Det internasjonale valutafondet (International Monetary
Fund, forkorta IMF eller Fondet) har 186 medlemsland og er ein sentral
aktør i det internasjonale økonomiske samarbeidet. IMF er ein sjølvstyrande
institusjon under FN-paraplyen. IMF har eit hovudansvar for å fremje
stabiliteten i det internasjonale monetære systemet og er eit forum
for internasjonalt samarbeid om økonomiske og finansielle spørsmål.
Verksemda til IMF er konsentrert om tre hovudaktivitetar:
Overvake økonomien i medlemslanda med tanke på å førebyggje økonomiske
ubalansar og kriser, gje lån til land som har betalingsbalanseproblem
eller er i krisesituasjonar, og gje teknisk assistanse til medlemslanda.
Som i 2008 vart verksemda til IMF i 2009 sterkt prega
av den finansielle og realøkonomiske krisa i verdsøkonomien. IMF
var sentral i arbeidet med å dempe verknadene av krisa, mellom anna ved
å låne ut midlar til land som fekk, eller stod i fare for å få,
akutte vanskar med betalingstilhøva med utlandet. IMF måtte difor
òg arbeide med å sikre sin eigen likviditet og inngjekk ekstraordinære,
bilaterale låneavtaler med ein rekke medlemsland. I juni 2009 gav
Noreg IMF ein trekkrett i Noregs Bank på opp til 3 milliardar SDR
for dei generelle ordningane til IMF, og Regjeringa har nyleg foreslått
overfor Stortinget at Noreg òg skal stille til disposisjon eit lån
på 300 millionar SDR for dei spesielle ordningane for låginntektsland,
jf. Prop. 83 S (2009–2010).
IMF la fram forslag om ein meir ekspansiv økonomisk
politikk og korleis medlemslanda burde rette inn politikken for
å dempe den økonomiske nedgangen. Då det vart klarare at krisa ikkje lenger
var så akutt, tok IMF opp spørsmåla om når og korleis dei ekstraordinære
tiltaka fleire land hadde sett i verk, kunne avviklast. På bakgrunn
av erfaringane frå krisa tok IMF i tillegg opp arbeidet med å vurdere
om organisasjonen var godt tilpassa utfordringane til medlemslanda
og den globale økonomien. IMF vil i tida framover vurdere om mandatet
bør justerast, om utlånsordningane og ressursane er eigna og tilstrekkelege,
om IMFs rolle som rådgjevar for og overvakar av systemviktige land
bør utviklast vidare, og kva som bør gjerast for å betre organisasjonen
sitt styresett.
Avsnitt 9.2 i meldinga gjev ei generell oversikt over
oppgåvene og ordningane til IMF og avsnitt 9.3 ei oversikt over
styresettet til organisasjonen. Avsnitt 9.4 omtalar sentrale spørsmål
som har vore handsama i styret til IMF sidan førre kredittmelding,
medan avsnitt 9.5 gjev eit oversyn over særskilde forhold som gjeld
Noreg.
Komiteen viser til
at IMFs virksomhet i 2009, som i 2008, ble sterkt preget av den
finansielle og økonomiske krisen i verdensøkonomien. Komiteen merker
seg at utlånene fra IMF, som følge av den globale økonomiske krisen
i kjølvannet av finanskrisen, har økt kraftig siden sommeren 2008. Komiteen tar
til etterretning at IMF på bakgrunn av erfaringen fra finanskrisen,
har tatt opp arbeidet med å vurdere om organisasjonens mandat er
tilpasset medlemslandenes og den globale økonomiens utfordringer,
om utlånsordningene og ressursene er egnet og tilstrekkelige, om
IMFs rolle som rådgiver og overvåker bør utvikles videre, samt hva
som bør gjøres for å videre bedre organisasjonens styresett.
Komiteen ser positivt på at IMF
i 2009 har gjennomgått sin politikk for åpenhet og innsyn i organisasjonens
virke, og at det er gjort visse endringer i riktig retning for mer
offentlighet. En mer åpen holdning både fra IMF og medlemslandene
er viktig hvis man vil styrke den demokratiske forankringen av organisasjonen,
sikre bedre gjennomføring av den økonomiske politikken, samt øke
forståelsen for IMFs rolle og politikk overfor medlemslandene. Komiteen støtter derfor
regjeringens arbeid for enda mer åpenhet om IMF og styrets arbeid. Komiteen ber
samtidig regjeringen jobbe for at de norske forslagene for økt åpenhet
i IMF implementeres i den nordisk-baltiske valgkretsen.
Komiteen understreker videre
viktigheten av at samarbeid også på finansmarkedsområdet forankres
i globale organer med bred representasjon. Komiteen viser
her til at det tidligere er vedtatt en reform for kvoter og stemmerett
i IMF, som et første steg for å sikre utviklingsland og fremvoksende
økonomier bedre representasjon i IMF. Norge har allerede gitt sitt
samtykke til reformen gjennom vedtak i Stortinget. Ratifiseringsprosessen
er imidlertid ikke ferdig i tilstrekkelig mange land til at reformene
har trådt i kraft, og reformen er etter flertallets syn heller ikke
tilstrekkelig. Komiteen vil gi sin tilslutning til
at Norge fortsetter å være pådriver for økt demokratisering av IMF,
gjennom blant annet å arbeide for ytterligere styrking av basisstemmene.
Komiteen viser til at Norge og
den nordisk-baltiske valgkretsen i IMF lenge har vært kritisk til
at IMFs lån til lavinntektsland har fått en langvarig karakter.
På denne måten har IMF fått en utviklingsrolle som organisasjonen
verken var tiltenkt eller har bygd opp spesiell kompetanse på. Komiteen viser
til at regjeringen ikke ønsker å bidra med midler til Extended Credit
Facility (ECF), men heller bidra til Standby Credit Facility (SCF)
og Rapid Credit Facility (RCF). Komiteen støtter
at Norge har jobbet for å avvikle den langsiktige utviklingsfinansieringen
i IMF-regi. Komiteen ber også om at utlånsordningene
SCF og RCF følges tett med sikte på at disse ordningene fungerer
som reelle alternativ til ECF og dens forløper PRGF (Poverty Reduction
and Growth Facility).
Komiteen viser til slutt til
den pågående prosessen med reform av IMFs mandat og Norges posisjoner
i de innledende rundene. Det er i denne sammenhengen viktig at Norge
inntar en offensiv rolle og i en innledende fase ikke avviser at
endringer i IMFs vedtekter kan være nødvendig.
Komiteen viser til diskusjonen
om SDR som global reservefordring. Norge må etter flertallets syn
stille seg åpen for en løsning der SDR kan fungere som global reservefordring.
Komiteen tar for øvrig redegjørelsen
til orientering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er samtidig positiv
til endringene i kondisjonalitetskravene for lavinntektsland, vedtatt
i 2009. Viktigst er det etter flertallets syn at
kravene til strukturelle endringer i økonomien i større grad skal avgrenses
til forhold som er avgjørende for å oppfylle målet for stabiliseringsprogrammet,
og til områder som er innenfor IMFs kjerneområde.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, deler regjeringens
oppfatning om at dette vil gi sterkere nasjonalt eierskap, bedre
tilpasning av stabiliseringsprogrammet til forholdene i det enkelte
land, samt bidra til at lavinntektsland med IMF-program får utvidet
politisk handlerom til å føre generell motkonjunkturpolitikk. Dette flertallet ber
regjeringen følge utviklingen for å bidra til at intensjonene om
redusert kondisjonalitet, herunder krav om privatisering og konkurranseutsetting,
og økt politisk handlingsrom etterleves.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler
ikke flertallets frykt for IMFs krav overfor utviklingsland om liberalisering
og privatisering, når vi vet at dette vil være avgjørende for en
rekke utviklingsland for å komme ut av den situasjonen de befinner
seg i. Disse medlemmer viser til at kapitalisme og
det frie marked utvilsomt er det redskap som har løftet flest mennesker
ut av fattigdommen. Kina, Indonesia, Malaysia, Japan, Sør-Korea,
Vietnam, Brasil, Argentina og Tyrkia er gode eksempler på dette.
Disse medlemmer mener at man
kan stille spørsmål ved deler av IMFs virksomhet, spesielt knyttet
opp til om de økonomiske ordningene sett under ett, faktisk hjelper
land ut av fattigdom. I tillegg bør man ha et kritisk blikk på organisasjonen
og kostnadene knyttet til byråkrati og administrasjon av IMF og
de økonomiske ordningene. Disse medlemmer mener IMF fortsatt
må fokusere på effektivisering og kostnadsbesparelser knyttet til
organisasjonen.