Jeg viser til brev fra stortingsrepresentantene Anders
Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal av 25.03 2010 om statsråders
bruk av embetsverk på politiske arrangementer i og utenfor valgkamp.
Jeg viser også til at statsministeren, i brev til Stortingets presidentskap 16. november
2010 besvarte spørsmål til skriftlig besvarelse fra representanten
Per Kristian Foss som gjaldt embetsverkets deltakelse på reiser
i valgkampen.
Representantene ber regjeringen utarbeide retningslinjer
for statsrådenes bruk av embetsverk på reiser og møter med partipolitisk
preg, og viser til at det ikke synes å foreligge noen klare regler
ut over de vurderinger som er gjengitt i St.meld. Nr 11 (2000–2001)
pkt. 2.3.
Spørsmålet om statsrådenes bruk av embetsverket
er tatt opp i bredt format i ovennevnte stortingsmelding, hvor
ulike sider ved disse problemstillingene drøftes gjennom to kapitler. Utgangspunktet
er helt klart; å bistå statsrådene i deres egenskaper som partipolitikere
ligger utenfor embetsverkets ansvar og oppgaver. Dette prinsippet
har også kommet til uttrykk i «Etiske retningslinjer for statstjenesten»
hvor det blant annet heter:
«Lydighetsplikten medfører ingen plikt for ansatte
i sentraladministrasjonen til å utføre oppdrag som ligger utenfor
det man vil anse som området for statsrådens embetsgjerning, som f.eks.
å utarbeide valgkampmateriell for den politiske ledelse, eller på
annen måte direkte bidra til partipolitisk virksomhet.»
Statsråden er ansvarlig for sitt departement
også når vedkommende deltar i politiske arrangementer. Når statsrådene
er på reise vil dette ofte forsterke presset på statsrådens tid,
og statsrådene kan da ønske å utføre flere oppdrag, møter og lignende
på samme reise. Det vil også kunne være pågående mediesaker eller
saker som behandles i departementet som vil måtte håndteres av statsråden
som departementssjef under reisen. Det kan derfor være behov for
bistand fra embetsverket til å holde løpende kontakt med departementet
eller til pressehåndtering. Når embetsverket er med på slike reiser
krever dette at så vel den politiske ledelsen som embetsverket er
ryddige i sine roller, slik at ikke embetsverket brukes i en partipolitisk sammenheng.
Det er derfor, etter mitt skjønn, ingen ting
i veien for at embetsverket følger statsråden på reiser som omfatter
politiske arrangementer. Det må være opp til den enkelte statsråd
å utvise skjønn når det gjelder hvilke oppgaver statsråden krever bistand
til, men her må også embetsverket kjenne sin rolle. Jeg ser ikke
behov for å lage egne retningslinjer for statsrådenes bruk av embetsverket
på reiser og møter med partipolitisk preg.
Som omtalt ovenfor har «Etiske retningslinjer for
statstjenesten» en omtale av skillet mellom statsrådens embetsgjerning
og vedkommendes partipolitiske rolle. Jeg vil vurdere å presisere dette
skillet noe tydeligere i forbindelse med at disse retningslinjene
nå er under revisjon.