Etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-3 skal livsforsikringsselskapene
påse at selskapets premier vil stå i rimelig forhold til den risiko
som selskapet overtar. Dette betyr at premien bør være høyere i
tilfeller hvor det er større sannsynlighet for at selskapet må utbetale
erstatning. Som følge av kravet om sammenheng mellom premie og risiko,
kan selskapet ved beregningen av premien ikke se bort fra faktorer
som har vesentlig betydning for risikoen. Foreligger det aktuarmessige
og statistiske data som viser at risikoen er vesentlig forskjellig
for kvinner og menn, vil forsikringsvirksomhetsloven kreve at kjønn
benyttes som faktor ved beregning av premien i livsforsikring. Eksempelvis
har kvinner og menn ulik forventet levealder og ulik uførerisiko.
Det viktigste formålet med forsikringsvirksomhetslovens § 9-3
er å sikre at premiene er tilstrekkelige til at forsikringsselskapene
kan oppfylle sine forpliktelser, slik at forsikringstakerne får
den trygghet de har søkt å oppnå gjennom å forsikre seg. Bestemmelsen
er også motivert av ønsket om å forhindre at noen forsikringstakere,
eller grupper av forsikringstakere, betaler for høy premie i forhold
til risikoen og at andre betaler for lav premie.
Likestillingsombudet har ved flere anledninger vurdert forsikringsselskapers
bruk av kjønn som faktor ved beregning av forsikringspremier i forhold
til likestillingsloven. I et vedtak fra Likestillingsombudet av
november 2000 konkluderer ombudet med at bruk av kjønn som faktor
ved beregning av forsikringspremier innen livsforsikring ikke er
i strid med likestillingsloven. Forutsetningene er at det er statistiske
grunnlag for differensieringen og at det tas hensyn til kjønnsforskjeller
konsekvent, slik at ulikheter ved for eksempel levealder og uførhet
gir seg utslag både når det er til ulempe og gunst for vedkommende.
I skade- og sykeforsikring benyttes ikke kjønn som faktor ved
beregning av premie. Dette har sammenheng med at Likestillingsombudet
den 25. mars 2003 fattet vedtak om at bruk av kjønn som faktor ved
beregning av premie i skade- og sykeforsikring er i strid med forbudet
mot direkte diskriminering i likestillingslovens § 3. Ombudets avgjørelse
ble innklaget til Klagenemnda for likestilling av Finansnæringens
Hovedorganisasjon og av flere forsikringsselskap. Klagenemnda vedtok
den 21. januar 2004 å avvise klagen, og påla samtidig FNH og forsikringsselskapene
å bringe den diskriminerende praksis til opphør innen to år fra
Klagenemndas vedtak.
Rådsdirektiv 2004/113/EF av 13. desember 2004 om likebehandling
av kvinner og menn ved tilgang til varer og tjenester er et likestillingsdirektiv
som gjelder utenfor arbeidslivets område. Direktivet krever et forbud
i nasjonal rett mot diskriminering på grunn av kjønn ved tilgang
til varer og tjenester, som kommer til anvendelse på alle som leverer
varer og tjenester som er tilgjengelige for offentligheten. Direktivet kommer
bare til anvendelse på forsikringer og pensjoner som er private
og frivillige og uavhengig av ansettelsesforhold. Tjenestepensjonsordninger
i offentlig og privat sektor omfattes dermed ikke av direktivet.
Hjemmel for direktivet er EF-traktaten artikkel 13, hvor Kommisjonen
kan fremme forslag som forhindrer diskriminering basert på blant
annet kjønn, rase og religiøs oppfatning. EF-traktaten artikkel
13 har ikke noen parallell i EØS-avtalen og det har derfor vært
et spørsmål om direktivet er EØS-relevant. Det er siden blitt enighet
blant EØS-statene om at direktiv 2004/113/EF er EØS-relevant pga
at likebehandling av kvinner og menn er dekket av EØS-avtalen. Ved
beslutning i EØS-komiteen 4. desember 2009 om innlemming av direktivet
i EØS-avtalen tok Norge konstitusjonelt forbehold. Det er lagt opp
til at Stortinget skal behandle spørsmålet basert på Prop. 72 S
(2009–2010), som ble fremmet 12. februar 2010.
Direktivets artikkel 5 omhandler bruk av kjønn som faktor ved
beregning av premier og ytelser i forbindelse med forsikring og
lignende finansielle ytelser. Artikkelens første ledd krever et
forbud i nasjonal rett mot bruk av kjønn som faktor i alle nye kontrakter
som er inngått etter den 21. desember 2007. I EØS-tilpasningen er
denne datoen endret til 30. juni 2010. Artikkelens annet ledd oppstiller
imidlertid et unntak fra kravet i første ledd. En forutsetning for
at et slikt unntak kan benyttes, er at det kan dokumenteres ved
relevante og nøyaktige aktuarmessige og statistiske data at kjønn
er en bestemmende faktor ved vurderingen av forsikringsrisikoen.
Det er videre en forutsetning for å benytte dette unntaket at medlemsstaten
underretter Kommisjonen og sikrer at data som er relevante for bruken
av kjønn som en avgjørende aktuarmessig innsatsfaktor, innsamles,
offentliggjøres og ajourføres regelmessig. Etter fem år tar Kommisjonen
medlemsstatens beslutning opp til revisjon. Artikkelens tredje ledd
krever et forbud i nasjonal lovgivning mot forskjellsbehandling
i enkeltpersoners premier og ytelser i forbindelse der omkostninger
knyttet til graviditet og moderskap brukes som faktor i beregningsgrunnlaget.
Det følger av direktivets fortale pkt. 19 at unntaket i artikkel
5 annet ledd bare kan benyttes hvis den nasjonale lovgivningen ikke
allerede har anvendt den kjønnsnøytrale regelen. Skjæringstidspunktet
for vurderingen av hvilken regel som må anses anvendt i nasjonal
lovgivning, er i direktivet satt til 21. desember 2007. I EØS-tilpasningen
er denne datoen endret til 30. juni 2010. Dette betyr for Norges del
at en eventuell regel som tillater bruk av kjønn som faktor ved
beregning av premier og ytelser i forsikring som omfattes av direktivets
anvendelsesområde, må være gjort gjeldende før 30. juni 2010, dersom
regelen skal kunne videreføres i samsvar med våre EØS-forpliktelser
som svarer til direktivet.
Direktivet er et minimumsdirektiv, og medlemsstatene kan opprettholde
eller innføre strengere forbud mot diskriminering. Gjennomføring
av direktivet i nasjonal lovgivning skal ikke medføre svekkelse av
allerede eksisterende vilkår på gjeldende område i medlemsstaten.
Norsk rett antas å være i samsvar med kravene i unntaksbestemmelsen
som er gitt i direktivets artikkel 5, om at kjønn kan benyttes som
faktor ved beregning av premier og ytelser dersom den er en bestemmende
faktor ved risikovurderingen, og dette kan baseres på relevante
og nøyaktige aktuarmessige og statistiske data. Det vises til redegjørelsen
for gjeldende rett i kapittel 11.1. Ettersom adgangen til å benytte kjønn
som faktor ved beregning av premie i livsforsikring i dag følger
av forsikringsvirksomhetslovens krav til at premier skal stå i rimelig
forhold til den risiko som selskapet overtar, og ikke er kommet
eksplisitt til uttrykk i loven, kan det reises spørsmål om det er
behov for å presisere forsikringsvirksomhetsloven på dette punktet.
Forbudet i direktivets artikkel 5 mot forskjellsbehandling i
enkeltpersoners premier og ytelser på bakgrunn av omkostninger knyttet
til graviditet og moderskap, anses gjennomført i norsk rett gjennom
forbudet i likestillingsloven § 3 mot å sette en kvinne i en dårligere
stilling enn hun ellers ville vært på grunn av graviditet eller
fødsel. Det er således etter norsk rett ikke adgang til å bruke
omkostninger knyttet til graviditet og fødsel som faktor ved beregning
av enkeltpersoners premier og ytelser i forsikring.
Barne- og likestillingsdepartementet har for øvrig opplyst at
gjennomføring av direktivet ikke vil medføre behov for endringer
i likestillingsloven.
For å sikre at det ikke er tvil om at bruk av kjønn som beregningsfaktor
i livsforsikring fortsatt skal være tillatt etter norsk rett, bør
det etter departementets vurdering tas inn en eksplisitt bestemmelse
i forsikringsvirksomhetsloven om dette. Departementet foreslår at
en slik bestemmelse tas inn i ny § 9-3 a i forsikringsvirksomhetsloven.
Bestemmelsen vil inngå i lovens kapittel 9, som gjelder for livsforsikring. Dagens
forbud mot å bruke kjønn som faktor ved beregning av premie i skade-
og sykeforsikring, berøres dermed ikke av endringsforslaget.
Forslaget til ny § 9-3 a i forsikringsvirksomhetsloven har ikke
vært på høring. Dette har ikke vært ansett nødvendig ettersom forslaget
kun er en presisering av gjeldende rett og ikke innebærer noen endring i
forsikringskundenes eller forsikringsselskapenes rettigheter eller
plikter.
Det vises til forslaget til forsikringsvirksomhetsloven § 9-3 a.
Komiteen støtter forslaget om at det
tas inn en eksplisitt bestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven
i en ny § 9-3 a som sikrer at det ikke er tvil om at bruk av kjønn
som beregningsfaktor i livsforsikring fortsatt skal være tillatt
etter norsk rett.
Komiteen har merket seg at forslaget ikke har vært
ute på høring og at dette ikke har vært ansett som nødvendig ettersom
forslaget kun er en presisering av gjeldende rett og ikke innebærer
noen endring i forsikringskundenes eller forsikringsselskapenes rettigheter
eller plikter.