalelse til følgende representantforslag fra stortingsrepresentantene
Ib Thomsen, Jan Tore Sanner, Dagrun Eriksen, Trine Skei Grande og Olemic
Thommessen, fremmet i Dokument 8:148 S (2009-2010):
"Stortinget ber regjeringen utrede en videreføring
av skattefradragsordningen for gaver til frivillige organisasjoner
tilpasset EUs politikk på området, og fremme sak for Stortinget
om dette."
EFTA Surveillance Authority (ESA) har i brev av
16. desember 2009 gitt en grunngitt uttalelse om at den norske fradragsordningen
i skatteloven § 6-50 for gaver til visse frivillige organisasjoner
er i strid med EØS-avtalen artikkel 40 om fri flyt av kapital. Siden
fradraget kun gis for gaver til organisasjoner med sete i Norge,
anser ESA dette som en diskriminering av givere her som heller vil
gi sin gave til en utenlandsk organisasjon av samme type som de
(godkjente) norske. Den norske fradragordningen utgjør, etter ESAs
mening, derfor en restriksjon på den frie kapitalbevegelighet.
I mitt svarbrev av 9. juni 2010 til spørsmål
nr. 1311 fra stortingsrepresentant Torgeir Micaelsen vises det bl.a.
til at pågår en vurdering hvor en ser på aktuelle løsninger i lys
av ESAs krav. Det er imidlertid foreløpig ikke tatt noen beslutning
i saken.
Slik jeg ser det foreligger det tre aktuelle
løsninger i denne saken. Norge kan enten fortsette å argumentere
mot ESA (som da må forventes å bringe saken inn for EFTA-domstolen),
vi kan etterkomme ESAs krav om å utvide fradragsordningen til å
omfatte organisasjoner i hele EØS-området, eller fradragsordningen
kan avvikles.
ESA viser i sin grunngitte uttalelse i stor
grad til EU-domstolens avgjørelse i sak C-318/07 Persche v Finanzamt
Lüdenscheid. Saken omhandlet den tyske ordningen med skattefradrag
for gaver til visse frivillige organisasjoner som, i likhet med
den norske ordningen, stilte krav om at organisasjonene hadde sete
i landet. EU-domstolen la til grunn at kravet i den tyske skattelovgivningen
om at de aktuelle frivillige organisasjonene måtte ha sete i Tyskland
for at giver skulle få rett til fradrag for gave, innebar en restriksjon
på den frie bevegelighet av kapital. Norge kan velge å stå på sitt
standpunkt til tross for dommen i EU-domstolen, men dette innebærer
en prosessrisiko. Skal man være på den sikre siden i forhold til
EØS-avtalen, må vi enten treffe beslutning om utvidelse av ordningen
til tilsvarende organisasjoner innenfor EØS-området eller avvikling
av fradragsordningen, og evt. erstatte den med andre ordninger for
frivillige organisasjoner.
Skattelovens krav om sete her i landet (dvs.
norske organisasjoner) er bl.a. begrunnet med behov for kontroll
med at organisasjonen oppfyller lovens vilkår på gavetidspunktet
eller tidspunktet for forhåndsgodkjenning, og med at pengene er
anvendt til det formålet som faller innenfor ordningen. Ettersom
ikke-norske organisasjoner befinner seg i en annen jurisdiksjon,
kan det bli mer utfordrende for skatte-etaten å fastslå om disse
oppfyller vilkåret om nasjonalt omfang, og om det drives den form
for aktivitet som faller inn under ordningen (eksempelvis kulturvern, vern
av menneskerettigheter, omsorgs- eller helsefremmende arbeid for
barn mv.).
Skatteetatens etterfølgende kontroll med om gavebeløp
faktisk er benyttet til de ideelle formål som er lagt til grunn
i godkjenningsfasen, kan bli enda vanskeligere ettersom Norge ikke
har kompetanse til å foreta stedlig regnskapskontroll i utlandet.
Ved en eventuell utvidelse antas det at utenlandske organisasjoner
i tilfelle må følge det samme systemet for forhåndsgodkjenning og registrering
i skatteetaten som gjelder for norske organisasjoner. På bakgrunn
av det som er omtalt foran vil dette påføre skatteetaten både merarbeid
og nye kontrolloppgaver.
For 2009 er skatteutgiften knyttet til ordningen anslått
til om lag 500 mill. kroner. En utvidelse av ordningen kan medføre
et økende provenytap for staten etter hvert som utenlandske organisasjoner
etablerer seg på det norske "givermarkedet". Ved en utvidelse kan
det derfor bli vanskelig å komme utenom innstramninger i ordningen,
herunder reduksjon i maksimalt fradragsberettiget beløp.
Ved en eventuell avvikling av fradragsretten
er det naturlig at organisasjoner som omfattes av dagens ordning
vil frykte for reduserte gaveinntekter som følge av bortfall av
skatteinsentivet for å yte gave. Dersom det skulle bli bestemt å
foreslå en avvikling av statsstøtten under dagens skatteordning,
vil en vurdere kompenserende tiltak for frivillig sektor.
Som nevnt har Regjeringen ennå ikke tatt stilling til
hvordan man best kan møte ESAs krav om endring av den gjeldende
fradragsordningen for gaver til frivillige organisasjoner. For å
få et best mulig grunnlag for beslutningen er det innledet en dialog
mellom Finansdepartementet/Kulturdepartementet og frivillig sektor
representert ved Frivillighet Norge, Norges idrettsforbund, den olympiske
og paraolympiske komité. Regjeringen vil vurdere de innspill som
kommer fra organisasjonene før saken legges fram for Stortinget.