Forsvaret har siden medio 2001 gjennomført en av de mest omfattende omlegginger i norsk offentlig sektors historie. Omleggingen har så langt vært vellykket, og i hovedtrekk gått etter planen. Forsvaret er på vei ut av den alvorlige krisen som utgjorde bakgrunnen for forrige langtidsplan. Det er foretatt en betydelig vridning av ressursstrømmen fra støttevirksomhet til operativ virksomhet. Den operative nasjonale beredskap er styrket.
Forsvaret er ett av norske politiske myndigheters viktigste instrumenter for å sikre og fremme nasjonale interesser, suverenitet og territoriell integritet. Norsk sikkerhet er uløselig knyttet til internasjonal sikkerhet. For Norge er derfor stabilitet, en internasjonal rettsorden basert på prinsippene i FN-pakten og det forpliktende alliansesamarbeidet i NATO av overordnet betydning. En aktiv internasjonal rolle bidrar til å ivareta grunnleggende nasjonale interesser. Samtidig må vi kunne ivareta våre interesser og forpliktelser i egne nærområder, ikke minst i nordområdene.
Det har i de senere år vært en bred enighet i Stortinget om de sikkerhets- og forsvarspolitiske rammer for Forsvarets virksomhet. St.prp. nr. 42 (2003-2004) bygger videre på denne enigheten. I tillegg baserer den seg i stor grad på anbefalingene i Forsvarssjefens Militærfaglige Utredning 2003 (FSJ MFU 03). På denne bakgrunn anbefales konkrete rammer og forslag for den videre omlegging av Forsvaret i perioden 2005-2008. Moderniseringen vil således bli videreført i perioden 2005-2008.
Målene for omleggingen i perioden 2002-2005
ligger fast. De vedtatte endringene i Forsvarets organisasjon skal
gjennomføres snarest mulig og senest innen 31. desember
2005. All virksomhet skal innen denne dato ha opphørt ved
de enheter som er vedtatt nedlagt, og nye enheter skal være
fullt operative. De økonomisk-administrative hovedmål
for pågående omlegging er at:
– Forsvarets
driftsutgifter skal reduseres med minimum 2 mrd. kroner pr. år,
sammenlignet med et alternativ uten den vedtatte omlegging
– antall årsverk i Forsvaret
skal være redusert med minimum 5 000 i forhold til antallet
pr. 1. september 2000
– omfanget av bygningsmassen skal
være redusert med minimum 2 mill. kvadratmeter. Eiendommer, bygg
og anlegg samt materiell som ikke skal benyttes i den nye strukturen,
skal være utfaset og i størst mulig grad avhendet,
basert på markedsverdi iht. avhendingsinstruksen.
Proposisjonens forslag til nye endringer i operativ struktur
og i logistikk- og støttestrukturen, er gitt i proposisjonens
kapittel 5 og 7, og etablerer nye omleggingsmål for perioden
frem mot 2008. Disse er nærmere beskrevet i proposisjonens
kapittel 8. Stortinget har gitt sin tilslutning til at Regjeringen
fremmer denne langtidsplanen i 2004, selv om gjeldende langtidsplan
har gyldighet til 2005.
De mest sentrale økonomiske-administrative
målene for omleggingen i perioden 2002-2005, ser ut til å kunne
bli nådd. I store trekk er delmålet for 2003 innenfor
driftsområdet oppnådd, med en reduksjon på 1
235 mill. kroner i forhold til et alternativ uten omlegging. I 2004
er det planlagt en driftsinnsparing på ca. 1,9 mrd. kroner
i forhold til et alternativ uten omlegging. Hovedmålsettingen
for 2005 ligger fast, en driftsinnsparing på minimum 2
mrd. kroner i forhold til et alternativ uten omlegging. Planen for
reduksjon av bygningsmassen med 2 mill. m2 i
perioden blir fulgt. Pr. januar 2004 er bygningsmassen redusert
med nærmere 1,3 millioner m2.
De resterende 700 000 m2 vil bli tatt
ut i 2004 og 2005. Det gjenstår imidlertid utfordringer
knyttet til bemanningsreduksjoner, som er et viktig virkemiddel
for å nå målene for omleggingen. Dette
området vil derfor bli prioritert både i 2004
og i perioden 2005-2008. Forsvaret har pr. januar 2004 oppnådd
en netto reduksjon på om lag 2 000 årsverk. Det
arbeides aktivt med å iverksette nye tiltak, og den resterende
delen av reduksjonen på 5 000 årsverk skal tas
ut i 2004 og 2005. Omorganiseringen av Forsvarets Logistikkorganisasjon
(FLO) er et viktig virkemiddel for å redusere antall årsverk,
jf. Innst. S. nr. 93 (2003-2004) og St.prp. nr. 12 (2003-2004).
Den vedtatte omleggingen er i rute med hensyn
til gjennomføring av vedtatte endringer i Forsvarets struktur
og organisasjon. Unntaket er de justeringer i gjennomføringen
av materiellinvesteringer som Regjeringen redegjorde for i St.prp.
nr. 1 (2003-2004).
Det integrerte Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben
er etablert, og erfaringene fra denne prosessen er så langt
positive. I tillegg er ny nasjonal kommandostruktur etablert gjennom
opprettelsen av fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) i Stavanger,
med Landsdelskommando Sør-Norge (LDKS) i Trondheim og Landsdelskommando
Nord-Norge (LDKN) i Bodø. NATOs nye Joint
Warfare Centre (JWC) er etablert ved Stavanger.
For å nå effektiviseringsmålene
for Forsvarets omlegging vil de organisasjonsmessige endringer som gjøres
i FLO fra og med 2004, være avgjørende. Også en
effektivisering av virksomheten ved Forsvarsbygg vil være
av sentral betydning med sikte på å redusere både
drifts- og investeringskostnader i tilknytning til eiendom, bygg
og anlegg.
Mye er oppnådd, men det gjenstår
fortsatt utfordringer knyttet til å ta ut full effekt av
omleggingen. Arbeidet med å konkretisere og realisere de
gjenstående deler av driftsinnsparingsmålet på 2
mrd. kroner i 2005, er fremfor alt rettet mot effektivisering av virksomheten
i logistikk- og støttestrukturen. Dette følges
opp i lys av Stortingets behandling av Innst. S. nr. 93 (2003-2004),
jf. St.prp. nr. 12 (2003-2004), og forsterkes gjennom en rekke ytterligere
tiltak som foreslås i denne proposisjonen. Særlig
gjelder dette FLO, og gjennomføringen av program Golf med
et felles integrert forvaltningssystem for styring og kontroll av
personell-, materiell- og økonomifunksjoner.
Gjennom den omfattende omleggingen av Forsvaret de
senere år, har det vært tatt en rekke viktige
grep som har bidratt til å skape et bedre norsk forsvar.
En større andel av Forsvarets ressurser har blitt rettet
inn mot den operative virksomheten. Den nasjonale operative beredskap
er styrket, og norske styrkebidrag til operasjoner i utlandet er
relevante og av høy kvalitet. Moderniseringen av Forsvaret
er i hovedsak i rute i forhold til de konkrete omleggingsmål
som er vedtatt for inneværende langtidsperiode.
Endringene i Forsvarets virksomhet har vært betydelige,
men endringene i Forsvarets eksterne omgivelser og rammevilkår
har vært større. Et variert, sammensatt og mer
uforutsigbart risikobilde vil prege Norges sikkerhetspolitiske omgivelser
i fremtiden. Dette gjelder også potensielle sikkerhetsutfordringer
i Norges egne nærområder, der nordområdenes
strategiske betydning og ressursforvaltningen i store havområder
fortsatt vil utgjøre sentrale rammebetingelser for norsk
sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Norges sikkerhet kan bare trygges gjennom et
forpliktende internasjonalt samarbeid, der FN danner den sentrale
overordnede rammen og der NATO fortsatt vil utgjøre en
hjørnesten for norsk sikkerhet. Flernasjonale løsninger
vil bli viktigere som en utviklingsstrategi for Forsvaret. Dette
gjelder først og fremst innenfor NATO og gjennom et samarbeid
med våre allierte, men også innenfor en bredere
internasjonal ramme. Det er intet motsetningsforhold mellom Forsvarets
roller hjemme og ute, snarere tvert imot. Forsvaret må derfor
videreutvikles innenfor rammen av en helhetlig tilnærming, der
den nasjonale og internasjonale virksomheten ses i nær
sammenheng og fremstår som gjensidig forsterkende.
I tillegg skaper økonomiske forhold
et behov for fortsatt omlegging. Forsvarets ressurstilgang vil ikke øke betydelig
i årene fremover. Regjeringen viderefører imidlertid
sin betydelige satsning på Forsvaret, og anser det fullt
mulig å skape et godt norsk forsvar innenfor de budsjettrammer
som legges til grunn i denne proposisjonen. Dette forutsetter en
konsekvent prioritering av kvalitet fremfor kvantitet, en målrettet bruk
av investeringsmidlene og ytterligere rasjonaliseringstiltak, fremfor
alt i Forsvarets logistikk- og støttestruktur, med sikte
på å skape et mer kostnadseffektivt forsvar.
I sum tilsier endringene i de sikkerhetspolitiske omgivelser
og i Forsvarets øvrige rammevilkår at omleggingen
i retning av et moderne og fleksibelt forsvar, der oppgaver, struktur
og ressurstilgang er i balanse, må fortsette. Dette forsvaret
er i ferd med å ta form, og de forslag og tiltak som fremmes
gjennom denne proposisjonen vil i betydelig grad bidra til dette.
Med utgangspunkt i den brede politiske enighet
som tidligere er etablert om det sikkerhets- og forsvarspolitiske
grunnlaget for Forsvarets utvikling, foreslår derfor Regjeringen
enkelte moderate justeringer i de sikkerhets- og forsvarspolitiske
mål, i Forsvarets oppgaver og i forsvarskonseptet, for å bedre
reflektere den utvikling som har funnet sted i og utenfor Forsvaret. Dette
bidrar til å styrke det forsvarspolitiske grunnlaget for å styre
moderniseringen av Forsvaret i en ønsket retning.
Forsvarspolitiske mål, Regjeringens
nye forsvarskonsept og Forsvarets oppgaver, samt prinsipper for prioritering
av kapasiteter og enheter er gitt i kapittel 5.1 til 5.4 til St.prp.
nr. 42 (2003-2004).
Transformasjon, som dreier seg om å endre
militære styrkers sammensetning, egenskaper og måte å operere på,
vil stå sentralt i det videre arbeidet for å modernisere
det norske forsvaret. Transformasjon er et satsningsområde
i NATO, og Norge vil spille en viktig rolle i alliansens transformasjonsarbeid
gjennom Joint Warfare Centre (JWC) i Stavanger. Dette vil også ha
positive ringvirkninger for den nasjonale transformasjonsprosessen
og utviklingen av et "nettverksbasert forsvar" (NBF).
Utviklingen av Forsvarets operative struktur
må ta utgangspunkt i de kapasiteter Forsvaret trenger for å kunne
løse sine oppgaver på en mest mulig effektiv måte,
innenfor rammen av det endrede sikkerhetsbildet. I denne forbindelse
legger Regjeringen vekt på at Forsvaret skal ha kapasiteter
som er fleksible, som underbygger evnen til å ivareta både
de nasjonale og de internasjonale oppgavene, som utfyller hverandre,
som bidrar til transformasjon, er etterspurt i NATO og som Norge
har spesielle forutsetninger for å bidra med. Prioritet
er lagt på deployerbare kapasiteter, med høy mobilitet,
reaksjonsevne, kvalitet og tilgjengelighet, fremfor på stasjonære
styrker med lang reaksjonstid. Det er først og fremst slike
kapasiteter Norge og NATO trenger for å kunne møte
nye sikkerhetsutfordringer.
Moderne militære operasjoner preges
av økt operativt samvirke på tvers av forsvarsgrenene
og felles ressursutnyttelse. Forslaget til ny struktur omfatter således
en rekke kapasiteter som er plassert i en slik felles ramme. I tillegg
foreslår Regjeringen en rekke andre konkrete tiltak for å heve
kvaliteten på og relevansen av strukturen, blant annet
gjennom materiellinvesteringer og endringer på personellområdet.
Reformer på personellområdet
vil være en av de viktigste forutsetninger for å lykkes
i den videre moderniseringen av Forsvaret, og utgjør en
meget sentral del av de anbefalinger som fremmes i denne proposisjonen.
Personellforvaltningen og Forsvarets utdanningssystem må tilpasses
de betydelige endringene som har funnet sted i og utenfor Forsvaret
etter den kalde krigens slutt. Det er særlig Forsvarets
behov for rett kompetanse, en hensiktsmessig aldersstruktur, stabil
og forutsigbar tilgang på personell til alle typer operasjoner,
og behovet for å sikre at verneplikten gir Forsvaret tilgang
på de mest motiverte og mest egnede ungdommene, som nødvendiggjør
endringer på personellområdet. Det overordnede
målet er å ha et høyt motivert personellkorps,
med relevant kompetanse til å løse Forsvarets
oppgaver.
I denne forbindelse foreslår Regjeringen
en rekke tiltak. Her er ikke minst den nye befalsordningen og tiltak
i tilknytning til denne, samt forslaget om en endret praktisering
og kvalitetsheving av verneplikten, avgjørende.
Det er av grunnleggende betydning for Forsvarets fremtidige
operative evne at Forsvaret kontinuerlig fornyes med sikte på å kunne
drives på en mest mulig kosteffektiv måte.
Det er på denne bakgrunn et behov for å kanalisere
en større andel av ressursene mot modernisering og transformasjon
av Forsvarets operative styrker. Dette må oppnås
gjennom effektivisering, rasjonalisering og tilpasning av styrkeproduksjon,
logistikk- og støttevirksomhet.
I denne forbindelse er ytterligere tiltak knyttet
til omleggingen av Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) av særlig
betydning.
Det er avgjørende at det videre arbeidet
med å modernisere Forsvaret gjennomføres på basis
av stabile og forutsigbare rammer, definerte, konkrete målsettinger og
ved hjelp av tilpassede virkemidler. Erfaringene fra den pågående
omleggingen har gitt viktig kunnskap i denne forbindelse.
Regjeringen anbefaler at Forsvaret tilføres
118 mrd. 2004-kroner i perioden 2005-2008. I gjennomsnitt gir dette
en årlig bevilgning på 29,5 mrd. kroner i perioden. Forsvarsbudsjettet
for 2004 er på 29,2 mrd. kroner.
Det etableres nye omleggingsmål for
perioden 2005-2008, som bygger på de resultater som er
oppnådd i inneværende planperiode. Disse knytter
seg både til økonomiske innsparinger i drift,
logistikk- og støttevirksomheten, omfanget av materiellinvesteringer, årsverkutviklingen
og omfanget av eiendom, bygg og anlegg (EBA). Hovedmålsettingen
er ved full effekt å forskyve minimum 2 mrd. 2004-kroner
fra logistikk- og støttevirksomhet til operativ virksomhet
og materiellinvesteringer, relativt til 2004-nivået. Formålet
er å gi Forsvaret nødvendig handlefrihet, frigjøre
ressurser til den operative virksomheten, til investeringer i nytt materiell
og få bedre kontroll over Forsvarets kostnadsutvikling.
Den tyngste utfordringen for Forsvaret på både
kort og lengre sikt er å få redusert veksten i
driftsutgiftene, prioritere operativ virksomhet og skape rom for
nødvendige materiellinvesteringer. Betydelige grep i denne retning
tas som nevnt i denne proposisjonen. I tillegg vil det være
nødvendig å gjennomføre kontinuerlige rasjonaliseringstiltak
i løpet av planperioden.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunnar Halvorsen, lederen Marit Nybakk og Rita Tveiten, fra Høyre, Bjørn
Hernæs og Åge Konradsen, fra Fremskrittspartiet,
Per Roar Bredvold og Per Ove Width, fra Sosialistisk Venstreparti,
Kjetil Bjørklund, fra Kristelig Folkeparti, Åse
Wisløff Nilssen, og fra Senterpartiet, Marit Arnstad,
viser til Innst. S. nr. 342 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 45, til
Innst. S. nr. 232 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 55, til Innst. S.
nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002) og til de årlige
budsjettinnstillingene fra Stortingets forsvarskomité.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
vil slutte seg til proposisjonen i å understreke at Forsvaret
siden medio 2001 har gjennomført en av de mest omfattende
omlegginger i norsk offentlig sektors historie. Flertallet vil
vise til bakgrunnen for omstillingsprosessen:
– å lage
et forsvar Norge kunne finansiere uten NATO-midler
– å skape samsvar mellom
forsvarsstrukturen og finansiering
– å bygge ned den kalde
krigens mobiliseringsforsvar for å skape et mer mobilt
og fleksibelt innsatsforsvar for å møte nye trusler
– å vri utgiftene fra
drift til investeringer ved å kutte driftsutgifter med
2 mrd. kroner, nedbemanne med 5000 årsverk og avhende 2
mill. kvadratmeter bygningsmasse.
Komiteen vil understreke
viktigheten av at pengene som bevilges til Forsvaret gir best mulig
operativ evne. I denne sammenheng understreker komiteen spesielt
behovet for å vri ressurser fra logistikk- og støttevirksomheten
til operativ virksomhet og materiellinvesteringer, i minst den størrelsesorden
og med den fremdrift proposisjonen legger opp til.
Komiteen mener i den forbindelse
at det må arbeides aktivt med å inngå samarbeid
med andre stater om flernasjonale kapasiteter. Dette vil være
hensiktsmessig ut fra et kostnadsperspektiv og med tanke på samkjøring
av styrker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
vil understreke at den operative nasjonale beredskapen er styrket,
og at Forsvaret er på vei ut av krisen. Flertallet vil
peke på at reell operativ evne vil være avhengig
av kvalitet og styrkenes kompetanse. Evnen til omstilling og nytenkning
skal gjøres til en permanent del av Forsvarets virksomhet
og kapasitet, det vil si at evnen til transformasjon må stå sentralt.
Komiteen vil vise
til at den samlede forsvarspolitikken må bidra til at den
enkelte borgers sikkerhet må settes i sentrum. Det betyr
også nye samarbeidsformer mellom sivilt og militært
beredskap og et stadig bredere og dypere samarbeid og gjensidig
avhengighet over landegrensene. Det betyr økt vekt på etterretning som
en viktig del av arbeidet for å bekjempe terror. Det innebærer
også økt vekt på utfordringen i nordområdene
og økt internasjonalt samarbeid på flere områder
som følge av grenseoverskridende utfordringer.
Komiteen vil slutte seg til proposisjonens
understrekning av betydningen av å styrke FN. Et lite land som
Norge må bidra til å øke FNs autoritet
og styrke den internasjonale rettsorden.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil videre understreke
betydningen av norsk alliansepolitikk, der medlemskapet i NATO er
den sentrale rammen for vår forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
har merket seg at det fortsatt gjenstår utfordringer knyttet
til å ta ut full effekt av omleggingen og vil vise til
merknader i senere kapitler.
Flertallet understreker imidlertid
at målene for omleggingen frem til 2005 må ligge
fast, også knyttet til årsverksreduksjonen og
den videre omorganiseringen av FLO. Dersom de eksisterende mål
for omleggingen ikke nås, vil dette vanskeliggjøre
arbeidet med å gjennomføre de nye mål
som Regjeringen foreslår i proposisjonen og kunne bidra
til å svekke moderniseringen av Forsvaret på sikt. Flertallet understreker
i denne sammenheng det ansvaret som påhviler ledere i FLO
for å følge opp politiske vedtak i det fastslåtte omfang
og med den fastsatte fremdrift, samt departementets rett og plikt
til å gripe inn dersom fremdriften ikke er tilfredsstillende.
Flertallet slutter seg til at
moderniseringen av Forsvaret videreføres for å tilpasse
dette til strategiske rammevilkår og et endret risikobilde,
og behovet for å sikre en kostnadseffektiv virksomhet innenfor
realistiske budsjettrammer. Flertallet har merket
seg, og støtter at dette skal oppnås gjennom konsekvent
prioritering av kvalitet fremfor kvantitet, en betydelig overføring
av ressurser fra logistikk- og støttestrukturen og en større
vekt på flernasjonale løsninger i forsvarspolitikken.
Flertallet er enig i den overordnede
retningen som skisseres av Regjeringen for den videre moderniseringen
av Forsvaret i perioden 2005-2008, og understreker betydningen av å skape
et moderne og fleksibelt norsk forsvar som er av høy kvalitet
og som på effektiv måte kan bidra til å ivareta
norsk og internasjonal sikkerhet.
Komiteen påpeker
at i den videre omorganiseringen vil det være nødvendig å videreutvikle
evnen til rask reaksjon med relevante militære enheter
og et samspill mellom sivilt og militært beredskap for å takle krise. Komiteen er
enig i at Forsvarets enheter og avdelinger må ha høy
reaksjonsevne, være tilgjengelige, fleksible og utplasserbare,
samt kunne operere effektivt alene og sammen med styrker fra allierte
land, hjemme og ute: Et tidsriktig og moderne forsvar.
Komiteen viser til at et samlet
storting i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 11 (2003-2004), jf.
St.prp. nr. 82 (2002-2003), la vekt på behovet for suverenitetshevdelse,
særlig knyttet til nordområdene. I innstillingen
ble dette understreket blant annet gjennom følgende merknad:
"Komiteen vil peke på at Norge har suverenitetsansvar
over havområder som er sju ganger større enn landområdene.
Barentshavet og Norskehavet er blant verdens mest produktive havområder.
De klimatiske forholdene og mørketida gjør områdene
særlig sårbare og risikoen for skipsulykker og
havari, økt petroleumsvirksomhet i nordområdene,
transport av olje og brukt atombrensel må møtes
med offensive tiltak. Dette synliggjør behovet for en full
gjennomgang av alle utfordringene i disse havområdene inkludert
de sikkerhetspolitiske, samt utarbeidelse av en helhetlig forvaltningsstrategi
for disse enorme områdene. Dette må vektlegges
i arbeidet med den neste langtidsplanen."
Komiteen har merket seg at det
i St.meld. nr. 39 (2003-2004) om samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid,
vises til at Kystdirektoratet utarbeider en forvaltningsplan for
Barentshavet som skal være ferdig i 2005-2006. Kystverket
har ansvar for forebyggende tiltak på sitt område,
overvåkning av skipstrafikken, mottak av informasjon om
farlig last, og for å aksjonere ved behov. Komiteen understreker
behovet for et godt samarbeid mellom Forsvaret og Kystverket. Komiteen viser
videre til at Regjeringen har varslet en egen stortingsmelding om
nordområdene.
Komiteen vil understreke at ved
en omorganiseringsprosess av det omfanget som gjennomføres
i Forsvaret, er det nødvendig at de ansattes organisasjoner trekkes
med i prosessen i tråd med lov- og avtaleverk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet savner en helhetlig
gjennomgang av våre sikkerhetspolitiske utfordringer i
nordområdene og en prioritering av tiltak i forhold til
disse i den framlagte langtidsplanen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger
til grunn de vedtak som ble fattet i forbindelse med behandlingen
av St.prp. nr. 45 (2000-2001), Innst. S. nr. 342 (2000-2001), St.prp.
nr. 55 (2001-2002), Innst. S. nr. 232 (2001-2002), for den videre
utviklingen av Forsvaret. Disse medlemmer ser det
som nødvendig å styrke Forsvarets kapasiteter.
Dette innebærer at de økonomiske rammer må reguleres
i henhold til de oppgaver Forsvaret pålegges. Regjeringen
legger opp til en reduksjon i den tidligere vedtatte struktur, dette
får alvorlige og dyptgripende konsekvenser for Forsvaret.
Disse medlemmer går
derfor inn for å styrke strukturen i forhold til Regjeringens
forslag. Budsjettet vil derfor ta dette som utgangspunkt, slik at
den totale strukturkostnad for perioden 2005-2008 utgjør
124 mrd. 2004-kroner, en styrking på 6 mrd. kroner i forhold
til Regjeringens forslag.
Disse medlemmer ønsker å understreke
at den omlegging Forsvaret har vært igjennom de siste fire år ikke
er en omlegging disse medlemmer har ønsket. Disse
medlemmer vil presisere at den omstilling og styrkenedbygging
som har skjedd, og ifølge den fremlagte langtidsproposisjonen
vil fortsette å skje, ikke gir Norge et nødvendig
og troverdig invasjonsforsvar. Disse medlemmer er
klar over at Norge ikke kan bygge opp et invasjonsforsvar som kan motstå en
massiv invasjon alene, men det er viktig at vi har et så stort
og robust forsvar at vi kan motstå en invasjon frem til
alliert hjelp kommer til unnsetning. NATO er og vil bli vår
viktigste garantist for fred og demokrati. Med den nye NATO-utvidelsen
er det grunn til å påpeke at Norge må opprettholde
fokuset på nordområdene og Norge må ta
med seg dette fokus inn i NATO. Forsvaret må få ressurser
og mannskaper nok til å kunne ivareta de roller Stortinget
pålegger Forsvaret. Når det gjelder Forsvarets
rolle i norsk sikkerhetspolitikk, er denne endret de senere år,
særlig etter "11. september". Krigen mot terror har endret
forutsetningene for bruk av norske styrker i utlandet. Vi tar nå aktivt
del i krigshandlinger utenfor NATOs kjerneområder. Bruken
av norske styrker på denne måten krever større
ressurser og bedre forberedelser enn tidligere, hvor man i hovedsak
har forberedt seg på invasjonstrusselen. De norske engasjementene
har historisk hatt en helt annen karakter enn hva vi har sett de
siste årene. Dette har medført et større
behov for profesjonelle styrker, Telemark bataljon er et eksempel
på dette. 6. divisjon har òg måttet endre
karakter og struktur for å imøtekomme de nye oppdragene
som pålegges avdelingene.
Disse medlemmer vil advare mot å gå for
langt i å fokusere nærmest utelukkende på utenlandsoppdrag.
Forsvarets oppgaver kan raskt endres som følge av politiske
endringer i vårt nærområde, men og som følge
av endringer andre steder i verden. Globaliseringens tidsalder gjelder
dessverre og for de som ønsker å bryte ned den
vestlige levemåte. Politiske endringer i nå stabile
regioner kan medføre et endret sikkerhetspolitisk fokus
i våre og NATOs interesseområder.
Disse medlemmer vil fremheve
at vårt naboskap til Russland må gi føringer
for oppgaveprioriteringene til Forsvaret. Russland har ingen demokratisk
tradisjon, og vil måtte bevise sin demokratiske forankring
over tid. Det har fortsatt ikke vært en situasjon hvor
den sittende president har sittet ut en periode, stilt til valg
på nytt og tapt til en annen kandidat, og hvor den tapende
presidenten overfører presidentskapet videre til den nyvalgte
presidenten. Først når det foreligger en tradisjon
for en demokratisk maktoverføring gjennom frie valg, vil
vi kunne se at den demokratiske tradisjon har satt seg i den tidligere
kommuniststaten. Frem til en slik befestning av demokratiet i Russland,
må vi ha en kritisk holdning til en eventuell endring av
den nåværende politiske linje Russland fører.
Disse medlemmer vil påpeke
at en kraftig og langvarig nedbygging av Forsvaret vil få alvorlige
konsekvenser for fleksibiliteten til Forsvaret. Det vil være svært
vanskelig på kort tid å bygge opp et sterkt forsvar dersom
man reduserer grunnstammen i Forsvaret betraktelig. Et behov for
en betydelig styrking av Forsvaret kan bli nødvendig som
følge av uventede endringer i den sikkerhetspolitiske hverdag. Disse medlemmer ser
store utfordringer i vårt nærområde i
nord med uavklarte fiskerisoner og stadige utfordringer i forbindelse
med ressursleting og kartlegging i nordområdene. Sjøforsvaret
har og vil få stadig viktige oppgaver med å sørge
for norsk tilstedeværelse i disse områdene. Kystvakten
er i denne sammenheng en viktig og sterk ressurs. Sjøforsvaret
vil i tiden som kommer få behov for mer midler til drift,
ettersom de nye fregattene fases inn i Sjøforsvarets flåte.
Dette er det viktig at man tar hensyn til i de kommende budsjetter.
Luftforsvaret bidrar med suverenitetshevdelse ved overvåkingsflyving
og tilstedeværelse med kampfly. Fremtidens utfordringer
vil kreve mer av Luftforsvaret, nye oppdrag og nye tider krever
en fornyelse av kampfly og transportfly.
Det er etter disse medlemmers oppfatning viktig
at det nå tas initiativ til en anskaffelse av transportfly.
Anskaffelsen av nye kampfly og transportfly må etter disse
medlemmers mening finansieres utenom det ordinære
forsvarsbudsjettet. Det er et paradoks når Forsvarets ledelse
sier at vi skal være forberedt på det usannsynlige,
og at det er usannsynlig at vi står overfor en invasjonstrussel,
da burde det jo være en invasjonstrussel vi skulle forberede
oss for.
Disse medlemmer ser ingen motsetning
mellom å forberede seg for en invasjon og det å utdanne
styrker vi kan benytte til utenlandsoppdrag. Slik disse medlemmer ser
det, er det av avgjørende betydning å utdanne
våre soldater og befal på en slik måte
at de har egenskaper som kan nyttes til de oppdrag Forsvaret måtte
bli pålagt. Det er derfor òg viktig å gi
førstegangstjenesten et kvalitativt godt innhold, slik
at tjenesten blir interessant, utfordrende og hensiktsmessig. Disse medlemmer deler
den oppfatning at det er behov for flere profesjonelle soldater,
men dette må ikke skje på en slik måte
at det undergraver verneplikten. Det er derimot viktig at motiverte
dyktige soldater som er inne til førstegangstjeneste får
tilbud om videre utdanning og karrieremuligheter i Forsvaret.
Den sterkere bruken av Forsvaret som sikkerhetspolitisk
virkemiddel medfører òg at den norske befolknings
syn på Forsvaret endrer seg. Disse medlemmer ser
det som en utfordring å beholde den folkelige tilknytningen
til Forsvaret. Dette sikres gjennom allmenn verneplikt, men dette
må òg ivaretas gjennom en spredt tilstedeværelse
fordelt utover landet. Et sterkt HV vil være med på å sikre
en folkelig forankring for Forsvaret. HV er en viktig ressurs også i
kampen mot terror. HVs oppgaver er endret som en følge
av det nye trusselbildet, men HVs tilknytning til nærområdene
er ikke endret, dog skal HV-styrker kunne deployeres ved behov andre
steder i landet, men generelt er de tilknyttet sitt nærområde.
Dette er viktig både for å beholde lokalkunnskap
og for å sikre en positiv og merkbar tilstedeværelse
av Forsvaret i det daglige. En fremmedgjøring av Forsvaret
gjennom utelukkende satsning på utenlandstjeneste og profesjonelle
styrker, vil virke nedbrytende på forsvarsviljen og forståelsen for
Forsvarets oppgaver i tiden som kommer. Det å beholde et
HV med en styrke på 70 000 soldater vil sikre at HV fortsatt
kan tjene som en viktig deltaker i invasjonsforsvaret. HV må sikres
ressurser slik at utstyr og opplæring er på et
hensiktsmessig nivå. Disse medlemmer er
opptatt av at HV-styrkene får øvet i hensiktsmessig
form og hyppighet. Krigen mot terror gjenspeiler også oppdragene
som gis til HV. HVs spesialavdelinger HV-016 har viktige oppgaver
i forbindelse med kampen mot terror. Det er derfor etter disse
medlemmers oppfatning viktig at disse avdelingene og de
nye dykkeravdelingene får de nødvendige ressurser,
slik at disse avdelinger kan holde en hensiktsmessig standard og
at de består av et hensiktsmessig antall soldater. Derfor ønsker disse
medlemmer å åpne for at de distrikter
som har behov for disse avdelinger og andre avdelinger med spesielle oppgaver,
får anledning til å styrke disse.
Disse medlemmer ser det som naturlig
at mannskaper fra disse avdelinger får mulighet til å søke seg
til avdelinger som tjenestegjør i utenlandsoppdrag, der
det er hensiktsmessig og ønskelig.
Disse medlemmer ønsker å belaste
utenlandsoppdragene og kostnadene i forbindelse med oppdragene på et
eget utenlandsbudsjett, slik at det ikke belaster det ordinære
forsvarsbudsjettet. Det er etter disse medlemmers oppfatning
naturlig å belaste slike kostnader på utenlandsbudsjettet,
da dette ikke har noen direkte innvirkning på norsk økonomi.
Disse medlemmer erkjenner at
dagens sikkerhetspolitiske situasjon preges av det nye fiendebildet. Det
er ikke lenger noen grunn til å frykte en stor krig mellom
stater, slik det var under den kalde krigen. Det internasjonale
samarbeidet mellom stater og organisasjoner bidrar til stabilitet
i vår del av verden. Historisk sett har Europa vært
preget av kriger og fiendskap. Gjennom den foretatte EU- og NATO
utvidelsen har stater som tidligere sto mot hverandre nå fått
felles sikkerhetspolitiske interesser. Demokratiet i medlemslandene
får en dypere forankring gjennom tilknytningen til henholdsvis
EU og NATO, dette er med på å styrke de nye demokratiene
og markerer den endelige slutten på den kalde krigen.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at reserveoffiserene må ses på som en ressurs.
Denne ressursen kan nyttiggjøres ved at det stimuleres
til å engasjere reserveoffiserer i forbindelse med lavintensitet
oppdrag i utlandet. Denne gruppen representerer tidligere befal
som i tillegg til militær erfaring også har alder
og erfaring fra andre områder enn Forsvaret, noe som kan være
verdifullt i en rekke sammenhenger ved for eksempel demokratibygging
og liknende.
Disse medlemmer ønsker å styrke
Forsvaret i forhold til den fremlagte langtidsproposisjon. Disse medlemmer ønsker å styrke
forsvarsbudsjettet med 1,5 mrd. kroner pr. år i fireårsperioden,
til 31 mrd. kroner pr. år, slik at den totale summen for
perioden blir 124 mrd. kroner.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at en omstilling i Forsvaret
er viktig og nødvendig. Disse medlemmer er
imidlertid av den oppfatning at man gjennom Regjeringens forslag
ikke har funnet den riktige balanse mellom internasjonale kapasiteter
og nasjonal tilstedeværelse. Mange av oppgavene som prioriteres
vil gå på bekostning av Forsvarets tilstedeværelse utover
landet, ikke minst i Nord-Norge. Dette er uheldig og unødvendig. Disse
medlemmer er høyst usikker på om man i
realiteten vil skape noe mer samsvar mellom forsvarsstruktur og
finansiering, fordi ambisjonene blant annet når det gjelder
materiellinvesteringer er unødig store og fordi man i en
del tilfelle insisterer på en sentralisering av oppgaver
som må bli fordyrende.
Disse medlemmer vil påpeke
at det ensidige fokuset på nedlegging av arbeidsplasser
ikke er fulgt opp med en tilsvarende reduksjon i oppgaver. Dette medfører
at så langt har faste arbeidsplasser blitt erstattet av
ekstern konsulentarbeidskraft og overtid for de gjenværende
ansatte, med de kostnader det har for Forsvaret. Disse medlemmer er
av den oppfatning at prosessen nå går så raskt
at det skapes nye utgifter og merkostnader bare på grunn
av dette, samtidig som usikkerheten blant de ansatte er stor. Disse medlemmer vil påpeke
at komiteens behandling har avdekket at Forsvaret selv langt fra
har oversikten over de reelle innsparingene som ulike tiltak vil
få, eller hvor mange arbeidsplasser knyttet til de ulike
steder som enten skal nedlegges eller flyttes.
Disse medlemmer deler proposisjonens
mål om at pengene som bevilges skal gi best mulig operativ evne.
Spørsmålet er hvilken operativ evne man ønsker. Disse
medlemmer ønsker en annen balanse mellom nasjonale
og internasjonale kapasiteter og avviser at den sentralisering det
i flere tilfelle legges opp til, vil gi noe bedre operativ evne.
Tvert imot ønsker disse medlemmer å styrke
Forsvarets tilstedeværelse i nord, å opprettholde
Heimevernet som et landsdekkende element i Forsvaret, og å styrke
Sjøforsvaret. Dette innebærer at ambisjonene når
det gjelder å oppfylle ønsker fra NATO om å anskaffe
bestemte kapasiteter må reduseres og at materiellinvesteringene
må gjennomgås med et mer kritisk blikk enn hva
som i dag er tilfellet.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at omstillingen av FLO nå gjennomføres så raskt
at man står i fare for å gjøre vesentlige
feil underveis. Disse medlemmer viser til at en slik
omstilling berører svært mange menneskers arbeidsplass
og at det ikke er holdbart å legge fram forslag hvor man
på langt nær har oversikt over de faktiske konsekvenser. Disse
medlemmer vil advare mot at man bruker OPS (offentlig privat
samarbeid) løsninger som en lettvint måte å redusere
antallet årsverk på og mener Forsvaret burde ta
seg tid til å evaluere de pågående utsettinger
av oppgaver før man valgte å iverksette dette
på flere områder.
Norges sikkerhetspolitiske situasjon preges
av et bredere og mer sammensatt risikobilde, der en omfattende eksistensiell
trussel er erstattet av usikkerhet og uforutsigbarhet med hensyn
til de sikkerhetsutfordringer vi kan bli stilt overfor. Dette gjelder
også potensielle sikkerhetsutfordringer i Norges egne nærområder,
der nordområdenes strategiske betydning og ressursforvaltningen
i store havområder fortsatt vil utgjøre sentrale
rammebetingelser for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Den tradisjonelle oppfatning av sikkerhetspolitikkens
formål har vært knyttet til forsvar av statsmakten
og dens grunnleggende interesser - statssikkerhet, som
et helt grunnleggende sikkerhetsbehov for stat når den
stilles overfor en eksistensiell trussel. Nye sikkerhetsutfordringer
og nye typer væpnede konflikter etter slutten på den
kalde krigen har ført til økt vekt på samfunnssikkerhet. Samfunnssikkerhet dreier
seg om å ivareta sivilbefolkningens trygghet og sikre sentrale samfunnsfunksjoner
og viktig infrastruktur mot angrep og annen skade i situasjoner
der statens eksistens som sådan ikke er truet. Samtidig
har utviklingen medført et økt fokus på menneskelig sikkerhet, som er en viktig del
av samfunnssikkerheten og dreier seg om beskyttelse av enkeltmenneskers
rettigheter, der menneskerettighetene og ikke minst retten til liv
og personlig trygghet står i sentrum.
I tillegg til stats-, samfunns- og menneskelig
sikkerhet, er det å beskytte velferd, miljø og økonomisk
trygghet for det norske folk, grunnleggende norske sikkerhetsinteresser.
Dette har også nær sammenheng med kontroll over
og forsvarlig utnyttelse og beskyttelse av de store ressurser Norge
forvalter på kontinentalsokkelen og i våre store
havområder. Disse utgjør en sentral forutsetning
for verdiskapningen i Norge, og er dessuten av strategisk betydning
for andre stater. Dette knytter viktige norske interesser til den
globale utvikling på energisektoren, til andre staters
interesser på dette området og til beskyttelse
av olje- og gassinstallasjonene. Det samme gjelder internasjonale
regler og prinsipper knyttet til havenes frihet og forvaltning av
ressursene i havet.
Norges sikkerhetspolitiske handlingsrom er nært knyttet
til vår strategiske posisjon. Denne posisjonen er i stor
grad bestemt av en maktpolitisk struktur der NATO, USA, EU og Russland
utgjør de viktigste tyngdepunktene. Forholdet mellom tyngdepunktene
i dette systemet har forandret seg de senere årene. Russlands
posisjon er blitt svekket, mens USA og EU har fått økt
betydning. NATOs rolle og oppgaver har også endret seg.
Disse endringene har styrket norsk sikkerhet på en helt
grunnleggende måte.
Et bredt og sammensatt risikobilde preger Norges sikkerhetspolitiske
omgivelser. Utfordringene og de potensielle trusler er mer diffuse
enn før, og kjennetegnes av glidende overganger mellom
det nasjonale og det internasjonale, og mellom fred, krise, væpnet
konflikt og krig.
Trusler kan oppstå og utvikle seg raskt
og uten særlig forvarsel, blant annet fordi også ikke-statlige
aktører kan true sikkerheten. Motsetninger mellom stater
og ulike grupper kan spre seg i nye og uventede retninger, og forårsake
nye konflikter, basert på endringer i den kulturelle, ideologiske,
religiøse, informasjonsmessige og politiske sfære.
Dette kan føre til angrep fra internasjonal terrorisme,
som ofte har direkte kobling til internasjonal organisert kriminalitet.
Ikke-statlige aktører råder over et stort spekter
av virkemidler, som foruten væpnede anslag kan omfatte
undergraving av lokale politiske regimers legitimitet, utpressing,
informasjonsangrep, spredning av masseødeleggelsesvåpen osv.
Denne utviklingen øker behovet for
samarbeid mellom militære og sivile aktører i
kriser og konflikter, men har samtidig ført til endret
form for samarbeide. Som beskrevet av Sårbarhetsutvalget
(NOU 2000:24), og senere fulgt opp i Innst. S. nr. 9 (2002-2003),
jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), er oppgaven med å ivareta samfunnssikkerheten
stadig viktigere gitt moderne samfunns sårbarhet.
Målene for norsk sikkerhetspolitikk
danner grunnlaget for anvendelsen av norske sikkerhetspolitiske
virkemidler, og bidrar til å operasjonalisere Norges grunnleggende
sikkerhetsinteresser. De sikkerhetspolitiske utviklingstrekk og
rammebetingelser som er oppsummert i det foregående, begrunner
enkelte justeringer som bygger videre på den justering
og presisering av de overordnede sikkerhetspolitiske mål
som Stortinget la til grunn i Innst. S. nr. 342 (2000-2001) og Innst.
S. nr. 232 (2001-2002). Det er viktig å fremstille de sikkerhetspolitiske
mål på en måte som bedre gjenspeiler
de rådende sikkerhetspolitiske utfordringer, ikke minst
den økte vekt som tillegges samfunnssikkerhet. På dette
grunnlag foreslår Regjeringen at de overordnede mål
for norsk sikkerhetspolitikk for perioden 2005-2008 skal være:
– å forebygge
krig og fremveksten av ulike trusler mot norsk og kollektiv sikkerhet
– å bidra til fred, stabilitet
og videre utvikling av den internasjonale rettsorden
– å ivareta norsk suverenitet,
norske rettigheter og interesser og beskytte norsk handlefrihet
overfor politisk, militært og annet press
– sammen med våre allierte å forsvare
Norge og NATO mot anslag og angrep
– å sikre samfunnet mot
anslag og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.
FN spiller en nøkkelrolle for norsk
sikkerhetspolitikk. Norsk sikkerhet er nært knyttet til
eksistensen av velfungerende ordninger for sikkerhetssamarbeid i
en global ramme. Samarbeidet innenfor rammen av FN, som har det
primære ansvaret for å ivareta internasjonal fred
og sikkerhet, er av stor betydning for Norge. Norge er tjent med
at internasjonale sikkerhetsutfordringer finner sin løsning
innenfor en bred konsensus, basert på prinsippene i FN-pakten
og gjennom forankring i folkeretten. Norge legger avgjørende
vekt på FN som et globalt og overordnet sikkerhetspolitisk fastpunkt.
Det er Regjeringens mål at Norge skal
bidra aktivt til at FN skal kunne være i stand til å løse
sine oppgaver på en god måte, inkludert gjennom
militære bidrag til FN-operasjoner. FN makter ikke selv å gjennomføre alle
de fredsoperasjoner som det har vært nødvendig å etablere
i arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet. Fra FNs side har
det derfor vært ønskelig at regionale organisasjoner
som EU og NATO har påtatt seg et større ansvar,
og FN har i en rekke tilfelle gitt mandat til operasjoner der medlemsland
eller regionale organisasjoner står for den faktiske gjennomføringen,
som for eksempel i Irak, i Afghanistan og på Balkan. Gjennom
en slik arbeidsdeling kan regionale organisasjoner som NATO og EU
avlaste FN, og derved styrke FNs rolle og handlekraft.
Innenfor den overordnede rammen som legges av FN,
forblir NATO hjørnestenen i norsk sikkerhetspolitikk. NATO
virkeliggjør den transatlantiske forbindelse som knytter
sikkerheten i Nord-Amerika til europeisk sikkerhet. For Norge er
det et overordnet mål å bidra aktivt til at NATO
kan utføre sine samlede sikkerhetsoppgaver på en
troverdig og effektiv måte. Det eksisterer i dag ingen
direkte konvensjonelle militære trusler mot NATOs område,
men internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen
og missiler med lang rekkevidde, representerer en ny type trussel
mot de alliertes samfunn, suverenitet og territorielle integritet.
Aktive tiltak mot fortsatt spredning av masseødeleggelsesvåpen,
deres leveringsmidler og internasjonal terrorisme, vil derfor forbli
et sentralt allianseanliggende.
For at NATO skal ha evnen til å møte
de sikkerhetspolitiske utfordringene der det er behov, er det av
sentral betydning at NATO-landenes militære styrker er
i stand til å handle raskt og effektivt. Styrkene må med andre
ord være anvendbare og tilgjengelige. Det er et stort behov
både for styrker med rask reaksjonsevne, og for styrker
som gir utholdenhet over tid. Vedtakene på toppmøtet
i Praha høsten 2002 bidrar til å sikre at NATO
får de kapasitetene som trengs for å kunne møte fremtidens
utfordringer, men det er medlemslandenes ansvar å gjøre
disse styrkene anvendbare og deployerbare. Den sikkerhetspolitiske
utvikling og utviklingen i NATO fører til at det blir enda
viktigere for Norge å utvikle et tett forsvarspolitisk
samarbeid med allierte land for å virkeliggjøre
intensjonene om å utvikle relevante militære kapasiteter,
slik det ble bestemt på toppmøtet i Praha. Nordsjøstrategien
vil stå sentralt i denne forbindelse.
I 2004 ble NATO utvidet med 7 nye land (Bulgaria, Estland,
Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia), til totalt 26 medlemsland.
Parallelt har alliansen styrket samarbeidet med både Russland,
Ukraina, de resterende partnerlandene innenfor rammen av Partnerskap
for fred, og med landene som er med i NATOs middelhavsdialog. Denne
utviklingen er et uttrykk for den inkluderende og stabiliserende
rolle alliansen ønsker å spille i en ny tid.
De strukturelle endringene i NATO er betydelige
og gjennomgripende, og hovedmålsettingen er å styrke alliansens
operative kapasiteter. I den senere tid utgjør etableringen
av NATO Response Force (NRF), etableringen
av en ny kommando- og styrkestruktur,
og Prague Capabilities Commitment (PCC)
de viktigste elementer i alliansens arbeid for å endre
og tilpasse sine militære styrker.
Parallelt med de gjennomgripende endringene
i NATO, er også det europeiske samarbeidet innenfor sikkerhets-
og forsvarspolitikken i betydelig utvikling. EU har den siste tiden
styrket sin ambisjon om å utøve en felles utenriks-
og sikkerhetspolitikk (Common Foreign and Security
Policy - CFSP) gjennom å vedta en sikkerhetspolitisk
strategi (Solana-papiret) som tar til orde for en mer slagkraftig
og forent utenrikspolitikk. Denne ambisjonen demonstreres også gjennom
at EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk (European
Security and Defence Policy - ESDP) de siste årene
har blitt styrket, både på det politiske og praktiske
plan.
Den sikkerhetspolitiske rollefordelingen mellom NATO
og EU er fortsatt ikke endelig avklart. Risikoen for duplisering
og konkurranse med NATO er i den forbindelse til stede, alt avhengig
av hvilke konkrete løsninger som utvikles i fremtiden.
For Norge er den konkrete praktiseringen av deltakerrettighetene
for allierte ikke-EU land i forbindelse med EU-ledede operasjoner
meget viktig. Norges evne til å påvirke utviklingen
av ESDP er minimal. Det er av grunnleggende betydning for Norge
at samarbeidet mellom EU og NATO forblir konstruktivt og baseres på åpenhet,
samarbeid og gjensidig koordinering. Det er dessuten vesentlig at
de to organisasjonene ikke utvikler konkurrerende strukturer. En
aktiv norsk europapolitikk, som søker reell norsk medinnflytelse
i EUs militære krisehåndtering, er avgjørende
for å ivareta norske interesser i et Europa i endring.
Dette er også en forutsetning for at Norge skal kunne bidra
til en styrket europeisk krisehåndteringskapasitet.
USAs dominante posisjon i internasjonal politikk,
og det faktum at nasjonal sikkerhet har fått økt
betydning i amerikansk politikk, har betydelige føringer
på USAs politikk på den internasjonale arena og
overfor Europa. Det endrede risikobildet har ført til nye
internasjonale samarbeidsmønstre, noe som fremfor alt kommer
til syne gjennom kampen mot terrorisme. Et annet trekk ved det nye
strategiske bildet er større politiske forskjeller mellom
USA og enkelte sentrale europeiske allierte, noe som på utvalgte
områder har ført til mer markante interessemotsetninger.
Slike motsetninger har til dels blitt forsterket ved at den sikkerhetspolitiske rollefordelingen
mellom EU og NATO, og med det også mellom EU og USA, er
i støpeskjeen. De transatlantiske bånd er fortsatt
sterke, og ovennevnte motsetninger bør derfor ikke overdrives.
I så henseende er det svært viktig for Norge at
NATOs rolle som transatlantisk konsultasjonsorgan styrkes. Samtidig
er det viktig å delta aktivt i det fremvoksende europeiske
forsvarssamarbeidet.
Dagens Russland utgjør ingen militær
trussel mot Norge, men vil fortsatt være en sentral rammefaktor
for utformingen av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Våre
to land grenser opp mot hverandre i et område av stor ressursmessig
og strategisk betydning, hvor det fortsatt eksisterer uavklarte
spørsmål. Norsk samfunnssikkerhet berøres
direkte av den potensielle forurensningsfaren knyttet til militær
eller tidligere militær aktivitet i Nordvest-Russland.
Dette gjelder også de russiske sivile kjernekraftverk. Økt
olje- og gassutvinning i nordområdene, samt omfattende
skipstransport av olje langs vår kyst, vil gi økt
risiko for forurensning. Denne utfordringen må håndteres.
Flernasjonalt samarbeid og fortsatt felles innsats for å redusere
og fjerne potensielle miljøtrusler mot Barentshavets sårbare økologi
og mot samfunnssikkerheten, er her avgjørende. På disse
felt har Norge og Russland sammenfallende interesser. Norge er tjent
med at Russland involveres i et nært politisk og militært
samarbeid med NATO så vel som EU og USA.
Norden og Østersjøregionen
preges av økende gjensidig samarbeid og stabilitet. De
baltiske lands forestående medlemskap i NATO og EU bidrar
til å forsterke denne trenden. Det nordiske samarbeidet
på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området
har fått økt betydning for Norge, ikke minst fordi
samarbeidet mellom NATO og EU er i støpeskjeen. Norge har
i løpet av 1990-tallet videreutviklet det forsvarspolitiske
samarbeidet med de andre nordiske land og med de baltiske land.
De globale utviklingstrendene peker i retning
av et uforutsigbart risikobilde, som i hovedsak er knyttet til faktorer
utenfor vårt nærområde. Norges ressurser
og Norges strategiske beliggenhet kan likevel medføre anslag
og andre direkte konsekvenser som kan true våre nasjonale
interesser. Det eksisterer derimot ingen trussel om et større
militært angrep fra en annen stat mot norsk territorium
på kort og midlere sikt. Dette betyr at de tradisjonelt
dimensjonerende faktorene for norsk forsvarspolitikk og utformingen
av Forsvaret, ikke lenger har sin tidligere betydning. I stedet
er det uforutsigbarhet og det dynamiske risikobildet som fremstår
som den viktigste faktoren. Norsk sikkerhetspolitikk må ta
høyde for dette sammensatte bildet.
Begrensede anslag mot samfunnssikkerheten er
i dag mer sannsynlige enn faren for mer tradisjonelle omfattende
militære angrep mot Norge. Denne type anslag kan komme
både fra statlige og ikke-statlige aktører. Sikkerhetspolitikken
må favne om både sannsynlige og mindre sannsynlige
trusler, men likevel skille mellom dem. Dette innebærer
at samfunnssikkerhet i dag bør få en mer fremtredende
rolle i utformingen av sikkerhetspolitikken.
Norge disponerer rike naturressurser i store
havområder, og grenser i nord mot en stormakt. Disse to
faktorer er langt på vei avgjørende for nærområdedimensjonen.
I tillegg kommer de globale utfordringer og trusler som også kan
gi seg direkte utslag eller gi ringvirkninger i vårt nærområde.
På kort og midlere sikt er det svært lite sannsynlig
at Norge vil bli utsatt for en direkte territoriell militær
trussel. Trusselen om invasjon med påfølgende
okkupasjon av Norge kan derfor ikke være dimensjonerende
eller styrende for utformingen av Forsvaret. Dette innebærer
imidlertid ikke at Norge kan se bort fra utfordringer mot norsk
territorium som må kunne møtes med militære
virkemidler.
Norges forvaltningsområde til havs
er stort for et land med bare 4,5 millioner innbyggere, og inneholder ressurser
av strategisk betydning for andre stater. Norge må være
i stand til å håndtere politisk press, terroranslag
og eventuelle forsøk på militære anslag
mot olje- og gassinstallasjonene, og mot nasjonal infrastruktur
generelt. Forsvaret har viktige oppgaver knyttet til beskyttelse
og forvaltningen av disse ressursene, blant annet gjennom overvåkning,
myndighetsutøvelse, suverenitetshevdelse og kriseberedskap.
Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk må legge opp til
at Forsvaret besitter de rette virkemidler for å opprettholde en
nødvendig grad av etterretning, myndighetsutøvelse og
suverenitetshevdelse, gjennom tilstedeværelse og aktiv
oppfølging.
Komiteen vil vise
til at sikkerhetspolitikken preges av at trusselbildet endrer seg
kontinuerlig og alltid vil være påvirket av de
utviklingstrekk som til enhver tid kjennetegner vårt eget
samfunn, våre nærområder og i det globale
samfunnet.
Komiteen viser til at sikkerhetspolitikken
i tillegg har vært preget av uforutsigbare hendelser, som
på kort sikt kan endre både den internasjonale
situasjonen, maktforholdet og den hjemlige forsvars-, utenriks-
og sikkerhetspolitikken.
Murens fall i Berlin 9. november 1989, massakrene
i Srebrenica i 1995 og terroranslaget mot World Trade Center og
Pentagon 11. september 2001 representerer hver for seg hendelser
som har fått store konsekvenser for sikkerhetspolitikken
og internasjonal politikk. I kjølvannet av Sovjetunionens
fall, den etniske rensingen på Balkan, den økte
spenningen i Midtøsten og den raske globaliseringen har
internasjonal kriminalitet, terrorisme, korrupsjon, atomavfall og
spredning av smittsomme sykdommer blitt uforutsigbare elementer
i trusselbildet.
Komiteen deler proposisjonens
vurdering av at globaliseringen har ført til gjensidig
avhengighet mellom land og regioner, med redusert betydning av geografisk
avstand og omfattende endringer i forholdene innenfor og mellom
stater og samfunn som resultat. Utfordringene for norsk og internasjonal sikkerhet
er i stor grad endret som følge av det.
Komiteen mener at det viktigste
sikkerhetspolitiske arbeidet er gjennom internasjonalt samarbeid, internasjonale
organisasjoner og kjøreregler å skape et samfunn
tuftet på demokratiske stater der alle mennesker har sosial
sikkerhet, basert på menneskerettigheter og rettferdig
fordeling og der alle har rett til arbeid og muligheter til å forsørge
seg selv. Komiteen vil videre understreke at alle
mennesker har rett til å bli vernet mot overgrep og at
elementære menneskeretter må være allmenne
og ikke kulturrelative.
Komiteen mener at aktivt fredsarbeid
også er å bygge en sterkere internasjonal rettsorden
med bedre styringsinstrumenter enn det det globale samfunnet har i
dag. Komiteen mener at FN må stå helt
sentralt i et slikt arbeid, basert på rettsprinsipper,
folkerett og målene om fattigdomsbekjempelse.
Komiteen vil vise til at flertallet
av de væpnede konfliktene som har utspilt seg etter den
kalde krigens slutt, har foregått mellom grupper innenfor
et lands grenser. Dette er konflikter som har vist seg å være
et internasjonalt sikkerhetsproblem. Slike konflikter kan være
destabiliserende i en region, og de utfordrer internasjonale normer
og rettsregler. Komiteen vil i den forbindelse vise
til blodbadet i Rwanda, overgrepene i Sierra Leone, massakren i
Srebrenica og Talibans totalitære regime og kvinneundertrykking. Komiteen har merket
seg at proposisjonen legger vekt på at økt vekt på menneskerettigheter
har skapt en ny debatt knyttet til spørsmålet
om humanitær intervensjon. Komiteen vil
i den forbindelse også vise til at da Norge i januar 2001
tok sete i FNs sikkerhetsråd for to år, var konfliktforebygging
og konfliktløsning blant våre prioriterte temaer.
Komiteen viser til at internasjonal
terrorisme ble definert som en av de nye truslene i NATOs strategiske konsept
fra 1999. Komiteen vil vise til sine merknader om
terrorisme og tiltak mot terrorisme i Innst. S. nr. 232 (2001-2002),
jf. St.prp. nr. 55 og i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld.
nr. 17 (2001-2002).
Komiteen vil bemerke at det har
vokst fram ulike aktører og utfordringer som truer sikkerheten
til det moderne, åpne, demokratiske og teknologiske samfunnet.
Et mål for forsvars- og sikkerhetspolitikken er å sikre
grunnleggende verdier og normer som demokrati, rettssikkerhet og
menneskerettigheter. Den samlede forsvarspolitikken må bidra
til at den enkelte borgers sikkerhet settes i sentrum. Komiteen mener
utviklingen understreker behovet for nye samarbeidsformer mellom
sivilt og militært beredskap og et modernisert totalforsvarskonsept
for beredskap og krisehåndtering.
Komiteen vil understreke at nedrustning
og ikke-spredning alltid har stått i fokus i Norge, både
hos politiske myndigheter og hos det norske folk. Bekjempelse av
atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen
er en viktig del både av norsk forsvarspolitikk og arbeidet
i NATO-alliansen og andre internasjonale fora. Komiteen vil
legge avgjørende vekt på at Norge bidrar til at
ikke-spredningsarbeidet fortsetter og at Ikke-spredningsavtalen
(NPT) videreføres og styrkes fram mot 2011. NPT er i dag
det eneste multinasjonale ikke-spredningsalternativet.
Komiteen vil videre be Regjeringen
bidra til å verne om og videreføre de 13 skrittene
mot atomnedrustning fra Tilsynskonferansen i 2000. Komiteen vil
be Regjeringen fortsette arbeidet med å søke å kanalisere
noen av pengene fra G-8-initiativet til opprydding av atomavfall
i Nordvest-Russland. Komiteen vil vise til at atomavfallet
i nevnte område trolig er det lettest tilgjengelige materialet
for utvikling av såkalte "dirty bombs".
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er enig med
Regjeringen i at NATO forblir hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk. Flertallet mener
Prague Capabilities Commitments (PCC), interoperabilitet og arbeidsfordeling
i alliansen er viktige og riktige skritt for å videreutvikle
NATO til et sikkerhetspolitisk og forsvarspolitisk verktøy,
tilpasset nye utfordringer, globalt og regionalt. Flertallet vil
gi uttrykk for at en forsvarsallianse må ha militære kapasiteter
for å ha politisk autoritet. Flertallet mener
at dersom alliansen skal være et slagkraftsikkerhetspolitisk
instrument, må alle medlemslandene fungere godt sammen.
Det betyr økt alliert samtrening og økt forsvarssamarbeid
mellom enkelte NATO-land. Flertallet vil særlig
peke på det økende samarbeidet innen alliansen
mellom Norge, Danmark og Nederland. Flertallet mener
norske sikkerhetsinteresser bare kan ivaretas i nært samvirke
med våre allierte.
Flertallet er enige med proposisjonen
i at for Norge og mindre land er det av grunnleggende betydning å verne
om og styrke NATOs konsultasjonsmekanismer. Dette bl.a. for å hindre
en politisk marginalisering av mindre land. Konsensusprinsippet
er viktig, men krever fleksibilitet og kompromissvilje for at NATO skal
fungere effektivt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet vil peke på at omstillingen av
NATO har gitt oss et helt nytt NATO som i stor grad er innrettet
på å håndtere trusler i form av terrorisme
og masseødeleggelsesvåpen. NATO opptrer nå med
en ny geografisk uavhengighet. Disse medlemmer mener
det er viktig å sikre at NATO opprettholder evnen til å forsvare
eget territorium gjennom blant annet kunnskap om - og øvelsesaktivitet
i eget område. Særlig er det viktig å sørge
for at NATO har kapasiteter som kan benyttes i nordområdene,
siden Norge er i en helt spesiell sikkerhetspolitisk situasjon knyttet
til energi og som randstat til Russland.
Disse medlemmer vil peke på at
NATOs reaksjonsstyrke (NRF), opprinnelig et amerikansk initiativ, skal
være fullt operativ i oktober 2006. Norge har meldt på kapasitet
til NRF, og det må konstateres at det norske bidraget til
NRF vil binde opp svært store ressurser.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartimener tilnærmingen bak Nordsjøstrategien
har mange elementer i seg som er illustrerende for en tilnærming
som i større grad enn hva Regjeringen legger opp til tar
opp i seg Norges faktiske sikkerhetspolitiske utfordringer. Samarbeid
med land i vår geografiske nærhet, som i tillegg
har det til felles at de har en rekke utfordringer som er felles
for Norges utfordringer, er etter dette medlemmets syn både
fremtidsrettet og vil kunne medføre økt sikkerhet.
Dette vil være svært positivt. Dette
medlem vil i denne sammenhengen peke på faktorer
som vakthold langs kyst, kystvernberedskap, beredskap mot store
oljeutslipp og andre miljøkatastrofer som noen sentrale
oppgaver i denne sammenhengen.
Dette medlemvil
samtidig gå mot at Nordsjøstrategien for landene
som står bak den og støtter opp om den skal utvikles
innenfor rammene av og i relasjon til NATO-samarbeidet eller EUs
forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid. Nordsjøsamarbeidet
må etter dette medlemssyn
forbeholdes defensive forsvars- og sikkerhetspolitiske oppgaver.
1. mai i år ble også EU
utvidet med 10 medlemsland. Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vektlegge at flere av disse ikke engang var selvstendige stater
for 15 år siden. Flertallet mener utvidelsen
både av EU og NATO er bidrag til et fredeligere og mer
stabilt Europa, og at når NATO nå består
av 26 land, er alliansen langt på vei blitt en alleuropeisk,
transatlantisk sikkerhetsallianse. Flertallet viser
til at Europa endelig er samlet og at den kalde krigen definitivt
er over.
Flertallet vil vise til at en
stor utfordring for Norge er utviklingen av det europeiske forsvars-
og sikkerhetssamarbeidet innenfor EU. Dette samarbeidet ble styrket
på EUs toppmøte 12. desember 2003, der EUs medlemmer
kom fram til et kompromiss. Hovedpunktene i kompromisset var at
for å planlegge bedre for EU-ledede operasjoner med tilgang
til NATO-ressurser (Berlin Pluss), etableres en liten EU-celle i NATO-hovedkvarteret
på SHAPE, samtidig med etablering av et NATO liaison element
i EUs militære stab.
Flertallet støtter proposisjonen
i at den konkrete praktiseringen av deltakerrettighetene for allierte
ikke-EU-land i forbindelse med EU-ledede operasjoner er helt avgjørende. Flertallet finner
imidlertid grunn til å understreke at Norges muligheter
til å påvirke utviklingen av ESDP er liten.
Komiteenmener diktaturenes fall og demokratiets fremvekst
i de tidligere sovjetstatene er den viktigste enkeltårsaken
til at Europa i dag er mer fredelig og stabilt enn for 15 år
siden. Ytterligere stabilisering av de forholdsvis unge demokratiene
rent institusjonelt, samt fremvekst av stabile sosiale forhold vil
være avgjørende for en fortsatt fredelig utvikling
i de nye medlemslandene i EU og NATO. Komiteenser det imidlertid som naturlig - og
vil også understreke betyd-ningen av - at Norge viser respekt
for de tidligere diktaturenes beslutninger om å delta i
EU og NATO, ikke minst på bakgrunn av disse landenes forhistorie
som medlemsland i Sovjetunionen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartivil vise til den økte militariseringen som
synes å være målsetningen for EU-landenes
militærpolitiske samarbeid. Dette medlem vil
i denne sammenhengen særlig vise til artikkel 40 i forslaget
til ny EU-grunnlov, der det slås fast at "Medlemsstatene forplikter
seg til gradvis å forbedre deres militære kapasitet",
og mener dette er å se på som en naturlig oppfølging
av den utviklingen som har foregått innen det militærpolitiske
området i EU de seinere årene. Dette medlemregistrerer at et EU-medlemskap for Norges
vedkommende trolig vil innebære både økt
militarisering og påbud om økt bruk av økonomiske midler
så vel som andre ressurser på Forsvaret. Dette
er en utvikling dette medlemer
svært negativ til.
Dette medlemunderstreker
at det for Norge som småstat er avgjørende at
internasjonale normer og regler for maktbruk og konflikthåndtering
respekteres og videreutvikles på en måte som støtter
opp under hensyn til fred, demokrati og menneskerettigheter. Dette
medlem viser til den sterke understrekingen av FNs rolle
som internasjonalt samarbeidsorgan for fred og sikkerhet i St.prp.
nr. 42 (2003-2004) slik det er uttrykt i kapittel 3:
"Det internasjonale samfunnets arbeid for fred og sikkerhet
har som mål at konflikter skal løses på annen måte
enn gjennom bruk av voldsmakt, først og fremst gjennom
bruk av FN og i tråd med folkeretten. Denne tilnærmingen
er en bærebjelke i regjeringens utenriks- og sikkerhetspolitikk,
der FN er det viktigste globale samarbeidsorganet."
Dette medlem støtter
dette, og understreker at Norge som en konsekvens av dette må gå sterkt
i rette med våre allierte når disse er ansvarlige
for å undergrave FNs rolle og folkeretten, slik tilfellet
var under Irak-krigen. Norge må også forhindre
at NATO brukes på en måte som undergraver FN og
folkeretten ved at NATO tiltar seg en rolle i internasjonale konflikter
som tilligger FN. Dette medlem viser til at våren
2003 ble det synliggjort en grunnleggende uenighet mellom sentrale
medlemsland i synet på internasjonal konflikthåndtering
i forbindelse med Irak-krisen og den påfølgende
krigen. USA og Storbritannia satte FN til side da de gikk til krig
mot Irak uten mandat fra FN.
Dette medlem mener at de nylige
avsløringene av systematiske brudd på Genève-konvensjonene
og FNs torturkonvensjon som ble synliggjort gjennom dokumentasjon
for godkjente forhørsteknikker framlagt i det amerikanske
Senatet i mai 2004, ytterligere understreker uenighet mellom Norge
og våre nære allierte når det gjelder
sentrale normer og verdier i det internasjonale samfunnet. Dette
medlem mener at NATO-alliansens relevans for ivaretakelse
av vår sikkerhet er langt fra åpenbar, og at det
er behov for en bred debatt om hvilke allianser og typer av samarbeid med
andre land som på best mulig måte bidrar til å trygge
sikkerheten i vår del av verden. Dette medlem viser
til at Sosialistisk Venstreparti er prinsipielt imot Norges medlemskap
i NATO, og er kritisk til en rekke sider ved NATO - i første
rekke den rollen alliansen fremdeles lar atomvåpen spille
i sin strategi, og utvidelsen av NATOs rolle internasjonalt gjennom
den såkalte out-of-area-strategien.
Dette medlem mener at vi må basere
norsk alliansepolitikk på at våre allierte skal
bidra til å styrke FN, og en internasjonal rettsorden skal
bidra til å trygge vårt demokrati, vår
suverenitet og våre sentrale sikkerhetsinteresser. Dette
medlem mener at Norge er tjent med en mer selvstendig rolle
i forhold til USA, særlig i en tid hvor den amerikanske
administrasjonen fører en politikk som går i motsatt
retning av Norges interesser på en rekke områder.
I tillegg til ulike holdning til folkerettslige forpliktelser, vil
dette medlem vise til USAs nasjonale sikkerhetsstrategi som bygger
på forebyggende angrep. Dette medlem mener
at en slik strategi er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet,
at Norge må ta klart avstand fra denne strategien. Dette
medlem tar til etterretning at det er et politisk flertall
i Norge for å beholde dagens alliansetilknytning, men peker
samtidig på at det er bred enighet om å styrke
samarbeidet med enkeltland innen alliansen for eksempel gjennom
Nordsjø-samarbeidet.
Dette medlem mener det er naturlig
for Norge å videreutvikle et forsvars- og sikkerhetspolitisk
samarbeid med nærstående land, og at det også burde
ligge til rette for å videreutvikle samarbeidet med Sverige
selv om landet ikke er med i NATO. Dette medlem er kritisk
til at Norge skal bidra til NATOs hurtigreaksjonsstyrker, og at
dette kan komme til å gå ut over Norges mulighet
til å kunne stille styrker til rådighet for fredsbevarende
operasjoner i FN-regi.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil i tillegg vise til økte forskjeller
i levekår globalt, større knapphet på livsnødvendige
ressurser blant store folkegrupper samt omfattende militær
inngripen i områder med historiske konflikter fra Vestens
side som årsaker til et mer ustabilt og uforutsigbart trusselbilde.
Dette er forhold som etter disse medlemmerssyn på dramatisk vis har påvirket,
og vil komme til å påvirke den sikkerhetspolitiske
situasjonen globalt. Ustabilitet, nød, fattigdom og sosial
uro skaper etter disse medlemmerssyn grobunn
for fremvekst av terrorisme, men rettferdiggjør ikke bruk
av terrorisme som virkemiddel. Disse forholdene må etter disse
medlemmerssyn derfor også spille
en avgjørende rolle i utformingen av norsk sikkerhetspolitikk.
Norsk internasjonal politikk må søke å motvirke
terrorisme, men må etter disse medlemmerssyn i hovedsak være basert på en ambisjon
om å motvirke årsakene til terror.
Disse medlemmer understreker økte
forskjeller i levekår og knapphet på livsnødvendige
ressurser blant store folkegrupper som kime til alvorlige konflikter. Disse
medlemmer mener Norge må bidra sterkere i det internasjonale
samfunnet til en erkjennelse av at vår tids felles sikkerhetsutfordringer
i liten grad kan løses militært, og at det i dag
er en alvorlig ubalanse i forholdet mellom de ressurser som brukes
på militære kapasiteter i forhold til hva som
brukes til å forebygge konflikter og finne politiske løsninger
på de viktigste sikkerhetsutfordringene. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng peke på følgende trusler og
på de alvorlige trusler for fred og sikkerhet som kan oppstå i
kombinasjonen av disse:
– Menneskeskapte
katastrofer (klimaendringer)
– Landminer
– Velstandskløft, globalt
så vel som innenfor nærmere geografiske områder
Ekstrem fattigdom
– Fremvekst av sosial uro i våre
nærområder
– Negative effekter av globalisering
– Internasjonal kriminalitet
– Masseødeleggelsesvåpen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
for øvrig til Sosialistisk Venstrepartis syn på NATO-samarbeidet,
herunder NATOs atomstrategi. Dette medlem viser til
den brede enigheten om at spredning av masseødeleggelsesvåpen er
et internasjonalt sikkerhetsproblem, og Norges engasjement på dette
området. Dette medlem mener at de store
mengdene atomvåpen i en rekke land er en viktig del av
dette problemkomplekset, at ikke-spredningsarbeidet og arbeidet
for å avskaffe atomvåpen ikke vil lykkes om en
ikke får til en svekking av den generelle politiske betydningen
av atomvåpen og at NATO må bidra i denne sammenhengen
ved å avvikle den rollen atomvåpen i dag spiller
for alliansen.
Dette medlem vil advare mot at
det legges for stor vekt på mulighetene for å bekjempe
terrortrusselen med militære virkemidler, og bruke terrortrusselen
som påskudd for nye rustningskappløp. Dette
medlem viser til at de mest alvorlige truslene mot internasjonal fred
og sikkerhet i dag må løses med politiske, diplomatiske
og økonomiske virkemidler. Terrorisme må bekjempes
med et bredt spekter av virkemidler og er i første rekke
en politimessig oppgave.
Dette medlem er enig i hovedlinjene
som trekkes opp i St.prp. nr. 42 (2003-2004), avsnitt 3.1, men vil understreke
de konflikter som også forsterkes som følge av
globalisering, blant annet i områder i verden hvor mennesker
opplever at globaliseringen for dem fører til marginalisering
i verdenssamfunnet.
Dette medlem mener at vi må basere
norsk alliansepolitikk på at våre allierte skal
bidra til å styrke FN, og at en internasjonal rettsorden
skal bidra til å trygge vårt demokrati, vår
suverenitet og våre sentrale sikkerhetsinteresser.
Dette medlem mener at det også for
Norges vedkommende må etableres en bedre balanse mellom
de midler som brukes på militært forsvar og de
midler som brukes på de bredere sikkerhetsutfordringene
og på samfunnssikkerhet. Dette medlem understreker at
det er bred enighet om at Norge ikke står overfor noen
militære trusler, men at det kan pekes på et sett med
utfordringer mot samfunnssikkerheten, blant annet trussel om terroranslag. Dette
medlem vil igjen understreke at det er en politimessig oppgave å forebygge
og bekjempe terror, og at det er lite hensiktsmessig at det legges
opp til at dette skal være en sentral oppgave for Forsvaret. Dette
medlem mener at det er behov for en overføring
av ressurser fra militært forsvar i Norge, til arbeid for å redusere
samfunnets sårbarhet og til en styrket sivil beredskap. Dette medlem viser
til St.meld. nr. 39 (2003-2004) hvor det er naturlig å komme
tilbake til dette.
Dette medlemmener
den økte militariseringen av EU er svært urovekkende.
EU fremstår riktignok ikke i dag som en egen militær
størrelse, men det synes åpenbart at det innenfor
Unionens rekker er sterk vilje til å sette foreliggende
planer om oppbygging og opptrapping av fellesmilitære innsatser
og strukturer ut i livet. Dette medlemer særlig bekymret over at en del
av planene som foreligger omfatter bruk av militærmakt
langt utenfor EUs geografiske område, altså aktiv bruk
av den såkalte "out of area"-strategien. Utviklingen synes
motivert av et ønske om at EU i større grad enn
i dag på egen hånd både skal ha mulighet
og kapasitet til å ordne opp dersom det oppstår
ustabile forhold i Unionens nærområder, som i
gitte situasjoner kan true EUs sikkerhet og interesser.
Dette medlemer
sterkt kritisk til en slik utvikling, og ser derfor grunn til å understreke
at Norge og norsk forsvarspolitikk ikke må gjøres
til en del av denne militariseringen, verken ved at Norge blir EU-medlem
eller ved at Norge utenfor EU ukritisk følger opp eller
ber om å få bli inkludert i EUs svært
offensive militærpolitiske målsetninger. Det vises
i denne sammenhengen til at Sosialistisk Venstreparti er mot norsk medlemskap
i EU.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil advare mot
en sikkerhetspolitisk analyse som tar utgangspunkt i en forestilling
om at nasjonalstaten skulle ha utspilt sin betydning i internasjonal
politikk. Dette vil igjen kunne svekke betydningen av suverenitetshevdelse,
noe disse medlemmer anser som svært viktig,
ikke minst for et land med ansvar for store ressurser på kontinentalsokkelen, nærhet
til store havområder og omstridte nordområder.
Disse medlemmer vil peke på at
Norge med sin utsatte beliggenhet som randstat i forhold til Russland og
som kyststat til de strategisk viktige nordlige havområdene,
antagelig er i en annen og mer utsatt situasjon enn andre medlemsland
i NATO. Selv om mulighetene for en storkonflikt knyttet til våre
områder er blitt mindre, er ikke den strategiske betydningen
av nordområdene blitt mindre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet mener det er avgjørende for Norge
som ikke-medlem av EU, at NATO forblir det sentrale organet for
forsvars- og sikkerhetspolitiske konsultasjoner mellom de allierte. EUs
utenriks- og forsvarspolitiske ambisjoner kan svekke NATO ved at
det oppstår unødvendige konflikter på tvers
av Atlanteren. I en tid hvor USA i større grad ser ut til å være
innstilt på å gå alene i internasjonale
konflikter, er det nødvendig at europeiske NATO-partnere
bestreber seg på et tettest mulig samspill med USA. Disse
medlemmer har vanskelig for å se at EUs forsvars-
og sikkerhetspolitiske samarbeid vil være avgjørende
for Norges sikkerhet. EUs forsvarspolitiske samarbeid og forsøk
på å bygge opp egen hær er foreløpig
i en tidlig fase, og det er høyst usikkert hva utfallet
av arbeidet vil bli.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at denne situasjonen tilsier at man fra norsk side nøye
tenker gjennom de "fredstidsoppgaver" det norske forsvaret bør
ha. Fredstidsoppgavene har det til felles at det ikke er kampkraft,
stridsevne og seier på høyteknologisk mark alene
som vil være et nasjonalt forsvars mest relevante kapasitet.
Derimot vil vår stilling som randstat forutsette at Norge
opprettholder et synlig, troverdig og relevant militært
forsvar, som et signal til omverdenen om hvor Norges interesser
og prioriteringer ligger, og som en garanti for at vi tar våre
forpliktelser for utøvelse av jurisdiksjon og territoriell
sikkerhet på alvor.
Disse medlemmer ser det som naturlig å se omleggingen
av Forsvaret i sammenheng med den sikkerhetspolitiske utvikling.
Norges sikkerhetspolitiske situasjon påvirkes av vår
geografiske beliggenhet og tilknytning til NATO. Dersom det oppstår
en konflikt som utvikler et øst/vest-perspektiv,
vil dette lett føre til en økt spenning og sensitivitet
i nordområdene. Det faktum at grense- og ansvarsforholdene
er uavklart i nordområdene, øker risikoen for
konflikt og kriser. Dersom det skulle oppstå kriser, er
det av avgjørende betydning at vi har egne ressurser i
form av egnede styrker og materiell til å løse
oppgaven. Disse medlemmer mener det er av stor viktighet å opprettholde mobiliseringsbrigaden
i Trøndelag (BRIG 12) nettopp for å kunne opprettholde
en viss form for invasjonsforsvar og for å signalisere
til Russland og NATO at vi har evne og vilje til å opprettholde
vår suverenitet. Det er naturlig å videreføre
forsvarskonseptet bygget på følgende pilarer:
– et nasjonalt,
moderne og fleksibelt forsvar
– alliert militært samvirke
og internasjonalt forsvarsarbeid
– totalforsvaret og annet sivilt/militært
samarbeid
– verneplikt.
Komiteens medlem fra Senterpartiet etterlyser
en bredere debatt av om vårt bidrag til NRF og vår
generelle NATO-tilpasning av det norske Forsvaret, er den beste
måten å benytte begrensede militære ressurser
på. Dette medlem mener det er behov for en
grundig debatt i NATO om spørsmål knyttet til
FN-mandat eller mangel på mandat i forhold til fremtidige NATO-operasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at NATOs rolle i forhold til norsk og europeisk sikkerhet er avgjørende
i forhold til de oppgaver og krav som stilles til Forsvaret både
nasjonalt og internasjonalt. De krav og forpliktelser som stilles
av NATO legger grunnleggende prinsipper for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Disse
medlemmer erkjenner også at det nye og mer komplekse trusselbildet
er med på å legge nye premisser for forsvarspolitikken.
Det er gjennom NATOs strategiske konsept og Defence Capabilities
Initiative fra 1999 påvist at det er behov for omfattende
modernisering av militære kapasiteter for å møte
fremtidige sikkerhetspolitiske utfordringer. Situasjonen etter 11.
september har vist at det er behov for innovasjon i forhold til
militære operasjoner og modernisering av styrker og materiell.
Det er av stor viktighet at det teknologiske gapet ikke blir for
stort innenfor NATO, slik at alliansen på en mest mulig
effektiv måte kan løse de konflikter og kriser
som oppstår. NATOs nye styrkemål vil legge premisser
for Forsvarets struktur og militære kapasiteter. Dette
kommer også tydelig frem ved etableringen av NRF, hvor
Norge skal delta med Telemark bataljon.
Disse medlemmer viser til behovet
for en styrking av Forsvarets evne til å håndtere
terrorisme. I denne forbindelse synes det å være
nødvendig å modernisere organisasjonen, slik at
den kan møte den nye trusselen på en best mulig
måte. Dette bør gjøres ved å styrke HVs
utdanning innen denne type konfliktløsning og forebygging.
Videre er det naturlig å styrke spesialavdelingene og etterretningstjenesten
både i styrke og teknologi, slik at de er best mulig rustet
for denne type oppdrag.
Disse medlemmer viser til at
den stadig økende organiserte kriminaliteten medfører
at det blir glidende overganger mellom det nasjonale og internasjonale samtidig
som skillet mellom fred, krise, væpnet konflikt og krig
blir vagt. Det er derfor viktig at Norge har kapasiteter innenfor
etterretnings- og sikkerhetstjeneste som kan bidra til en bedret
kontroll og analyse av de oppdukkende situasjoner og aktiviteter.
Heimevernet er også en ressurs i forhold til kriser og
krig. Etter 11. september 2001, har man med stort hell benyttet HV
i forbindelse med tiltakene mot terror i tillegg til den rolle de
er tiltenkt ved en eventuell mobilisering. Det er derfor viktig å opprettholde
et sterkt heimevern, strukturen skal omfatte 70 000 soldater.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen i proposisjonen ser det nødvendig å gå tilbake
på vedtatt struktur. Den vedtatte struktur er et minimums
forsvar, dette innebærer at man i utgangspunktet har knappe ressurser
for å løse de oppdrag Forsvaret er pålagt.
En ytterligere svekkelse av strukturen vil medføre usikkerhet
i organisasjonen og det vil også gi signaler til NATO om
at det ikke er vilje til å opprettholde den vedtatte minimumsstrukturen. Disse
medlemmer ønsker med tanke på norsk sikkerhetspolitikk,
forsvarsevne og hensyn til de som jobber i Forsvaret, å videreføre
den tidligere vedtatte strukturen og at budsjettet tar dette som
et utgangspunkt.
Disse medlemmer presiserer at
det inngåtte forsvarsforliket skulle sikre nettopp en økonomisk
fremtidig trygghet for Forsvarets virksomhet. Det er påfallende
at det så kort tid etter behandlingen av Innst. S. nr. 232
(2001-2002) jf. St.prp. nr. 55 nå skulle ha skjedd så store
endringer i den sikkerhetspolitiske situasjon at man finner det
forsvarlig å fortsette en sterk nedbygging av Forsvaret.
Komiteen vil vise
til behovet for en aktiv nærområdepolitikk. Norge
disponerer rike naturressurser i store havområder og grensen
i nord til en stormakt, der Norge også har et Schengen-ansvar. Komiteen er enig
med proposisjonen i at dette er to faktorer som langt på vei
er avgjørende for nærområdedimensjonen. I
tillegg kommer de globale utfordringer og trusler som også kan
gi seg direkte utslag eller gi ringvirkninger i vårt nærområde. Komiteen vil
understreke at Norge har jurisdiksjon over et havområde
som er syv ganger større enn vårt landterritorium,
og at dette er blant verdens mest ressursrike og produktive havområder.
Det er derfor behov for omfattende kystovervåking, i et samarbeid
mellom sivile og militære myndigheter. Det vises i den
forbindelse til de militære anleggene på Reitan
og Sørreisa og på Stortingets beslutninger om å anskaffe
nye fregatter og missiltorpedobåter. Det vises også til
det arbeid som utføres av Kystvakten, og arbeidet for å overvåke
oljetankfarten langs norskekysten.
Under den kalde krigen spilte militærmakt
en helt dominerende rolle for å kunne møte den
reelle eksistensielle trussel som Sovjetunionen representerte. I
dag står Norge overfor et langt bredere og mer uoversiktlig
spekter av sikkerhetspolitiske utfordringer. Forsvaret vil fortsatt
utgjøre et sentralt sikkerhetspolitisk virkemiddel. Militærmakt
har en rekke egenskaper som også kan nyttes til å løse
oppgaver som i utgangspunktet ikke er rent militære og
som normalt vil bli ivaretatt med andre virkemidler. Risikoen er
stor for at det i fremtiden vil oppstå konflikter, kriser
og nødsituasjoner der bruk av væpnet makt inngår.
I de innledende faser kan det hende at militære styrker
også må bidra til å løse oppgaver
som normalt krever andre sikkerhetspolitiske virkemidler, inntil
situasjonen er stabilisert og andre virkemidler kan settes inn.
Det er altså påkrevet at militære styrker
evner å påta seg flere typer oppdrag enn tradisjonell
krigføring.
Når det gjelder bruk av
militærmakt kan det i utgangspunktet være nyttig å skille
mellom legalitet og legitimitet. Militær
maktbruk er legal når den har basis i folkeretten. Den
er legitim når den kan begrunnes politisk og moralsk. I
internasjonal politikk kan det imidlertid ofte være vanskelig å skille
klart mellom politikk, juss og moral.
Behovet for legalitet og politisk legitimitet
- både innenrikspolitisk og internasjonalt - vil være avgjørende
for Norges bruk av militærmakt. Anvendelse av militærmakt
skal forankres folkerettslig, enten gjennom samtykke fra partene,
gjennom retten til selvforsvar etter FN-paktens artikkel 51, eller
gjennom mandat fra FNs sikkerhetsråd i henhold til FN-paktens kapittel
VI eller VII. Retten til selvforsvar innebærer også rett
til å støtte en stat som er angrepet militært, uten
et konkret mandat fra FNs sikkerhetsråd.
Det er bred enighet i Norge om at norsk deltakelse
i militære operasjoner utenfor Norge må ha en
solid folkerettslig forankring. Skulle det i en situasjon som utgjør
en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, vise seg å være
umulig å oppnå en uttrykkelig autorisasjon av
maktbruk fra FNs sikkerhetsråd (jf. de faste medlemmers
vetorett), må det om nødvendig foretas en vurdering
av om det likevel kan foreligge et folkerettslig grunnlag for aktiv
anvendelse av militære virkemidler. I en slik vurdering
vil den politiske og moralske legitimitet veie tungt. Bare i unntakstilfeller
bør norske styrker delta i operasjoner som ikke har mandat
fra FN, og da bare når dette er velbegrunnet ut fra folkerettslige betraktninger.
For Norge er det primært bare aktuelt å benytte
militære maktmidler rent nasjonalt i visse og begrensede situasjoner,
i første rekke knyttet til suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse
og krise- og episodehåndtering. I alle andre situasjoner
vil Forsvaret delta innenfor en flernasjonal ramme - i eller utenfor
Norge. For Norge er det av avgjørende betydning at slike
internasjonale operasjoner har tilstrekkelig folkerettslig forankring,
bred internasjonal oppslutning og bidrar til å øke
internasjonal sikkerhet og stabilitet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at departementet
i proposisjonen skiller mellom legalitet og legitimitet ved bruk
av militærmakt. Proposisjonen mener at militær
maktbruk er legal når den har basis i folkeretten, mens
den er legitim når den kan begrunnes politisk og moralsk.
Flertallet er enig i at norsk
deltagelse i internasjonale operasjoner må baseres både
på legalitet og legitimitet. Flertallet er
av den oppfatning at norsk deltakelse i internasjonale operasjoner
må være folkerettslig forankret. I tillegg er
politisk og moralsk legitimitet nødvendig. For øvrig
er det viktig at militære engasjement i utlandet er gjenstand
for en bred og åpen debatt. Dette er avgjørende
for å forankre norsk utenrikspolitikk i folket. Flertallet vil
videre vise til at Norge dermed fortsatt må avstå fra
deltakelse i preventiv krigføring og forkjøpsangrep
som ikke har en klar forankring i folkeretten.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at deltakelse i internasjonale operasjoner
må bygge på et utvetydig og konkret FN-mandat
og alle politiske og diplomatiske ikke-militære virkemidler
må være prøvd ut, deriblant ulike økonomiske
sanksjoner, våpen- og oljeembargo. Det er nødvendig
med folkerettslig forankring, i tillegg er politisk og moralsk legitimitet
nødvendig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er først
og fremst opptatt av at operasjoner har mandat fra FN, men at det
er opp til FN å ta stilling til hvem som skal utøve
kommandoen over styrker i internasjonal tjeneste. Flertallet vil
i den forbindelse vise til at FN ba EU ta kommandoen over styrker
i Kongo. Flertallet vil videre vise til at NATO nå har
kommandoen over ISAF-styrkene i Afghanistan, dette med klart FN-mandat.
Komiteen erkjenner
at dagens internasjonale operasjoner krever styrker som er robuste
og veltrente, både fysisk, mentalt, etisk og moralsk. De
styrkene Norge deltar med i internasjonale operasjoner må videre
være samtrente. Norge har begrensede militære ressurser
og vil ikke delta i alle typer operasjoner eller oppdrag, og heller
ikke under alle forhold.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet vil påpeke at Norge ikke alltid
har mulighet til å yte store bidrag når det gjelder
tradisjonell stridsevne. Hvilke krav vi ønsker å stille
til våre styrker internasjonalt må derfor også sees
i lys av de oppgavene styrken er forutsatt å løse. Disse
medlemmer mener de operasjoner som en i dag deltar i, illustrerer
at det alltid vil være behov for enheter med lettere utrustning
og spesiell kompetanse og vil hevde at mer av våre bidrag
bør rettes inn mot de store behov som alltid vil være
til stede i en fase etter at de regulære kamphandlingene
er over. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning
at norsk deltakelse i internasjonale operasjoner i større
grad bør konsentreres til de områder der vi har særlige
fortrinn som for eksempel ingeniører, sanitetsavdelinger,
MTBer, mineryddere, undervannsbåter og spesialstyrker,
framfor oppsetting av regulært infanteri, jagerfly eller
fregatter.
Komiteen påpeker
at internasjonal solidaritet, FN-mandat, øvrige internasjonale
forpliktelser og alliansesolidaritet vil måtte gi sterke
føringer for deltakelse i operasjoner som bør
ha bred politisk støtte. FN er mandatleverandøren,
mens det varierer hvem som er utføreren. Et FN-mandat for
bruk av militærmakt er verdiløst med mindre noen
setter maktmidler til FNs disposisjon, eller en annen organisasjon
er villig til å ta på seg utførerrollen.
NATO er i den siste tiden blitt en stadig viktigere utførerorganisasjon. Komiteen mener
videre at innenfor de kapasitetsbegrensninger Norge har, så bør
deltakelse i FN-operasjoner øke.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil videre understreke betydningen av at Norge har relevante styrker
som på kort varsel kan gå inn i fredsbevarende
styrker og andre internasjonale operasjoner. På denne bakgrunn
vil flertallet støtte at antallet vervede
soldater øker. Flertallet er enig i at kontraktsbetingelsene
for vervede bør gjennomgås i lys av aldersstruktur
og tjenestemønster, og at et system basert på fastlønn
er hensiktsmessig. Lønnssystemet for vervede bør
innrettes slik at de gradvis opparbeider seg bedre lønnsbetingelser,
og at gjennomført tjeneste i internasjonale operasjoner
belønnes.
Komiteen vil vise
til at Norge har lange tradisjoner for deltakelse i internasjonale
operasjoner. Det er nå mer enn 50 år siden vår
første utenlandskontingent forlot Schleswig, der de i Tysklandsbrigaden
under britisk kommando hadde bidratt til stabilisering etter Hitler-regimet
og sikret demokratiet mot den framrykkende kommunismen fra øst.
Siden den gang har Norge hatt rundt 100 000 menn og kvinner med
i internasjonale operasjoner.
Komiteen er av den oppfatning
at stressmestring er en stor utfordring i forbindelse med internasjonale operasjoner
og ber om at den enkelte soldat får tett oppfølging
på dette området. Komiteen viser
til Dokument nr. 5 (2003-2004) der det sies følgende:
"Ombudsmannsnemnda er av den oppfatning at det har
klare fordeler, ikke minst for dem som har fått psykiske
senskader at Forsvaret samler sine ressurser på dette felt
i en nasjonal poliklinikk som også kan gi råd
innen juridiske spørsmål og i trygdespørsmål […] Nemnda
er opptatt av at det ikke settes noen absolutt tidsavgrensning for
Forsvarets ansvar. Det bør derfor, etter nemndas mening,
gis mulighet for krav overfor Forsvaret uten noen spesiell tidsavgrensing."
Komiteen mener at personellets
mestringsevne i forhold til egne helseproblemer vil bli svekket
ved manglende oppfølging, og ber Regjeringen vurdere hvordan
Ombudsmannsnemdas forslag best kan følges opp.
Komiteenvil
videre vise til at deltakelse i internasjonale operasjoner er en
del av vår utenrikspolitikk, der Norge legger vekt på å fremme
de verdiene vårt eget samfunn er tuftet på: demokrati,
velferd, likestilling, menneskerettigheter og folkelig deltakelse.
Komiteen er opptatt av å se
på sammenhengen mellom fattigdom, kriger og konflikter
og at norsk deltakelse i stabiliseringsstyrker kombineres med tiltak for
utvikling, institusjonsbygging og bistand. Komiteen vil
i den forbindelse vise til at Afghanistan er blitt et samarbeidsland
for norsk bistand, som i tillegg til å bidra til demokrati,
institusjonsbygging og lov og orden, særlig må rettes
inn mot å styrke kvinnenes situasjon.
Komiteen er opptatt av at Norge
har et ansvar for å sikre at Sikkerhetsrådsresolusjon
1 325 om kvinner, fred og sikkerhet, blir overholdt ved gjenoppbygging etter
konflikter, når freden skal vinnes. Resolusjon 1 325 påbyr
medlemslandene å inkludere kvinner i all institusjonsbygging
og alle fredsforhandlinger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, vil vise
til at deltakelse i internasjonale operasjoner også har
en forsvarspolitisk dimensjon. Forsvarspolitikken dreier seg i dag
primært om å sikre norske borgere og norske interesser
mye mer enn å sikre landets grenser. Kampen mot terror
må skje både hjemme og ute. Flertalleter enig med departementet når
det i proposisjonen sies at:
"Fraværet av én enkelt dimensjonerende
trussel gjør at Forsvaret i fremtiden må ivareta
flere ulike sikkerhetspolitiske roller. Ivaretakelse av disse rollene påvirker
hvilke kapasiteter og hvilken kompetanse Forsvaret må ha,
samt hvilke oppgaver det må være i stand til å løse."
Komiteen vil vise
til at en statisk og endimensjonal trussel er erstattet av et sikkerhetsbilde
som preges av uforutsigbarhet, ustabilitet og usikkerhet. Det er
derfor ikke mulig å forutsi eksakt hvilke konkrete sikkerhetsutfordringer
Norge vil kunne bli stilt overfor i fremtiden. Derfor vil Forsvaret
ha behov for høy fleksibilitet, tilgjengelighet og tilpasningsevne. Komiteen vil
derfor understreke behovet for militær transformasjon for å ligge
i forkant av utviklingen og ikke stivne i etablerte tankemønstre. Komiteen vil også vise
til, slik proposisjonen understreker, at norsk sikkerhet bare kan
ivaretas i fellesskap med andre.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil i den
forbindelse peke på Nordsjøstrategien, samarbeidet
med Danmark og Nederland, NATOs Prague Capabilities Commitment og samarbeidsorganer
som Arctic Council, Barentsrådet og NATO-Russia Council.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke
at selv om Forsvaret ikke lenger preges av en enkelt trussel som
bør være dimensjonerende for Forsvarets virksomhet,
så er det sider ved vår forsvarspolitiske situasjon
som ikke er endret. Det faktum at Norge ligger ved et strategisk viktig
havområde, at vi er en randstat til en stormakt og at den
politiske oppmerksomheten omkring nordområdene øker,
må få konsekvenser for vår trusselvurdering
og våre forsvarspolitiske prioriteringer. Disse medlemmerviser til at dette sammen med de brede sikkerhetspolitiske
vurderingene tilsier at Forsvaret kan og bør gi viktige
bidrag i forhold til stabilitet i egen region og at dette må reflekteres
i framtidig forsvarsplanlegging og tilstedeværelse av Forsvarets
enheter.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil advare mot å tro at våre
nære allierte uten videre vil ha sammenfallende sikkerhetspolitiske
interesser med Norge. Norge må derfor til enhver tid være
forberedt på at våre interesser som kyststat må ivaretas
av eget forsvar. Dette krever en permanent eller regelmessig tilstedeværelse
i viktige eller strategisk utsatte områder. Disse
medlemmervil også understreke
at et godt "fredstidsforsvar" innebærer at vi har et ansvar
overfor våre naboland for å føre en politikk
som bidrar til å styrke stabilitet og fred lokalt og regionalt.
Dette er en krevende oppgave som vanskelig lar seg forene med store ambisjoner
i form av stridsevne, utvikling av krevende nisjekapasiteter og
produksjon av innsatsstyrker som på kort varsel skal rykke
ut til internasjonale oppdrag.
Komiteen vil også peke
på sivilt samarbeid mellom folk og stater som en viktig
strategi som må være en del av norsk sikkerhetspolitikk
og norsk utenrikspolitikk. Komiteen vil understreke
betydningen av en helhetlig sikkerhetspolitisk tenkning. Et totalkonsept
må styrke samarbeid mellom sivil og militær beredskap,
og de samlede ressurser skal sikre at samfunnet er rustet til å møte
utfordringene som det nye trusselbildet og moderne terrorisme representerer.
Forsvaret er et sentralt sikkerhetspolitisk virkemiddel. Innenfor
rammen av totalforsvarskonseptet skal Forsvaret, som en av sine
oppgaver, bidra til samfunnssikkerhet. Et helhetlig og moderne konsept
for totalforsvaret vil dermed bestå av gjensidig støtte
mellom Forsvaret og det sivile samfunn i hele krisespekteret.
Komiteen vil bemerke at situasjonen
i dag, hvor militærmakt er aktuelt i begrensede kriser
med tiknytning til norsk territorium, samt i norske bidrag til internasjonale
operasjoner, stiller nye krav både til samarbeidet mellom
militær og politisk ledelse og til evnen til å bringe
retningslinjene nedover i den militære kommandokjeden.
Politiske myndigheter må legge klare føringer
på og styring av bruk av militærmakt. Dette er
enda viktigere i dag enn under den kalde krigen.
Den teknologiske utviklingen har avgjørende betydning
for hvordan militære styrker settes sammen og for hvordan
militære operasjoner ledes og gjennomføres. Anvendelse
av moderne teknologi skaper både nye trusler og sårbarheter,
og nye muligheter for å løse militære
oppgaver på mer effektive måter. Spredningen av
avansert teknologi og moderne samfunns kritiske avhengighet av teknologi
for å kunne fungere, har skapt grobunn for nye sikkerhetsutfordringer.
Faren for spredning av masseødeleggelsesvåpen
og moderne våpenteknologi står sentralt i dette
bildet. Teknologiutviklingen har også skapt nye muligheter
for å ramme både det sivile samfunn og militære
motstandere ved hjelp av nye virkemidler og asymmetriske strategier.
Samtidig har den teknologiske utviklingen skapt
nye muligheter og større fleksibilitet i arbeidet med å møte sikkerhetsutfordringene.
Utviklingen av nye presisjonsstyrte våpen, systemer for
overvåkning og nye informasjons- og kommunikasjonssystemer,
er eksempler på dette. På lengre sikt vil utviklingen
innen informasjonsteknologien trolig komme til å ha enda
større konsekvenser for utviklingen av det norske forsvaret,
og vil stå sentralt i utviklingen av Forsvaret i perioden 2005-2008.
Utviklingen i retning av et nettverksbasert
forsvar (NBF) er et resultat av de nye muligheter informasjonsteknologien
gir. Dette er et konsept som fokuserer på hvordan militære
operasjoner kan gjennomføres på en mer effektiv
måte, gjennom å knytte sammen enheter, på tvers
av forsvarsgrenene og på ulike nivåer i organisasjonen
i et nettverk ved bruk av informasjonsteknologi.
Den teknologiske utviklingen har også viktige
konsekvenser for kostnadsutviklingen. Prisstigningen på militært
materiell og utstyr skaper både press på Forsvarets økonomi
og usikkerhet i forsvarsplanleggingen. Teknologisk fordyrelse er
dermed et sentralt element i den langsiktige forsvarsplanleggingen.
Takten og omfanget av denne type kostnadsvekst er vanskelig å forutsi
nøyaktig, ikke minst i et lengre tidsperspektiv.
Forsvarsmarkedet er ett av de minst åpne
og frie markeder i internasjonal økonomi. Videre knytter
det seg sterke nasjonale industripolitiske interesser til forsvarsmarkedet.
Proteksjonisme og eksportrestriksjoner er fortsatt fremtredende
trekk i dette bildet. Spesielt har USA innført strenge
restriksjoner på eksport av en rekke typer forsvarsteknologi.
Norge har en strategisk interesse i å bidra
til utvikling av nytt forsvarsmateriell innenfor så vel
en europeisk som en bredere internasjonal ramme. Dette ikke minst av
hensyn til Forsvarets operative behov, herunder evnen til å kunne
operere effektivt sammen med allierte og for å kunne utvikle
og vedlikeholde nødvendig kompetanse, men også ut
i fra kravet til kostnadseffektivitet, for å kunne påvirke
utviklingen i det internasjonale materiellsamarbeidet og av hensyn
til egen forsvarsindustri. Norge deltar derfor i det internasjonale materiellsamarbeidet,
både innenfor en bilateral og en multilateral ramme. For
Norge er det viktig at det finnes reelle industripolitiske alternativer
i både USA og Europa, og at vi fritt kan velge mellom alternativene.
I NATO deltar Norge i Conference of National Armaments
Directors (CNAD). Norge deltar også i WEAG (Western European Armaments Group) og i Nordic Armaments Cooperation (NORDAC).
I tillegg har Norge inngått avtaler og etablert materiellprosjekter
med utvalgte samarbeidsland. Dette gjelder først og fremst
landene som er en del av Nordsjøstrategien, men også med
andre viktige samarbeidspartnere, fremfor alt USA.
Fra norsk side er særlig utviklingen
med hensyn til WEAG bekymringsfull. EU har tatt initiativ til opprettelsen
av et nytt samarbeidsorgan for utvikling og anskaffelse av forsvarsmateriell,
som vil inneha mange av de funksjonene som i dag ligger under WEAG,
særlig på områder som harmonisering av
materiellanskaffelser, samt forskning og utvikling. Som et resultat
av dette er det forventet at WEAG legges ned. Dette gjør at
Norge vil miste den påvirkningsmulighet vi har hatt der,
og det knytter seg stor usikkerhet til hvilken rolle og innflytelse
et Norge utenfor EU vil kunne oppnå i det nye samarbeidsorganet.
Opprettelsen av denne nye organisasjonen representerer således
en betydelig utfordring for Norge. Det er derfor viktig å følge utviklingen
nøye med henblikk på å oppnå gode
samarbeidsrelasjoner så tidlig som mulig med den nye organisasjonen.
Komiteen viser til
at moderne samfunn generelt er i et kritisk avhengighetsforhold
knyttet til teknologi for å kunne fungere. Denne avhengigheten
bidrar til nye utfordringer.
Komiteen forstår at
den teknologiske utviklingen har avgjørende betydning for
hvordan militære operasjoner ledes og gjennomføres.
Moderne teknologi kan bidra til å skape nye løsninger
på militære oppgaver, men kan også skape
sårbarhet ved at den nye teknologien blir et mål
for fiendtlige handlinger. Slik kan sivile og militære
mål rammes ved hjelp av ny teknologi og asymmetriske virkemidler. Komiteen registrerer
at den teknologiske utviklingen går raskt, og at teknologi kan
være av betydning for evnen til å beskytte egne
styrker og egen befolkning.
Komiteen vil også understreke
at det kan være utfordrende å samvirke med allierte
styrker på en god måte, og at dette ikke blir
lettere dersom det er stor teknologisk forskjell mellom de styrker
som skal operere sammen. Dette kan for eksempel vise seg ved utvikling
av nye våpen- og kommunikasjonssystemer.
Komiteen deler også oppfatningen
om at den teknologiske utviklingen ikke kan erstatte behovet for militært
personell, men at teknologi kan være ett virkemiddel som
kan bidra til å beskytte våre interesser på en
bedre måte. Komiteen forutsetter at den teknologiske
utviklingen vil fortsette, og at dette på sikt kan komme
til å endre det operasjonsmønster som militære
avdelinger har vært vant til å følge.
Komiteen har også merket
seg at teknologi og kostnader henger tett sammen. Heller ikke denne
sammenhengen er reversibel, og teknologiske nyvinninger vil trolig
i årene framover skape et press på Forsvarets økonomi. Komiteen har
registrert at kostnadsutviklingen på militært
utstyr har en kostnadsvekst som ligger over andre materiellområder,
og at denne kostnadsveksten er vanskelig å forutsi nøyaktig.
Komiteen ser at teknologiutviklingen
heftet til militær virksomhet stadig knyttes tettere sammen
med teknologi til et sivilt marked. Dette skyldes ikke minst utviklingen
innenfor informasjonsteknologi, som igjen kan bidra til at denne
teknologien kan framstilles for et større marked, og at
dette kan gi lavere produksjons- og utviklingskostnader. På den
annen side kan tilrettelegging for forsvarsformål innebære
omformingskostnader.
Komiteen deler proposisjonens
oppfatning om at et relevant forsvar må ha en teknologisk
standard som gjør det mulig å operere effektivt. Komiteen ser
at dette målet vil gi press på moderniseringen
av vårt nasjonale forsvar.
Komiteen har merket seg at det
er de store nasjonenes forsvar som på mange måter
er motoren for utviklingen av ny teknologi for militære
formål. Små nasjoner som Norge har i denne sammenheng
vanskelig for å ha teknologiutvikling utover smale felt. Dette
kan fremskynde flernasjonalt materiellsamarbeid, ettersom kostnadsutviklingen
berører flere nasjoner.
Komiteen er enig i at Norge har
en strategisk interesse i å bidra til utviklingen av nytt
forsvarsmateriell. Dette ikke minst ut fra krav til kostnadseffektivitet,
for å kunne påvirke utviklingen i det internasjonale
materiellsamarbeidet og av hensyn til egen forsvarsindustri. Forsvarsindustri
er fremtidsrettet innovasjon som har sivil og militær nytte. Komiteen ser
de utfordringer som ligger innenfor næringen.
Komiteen understreker at det
er en rekke viktige hensyn som må tas før Forsvaret
går til materiellanskaffelser. Ikke minst må operative
behov være styrende. Dessuten er sikkerhetspolitisk relevans,
alliansetilpasning og kostnadseffektivitet viktig i forbindelse
med større materiellkjøp. I tillegg er norske forsknings-
og utviklingsmuligheter og industrielle vilkår av betydning.
Når større innkjøp eller utviklingsavtaler
gjøres internasjonalt, vil gjenkjøpsregimer, eller
annen ivaretakelse av en rettferdig industriell tilbakeføring,
være avgjørende.
For å legge til rette for positiv utvikling
for norsk forsvarsindustri mener komiteen det er
behov for en fornyet vurdering av de teknologiske satsingsområder, slik
at innsatsen fokuseres på områder der Forsvaret har
spesielle behov og hvor norsk industri har spisskompetanse eller
spesielle forutsetninger. Komiteen ber derfor Forsvarsdepartementet
i samarbeid med forsvarsindustrien og berørte
departementer ta initiativ til en slik gjennomgang. Komiteen registrerer
at informasjonsteknologi er en viktig motor for utviklingen av næringsvirksomhet
i et høykostland som Norge.
Komiteen mener at forsvarsindustrien
er en viktig teknologisk drivkraft både for Forsvaret og
for det sivile samfunn. Forsvarsindustrien skaper høyteknologiske
arbeidsplasser i deler av landet som ellers er svakt næringsmessig
utviklet.
Komiteen registrerer og støtter
at Forsvaret ønsker å frigjøre driftsmidler
til investeringer. I utgangspunktet kan dette gi store muligheter
for norsk forsvarsindustri, og det er verdt å merke seg
den historiske rolle Forsvaret og Forsvarets Forskningsinstitutt
har hatt med tanke på utviklingen av norsk høyteknologisk industri.
Et konkurransedyktig næringsliv er viktig også for
Forsvaret. Et levedyktig næringsliv kan være en
forutsetning for at Forsvaret har gode rammevilkår, og
Forsvaret kan gi positive ringvirkninger til utviklingen av en høgteknologisk
industripolitikk.
Komiteen har registrert at Norge
deltar i materiellsamarbeidet i NATO, Conference of National Armaments
Directors (CNAD). Komiteen har også registrert
at Norge deltar i Western European Armaments Group (WEAG) og i Nordic
Armaments Cooperation (NORDAC), og de avtaler som er knyttet til
Nordsjøstrategien.
Komiteen mener at mangel på åpenhet
og internasjonal konkurranse er en utfordring for både
Forsvarets mulighet til å gjøre prisriktige anskaffelser,
en god koordinering av utnyttelsen av forskningsressurser og for
norsk forsvarsindustris mulighet til å delta i internasjonale
anbudsrunder.
Komiteen har merket seg at en
av utfordringene for forsvarsindustrien ligger i spenningen mellom
nasjonal kontroll og et økende behov for internasjonalt samarbeid. Komiteen har
også merket seg at denne utfordringen reflekteres i fremdriften
for å oppnå et mer effektivt internasjonalt samarbeid,
og komiteen vil understreke betydningen av at en
innenfor alliansen arbeider i fellesskap for å finne felles
synergieffekter.
Komiteen registrerer at utviklingen
i forsvarsindustrien preges av konsolidering, restrukturering og alliansebygging,
ikke minst i Europa hvor utviklingen understøtter EUs utvikling
av en selvstendig europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har med interesse merket seg at EU har tatt initiativ til et nytt samarbeidsorgan
for utvikling og anskaffelse av forsvarsmateriell, og at dette organet
har arbeidstittelen Agency in the field of Defence Capabilities
Devevelopment, Research, Aquisition and Armament. Flertallet har
notert at dette nye organet kan overta mange av de funksjonene WEAG
har i dag, spesielt emner knyttet til harmonisering av materiellanskaffelser,
forskning og utvikling. Flertallet mener
det er viktig at Norge forblir en seriøs og kompetent samarbeidspartner
innen det europeiske forsvarsmateriellsamarbeidet. Flertallet vil
derfor understreke at Norge i den videre prosessen bør
arbeide aktivt for å sikre norske interesser og påvirkningsmuligheter
i det nye samarbeidsorganet i EU med sikte på i størst
mulig grad å beholde de rettigheter og plikter som vi i
dag har i WEAG.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at det globale forsvarsmarked i særlig grad er et myndighetsstyrt
marked hvor mulighetene for å markere seg og sikre markedsandeler er
meget små med mindre man samarbeider nært med egne
lands myndigheter når det gjennomføres våpenanskaffelser.
I tillegg er utvikling av moderne våpensystemer et meget
høyteknologisk område slik at industribedrifter
som vil delta må ha et nært samarbeid med myndighetene.
Krav om gjenkjøp og samarbeid om teknologiutvikling er
således en forutsetning for å sikre en avansert
høyteknologisk våpenindustri.
Disse medlemmer ser det som en
nødvendighet at Regjeringen øker sin innsats på dette
området.
Forsvaret må innrettes og videreutvikles
innenfor rammen av en helhetlig tilnærming. Det må tas
høyde for summen av de mest
sentrale strategiske utviklingstrekk og utfordringer som preger
Forsvarets rammebetingelser, slik disse er beskrevet i de foregående kapitler.
Disse trekker alle i samme retning, og tilsier et moderne, fleksibelt
og alliansetilpasset forsvar, som kan settes inn der og når
behov oppstår, enten oppgavene skal løses hjemme
eller ute, alene eller sammen med andre.
Forsvaret må innrettes på en
slik måte at det skapes et størst mulig samsvar
mellom hva Forsvaret forutsettes å kunne gjøre,
og hva Forsvaret i praksis kan gjøre. Dette samsvaret må tilstrebes
gjennom formuleringen av hovedelementene i forsvarspolitikken -
de forsvarspolitiske mål, Forsvarets
oppgaver og forsvarskonseptet. Forsvarspolitikken binder således
sammen de overordnede politiske ambisjoner for Forsvarets rolle
og funksjon som et sentralt virkemiddel i norsk sikkerhetspolitikk,
med den konkrete utformingen av Forsvarets struktur, organisasjon
og virksomhet.
Gjennom behandlingen av Innst. S. nr. 342 (2000-2001)
og Innst. S. nr. 232 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001)
og St.prp. nr. 55 (2001-2002), vedtok Stortinget et sett med forsvarspolitiske
mål, et forsvarskonsept og et sett med oppgaver for Forsvaret.
Regjeringen anser at det grunnleggende innholdet i forsvarspolitikken
bør ligge fast. Det er likevel behov for justeringer, presiseringer
og forenklinger i tråd med utviklingen i og utenfor Forsvaret,
slik at det etableres en helhetlig og logisk sammenheng mellom sikkerhetspolitikken,
forsvarspolitikken og utviklingen i Forsvarets struktur og organisasjon
Regjeringen foreslår nye forsvarspolitiske
mål, som er mer direkte utledet av de overordnede sikkerhetspolitiske
målsettinger, og som dermed skaper en bedre sammenheng
mellom sikkerhets- og forsvarspolitikken. De forsvarspolitiske målene
for neste langtidsperiode bør etter Regjeringens syn være
at Forsvaret, innenfor sitt ansvarsområde og gjennom et
samarbeid med andre nasjonale myndigheter der dette er naturlig, skal
kunne:
– alene
og sammen med allierte sikre norsk suverenitet, norske rettigheter
og interesser, samt bevare norsk handlefrihet mot militært
og annet press
– sammen med allierte, gjennom
deltakelse i flernasjonale fredsoperasjoner og internasjonalt forsvarssamarbeid
bidra til fred, stabilitet, håndhevelse av internasjonal
rett og respekt for menneskerettighetene, samt forebygge bruk av
makt fra stater og ikke-statlige aktører mot Norge og NATO
– sammen med allierte bidra til
kollektivt forsvar av Norge og andre allierte i henhold til våre
allianseforpliktelser, og til å møte ulike typer
anslag og angrep med tvangsmakt for å sikre norsk og kollektiv
sikkerhet
– bidra til å ivareta
norsk samfunnssikkerhet, redde liv og begrense konsekvenser av ulykker,
katastrofer, anslag og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.
Oppsummert innebærer de endrede forsvarspolitiske mål
et større fokus på hva Forsvaret
skal oppnå, fremfor hvordan dette
skal oppnås.
Den påfølgende beskrivelsen
av Forsvarets oppgaver og de grunnleggende prinsippene i forsvarskonseptet utgjør
en operasjonalisering av de ovennevnte forsvarspolitiske mål,
og av hvordan Forsvaret skal innrettes for å oppnå disse.
I forlengelsen av dette danner oppgavene grunnlaget for den konkrete
utformingen av Forsvarets kapasiteter og struktur.
Fraværet av én enkelt dimensjonerende
trussel gjør at Forsvaret i fremtiden må ivareta
flere ulike roller, både hjemme og ute. For å kunne
ivareta disse rollene må Forsvaret kunne løse
sine konkrete oppgaver på en effektiv måte. Forsvarets
oppgaver deles inn i "nasjonale oppgaver", «oppgaver som
løses i samarbeid med allierte og eventuelt andre» og «andre
oppgaver». De to første kategoriene skal - som
en balansert helhet - være styrende for Forsvarets strukturutvikling.
Dette innebærer at de nasjonale og internasjonale oppgavene ikke
står i et motsetnings- eller konkurranseforhold, men tvert
imot skal utfylle hverandre slik at det skapes gjensidig forsterkende
synergier mellom de forskjellige aspekter ved Forsvarets virksomhet.
Forsvarets kapasiteter skal i hovedsak kunne brukes både
hjemme og ute, og i prinsippet vil det ikke eksistere noe skille mellom
personell/kapasiteter for henholdsvis nasjonale og internasjonale
oppdrag. «Andre oppgaver» skal ikke i seg selv
være dimensjonerende for styrkestrukturen, men løses
i den grad det er mulig med den strukturen som etableres for å ivareta
de to første kategoriene av oppgaver. Imidlertid er også den
tredje kategorien oppgaver av en slik karakter at den på enkelte,
klart avgrensede områder kan kreve utvikling og vedlikehold
av en særskilt operativ evne.
En rekke av Forsvarets oppgaver springer ut
av et norsk ansvar i Norge og norske nærområder.
De må derfor løses nasjonalt, og i utgangspunktet
uten alliert medvirkning. Disse oppgavene krever en permanent høy
tilgjengelighet på, og tilstedeværelse av, operative militære
kapasiteter under norsk kontroll. Forsvarets nasjonale oppgaver
vil være:
– å sikre
et nasjonalt beslutningsgrunnlag gjennom tidsmessig overvåkning
og etterretning
– å håndheve
norsk suverenitet
– å ivareta norsk myndighetsutøvelse
på avgrensede områder
– å forebygge og håndtere
episoder og sikkerhetspolitiske kriser i Norge og norske områder.
Forsvaret skal bidra til å sikre norsk
suverenitet og til å bevare nasjonal integritet, ivareta
myndighetsutøvelse knyttet til beskyttelse av norske suverene
rettigheter. Videre bidra til håndhevelse av norsk lov
på de områder der Forsvaret er tildelt slik myndighet
og bidra til å håndtere nasjonale sikkerhetspolitiske
episoder og kriser som i sin helhet ledes av norske politiske myndigheter,
og som ikke er av et slikt omfang at Regjeringen vil ønske å involvere
alliansen. Slike episoder og kriser - inkludert terrorangrep - må hurtig,
og med et minimum av negative konsekvenser, kunne bringes under
kontroll på norske premisser.
De mest krevende oppgavene knyttet til forsvaret
av Norge og NATO, samt oppgaver relatert til internasjonalt stabiliserende
og fredsskapende arbeid, må Forsvaret løse i samarbeid
med andre. Her vil Norge kun stille med en begrenset andel av de
militære kapasiteter det er behov for. Disse oppgavene
vil være:
– å bidra
til kollektivt forsvar av Norge og øvrige deler av NATO
mot trusler, anslag og angrep, inkludert bruk av masseødeleggelsesvåpen
– å bidra til flernasjonal
krisehåndtering, herunder flernasjonale fredsoperasjoner.
Forsvaret skal, sammen med våre allierte,
møte trusler, anslag og angrep på Norge og øvrige
deler av NATO som omfattes av Atlanterhavspaktens artikkel 5 og
6, og innenfor rammen av folkeretten, kunne bidra med militære
kapasiteter i den hensikt å skape kontroll over ulike situasjoner
som enten truer felles sikkerhet og vitale interesser, eller som
har andre uakseptable konsekvenser. Slik krisehåndtering
vil kunne omfatte alle typer sikkerhetspolitiske utfordringer, i
prinsippet kunne foregå over hele verden, være
ledet av etablerte organisasjoner som FN, NATO og EU, eller gjennomføres
som del av tidsbegrensede koalisjoner.
Dette er oppgaver der andre myndigheter har primæransvaret.
Disse oppgavene skal ikke være dimensjonerende for Forsvarets
innretting, og må derfor i hovedsak løses med
de kapasiteter og den kompetanse som er tilgjengelig med basis i
evnen til å løse oppgavene som er beskrevet ovenfor.
Disse oppgavene er:
Forsvaret skal bidra med støtte til
norsk og flernasjonalt diplomati som et ledd i arbeidet med å skape internasjonal
fred og stabilitet, og innenfor rammen av tilgjengelige ressurser
og kompetanse, bidra til det samlede samfunnssikkerhetsarbeidet.
Forsvaret skal kunne bidra til å forebygge og bekjempe
anslag og angrep mot landets befolkning, infrastruktur og ledelseskapasitet,
herunder anslag og angrep av en asymmetrisk karakter. Bekjempelse
og forebygging av terror er en politioppgave, i de tilfelle der
det etter omstendighetene ikke er grunnlag for å hevde
at det foreligger en sikkerhetspolitisk situasjon eller at situasjonen
for øvrig antas å ha en sikkerhetspolitisk dimensjon.
I slike tilfelle vil Forsvaret bistå etter anmodning og
til støtte for politiet.
Forsvarskonseptet definerer hvordan Forsvaret
skal innrettes for på best mulig måte å kunne
løse de oppgaver det er tildelt, og derigjennom bidra til å realisere de
overordnede sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Regjeringen
vil derfor formulere forsvarskonseptet i en mer normativ retning,
som gir en kortfattet og samlet beskrivelse av de mest sentrale
prinsipper som skal legges til grunn for Forsvarets fremtidige utvikling
og virksomhet:
"Forsvaret skal utvikles som et moderne, fleksibelt og
alliansetilpasset sikkerhetspolitisk virkemiddel, der det tilstrebes
en balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur og ressurstilgang.
Virksomheten skal baseres på et nært samarbeid
med relevante sivile myndigheter og på en verneplikt som
praktiseres i tråd med Forsvarets behov. Fokus skal være
på å sikre og fremme norske interesser, gjennom å kunne
håndtere et bredt spekter av utfordringer både
nasjonalt og internasjonalt."
Dette innebærer at de sentrale prinsipper
som ligger til grunn for det eksisterende forsvarskonseptet videreføres.
Samtidig reflekteres en nødvendig tilpasning og videreutvikling
av disse, i lys av utviklingen i og utenfor Forsvaret. For at Forsvaret
skal være moderne og fleksibelt, må alle
enhetene i Forsvarets styrkestruktur holde et høyt nivå hva
angår kompetanse, utrustning og evne til å operere
i et helhetlig nettverk, både i en nasjonal og i en internasjonal
ramme. Styrkene må kunne operere i et moderne stridsmiljø,
og være innrettet mot å kunne håndtere
et bredere og mer sammensatt risikobilde. Dette krever tilgjengelige
militære enheter med stor mobilitet og høy reaksjonsevne,
hvilket forutsetter at kvalitet prioriteres over kvantitet.
Effektiv ivaretakelse av Norges sikkerhetsinteresser krever
et alliansetilpasset forsvar, som møter
kravet til både mental og materiellmessig interoperabilitet.
Forsvaret må være i stand til å operere
effektivt sammen med allierte styrker både hjemme og ute,
og kunne bidra aktivt til å løse hele spekteret
av NATOs oppgaver. Et forsvar der oppgaver,
struktur og ressurstilgang skal være i balanse, må drives
og fornyes slik at dets kompetanse og kapasitet kan opprettholdes
over tid innenfor gitte økonomiske rammer.
Det endrede risikobildet, med en økt
relativ vekt på samfunnssikkerhet, har skapt et behov for endringer i samarbeidet mellom militære
og sivile myndigheter i håndteringen av sikkerhetsutfordringene.
Det må legges vekt på å styrke og utvide
et gjensidig sivilt-militært samarbeid for å kunne
møte endrede sikkerhetsutfordringer, fremfor alt knyttet
til samfunnssikkerheten, på en mest mulig effektiv måte.
Verneplikten vil
fortsatt utgjøre en bærebjelke for Forsvarets
virksomhet. Verneplikten bidrar til å gi Forsvaret en forankring
i samfunnet og utgjør en viktig ressurs for Forsvaret hva
gjelder rekruttering av personell og kompetanse. I lys av endringene
i risikobildet og den gjennomgripende omleggingen av Forsvaret,
er det imidlertid behov for en betydelig fleksibilitet i den konkrete
praktiseringen av verneplikten. Forsvarets behov må være
styrende for innrettingen av verneplikten.
Komiteen mener Forsvarets
videre utvikling må skje i en overordnet og helhetlig tilnærming,
der de sikkerhetspolitiske føringer blir styrende for Forsvarets innretning
og virksomhet. Komiteen mener at de omliggende strategiske
utviklingstrekk i stor grad trekker i samme retning. Forsvaret bør
som et svar på disse utfordringer fortsette sin utvikling
mot å bli moderne, fleksibelt og alliansetilpasset.
Komiteen understreker at Forsvarets
evne til å takle relevante utfordringer i norske nærområder
må opprettholdes. Det kan blant annet gjøres gjennom
flernasjonalt samarbeid. Et nært samarbeid med våre
allierte kan bidra til å skape et moderne og fleksibelt
forsvar, noe som også bidrar til høyere ressursutnyttelse.
Komiteen mener at Forsvaret må innrettes
slik at det skapes samsvar mellom Forsvarets oppgaver og hva Forsvaret
i praksis kan gjøre.
Komiteen noterer seg at de forsvarspolitiske
mål skal utgjøre et bindeledd mellom forsvarspolitikken
og sikkerhetspolitikken, gjennom å angi hva Forsvaret skal
bidra med for å sikre størst mulig oppnåelse
av de overordnede sikkerhetspolitiske mål. Komiteen deler
derfor de foreslåtte endringer i de forsvarspolitiske mål,
mot mer overordnede sikkerhetspolitiske målsettinger for
Forsvaret, ettersom de eksisterende forsvarspolitiske mål
i stor grad fokuserer på evne og kapasiteter. Forsvaret
må i fremtiden ha kapasitet til å dekke flere
ulike trusler og komiteen mener derfor at Forsvarets
operative evne må innrettes etter dette.
Komiteen ser at Forsvarets endrede
oppgaver har skapt nye store utfordringer. Likevel er det etter komiteen mening
viktig at Forsvarets bilde av seg selv ikke henger fast i de oppgaver
som var knyttet til tidligere trusler. Her ligger en utfordring,
og den samme utfordring ligger i relasjonen mellom Forsvaret og
den folkelige forankring som Forsvaret har.
Komiteen vil videre fokusere
på de nasjonale oppgaver Forsvaret har. Forsvarets innretning
og oppgaver springer opprinnelig ut av et nasjonalt ansvar for norsk territorium
og norske nærområder. Disse oppgavene må i
størst mulig grad også kunne løses nasjonalt. Komiteen ser
Forsvarets oppgaver i denne sammenheng som svært viktig,
og har en oppfatning om at norske styrker selv bør kunne
fylle dette behovet i utgangspunktet uten alliert medvirkning. Komiteen ser også at
det her ligger en oppgave i å sikre et nasjonalt beslutningsgrunnlag
gjennom tidsmessig overvåkning og etterretning, som kun
kan utføres av norske styrker.
Komiteen mener imidlertid også at
Forsvarets evne til å sikre og analysere et riktig situasjonsbilde
er av mindre verdi dersom Forsvaret selv i fredssituasjoner ikke
kan sikre og håndheve norsk suverenitet på land,
i territorialfarvannet og i norsk luftterritorium. Disse oppgavene
kan også etter komiteens mening omfatte
forebyggende tiltak, eksempelvis grense- og kystvakt. Forebygging
er ikke minst viktig ettersom Norges nærområder
i hovedsak er de samme som under den kalde krigen, selv om den internasjonale
oppmerksomhet ikke er like sterk på våre nærområder
som den gang. Komiteen ser det derfor som svært
viktig å ha evne til å forebygge og unngå situasjoner
som kan vokse til å bli uhåndterbare for norske
myndigheter alene.
Komiteen vil vise til at tilstedeværelse
i norske havområder både av Kystvakten og Sjøforsvaret
er av stor betydning for Norges troverdighet som sjønasjon. Det
kan påpekes at 90 pst. av Norges havområde ligger nord
for Brønnøysund og at i dette området
befinner det seg naturressurser som fisk og olje/gass.
Her er også problematikken rundt den norsk/russiske
gråsone, Smutthullet, Smutthavet, samt sokkelen rundt Svalbard.
Et sterkt sjøforsvar med flest mulig fartøyer
i kontinuerlig drift vil være viktig for norsk suverenitetshevdelse
- og kanskje avgjørende for en god og endelig avtale med
Russland om delelinjen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet viser til at en viktig side ved et troverdig
norsk forsvar må være en tydelig tilstedeværelse
i Nord-Norge. Dette er vesentlig både ut ifra norske sikkerhetspolitiske
interesser, vårt ansvar for stabilitet i egen region og
vår stilling som kyststat. På denne bakgrunn er disse
medlemmer bekymret over at forsvarsoppgaver trekkes ut av landsdelen
og at det skjer en klar sentralisering av tilstedeværelse
innen regionen. Disse medlemmer ønsker å styrke
den viktige funksjon Forsvaret har gjennom en aktiv tilstedeværelse
i nord og vil fremme forslag som kan underbygge dette.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
vil også i forbindelse med proposisjonens utkast til Forsvarskonsept,
gi sin støtte til de formuleringer som står i
utdypningen, og viser til innstillingens merknader om verneplikt
og sivilt-militært samarbeid.
For at Forsvaret effektivt skal kunne løse
summen av de oppgaver som er beskrevet i det foregående,
er det nødvendig å foreta ytterligere tilpasninger
av Forsvarets operative struktur. Behovet for transformasjon, strenge
prioriteringer, og nødvendigheten av å skape en klar
sammenheng mellom de oppgaver Forsvaret er satt til å løse
og de kapasiteter Forsvaret skal prioritere, er sentrale forutsetninger
som må legges til grunn i denne sammenheng.
Et sentralt aspekt ved transformasjon er den teknologiske utvikling. Denne vil påvirke
organisasjon, ledelsesformer, operasjonskonsepter og kompetansebehov.
Teknologiens muligheter og begrensninger må reflekteres
i Forsvarets doktriner. Evnen til å utnytte eksisterende
og ny teknologi mest mulig effektivt, skal være et satsingsområde
for Forsvaret. Der sivile institusjoner og forsvarsindustrien besitter
relevant kompetanse og teknologi relatert til utviklingen av forsvarsprodukter
og -konsepter, vil også disse kunne være verdifulle
partnere i transformasjonsarbeidet.
Samtidig må trening og øving
rette fokus mot konseptutvikling og eksperimentering.
Dette vil være en viktig forutsetning for å utvikle
relevante styrker både nasjonalt og i NATO. Dette øker
betydningen av alliert eksperimentering, og vil bli lagt til grunn
for fremtidens øvelser og trening. Derfor har NATOs transformasjonskommando
(Allied Command Transformation, ACT),
og NATOs senter på Jåtta (JWC), økt fokus
nettopp på dette aspektet, og det vil bli lagt til rette
for høy alliert øvingsvirksomhet i Norge.
Den overordnede føring for utformingen
av Forsvarets styrkestruktur er at Forsvaret skal kunne håndtere
et bredt spekter av mulige utfordringer på en fleksibel
måte. De fleste kapasiteter gis både en nasjonal
og en internasjonal rolle - og norske kapasiteter får sin
relevante plass i NATOs styrkestruktur. Det er derfor lite hensiktsmessig å utvikle
strukturelementer som kun er relevante og anvendbare i forhold til
et smalt segment av oppgavespekteret.
Utvikling av strukturen må ta utgangspunkt
i de kapasiteter som er nødvendige for å løse
oppgavene. Med kapasitet forstås i denne sammenheng evne
til å løse en avgrenset del av Forsvarets samlede
oppgaver Det er en viktig distinksjon mellom kapasitet
og kapabilitet. Kapasitet er først og fremst knyttet til
volum, mens kapabilitet er knyttet til evne til å gjøre
noe (av engelsk, «to be capable of . . .»). I
NATO brukes kapabiliteter i større grad. På norsk
er kapasiteter - definert som ovenfor - et etablert begrep, også i
fagmilitær terminologi. For enkelhets skyld brukes derfor
kapasiteter i en slik betydning gjennomgående i denne langtidsplanen. . Et
strukturelement er en enhet eller en avdeling som bidrar til å fremskaffe
en slik kapasitet. Med bakgrunn i en prioritering basert på Forsvarets
prioriterte oppgaver og ovennevnte prinsipper, anbefaler Regjeringen en
justering av operativ struktur som beskrevet i proposisjonens pkt.
5.5 til 5.7. Målbildet dekker ambisjonen for 2008. Forslaget
er i hovedsak basert på anbefalingene i forsvarssjefens
militærfaglige utredning, med enkelte justeringer.
Forsvarets øverste ledelse ble 1. august
2003 omorganisert i henhold til Stortingets vedtak. Forsvarssjefen og
hans strategiske funksjoner ble integrert i Forsvarsdepartementet,
Forsvarets overkommando nedlagt og Forsvarsstaben opprettet.
I henhold til Stortingets beslutning våren
2001 har Forsvaret også gjennomført en omfattende
omorganisering av Forsvarets operative ledelse. Kommandostrukturen
består av Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger med
to underlagte hovedkvarter, Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN)
i Bodø og Landsdelskommando Sør-Norge (LDKS) i
Trondheim.
NATOs nye Joint Warfare
Center (JWC), samlokalisert med Fellesoperativt hovedkvarter
i Stavanger og underlagt Allied Command Transformation (ACT),
ble opprettet da det tidligere Joint Headquarters
North ble nedlagt i oktober 2003. Forsvarets ledelses- og
kommandostruktur må, som resten av Forsvaret, ha kontinuerlig
evne til å tilpasse sin struktur og arbeidsform til rådende
rammebetingelser, og det vektlegges at utviklingen av en fremtidig
ledelsesstruktur må bygge på et nettverksbasert
operativt konsept og være tilpasset styrkestrukturen.
Med bakgrunn i ovennevnte anbefales kommandostrukturen
justert ytterligere som en tilpasning blant annet til de muligheter
som ligger i et nettverksbasert ledelseskonsept, og LDKS i Trondheim
anbefales nedlagt. LDKN på Reitan videreføres
under FOHK som en krisestyringskommando. Antall HV distriktsstaber
justeres fra 18 til 12. En divisjonskommando i Hæren (6. divisjonskommando)
og et maritimt ledelseselement (CNOTG) i Sjøforsvaret,
videreføres for taktisk ledelse. Dette er nærmere
omtalt i proposisjonen i kapitlene 5.6.2, 5.6.3, 7.5.2 og 7.5.6.
FOHK vil, som i dag, kunne delegere kommandomyndighet for aktuelle HV-distrikter
og andre aktuelle ressurser til kommandoen på Reitan.
For det andre vil den strategiske ledelse bli
gjenstand for ytterligere strømlinjeforming. Departementet
vil vurdere en videre strukturell utvikling av den integrerte sivil-militære
strategiske ledelsen med bakgrunn i rammebetingelsene for Forsvarets
videre utvikling. Et slikt arbeid vil også kunne ha konsekvenser
for Forsvarets militære organisasjon og etatsstyringen
av denne.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
har merket seg at departementet vil vurdere en videre struktuell utvikling
av den integrerte sivil-militære ledelsen i departementet
med bakgrunn i rammebetingelsene for Forsvarets videre utvikling.
I tråd med forsvarssjefens anbefaling
vil Regjeringen fremme et investeringsprogram for informasjonsinfrastrukturen
for perioden 2005-2008. Ambisjonen er at det i 2008 er lagt et godt
grunnlag for en felles infrastruktur for kommunikasjon og informasjonsutveksling i
Forsvarets operative organisasjon, for å tilpasse kommandostrukturen
til kravet om økt deployeringsevne, mobilitet og fleksibilitet.
Satsningen vil kunne medføre at investerings- og driftskostnadene
for dette området kan øke. Deler av Forsvarets
informasjonsinfrastruktur, etablert for å ivareta Forsvarets
primæroppgaver, bør kunne brukes av utvalgte instanser
og brukersteder i en totalforsvarssammenheng, for å forsterke
samfunnssikkerhetsarbeidet.
Etterretningstjenesten må videreutvikle
sitt flernasjonale samarbeid og kunne bidra til informasjonsinnhenting
og analyse både i Norges nærområder og
i områder hvor det er aktuelt å sette inn norske
styrker i flernasjonale operasjoner. Etterretningsressursene må, som
Forsvaret for øvrig, ha et større innslag av deployerbare
ressurser, og ulike sensorkapasiteter bør videreutvikles
og knyttes til informasjonsinfrastrukturen.
Komiteen mener det
er viktig å sikre samarbeidet mellom Etterretningstjenesten,
Politiets Sikkerhetstjenste (PST) og Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM)
som komiteen sluttet seg til i Innst. S. nr. 9. (2002-2003),
jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002). Komiteen vil understreke
både avgrensingene mellom tjenestene og samarbeidet i anti-terrorberedskap. Komiteen vil
også fremheve betydningen av internasjonalt etterretningssamarbeid
i arbeidet for å forebygge terrorhandlinger. Komiteen har
for øvrig merket seg at etterretningstjenesten bidrar aktivt
for å trygge sikkerheten til norske styrker i utlandet.
Nedenfor beskrives strukturen med utgangspunkt
i hvilken kapasitet, eller operativ evne, de ulike elementer representerer.
Fremstillingen er delt inn i felles-, land-, sjø- og luftkapasiteter,
og tar primært utgangspunkt i ansvar for styrkeproduksjon.
Strukturen som helhet forutsetter et tett samvirke mellom de ulike
forsvarsgrener og Heimevernet, og det er flere områder hvor
ansvarslinjer for styrkeproduksjon ikke nødvendigvis er
sammenfallende med ansvarsforhold for den operative bruken.
For en oppsummering av felleskapasiteter og
tilhørende strukturelementer, se tabell 5.1 i St.prp. nr.
42 (2003-2004).
Forsvarets spesialstyrker er strategiske styrker
som gir en fleksibel kapasitet til å møte skiftende utfordringer,
både nasjonalt i forbindelse med suverenitetshevdelse og
krisehåndtering, i forebygging og bekjempelse av terrorisme.
Spesialstyrkene kan også gi bistand for å forebygge
og bekjempe terroranslag som politiet har primæransvaret
for å håndtere.
En økt kapasitet for spesialstyrkene
er viktig, først og fremst for å bedre vår
nasjonale handlefrihet, fleksibilitet og utholdenhet. Videre vil
beredskapen bli forbedret. Det er behov for å styrke kapasiteter
knyttet til overordnet ledelse og å øke bemanning
ved spesialstyrkecellen i Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK).
Norske spesialstyrker organiseres innledningsvis
i tre avdelinger: Hærens jegerkommando/Forsvarets spesialkommando
(HJK/FSK), Marinejegerkommandoen (MJK) og en integrert
helikopterving som skal støtte disse. De skal også være
i stand til å operere som en samlet enhet eller sammen
med styrker fra andre forsvarsgrener. Avdelingene er underlagt sine respektive
forsvarsgrener i styrkeproduksjonslinjen.
Spesialstyrkene er avhengig av støtte
fra andre forsvarsgrener, og det er behov for å etablere
en integrert luftving som en øremerket ressurs for spesialstyrkene. Regjeringen
foreslår at behovet dekkes ved å reorganisere
720 skvadronen og etablere et tilpasset ledelseselement. Innledningsvis
vil denne være utrustet med Bell 412 SP. Disse helikoptrene
har begrensede kapasiteter for spesialoperasjoner, men det planlegges
med en viss kapasitetsbedring i perioden. Anskaffelse av helikopter
for spesialstyrker vurderes for perioden etter 2008.
Operative hensyn taler for å videreføre
dagens virksomhet (HJK/FSK) ved Rena. Luftenheten lokaliseres til
Rygge. MJK er lokalisert ved Ramsund.
Det er behov for å styrke styringen
av Forsvarets operative informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)-ressurser
og -miljøer. For å samle all operativ IKT-virksomhet
og oppnå anvendbarhet samt helhetlige, effektive og koordinerte
løsninger for deployeringer av norske styrker nasjonalt
og internasjonalt, foreslår Regjeringen å etablere én
felles, operativ og modulbasert KKIS-enhet. Ansvaret for styrkeproduksjon
tillegges sjef Forsvarets kompetansesenter for kommando-, kontroll-
og informasjonssystemer. Samlingen av disse ressursene vil være
en videreføring av Stortinget vedtak i Innst. S. nr. 93
(2003-2004), jf. St.prp. nr. 12 (2003-2004), om iverksetting av
fase tre i omstillingen av FLO.
ISTAR (Intelligence, surveillance, target acquisition and
reconnaissance) er et satsingsområde i NATO, med bakgrunn
i behovet for innsamling av informasjon, overvåking, rekognosering
og målangivelsesdata. Enheten forutsetter samvirke på tvers
av forsvarsgrener og nettverksorganisering, og vil kunne gjøres
flernasjonal.
Regjeringen foreslår at det etableres én
modulbasert ISTAR-enhet av inntil bataljons størrelse.
Enheten opprettes i hovedsak med basis i allerede eksisterende oppklarings-,
jeger- og elektronisk krigførings-avdelinger og -enheter.
Kystjegerkommandoen tilpasses for å kunne operere sammen
med enheter fra 6. divisjonskommando integrert i denne felles ISTAR-enheten.
Ubemannede luftfartøyer er en ny type
kapasitet som anbefales anskaffet. Ambisjonen er å etablere
en taktisk UAV-kapasitet innenfor planperioden. Enheten består
av et antall UAVer med sensorer eller annen nyttelast, og et antall
mobile bakkestasjoner med tilknytning til informasjonsinfrastrukturen.
UAV-kapasiteten integreres i ISTAR-enheten, men vil også kunne nyttes
utenfor rammen av ISTAR. Det tas sikte på raskt å kunne
anskaffe en slik kapasitet i perioden 2005-2008, ikke minst for å høste
erfaringer fra trening, øving og operasjoner så tidlig
som mulig. Dette vil gi verdifull kompetanse, som kan brukes til
eventuell utvidelse av kapasitetsområdet etter 2008.
Alliance Ground Surveillance (AGS)
er et NATO-prosjekt for anskaffelse av en kapasitet for luftbåren bakkeovervåking,
som skal eies og opereres av NATO.
AGS er erklært av NATOs Råd
som den høyest prioriterte anskaffelse i NATO, og er et
vesentlig element i PCC. Prosjektet er i definisjonsfasen, og mer
konkrete krav til ytelse og organisering av denne kapasiteten gjenstår å beslutte
i NATO. Norge avsetter inntil 75 mill. kroner pr. år i
perioden 2004-2008. Omfanget av eventuell norsk deltakelse i senere
anskaffelses- og driftsfaser må vurderes nærmere
i lys av utviklingen i prosjektet.
Forsvaret har behov for satellittkapasitet for
blant annet overvåking av norske havområder. Slik
kapasitet, brukt sammen med Kystvakten og de maritime overvåkingsflyene
(Orion), vil gi en sterkt forbedret evne til overvåking
gjennom mer effektiv bruk av de samlede overvåkingsressursene.
Norge vil fortsatt kjøpe slik informasjon kommersielt og
det vil følgelig ikke bli utviklet nasjonal militær
satellittkapasitet.
Militære informasjonsoperasjoner er
koordinerte militære tiltak, iverksatt for å utnytte
og beskytte egne beslutningstakere og egen IKT-infrastruktur, samt
for å påvirke andre parters beslutningstakere
i operasjonsområdet gjennom bruk eller kontroll av informasjon, eller
forstyrrelse og ødeleggelse av deres IKT-infrastruktur.
Evne til elektronisk krigføring (EK)
er en del av militære informasjonsoperasjoner. Forsvaret
har flere komponenter i dagens struktur som har slik evne, for eksempel
i EK-kompaniet i Hæren og EK-fly i Luftforsvaret. Disse
kapasitetene må moderniseres videre som følge
av utviklingen i risikobildet. For å øke effektiviteten
og legge grunnlaget for helhetlig utvikling av slike kapasiteter,
samles de faglige miljøene i et felles EK-kompetansesenter
med overordnet faglig ansvar for EK-tjeneste i Forsvaret.
Endringene i Forsvarets innretting, organisasjon
og oppgaver har konsekvenser for innholdet i og organiseringen av
Forsvarets sanitetstjeneste, blant annet fordi totalforsvarets ressurser
ikke kan påregnes å være tilgjengelige
i hele Forsvarets oppgavespekter. Forsvarssjefen anbefaler at den
militære sanitetstjenesten rettes inn mot områder
av operativ betydning, og organiseres og videreutvikles som modulbaserte
sanitetssystemer med deployerbar hospitaliserings- og behandlingskapasitet.
For å styrke sanitetets evne til å løse
sine oppgaver, er en større konsentrasjon av virksomheten
en mulighet. I denne sammenheng foreligger et forslag om etablering
av et Forsvarets medisinske senter (FMS) ved Ullevål universitetssykehus
i Oslo. Prosjektet har potensial til å gi faglige og driftsmessige fordeler,
men innebærer meget betydelige investeringskostnader. Regjeringen
foreslår derfor at et forprosjekt av begrenset omfang iverksettes
for å avklare kostnadsbildet og gi ytterligere beslutningsgrunnlag
for en eventuell videreføring av prosjektet. Som en del
av dette forprosjektet skal ulike modeller for offentlig-privat
samarbeid/partnerskap vurderes. Nødvendige avklaringer
av prinsipielle spørsmål knyttet til ansvar, finansiering
og oppgaver skal foretas i samråd med Helsedepartementet.
Det er ikke avsatt midler i perioden utover det som er nødvendig
for gjennomføring av forprosjektet.
Det endrede risikobildet fører til
at Heimevernets tradisjonelle oppgaver ikke lenger alene kan være dimensjonerende
for HVs struktur. Et modernisert HV vil
imidlertid være svært relevant for oppdrag knyttet til
suverenitetshevdelse, krisehåndtering og bistand til ivaretakelse
av samfunnssikkerhet. Herunder må HV kunne forsterke annen
militær tilstedeværelse i utsatte områder,
og ivareta andre typer spesielle oppdrag som forsterket grensevakt,
styrkebeskyttelse, sikring av nasjonale styrker og mottak av allierte
forsterkninger. I tillegg kan HV etter anmodning yte bistand for å forebygge
og bekjempe terroranslag som politiet har primæransvaret
for å håndtere og gi støtte til andre
sivile myndigheter. HVs oppgaver opp mot det sivile behov beskrives
nærmere i stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet og sivilt-militært
samarbeid som fremlegges våren 2004.
Regjeringen foreslår å gjennomføre
en kvalitetsreform i HV. HV skal utvikle en kjerne av styrker på høy beredskap
- innsatsstyrker. Disse vil bestå av frivillige på kontrakt
i hvert HV-distrikt, gis fra 6 til 20 dager årlig trening,
og spesielt ivareta behovet for evne til raskt å kunne
konsentrere styrker. De mer tradisjonelle oppgavene lokalt ivaretas
av forsterkningsstyrker og oppfølgingsstyrker med 5 dagers
trening hvert år (i tillegg til 3 dager for befalet). For
styrker med utelukkende statiske sikringsoppdrag gis slik trening annenhvert år.
Forsterknings- og oppfølgingsstyrkene vil også ha
en viktig funksjon i å stille mannskaper ved katastrofer
og ulykker i fredstid, jf. HV-lovens § 13. I tillegg skal
HV ha en reserve på 33 000 personell, for å sikre
at 50 000 personell er operativt tilgjengelige. Reserven rulleføres,
har bekledning, men ikke våpen, og øves ikke.
HV skal fremdeles organiseres i distrikter,
avsnitt og områder. Antall HV-distrikter justeres fra 18
til 12, jf. proposisjonens kapittel 7.5.6.
Gitt den budsjettprofil som denne proposisjon
legger opp til, vil HV få en viss økning i sine
budsjetter, slik at det skapes rom for heving av kvaliteten. Allerede
i 2005 vil ca. 150 mill. kroner settes av til materiellinvesteringer
for HV, en sum som øker til ca. 250 mill. kroner i 2008.
Dette er en betydelig økning fra dagens nivå på i
underkant av 100 mill. kroner.
Forsvarsdepartementet skal foreta en gjennomgang av
oppbevaring av våpen og eventuell differensiering av våpentyper
i den nye strukturen. Det er ikke aktuelt å bygge ut nye
våpenlagre for Heimevernet, men behovet for at soldatene
til enhver tid oppbevarer våpenet i hjemmet vil bli vurdert
ut fra kravet til reaksjonstid. GIHV har, støttet av Landsrådet
for Heimevernet anbefalt at anskaffelsen av kammerlås utsettes,
i det sikkerheten synes tilfredsstillende som følge av
at tennstemplene er inndratt. Anskaffelsen bør, hvis kvalitetsreformen
vedtas, forskyves til slutten av planperioden, da HVs eventuelle
nye organisasjon vil være på plass. Dette for å unngå feilinvesteringer.
Inntil da skal allerede anskaffede kammerlåser omfordeles
på en mest mulig hensiktsmessig måte.
Det nye risikobildet omfatter fare for bruk
av masseødeleggelsesvåpen fra statlige eller ikke-statlige aktører,
også rettet direkte mot det sivile samfunn. Dette risikobildet
omfatter også farer relatert til utilsiktede utslipp fra
infrastruktur og industri. Det er planlagt med oppgradering av beskyttelsesutrustning
for personellet, samt en omfattende innføring av beskyttelsessystemer
på avdelingsnivå. I tillegg opprettes det egne
ARBC-vern enheter. Enhetene vil inneha deployerbar deteksjons-,
analyse- og rensekapasitet, kunne løse nasjonale oppgaver,
herunder også gi støtte til samfunnssikkerhet,
samt inngå i flernasjonale styrker og operasjoner.
I konflikter som foregår innenfor rammen
av det sivile samfunn, hvor målet er å dempe negative
konsekvenser av konflikt eller gjenoppbygging og stabilisering i
konfliktområder, er sivilt-militært samarbeid en
kritisk ressurs. Slikt samarbeid omfatter samvirke og koordinering
mellom militære og et bredt spekter av sivile aktører,
herunder internasjonale og nasjonale frivillige institusjoner og
organisasjoner, samt sivile myndigheter og andre lokale institusjoner.
Slik kapasitet er en viktig ressurs i alle former for fredsoperasjoner.
Den eksisterende kapasitet videreføres.
Forsvarssjefen har anbefalt en videreføring
og ytterligere modernisering av logistikk- og støttestrukturen, som
en følge av endrede behov i den operative strukturen. Hovedtrekkene
i videreutviklingen av Forsvarets operative logistikkressurser frem
mot 2008 vil være i samsvar med Innst. S. nr. 93 (2003-2004),
jf. St.prp. nr. 12 (2002-2003), om FLOs fremtidige organisering.
Målet er økt fleksibilitet, tilgjengelighet og deployeringsevne
for operative logistikk- og støtteenheter. FLO vil kunne
trekke på transportkontrollavdelinger, militærpolitiavdelinger,
transport og ingeniøravdelinger, lufttransportkapasitet,
samt avdelinger for understøttelse av allierte styrker
i tråd med nasjonalt ansvar (Host
Nation Support). Nevnte kapasiteter vil både kunne
nyttes til å understøtte nasjonale styrkebidrag
og som selvstendige styrkebidrag internasjonalt, og ikke minst understøtte
operasjoner innenfor nasjonal krisehåndtering.
For en oppsummering av kapasiteter og tilhørende strukturelementer,
se tabell 5.2. i St.prp. nr. 42 (2003-2004).
Allerede i inneværende planperiode
vil det bli lagt økt vekt på mekanisert infanteri
i Hæren. Det er et mål på sikt å gjøre
Hærens avdelinger lettere, blant annet ved satsing på nye
og lettere stridskjøretøy utrustet med moderne
sensorer og IKT-løsninger. I løpet av planperioden
må det vurderes hvilke typer av Hærens stridskjøretøy
som bør skiftes ut eller oppgrades etter 2008, og det vil
være et omfattende investeringsbehov i Hæren etter
2008.
Hæren løser operative oppdrag
knyttet til suverenitetshevdelse og overvåking gjennom
kontinuerlig grensevakt og vakthold og sikring for Hans Majestet Kongen.
Disse oppgavene krever hver seg en avdeling spesialtilpasset disse
oppdragene, som videreføres i ny struktur.
Den dimensjonerende ambisjon for Hæren,
utover disse to permanente oppdragene, er at Norge skal kunne stille én
deployerbar brigade (Brigade Nord) for alle typer operasjoner, nasjonalt
og internasjonalt. Den mekaniserte infanteribrigaden vil i denne
planperioden bestå av tre bataljoner med i hovedsak dagens
CV 90 og M 113 pansrede kjøretøyer og Leopard
2 stridsvogn som hovedmateriell. Innenfor denne brigaderammen vil
en rekke komponenter ha en høy beredskap, mens brigaden
som helhet vil ha en noe lavere beredskap. Telemark bataljon videreføres
innenfor brigaderammen. Beredskapsnivået og oppdrag vil
kunne rulleres mellom brigadens underavdelinger. Brigaden vil inneholde
et bredere spekter av kapasiteter med bedre kvalitet og reaksjonsevne
enn tidligere. Disse kapasitetene kan også utgjøre
norske styrkebidrag i en flernasjonal ramme.
Felles ISTAR-enhet etableres med hovedtyngden
i Hæren, jf. kapittel 5.6.1 i proposisjonen. Denne skal bidra
med en underenhet til Brigade Nord.
For å kunne stille én brigade
må Hæren ha minimum to brigademateriellsett totalt.
Sammen med utdannet personell utgjør det ekstra materiellsettet
rammen for en mobiliseringsbrigade (Brigade 6). Hæren skal kunne
stille én mobil taktisk landkommando (6. divisjonskommando).
Denne kommandoen vil danne rammen for et ledelsesnivå over
brigade for operasjoner i Norge, samt kunne utgjøre en
kjerne for et divisjonshovedkvarter for operasjoner sammen med våre
allierte utenfor Norges grenser.
Hæren må kunne stille en brigade
med en reaksjonstid på maksimalt 180 dager. I presserende
situasjoner gir en brigade med delvis stående elementer
evne til å redusere reaksjonstiden betydelig. Deler av
brigaden vil ha langt høyere beredskap, og Hæren
skal raskt kunne deployere en styrke på bataljonsstørrelse
for internasjonale operasjoner og vedlikeholde et engasjement over
en periode på tentativt 3-5 år, forutsatt at situasjonen
stabiliseres. Samtidig skal Hæren kunne opprettholde en
styrke på høy beredskap hjemme for nasjonale oppdrag,
eller for ytterligere deployeringer internasjonalt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har
merket seg at Regjeringen foreslår å opprette
en deployerbar ISTAR-kapasitet, med bakgrunn i behovet for innsamling
av informasjon, overvåking, rekognosering, og målangivelsesdata.
Etableringen er tilpasset NATOs satsingsområder. Dette medlem er
kritisk til at Norge skal videreutvikle denne typen kapasiteter,
som er en kapasitet som i hovedsak er egnet for internasjonale operasjoner,
og vil gå imot denne kapasiteten etableres.
Dette medlem vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"ISTAR-enheten opprettes ikke."
Komiteens medlem fra Senterpartiet er av
den oppfatning at behovet for å opprettholde mer av forsvarsstrukturen
i Norge tilsier at man må redusere ambisjonene når
det gjelder anskaffelse av kapasiteter som NATO anbefaler å utvikle.
På denne bakgrunn vil dette medlem gå imot
anskaffelse av UAV - ubemannede luftfartøyer. Dette er
en kapasitet som dette medlem ikke kan se at man
fra norsk side kan se seg råd til å anskaffe dersom
man samtidig skal investere i nye fregatter, kampfly, etablere en
ISTAR-enhet og for øvrig investere på en rekke
områder knyttet til informasjon og teknologi. Dette
medlem er også usikker på om ambisjonene
når det gjelder oppsettet av en ISTAR-enhet lett kan bli
noe overdrevet i forhold til andre områder i Forsvaret.
Dette medlem viser til at man
i dag har en velfungerende sanitetsenhet stasjonert i indre Troms
som igjen har et godt utviklet samarbeid med regionsykehuset i Tromsø.
På denne bakgrunn har dette medlem svært
vanskelig for å forstå at det skal være
nødvendig å etablere noe eget Forsvarets medisinske
senter ved universitetssykehuset i Oslo. Dette medlem registrerer
at dette ansees som en "større konsentrasjon av virksomheten"
og er redd for at det kun betyr at oppgaver skal flyttes og sentraliseres
med de kostnader det vil medføre å bygge opp noe
helt nytt. Regjeringen sier også selv at et slikt prosjekt
vil ha betydelige investeringskostnader.
Dette medlem vil på denne
bakgrunn gå imot at det etableres noe forprosjekt for et
slikt medisinsk senter og mener at dersom man vil utvikle de sanitetsmessige
oppgavene, kan dette best skje gjennom det samarbeid som allerede
er etablert mellom sanitetsenheten på Bardufoss og sykehuset
i Tromsø. Dette medlem er overbevist om
at det vil være kostnadsbesparende å ta utgangspunkt
i en utvikling av eksisterende virksomhet på dette området.
Materiellbytte vil være et prioritert
område for å skaffe kapasiteter raskere og til
lavere utgifter enn hva man vil kunne ved en vanlig anskaffelsesprosess.
I St.prp. nr. 1 (2003-2004) er bytte av forsvarsmateriell mellom
Norge og Nederland foreløpig presentert. Forsvarsdepartementet
har arbeidet videre med denne saken, men fremdeles gjenstår
avklaringer knyttet til omfang og type materiell. Stortingets behandling
av forslag til operativ struktur i denne proposisjonen vil kunne
skape grunnlag for å videreføre arbeidet med slike
avtaler, fordi norsk materiell frigjøres på grunn
av justeringer i den operative strukturen. Med basis i Stortingets
beslutning vedrørende denne, kan det således inngås
forpliktende avtaler.
Anskaffelse gjennom en byttehandel skal innpasses
i normale vurderinger og prosedyrer knyttet til anskaffelsesprosesser.
Regjeringen foreslår i første omgang å inngå en
avtale mellom Norge og Nederland vedrørende materiellbytte
i løpet av annet halvår 2004. Stortinget vil bli
orientert nærmere om omfang og innhold av slike avtaler.
For en oppsummering av kapasiteter og tilhørende strukturelementer,
se tabell 5.3. i St.prp. nr. 42 (2003-2004).
Sjøforsvaret bidrar i stor grad til
løsing av nasjonale fredstidsoppgaver gjennom evne til
kontinuerlig tilstedeværelse i norske havområder.
Suverenitetshevdelse i havområdene krever selvstendig norsk
innsats med relevante operative kapasiteter, i fred så vel
som i kriser, dersom Norges evne på dette området
skal være troverdig.
Fridtjof Nansen-fregattene med NH 90 helikopter
vil representere en fleksibel kapasitet som er relevant innenfor
alle former for operasjoner til havs, nasjonalt og internasjonalt.
De har evne til både antioverflate- og antiubåtoperasjoner.
MTB Hauk vil bli utfaset parallelt med at Skjold-klassen
fartøy fases inn, senest i 2010. Skjold-klassen fartøy
skal i fremtidig struktur bidra til aktiv tilstedeværelse,
suverenitetshevdelse og overvåking i norske kystnære
farvann.
Undervannsbåtene (Ula) videreføres
med seks fartøy og begrenset oppdatering gjennomføres.
Nødvendig oppgradering for å tilfredsstille NATO-krav
gjennomføres på et mindre antall fartøy.
Mineryddekapasiteten videreføres med
6 fartøyer. På sikt må fartøyenes
kapasitet videreutvikles gjennom anskaffelse av fjernstyrte sensorer
og våpen som opererer under vann. Minedykkerkommandoen
videreføres som i dag. KNM Tyr tilpasses rollen som støttefartøy.
Oppbygging og videreføring av kompetanse
på maritim, taktisk ledelse er en vesentlig forutsetning
for at Norge skal kunne lede multinasjonale maritime styrker, fortrinnsvis
NATOs stående atlanterhavsstyrke (STANAVFORLANT). De nye
fregattene vil bli utrustet deretter. Et ledelseselement videreføres
som en kadrestab med base på Haakonsvern (CNOTG).
Kystjegerkommandoen (KJK) videreføres
i redusert omfang, og tilpasses for også å kunne
operere integrert innenfor felles taktisk ISTAR-enhet, jf. proposisjonens kapittel
5.6.1, spesialtrent for ISTAR-relaterte oppdrag i kystsonen.
Kystvakten videreføres og strukturen
opprettholdes. Kystvaktens fartøy i den såkalte
Indre Kystvakt vurderes i nær fremtid.
Stortinget har tidligere blitt orientert om
problemene knyttet til de nye luftvarslingsradarene for Kystvaktens fartøy,
jf. vedlegg 1 i Innst. S. nr. 232 (2002-2003) og i St.prp. nr. 1
(2003-2004). Det er essensielt at Kystvaktens fire helikopterbærende
fartøy er utrustet med tilstrekkelig helikopterkontrollsystemer.
Dagens radarsystem fungerer ikke tilfredsstillende og må erstattes
snarest. En midlertidig løsning er nå under utprøving
på KV Senja. Denne utprøvingen har avdekket et
behov for å anskaffe et annet radarsystem som tilfredsstiller
de operative kravene til sikker kontroll med helikopteroperasjoner
fra Kystvaktens fartøyer. Konkret prosjektforslag vil foreligge
i løpet av sommeren 2004. Prosjektet har høy prioritet,
og det er avsatt midler, i størrelsesorden 200 mill. kroner,
til dette. Det planlegges med at alle fire fartøy skal
være fullt operative med helikopterkapasitet innen høsten 2006.
Kystvaktens tilstedeværelse kan forsterkes ved å anvende
fartøy og ressurser i Sjøforsvarets resterende struktur.
Sjøheimevernets nye kapasiteter består
av hurtiggående fartøy, bordingslag, kontrolldykkere
og mobile kystmeldeposter. Dette gir Sjøheimevernet økt
kapasitet og relevans ift. overvåkning og håndtering
av utfordringene langs kysten i fredstid, som støtte til
sivile myndigheter etter anmodning, og i episode- og krisehåndtering.
Logistikkfartøy er vesentlige for utholdenhet
i maritime operasjoner, både nasjonalt og internasjonalt.
Det planlegges å skaffe tilgang på logistikkfartøykapasitet basert
på eie/leie/lease for fregattene fra
2010. I denne forbindelse skal kommersielle løsninger vurderes.
Den rekvirerte fartøysstrukturen skal
nedskaleres betydelig, da denne har vært knyttet først
og fremst til invasjonsforsvaret, og legger unødige begrensninger på private
fartøy. Imidlertid er sanitetsfartøyene viktige for
Forsvarets totale behov for felles sanitetsstøtte også i
fremtiden. I tillegg har disse fartøyene relevans også for
sivil katastrofeberedskap. Et antall slike fartøy videreføres
gjennom inngåtte kontrakter.
For en oppsummering av kapasiteter og tilhørende strukturelementer,
se tabell 5.4. i St.prp. nr. 42 (2003-2004).
Luftstyrker har oppgaver spesielt knyttet til
operasjoner rettet mot andre luftstyrker, overvåking og patruljering,
støtte til operasjoner på bakken og til sjøs med
ildkraft og logistikk, samt bidra til beskyttelse mot luftstridskrefter
fra bakken. Luftforsvarets kapasiteter utnyttes av spesialstyrkene,
både gjennom ivaretakelse av transportbehov og gjennom
samvirke med eksempelvis kampfly og overvåkningsressurser.
Luftforsvaret skal også bidra til ressurs- og miljøoppsyn
samt søk- og redningsoperasjoner.
Operativ ledelse av luftstyrker er sentralisert
og utøves gjennom FOHK nasjonalt og gjennom NATOs kommandokjede
i flernasjonale operasjoner. Luftovervåking og
stridsledelse (LOS) bidrar til NATOs strategiske luftromsovervåking,
og er en viktig del av den nasjonale og NATOs kommandokjede. 2 statiske luftkontrollsentre
(ARS) anbefales videreført, begge innmeldt til NATO, men
med ulike driftsmønstre.
Luftforsvarets prioriterte oppgave er å stille
kampfly og kompetanse for ledelse av kampflyoperasjoner, nasjonalt
og internasjonalt. For sistnevnte type oppdrag er ambisjonen å kunne
stille én operativ enhet kampfly for alle typer operasjoner
for en tentativ periode på 3 måneder. På sikt
må det investeres i nye våpen, samt løpende
oppgradering av kampflyene. Strukturforslaget omfatter 48 F-16 kampfly
i operativ struktur. Resterende 9 kampfly videreføres inntil
videre.
På sikt må det investeres
i en tilsvarende ny kampflykapasitet, som må være
operativ senest 2018. Beslutning om valg av type kampfly tas senest
tidlig i neste planperiode (2009-2013).
Foruten kampfly er det behov for kapasiteter
som bidrar til overvåking, suverenitetshevdelse og har kapasitet
til å anvende elektronisk krigføring. De 6 maritime
overvåkningsflyene videreføres. Oppgradering av
4 av disse påbegynnes mot slutten av perioden med en forbedret
sensorkapasitet for maritim overvåking og for overvåking
mot bakken. EK-flyene videreføres.
For å kunne transportere spesielt landstyrker
og ivareta forsyningsbehovene til alle norske deployerte styrker
nasjonalt og internasjonalt, må det sikres en tilfredsstillende
tilgang på transportflykapasitet med høy lasteevne
og lang rekkevidde.
Strategisk lufttransport og luft-til-luft-tanking
er kapasiteter det foreløpig er hensiktsmessig å anskaffe gjennom
flernasjonale prosjekter. C-130 Hercules-kapasitet videreføres
som en interimsløsning gjennom leie/eie/lease.
Økt kapasitet til luft-til-luft-tanking
vil bli videreført som en prioriteringav flernasjonale
PCC-tiltak på dette området.
Eksisterende 18 Bell 412 SP videreføres,
hvorav 6 øremerkes for spesialstyrkene. Fremtidig behov
for taktiske transporthelikoptre bør vurderes ut fra Forsvarets
helhetlige behov. Det tas sikte på begrenset oppgradering
av eksisterende Bell 412 for å dekke spesialstyrkenes behov,
jf. kapittel 5.6.1.
Det foreslås at det foretas en reduksjon
av luftvernets omfang som vil skape rom for oppgradering av kvaliteten.
NASAMS II vil ivareta krav blant annet til mobilitet, og gi en viss
missilforsvarskapasitet. Målet er å kunne stille
ett fullt oppsatt batteri på høy beredskap for
alle typer operasjoner, nasjonalt og internasjonalt. Dette batteriet
skal også dekke luftvernbehovet for Hærens deployerbare
brigade. Dette medfører et behov for minimum 2 materiellsett
totalt. Ett mobiliseringsbatteri videreføres.
Tilpasset basestøtte i form av egnet
forsynings- og ledelsesapparat for norske styrker skal dimensjoneres slik
at den møter de krav ambisjonene om deployerbare luftforsvarsstyrker
stiller. For understøttelse av styrkebidrag i operasjoner
utenfor Norge, vil flernasjonale løsninger være
hensiktsmessige.
Det innfases NH-90 helikoptre for fregattene
og kystvakten i perioden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
bekymret over at Forsvarets transportfly er 30 til 35 år
gamle. Dersom ingenting gjøres, frykter vi at disse må settes
permanent på bakken i 2006. Flyene er meget dyre i drift,
på grunn av alder generelt og at deler i stadig større
grad må spesiallages. I fjor hadde Luftforsvaret en kapasitet
på i snitt 1,2 C130H Hercules klare til enhver tid. Basert
på at vi har 6 maskiner, blir timeprisen da meget høy.
Dette er problemstillinger disse medlemmer mener
vi må ta på alvor.
Norges behov for militær lufttransport
har vært presentert for Stortinget ved en rekke anledninger
de siste årene, senest i St.prp. nr. 42 (2003-2004) og
i Forsvarssjefens FMU fra desember 2003. Behovsspesifikasjonen har
ligger fast lenge og er som følger:
Disse medlemmer etterlyser initiativ
til å anskaffe de nevnte kapasiteter. Det er etter disse medlemmers erfaringer
fremlagt ulike modeller og tilbud for slike anskaffelser, deriblant
et tilbud fra Airbus Military. Disse medlemmer anbefaler
Regjeringen å vurdere de innkomne tilbud og med bakgrunn
i de miltitærfaglige råd Forsvaret kommer med,
foreta en vurdering om anskaffelse så snart som mulig.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Nye transportfly til erstatning
for dagens C-130-flåte anskaffes utenfor og som tillegg
til den ordinære budsjettramme for Forsvaret."
"Stortinget ber Regjeringen sikre
norsk deltakelse i prosjekter om utviklingen av nye transportfly."
Innenfor de økonomiske rammer som anbefales
i denne proposisjonen, skal det utvikles et anvendbart, moderne
og fleksibelt forsvar tilpasset de fastsatte oppgaver. Dette betinger
imidlertid at prioriteringsprinsippene beskrevet tidligere følges
opp i praksis. Kvalitet må prioriteres fremfor kvantitet,
og tilgjengelige avdelinger må prioriteres fremfor mobiliseringsavdelinger.
Dette betyr ikke at kvantitet er uten verdi.
Kvantitet vil blant annet påvirke utholdenhet, og det finnes
en nedre kvantitativ terskel for hva som er meningsfullt å videreføre
av elementer i strukturen. Går man under denne terskel,
kan det være vel så hensiktsmessig å fjerne
kapasiteten helt, fordi den ikke gir ønsket effekt, og
samtidig er kostnadsdrivende ved at den nødvendiggjør
kompetanseoppbygging og infrastruktur. I slike tilfeller kan det
være mer formålstjenlig å satse på andre
typer kapasiteter, eller på flernasjonalt samarbeid. Det
er ikke hensiktsmessig å videreføre elementer som
det ikke finnes ressurser til å modernisere.
Videreføring av en større
struktur enn anbefalt i denne proposisjonen, eksempelvis gjennom å beholde ekstra
mobiliseringsstyrker som en reserve, vil imidlertid skape en negativ
spiraleffekt, og vil forhindre modernisering av de enheter som er
ment å skulle ha høyere prioritet. Å beholde
strukturelementer som allerede er, eller er i ferd med å bli,
umoderne, med basis i ønsket om regenereringskapasitet,
vil derfor være svært lite hensiktsmessig, og
utgjøre en feil bruk av Forsvarets totale ressurser. Prioriteringen
av kvalitet er derfor et avgjørende strukturelt grep også i
et mulig fremtidig regenereringsperspektiv.
Tabell 5.5 i St.prp. nr. 42 (2003-2004) gir
en oversikt over Forsvarets operative struktur 2008, og en samlet vurdering
av strukturen er gitt i pkt. 5.6.6.
Det helt sentrale premiss i utformingen av den
operative struktur og virksomhet er at Forsvarets evne skal tilpasses
summen av oppgavene i det nye sikkerhetsbildet. Uansett ressursnivå,
krever dette en endret innretting av Forsvaret. De generelle kravene
til militær evne i en ny tid krever modernisering, nytenkning
og fleksible løsninger. Dette er en utvikling som gjelder uavhengig
av vårt NATO-medlemskap, og er uavhengig av deltakelse
i utenlandsoperasjoner. Tilpasningene i den operative strukturen
som anbefales i denne proposisjonen, forutsatt at de planlagte investeringene
gjennomføres, innebærer en betydelig kvalitetsforbedring og øker
i hele Forsvaret. Dette, sett i sammenheng med endringene i personellforvaltningen,
vil styrke Forsvarets relevans og effektivitet for nasjonale så vel
som internasjonale oppgaver.
Øvingsvirksomheten må tilpasses
nye krav og målsettinger som følge av omleggingen
av Forsvaret og innføringen av alliansens nye kommando-
og styrkestruktur. Det er avgjørende at Forsvarets operative struktur øves
i et realistisk operativt miljø og innenfor de organisasjonsstrukturer
de er tenkt brukt. Det fokuseres på håndtering
av krisesituasjoner, terroranslag og masseødeleggelsesvåpen
i tillegg til mer tradisjonelle oppgaver. Etter at flere PfP-land
nå vil gå inn som medlemmer i NATO, samt at flere
NATO-øvelser åpnes for partnerdeltakelse, vil
de gjenværende øvelsene av denne typen være
mindre relevante.
Utenlandsk trening i Norge skal gis høy
prioritet og nødvendige rammebetingelser gjennom fastsatt øvingsprogram.
Dette gjelder spesielt øvelser og tilstedeværelse
i Nord-Norge. Tilstedeværelse av norske militære
styrker må ses i sammenheng med den samtrening som finner
sted med allierte enheter i Norge og norske farvann.
Ett av virkemidlene for å understøtte
denne målsettingen er Alliert treningssenter nord (ATS/N)
i Harstad og Alliert treningssenter sør (ATS/S)
på Voss. Det er også ønskelig å tilby
utenlandske styrker treningsfasiliteter i Porsanger. I Sør-Norge
skal trening for landstridskrefter primært legges til ATS/S
fasiliteter på Voss.
Utenlandske landstridskrefter og marineinfanteri
fra bataljons- og opp til brigadestørrelse vil ha et meget godt
utbytte av å samvirke, trene og øve sammen med avdelinger
under 6. divisjonskommando. Dette skal ATS/N støtte
med infrastruktur og kompetanse. Senteret forblir i Åsegarden.
Britiske Royal Marines og Royal Netherlands Marines benytter ATS/N
blant annet på grunn av umiddelbar nærhet til
kysten og ideelle treningsforhold for deres operasjoner. I tillegg legger
de vekt på samarbeidet med Marinejegerkommandoen og treningsfasilitetene
for spesialstyrker som er tilgjengelige på Ramsund, forholdene
på Evenes flystasjon og samarbeidet med allierte fartøy
som bruker Olavsvern.
Bardufoss flystasjon skal tilbys som vertsavdeling for
utenlandsk helikopteraktivitet. Forholdene skal legges best mulig
til rette for samvirke mellom nasjonale og utenlandske helikopteravdelinger
og 6. divisjonskommando.
Ørland hovedflystasjon skal markedsføres
som vertsavdeling for Composite Air Operations
(COMAO) og som fast arrangør av NATO
AIR MEET og NORDIC AIR MEET når disse aktivitetene
er lagt til Norge. Her utgjør Værnes en viktig
tilleggskapasitet. Samtidig kan Ørlandet nyttes som treningsbase
for deler av NRF (NATO Response Force).
Utenlandsk fartøyaktivitet skal i størst
mulig grad ha Haakonsvern (Bergen) i Sør-Norge og Olavsvern (Tromsø)
i Nord-Norge som utgangspunkt. Allierte og andre enheter skal søkes
involvert i trening og øving sammen med våre enheter
langs norskekysten.
Forholdene i Finnmark er meget godt egnet til
trening av spesialstyrker, og det er en målsetting å legge utenlandske
spesialstyrkers trening til Garnisonen i Porsanger/Banak
når treningen ikke foregår på Rena og
Ramsund. Flystyrker som understøtter spesialstyrkers trening
ved Garnisonen i Porsanger skal søkes lagt til Banak.
Forsvaret disponerer og inventarfører
i dag ca. 80 små og store landbaserte skyte-, øvings-
og regionfelt (SØR) over hele landet, med et samlet areal
på ca. 1 800 kvadratkilometer. I forbindelse med pågående modernisering
av Forsvaret antas det at omtrent halvparten av feltene vil bli
tatt ut av bruk i løpet av de nærmeste 8-10 år.
Fleksible og hensiktsmessige SØR-felt
beliggende nær den militære bruker, er en klar
forutsetning for en god og effektiv soldatutdanning med sikte på å forberede
norsk personell på forskjellige typer oppdrag. For å kunne
samtrene avdelinger er det behov for flere større felt
med tilliggende lavflygningsområder. Disse må gi
mulighet for gjennomføring av skyteøvelser med tyngre
våpen i hensiktsmessige forband. Videre vil det være
behov for et antall mindre øvingsfelt for øvelsesvåpen.
Forsvaret disponerer i dag seks store skyte-
og øvingsfelt på land hvorav ett, Hjerkinn, vil
utfases i takt med innfasing av Regionfelt Østlandet. Dette
gir Forsvaret fem gjenværende skyte- og øvingsfelt
av en viss størrelse, basert på at sammenbindingen
av Mauken og Blåtind forutsettes gjennomført.
Porsangmoen og Halkavarre skyte- og øvingsfelt
kan i dag understøtte manøvrering og skarpskyting
i bataljonsgruppe forband støttet av alle Hærens
våpen. I tillegg kan feltet benyttes av fly, dog med visse
begrensninger, spesielt ved bruk av presisjonsvåpen levert
fra høyder over 15 000 fot. Kamphelikoptre kan drive skarpskyting,
og feltet har programmerbart målmateriell. Forband større
enn bataljonsgruppe kan manøvrere i tilknytning til feltet.
Dersom Banak og Porsangmoen sees under ett, er forlegnings- og forpleiningskapasitet for
brukende avdelinger god. Departementet vil følge opp aktiviteten
knyttet til Halkavarre, for å sikre at bruk av skytefeltet
også reflekteres gjennom tilstedeværelse på Banak
og Porsangermoen.
Mauken/Blåtind er primært
et skyte- og øvingsfelt for Hærens avdelinger
i Troms, med kapasitet for bataljonsgruppe støttet av alle
Hærens våpen. Større forband kan manøvrere
utenfor feltet. I feltet er det anlagt trasèer for stridskjøretøyer,
og det har programmerbart målmateriell. Et anlegg for strid
i bebygd område (SIBO) er bygget i Mauken-delen av feltet.
Kamphelikoptre kan til en viss grad støtte manøveravdelingene.
Setermoen skytefelt har kapasitet for manøvrering
og skarpskyting med bataljonsgruppe støttet av alle Hærens
tyngre våpen, samt fly og kamphelikoptre. Trening med fly
er begrenset ved at levering av skarpe våpen må skje
fra høyde under 15 000 fot. Også her kan større
forband manøvrere utenfor feltet. Feltet er arealmessig
lite og det er små variasjonsmuligheter i innflygingsprofil
ved levering av skarpe våpen. Skyting med rørartilleri
på avstander ut til over 30 km kan gjennomføres.
Mjølfjell har kapasitet for manøver
og skarpskyting med kompanigruppe støttet av alle Hærens
støttevåpen og saktegående fly. Større
forband kan manøvrere i tilknytning til skarpskytingen.
Fordelt på tre leire kan en avdeling på ca. 500
befal/mannskaper forlegges og forpleies i tilknytning til
feltet.
Regionfelt Østlandet er et moderne
felt med kapasitet for skarpskyting og manøvrering med
to bataljonsgrupper støttet av alle Hærens våpen
samt fly (kun øvingsvåpen), og kamphelikoptre.
Større forband kan manøvrere utenfor feltet. Feltet
er under utbygging og skal etter planen kunne tas i bruk i 2005.
De senere års utvikling innen våpenteknologi
og konsepter har resultert i at allerede etablerte skyte- og øvingsfelt
ikke gir tilstrekkelige rammebetingelser for gjennomføring
av nødvendig virksomhet. Dette er forhold som departementet
har under utredning og søker konkrete løsninger
for, for snarest mulig fremleggelse for Stortinget.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at alliert trening og øving koordineres fra FOHK. Flertallet vil
imidlertid understreke at ikke bare ved de Allierte treningssentrene
(ATS), men også ved Østerdal Garnison er gode
fasiliteter for trening og øving. Flertallet vil
spesielt vise til Regionfelt Østlandet og Hærens
taktiske treningssenter, samt muligheten for simulatortrening, og
mener at også disse må tilbys våre allierte
og samarbeidspartnere for øvings- og treningsformål.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil vise til at Regionfelt Østlandet
er under utbygging, og etter planen skal kunne tas i bruk i 2005.
Disse medlemmermener
at Regionfelt Østlandet ikke burde vært igangsatt.
Utbyggingen av skyte- og øvingsfeltet vil koste nærmere
2 mrd. kroner, og er således svært kostnadskrevende.
Det er store negative miljøkonsekvenser knyttet til utbyggingen.
Utbyggingen av regionfeltet må i tillegg sees i sammenheng
med Regjeringens ønske om å utvikle Forsvaret
til et reaksjonsforsvar, som like gjerne skal kunne brukes i internasjonale
operasjoner som til nasjonale oppgaver, og utbyggingen må termineres.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen mener at de senere års utvikling innen våpenteknologi
og konsepter har resultert i at allerede etablerte skytefelt ikke
gir tilstrekkelige rammebetingelser for gjennomføring av
nødvendig virksomhet, og at det er satt i gang utredninger
for å avhjelpe dette. Disse medlemmer imøteser
dette, og har samtidig merket seg at det arbeides aktivt for å øke
interessen for å trene i Norge hos våre allierte. Disse
medlemmer vil peke på at aktiviteten i mange skytefelt
skaper store negative, miljømessige konsekvenser og er
til betydelig sjenanse for befolkningen i mange områder. Disse
problemene kan øke ved større og endret øvingsomfang.
Halkavarre skytefelt er et av de områdene der dette er
en aktuell problemstilling. Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
omfanget og konsekvensene av planlagt framtidig bruk i alle norske skytefelt,
og fremme en sak om dette for Stortinget på egnet måte."
"Stortinget ber Regjeringen utrede
bruken av Halkavarre skytefelt, og aktuelle konsekvenser av økt
bruk, og fremme en sak om dette for Stortinget på egnet måte."
Disse medlemmer vil videre peke
på at omfanget av forurensning i skytefeltene kan være
vesentlig, og at det kan medføre vesentlige kostnader å restaurere
landskap og naturmiljø i slike områder når de
skal fases ut. Hjerkinn skytefelt er et av disse feltene som skal
tilbakeføres til opprinnelig tilstand. Disse medlemmer vil
presisere at kostnadene ved slik tilbakeføring må bæres
av Forsvaret, slik stortingsflertallet tidligere har lagt til grunn.
Det overordnede målet for personellpolitikken
er å ha et høyt motivert personellkorps med kompetanse
til å løse Forsvarets oppgaver. Mangelen på reformer
har hatt uheldige konsekvenser, både med hensyn til operativitet,
sikkerhet for personellet, styring av virksomheten og kostnadseffektivitet.
For å få en balansert personellstruktur i tider
hvor Forsvarets behov er i stadig utvikling, foreslås derfor
et sett med reformer som vil gi fleksible løsninger tilpasset
fremtidige utfordringer.
Hovedelementene i de foreslåtte reformene,
både når det gjelder befalsordningen og praktiseringen
av verneplikten, er en oppfølgning av signaler gitt i Innst.
S. nr. 342 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001), og i Innst.
S. nr. 232 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001-2002), samt i forsvarssjefens
militærfaglige utredning 2003. Regjeringen støtter
hovedtrekkene og retningen på forsvarssjefens anbefalinger,
men fremmer også enkelte tilgrensende forslag for å supplere
disse.
Detaljert beskrivelse av behovet og de foreslåtte reformene,
samt rekrutteringsgrunnlaget er gitt i proposisjonene kapittel 6.1
og 6.2.
Komiteens flertall,
alle unntatt representantene for Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
anerkjenner de utfordringer som personellstrukturen i Forsvaret
står overfor. Forsvarets struktur og innretning har med
rette endret seg siden den kalde krigens slutt. Likevel har personellstrukturen
ikke tilpasset seg en hensiktsmessig organisering i forhold til
den struktur og de oppgaver som flertallet mener
Forsvaret bør innrette seg mot. Flertallet ser
at den nåværende struktur på mange områder
er lite hensiktsmessig og medfører kostnader som ikke kan
ansees som god ressursutnyttelse.
Flertallet mener forslagene til
endringer i stor grad er en oppfølgning av Innst. S. nr.
342 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001), og Innst. S. nr. 232
(2001-2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001-2002).
Komiteen viser til
at i motsetning til det som gjelder for statens tjenestemenn for øvrig,
har man ikke lovmessig hjemmel til å si opp yrkesbefal
som følge av at arbeidet faller bort eller dersom tjenestemannen
er varig uskikket til tjenesten. Komiteen legger
vekt på at dette særegne oppsigelsesvernet hindrer
Forsvaret i å tilpasse personellstrukturen til Forsvarets
fastsatte oppgaver, styrkestruktur og organisasjon, og dermed begrenser
muligheten for en vellykket omstilling av Forsvaret, samtidig som
det påfører Forsvaret urimelig store kostnader
til avgangsstimulerende tiltak. Etter komiteens oppfatning
er dette ugunstig for en sektor som løpende vil måtte
tilpasses endrede rammebetingelser. En ytterligere uheldig konsekvens
av det særegne stillingsvernet, er slik komiteen ser
det at overtallige tjenestemenn tilhørende yrkesbefalet,
og som det etter omstendighetene ikke vil være fornuftig beskjeftigelse
for i fremtiden, uten videre har rett til å fortsette sitt
tilsettingsforhold.
Komiteen er på bakgrunn
av ovennevnte av den oppfatning at stillingsvernet for yrkesbefal
bør harmoniseres med det stillingsvern som gjelder for øvrige tilsatte
i staten. Komiteen anser ikke en slik endring i stillingsvernet å være
i strid med Grunnloven § 97.
Komiteen viser på denne
bakgrunn til Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 60 (2003-2004),
der departementets lovforslag endres ved at unntaket fra tjenestemannslovens
oppsigelsesregler i § 8 andre ledd, fjernes.
Rekruttering vil være avgjørende
for at det nye Forsvaret skal kunne løse sine oppgaver
på en tilfredsstillende måte. Det er et mål
at Forsvaret skal rekruttere de mest motiverte og best egnede av
begge kjønn til Forsvarets mangeartede virksomhet.
Sesjonen skal utvikles til å bli et
sentralt rekrutterings- og seleksjonsverktøy. Det skal
legges vekt på riktig klassifisering og fordeling, slik
at frafallet under tjenesten blir minst mulig. Videre er det et
mål at det går kort tid mellom sesjon og innkalling.
Forsvaret er opptatt av å rekruttere kvinner. For å oppnå dette
foreslår Regjeringen at alle kvinner innkalles til sesjon
- uten at fremmøte er lovpålagt. Statushevende
tiltak for vernepliktige vil være et viktig element i rekruttering til,
og motivering for, førstegangstjeneste.
Det er viktig at den nye befalsordningen fremstår som
attraktiv for å sikre god rekruttering til alle kategorier
befals- og offisersstillinger. Rekruttering til befalsskolene skal
sikres ved at ungdommene skal kunne søke befalsskoler forut
for innkalling til førstegangstjeneste, på samme
måte som i dagens ordning. Dette vil også være
viktig for å rekruttere kvinner. De moderniserte befalsskolene
og krigsskolene vil også kunne rekruttere fra de vernepliktige
som er inne til førstegangstjeneste. Det skal gjennomføres
en tidlig og foreløpig seleksjon av aktuelle kandidater,
slik at motivasjonen opprettholdes.
For den nye kategorien avdelingsbefal, dvs.
personell med minimum befalsskole, vil det inngå bonusordninger,
basert på lengden på tjenestetiden, begrenset
oppad til maksimalt to årslønner ved fratredelsen.
Yrkesoffiserene, dvs. personell med krigsskole eller tilsvarende
utdanning, vil få lønn under utdanningen, bred
ledererfaring, samt gode utsikter til fast yrkestilsetting og utfordrende
tjeneste i Forsvaret. De skal først og fremst gis kompetanse
som militære ledere. Yrkesoffiserene vil få en
sivilt godkjent bachelorgrad og mulighet for mastergrad, først
og fremst innenfor militære fag, som man vil kunne bygge
på også i det sivile utdanningssystem.
Verneplikten er - og vil fortsatt være
- en bærebjelke i det norske forsvaret. Verneplikten sikrer
at Forsvaret får tilgang på de best egnede og
mest motiverte ungdommene, og er derfor svært viktig i
rekrutteringsøyemed. Forsvarssjefen har i sin militærfaglige utredning
anbefalt at verneplikten videreføres i et differensiert
og fleksibelt system, med førstegangstjeneste, lærlingordning,
kontraktstjeneste og rekrutteringsordninger tilpasset Forsvarets
oppgaver og organisasjon.
Følgende momenter må tillegges
spesiell vekt hva angår praktisering av verneplikten:
– Forsvarets
operative behov må være styrende for antall vernepliktige. Økning
i antall vernepliktige utover Forsvarets behov vil tilsvarende redusere rammene
som kan nyttes til å dekke de operative behov. En slik
utvikling vil svekke vernepliktens status
– førstegangstjenesten
må være meningsfull for den enkelte
– sesjon, og rekruttering blir
viktigere for riktig seleksjon
– førstegangstjenesten
i Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og operative
fellesinstitusjoner skal normalt være 12 måneder
og for HV minimum 4 måneder (3 innkallinger pr. år)
for å gi den enkelte en forsvarlig utdanning
– en betydelig andel vernepliktige
mannskaper må i løpet av førstegangstjenesten
motiveres til å tegne kontrakter for tjeneste i den operative
strukturen, herunder tjeneste i utenlandsoperasjoner
– førstegangstjenesten
kan inngå som en del av en lærlingordning eller
lengre tekniske fagskoler/tilsvarende, hvor tjenestetiden
er lengre enn 12 måneder
– statushevende tiltak skal være
et viktig element i rekruttering og motivering for førstegangstjeneste, og
de vernepliktige skal godtgjøres økonomisk på en
god måte.
– under førstegangstjeneste
skal Forsvaret aktivt rekruttere befal og vervede.
Voksenopplæringen vil bli opprettholdt
på omtrent samme nivå som i dag for den enkelte
soldat. Kursvirksomheten videreutvikles i tråd med mannskapenes behov
for yrkes- og studierelatert opplæring. Vernepliktige som
avtjener førstegangstjeneste, skal fortsatt være
Voksenopplæringens primærgruppe. I tillegg skal de
vervede ha et godt opplæringstilbud i hele kontraktsperioden.
Dette forutsetter et tett samarbeid mellom Forsvarets fjernundervisning
og Voksenopplæringen. Forsvarsdepartementet vil i løpet
av 2004 se på muligheten for en sammenslåing av
disse tjenestene, for å gjøre tilbudet mer kostnadseffektivt
og helhetlig ut fra et brukerperspektiv.
Komiteen mener at
Voksenopplæringen i Forsvaret bør opprettholdes
på et nivå som fortsatt sikrer at VO-tilbudet
oppleves som en virkelig kompensasjon for det året førstegangstjenesten
avtjenes. Komiteen vil påpeke at VO skal
heve den sivile kompetansen hos vernepliktige mannskaper, vervede,
kontraktsbefal og avdelingsbefal, og at tilbudet bør være
meningsfullt for alle disse gruppene.
Komiteen mener at Forsvaret må ta
et ansvar for at personell i internasjonale operasjoner også gis
sivil kompetanse som kan komme til nytte etter at deres militære
engasjement er over. I forbindelse med behandling av Innst. O. nr.
87 (2003-2004) jf. Ot.prp. nr. 59 (2003-2004), har justiskomiteen
understreket at kompetanseoppbygging er avgjørende for å forebygge
uønsket adferd for bl.a. nordmenn i internasjonale operasjoner.
Komiteen mener det er avgjørende
at det bygges ut gode undervisningsopplegg knyttet til bl.a. internasjonal
politikk, folkerett, flerkulturell forståelse og krisehåndtering. Komiteen er
kjent med at det i forbindelse med utdanningen av Telemark bataljon
på Rena, er etablert et studium på Høgskolen
i Hedmark som fanger opp dette. Studiet er nytt og unikt, og det
er mulig å skreddersy kortere kurs for andre målgrupper både
i Forsvaret og ellers innen disse temaene. Et utviklingsarbeid
er nå i gang for å tilby nettstudier, fordi noen
av gruppene oppholder seg så lenge i utlandet.
Komiteen viser til det utdanningsopplegg
som i dag forefinnes for våre internasjonale mannskaper innen
internasjonal rett og politikk, krisehåndtering og flerkulturell
forståelse, og ber Regjeringen om mulig gjøre
et slikt undervisningsopplegg obligatorisk for de som bl.a. deltar
i internasjonale operasjoner.
Komiteen slutter seg til denne
merknaden, og vil samtidig understreke at det er viktig med en grundig
og gjennomgripende gjennomgang av Voksenopplæringen, med
sikte på å avklare målgruppe, formål
og økonomiske rammer.
Det er etablert en bred politisk aksept for
at Forsvarets behov må være styrende for dimensjoneringen av
innkallingsstyrken. En slik praktisering sikrer tilfredsstillende
bemanning av den operative strukturen, samtidig som det sikrer at
de som avtjener førstegangstjenesten, får en meningsfull
tjeneste og at de godtgjøres på en god måte.
Dersom antall vernepliktige økes utover
Forsvarets faktiske behov, vil betydelige ressurser måtte
avsettes til å utdanne og trene dette personellet. Beregninger viser
at dette beløper seg til ca. 390 mill. kroner pr. 1 000
vernepliktige årsverk, uten at dette tilfører
forsvarsevne. Ressursene bør heller brukes til å styrke
Forsvarets reelle operative evne, skape en meningsfull tjeneste,
samt godtgjøre de vernepliktige som tjenestegjør
i 12 måneder med en betydelig høyere dimisjonsgodtgjørelse.
Sesjonen skal utvikles til å bli et
bedre rekrutterings- og seleksjonsverktøy. Det må sikres
at det går kort tid mellom sesjon og innkalling. Internettløsninger
bør tas i bruk for å sikre god forhåndsinformasjon
og til innsending av egenerklæringer.
Regjeringen ønsker ikke å innføre
sesjonsplikt for kvinner, blant annet fordi kvinner ikke er omfattet
av verneplikt og det således ikke finnes hjemler eller sanksjonsmidler
som kan anvendes for å sikre fremmøte på sesjon.
Regjeringen vil derfor heller satse på positive tiltak,
og det skal legges vekt på å gjøre sesjon til
et positivt møte med Forsvaret for både kvinner
og menn. Det foreslås derfor at alle kvinner innkalles
til å delta på sesjon. Kvinner vil bli kontaktet
av Forsvaret på samme måten som den mannlige befolkning.
Det skal gis informasjon om hvilke gode muligheter tjeneste i Forsvaret
gir for videre utdannings- og karrieremuligheter. På den
måten vil kvinner og menn få tilnærmet
like muligheter til informasjon om Forsvaret generelt og utdanningsordningene
spesielt, selv om deltakelsen for kvinner vil være frivillig.
De som fullfører førstegangstjenesten
skal belønnes for dette i form av statushevende tiltak,
herunder en ytterligere og gradvis økning av dimisjonsgodtgjørelse.
Med den økningen som er lagt inn i St.prp. nr. 1 (2003-2004),
er godtgjøringen pr. nå på kr 8 900 for en
vernepliktig som gjennomfører 12 måneders førstegangstjeneste.
Regjeringen legger opp til en opptrappingsplan som allerede i 2005
vil gi disse vernepliktige en dimisjonsgodtgjøring på opp
til kr 15 000, noe som overstiger et halvt års stipend
fra Statens lånekasse for utdanning etter gjeldende satser.
Det er et mål å øke dimisjonsgodtgjørelsen
ytterligere i perioden. Tjenestetillegget økes i takt med
de årlige lønnsoppgjørene. Forsvarsdepartementet
har dessuten nedsatt en arbeidsgruppe som skal se på konkrete
løsninger for hvordan førstegangstjeneste i Forsvaret
kan gi utdanningspoeng ved universiteter og høyskoler.
Dette arbeidet vil foregå i samråd med Utdannings-
og forskningsdepartementet.
Det legges opp til å øke innslaget
av vervede, da dette er nødvendig for å øke
anvendbarheten, reaksjonsevnen og kvaliteten i Forsvarets operative
avdelinger. Vervede er midlertidige tjenestemenn med militær
status, og omfattes av gjeldende lover, avtaler og bestemmelser
for tjenestemenn i Forsvaret.
Dagens ordninger med lønn og kontrakter
for de vervede må gjennomgås i lys av fremtidig
aldersstruktur og tjenestemønster i den operative strukturen. Videre
skal en arbeidsgruppe i FD se på ulike tiltak som kan gi
personellet økt status og gjøre tjenesten som
vervet meritterende i forhold til det sivile, f.eks. i form av utdanningspoeng,
fagbrev og yrkesrelatert praksis.
Komiteen er enig med
proposisjonen i at verneplikten er en bærebjelke i det
norske forsvaret. For det første fører den allmenne
verneplikten til at Forsvaret beholder sin brede forankring i det
norske folk. Dernest sikrer sesjon og førstegangstjenesten
at ungdom blir eksponert for hva Forsvaret har å by på,
hvilket gir en unik rekrutteringsbase. Dette gjør at Forsvaret
kan rekruttere de dyktigste og mest skikkede. Rekruttering videre
til befal og vervede skjer primært på basis av gjennomført
førstegangstjeneste. Komiteen er videre
opptatt av at førstegangstjenesten oppfattes som meningsfull
og lærerik.
Komiteen er videre opptatt av
at førstegangstjenesten må oppleves
som meningsfull og lærerik. Det er først og fremst
tjenestens karakter som avgjør tjenestens status. Bruk
av vernepliktige i støttefunksjoner bør minimeres,
og den utstyrsmessige opprustningen må fortsette. Tidsriktig
og utfordrende tjeneste er imidlertid ikke nok. For å sikre
at de best skikkede søker seg til Forsvaret må en,
i tillegg til å tilby en interessant tjeneste, fortsette
opptrappingen av dimisjonsgodgjørelsen.
Komiteen mener at det må stilles
krav til at troppsbefal må ha den nødvendige erfaring
og modenhet for å lede unge vernepliktige. Komiteen mener også at
evne til refleksjon og intellektuell kapasitet er nødvendig,
og at befalsutdanningen må ta høyde for at slike
egenskaper er viktige.
Komiteen viser videre til at
når under 50 pst. av årskullene blir kalt inn
til førstegangstjeneste, må tjenesten være
kvalitetsmessig god og sikkerhetsbestemmelsene strenge. Komiteen mener
at når Forsvarets sanitet i fjor registrerte 707 skader
på vernepliktige, og det i tillegg var tre tragiske dødsulykker,
må sikkerhetsrutinene gjennomgås og skjerpes.
Komiteen vil for øvrig
vise til interpellasjonsdebatt om økt sikkerhet under førstegangstjeneste
20. november 2003.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, har merket seg at verneplikten
skal videreføres i et differensiert og fleksibelt system,
med førstegangstjeneste, lærlingeordning og rekrutteringsordninger
tilpasset Forsvarets oppgaver og organisasjon.
Flertallet er enig i at Forsvarets
operative behov må være styrende for antall vernepliktige. Flertallet vil
imidlertid be om at uttaket fra sesjon til førstegangstjeneste
blir mer selektiv og treffsikker og vil på den bakgrunn
at hele kriteriesystemet for uttak gås gjennom med tanke
på revisjon.
Komiteen vil videre
be om at de skisserte forslagene til statushevende tiltak utvides,
slik at vernepliktige i førstegangstjeneste gis mulighet
til å studere i tjenesten for å ta noen vekttall
som del av den nye bachelorgraden ved universiteter og høyskoler,
eller tilsvarende deleksamener til yrkesopplæring.
Komiteen mener at slik Forsvaret
nå omstilles, vil vi i økende grad ha behov for
spesialisering, interoperabilitet, samarbeid mellom våpengrenene
og en arbeidsdeling mellom allierte land. Da trenger vi de beste
ungdommene også til førstegangstjeneste. Det er viktig
at arbeidslivet anerkjenner og legger vekt på det kvalitetsstempel
det er å ha avtjent militær verneplikt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil gå inn
for sesjon for jenter. Flertallet viser til at flere
kvinner i Forsvaret og flere jenter som gjennomfører førstegangstjeneste
vil kunne endre på strukturer, metoder, opplæring
og holdninger. Flertallet vil videre vise til at
flere kvinner i Forsvaret også vil bidra til å opprettholde
den legitimiteten som verneplikten har i folket og styrke båndene mellom
kvinnene og Forsvaret. Flertallet mener det vil bety
en styrking av Forsvaret i lokalsamfunnet, noe som er avgjørende
med både et mindre arbeidsintensivt forsvar, færre
militærleire og færre vernepliktige. Forsvaret
skal og må være en avspeiling av samfunnet for øvrig,
slik at Forsvaret ikke blir distansert fra folk flest. Flertallet er
innforstått med at det ikke vil bli iverksatt straffetiltak
mot kvinner som, til tross for innkallingen, unnlater å møte
til sesjon. Flertallet mener det må være
en målsetting om totalt 15 pst. kvinner i Forsvaret i løpet
av langtidsperioden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at verneplikten
er en viktig bærebjelke i det norske forsvaret. Ordningen med
verneplikt sikrer Forsvaret tilgang på godt egnede og motiverte
ungdommer.
Disse medlemmer viser til at
prinsippet om allmenn verneplikt er nedfelt i Grunnloven. Med et
forsvar som kvantitativt blir stadig mindre, og med et stadig større
innslag av vervede soldater, uthules dette prinsippet. Disse
medlemmer vil også stille spørsmål
ved om en tredjedel av årskullene er et godt nok rekrutteringsgrunnlag
til å sikre et tilstrekkelig antall soldater for deltagelse
i internasjonale operasjoner.
Disse medlemmer mener at gode
kompensasjonsordninger og en meningsfylt og lærerik førstegangstjeneste
til en viss grad kan kompensere for den skjevhet i belastning som
den enkelte vernepliktige blir del i, men ikke nødvendigvis
på en slik måte at Grunnlovens bokstav og intensjon
fullt ut blir ivaretatt. Disse medlemmer mener at
uthulingen av prinsippet om allmenn verneplikt har skjedd gradvis,
og uten en overordnet debatt i det norske samfunnet om ønsket om
- eller konsekvensene av en slik utvikling. Disse medlemmer understreker
at prinsippet om allmenn verneplikt også bærer
i seg viktige samfunnsverdier, som likhet, fellesskapsfølelse
og nasjonsbygging.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn be om at det i etterkant av Stortingets vedtak om ny langtidsproposisjon
for Forsvaret blir reist en omfattende debatt om den allmenne verneplikten.
Dette kan skje i form av en offentlig utredning. Formålet
må være å belyse de prinsipielle sidene
av den utvikling vi har sett når det gjelder verneplikten.
Det må videre på bred basis bli vurdert hvilke
militære og sivile formål som kan være
aktuelle å knytte en modernisert verneplikt til, og hvilke
konsekvenser dette vil ha. Disse medlemmer understreker
at en slik utredning både må være mer
prinsipiell og være bredere enn tidligere vurderinger som
er gjort når det gjelder bruk av vernepliktsmassen og prinsippet
om allmenn verneplikt. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å sette
i gang arbeidet med en offentlig utredning om verneplikten. Formålet
er å belyse de prinsipielle sidene ved verneplikten, og
på bred basis vurdere hvilke militære og sivile
formål som kan være aktuelle å knytte
en modernisert verneplikt til."
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til Regjeringens forslag om at førstegangstjenesten i HV
skal være på minimum 4 måneder med 3
innkallinger pr. år. Dette medlem er bekymret over
at innkalling tre ganger i året i realiteten betyr at førstegangstjenesten
kan bli på nærmere 3 måneder. Dette
medlem mener det ikke er forsvarlig å kutte førstegangstjenesten
i tråd med Regjeringens forslag. En kvalitetsreform i HV
forutsetter en førstegangstjeneste på 100 operative
dager, og vil fremme forslag i tråd med dette.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Førstegangstjenesten i
Heimevernet skal være på minimum 100 operative
dager."
Forsvarssjefen har anbefalt flere endringer
i forhold til gjeldende befalsordning. Regjeringens forslag til
ny befalsordning, som i hovedsak er basert på forsvarssjefens
forslag er gitt i St.prp. nr. 42 (2003-2004) kapittel 6.4.
Komiteen mener det
er nødvendig å øke erfaring og relevant
kompetanse hos befal på de lavere gradsnivåer
i Forsvaret. Komiteen merker seg også behovet
for å endre alders- og kompetansestrukturen i Forsvaret,
og understreker behovet for tiltak som hurtig vil bidra til å dreie
dette i en riktig retning. Komiteen viser til at
det i proposisjonen foreslås å løse dette
med å innføre en ordning med avdelingsbefal, og
at alternativet til dette er å utvide dagens kontraktsbefalsordning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener
at kontraktsbefalsordningen er en dårligere løsning
enn en avdelingsbefalsordning, både for Forsvaret og det
enkelte befal.
Flertallet støtter derfor
anbefalingen om at det opprettes en egen ordning med avdelingsbefal.
Flertallet viser til at det i
proposisjonen anbefales at avdelingsbefalet gis fast tilsetting
frem til fylte 35 år, og at det for å lette overgangen
til en karriere utenfor Forsvaret innføres en etablerings-
og utdanningsbonus ved avslutning av tjenestetiden, begrenset oppad
til 2 års lønn. Flertallet støtter
innføringen av denne etablerings- og utdanningsbonusen,
og dens øvre begrensing. Flertallet vil
imidlertid be om at det utvises fleksibilitet slik at personell
som ønsker det får mulighet til å stå inntil
ytterligere for eksempel 3 år i stilling. Dette må ikke
medføre ytterligere økte ytelser ved overgangen
til annen karriere, og være i tråd med Forsvarets
behov og Forsvarets krav. Flertallet viser til at
avdelingsbefalsordningen vil være attraktiv for dyktig
og motivert ungdom som ønsker en utfordrende arbeidsplass,
og understreker viktigheten av at Forsvaret prioriterer å arbeide
aktivt med rekruttering til denne.
Flertallet mener det må gis
gode muligheter til utdanning underveis i ansettelsesperioden. Flertallet ber
derfor om at Forsvaret i samarbeid med sivile utdanningsinstitusjoner
legger til rette for at avdelingsbefalet har mulighet for å følge
organiserte utdanningsopplegg som kan munne ut for eksempel i en
bachelorgrad. Flertallet mener også det
må vurderes om deler av den utdanning avdelingsbefalet
gjennomgår i sin stilling kan inngå i slik sivil
utdanning. Flertallet viser i tillegg til at avdelingsbefalet
vil ha mulighet til å søke krigsskoleutdanning,
basert på de til enhver tid gjeldende opptakskrav og vil
også vise til merknadene om utdanning der følgende
fremgår:
"Flertallet mener at ved søknad for opptak
til krigsskole skal prinsippet om gjennomført og bestått utdanningstrinn
gi rett til å søke på neste trinn. Rekruttering
til krigsskole skal primært skje blant befal som har gjennomført
og bestått grunnleggende befalsutdanning og fra avdelingsbefalet.
Erfaring som avdelingsbefal etter befalsutdanning bør gi
ekstra opptakspoeng til krigsskole."
Flertallet legger også stor
vekt på proposisjonens føringer om at yrkestilsetting
skal kunne tilbys personell i funksjoner som er aldersuavhengige,
i tråd med Forsvarets behov. Flertallet legger
til grunn at ordningen ikke vil få tilbakevirkende kraft,
slik at personell som allerede har oppnådd yrkestilsetting
vil beholde denne.
Flertallet vil vise til at i
tråd med forsvarssjefens anbefaling, vil avdelingsbefalet
bekle stillinger i gradssjiktet fra sersjant til løytnant.
Opprykk til fenrik og løytnant gis ved at befalet konkurrerer
seg til fast stilling med høyere grad.
For yrkesoffiserene vil flertallet vise
til at ordningen med lønn under utdanning videreføres
og at tilsetting som yrkesbefal skjer etter endt plikttjeneste etter krigsskole. Flertallet vil
videre understreke at slik tilsetting vil være basert på Forsvarets
behov. Flertallet vil videre vise til at avansement
til stillinger fra fenrik og oppover vil skje ved at yrkesoffiserer
konkurrerer seg til stilling med høyere grad.
Flertallet registrerer at det
er et sentralt prinsipp i forslag til ny lov om personell i Forsvaret,
at avdelingsbefal skal ha de samme rettigheter og plikter som yrkesbefalet,
og flertallet slutter seg til dette prinsippet. Flertallet vil
på denne bakgrunn understreke at tilsetting som og disponering
av avdelingsbefal skal skje etter de samme prosedyrer som gjelder
for yrkesbefal, og at denne likebehandlingen garanteres. Dette gjelder
også mht. personellorganisasjonenes involvering. Dette
innebærer også at partssammensatte råd
skal spille en sentral rolle i å vurdere tilsetting og
disponering av befal. Eventuelle endringer i ordningen for tilsetting
av yrkesbefal gjøres også automatisk gjeldende for
avdelingsbefalet.
Flertallet vil videre understreke
betydningen av at befalsordningen, basert på Stortingets
vedtak, utarbeides og fastsettes med involvering av personellorganisasjonene
i tråd med hovedavtalens bestemmelser. Med denne forutsetning
slutter flertallet seg til at befalsordningen kan
justeres med virkning fra 1. januar 2005, innenfor de overordnede
regler, rammer og retningslinjer Stortinget har fastsatt.
Flertallet mener at ordningen
med avdelingsbefal skal evalueres i langtidsperioden, og at befalsorganisasjonene
skal involveres i denne evalueringen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Regjeringen foreslår innført en ny kategori
befal, avdelingsbefal. Bakgrunnen for lovforslaget er behovet for å øke
erfaringsnivået hos befal som utøver ledelse på grunnplanet, samt å sikre
at alderssammensetningen blant yrkesbefal samlet sett blir noe yngre.
Den nye kategorien avdelingsbefal gis derfor kun tilsetting frem
til fylte 35 år.
Dette medlem mener det er av
vesentlig betydning at Forsvarets personell har en ønsket
aldersmessig topografi. For å oppnå et personellmessig
mål fremmer imidlertid Regjeringen et lovforslag som vil
vesentlig forringe en sentral side ved enhver arbeidstakers ansettelsesforhold;
spørsmål relatert til ansettelsesforholdets lengde.
Et såpass sentralt forhold i arbeidslivet bør det
etter dette medlems syn ikke endres på med mindre
særlig viktige hensyn taler for dette. Slike særlig
viktige hensyn foreligger etter dette medlems syn
ikke. Det finnes tvert imot en rekke eksempler på bedrifter,
institusjoner, instanser og andre virksomheter som har svært
spesifikke personellmessige mål med hensyn til alderssammensetning,
men uten at dette av den grunn medfører ønske
eller forsøk på å svekke ansattes lovbestemte
rettigheter i tilknytning til selve ansettelsesforholdet.
Dette medlem vil også peke
på at det må være mulig å iverksette
andre personellmessige strategier ut fra klarlagte ønsker
når det gjelder alderssammensetning av befalskorpset, som
ikke trenger å innebære vesentlig forskjellige
ansettelsesvilkår for en type befal sammenlignet med øvrig
befal. De svært høye summene som allerede i dagens
situasjon brukes for å oppnå en ønsket
alderssammensetning er i så måte illustrerende
for det økonomiske handlingsrommet som eksisterer i Forsvaret
på dette området. I denne sammenheng vil dette
medlem påpeke at det både innenfor annen
offentlig virksomhet og i privat virksomhet gjøres et til
dels omfattende arbeid med å nå målsetninger
når det gjelder å oppnå bestemte karakteristika
ved personalets sammensetning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at Regjeringen foreslår en innføring av en ny
type befal, avdelingsbefal, som gis samme rettigheter og plikter
som yrkesbefalet, men med en kortere tidshorisont på ansettelsesforholdet. Avdelingsbefalet
skal gis fast tilsetting til fylte 35 år, det vil si at
de kan være ansatt inntil 15 år totalt. Deretter
må de slutte i Forsvaret.
Regjeringen påpeker at det finnes to
grunnleggende problemer ved Forsvarets personellstruktur. Dette
er skjev alderssammensetning av befalskorpset og manglende
erfaring hos det lavere befalet som ikke er forenlig med den overordnede
målsettingen for Forsvaret om å sikre en balansert
personellstruktur med hensyn til antall, kompetanse og alderssammensetning.
Disse medlemmer ønsker å understreke
at det er behov for en form for fleksibilitet med hensyn til ansettelse
av befal i Forsvaret.
Disse medlemmer er uenig med
Regjeringen i at det er behov for en ny befalsordning, slik det
er skissert i proposisjonen. Disse medlemmer ønsker
en utvidet løsning med kontraktsbefal, slik at det enkelte befal
kan tegne kontrakter på henholdsvis 1, 3 og 5 år med
en total kontraktstid på maksimalt 15 år. På den måten
er både Forsvaret og det enkelte befal i en friere stilling
til å fortsette kontraktsløpet. Dette vil gi Forsvaret
en bedre fleksibilitet når det gjelder å ansette befal
i en viss aldersgruppe, tilpasset det til enhver tid gjeldende behov.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til den argumentasjon som proposisjonen gir,
og vil gi sin støtte til at militært personell
ansatt i Forsvaret skal kunne beordres til internasjonal tjeneste. I
dag er deltakelse i internasjonale operasjoner basert på frivillighet,
NATO artikkel 5-operasjoner er unntatt, og det samme gjelder muligheten
til å beordre befal som begynte på krigsskoleutdannelse
etter at fredstjenesteloven trådte i kraft 1. januar 1999,
men kun om det viser seg at frivillighet ikke rekrutterer tilstrekkelig
personell.
Flertallet viser til at beordringsplikten
til internasjonale operasjoner følger opp forsvarskomiteens Innst.
S. nr. 152 (1999-2000) jf. St.meld. nr. 38 (1998-1999), der det
heter:
"Komiteen understreker at tilstrekkelig kvalitet, kvantitet
og forutsigbarhet i personelltilgangen er en absolutt forutsetning
for at Forsvaret skal kunne bidra effektivt internasjonalt.
Komiteen
peker på at deltakelse i internasjonale operasjoner nå er
en integrert del av Forsvarets løpende oppgaver og at Norge
har påtatt seg bestemte forpliktelser i så måte.
Det
kan etter komiteens mening reises spørsmålstegn ved
rimeligheten i at folk som er yrkesmessig ansatt i Forsvaret skal
kunne vegre seg mot å utføre oppdrag som er en
integrert del av Forsvarets løpende oppgaver og som Norge
gjennom internasjonale avtaler har forpliktet seg til å utføre.
Komiteen
mener at en beordringsordning for befal, bl.a. bygd på erfaringer
fra Danmark, bør vurderes innført og forelegges
Stortinget som egen sak så snart som mulig.
Komiteen
vil i denne sammenheng peke på at deltakelse i internasjonale
operasjoner likevel kan søkes basert på frivillighet,
men at det bør være generell adgang til beordring
av yrkesmessig ansatte i Forsvaret.
Komiteen vil i
denne sammenheng peke på at det vil ta altfor lang tid
før bestemmelsene om beordring i den nåværende
fredstjenesteloven får praktisk effekt."
Flertallet har merket seg at
beordringsplikt til internasjonale operasjoner er standard i alle
NATO-land, med unntak av Polen, Tsjekkia, Portugal og Norge.
Flertallet er også av
den oppfatning at dagens internasjonale operasjoner krever en større
grad av samtrening av de mannskaper som sendes ut til internasjonale
operasjoner. Forsvarets rekrutteringsbase er kraftig minsket. Samtidig
er det sikrest for personellet som tjenestegjør ute, å bruke
samtrente militære enheter til nasjonale og internasjonale
operasjoner. Flertallet mener også at tidsaspektet
er et relevant argument for beordringsplikt, ettersom betydningen
av rask reaksjonsevne er mer relevant mot dagens sikkerhetspolitiske
utfordringer.
Flertallet vil imidlertid at
frivillig rekruttering skal kunne benyttes når dette er
hensiktsmessig, ikke minst for å kunne holde militære
enheter i internasjonale oppdrag over en lengre periode. Flertallet viser her
til den rolle reservebefalet kan utgjøre, og at samme tankebaner
også må gjelde soldater som nettopp har gjennomført
førstegangstjeneste.
Flertallet støtter som
en konsekvens av beordringsplikt for offiserer, også beordringsplikt
for visse kategorier sivilt personell som er ansatt i Forsvaret. Relevante
kategorier sivilt ansatte er ansatte som er viktig for den militære
enhetens evne til å fungere.
Flertallet tar her for gitt at
sivilt ansatte inngår i de regler som folkeretten har på dette
området.
Flertallet understreker at beordringsplikten
for alle ansatte involvert skal utøves så fleksibelt
som mulig. Enkeltpersoner og deres familier skal ha rimelig oversikt over
hva som kan ventes av denne lovendringen.
Flertallet viser til de grunner
som proposisjonen nevner, og ønsker å understreke
de helsemessige, velferdsmessige, familiemessige og eventuelle sosiale grunner
som kan tilsi at beordringsplikten skal utøves på en
hensiktsmessig måte.
Flertallet vil også understreke
Forsvarets ansvar overfor det personell som har tjenestegjort ved
internasjonale operasjoner. Dette er personell som har tjenestegjort
etter ordre fra norske myndigheter, og som derfor har krav på tilstrekkelig
oppfølging ved hjemkomst.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Regjeringen foreslår å endre disponeringsplikten
og innføre beordringsplikt til internasjonale operasjoner
slik at denne omfatter alt befal, samt vervede og enkelte grupper
sivilt tilsatte. For yrkesbefal ansatt etter 1. januar 1999 er det
langt på vei beordringsplikt allerede i dag. Dagens regelverk
for denne gruppen skiller seg imidlertid vesentlig fra Regjeringens
forslag på ett vesentlig punkt, ved at beordring vil kunne
skje uavhengig av om tilfredsstillende deltakelse i internasjonale
oppgaver kan skje ved frivillighet. I dag kan beordring av yrkesbefal
ansatt etter 1. januar 1999 kun gjøres dersom deltakelse
i internasjonale oppgaver ikke vil kunne skje med tilfredsstillende
personellmessig bemanning ved frivillighet.
Dette medlem mener det er naturlig å se
forslaget om beordringsplikt i sammenheng med Regjeringens uttrykte ønske
om å i økt grad gjøre bruk av Forsvarets personellmessige
og øvrige ressurser til internasjonale oppgaver. Dette
medlem er negativ til en slik utvikling i norsk sikkerhetspolitikk
og i bruken av Forsvarets personell. Det sterke fokuset på utenlandsoperasjoner
er etter dette medlems syn galt, og det er ikke nødvendigvis
egnet til å fremme norsk sikkerhet at Norge i større
grad blir involvert i internasjonale militære operasjoner
med uklare eller mangelfulle FN-mandat, og der det er til dels sterk
motstand i geografiske områder der militær inngripen
skjer.
Dette medlem mener økt
bruk av Forsvarets personell til internasjonale oppgaver vil måtte
gå på bekostning av et hovedfokus på ivaretakelse
av den nasjonale sikkerhet i Norge. Ivaretakelsen av Norges nasjonale
sikkerhet må etter dette medlemmets syn være Forsvarets
hovedoppgave, og regelverk for Forsvarets personell må derfor
også i hovedsak være utformet med dette som utgangspunkt.
Dette medlem vil vise til at
Regjeringen tidligere har vist vilje til å sende norske
soldater til kontroversielle operasjoner, som i forbindelse med
krigen i Irak. Det er etter dette medlems syn ikke
rimelig å pålegge plikt til å delta i
slike operasjoner, som det i høyeste grad er grunn til å anta
at det også blant militært personell vil være
kritiske synspunkter på.
Dette medlem mener rekruttering
til utenlandstjeneste fortsatt i hovedsak bør være
basert på frivillighet. Videre eksisterer det en noe begrenset
adgang til beordring i dagens fredstjenestelov. Disse to faktorene må være
tilstrekkelig til å sikre at omfanget av personell ved
deltakelse i internasjonale oppgaver er tilstrekkelig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet går imot å innføre
en beordringsplikt for alt befal, samt vervede og enkelte grupper
sivilt tilsatte. Dagens lovgivning i lov nr. 9 av 23. februar 1996
er fullt ut dekkende for å stille alle typer norske avdelinger
til internasjonale operasjoner. Dagens ordning har i hovedsak fungert godt
og bidratt til at Norge har greid å håndtere store oppgaver
i forbindelse med internasjonale operasjoner. Disse medlemmer mener
beordring til tjenestegjøring i internasjonale operasjoner
må reguleres gjennom et lovmessig nedfelt frivillighetsprinsipp,
slik det er gjort i fredstjenesteloven.
Erfaringene viser at befalet anser internasjonal tjeneste
som en naturlig del av sin karriere. Det finnes ingen nevneverdige
problemer knyttet til rekruttering til internasjonale operasjoner
i dag, men man synes her å være opptatt av at
de hypotetisk kan oppstå dersom ingen stiller seg til rådighet
i fremtiden. Disse medlemmer mener det vil være
en klart bedre løsning å gjøre fredstjenesteloven
gjeldende for alle yrkesoffiserer, evt. følge den danske
modellen hvor man ber de som ikke er underlagt loven om å frivillig
slutte seg til den. For å unngå for sterk belastning
på enkeltpersoner og grupper, vil det være naturlig
at de som inngår i avdelinger som skal være klare
til innsats, i den perioden de har den tjenestestillingen, må stille
seg til rådighet for internasjonale operasjoner ved å tegne kontrakt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til
en representativ undersøkelse utført av Befalets
Fellesorganisasjon (BFO) i mars 2004 som viser at det er en bred
støtte i offiserskorpset for innføring av fredstjenesteloven
til å omfatte alt personell, også de som er utdannet
før 1. januar 1999, som et fullverdig alternativ til beordringsplikt.
Det er verdt å merke seg at undersøkelsen også viser
at kun 27 pst. av offiserene tror at Forsvaret som organisasjon
er i stand til å ivareta offiserenes behov for støtte
og helsemessig oppfølging etter deltakelse i internasjonale
operasjoner. Videre er det kun 17 pst. som tror at Forsvarets ledelse
kan ta de nødvendige hensyn til de sosiale behov offiserene
og deres familier har dersom de skulle få anledning til å beordre
offiserer til internasjonale operasjoner. Disse medlemmer mener
det er grunn til å legge vekt på funnene i BFOs undersøkelse.
Disse medlemmer viser til at
andre land i Europa har valgt ulike modeller for rekruttering av
personell til utenlandsoperasjoner. NATO-landene Polen, Tsjekkia
og Portugal har ikke beordringsplikt. Finland har en begrenset beordringsplikt
der offiseren på bakgrunn av en vurdering om det er fare
for eget liv ikke kan beordres til internasjonale operasjoner. Sverige
har en ordning som ligger tett opp til fredstjenestelovens bestemmelser,
men denne ordningen er ikke fullstendig utredet. Sveits har heller
ingen beordringsplikt.
Dagens situasjon representerer en fundamental endring
når det gjelder det å utøve et militært
yrke. I dag brukes norsk militærmakt i prinsippet "i hele
verden", på bakgrunn av løpende politiske vurderinger. Det å stå til
tjeneste for slik internasjonal innsats innebærer med andre
ord en grunnleggende tillit til de politiske prosesser og til politisk
ledelse. Det argumenteres med at beordringsplikt vil synliggjøre
det moralske ansvaret det fører med seg å sende
styrker ut i internasjonal tjeneste og hindre at det moralske ansvaret
blir individualisert. Disse medlemmer mener at de politiske
myndigheters ansvar er klart og tydelig, og at det blir feil å innføre
beordringsplikt for å minne politiske myndigheter på dette
ansvaret. Det er et paradoks at man her ønsker å bidra
til å minimalisere det individuelle ansvaret for hver enkelt
offiser. Det vil - og skal alltid hvile et tungt individuelt ansvar
på offiseren i utøvelsen av yrket.
Forsvaret har hatt et relativt bredt spekter
av kvinner og menn i sine rekker, med holdninger og en etisk refleksjon
som Forsvaret er helt avhengig av for å forankre sin virksomhet
i folket som en legitim og viktig virksomhet. Disse medlemmer er
bekymret for at beordringsplikt kan gi et snevrere rekrutteringsgrunnlag
som på sikt vil være svært uheldig for
Forsvaret. Også for å sikre høy motivasjon
blant offiserene som deltar i utenlandsoperasjoner, er Forsvaret
best tjent med å basere rekrutteringen på et frivillighetsprinsipp.
Nye oppgaver og kompetansekrav krever en styrking av
utdanningen i Forsvaret. Utdanningsordningen foreslås derfor
endret for å nå målet om rett type kompetanse
på rett sted i organisasjonen, og for å bidra
til kostnadseffektivitet. Regjeringen har lagt stor vekt på forsvarssjefens
anbefalinger i så henseende.
Utdanningsordningen i Forsvaret foreslås
endret i retning av et system som i større grad er kompatibelt med
og fleksibelt i forhold til det sivile utdanningssystem, som i større
grad reduserer fravær fra og avbrudd i aktiv tjeneste på grunn
av utdanning, og som bidrar til å fylle Forsvarets fremtidige
kompetansebehov. Et overordnet prinsipp er at rett type utdanning
gis på rett tidspunkt i karrieren og er tilpasset de krav
tjenesten stiller. Dette gjenspeiler også at deler av befalskorpset i økende
grad spesialiseres. En harmonisering med det sivile gradssystemet
vil gjøre det enklere for Forsvaret å benytte
seg av det sivile utdanningssystem i de tilfeller dette er hensiktsmessig.
En slik harmonisering vil ikke påvirke Forsvarets frihet
til selv å definere innholdet i utdanningen. Kvalitetskravene
til bachelor- og masterutdanning skal være de samme som
i det sivile universitets- og høyskolesystemet.
Befal og offiserers utdannings og karriereløpet
er nærmere behandlet i proposisjonens kapittel 6.5.
Se også Ot.prp. nr. 60 (2003-2005),
om lov om personell i Forsvaret.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at en omlegging
av utdanningssystemet er riktig og nødvendig. Flertallet understreker
spesielt at det er et skritt i riktig retning at høyere
utdanning i Forsvaret gjøres kompatibelt med det sivile
utdanningssystemet. En slik tilnærming vil trolig gjøre
bruk av sivil utdanning lettere på områder der
det er mulig og kan bidra til at unge mennesker kan kombinere sivil
og militær utdannelse.
Flertallet understreker at Forsvarets
utdanningssystem må gi personellet rett type kompetanse
på rett tidspunkt i karrieren. Det understrekes også at utdanningen
i Forsvaret må drives kostnadseffektivt, og at unødig
duplisering av kompetansemiljøer må unngås. Flertallet legger
vekt på at effektiviseringen av utdanningssystemet skal
bidra til å frigjøre ressurser til materiellinvesteringer
og operativ virksomhet.
Flertallet vil også understreke
at den moderniserte befalsutdanningen skal ta hensyn til rekruttering av
kvinner, og at kvinneandelen på befalsskolene må bli
høyere dersom kvinneandelen i Forsvaret skal økes. Flertallet mener
målet må være 25 pst. ved alle tre befalskoler
ved periodens utløp.
Et annet flertall, alle unntatt
Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener en omlegging av befalsskolene er
et riktig tiltak for en mer hensiktsmessig grunnleggende befalsutdanning. Dette
flertallet vil likevel presisere at befal under utdanning
ikke på noen måte skal ha en dårligere
utdanning enn det som dagens befalsskoler kan tilby. Dette
flertallet anerkjenner at grunnleggende befalsutdanning
skal oppnås gjennom befalsskole og tjeneste ved avdeling. Dette
flertallet vil bemerke at utdanningen ikke må svekke
det fokus som skal være på sikkerhet. Ungt befal
har ofte et stort ansvar, og dette ansvaret må den enkelte
og utdanningsinstitusjonen være seg bevisst.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til proposisjonens
forslag om å innføre en treårig krigsskole
i alle forsvarsgrener, og at denne utdanningen skal tilfredsstille
kravene til en bachelorgrad. Dette innebærer en endring
fra dagens ordning med Krigsskole 1 og 2, og flertallet støtter denne
omleggingen. Flertallet anerkjenner at krigsskolene
skal gi en utdanning som er tilpasset de tre forsvarsgrenenes behov
for framtidige yrkesoffiserer.
Flertallet mener at ved søknad
for opptak til krigsskole skal prinsippet om gjennomført
og bestått utdanningstrinn gi rett til å søke
på neste trinn. Rekruttering til krigsskole skal primært
skje blant befal som har gjennomført og bestått
grunnleggende befalsutdanning og fra avdelingsbefalet. Erfaring
som avdelingsbefal etter befalsutdanningen bør gi ekstra
opptakspoeng til krigsskole.
Flertallet viser til proposisjonens
forslag om at videregående offisersutdanning vil være
en ett- til toårig stabs- og lederutdanning på masternivå,
og at fullført toårig utdanning gir mastergrad. Flertallet støtter
de framlagte forslag. Likevel kan det etter flertallets mening
være mulig å benytte den kapasitet og kompetanse
krigsskolene besitter, for å styrke masterutdanningen ved
Forsvarets skolesenter. Tett samarbeid mellom de forskjellige utdanningsinstitusjonene
i Forsvaret vil være spesielt viktig, gitt at driftsinnsparinger
også må hentes inn på dette felt, hvilket flertallet støtter.
Flertallet vil påpeke
nødvendigheten av solide fagmiljøer ved krigsskolene
for å ivareta de forsvarsgrenvise og spesifikke kompetansebehov
i utdanningen. Flertallet vil understreke at det
ikke skal bygges opp dublerende kompetansemiljøer. Samtidig
skal derfor kompetansen ved krigsskolene utnyttes i forbindelse
med gjennomføring av masterutdanning, på en hensiktsmessig
og effektiv måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet viser til proposisjonens omtale av at nye
oppgaver og kompetansekrav krever en styrking av utdanning i Forsvaret. Det
er særlig viktig at yngre befal har kunnskaper som gjør
at de kan håndtere et bedt spekter av oppgaver på en
god måte. Det er disse medlemmer enig i.
Av den grunn anser disse medlemmer det derfor som et
skritt i feil retning å redusere den ettårige
befalsskolen til et kortere befalskurs. Dette vil bringe oss tilbake i
retning av UB-ordningen som ble avviklet nettopp fordi den var for
kortvarig og ikke tilfredsstilte behovene for opplæring. Disse
medlemmer mener det er tvilsomt om Regjeringens forslag
bidrar til ønsket om å øke sikkerheten
i tjenesten ute i avdelingene. For å øke sikkerheten
vil det være mer hensiktsmessig å beholde en befalsskole
som i dag og å øke andelen som rekrutteres inn
etter endt førstegangstjeneste. Den foreslåtte
befalsutdanningen vil også virke negativt for rekrutteringen
av kvinner.
Disse medlemmer har merket seg
at dagens befalsskole etter hvert er innarbeidet og ansees som en "merkevare"
for Forsvaret. Dette er av stor betydning for rekrutteringen, viser
en undersøkelse gjennomført av Norsk Gallup og
Norsk institutt for studier av forskning og utvikling.
Undersøkelsen viste for eksempel at BS Kamp kom på totalt
andre plass i Norge av studentanbefalte skoler.
På denne bakgrunn vil disse
medlemmer gå imot den foreslåtte omleggingen
av befalsskolen, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprettholde
befalsskolene som i dag."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
ikke å endre dagens krigsskole. Disse medlemmer mener
dagens høyere befalsutdanning er tilpasset de behov Forsvaret har
og ønsker derfor en videre satsning på denne type høyere
utdanning. Disse medlemmer ønsker en videreføring
med KS 1 og KS 2.
Disse medlemmer ønsker
ikke å endre dagens stabsskole. Disse medlemmer mener
dagens høyeste befalsutdanning er tilpasset de behov Forsvaret har
og ønsker derfor en videre satsning på denne utdanningsformen. Disse
medlemmer ønsker en videreføring med stabsskole
1 og 2 og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen videreføre
dagens krigsskole og utdanningsløp."
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Regjeringen foreslår at masterutdanningen skal gis
i regi av skolesenteret på Akershus (FSS). Det vil svekke
den samlede utdanningen i Forsvaret at bachelorgrad tilbys ved èn
institusjon og mastergraden tilbys ved en annen institusjon som
ikke tilbyr bachelorgrader. Denne konstruksjonen finner man ingen parallell
til i det sivile utdanningssystemet. Dette medlem mener
det er naturlig at utdanningen for offiserene sees over ett og at
bachelor- og masterutdanningen oppfattes som en helhet. Da er det
også naturlig at masterutdanningen legges til krigsskolene.
Dette medlem viser til at høyere
utdanning på høyskolenivå forutsetter
et høyt kompetansenivå på undervisningsstaben
og at undervisningen skal være FoU-basert. Krigsskolene
vil over tid få problemer med å levere forskningsbasert
undervisning dersom de ikke også får anledning
til å utvikle mastergradsprogram innenfor sine spesialområder.
Ved institusjoner som bare skal levere bachelorgrader, vil det faglige
miljøet stå i fare for å tørke
inn. Det kan også bli vanskelig for skolemiljøet
ved Akershus å makte å levere utdanning på tilstrekkelig
høyt faglig nivå, uten dyp involvering fra andre
høyskolemiljø, og da i særlig grad krigsskolene. Det
er også verdt å merke seg at krigsskolene allerede oppfyller
de fleste av betingelsene som stilles til institusjoner som skal
masterakkrediteres, både hva angår personellkompetanse,
studiekvalitet og lokaliteter.
Dette medlem mener det er lite
som tyder på at det er noen økonomisk gevinst
knyttet til å bygge opp masterutdanningen ved Akershus
når utgangpunktet allerede finnes ved krigsskolene. Bakgrunnen
for forslaget om å legge masterutdanningen til Oslo ser
kun ut til å være ønsket om å sentralisere
Forsvarets virksomhet. Forslaget vil føre til at man taper
både tids - og kvalitetsmessig, i tillegg til at kostnadene øker.
Forsvaret rekrutterer sivilt personell som i
utgangspunktet har den nødvendige formalkompetansen til å løse
sine arbeidsoppgaver. Personellet vil imidlertid i løpet
av sin yrkeskarriere i Forsvaret ha behov for å videreutvikle
seg faglig. Det vil skje både gjennom erfaring og gjennom
ulike former for etter- og videreutdanning. Ansvaret for etter-
og videreutdanning for sivile, og permisjonsordninger i forbindelse
med dette, skal ligge hos Forsvarets skolesenter og de lokale sjefer.
Komiteen vil understreke
betydningen av arbeidet til de sivilt ansatte, og mener det er positivt
at faglig utvikling vil skje gjennom ulike former for etterutdanning.
Forsvarets forskning og utvikling (FoU) er helt
sentral for å kunne videreutvikle og effektivisere Forsvarets
operative organisasjon, og for å oppnå transformasjon
av de militære styrker. FoU som finansieres over forsvarsbudsjettet
beløper seg i dag til ca. 1,2 mrd. kroner årlig.
I størrelsesorden fordeler dette beløpet seg i
hovedsak på en drøy tredjedel til FFI, og halvparten til
større utviklingsprosjekter og utvikling innenfor større
eller mindre anskaffelsesprosjekter. Resten går til finansiering
av mindre prosjekter i industrien og ved andre forskningsinstitusjoner,
herunder høyskoler og universiteter.
Forsvarets utdanningsinstitusjoner skal primært fokusere
på områder som har direkte relevans for Forsvarets
kjernevirksomhet. Tatt i betraktning tilgjengelige ressurser, herunder
personell, som vil være en kritisk faktor, er det behov
for økt konsentrasjon av utdanningsvirksomheten for å etablere
slagkraftige enheter på enkelte områder.
En nærmere beskrivelse av Forsknings-
og kompetansesentra er gitt i proposisjonens kapittel 6.7.
Komiteen viser til
at Forsvaret og forsvarsindustrien er og har vært en viktig
teknologisk drivkraft. Kapittel 4 i proposisjonen beskriver betydningen
av å ikke henge med på det teknologiske området:
"Konsekvensen av å sakke akterut i den teknologiske utviklingen
vil i enkelte tilfelle kunne være av avgjørende
betydning i negativ retning."
Komiteen tror at dette i vid
utstrekning gjelder flere områder enn de rent teknologiske. Komiteen mener
også at ikke minst utviklingen innen informasjonsteknologien
kan vise seg å være den største endringsfaktoren
for måten moderne militære organisasjoner opererer
på. Komiteen vil også understreke
at informasjonsteknologi er en drivkraft for kunnskapssamfunnet,
og ikke minst for næringsvirksomhet i et høykostland
som Norge.
Komiteen vil peke på at
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), som har vært en viktig
samarbeidspartner mellom industri og Forsvaret har bidratt med å utdanne fagfolk
på ulike områder. Selv om FFIs ressurser reduseres,
er det i denne sammenheng viktig å peke på at
den kompetanse FFI har må spisses for at Forsvarets FOU-virksomhet
skal rettes mot kompetanse få andre institusjoner innehar.
Når det gjelder Forsvarets Forskningsinstitutt,
viser komiteen for øvrig til proposisjonens
gjennomgang.
Komiteen deler for øvrig
proposisjonens skissering av den utfordring som det er å identifisere
hvilke områder Forsvaret skal ha egen FoU-kapasitet på,
og hvilke fagområder det er nødvendig å opprettholde kompetanse
på i forbindelse med anskaffelse av varer og tjenester
til Forsvaret.
De personellrelaterte kostnader i Forsvaret
er i hovedsak knyttet til lønn, etablisamenter, bygg og
anlegg (EBA), reisevirksomhet og beordringer. I dag utgjør
de personellrelaterte kostnader om lag 2/3 av driftskostnadene
i Forsvaret. De lønnsrelaterte kostnadene har de siste årene
vist en noe høyere vekst enn i samfunnet for øvrig.
Denne veksten vanskeliggjør gevinstrealisering i
omstillingen. Det er derfor nødvendig å fokusere
på ulike tiltak, i dialog med arbeidstakerorganisasjonene, for å redusere
disse kostnadene i kommende planperiode.
I perioden 1994-2003 har ca. 1/3 av
Forsvarets lønnsutgifter til militært ansatte
vært knyttet til ulike variable lønnsmessige tillegg.
Forsvarets lønnssystem inneholder et uforholdsmessig stort
antall særavtaler. Disse er omfattende, og genererer en
vesentlig del av de totale personellrelaterte kostnader i form av
lønn, tillegg og andre godtgjøringer.
Det er på bakgrunn av disse forhold
igangsatt et arbeid med en helhetlig gjennomgang av Forsvarets lønnssystem.
Målsettingen er å avdekke mulige tiltak som vil
redusere de totale personellrelaterte kostnader og bedre styringen
av disse mot Forsvarets kjernevirksomhet. Leveranser fra Golf-programmet,
samt etableringen av Forsvarets lønnsadministrasjon (FLA)
i Harstad, vil i økt grad synliggjøre personellrelaterte kostnader,
samt skape et styringsverktøy for en bedre utnyttelse av
de totale lønnsmidler.
Utviklingen av en overordnet lønnsstrategi
for Forsvaret i forbindelse med sentrale og lokale tariffoppgjør samt
revisjon av særavtaler, skal styrkes. Revisjon av avtaleverket
gjennomføres i forhandlinger med de ansattes organisasjoner.
I forbindelse med hovedoppgjøret i 2004 og mellomoppgjøret
i 2005 vil en slik gjennomgang, med klare mål om endringer,
være et hovedspørsmål fra arbeidsgivers
side. Forslagene til tiltak vil bli presentert for arbeidstakerorganisasjonene, og
være gjenstand for forhandlinger i tråd med normale prosedyrer.
Komiteen merker seg
at Forsvaret har store personellrelaterte kostnader, og at veksten
i lønnsrelaterte kostnader har vært sterkere i
Forsvaret enn i staten for øvrig. Komiteen anser
det som avgjørende at Forsvarets lønnssystem understøtter
Forsvarets virksomhet på en hensiktsmessig og helhetlig
måte. På bakgrunn av endringer i Forsvarets innretning
og oppgaver de siste år, med en økt vekt på deltakelse
i internasjonale operasjoner, beredskap og rask reaksjonsevne til
fordel for trening og øving for et stort mobiliseringsforsvar, anser komiteen det
som nødvendig at ordningen med det store antall kompensasjonstillegg
gjennomgås og endres. I denne forbindelse vil komiteen uttrykke bekymring
over veksten i de personellrelaterte kostnader i Forsvaret, og understreker
at det er avgjørende at en slik revisjon også bidrar
til å bringe denne utviklingen under kontroll.
Andelen kvinner i Forsvaret har vist en viss økning gjennom
de siste år, også ved Forsvarets skoler. Det antas
at denne utviklingen skyldes innsatsen for å rekruttere
flere kvinner til Forsvaret. Disse målrettede virkemidlene
vil bli videreført.
I den kommende perioden skal Forsvaret fokusere ytterligere
på å øke rekrutteringen av, samt å beholde kvinner
i organisasjonen. Tiltak rettet inn mot dette målet skal
innarbeides i forsvarssjefens nye handlingsplanen for økt
kvinneandel i Forsvaret. Den nye handlingsplanen skal utarbeides
i løpet av 2004.
Komiteen viser til
merknader under verneplikten og befalsutdanningen.
Forsvaret skal verne om de verdier og prinsipper samfunnet
er tuftet på, og skal i størst mulig grad gjenspeile
samfunnet. Forsvaret skal gi alle likeverdig behandling, uavhengig
av bakgrunn, livssyn, etnisk eller kulturell tilhørighet,
eller seksuell legning. Forsvaret skal være en organisasjon
som gjennomsyres av toleranse og respekt for enkeltmennesket. Det
er et mål å rekruttere bredest mulig til hele
Forsvarets personellkorps. Det er derfor spesielt viktig å rekruttere
ytterligere fra ulike minoritetsgrupper til befalsutdanning. Videre
må Forsvarets verdier, uttrykt i Forsvarets verdigrunnlag,
baseres på samfunnets verdier og vies oppmerksomhet i all
utdanning, samt i tjenesten ved de ulike avdelinger og institusjoner
i Forsvaret.
Komiteen støtter
proposisjonens vektlegging av Forsvarets verdigrunnlag, og er enig
i at "Forsvarets verdier må baseres på samfunnets
verdier og vies oppmerksomhet i all utdanning, samt i tjenesten
ved de ulike avdelinger og institusjoner i Forsvaret".
Komiteen vil videre understreke
betydningen av feltprestenes rolle i forhold til utdanning i religions-
og kulturkunnskap for soldater og befal som skal ut i utenlandsoperasjoner.
Egenforståelse og fremmedforståelse står
i klar sammenheng i møte med de utfordringer som utenlandstjeneste
stiller. Kunnskap og bevissthet om egne kulturelle og religiøse
røtter gjør forståelsen av andres religion
og kultur enklere. I stor grad vil de moralske kvaliteter hos mannskaper
og befal avgjøre utfallet av Forsvarets ulike oppdrag i årene
som kommer. Komiteen ber Regjeringen påse at
holdningsskapende arbeid følges opp kontinuerlig på alle
nivå i Forsvaret.
I 2002 nedsatte Forsvarets overkommando en partssammensatt
gruppe med mandat å utrede og fremme forslag til familiepolitiske
tiltak for personell som tjenestegjør i utenlandsoperasjoner.
Rapporten konkluderte med at det viktigste for Forsvarets personell
er at det skapes en mulighet for å opprettholde relasjonen
mellom familien og den tjenestegjørende i forbindelse med
utenlandsoperasjoner.
Beordringsplikten til operasjoner i utlandet
vil, i tillegg til å sikre økt kompetanse til
flere, også ha gunstige familiepolitiske effekter, ved å bidra
til å fordele belastningen slik tjeneste medfører,
og fordi den vil kunne bidra til å skape økt forutsigbarhet.
Videre vil økt geografisk konsentrasjon av Forsvaret til
færre og større enheter være et viktig
familiepolitisk tiltak, fordi det gjør det enklere å følge
opp personellets familier ved tjenestegjøring i utlandet,
og bidrar til å redusere flyttefrekvensen. Både
personell i internasjonal tjeneste og arbeidstakerorganisasjonene
har gitt uttrykk for at familiepolitiske tiltak er av helt sentral betydning.
Komiteenviser til at Forsvaret etter hvert er
konsentrert til noen områder i landet. Både for
Forsvaret, forsvarsfamiliene og lokalmiljøet er det viktig
at Forsvaret engasjerer seg sammen med lokale myndigheter for å sørge
for god infrastruktur og gode tjenester i nærmiljøet. Komiteen ønsker
at Forsvaret samarbeider med lokale og regionale myndigheter om å utvikle en
lokal infrastruktur som i best mulig grad kan gi støtte
til Forsvarets virksomhet og til beste for den lokale befolkningen.
Komiteen understreker
betydningen av familiepolitiske tiltak. Komiteen mener
Forsvarets familiepolitikk må reflektere det faktum at
stadig flere offiserer er kvinner, og viser til at komiteen i denne innstillingen
også gir klare mål for økt andel kvinner.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Senterpartiet viser til at beordringsplikt
til operasjoner i utlandet også vil ha gunstige familiepolitiske
konsekvenser ved å bidra til å fordele belastningen
slik tjeneste medfører og fordi den vil kunne bidra til å skape økt
forutsigbarhet.
Det er av grunnleggende betydning for fremtidig operativ
evne at Forsvaret drives på en kostnadseffektiv måte.
En målsetting med denne langtidsplanen er derfor å skissere
forbedringer i form av et sett klare mål og konkrete tiltak
innenfor styrkeproduksjon og logistikk- og støttevirksomhet.
Virksomheten skal først og fremst tjene Forsvarets operative
behov. Derfor danner den operative struktur, som beskrevet i tidligere kapitler,
utgangspunktet for hvordan logistikk- og støttestrukturen
skal videreutvikles.
Som helhet vil de anbefalte tiltakene vri ressursbruken
med om lag 2 mrd. kroner pr. år bort fra logistikk- og
støttevirksomhet over til operativ virksomhet, herunder
internasjonale operasjoner og materiellinvesteringer. Dette er et
avgjørende bidrag til å sikre en struktur i balanse.
Følgende grupper av tiltak anbefales
gjennomført:
– Økt tilgjengelighet og relevans i
støtten til den operative virksomheten: Logistikk-
og støttevirksomhetens anvendbarhet skal økes
betydelig. Dette vil øke relevansen av, og kvaliteten på,
støtten som ytes.
– Mer effektiv
organisering av styrkeproduksjonen: Mer effektive modeller
for styrkeproduksjon legges til grunn. Særlig to hensyn
vektlegges: Først og fremst en utvikling i retning av å integrere
større deler av dagens utdannings- og kompetansesentre
i styrkeproduksjonsavdelingene. Dette er en vesentlig forutsetning
for å skape nødvendig personellmessig rom for å kunne
realisere den operative ambisjon.
– Dessuten er det nødvendig å hente
ut ytterligere kompetansemessige og økonomiske gevinster
ved å etablere nye, grenovergripende
styrkeproduksjonsaktiviteter, f.eks. gjennom forslaget om å etablere
Forsvarets kompetansesenter for logistikk på Sessvollmoen
og et felles kompetansesenter for kommando-, kontroll- og informasjonssystemer (KKIS)
på Jørstadmoen (Lillehammer).
I arbeidet med å tilpasse styrkeproduksjonen
og logistikk- og støttevirksomheten, har det vært
en målsetting å skape operative, kompetansemessige
og økonomiske synergieffekter gjennom samling av virksomheter,
samt å legge forholdene til rette for økonomisk
rasjonell drift. Både behovet for å skape synergieffekter,
og kravet til en mer økonomisk rasjonell drift i Forsvaret,
betinger på sikt større geografisk
konsentrasjon av Forsvarets aktiviteter til et begrenset antall
hovedområder, fordelt på landsdeler og regioner.
Den pågående transformasjonsprosess
setter fokus på kapasiteter med fleksibilitet, reaksjonsevne,
tettere alliansetilpasning og større deployeringsevne.
Dette, i kombinasjon med stadig strengere krav til rasjonell drift
og effektiv ressursutnyttelse, tilsier at det er behov for en ny
tilnærming til Forsvarets logistikk- og støttevirksomhet.
Forsvarets virksomhet skal på sikt utvikles i retning av
en struktur med et begrenset antall hovedbaser med underliggende
filialer, understøttet av et mobilt basekonsept. Det skal
etableres helhetlige fellesløsninger på tvers
av forsvarsgrenene. Dublering av kompetanse og strukturer skal unngås,
og komplementære miljøer må skapes og
utnyttes.
Metode og forutsetninger for de helhetlig økonomiske
konsekvensene av Regjeringens anbefalinger presenteres i kapittel
8. Her skisseres kun metodikken som er benyttet for å sammenlikne
alternativene.
Alle vurderinger av organisasjonsendringer er
foretatt i et totaløkonomiperspektiv og lønnsomheten
i de ulike alternativene som er vurdert, er beregnet ved hjelp av
nåverdimodellen. Nåverdimodellen gir grunnlag
for å sammenlikne alternative løsninger med ulike
fremtidige inn- og utbetalinger, gjennom å vise hvordan
disse fremtidige kontantstrømmene verdsettes i dag. Fremtidige
kontantstrømmer diskonteres med et avkastningskrav. Det
er nyttet et 4 pst. reelt avkastningskrav i lønnsomhetsberegningene,
basert på at interne omorganiseringer anses å ha
lav risiko, og en 20 års tidshorisont. Kun tiltak som er
lønnsomme på kortere sikt (fortrinnsvis innenfor
et 4-årsperspektiv) er prioritert. Prisutviklingen for
Forsvarets driftskostnader er forventet å følge
inflasjonen, med unntak av lønnsrelaterte kostnader, der
det er forutsatt 2 pst. reallønnsvekst pr. år.
Kontantstrømmene omfatter i hovedsak
inn- og utbetalinger for personell og infrastruktur. Personellrelaterte
kostnader er kategorisert i Forsvarets ulike personellkategorier.
Infrastrukturutgifter er inndelt i investeringer, salg og avhending,
oppgradering og driftskostnader. I de tilfelle der alternativer
antas å medføre betydelige forskjeller i materiellkostnader eller
andre driftskostnader, er dette beregnet særskilt. Ellers
er materiellrelaterte kostnader for totalstrukturen fanget opp i
totalberegningene, jf. kapittel 8.
På to områder er det anslått
et overordnet potensial for årsverksnedtrekk og driftsinnsparinger,
uten at dette er ytterligere konkretisert. For å kunne
realisere den operative strukturen denne proposisjonen anbefaler,
er det avgjørende å ta inn disse årsverkene.
Dette gjelder ledelse, kommandostruktur og utenlandsstillinger på den
ene siden, og utdannings-, kompetanse- og skolesektoren på den
andre. I disse sektorene er det forutsatt et samlet nedtrekk på netto
750 årsverk, hvorav minimum netto 200 utenlandsstillinger,
eller grep som gir tilsvarende innsparinger. Den presise fordeling av
disse nedtrekkene/innsparingene, vil bli klargjort gjennom
departementets oppfølging av Stortingets behandling av
denne proposisjonen.
Det legges opp til en forbedring av de prosesser
og aktiviteter som skal bidra til å stille styrker klare
til innsats. Den modell for styrkeproduksjon og basestruktur som
anbefales, er tilpasset logistikk- og støttekonseptet.
Det legges opp til en forskyvning i retning av felles styrkeproduksjon
på felles baser.
Det vises til omtalen av ledelses- og kommandostrukturen
i proposisjonens kapittel 5.5. Forsvarsdepartementet har startet
opp et arbeid med sikte på effektivisering og rasjonalisering
av den nasjonale strategiske ledelsen (departementet og Forsvarsstaben),
kommandostrukturen og antallet utenlandsstillinger. Dette vil medføre
en betydelig innsparing, bl.a. gjennom en netto reduksjon på mellom
350 og 520 årsverk i forhold til desember 2003, eller tiltak
som gir tilsvarende netto driftsinnsparinger.
Som et ledd i omleggingen anbefales det at Landsdelskommando
Sør-Norge (LDKS) i Trondheim legges ned, mens Landsdelskommando
Nord-Norge (LDKN) på Reitan rendyrkes som en fremskutt
krisestyringskommando for nordområdene, jf. Innst. S. nr. 232
(2000-2001) og St.prp. nr. 45 (2000-2001). Disse tiltakene beskrives
nærmere i kapittel 7.5.2.1 og 7.5.2.2 nedenfor.
Reduksjonene i Forsvarets øverste ledelse
og kommandostrukturen inkluderer en innsparing gjennom å samle
Forsvarets informasjonstjeneste under én felles sjef i
en sentral informasjonsavdeling, direkte underlagt forsvarssjefen.
Dette tiltaket begrunnes i et stadig voksende behov for en helhetlig
og strategisk tilnærming til informasjonsarbeidet.
Som en del av omleggingen av kommandostrukturen og
den øverste strategiske ledelse, foreslås det å avvikle
virksomheten ved Landsdelskommando Sør-Norge (LDKS) i Trondheim.
Dette grepet er hensiktsmessig av tre årsaker:
For det første er det nødvendig å gjennomføre
en ytterligere rasjonalisering av kommandostrukturen, med det formål å overføre
ressurser og ansvar til de operative enhetene. For det andre gjør
utviklingen innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi, at
hvert enkelt ledd i kommandokjeden kan håndtere et bredere
kontrollspenn. Dette muliggjør en mer strømlinjeformet kommandostruktur.
For det tredje har overgangen fra et mobiliseringsforsvar til et
reaksjonsforsvar gjort at behovet for Landsdelskommandoer er redusert,
og at oppgavene delvis kan overføres til Fellesoperativt hovedkvarter
(FOHK) og delvis til HV-distriktene. Sistnevnte er mulig fordi kvalitetsreformen
i HV gjør at hvert enkelt HV-distrikt i større
grad vil være i stand til selv å ta kontroll over
de territorielle oppgavene.
Oppgaver knyttet til de fremskutte lagrene i
Trøndelag ivaretas av FOHK, i samarbeid med det nye sammenslåtte
HV-distriktet i Nord- og Sør-Trøndelag, med distriktsledelse
på Værnes. Dette innebærer en konsentrasjon
av Forsvarets virksomhet i Trøndelag til Værnes,
med HV-utdanning og ledelsen for det nye HV-distriktet, jf. kapittel
7.5.6. Aktiviteten i Trondheim konsentreres om utdanningsvirksomheten
ved Luftkrigsskolen, mens Ørland videreføres som
operativ base for Luftforsvaret.
Tiltaket medfører en reduksjon på om
lag 50 årsverk og en gjennomsnittlig årlig innsparing
på ca. 50 mill. kroner i perioden, totalt ca. 200 mill.
kroner
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at
det i proposisjonen understrekes at det er nødvendig å tilpasse
omfanget av ledelses- og kommandostrukturen til en redusert operativ
struktur. Som et ledd i omleggingen foreslås Landsdelskommando Sør-Norge
(LDKS) i Trondheim nedlagt. Disse medlemmer har ingen
innvendinger mot dette, men understreker viktigheten av at de fremskutte
amerikanske lagrene i Trondheim blir ivaretatt på en skikkelig måte. Disse
medlemmer registrerer at departementet mener at lagrene
kan ivaretas av Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) i samarbeid
med HV-distriktet på Værnes.
Disse medlemmer vil støtte
dette, men vil i tillegg be om at en høyere offiser enten
på Værnes eller på Ørland hovedflystasjon
har et spesielt medansvar for de amerikanske lagrene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet viser til at forsvarssjefen i sin militærfaglige
utredning ikke foreslo å nedlegge Landsdelskommando Sør-Norge.
Det synes altså ikke å være operative
grunner til at denne delen av kommandostrukturen bør legges
ned. Disse medlemmer viser til at det er framkommet
betydelig uenighet om hvorvidt de oppgavene LDKS i dag utfører
kan fjernes eller om de må videreføres andre steder. Disse
medlemmer viser i den sammenheng til at man fra departementets
side forutsetter at oppgaver enten vil bli fjernet eller videreført
ved HV eller i FHOK. Med de oppgaver LDKS har gjennomført
de to siste år og med den innretning Forsvaret får
i framtiden har disse medlemmer vanskelig for å se
at alle oppgaver kan ivaretas uten at mange av de stillinger som
i dag ligger til LDKS må videreføres et annet
sted. Disse medlemmer vil påpeke at i den
grad stillinger skulle bli videreført ved FHOK vil dette
innebære en ren sentralisering av personell. Disse
medlemmer viser til at Forsvarets operative ledelse utgjør
en svært liten andel av Forsvarets totale militære
organisasjon og at innsparingspotensialet av den grunn må ansees
som liten, særlig dersom man for framtiden kan samlokalisere
LDKS med annen forsvarsvirksomhet i Trondheim og på den
måten frigjøre eiendommer i Trondheim sentrum. Disse
medlemmer er av den oppfatning at det av hensyn til lagring
av alliert materiell vil være klokt av Forsvaret å opprettholde
LDKS. Disse medlemmer vil understreke at et land
som Sverige som bør kunne være sammenlignbar geografisk
og som har gjennomført betydelige reduksjoner i sitt forsvar,
har valgt å opprettholde tre militærdistrikt i
tillegg til en fellesoperativ ledelse i sin kommandostruktur. Disse
medlemmer vil peke på at LDKS i dag har en liten,
men godt tilpasset stab som siden starten i 2002 har utviklet en
god kompetanse. På denne bakgrunn vil disse medlemmer gå imot
den foreslåtte nedleggelse av LDKS og fremmer forslag i tråd
med dette:
"Landsdelskommando Sør-Norge
(LDKS) i Trondheim opprettholdes."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at uavhengig av om en er for eller
imot, bør spørsmålet om en mulig nedlegging
av Landsdelskommando Sør-Norge utsettes slik at man kan
få gjennomført den evaluering av kommandostrukturen
som Forsvarssjefen varslet i sin militærfaglige utredning. Disse
medlemmer vil påpeke at dette også vil
være mest ryddig i forhold til de ansatte og når
det gjelder avklaring av oppgavefordeling.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Avgjørelse om nedlegging
av LDKS utsettes inntil en evaluering av nåværende
kommandostruktur foreligger."
Regjeringen legger stor vekt på Forsvarets
evne til situasjonsoversikt, kontinuerlig overvåkning og
evne til kommando og kontroll, spesielt i nordområdene.
I tråd med ovennevnte anbefales det derfor at Landsdelskommando
Nord-Norge (LDKN) på Reitan rendyrkes på permanent
basis som en krisestyringskommando. Kommandoen på Reitan
vil som i dag spille rollen som et fremskutt ledelseselement for
FOHK, og evnen til å overvåke situasjonsbildet
i norske havområder og havområder under norsk
jurisdiksjon, skal opprettholdes og forbedres gjennom omleggingsperioden. FOHK
vil, som i dag, kunne delegere kommandomyndighet for aktuelle HV-distrikter
og andre aktuelle ressurser til kommandoen på Reitan.
Tiltaket vil ikke ha signifikante økonomisk-administrative
konsekvenser. Det vil kunne bli foretatt marginale justeringer i
personelloppsettet ved LDKN.
Komiteen viser til
proposisjonens omtale av Krisestyringskommandoen på Reitan
og slutter seg til dette. Komiteen understreker at
det må utarbeides konkrete planer og oppgaver og et budsjett
for Krisestyringskommandoen på Reitan.
Hæren foreslås omorganisert.
Formålet med omorganiseringen er en styrking av den operative
evne. Hærens operative styrkeproduksjons- og kompetansevirksomhet
vil bli organisert i to deler, Hærens styrker (HSTY) og
Hærens transformasjons- og doktrinekommando (TRADOK).
Utdanning og trening av Hærens operative
kapasiteter vil foregå i de operative avdelingene. Denne delen
av Hæren vil videreføres og utvikles i HSTY. Omorganiseringen
innbærer at hoveddelen av de våpenvise utdannings-
og kompetansesentrene blir videreført i HSTY. I tillegg
vil Hæren omfatte Hærens jegerkommando (HJK)/Forsvarets
spesialkommando (FSK).
Det etableres en organisasjon som skal kunne
utvikle og tilpasse Hæren. Hovedoppgaven vil være
innenfor de strategier og rammer som legges av strategisk ledelse, å forestå utvikling,
tilpasning og implementering av nye konsepter for Hæren
innen doktrine, strukturelementer, operative kapasiteter og materiell.
Denne organisasjonen videreføres og utvikles i TRADOK. TRADOK
lokaliseres til Linderud og Base Østerdalen, med mindre
elementer i Base Troms. Ledelsen lokaliseres sammen med Krigsskolen
på Linderud, som inngår i TRADOK.
Endringene i Hærens struktur fra organisering
i utdannings- og kompetansesentre, utdanningsavdelinger, og innsatsstyrker
til, HSTY og TRADOK, medfører at hoveddelen av Hærens
personell gjøres tilgjengelig som en del av den operative
strukturen. Denne organisasjonsendringen gjør også at
Hæren er i stand til å øke andelen deployerbare
styrker med kort reaksjonstid. Disse effektene oppnås først
og fremst ved at utdanningen foregår i styrkestrukturen,
og ved at vesentlige deler av den grunnleggende kompetanseorganisasjonen
vil inngå i den operative strukturen. Endringene i Hærens
operative ambisjon krever en økning i antall årsverk,
spesielt avdelingsbefal og vervede mannskaper.
I det følgende redegjøres
det for de avdelinger som formelt legges ned, og som erstattes av
ny virksomhet.
For å legge til rette for den omorganisering
av Hæren som beskrives i proposisjonens kapittel 5, er
det behov for formelt å nedlegge avdelinger, samtidig som
virksomhet videreføres i den nye strukturen.
Virksomheten i staben i Brigade Nord med underavdelinger,
Forsvarets innsatsstyrke/Hær (FIST/H)
og Hærens utdannings- og kompetansesentra, samt virksomheten
i Høybuktmoen/Sør-Varanger og Porsanger, videreføres
i HSTY. Unntaket er noen elementer fra utdannings- og kompetansesentrene,
som videreføres i TRADOK.
Hærens fremtidige lokaliseringen vil
fortsatt være sentrert rundt to geografiske tyngdepunkt:
Base Østerdalen, inkludert aktiviteten i gardeleiren på Huseby,
og Base Troms, inkludert aktivitetene i Finnmark ved Porsangmoen
og Høybuktmoen/Sør-Varanger.
For å etablere mer tilgjengelige og
fleksible hærstyrker med evne til rask deployering, vil
antallet stadig tjenestegjørende personell i hærstrukturen øke.
Dette er først og fremst dimensjonert av avdelinger med
høye krav til reaksjonsevne, men ambisjonen om en deployerbar
brigade krever i seg selv et høyt antall stadig tjenestegjørende
personell. Omfanget av økningen må vurderes i
lys av utviklingen i Forsvarets totale rammevilkår, da
særlig budsjettutviklingen, samt fremdriften i arbeidet
med å nå de driftsinnsparinger som denne proposisjonen
legger opp til.
På bakgrunn av den nye organiseringen
av Hæren, foreslås Utdannings- og kompetansesenteret
for Hærens Samband (SBUKS), Utdannings- og kompetansesenteret
for Hærens kamptropper (KAMPUKS) og Utdannings- og kompetansesenteret
for Hærens trenvåpen (LOGUKS) nedlagt. Oppgavene
videreføres hovedsakelig innenfor HSTY, Forsvarets kompetansesenter
for logistikk på Base Sessvollmoen og Forsvarets kompetansesenter
for KKIS på Base Jørstadmoen.
Hoveddelen av virksomheten ved Befalsskolen
for Hærens kampvåpen, Befalsskolen for Hærens
samband og Befalsskolen for Hærens logistikkvåpen
foreslås overført til en nyetablert Hærens
befalsskole underlagt HSTY. Hærens befalsskole skal ivareta
og forestå praktiseringen av den nye grunnleggende befalsutdanningen.
Befalsskolenes faglige ansvar for utdannelsens innhold utelukker
likevel ikke at gjennomføringen kan skje ute ved Hærens
avdelinger, der forholdene ligger til rette for det. Som en følge
av dette samt nedleggelsen av utdannings- og kompetansesentrene
i Hæren, legges Befalsskolen for Hærens kampvåpen, Befalsskolen
for Hærens samband, og Befalsskolen for Hærens
logistikkvåpen ned. Hovedvirksomheten ved Befalsskolen
for Hærens logistikkvåpen videreføres ved
Forsvarets våpentekniske befalsskole (FVTS) i Base Sessvollmoen.
Ingeniørutdannelsen innen telematikk
var tidligere en del av Befalsskolen for Hærens samband.
Denne videreføres i hovedsak inntil videre som en del av
Forsvarets kompetansenter for KKIS på Base Jørstadmoen.
Tiltaket reduserer personellbehovet for instruktører og
støtteapparat med om lag 55 årsverk. Årlig driftsbehov
reduseres med ca. 40 mill. kroner
Grunnleggende utdanning for HMKG foregår
i dag primært i Heistadmoen leir i Kongsberg. HMKGs oppgaver
og dimensjonering tilsier at fremtidig mottak og utdanning av mannskaper
i utgangspunktet kan gjennomføres i Gardeleiren på Huseby.
Hærens behov for Heistadmoen leir bortfaller. Dette innebærer
en årlig innsparing på ca. 10 mill. kroner i husleiekostnader.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at
Hæren foreslås organisert i to deler: Hærens styrker
og Hærens transformasjons- og doktrinekommando (TRADOK).
Utdanning og trening av Hærens operative kapasiteter vil
foregå i de operative avdelingene. Det vil si at hoveddelen
av de våpengrenvise utdannings- og kompetansesentrene vil
bli videreført innenfor Hærens styrker. Hærens
styrker skal ha sitt tyngdepunkt i Indre Troms, mens Telemark bataljon videreføres
på Rena. Disse medlemmer har videre merket
seg at utvikling, tilpasning og implementering av nye konsepter
for Hæren gjøres i TRADOK.
Disse medlemmer registrerer at
TRADOK lokaliseres til Linderud og Østerdal garnison, med
mindre elementer i Base Troms.
Disse medlemmer viser til at
aktivitetsnivået i Østerdalen Garnison vil øke
vesentlig i perioden, og mener dette må gi seg utslag også i
form av økning på stillinger fra major og oppover,
slik at antallet blir om lag på samme nivå som
i 2001. Dette f.eks. innenfor TRADOK, Hærens styrker og
Telemark Battaljon. Disse medlemmer anser at de meget
gode trenings- og øvingsfasilitetene i garnisonen gjør
den godt egnet for lokalisering av hæravdelinger og andre enheter,
også i fremtiden.
Disse medlemmer er enige i at
det er viktig for Norge å trekke alliert trening og øving
til Norge, og viser i denne sammenhengen også til etableringen
av et Center of Exellence for vintertrening.
Disse medlemmer registrerer at
det er en ambisjon at Hæren på sikt skal gjøres
lettere og mer deployerbar, og at det skal satses på mekanisert
infanteri allerede innenfor planperioden. Disse medlemmer støtter
en slik utvikling, men vil påpeke at sikkerheten til personellet
må vektlegges, og at løsninger må finnes i
nært samarbeid med våre allierte. Disse
medlemmer understreker at det i løpet av planperioden
utarbeides et mer konkret forslag til hvordan dette kan gjøres,
herunder konsepter for operativ bruk, samt hvilke lettere stridskjøretøy
som er aktuelle.
Disse medlemmer slutter seg på bakgrunn
av ovenstående til omorganiseringen av Hæren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til Regjeringens
forslag om lokalisering av TRADOK til Linderud og Østerdal Garnison,
med mindre elementer i Base Troms. Disse medlemmer mener
det vil være naturlig og kostnadsmessig mest rasjonelt
at hele TRADOK, med unntak av Krigsskolen, samles i base Østerdal
Garnison og ikke splittes i ulike deler. Disse medlemmer mener
at alle stillingshjemlene som på sikt skal knyttes til
TRADOK, med unntak av de som er knyttet til Krigsskolen, må konsentreres
til Østerdal Garnison og vil gå imot en overføring
av stillingshjemler innen TRADOK til Linderud i Oslo. Særlig
viktig er det at ledelseselementene legges til Østerdalen
Garnison.
Disse medlemmer viser til at
St.prp. nr. 45 la grunnlaget for utvikling av Østerdal
garnison (ØG) som kjerneområde for Hæren
i Sør-Norge. I ettertid er det uttalt at ØG og
Indre Troms skal være Hærens to kjerneområder
i fremtiden. For mange "Forsvarsfamilier" var dette også grunnlaget
for at de valgte å etablere seg i ØG fra høsten
2002. Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringen
nå i realiteten foreslår at Hæren skal
få tre kjerneområder, hvor Linderud i Oslo blir
det tredje. Dette får konsekvenser for rekruttering og
det får økonomiske konsekvenser, bl.a. ved at det
blir økte kostnader knyttet til bygninger på Linderud.
Disse medlemmer mener de stillingshjemlene som
nå overføres til TRADOK på Linderud må beholdes
i Østerdal garnison, bl.a. fordi dette er karriere-stillinger
og vil sørge for at Forsvarspersonell bosetter seg i ØG.
Det må finnes jobber på flere nivåer i
karrieren i ØG. Slik bildet nå tegner seg er muligheter for
karriere begrenset til de lavere gradsnivå i Hæren. Disse
medlemmer vil peke på at konsekvensen av dette
vil være mange pendlere og lite bosetting i kommunen, som
igjen er dårlig familiepolitikk med stor slitasje på familiene
i forhold til de oppgaver Hæren skal løse i fremtiden.
Det er viktig å legge til rette for at familien kan etablere
fast bosted i den landsdelen der de har sitt sosiale nettverk, og
det er viktig med gode skole- og jobbmuligheter for den øvrige
familien.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Alle stillinger knyttet til TRADOK,
med unntak av Krigsskolen, lokaliseres til Østerdal Garnison."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet vil understreke betydningen av å opprettholde
Hærens virksomhet i Finnmark. Garnison Porsanger og Garnison
i Sør-Varanger bør styrkes og jegerutdanning ved
GP og garnisonskompaniet på GSV må videreføres.
Det legges ikke opp til nye og omfattende endringer av
Sjøforsvarets virksomhet i kommende planperiode. Imidlertid
tas det til orde for en videre tilpasning og effektivisering av
kompetanse- og styrkeproduksjonsmiljøene.
Sjøforsvarets virksomhet er i dag lokalisert
til Base Bergen (Haakonsvern Orlogsstasjon, Sjøkrigsskolen), Base
Ramsund, Base Olavsvern, Base Sortland (Kystvakten), Base Horten
(Befalsskolen for Sjøforsvaret), Base Trondenes (KJK) og
Base Stavanger (KNM Harald Haarfagre, Avmagnetiserings- og kalibreringsanlegg
- FORACS).
Avdelingens ambisjon er endret og vil bestå av
i underkant av 90 årsverk. Som en følge av dette
vil Base Olavsvern, med mindre justeringer, tilfredsstille KJKs behov
for en kompakt base. KJK vil være en mobil kapasitet, som
vil trene med norske og allierte styrker fra så vel Olavsvern
som 6. divisjon i indre Troms, Ramsund og Åsegarden (Harstad).
KJK er etablert på Trondenes. Dersom
KJK skal få tilfredsstillende baseforhold ved Trondenes,
vil dette kreve betydelige EBA-investeringer, i størrelsesorden 250-350
mill. kr, først og fremst knyttet til kai- og vedlikeholdsfasiliteter
for KJKs fartøyer. Dette vil ikke være nødvendig
ved Olavsvern, som i dag oppfyller kravene til en kompakt base,
hvor kai- og vedlikeholdsfasiliteter for avdelingens fartøy
er i umiddelbar nærhet til KJKs øvrige underavdelinger.
Olavsvern er dessuten base for allierte fartøyer som oppholder
seg eller trener i Nord-Norge. Det er et investeringsbehov opp mot
70 mill. kroner ved Olavsvern for å bringe infrastrukturen
opp på et nivå som tilfredsstiller KJKs behov.
Dette vil bli søkt redusert til et minimum. Eventuelle
EBA-investeringer på Olavsvern må, som andre EBA-prosjekter,
nå opp i prioriteringen innenfor de årlige rammer.
Flytting er mulig umiddelbart, slik at investeringen kan innfases
i forhold til øvrige prioriteringer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, legger til grunn
at Kystjegerkommandoen (KJK) allerede er etablert på Trondenes
i Harstad. Flertallet mener at KJK sin virksomhet
bør videreføres innenfor rammen av en fleksibel
løsning på Trondenes, som ikke innebærer
ytterligere EBA-investeringer. Flertallet understreker videre
at KJK må sikres den nødvendige fleksibilitet med
hensyn til avdelingens operative virksomhet og øvelsesmønster,
uavhengig av om virksomheten videreføres på Trondenes.
Flertallet viser til at kystjegerkommandoen
ble etablert med base på Trondenes i desember 2001. Trondenes/Harstad
har en moderne bygningsmasse til å huse og å undervise
soldater og befal. Når det gjelder øving og trening
har Trondenes/Harstad/Ramsund nærhet
til øvingsområder, skytebaner og simulatorbygg.
På Trondeneshalvøya er det i dag 7 forskjellige
skytebaner som lett kan tilpasses Kystjegerkommandoens behov for
skoleskyting.
Flertallet vil understreke at
det er blitt foretatt store investeringene på Trondenes
og ved kaianlegget i Harstadbotn de siste årene. Det må videre
understrekes at Kystjegerkommandoen ikke er en båtavdeling,
men en avdeling som skal operere i kystsonen og hvor fartøyene
primært er et transportmiddel.
Flertallet vil peke på at
med unntak av en eventuell kaiutbygging viser beregninger fra Forsvarsbygg at
det er et større investeringsbehov ved Olavsvern enn i
Harstad. Dette viser også beregninger som er gjort i forbindelse
med MFU. Flertallet vil understreke at det nylig
er investert 1,8 mill. kroner i plasthall, kontorbygg og lager ved
anlegget i Harstadbotn. Havneanlegget i Harstadbotn har i dag kapasitet
til 14 stridsbåter av dagens type. På denne bakgrunn
vil flertallet gå inn for å opprettholde
Kystjegerkommandoen på Trondenes og fremmer følgende
forslag:
"Kystjegerkommandoen opprettholdes
på Trondenes."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet viser til at Stortinget gjennom behandlingen
av St.prp. nr. 45 (2000-2001) og St.prp. 55 (2001-2002) vedtok som målsetting å øke
marinens tilstedeværelse av fartøyer i Nord-Norge.
Bakgrunnen var det forsterkede potensialet for konflikter, inklusive
terrortrussel, knyttet til maritime ressurser i nordområdene.
Det har vært bred enighet om behovet for økt sikkerhetspolitisk
fokus på hav- og kystområdene i nord. Målsetningen
om økt tilstedeværelse er ikke nådd.
Tvert imot er marinefartøyers tilstedeværelse
i Nord-Norge redusert siden 2003. En vesentlig årsak til
dette er at den eneste MTB-skvadronen og de eneste operative marinefartøyer
som hadde hjemmebase i Nord-Norge, ble flyttet til Haakonsvern i
2003. Det er MTB-våpenet som har utgjort grunnstammen hva
gjelder marinefartøyers tilstedeværelse i nordområdene.
Den tidligere tilnærmet kontinuerlige tilstedeværelsen
av ordinære marinefartøyer i Nord-Norge er, etter
flyttingen av MTB-skvadronen til Bergen, erstattet med tung deltakelse
i 2 årlige øvelser og kun sporadisk tilstedeværelse
utenom disse. Disse medlemmer har merket seg at det
er en dramatisk reduksjon i antall døgn med marinefartøy til
stede i Nord-Norge. Disse medlemmer mener bruk av
begrepet "tilstedeværelsesdøgn" gir et misvisende
bilde av marinens tilstedeværelse i nord. Disse
medlemmer har også merket seg at generalinspektøren
for Sjøforsvaret har tatt til orde for å legge de
store øvelsene til Vestlandet i stedet for i nord.
Disse medlemmer har merket seg
at de 14 moderniserte "Hauk-klasse" MTB-ene er foreslått
utfaset parallelt med at 6 "Skjold-klasse" MTB-er fases inn, senest
i 2010. Fordi antallet fartøyer reduseres, samt at verken
"Skjold-klasse" MTB-er eller fregattene er fullt ut operative på dette
tidspunktet, vil evnen til tilstedeværelse i nord bli vesentlig
redusert. Forholdet forsterkes av at "Hauk-klasse"-fartøyene
hovedsakelig vil bli benyttet for styrkeproduksjon for nye fregatter
og "Skjold klasse" MTB`er. På denne bakgrunn vil dette medlem
foreslå at "Hauk-klasse" MTB-er videreføres.
"Hauk-klasse MTB-er videreføres
og benyttes ut den tekniske levetiden"
Det er ønskelig å opprettholde
Horten som en rekrutteringsportal på Østlandet.
Den grunnleggende befalsutdanningen i Sjøforsvaret vil
derfor bli utført i Horten, med bruk av skoleskipene, mens
spesialisering og fagutdanning vil finne sted ved Sjøforsvarets
skoler og utdanningsavdelinger. Dette vil bli en kosteffektiv løsning,
som sikrer kompetansesamling i Bergen og viktig tilstedeværelse
i Horten, samtidig som det frigjør en del bygningsmasse
som det ikke lenger er bruk for og som kan videreutvikles til andre
formål i samarbeid med Horten kommune. Løsningen
vil også muliggjøre en mer synlig bruk av seilskutene,
en bruk som så langt har vært meget vellykket.
Samlet sett gir endringene i den grunnleggende befalsutdanningen
og den foreslåtte virksomhetsendringen ved Befalsskolen,
en reduksjon på 40 årsverk. Det vil være
potensial for å redusere driftskostnadene for EBA. Frigjøringen
av familieboliger på Karljohansvern forventes å kunne
gi betydelige avhendingsinntekter. Annen overflødig infrastruktur
vil bli utfaset og avhendet. Base Horten vil med denne løsningen
fungere administrativt som i dag, med tanke på andre avdelinger
ved Karljohansvern.
Det vises til Stortingets beslutning om at det
skal investeres i ny og utvidet fregattdokk ved Haakonsvern med
en samlet kostnad på 235 mill. 2002-kroner (252 mill. 2004-kroner),
jf. Innst. S. nr. 232 (2001-2002). Arbeidet med prosjektering er
i gang i henhold til og innenfor rammene av Stortingets vedtak.
I St.prp. nr. 12 (2003-2004) og i St.prp. nr.
1 (2003-2004), informerte Regjeringen om at det kan være aktuelt å vurdere
offentlig privat samarbeid (OPS) på en rekke områder
for å realisere viktige kapasiteter i Forsvaret. Innenfor
rammen av dette arbeidet, og som en del av den pågående
prosjekteringen, vurderes det nå alternative muligheter
for fregattdokken.
Fregattdokken skal tilfredsstille behovet for
vedlikehold av skrog og installasjoner under vannlinjen for de nye
fregattene som er under anskaffelse. Etter initiativ fra verftsindustrien
i Bergen, er det foreslått mulige løsninger som
både kan ivareta Forsvarets og industriens behov ved en
felles utnyttelse av dokkkapasiteten. En vurdering er under utarbeidelse
for å se om de foreslåtte løsninger er
realiserbare. Vurderingen vil omfatte mulige samarbeidsløsninger
både på Haakonsvern og utenfor. Dette betyr at
det er tre mulige alternativer: to OPS-alternativer henholdsvis
innenfor og utenfor Haakonsvern, i tillegg til det opprinnelige
alternativet ved å bygge i Forsvarets regi på Haakonsvern.
Den vedtatte rammen på 235 mill. kroner
gjør det kun mulig å realisere en minimumsløsning
dersom en dokk skal bygges tradisjonelt med Forsvaret som eneste
finansieringskilde. En rekke fartøyer fra NATO-allierte
kan ikke dokkes ved en slik løsning. Dette begrenser kundemassen,
og vil kunne øke kostnadene for kunden som følge
av redusert utnyttelsesgrad, og dokken er ikke sikret oppdrag for
Sjøforsvaret dersom andre verft kan tilby billigere løsninger
enn FLO.
Sjøforsvaret er ikke forpliktet til å kjøpe
vedlikeholdstjenester utelukkende fra FLO. Å bidra til
en OPS-løsning som kan sikre et bredere kundegrunnlag,
der kundemassen vil omfatte flere enn Sjøforsvarets kunder,
vil kunne bidra til tryggere arbeidsplasser. I tillegg vil arbeidskraft
og øvrige ressurser kunne utnyttes til felles verdiskapning
i regionen.
Som en følge av den generelt pressede
situasjon Forsvaret er i på investeringssiden, vil det
i det pågående arbeidet bli søkt å redusere
ressursbruken på fregattdokken fra ca. 250 til ca. 150
mill. kroner, hvilket antagelig bare vil være mulig gjennom
en OPS-løsning. Utover de økonomiske gevinster
man kan oppnå ved en OPS-løsning, vil det samtidig
være mulig å beholde nødvendig systemkompetanse
internt i Forsvaret. I tillegg vil kapasiteten ved fregattdokken utnyttes
bedre enn ved en løsning for Forsvaret isolert sett, og
det er også åpenbare gevinstmuligheter for industrien.
Ulike OPS-løsninger kan være aktuelle, både
vedrørende finansieringsordninger og driftsløsninger,
og departementet vil arbeide videre med dette.
Ingen konklusjoner er trukket på det
nåværende tidspunkt. Dersom konklusjonene for
en alternativ løsning er av en slik art at de vil bidra
til en mer lønnsom løsning med større
oppdragsmuligheter, og dermed være til beste for både
industrien og Forsvaret, vil disse bli fremlagt for Stortinget.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til vedtak i Innst. S. nr. 232 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 55
(2001-2002), der det ble vedtatt at det skal legges en tørrdokk
til Haakonsvern.. Flertallet mener at det må etableres
dokk på Haakonsvern, primært i offentlig regi,
subsidiært som OPS på Haakonsvern.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartiviser til at det i proposisjonen redegjøres
for at ressursbruken i det pågående arbeidet tilknyttet
tørrdokken ved Haakonsvern vil bli søkt redusert
fra 250 mill. til 150 mill., en reduksjon som ifølge proposisjonen
trolig kun vil la seg realisere gjennom ulike former for OPS.
Dette medlem vil vise til at
SV tidligere har gått inn for avvikling av fregattprosjektet,
med henvisning til at dette vil være et svært
kostbart prosjekt, som vil innebære store driftskostnader
etter at det eventuelt er realisert. Dette medlem har
tidligere gått imot utvidelsen av dokken ved Haakonsvern,
og mener at selv om innkjøpet av fregattene gjennomføres
som vedtatt, vil det være fullt mulig å sikre
det nødvendige vedlikeholdet av de nye fartøyene
gjennom eksisterende dokkfasiliteter langs norskekysten. Dette medlem mener
Regjeringens forslag bryter med tidligere vedtak i saken, og er økonomisk
motivert.
Dette medlemmener
videre at dersom det skal åpnes for økt kjøp
av private tjenester, må dette være grunngitt
i en helhetlig vurdering av alle konsekvenser, grunngitt i reelle
behov, og ikke at det opprinnelige vedtatte prosjektet blir for
kostbart å realisere. Dette medlemvil fremme følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen terminere
byggingen av fregattdokken ved Haakonsvern."
Det legges ikke opp til omfattende endringer
i Luftforsvarets virksomhet i kommende planperiode. Imidlertid anbefales
en videre tilpasning og effektivisering av kompetanse- og styrkeproduksjonsmiljøene.
Luftforsvaret er i dag lokalisert på følgende
baser: Base Bardufoss, Base Andøya, Base Sørreisa,
Base Bodø (hovedflystasjon) herunder Banak deployeringsbase,
Base Ørland (hovedflystasjon), Trondheim (Luftkrigsskolen),
Base Sola, Base Kjevik (Luftforsvarets skolesenter), Mågerø,
Base Rygge og Base Gardermoen. Grunnet endringer i aktivitet, anbefales
det nedenfor enkelte endringer i basestrukturen.
Forsvarsdepartementet har igangsatt et arbeid
med å finne frem til en hensiktsmessig fordeling av Luftforsvarets
virksomheter ved Base Gardermoen, Rygge og Kjeller. I den forbindelse
vil en relokalisering av virksomhetene ved de tre stedene bli vurdert.
Operative hensyn være styrende for eventuelle anbefalinger.
Det tas sikte på å flytte
335-skvadronen til Base Rygge. Det er sterke fagmilitære
og operative argumenter for en slik flytting. Nærheten
til Oslo lufthavn Gardermoen - og den økte sivile flytrafikken
som kan forventes i fremtiden - tilsier at flystasjonen i stadig mindre
grad er egnet for militære operasjoner. Øvelser, evalueringer
og trening med militære flyskvadroner foregår
derfor allerede i stor grad på Rygge. En flytting vil frigjøre
EBA på Gardermoen som kan utnyttes av FLOs øvrige
virksomhet på Base Gardermoen. Gardermoen militære
flyplass vil beholdes, og forsterker sin betydning for Forsvaret.
Videre utredes en flytting av flyverkstedene ved FLO/TV/LHK
til Base Gardermoen. Dette vil kunne frigjøre EBA, særlig
knyttet til flystripen på Kjeller, som kan avhendes og
selges til markedspris.
Departementet vil komme tilbake med konkrete
forslag i forbindelse med St.prp. nr. 1 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti ønsker å påpeke
at virksomheten ved Rygge, Gardermoen og Kjeller over lang tid har
vært vurdert omorganisert. Disse medlemmer anser
at det nå er på tide at det fattes beslutninger
i disse sakene, slik at organisasjonen kan gå videre og
gode løsninger kan etableres.
På denne bakgrunn mener disse
medlemmer at 335-skvadronen bør flyttes til Rygge,
men at EBA-kostnadene knyttet til flyttingen må holdes
på et lavest mulig nivå. Dersom det skal drives
sivil luftfartsvirksomhet på Rygge, må dette ikke
gå på bekostning av Forsvarets behov.
Samtidig er det disse medlemmers syn
at FLO/TVs virksomhet, og eventuell annen virksomhet som
er avhengig av flystripa ved Kjeller, bør flyttes til Gardermoen,
og at overflødige områder på Kjeller
- inkludert flystripa - avhendes. Disse medlemmer understreker
imidlertid at Forsvaret må ta ut en størst mulig gevinst
av avhendingen av områdene, og at tiltaket vil måtte
revurderes dersom kommunens reguleringsplaner fører til
at avhendingsgevinsten blir redusert i forhold til det optimale.
Disse medlemmer ber Forsvaret
bidra til at flyklubben på Kjeller kan finne seg alternativ
lokalisering.
Disse medlemmer vil vise til
at flyttingen av ovennevnte aktivitet til Gardermoen innebærer,
når den ses i sammenheng med all den aktivitet som vil
ligge der knyttet til FLOs øvrige virksomhet, at aktiviteten på Gardermoen
totalt sett vil økes i forhold til dagens nivå,
til tross for flyttingen av 335-skvadronen.
Disse medlemmer vil også peke
på at bl.a. transport av styrker og VIP-transport vil skje
fra Gardermoen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
forholdet Gardermoen - Kjeller - Rygge har vært utredet
helt siden St.prp. nr. 45 (2000-2001) uten at det har blitt synliggjort
noen økonomisk eller operativ gevinst ved å flytte
transportflyene fra Gardermoen. Det har snarere blitt dokumentert
at en flytting vil gi store merkostnader, i tillegg til at man vil
få en dårligere logistisk løsning for
Forsvaret.
Disse medlemmer vil peke på at
Gardermoen flystasjon er Norges mest moderne flystasjon. Flystasjonen
sto ferdig i 1996 etter en investering på om lag 1 mrd.
En etablering av transportflyene på Base Rygge, vil medføre
betydelige investeringer på infrastruktur og bygningsmasse.
Det er skissert en kostnadsramme på en halv milliard kroner
dersom Moelvenbrakker og Plasthaller benyttes. Dette vil gi et betydelig
dårligere driftsgrunnlag. For å kunne videreføre
det spesialtilpassede anlegget Gardermoen har etablert kreves ytterlige
investeringene. Gardermoen flystasjon benytter i dag OSL (Oslo Lufthavn)
sine fasiliteter med hensyn til tjenester som f.eks. brann, tårntjenester
og snørydding. Dette har vært en svært
kostnadseffektiv løsning for Forsvaret. Ved en eventuell
flytting til Rygge forutsettes det at de samme tjenestene er tilgjengelige
hele døgnet for å kunne betjene avganger og anløp
utover normal arbeidstid. Disse medlemmer kan vanskelig
se at det på noen måte vil være mulig
for Forsvaret å selv kunne besørge disse tjenestene
til en tilsvarende lav kostnad.
Disse medlemmer vil også peke
på den økonomiske og miljømessige usikkerheten
i forbindelse med grunnforholdene på Rygge når
en skal utbedre rullebane og hangarer og drive avising.
Disse medlemmer har merket seg
at flyttingen av 335-skvadronen også begrunnes med at man
vil oppnå treningsmuligheter i forbindelse med spesialoperasjoner
og elektronisk krigføring. Disse medlemmer vil
stille spørsmål ved hvorvidt dette er riktig.
335-skvadronens øvingsaktivitet tilsier at øvingen må foregå der
kunden er lokalisert. For eksempel vil øvingen med spesialstyrkene
(SOF) i stor grad foregå på Rena, mens øving
med jagerfly vil kunne foregå på Ørland
eller Bodø som i dag. Etter disse medlemmers syn
vil det fortsatt være hensiktsmessig for 335-skvadronen å være
lokalisert sentralt i forhold til sine kunders kjerneområder.
På denne bakgrunn er disse medlemmer av
den oppfatning at bruk av ressurser på videre utredninger
om flytting av 335-skvadronen burde være unødvendig
og vil fremme følgende forslag:
"335-skvadronen videreføres
på Gardermoen."
Programmeringssenteret og Luftforsvarets kontroll- og
varslingsskole (LKVS) er underlagt Luftforsvarets utdannings- og
kompetansesenter (LUKS), men er lokalisert til Mågerø.
Disse, samt Kontroll- og varslingssenteret (CRC), foreslås
flyttet til Base Rygge i 2007. Dette tiltaket innebærer
en ytterligere samling av fagkompetanse, samtidig som det gir muligheter
for bedre å utnytte synergier mellom skolemiljøene
i Luftforsvaret, de luftoperative miljøene samt utviklings-
og eksperimenteringsmiljøene.
Tiltaket innebærer redusert behov for
ansatte og mannskaper tilknyttet støttevirksomheten. Investeringsbehovet
i EBA på Rygge er beregnet til om lag 70 mill. kroner i
perioden 2005-2007. Flyttekostnadene er beregnet til ca. 20 mill.
kroner. Samtidig bortfaller et betydelig oppgraderings- og investeringsbehov
på Mågerø i samme tidsperiode. Når
flyttingen er gjennomført, påregnes en årlig
driftbesparelse på ca. 15 mill. kroner tilknyttet personell
og redusert infrastruktur.
Komiteen kan ikke
se at den foreslåtte flyttingen av Luftforsvarets stasjon
på Mågerø kan forsvares ut fra de anslåtte
begrensede innsparinger. Komiteen går derfor
inn for at Luftforsvarets stasjon forblir lokalisert på Mågerø,
og at driften baseres på eksisterende EBA.
Forsvarets ammunisjonsskole (FASK) foreslås
flyttet fra Luftforsvarets skolesenter Kjevik (LSK) til Base Sessvollmoen
i forbindelse med etableringen av Forsvarets ammunisjons- og EOD-skole
(FAES). Denne flyttingen er en del av prosessen med å konsentrere
en rekke grenvise kompetansemiljø sammen i fellesmiljøer
som kan produsere tjenester til hele Forsvaret.
Tiltaket innebærer at syv årsverk
overføres til Base Sessvollmoen.
Evenes, Torp, Langnes, Flesland og Værnes
foreslås nedlagt som mobiliseringsflyplasser. Overgangen
fra et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar tilsier at det ikke
lenger er behov for mobiliseringsflyplasser.
Det vil imidlertid fortsatt være allierte
forpliktelser knyttet til Værnes, både knyttet
til de fremskutte lagre og som tilleggskapasitet for aktiviteten
på Ørland. Derfor beholdes og vedlikeholdes noe
bygningsmasse på denne flyplassen. Det vil ikke være
behov for personell fra Luftforsvaret i denne forbindelse.
Tiltaket gir en årlig innsparing på ca.
25 mill. kroner i driftsutgifter tilknyttet EBA.
I forslaget til styrkestruktur er det lagt opp
til en volumreduksjon på luftvernsiden. En konsentrasjon
av luftvern styrkeproduksjon til Ørland vil innebære
en nødvendig samling av all NASAMS-aktivitet til én kampflybase.
Dette er en operativt og økonomisk gunstig løsning,
som gir gode og realistiske treningsforhold for luftvernutdanningen.
Tilsvarende virksomhet i Bodø legges ned.
Tiltaket innebærer reduksjon av ca.
20 årsverk i ledelsesapparatet og FLO, men krever noe investeringer
til bygningsmessige tilpasninger på Ørland. Salg av
Bodin Leir i Bodø vil gi inntekter. Forventede driftsbesparelser
i forhold til dagens løsning i Bodin Leir utgjør
om lag 20 mill. kroner pr. år, hovedsakelig gjennom redusert
personellbehov og reduserte EBA-kostnader.
Tiltaket er også en del av den oppfølging
departementet ble bedt om å foreta i forbindelse med Stortingets
behandling av Innst. S. nr. 93 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 12 (2003-2004),
der det ble bedt om at den totale arbeidsfordelingen mellom Ørland
og Bodø, herunder spørsmålet om teknisk
vedlikehold, plassering av luftvern, arbeidsplasser, kompetanse
og lærlinger blir nærmere utredet, jf. også nedenstående
punkt.
Komiteen har merket
seg proposisjonens forslag om å flytte styrkeproduksjon
av luftvern fra Bodø til Ørland. Komiteen ønsker
imidlertid at det opprettholdes en delt løsning, der styrkeproduksjon
for luftvern gjennomføres både ved Ørland
og ved Bodø hovedflystasjon. Komiteen mener
at dette bør gjennomføres innenfor rammen av den
strukturelle endringen i luftvernet som proposisjonen foreskriver,
der også omfanget av EBA-investeringer søkes begrenset
til et minimum og personellmessige nedtrekk gjennomføres, og
videre at Bodin leir avhendes til markedspris med sikte på å generere
inntekter. Midlertidige bygningsløsninger bør
benyttes ved Bodø Hovedflystasjon
Det anbefales at mellomnivå ettersyn
av F-16 sentraliseres til Base Bodø i tråd med
tidligere vedtak.
Ved behandling av Innst. S. nr. 244 (1997-1998),
jf. St.prp. nr. 45 (1997-1998), besluttet Stortinget at mellomnivå ettersyn
av F-16 sentraliseres ved Bodø hovedflystasjon innen utløpet
av 2000. I påvente av innfasing av nye kampfly, ble det
lagt opp til en mellomløsning ved at både Bodø og Ørland
i en periode skulle utføre dette vedlikeholdet, jf. også St.prp.
nr. 1 (2001-2002).
Det er en målsetting å øke
den operative flytimeproduksjonen ved Base Ørland gjennom
en bedre utnyttelse av FLOs personell der. Sentralisering av mellomnivå ettersyn
til Bodø fører til at Ørland kan øke
sin flytimeproduksjon med ca. 15 pst. uten økning i bemanningen,
mens dagens reservekapasitet for mellomnivå ettersyn ved
Bodø kan utnyttes fullt ut.
Tiltaket vil gi økt effektivitet og
styrket kompetanse i Bodø og på Ørland
og vil ikke kreve investeringer eller medføre endringer
i personellstrukturen.
Sentraliseringen av vedlikeholdsressursene til
Base Bodø vil ikke ha store konsekvenser for lærlingordningen.
Det vil bli etablert flere opplæringsmoduler for lærlinger
i Bodø.
Det etableres en integrert luftving med øremerkede helikoptre
(seks Bell) og et ledelseselement med kapasitet til å lede
annen luftstøtte, innledningsvis basert på 720-skvadronen.
Avdelingen opprettes innen utgangen av 2005. Dette vil innebære
at en luftving vil bli en integrert del av spesialstyrkene, med
utgangspunkt i ressurser fra dagens struktur.
Komiteen viser til
behandling av Innst. S. nr. 244 (1997-1998), jf. St.prp. nr. 45
(1997-1998), der det ble besluttet at mellomnivå ettersyn
av F-16 skulle sentraliseres ved Bodø hovedflystasjon,
og til at det i påvente av innfasningen av nye kampfly,
har vært lagt opp til en mellomløsning med delt
vedlikehold mellom Ørland og Bodø. Komiteen viser
til betydningen av å videreføre kompetanse og
kapasitet til å gjennomføre mellomnivå ettersyn
av F-16-flyene både ved Bodø og Ørland
også i fremtiden. Komiteen legger derfor
til grunn at dagens fordeling av vedlikehold bør videreføres,
slik at mellomnivå vedlikehold også opprettholdes
på Ørlandet. Komiteen forutsetter
imidlertid at dette skal gjennomføres uten bemannings-
eller kostnadsøkninger.
Som en følge av innføringen
av ny grunnleggende befalsutdanning, jf. kapittel 6.5.2, vil Luftforsvarets befalsskole
bli omorganisert for å gjennomføre nytt grunnleggende
befalskurs på Kjevik og ved Luftforsvarets avdelinger.
Tiltaket reduserer personellbehovet innen instruktører
og støtteapparat med ca. 25 årsverk. Årlige
driftskostnader reduseres med ca. 15 mill. kroner.
Ved behandling av Innst. S. nr. 342 (2000-2001),
jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001), besluttet Stortinget bl.a. å benytte
Sola som base for maritime helikoptre i 330-skvadron (redningstjenesten),
334-skvadron (fregatt) og 337-skvadron (kystvakt) i forbindelse
med innføring av NH-90 for fregatter og kystvakt. Disse helikoptrene
vil bli innfaset fra 2005. Etableringen på Sola medfører
et investeringsbehov i hangarplass, verksteder, lager og kontorer.
På Sola eksisterer det et sivilt helikoptermiljø som Forsvaret
vil søke å oppnå synergieffekter med
gjennom ulike former for offentlig privat partnerskap (OPP). Gjennom
ulike alternativer som leie, bortsetting, partnering eller offentlig
privat samarbeid, kan man oppnå effektiviseringsgevinster
og samtidig redusere behovet for egne investeringer. Rammen for kostnader
ved en konsentrasjon av virksomheten på Sola er satt til
totalt 165 mill. kroner.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
erkjenner at en viktig motivasjon bak innføring av enhetshelikopter
NH90 til Forsvaret, var kostnadsbesparelser ved felles vedlikehold,
opplæring og trening for hele Forsvarets helikoptertjeneste,
herunder 334-skvadronen (Fregatt), 337-skvadronen (Kystvakt) og
330-skvadronen (Redningstjenesten)
Flertallet understreker også behovet
for kostnadsbesparelser ved felles vedlikehold/trening/opplæring med
andre stater som også har NH90, herunder Tyskland, Nederland,
Sverige og Finland (Nordsjøstrategien).
Flertallet er kjent med at de
nye enhetshelikoptrene NH90 skal vedlikeholdes av leverandøren
de fem første årene. Leverandøren avgjør
hvem som får vedlikeholdskontrakt og hvor dette skjer.
Komiteen er også kjent med at Forsvaret selv vil forestå daglig
vedlikehold av NH90 om bord på Kystvaktens fartøy.
Flertallet påpeker at
dagens helikopter til Kystvakten (Lynx) er stasjonert på Bardufoss.
Bardufoss er en sentral plassering i forhold til Kystvaktens oppgaver i
nord. Det er derfor viktig at helikoptre tilknyttet Kystvaktens
tjeneste i nord kan bruke Bardufoss når de ikke er på fartøy
eller er til vedlikehold/opplæring.
Flertallet mener det er viktig å ta
ut synergieffekter for ledelsen av henholdsvis 330, 334 og 337-skvadronene.
Dette er vedtatt lagt til Sola. Samtidig er det viktig med kort
avstand fra patruljeområde til base.
Flertallet ønsker derfor
at de nye enhetshelikoptrene som skal operere på Kystvakten
i nord stasjoneres på Bardufoss, når disse ikke
er under opptrening, eller vedlikehold i regi av leverandør.
Forsvardepartementet bes derfor påse at slik stasjonering
kan skje på Bardufoss, og at et nødvendig ledelseselement
legges til Bardufoss for å sikre dette.
Flertallet forutsetter at dette
kan skje innenfor gjeldende hangarkapasitet/ bygningsfasiliteter
på Bardufoss. Følgende forslag fremmes:
"Stortinget ber Regjeringen lokalisere
de nye enhetshelikoptrene for Kystvakten i nord, når disse
ikke er på fartøy eller under vedlikehold av leverandør,
til Bardufoss. Regjeringen bes fremme konkrete forslag innen innfasing
av de nye enhetshelikoptrene skjer."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
337-skvadronen ble vedtatt flyttet fra Bardufoss til Sola fore fire år
siden, jf. Innst.S. nr. 342 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001). Disse
medlemmer har merket seg at vedtaket så langt ikke
er gjennomført og det ikke skal ha vært gjennomført
forberedelser av betydning på Sola i forbindelse med eventuell
flytting. Så godt som alle oppdrag 337-skvadronen utfører
er i den nordlige landsdelen. Bardufoss har et stort både
sivilt og militært flymiljø som er viktig. Dette
tilsier at 337-skvadronen fortsatt bør være i
Bardufoss, og disse medlemmer vil fremme forslag
om dette:
"337-skvadronen lokaliseres til Bardufoss."
Luftforsvarets utdannings- og kompetansesenter (LUKS)
er en samlebetegnelse for Luftforsvarets utdannings- og kompetansevirksomhet
på Base Rygge, som består av Luftoperativt inspektorat
(LOI), Luftkommando- og kontrollinspektorat (LKKI), Bakkebasert
støtteinspektorat (BBSI) og Luftvernets utdannings- og
kompetansesenter (FLVUKS), jf. Innst. S. nr. 342 (2000-2001). For å skape
større likhet mellom utdannings- og kompetansemiljøene
i forsvarsgrenene, foreslås inspektoratene nedlagt som
selvstendige enheter, og virksomheten videreføres under LUKS
på Base Rygge.
Den endelige organiseringen av LUKS på Rygge
vil bli sett i sammenheng med den pågående effektivisering
og videre tilpasning av kompetanse- og styrkeproduksjonsmiljøene.
Kvalitetsreformen i Heimevernet muliggjøres
i stor grad gjennom endringer i HVs ledelse og styrkeproduksjon,
samt støtte og basestruktur. Sistnevnte skal hovedsakelig
fylle to funksjoner: Territoriell kommando og styrkeproduksjon.
Den overordnede endring i HVs struktur er at 18 distrikter foreslås
redusert til 12. De anbefalte tiltakene innebærer en endring
av basestrukturen i HV, noe som vil muliggjøre en løsning
av oppgavene med en begrenset vekst i budsjettene. Det tas sikte
på at HV, gitt at denne proposisjonens forutsetninger for øvrig
realiseres, innen 2008 skal tilføres betydelig mer ressurser
enn i 2004. Økningen er hovedsakelig tenkt fordelt til
materiellinvesteringer, men også noe til drift. Når
det gjelder distriktenes navn, vil departementet gi oppdrag til
forsvarssjefen om å utrede dette nærmere.
Den anbefalte omleggingen av basestrukturen
er nødvendig for å finansiere kvalitetsreformen
i HV. For å synliggjøre det forventede økonomiske
bidraget fra baseendringene, er det foretatt en sammenligning med et
alternativ der kvalitetsreformen gjennomføres, mao. at
alle HV-distrikter styrkes sammenlignet med dagens situasjon, men
uten å gjøre endringer i dagens distriksstruktur
i HV. I anbefalingene nedenfor anbefales det tilsvarende at antall årsverk
på de 12 gjenværende HV-distriktsbaser øker
noe sammenlignet med dagens struktur, for bedre å kunne
løse økte territorielle oppgaver og styrkeproduksjonsoppgaver.
HV viderefører dagens grunnleggende
befalsutdanning ved Porsangmoen og på Værnes,
og tilpasser gjennomføringen til de endringer som foretas
i forbindelse med grunnleggende befalsutdanning. HVs egen befalsutdanning
vil fortsette som før, og vil komplettere ordningen med
overføring av vernepliktig befal fra forsvarsgrenene. Heimevernsmannskapenes
sivile kompetanse legges til grunn ved utvelgelse av ledere og utdanning
av disse til befal i HVs operative struktur. Denne utdanningen gjennomføres
ved en rekke korte, målrettede kurs. Volumet på utdanningen
må ses i sammenheng med tilførselen på vernepliktige
befal, slik at HVs behov blir dekket.
Det er først og fremst demografiske
forhold, geografisk plassering i distriktet og i forhold til spesielt viktige
områder, nærhet til skyte- og øvingsfelt
samt økonomi som er tillagt vekt ved lokalisering av baser. Der
det oppnås økonomiske gevinster og faglige synergieffekter,
er basene lokalisert i tilknytning til øvrige baser i Forsvaret.
Det har også vært en intensjon å samlokalisere
distriktsstabene og distriktenes treningssentra i den grad dette
er hensiktsmessig og økonomisk lønnsomt. Videre
er det lagt vekt på at basen skal være "kompakt"
og tilfredsstille fremtidige EBA-behov, først og fremst
ved å utnytte allerede eksisterende bygningsmasse. Ved
etablering av nye distrikter har spesielt hensynet til sammenfall
med sivile administrative grenser (fylker og politidistrikt) vært
lagt til grunn.
Basene skal også dekke behov for å kunne
ivareta den nødvendige styrkeproduksjon til Luftheimevernet (LUHV)
og Sjøheimevernet (SHV). Dette innebærer et samarbeid
med forsvarsgrenenes utdannings- og kompetansesentra.
Følgende baser vil inngå i
ny heimevernstruktur: Lutvann (Oslo), Rygge (Moss, distriktsstab
samt Luftheimevernets treningsaktivitet underlagt Heimevernets kompetansesenter),
Kongsberg, Terningmoen (med underlagt kommandantskap på Kongsvinger
festning), Kjevik (Kristiansand), Vatneleiren (Sandnes), Bergenhus
med treningssenter Ulven (Bergen), Setnesmoen (Åndalsnes),
Værnes (Stjørdal), Drevjamoen (i Vefsn kommune,
flyttes fra Mosjøen sentrum), Setermoen (Indre Troms),
Høybuktmoen (Kirkenes) og Dombås (Heimevernets
kompetansesenter). Det vil være heimevernsaktivitet ved
Porsangmoen (Lakselv, utdanningsvirksomhet), Haakonsvern (Bergen,
Sjøheimevernets treningsaktivitet underlagt Heimevernets kompetansesenter)
og Olavsvern (Tromsø, Sjøheimevernets treningsaktivitet
underlagt Heimevernets kompetansesenter).
Følgende baser foreslås avviklet
i løpet av perioden: HVs distriktsstaber ved Eggemoen (Hønefoss), Ravneberget
(Sarpsborg), Skei (Jølster), Persaunet (Trondheim), Steinkjer,
Elvegårdsmoen/Bjerkvik (Narvik kommune) og Altagård
(Alta).
HV-distriktene 01, 02, 03, 04, 05 og 06 foreslås
nedlagt. Fire nye HV-distrikt med distriktsstaber på Lutvann,
Rygge, Kongsberg og Terningmoen foreslås opprettet innen
1. januar 2006.
Et nytt HV-distrikt som omfatter Oslo og hele
Akershus fylke foreslås opprettet med distriktsstab på Lutvann i Oslo. Distriktets geografiske
og befolkningsmessige tyngdepunkt, i tillegg til økonomiske
vurderinger, tilsier at distriktsstaben bør være
lokalisert til Lutvann. Tiltaket medfører en vesentlig
forenkling og avstemming mellom distriktsgrenser og sivile administrasjonsgrenser.
Tiltaket har begrensede økonomiske konsekvenser.
Et nytt HV-distrikt med distriktsstab på Rygge ved Moss foreslås opprettet.
Distriktet vil omfatte Østfold og Vestfold fylker. Dette
forslaget medfører at Oslofjordområdet omfattes
av ett HV-distrikt som sammenfaller med fylkesgrenser, noe som er
operativt gunstig. I tillegg vil dette forenkle samarbeidet i forhold
til sivile myndigheter. Dette vil være spesielt viktig
relatert til de operative utfordringene som finnes i området. Distriktsstaben
lokaliseres på Rygge, samlokalisert med Luftforsvarets
virksomhet. En slik lokalisering vil sikre distriktet gode skyte-
og øvingsfasiliteter, i tillegg til gode muligheter for
samhandling med Forsvarets øvrige virksomheter i området.
Rygge har tilfredstillende EBA. Tiltaket krever marginale investeringer.
Et nytt distrikt med ny distriktsstab opprettes
i Kongsberg innen 2006. Distriktet tilpasses
sivile administrasjonsgrenser og vil omfatte Telemark og Buskerud
fylker. Kongsberg er geografisk sentralt plassert i distriktet.
Distriktsstaben med tilhørende øvingssenter søkes
inntil videre lokalisert i en avgrenset del av Heistadmoen leir
i Kongsberg. Tiltaket krever kun marginale tilpasningskostnader.
Heistadmoen leir foreslås lagt ned og eventuelt avhendet
når endelig lokalisering er besluttet. Skyte- og øvingsfeltene
i tilknytning til Heistadmoen og på Hengsvann vil dekke
HVs fremtidige behov.
Et nytt distrikt med ny distriktsstab foreslås
opprettet på Terningmoen i Elverum,
med et underlagt kommandantskap på Kongsvinger
festning. Distriktet vil omfatte Hedmark og Oppland fylker.
En slik lokalisering vil sikre distriktet gode skyte- og øvingsfelter. Terningmoen
ligger gunstig til i distriktet. Samarbeidspartnerne på sivil
side er i hovedsak lokalisert i Mjøs-regionen. På Terningmoen
oppnås betydelige synergier gjennom bl.a. felles forvaltning,
personelldisponering og faglig samarbeid innenfor Base Østerdalen.
På Kongsvinger
festning opprettes det et kommandantskap underlagt den nye
distriktsstaben på Terningmoen, for å ivareta
Forsvarets forpliktelser ovenfor festningsanlegget. Bruk og forvaltning
av Kongsvinger festning i fremtiden vil bli vurdert innenfor rammen
av en arbeidsgruppe ledet av Arbeids- og administrasjonsdepartementet
(AAD), jf. kapittel 7.5.18.
Tiltakene medfører samlet sett en vesentlig
forenkling av grenser og ansvarsforhold mellom sivile og militære
myndigheter. Ravneberget leir og eventuelt Grønvad avhendes,
noe som gir vesentlige økonomiske innsparinger. HVs virksomhet
ved Eggemoen leir opphører. Tiltaket krever kun marginale
investeringer. Når tiltaket er implementert i 2005, forventes årlig reduserte
driftskostnader på ca. 70 mill. kroner relativt til en
situasjon der kvalitetsreformen gjennomføres uten at det
gjøres endringer i distriktsstrukturen.
Distriktet vil som tidligere omfatte Aust-Agder
og Vest-Agder fylker. Distriktsstaben videreføres på Kjevik i Kristiansand. Dette er fortsatt
den mest hensiktsmessige lokalisering sett i forhold til øvrig
forsvarsaktivitet i regionen.
Distriktet vil som tidligere omfatte Rogaland
fylke. Distriktsstaben videreføres i Vatneleiren
i Sandnes. Dette er den mest hensiktsmessige lokalisering
sett i forhold til øvrig forsvarsaktivitet i regionen,
bl.a. skyte- og øvingsfelt. Videre er nærheten
til Stavanger, med utstrakt olje- og gassvirksomhet, av stor betydning.
Distriktsstaben er i dag lokalisert i nye og hensiktsmessige lokaler.
HV-09, med distriktsstab i Åsane i
Bergen, HV-10, med distriktsstab på Skei i Jølster,
og HV-11, med distriktsstab på Setnesmoen, foreslås
lagt ned. To nye distrikter med distriktsstaber på Setnesmoen
og Bergenhus foreslås opprettet innen 1. januar 2006.
Et nytt distrikt med ny distriktsstab opprettes
på Bergenhus i Bergen. Distriktet
omfatter hele Hordaland fylke og søndre del av Sogn og
Fjordane. Basen er lokalisert til Bergenhus Festning med treningssenter Ulven,
hovedsakelig ut i fra geografiske og demografiske forhold.
Et nytt distrikt med ny distriktsstab opprettes
på Setnesmoen, Åndalsnes. Distriktet
har ansvar for hele Møre og Romsdal fylke og nordre del
av Sogn og Fjordane. Basen legges til Setnesmoen. Dette er begrunnet ut
fra en vurdering av tilgjengelige EBA og treningsfasiliteter, samt
geografisk plassering i distriktet. De økonomiske beregningene
som er foretatt, viser at en slik organisering også er økonomisk
fordelaktig.
Tiltakene krever ingen investeringer. Når
tiltaket er implementert, forventes årlige reduserte driftskostnader
på ca. 15 mill. kroner, relativt til en situasjon der kvalitetsreformen
gjennomføres uten at det gjøres endringer i distriktsstrukturen.
HV-12 med distriktsstab på Persaunet
og HV-13 i Steinkjer foreslås lagt ned. Nytt distrikt med
distriktsstab foreslås opprettet på Værnes
i Stjørdal innen 1. januar 2006.
Distriktet omfatter Sør- og Nord-Trøndelag
fylker. Ansvarsområdet for ett HV-distrikt i Trøndelag
vil ikke bli større i utstrekning enn andre tilsvarende
distrikt. De viktigste oppdragene til distriktet vil i stor grad være
konsentrert rundt Trondheimsfjorden. EBA vil bli frigjort og avhendet.
Hensyn til militær tilstedeværelse
av et visst omfang på Værnes grunnet allierte
forpliktelser, har vært avgjørende for valg av
Værnes. Det vil være hensiktsmessig å plassere
distriktsstaben på Værnes snarest. Værnes
ligger gunstig til i forhold til distriktets utstrekning. Leksdal
og Frigård skytefelter har kapasitet til å dekke
det totale behov for førstegangstjeneste og skyte- og treningsfelt
for distriktet. Tiltaket krever kun marginale investeringer. Når
tiltaket er implementert, forventes årlige reduserte driftskostnader
på ca. 35 mill. kroner, relativt til en situasjon der kvalitetsreformen
gjennomføres uten at det gjøres endringer i distriktsstrukturen.
HV-14 ble i forbindelse med behandlingen av
Innst. S. nr. 342 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001), vedtatt
lokalisert til Mosjøen i Vefsn kommune. Departementet orienterte
i St.prp. nr. 1 (2003-2004) om at man søkte en løsning
med samling av all virksomhet på ett sted i kommunen. Virksomheten
er i dag spredt på fire steder, både i leide og
eide bygningsarealer, noe som gir uforholdsmessig store driftsutgifter.
Drevjamoen ble vurdert som den mest økonomisk fordelaktige
løsning for lokalisering og samling av HV-14s aktiviteter.
Distriktet vil i ny organisasjon som tidligere
omfatte Nordland fylke, unntatt den nordlige delen.
HV-15, med distriktsstab på Elvegårdsmoen/Bjerkvik
i Narvik kommune, og HV-16, med distriktsstab på Setermoen,
foreslås lagt ned. Nytt distrikt med distriktsstab foreslås
opprettet på Setermoen, Indre Troms innen
1. januar 2006.
Distriktet vil få sammenfallende grenser
med Troms og Midtre Hålogaland politidistrikter. Distriktsstaben legges
til Setermoen. Dette er den mest hensiktsmessige lokalisering sett
i forhold til forsvarsgrenenes lokalisering, samt at det ligger
innenfor et av de definerte kjerneområder. Her oppnås
betydelige synergieffekter gjennom bl.a. å kunne benytte
eksisterende skyte- og øvingsfelt og felles forvaltning.
Tiltaket krever investeringer på ca.
10 mill. kroner i EBA. Når tiltaket er implementert i 2005,
forventes årlige reduserte driftskostnader på ca.
30 mill. kroner, relativt til en situasjon der kvalitetsreformen
gjennomføres uten at det gjøres endringer i distriktsstrukturen.
HV-17 med distriktsstab i Alta og HV-18 med
distriktsstab på Høybuktmoen foreslås
lagt ned. Nytt distrikt med distriktsstab foreslås opprettet
på Høybuktmoen, Kirkenes innen
1. januar 2006.
Ett sammenslått distrikt vil få samsvarende
grenser med Vest- og Øst-Finnmark politidistrikter og Finnmark
fylke. Ved en lokalisering til Høybuktmoen oppnås
vesentlige synergieffekter ved å være samlokalisert
med annen militær virksomhet i distriktet. Nærheten
til riksgrensen er også tillagt vekt. Tiltaket krever kun
marginale investeringer. Når tiltaket er implementert,
forventes årlige reduserte driftskostnader på ca.
25 mill. kroner, relativt til en situasjon der kvalitetsreformen
gjennomføres uten at det gjøres endringer i distriktsstrukturen.
Heimevernets skole på Dombås
videreføres.
Komiteen viser til
de føringer som ligger i Innst. S. nr. 232 (2001-2002),
jf. St.prp. nr. 55 (2001-2002) og til Innst. S. nr. 9 (2002-2003),
jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002) når det gjelder Heimevernets
(HV) virksomhet og framtidige organisering.
I Innst. S. nr. 232 (2001-2002) sier en enstemmig komité bl.a.
om Heimevernets struktur og organisering:
"I forbindelse med tiltak mot terror viser komiteen
til at Heimevernet har spesielle kvaliteter, ikke minst lokalkunnskap
og tilstedeværelse over hele landet, som gjør
at heimevernsavdelinger har potensial i seg til å være
en viktig ressurs innenfor Norges sikkerhets- og beredskapsarbeid.
Komiteen mener imidlertid at dersom potensialet som ligger i Heimevernet
skal bli realisert, krever dette at heimevernsavdelinger og mannskaper
gis en trening og et utstyr som gjør dem i stand til å håndtere
forskjellige typer oppgaver. Dersom Heimevernet skal ha evne til
mer fleksibelt å samarbeide med andre militære
og sivile aktører i en antiterrorberedskap, må det
innebære en kvalitetsheving med enda større vekt
enn i dag på spesialstyrker innenfor det totale Heimevernet.".
Om distriktsstrukturen heter det i Innst. S.
nr. 232 (2001-2002):
"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
mener det bør vurderes en omstrukturering som bl.a. innebærer
at distrikter deler funksjoner eller slås helt sammen.
Dette under forutsetning av at de økonomiske gevinstene
som oppnås går uavkortet til å styrke
heimevernsområdene og avsnittene i de aktuelle distriktene."
Videre heter det:
"På bakgrunn av at Heimevernet utgjør
det territorielle landforsvar, ber komiteen om at Heimevernets oppgaver,
organisering og struktur gjennomgås. Resultatet av dette
arbeidet legges frem for Stortinget på egnet måte
i løpet av planperioden."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti slutter seg i hovedsak
til den anbefalte distriktsstabsstruktur for Heimevernet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
er også enige i at HV-distriktene 15 og 16 slås
sammen. Flertallet er imidlertid uenige i hensiktsmessigheten
av å etablere den nye distriktsstaben på Setermoen,
da det allerede finnes fullt ut tilfredsstillende bygg på Elvegårdsmoen i
Bjerkvik. I denne situasjonen kan det ikke forsvares å bruke
ressurser på EBA-investeringer på Setermoen. Flertallet mener
derfor at det nye HV-distriktet etableres på Elvegårdsmoen
i Bjerkvik.
Imidlertid anser flertallet at
det anbefalte distriktet i Finnmark vil bli av en slik utstrekning
at det operativt sett vil bli svært vanskelig å håndtere. Flertallet mener
derfor at det bør opprettes 2 HV-distrikt i Finnmark.
Flertallet ber Regjeringen om å komme
tilbake til Stortinget i St.prp. nr. 1 (2003-2004) med forslag om hvorvidt
det ekstra distriktet i Vest-Finnmark lokaliseres til Alta eller
Garnisonen i Porsanger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser også til
proposisjonens tekst knyttet til en modernisering av HV for å gjøre
det til et modernisert verktøy mot de trusler som dagens
sikkerhetspolitiske situasjon medfører. Disse medlemmer anser
at det framlagte forslaget langt på vei imøtekommer
Stortingets anmodninger.
Disse medlemmer understreker
at HV må være i stand til å konsentrere
styrker der behovet måtte oppstå, og at en differensiering
av HVs styrker anses for å være hensiktsmessig
i denne sammenheng, ettersom det vil gjøre HV mer relevant.
Disse medlemmer noterer også at
Forsvarsdepartementet skal foreta en gjennomgang av oppbevaring
av våpen og eventuell framtidig differensiering av våpentyper
i den nye HV-strukturen. Disse medlemmer vil vise
til at dette ble tatt opp i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld.
nr. 17 (2001-2002) og finner det riktig at departementet foretar
en slik gjennomgang, og ber om at resultatene av vurderingene fremmes
for Stortinget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener at Heimevernet skal ha en reserve på 33 000 mann. Flertallet vil
understreke at Vernepliktsverket får en nøkkelrolle
i å etablere en kompetansedatabase og forestå kontakt
med personellet samt utvikle et samarbeid mellom Heimevernet, Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Politidirektoratet.
I utviklingen av et nytt totalforsvarskonsept bør alle
reserveordninger sees i sammenheng.
Flertallet vil videre vise til
St.meld. nr. 39 (2003-2004) som ligger til behandling i Stortinget
nå. I den sammenheng vil bl.a. samarbeid mellom politi
og Heimevernet bli drøftet. HV er et viktig bindeledd mellom Forsvaret
og det sivile samfunn
Flertallet vil videre vise til
at Fylkesmannen skal arbeide for sivilt-militært samarbeid
lokalt og regionalt, ivareta god kontakt med HV og ta initiativ
til arbeid for å samordne planer og øvelser innenfor
totalforsvaret. Etter den nye distriktsinndelingen er det viktig å se
på de områder der sårbarhet/samfunnssikkerhet
går på tvers av fylkesgrenser, f.eks. Kongsvinger-regionen. Det
er mange grenseoverganger samt vei og jernbane som går
gjennom distriktet og mot Oslo og Gardermoen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
en nedbygging av Heimevernet fra 83 000 til 50 000 soldater vil
svekke Heimevernets evne og muligheter til å løse
sine oppgaver i krigs- og terrorberedskap, samt i bistand til det
sivile samfunn i krisesituasjoner. Disse medlemmer er
heller ikke enig i en 3-deling av HV-styrkene samt en reserve på 33
000 mann. Denne inndelingen vil føre til en ujevn fordeling
av verneplikten avhengig av hvilken del soldaten blir plassert i. Disse
medlemmer ser også vanskeligheten med å kunne
frigjøre inntil 5000 mann fra det sivile liv som skal kunne øve
så mange dager hvert år for de som blir plassert
i den såkalte innsatsstyrken. Dette vil også bidra
til at de øvrige styrkene får forholdsvis lite å øve
for da innsatsstyrken vil måtte få mye av HVs
budsjett. Disse medlemmer ser heller ingen stor gevinst
i å ha en såkalt reservestyrke (33 000 mann) som
skal ha en del utstyr og være registrert, men ikke øves.
Disse vil derfor ha ingen eller svært lite relevans for
Heimevernets oppdrag og at denne disponeringen er uten betydning
for så vel forsvarsevnen som forsvarsviljen.
Disse medlemmer mener at 70 000
godt utrustede og trente soldater er hva HV trenger og foreslår dette.
Disse medlemmer er svært
skeptiske til å redusere dagens 18 HV distrikter ned til
12. Det vil etter disse medlemmers oppfatning bli
alt for store distrikter, lokalkunnskap og tilhørighet
vil kunne gå tapt. Områdene vil bli så store
at samarbeidet med lokale krefter enten med privat eller offentlige
vil kunne gå tapt. Disse medlemmer vil derfor
foreslå å opprettholde dagens 18 distrikter.
Disse medlemmer er opptatt av å gi
HV en kvalitetsheving. Derfor må utstyr, trening og motivasjon økes
slik at HV ikke bare blir noe man har, men skal være i
stand til å løse sine oppdrag overalt alltid.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartiviser til at Regjeringen foreslår
en kraftig redusert heimevernsstruktur, med kun 12 distriktsstaber
mot dagens 18, samt en dimensjonering på 50 000 mann med
en reserve på 33 000 soldater som ikke skal trenes. Det
foreslås i tillegg opprettet en egen innsatsstyrke, på 5
000 soldater Dette medlemmener
at en så kraftig nedbygging av Heimevernet som foreslått,
vil svekke Heimevernets evne og muligheter til å løse
sine militære oppgaver, samt svekke bistanden til det sivile
samfunn i krisesituasjoner.
Dette medlem er imot forslaget
om en egen reserve på 33 000 soldater i Heimevernet, som
ikke skal trenes. En god begrunnelse for å opprette en
slik reserve i Heimevernet er det vanskelig å få tak
i. Dette medlem mener i tillegg at forslaget om 5
000 soldater i en egen innsatsstyrke innenfor Heimevernet er for
dårlig begrunnet, og bør reduseres til 2000, og
at det samlede antall soldater i Heimevernet bør være
65 000.
Dette medlem mener i tillegg
at den foreslåtte heimevernsstrukturen vil gi manglende
militær tilstedeværelse i viktige geografiske
områder, og vil på denne bakgrunn fremme følgende
forslag:
"Heimevernet dimensjoneres til 65
000 mann, samt 2 000 innsatssoldater.
Det gjøres følgende endringer
i den geografiske Heimevernsstrukturen som er foreslått
fra Regjeringens side:
– HV 17,
med distriktsstab i Alta opprettholdes.
– HV 10, med distriktsstab i Jølster
opprettholdes.
– HV 06 med distriktsstab på Eggemoen
opprettholdes.
– HV 04 med distriktsstab på Kongsvinger
Festning opprettholdes. Distriktsstab på Terningmoen etableres."
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at proposisjonens forslag går for langt i forhold til
de intensjoner som ble nedfelt fra Stortingets side særlig
når det gjelder det faktum at Heimevernet i dag utgjør
det territorielle landforsvar. Dette medlem vil peke
på at de rene økonomiske innsparingene gjennom
de foreslåtte endringene i Heimevernet er ubetydelige i
forhold til andre kostnader knyttet til Forsvaret. Dette
medlem ser det som fullt mulig å gjennomføre
en kvalitetsreform i Heimevernet slik Stortinget ba om, uten å gjennomføre
den sentralisering og reduksjon i Heimevernet som Regjeringen nå legger
opp til. Dette medlem er av den oppfatning at en
innsatsstyrke på 2000 mann er tilstrekkelig i forhold til
de mer spisse oppgavene i Heimevernet. Dette vil igjen gi rom for å beholde
en styrke på 70 000 mann og opprettholde 18 distrikter.
Dette medlem kan ikke se annet
enn at et forslag om en innsatsstyrke på 5 000 mann er
et antall tatt ut av løse luften og at oppsettet av en
slik styrke ikke synes godtgjort i forhold til konkrete oppgaver
og i forhold til samarbeidet med sivile myndigheter. Tvert imot
er dette medlem redd for at man her bygger opp kapasiteter som Politidirektoratet
ikke nødvendigvis etterspør. Dette medlem er
av den oppfatning at det også ut fra en forventet kapasitet
av personer som kan forplikte seg på den måten
det her legges opp til, bør være tilstrekkelig å sette
opp en spesialstyrke på 2000 mann.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet viser til at en slik prioritering gir rom
for å opprettholde en styrke på 70 000 mann som
alle bør trenes årlig Disse medlemmer kan
ikke se at det vil styrke Heimevernet å differensiere denne
styrken. Disse medlemmer anser den oppsatte reserve
på 33 000 mann som en ren formalitet og ønsker
denne gruppen overført til Sivilforsvaret.
Det foreslås en ytterligere konsentrasjon
av virksomhet rundt eksisterende leire på Base Sessvollmoen
- spesielt innenfor fagmiljøet logistikk. Dessuten foreslås
det å opprette et felles KKIS-kompetansesenter på Base
Jørstadmoen, Lillehammer. Opprettelsen av disse fellesbasene
vil være i tråd med det nye logistikk- og støttekonseptet
som foreslås, samt med målsettingen om større
tilgjengelighet, mer robuste kompetansemiljøer og mer økonomisk
rasjonell drift.
Base Sessvollmoen vil omfatte leirene Sessvollmoen med
filial Hauerseter, FLO/Forsyningslager Sør-Norge og
Romerike tekniske verksted. Forsvarets kompetansesenter Logistikk
(FKL) foreslås etablert. FKL vil omfatte Forsvarets logistikkskole
(FLSK), Forsvarets våpentekniske befalsskole (FVTS), Forsvarets
kompetansesenter for vognføreropplæring (FKV),
Forsvarets militærpoliti skole (FMPS), Forsvarets hundeskole
(FHSK), Forsvarets ammunisjons/EOD skole (FAES), Transportkompani
FKL og Forsvarets ARBC-skole (FARBC). Medisinsk utdannings- og kompetansesenter
(MUKS) videreføres uten vesentlige endringer.
Basen vil bli et kompetansesenter innen logistikk, forvaltning,
sanitet og ARBC for Forsvaret. Dette er kapasiteter som er nødvendige
for å understøtte deployering og drift av operativ
struktur. Underavdelingene etableres med bidrag til deployerbare
styrker.
Forsvarets kompetansesenter logistikk (FKL)
foreslås etablert. Senteret forutsettes å videreføre
hoveddelen av aktiviteten i følgende eksisterende avdelinger: Utdannings-
og kompetansesenter for Hærens trenvåpen (LOGUKS),
som foreslås nedlagt, Hærens logistikkskole, Forsvarets
kompetansesenter for vognføreropplæring, Forsvarets
hundeskole, Forsvarets militærpolitiskole og Forsvarets
ammunisjons-/EOD-skole og deler av virksomheten ved Befalsskolen
for Hærens logistikkvåpen.
På side 103 og 104 i St.prp. nr. 42
(2003-2004) er det gitt nærmere informasjon om viderutviklingen
av:
– Forsvarets
logistikkskole (FLSK)
– Forsvarets våpentekniske
befalsskole (FVTS)
– Forsvarets kompetansesenter
for vognføreropplæring (FKV) og Transportkompani
– Forsvarets militærpolitiskole
(FMPS)
– Videreutvikling av Forsvarets
hundeskole (FHSK)
Skolen etableres på Base Sessvollmoen,
og Forsvarets ammunisjonsskole i Kjevik (FASK) legges ned. Ammunisjonsutdanningen
ved LOGUKS er vedtatt flyttet fra Helgelandsmoen til Sessvollmoen
sommeren 2004, og nye, funksjonelle lokaliteter og treningsanlegg
for ammunisjonsopplæring, "Explosive Ordnance Disposal"
(EOD) og "Improvised Explosive Device Disposal" (IEDD) er under
bygging på Sessvollmoen.
Fagmiljøet er lite og spesialisert,
og for å levere denne kapasiteten trengs personell fra
alle forsvarsgrener. Miljøet må derfor videreutvikles
som en felleskapasitet, og konsentrasjon av kompetansemiljøet
er en nødvendighet. Dette vil gi faglig synergi og nødvendig
robusthet. FAES vil utgjøre grunnstammen i et fleksibelt,
deployerbart EOD-kompani, til nasjonal og internasjonal anvendelse.
Den nye skolen får ansvaret for overordnet
styring av all ammunisjons- og eksplosivryddeutdanning i Forsvaret,
samt fagmyndighet for EOD/IEDD i Forsvaret. Det forutsettes
fortsatt et tett samarbeid med tilsvarende miljø i Sjøforsvaret
og Luftforsvaret. Årsverkrammen for enheten vil økes
etter flyttingen, slik at kapasiteten blir tilgjengelig, og dette
vil kunne bidra til et behov for ekstra forlegningskapasitet. Utover
dette er det ingen økonomiske konsekvenser som følge
av tiltaket.
FARBCS foreslås lagt til Base Sessvollmoen.
Planlagt flytting fra Hvalsmoen til Rena sommeren 2004 som en del
av opprettelsen av KAMPUKS, jf. Innst. S. nr. 342 (2000-2001), foreslås
kansellert.
FARBCS skal være Forsvarets kompetansesenter
for beskyttelse mot masseødeleggelsesvåpen. I
tillegg har FARBCS en sentral rolle knyttet til totalforsvaret og den
sivile nasjonale beredskap. Skolens virksomhet er også rettet
mot å støtte forsvarsgrenene kompetansemessig
innen ARBC-vern. Det er på dette grunnlaget vurdert som
mest hensiktsmessig å lokalisere FARBCS til et større
fellesmiljø i Forsvaret, for å oppnå tettere samarbeid
med fagmiljøer, særlig sanitets- og veterinærtjenestene.
FARBCS har også behov for et tett samarbeid med militære
og sivile forskningsmiljøer og sivile myndigheter lokalisert
i Oslo og på Kjeller, særlig FFI.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til Regjeringens
forslag om at ARBC-skolen skal legges til Sessvollmoen i Ullensaker
innebærer at flyttingen av skolen fra Hvalsmoen nord for
Hønefoss til Rena vedtatt i St.prp. nr. 45 (2000-2001)
Innst. S. nr. 342 (2000-2001) ikke realiseres. Begrunnelsen for
dette fra Regjeringens side er at det er mer hensiktsmessig å lokalisere
denne skolen, som skal være Forsvarets kompetansesenter
for beskyttelse mot masseødeleggelsesvåpen, til
et større fellesmiljø i Forsvaret, for å oppnå tettere
samarbeid med fagmiljøer. Dette gjelder særlig
på sanitets- og veterinærområdet. Det
er foreslått en ytterligere konsentrasjon av en rekke virksomheter
på Sessvollmoen. Det kan synes naturlig å samle
en del relaterte utdannelsesløp i samme miljø,
men dette er ikke en forutsetning, og disse medlemmer vil
legge stor vekt på at det på Rena, i tillegg til
Forsvarets virksomhet, også er god nærhet til
sivile fagmiljøer på helseområdet og
godt samarbeid med høgskolen i Hedmark. Disse medlemmer mener
derfor at det opprinnelige vedtaket om lokalisering på Rena
bør gjennomføres og fremmer følgende
forslag:
"Forsvarets ARBC-skole etableres
på Rena."
Etablering av Base Sessvollmoen vil innebære endringer
i personellstrukturen for å skape tilgjengelige innsatselementer
ved flere av avdelingene som ligger på basen. Nye EBA-investeringer
på Base Sessvollmoen er foreløpig beregnet til
om lag 50 mill. kroner. Dette beløpet skal dekke tilrettelegging
av virksomheten, eksempelvis forlegninger, kontorer, undervisningsfasiliteter,
forpleining og servicefunksjoner.
Det foreslås opprettet et kompetansesenter
for KKIS, herunder en operativ KKIS-enhet, på Jørstadmoen. Utdannings-
og kompetansesenteret for Hærens samband på Jørstadmoen
nedlegges. Det nye senteret vil bestå av ledelse/stab,
felles styrkeproduksjon, Forsvarets kompetansesenter for informasjonsforvaltning og
sikkerhet (FOKIS) og en operativ KKIS-enhet.
Organiseringen og virksomheten innenfor KKIS-området
i Forsvaret i dag kjennetegnes ved små, høykompetente
fagmiljøer som er spredt, delvis fragmentert og dermed
sårbare. Etablering av et felles kompetansesenter vil bidra
til å legge grunnlaget for en felles informasjonsstruktur,
noe som er viktig i forbindelse med utviklingen i retning av et
nettverksbasert forsvar (NBF). Sted for utøvelse av felles
styrkeproduksjon innenfor KKIS i Forsvaret må inneha et kompetansemiljø som
representerer Forsvarets KKIS på tvers av alle forsvarsgrener.
Det må videre være egnet infrastruktur og EBA,
som på Jørstadmoen, samt egnet og utfordrende
topografi til trening og klargjøring av strategiske og
taktiske strukturelementer innen KKIS.
Opprettelse av en felles operativ KKIS-enhet innebærer
endringer fra nåværende virksomhet gjennom en
justering i personellsammensetning for å skape tilgjengelige
innsatselementer. Tiltaket innebærer også opprettelse
av et antall stillinger for vervede mannskaper.
Opprettelsen av kompetansesenteret forutsettes
gjennomført uten EBA-investeringer.
Komiteen har merket
seg at det foreslås opprettet et kompetansesenter for Forsvarets
kommandokontroll- og informasjonssystemer på Base Jørstadmoen
på Lillehammer. Komiteen vil støtte
dette, og er enig i proposisjonens vurdering av at etablering av
et felles kompetansesenter vil bidra til å legge grunnlaget
for en felles informasjonsstruktur, noe som er viktig i forbindelse
med utviklingen av nettverksbasert forsvar.
Forsvarets egen utdanningsvirksomhet knyttet
til forvaltning og logistikk vil i fremtiden i hovedsak bli innrettet
mot logistikk og understøttelse av operasjoner. Fokuset
vil i mindre grad bli rettet inn mot administrativ forvaltning.
Det eksisterer et omfattende sivilt tilbud på dette området,
og Forsvaret vil søke å utnytte dette for å ivareta
sitt kompetansebehov. Den akademiske del av utdanningen vil i tillegg
bli knyttet nærmere til Forsvarets stabskole på Akershus
festning.
Forslaget innebærer at Forvaltningsskolens
virksomhet i Halden, i første rekke kursvirksomheten, avvikles eller
bortsettes. Gjenværende forvaltningsutdanning videreføres
ved Base Sessvollmoen, og ved Forsvarets stabsskole, Akershus festning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er kritisk til
forslaget om å flytte Forsvarets forvaltningsskole (FFS)
fra Halden til Sessvollmoen og Oslo. FFS-Halden ble vedtatt opprettet etter
Innst. S. nr. 342 (2000-2001) og etablert i 2002. I forbindelse
med etableringen er det gjennomført store investeringer. Disse
medlemmer viser til at FFS-Halden har etablert kompetanse,
nettverk og undervisningsfasiliteter for å utvikle en utdanning
på et høyt nivå og har etablert et godt
samarbeid med både Høyskolen i Østfold
og Institutt for Energiteknikk. Disse medlemmer viser
til at Fredriksten Festning er av historisk og kulturell stor verdi,
og bør brukes aktivt av Forsvaret. På denne bakgrunn
vil disse medlemmer gå imot den foreslåtte
nedleggelsen av FFS-Halden og fremmer forslag i tråd med
dette:
"Stortinget ber Regjeringen opprettholde
Forsvarets forvaltningsskole Halden."
Ved behandlingen av Innst. S. nr. 93 (2003-2004),
jf. St.prp. nr. 12 (2003-2004), vedtok Stortinget at Forsvarets
logistikkorganisasjon (FLO) skulle videreutvikles i fase 3 ved opprettelse
av en prosessbasert internstruktur med fire divisjoner. Vedtaket
var bl.a. en oppfølging av tidligere stortingsvedtak, jf.
Innst. S. nr. 25 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 55 (1999-2000) og
Innst. S. nr. 232 (2002-2003), jf. St.prp. nr. 53 (2002-2003). Pågående
omstilling av FLO er rettet mot å samordne tjenester og
etablere felles prosesser mellom forsvargrenene. Forsvarets operative
behov må i enda større grad være avgjørende
for hvilke tjenester og produkter FLO skal være ansvarlig
for. Dette krever en ny og radikal tilnærming til det fremtidige
FLO, gjennom å vurdere andre drifts- og eierformer, styringsprinsipper og
konsepter, deriblant offentlig-privat partnerskap (OPP), jf. kapittel
8.5.6.
Den videre omstilling av FLO frem til 2008 bør
skje med utgangspunkt i en målsetting om at FLO senest
i 2009 kun skal være ansvarlig og dimensjonert for tjenester
og produkter som av operative eller kostnadsmessige hensyn må produseres
i Forsvaret. Dette tilsier at FLO må ha en minimumskapasitet
av personell og tjenester som kan rykke ut ved operative oppdrag.
I den videre tilpasning av FLO vil det bli vurdert
en videreføring og mer målrettet bruk av et vidt
spekter av virkemidler, slik at FLO i fremtiden i større
grad kan fokusere på kjernevirksomheten. Et sentralt virkemiddel
i denne sammenheng er offentlig-privat partnerskap (OPP). Flere
områder innenfor FLOs virksomhet egner seg for konkurranseutsetting.
Av den konkurranseutsatte virksomheten vil en del funksjoner kunne egne
seg for bortsetting, eller bli gitt ny tilknytningsform.
På bakgrunn av ovenstående,
anbefales nedenstående nye tiltak og innsparingsmål
for FLO, utover de målsettinger som ble fastsatt i Innst.
S. nr. 93 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 12 (2003-2004), fordelt på de enkelte
divisjoner.
Driftsdivisjonen skal ved utgangen av 2005 bestå av maksimalt
2 750 årsverk, jf. Innst. S. nr. 93 (2003-2004) og St.prp.
nr. 12 (2003-2004). Dette inkluderer 850 årsverk fra FLO/IKT
som er overført til Driftsdivisjonen.
Driftsdivisjonen skal ha ansvaret for daglig
drift, vedlikehold og forsyningstjeneste ved basene. Hovedtyngden
av personell og tjeneste som skal understøtte den operative
struktur, vil måtte hentes fra Driftsdivisjonen. Dette
tilsier at det må være en klar grenseoppgang mellom
virksomhet som settes bort eller avvikles, og den kapasitet og kompetanse
som opprettholdes i Driftsdivisjonen.
Det er potensial for en betydelig reduksjon
av driftsutgifter og årsverk i Driftsdivisjonen, som skal
søkes realisert i perioden frem til utgangen av 2008.
Virksomheter som kan være aktuelle
for konkurranseutsetting og bortsetting, vil bli vurdert i henhold
til konseptet for OPP i forsvarssektoren.
Materielldivisjonen innehar, koordinerer og
utøver forvaltnings- og fagmyndighet for Forsvarets materiell.
Divisjonen har i tillegg ansvaret for gjennomføring av
anskaffelsesprosjekter. Materielldivisjonen skal ved utgangen av
2005 bestå av maksimalt 1 000 årsverk, jf. Innst.
S. nr. 93 (2003-2004) og St.prp. nr. 12 (2003-2004).
IKT-divisjonen har fagmyndighet og forvaltningsmyndighet
for IKT-materiell og IKT-tjenester. I tillegg er divisjonen leverandør
av tekniske ingeniørtjenester til Driftsdivisjonens produksjon. IKT-divisjonen
skal ved utgangen av 2005 bestå av maksimalt 300 årsverk,
jf. Innst. S. nr. 93 (2003-2004) og St.prp. nr. 12 (2003-2004).
FLO/IKT-divisjonen vil i perioden bli
integrert i Materielldivisjonen. Dette vil sikre en best mulig utnyttelse
av den totale kompetanse hva angår anskaffelser og fagmyndighet,
samt redusere administrasjonskostnadene. Satsningen på nettverksbasert
forsvar (NBF) og nye data- og kommunikasjonssystemer tilsier et økt
kvalitativt fokus på IKT i Forsvaret.
Flere funksjoner i Materielldivisjonen vil kunne effektiviseres
betydelig. Videre vil flere funksjoner i Materielldivisjonen kunne
konkurranseutsettes, eventuelt bortsettes. Dette gjelder bl.a. ingeniørtjenester, som
i større grad enn i dag vil kunne kjøpes fra private kompetansemiljøer.
Et sentralt virkemiddel i fremtiden vil bli
at de fleste materiellanskaffelser i Forsvaret rutinemessige skal vurderes
gjennomført innenfor en flernasjonal ramme, eller på annen
måte gjennom internasjonalt samarbeid. I prinsippet skal
det anskaffes "hyllevare" der dette er mulig. Anskaffelsene skal
dessuten rutinemessig vurderes for ulike løsninger innenfor
OPP. Kun unntaksvis - og basert på en strategisk beslutning
- kan det utvikles egne nasjonale materielløsninger.
Det er for den nye Materielldivisjonens vedkommende
potensial for en meget betydelig reduksjon av driftsutgifter og årsverk
innen utgangen av 2008.
Komiteen understreker
at FLOs lager på Hovemoen fungerer godt ift. forutsetningene.
Det er et av de mest moderne i sitt slag, og har gitt betydelige
effektiviseringsgevinster for Forsvaret. Denne typen effektivisering
er ekstremt viktig for Forsvaret, og de prinsipper som er anvendt
ved Hovemoen bør også anvendes bredt i andre deler
av Forsvaret der det er hensiktsmessig. Komiteen mener
at Hovemoen opprettholdes som lager, på en størrelse
tilpasset dagens forsvar.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil peke på at når integreringen
av FLO/M og FLO/IKT gjennomføres må denne
virksomheten organiseres slik at den har forutsetning for å etablere
og videreutvikle Forsvarets perspektiv på hvordan IKT skal
utnyttes for å styrke operativ evne og sikre en helhetlig
og sammenhengende utvikling av IKT i Forsvaret.
Disse medlemmer ser det som viktig
med helhetlig gjennomgående linjeledelse for å få til
styringsevne og ansvarliggjøring, herunder mulighet for måling
og oppfølging av resultater innen IKT/CIS, og vil
fremme følgende forslag:
"Den samlede IKT-virksomheten i FLO/M
forutsettes organisert under én faglig ledelse hvor også styring
av den samlede IKT-verdikjede i FLO blir ivaretatt, slik at sikkerheten
ivaretas og leveranseevnen styrkes."
Komiteenforutsetter at Forsvaret samordner med andre
samfunnssektorer for å møte dagens trusselbilde og
redusere samfunnets samlede kostnader.
Komiteens medlem fra Senterpartiet merker
seg proposisjonens presisering av målsetting om at FLO
kun skal være ansvarlig og dimensjonert for produksjon
av varer og tjenester som av operative eller kostnadsmessige hensyn
må produseres av Forsvaret. Dette medlem viser
til Innst. S. nr. 342 (2001-2002) samt Innst. S. nr. 93 (2003-2004),
jf. St.prp. nr. 12 (2003-2004). Et flertall i komiteen har ved flere anledninger
understreket at bruk av konkurranseutsetting, bortsetting og Offentlig
privat partnerskap (OPP) ikke må resultere i økte
kostnader for Forsvarets militære organisasjon (FMO).
Dette medlem understreker at
Forsvaret vil måtte betale merverdiavgift til sivile leverandører
på lik linje med andre aktører i næringslivet. Dette
medlem stiller seg undrende til at FLO på en rekke
områder skal være så lite konkurransedyktige
at Forsvarssjefen får større effekt ved bruk av
sine midler hos private aktører, enn gjennom egen produksjon
i FLO. Proposisjonens fokus på dimensjonering kun for utøvelse
av kjernevirksomhet gjør at dette medlem er
bekymret for at omstillingen av FLO ikke gjennomføres i
tråd med komiteens tidligere presisering. Dette
medlem frykter at det, som en følge av fokus på konkurranseutsetting
og bortsetting, vil bli avviklet støttevirksomhet i FLO
som påviselig er konkurransedyktig og som umiddelbart,
eller på sikt, medfører at Forsvarets driftskostnader øker.
Dette medlem er innforstått
med at konkurranseutsetting og bruk av markedsmekanismer kan bidra til
effektivisering i Forsvaret, både gjennom interne forbedringer
i FLO og gjennom økt kostnadsbevissthet i operativ virksomhet.
Dette medlem viser til Innst.
S. nr. 93 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 12 (2003-2004), der komiteen følger
opp tidligere vedtak om at FLO i fremtiden skal være kundefinansiert,
med øvrig del av FMO som viktigste kunde. Dette
medlem er usikker på om praksis for inntektsfinansiering
er tilfredsstillende etablert i FMO. Dette medlem er
av den oppfatning at snarere enn å sette produksjonen ut
i markeder med svært få tilbydere er det avgjørende å få den
vedtatte praksis, om inntektsfinansiering og horisontal samhandel,
på plass i FMO. Dette medlem vil hevde at reell
kobling mellom beslutninger og faktiske kostnader på operativ
side, og prosesskvalitet og konkurransekraft på leverandørsiden
(FLO), vil gi langt bedre mulighet for oppnåelse av vedtatte
innsparinger enn de tiltak som er gitt hovedfokus i proposisjonen.
Det tas sikte på at FLO/TV
snarest mulig og senest innen utgangen av perioden blir omorganisert
til et statlig/privat eid aksjeselskap, og skilt ut fra
Forsvarets organisasjon. Dersom det ikke er hensiktsmessig å etablere
selskapet som privat-eid i første omgang, bør
det - etter at det er forsvarlig etablert - overføres til Nærings-
og handelsdepartementet, og forvaltes derfra ut fra ordinære
krav til avkastning inntil selskapet kan privatiseres.
Som en forberedelse til dette, vil departementet arbeide
videre med å utdype og konkretisere grunnlaget for drift
av FLO/TV på kommersiell basis, og med de økonomiske
konsekvensene av en utskilling, herunder behovet for kapitaltilførsel.
Finansdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet
vil bli trukket aktivt inn i denne prosessen.
Virksomhetene innenfor FLO/TV dreier
seg i stor grad om tyngre/industrielt vedlikehold av kjøretøy,
fly og marinefartøyer. Dette er en type virksomhet som Forsvaret
ikke selv må utføre, men som kan kjøpes
inn fra nasjonale og/eller internasjonale aktører.
Ved en utskillelse vil dessuten FLO/TV få muligheten
til å konkurrere om oppdrag i markedet for øvrig,
både nasjonalt og internasjonalt.
Endringen i tilknytningsform er først
og fremst begrunnet i målsettingen om å skape
bedre overensstemmelse mellom faktisk vedlikeholdsbehov og eksisterende
produksjonskapasitet i Forsvaret, for dermed å skape større
fleksibilitet ved svingninger i markedet og i oppdragporteføljen.
Omorganiseringen vil innebære at årsverksomfanget i
FLO/TV på utsettingstidspunktet, omfattende maksimalt
1 250 årsverk ved etableringen, tas ut av FMO, jf. Innst.
S. nr. 93 (2003-2004) og St.prp. nr. 12 (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til Regjeringens forslag om å omorganisere
FLO/TV til et statlig/privat eid aksjeselskap. Disse
medlemmer er kritisk til forslaget om å omorganisere
FLO/TV til et statlig/privat eid aksjeselskap.
Disse medlemmer vil peke på at
det er ved FLO/TVs fasiliteter man over tid har vært
i stand til å opprettholde sterke, konkurransedyktige fagmiljøer
innenfor vedlikehold, og ved støtte til system og artikkelforvaltning/ingeniørtjenester.
De enheter som i dag utgjør FLO/TV har på de
fleste områder vært premissgiver og leverandør
av kompetanse til de deler av vedlikeholdsorganisasjonen som ligger
i FLO/D. Det er videre ved FLO/TVs enheter at
man i størst grad har kunnet stille mannskaper til deployerbare
styrker, uten samtidig å svekke nasjonal, daglig virksomhet. Disse
medlemmer er derfor av den oppfatning at proposisjonen ikke
på en fyllestgjørende måte behandler
de kritiske utfordringene som Forsvaret påføres
i gjennomføringen av de omstillingstiltak som initieres
i FLO/TV.
Alle administrative støttefunksjoner
tilknyttet RSF og andre støttetjenester under basevirksomheten
overføres til FLO snarest mulig og senest innen 1. januar 2006.
Virksomheten blir i første omgang direkte underlagt sjef
FLO. Det vil være nødvendig å se virksomheten
i RSF, forsvarsgrenenes øvrige basetjenester og støttetjenester
i FLO i sammenheng. Dette vil sikre helhetlige løsninger
og gi størst potensial for gevinstuttak. FLO vil utrede
en hensiktsmessig struktur og organisasjon for RSF som del av FLO,
under hensyntagen til krav om tilgjengelighet på personell
direkte knyttet til støtte av operativ virksomhet. Det
er en målsetting at den endelige organiseringen av RSF
skal være iverksatt snarest mulig og senest innen utgangen
av 2006.
Departementets målsetting er at RSFs
andel av den samlede personelloppsetning ved en base (inkludert basedrift)
bør reduseres til maksimalt 8 pst. Dette er på linje
med beste praksis i Forsvaret i dag, og for sivile virksomheter
ligger tilsvarende tall mellom 5 og 8 pst., selv om denne virksomheten
erfaringsmessig har et noe lavere omfang enn Forsvarets RSFer.
Administrative støttefunksjoner, med
unntak av et minstemål av bestillerkompetanse, er ikke
definert som en kjernevirksomhet i Forsvaret. I prinsippet kan alle virksomheter
innenfor RSF konkurranseutsettes, eventuelt også settes
bort, med unntak for det personell som må være
tilgjengelig til enhver tid. RSF skal i størst mulig grad
bemannes av sivilt personell.
Bortsetting av basedrift vil resultere i ytterligere nedbemanning.
Det er igangsatt arbeid med et pilotprosjekt for eventuell bortsetting
av basedriften på Haakonsvern.
Komiteen merker seg
proposisjonens stadfesting av overføring av RSF og andres
støttetjenester til FLO. Dette synes som en naturlig samling
av virksomhet som skal understøtte operativ virksomhet. Komiteen stiller
imidlertid spørsmål til bruk av tilsvarende sivil støttevirksomhet
som referanse i denne sammenheng. Komiteen noterer
seg at det er påpekt en erfaringsmessig forskjell i sivil
og militær støttevirksomhet, men komiteen ser
klart behovet for å understreke at også de faktiske
forskjellene som ligger i en slik støttevirksomhet beskrives.
Med økt krav til deltagelse i internasjonale operasjoner
vil tjenester knyttet til familieoppfølging, feltpresttjeneste,
psykisk- og fysisk helsevern, samt en rekke andre funksjoner være
en sentral del av støttefunksjonene til Forsvarets operative
virksomhet. Om disse funksjonene er bortsatt, og FLO således
har redusert egen bemanning, spiller etter komiteens oppfatning
mindre rolle, hvis Forsvaret like fullt må bruke betydelige
ressurser på disse feltene. Komiteen mener
derfor at andelen ressurser brukt på RSF-tjenester og Basedrift
ikke uten videre kan sammenligninges med sivil virksomhet med tilsvarende
krav til prosentvis andel av bemanning.
FLOs ledelse består av konsernstab,
divisjonenes ledelsesstaber og tilhørende fagstaber, som
etter etableringen 1. januar 2004 utgjør om lag 350 årsverk.
Det tas sikte på å samlokalisere
og integrere FLOs samlede ledelse på Kolsås innen
utgangen av 2006. Dette vil skape synergieffekter gjennom utnyttelse
av felles ledelsesfunksjoner og administrative støttefunksjoner,
samt gi grunnlag for bedre samordning. Det vil også gi
en mer enhetlig og målrettet ledelse, og vil legge forholdene
bedre til rette for horisontal samhandling. Innsparingspotensialet
på interndrift i FLO anslås til minimum 20 pst.
i forhold til dagens organisering.
For å oppnå størst
mulig styrings-, kompetanse- og kostnadssynergier vil det, i tillegg
til ovenstående organisatoriske grep, bli foretatt en samlokalisering
av alle hovedfunksjoner i den nye Materielldivisjonen til Kolsås.
Departementet anser det realistisk, gjennom
et bredt spekter av effektiviserings- og rasjonaliseringstiltak, å oppnå årlige,
reelle innsparinger på om lag 15 pst. i forhold til et
alternativ uten omlegging av FLO, dvs. driftsreduksjoner samlet
sett på minimum 600 mill. kroner årlig fra 2008,
inkludert de samlede driftsreduksjoner tilknyttet RSF, i forhold
til reduksjonskravet som er nedfelt i Innst. S. nr. 93 (2003-2004),
jf. St.prp. nr. 12 (2003-2004). Dette forutsetter at det potensial som
ligger i forslagene til bruk av nye virkemidler, i første
rekke OPP, (herunder konkurranseutsetting og bortsetting), samt
samlokalisering av ledelse og virksomheter, kan utnyttes fullt ut,
samt at det i perioden tas i bruk og utnyttes nye løsninger
knyttet til informasjonsteknologi. Potensialet for årsverksreduksjoner
i FLO er meget betydelig. En gjennomgang av investeringsporteføljen
for større investeringer frem til og med 2014, viser at
de aller fleste prosjektene kan utføres i samarbeid med
ett eller flere andre land. Innsparingspotensialet på lengre
sikt ved et slikt samarbeid er anslått til å være
i størrelsesorden opp til 10 pst. på investeringsrammen
innenfor utvalgte systemer. Dette tilsvarer 1-3 mrd. kroner i perioden
frem til 2014. I tillegg kommer et betydelig innsparingspotensial
når det gjelder driftskostnadene, anslagsvis 20 pst. Videre vil
OPP-anskaffelser gjennomgående bli vurdert som alternativ
til tradisjonell anskaffelse.
Komiteen understreker
at en videre effektivisering av virksomheten i FLO vil være
av avgjørende betydning i det videre moderniseringsarbeidet
i Forsvaret, fremfor alt med tanke på å få til
den vridning av ressursstrømmen fra logistikk- og støttestrukturen
til operativ virksomhet og materiellinvesteringer som proposisjonen
legger til grunn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, anser at det er av overordnet
betydning raskt å nå de omstillingsmål
som er satt for FLO i inneværende langtidsperiode, bl.a.
i Innst. S. nr. 93 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 12 (2003-2004),
også for å kunne lykkes med den videre moderniseringen
i kommende periode. Flertallet viser til behovet
for en aktiv oppfølging på dette området.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til proposisjonens anbefalinger knyttet til virksomheten
i FLO/TV og FLO/M. Hva gjelder FLO/Driftsdivisjonen,
finner dette flertallet at divisjonsledelsen bør videreføres
på Kjeller og Gardermoen, men viser til at de målsettinger
som knytter seg til reduksjoner i driftsutgifter og årsverk
må ligge fast uavhengig av fremtidig lokalisering.
Dette flertallet vil peke på behovet
for sterk strategisk styring med Forsvarets materiellinvesteringer,
og på at det er store ulikheter mellom FLOs ulike oppgaver.
Komiteen mener derfor det kan være hensiktsmessig å opprette
en ny etat under Forsvarsdepartementet som skal ha det helhetlige
ansvaret for den utøvende delen av Forsvarets materiellinvesteringsvirksomhet,
slik at dette ikke lengre vil være en del av FLOs virksomhet.
Komiteen ber Forsvarsdepartement
vurdere dette og komme tilbake til Stortinget med en sak om FLO der
innkjøps- og materiellanskaffelser ikke lengre er en del
av FLO og det etableres en egen etat for å ivareta dette,
direkte underlagt Forsvarsdepartementet.
Komiteen viser til behovet for å frigjøre
ressurser i logistikk- og støttevirksomheten, med det formål å sikre
transformasjon og modernisering av Forsvarets operative styrker. Komiteen er
enig i at støttevirksomheten først og fremst må tjene
Forsvarets operative behov, og at Forsvarets grunnleggende rasjonale
er å kunne trygge norsk sikkerhet gjennom å være
i stand til å løse sine oppgaver på en
effektiv måte.
Komiteen viser derfor til at
det må tilstrebes en mest mulig kostnadseffektiv organisering
av logistikk- og støttestrukturen og av Forsvarets styrkeproduksjon, med
sikte på å øke relevansen og kvaliteten
på den støtten som ytes, utnyttelse av synergieffekter
internt i og mellom forsvarsgrenene, samt tilpasninger til de endrede
krav og behov som gjør seg gjeldende i understøttelsen
av de operative styrkene.
Komiteen legger til grunn at
en vridning av ressursstrømmen over mot operativ virksomhet
og materiellinvesteringer er avgjørende for å kunne
nå de målsettinger for Forsvarets utvikling som
proposisjonen skisserer, og for å kunne sikre en forsvarstruktur
som er i balanse også på lengre sikt.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at Regjeringen fremmer forslag
vedrørende FLO som i hovedsak innebærer en flytting
av virksomhet fra Kjeller og Akershus. Disse medlemmer vil
vise til at dagens lokalisering ble vedtatt i St.prp. nr. 12 (2003-2004),
da FLOs fire divisjonsledelser ble vedtatt etablert på henholdsvis
Kjeller (FLO-tungt vedlikehold og FLO-Drift) og Kolsås
(FLO-Materiell og FLO-IKT). Dette vedtaket er nå under
implementering. Komiteen ba i samme sak om en utredning av samlokalisering
av alle divisjonsledelsene på ett sted. Denne utredningen har
ikke kommet. Regjeringen foreslår imidlertid like fullt
en samlokalisering, på Kolsås.
Disse medlemmer vil påpeke
at antallet stillinger som må flyttes som en følge
av Regjeringens forslag er uavklart. Ved en lokalisering ved Kjeller
er det imidlertid på det rene at det vil være
nødvendig med bygging av nytt administrasjonsbygg, et behov
som kan dekkes innenfor eksisterende bygg ved Kolsås. Disse
medlemmer er innforstått med at det er lagt inn
som en forutsetning i proposisjonen at eksisterende bygningsmasse
skal benyttes og at nybygg ikke skal etableres. Denne saken reiser
prinsipielle problemstillinger om Forsvaret skal gå bort
fra prinsippet om å eie egen bygningsmasse og åpne
for å leie fra private utbyggere. Dette vil i så fall
være en ny praksis, som disse medlemmer vil
advare mot, ikke minst fordi det må sees på som
enda et steg på veien mot privatisering, offentlig privat
samarbeid, offentlig privat partnerskap og konkurranseutsetting/bortsetting.
Disse medlemmer går
derfor inn for å opprettholde vedtaket i St.prp. nr. 12
(2003-04), om delt lokalisering av divisjonsledelsene på henholdsvis
Kjeller og Kolsås, og fremme følgende forslag:
"FLO lokaliseres med delt divisjonsledelse
på henholdsvis Kjeller og Kolsås, som vedtatt
i forbindelse med St.prp. nr. 12 (2003-2004), Innst. S. nr. 93 (2003-04)."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspatiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil videre vise
til at ledelseselementet i PRE/Landsdekkende, er foreslått
lokalisert til Gardermoen til tross for at flertall i komiteen i
forbindelse med St.prp. nr. 12 (2003-2004), Innst. S. nr. 93 (2003-04),
ba om en utredning av flere lokaliseringsalternativer, herunder
Hovemoen på Lillehammer. Disse medlemmer vil
fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
ledelseselementet i PRE/landsdekkende til Hovemoen på Lillehammer."
Gjennom behandling av Innst. S. nr. 342 (2000-2001),
jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001), sluttet Stortinget seg til at 337-skvadron
skulle overføres til Sola flystasjon i forbindelse med
innføring av NH-90, at 334-skvadron skulle opprettes på samme
sted og at 339-skvadron skulle videreføres på Bardufoss.
Dette gjennomføres som vedtatt.
Et endret drifts- og operasjonsmønster
for Sjøforsvaret og Kystvakten medfører at det
fremtidige NH-90 skal operere fra fartøy og være
stasjonert på Sola i perioder for tyngre vedlikehold. Samtidig
har Forsvarets logistikk- og støttekonsept endret seg vesentlig
siden Stortinget behandlet Innst. S. nr. 342 (2000-2001), jf. St.prp.
nr. 45 (2000-2001). Det legges opp til at FLO utnytter potensialet
som ligger i OPP hva angår infrastruktur, logistikk og
støtte.
Brukervedlikehold av de maritime helikoptrene
vil bli ivaretatt om bord på fartøyene helikoptrene
skal operere fra. Fasevedlikeholdet, som er større periodiske
ettersyn, skal utføres ved helikopterbasen på Sola.
Det er derfor ikke behov for delt vedlikehold for de maritime helikoptrene
mellom Bardufoss og Sola.
Det anbefales at Produksjonsenhet Landsdekkende (PRE
L) samlokaliseres med Produksjonsenhet Øst-Norge (PRE Ø),
og at disse lokaliseres til Base Gardermoen.
Ved behandling av Innst. S. nr. 93 (2002-2004),
jf. St.prp. nr. 12 (2003-2004), ba Stortinget Regjeringen utrede
alternative lokaliseringer av Produksjonsenhet Landsdekkende (PRE
L) i FLO/Driftsdivisjonen, herunder bl.a. Hovemoen ved
Lillehammer, og komme tilbake med resultatet våren 2004.
I tillegg til de lokaliseringer som ble vurdert
i utarbeidelsen av St.prp. nr. 12 (2003-2004), har departementet
vurdert mulig lokalisering til FLO/Hovedarsenalet på Hovemoen.
Det vises til Innst. S. nr. 93 (2003-2004), vedlegg 3, der de logistikkfaglige
og personellmessige kriterier for lokalisering er beskrevet. Kostnader
knyttet til etablering på Hovemoen eller Gardermoen er
anslått til i underkant av 1 mill. kroner Når
det gjelder driftskostnader knyttet til EBA, anslås disse å være
tilnærmelsesvis like ved en etablering av PRE L på Gardermoen
eller Hovemoen. Derimot vurderes en samlokalisering av PRE L med
PRE Ø til Gardermoen sammenlignet med Hovemoen, bl.a. som følge
av muligheter for synergier, å gi en årlig innsparing
på anslagsvis 4 mill. kroner Imidlertid vil det foreslått
nyopprettede komptetansesenter på Jørstadmoen innebære
høyteknologiske og interessante arbeidsplasser til Lillehammerområdet.
Det foreslås i tråd med forsvarssjefens
anbefaling å videreføre en struktur med tre korps,
bestående av Forsvarets stabsmusikkorps (Oslo), Forsvarets
distriktsmusikkorps Vestlandet (Bergen) og Forsvarets distriktsmusikkorps
Nord-Norge (Harstad), i tillegg til Gardens musikkorps. Dette innebærer
at Kongelige norske marines musikkorps (Horten) og Forsvarets distriktsmusikkorps
Trøndelag (Trondheim) legges ned.
Forsvarets musikk utgjøres i dag av
fem profesjonelle korps, i tillegg til Hans Majestet Kongens Gardes
musikkorps, to heimevernskorps og et vernepliktig korps ved KNM
Harald Haarfagre. Hovedoppgaven til Forsvarets musikk skal først
og fremst være å profilere Forsvaret, bidra til
bedre rekruttering samt skape forståelse for Forsvarets
rolle og oppgaver i samfunnet. I tillegg har Forsvarets musikk seremonielle oppgaver
for Kongehus, Storting og Regjering.
I lys av de betydelige strukturendringer og
reduksjoner i Forsvarets øvrige virksomhet og operative enheter
som bl.a. følger av Stortingets vedtak knyttet til behandlingen
av Innst. S. nr. 342 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001),
Innst. S. nr. 232 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001-2002), anbefales
det å videreføre en struktur med tre profesjonelle
korps, i tillegg til Gardens musikkorps og amatørkorpsene.
Gjenværende profesjonelle korps bør
primært lokaliseres til steder med betydelig innslag av
annen militær virksomhet. I den fremtidige forsvarsstrukturen
vil Bergensområdet utgjøre tyngdepunktet for Sjøforsvares
virksomhet. Det anses derfor naturlig å videreføre
et korps med utgangspunkt i Bergen. Korpset vil være Marinens
primærkorps, og ha uniformssett fra så vel Sjøforsvaret
som Hæren.
I tillegg vil Østlandet og Nord-Norge
være blant kjerneområdene for den fremtidige forsvarsaktiviteten.
En videreføring av Forsvarets stabsmusikkorps (FSMK), Oslo
og Forsvarets distriktsmusikkorps Nord-Norge (FMKN), Harstad, anses
derfor som den beste løsningen fordelt mellom landsdeler
og tilpasset Forsvarets operative struktur.
FSMK (Stabsmusikken) skal i hovedsak utføre
oppdrag for Slottet, Stortinget og regjeringen. Disse representasjonsoppgavene
er betydelige og det er derfor nødvendig med ett korps
i Oslo. Korpset videreføres med Hærens uniformer.
FMKN i Harstad ligger sentralt i det militære
kjerneområdet i nord og vil dekke Forsvarets behov for musikk
i landsdelen, eksempelvis Bodø, Ørland og 6. divisjon.
Korpset vil ha uniformssett fra så vel Luftforsvaret som
Hæren.
Anbefalingen innebærer at Forsvarets
musikk kraftsamles der Forsvaret for øvrig har hoveddelen
av sin virksomhet, med ett korps i Nord-Norge, ett på Østlandet
og ett på Vestlandet. Sammen med amatørkorpsene vil
dette gi en god geografisk fordeling av korpsene.
Forsvarets musikk vil med dette forslaget bestå av Forsvarets
stabsmusikkorps, lokalisert til Oslo, Forsvarets distriktsmusikkorps
Nord-Norge lokalisert til Harstad, og Forsvarets distriktsmusikkorps
Vestlandet lokalisert til Bergen.
Det vil bli lagt vekt på å utnytte
de gjenværende korps best mulig, slik at de på en
effektiv måte støtter opp under den operative
virksomheten. Korpsene forutsettes å ha stor grad av mobilitet
for å løse oppdrag i hele landet, og koordineres
av Forsvarsstaben og musikkinspektøren. Tiltaket har et
innsparingspotensial på om lag 65 årsverk og årlige
driftskostnadsreduksjoner på ca. 35 mill. kroner.
Komiteen viser til
forslaget om å nedlegge Kongelige norske marines musikkorps
i Horten og Forsvarets distriktsmusikkorps Trøndelag. Komiteen viser
til at spørsmålet har vært behandlet
en rekke ganger. Forsvarets musikk er en viktig del av Forsvarets
ansikt utad. Det er viktig at Forsvaret er synlig også i
det kulturelle og sivile miljøet. Forsvarets musikk er
også viktig for å sikre bredden i det norske kulturlivet.
Komiteen mener at også korpsene
må bidra til innsparinger i Forsvaret, og foreslår
at det spares inn 10 pst. i den totale korpsvirksomheten.
På denne bakgrunn vil komiteen gå imot
den foreslåtte nedleggingen av Kongelige norske marines musikkorps
i Horten og Forsvarets distriktsmusikkorps Trøndelag, og
fremmer forslag i tråd med dette:
"Kongelige norske marines musikkorps
i Horten og Forsvarets distriktsmusikkorps Trøndelag opprettholdes."
En redusert operativ struktur bestående
av avdelinger med en høyere grad av kontinuitet på befal
og mannskaper, vil endre det økonomiske og funksjonsmessige
rasjonale for hvordan Forsvarets utdannings- og kompetansemiljøer
er organisert, samt hvilke behov de skal dekke. For å tilpasse
denne virksomheten og for å frigjøre ressurser
til den operative virksomheten, er en videreutvikling av disse miljøene
nødvendig, både i form av effektivisering av virksomheten
og en ytterligere integrering av utdannings- og kompetansesentra i
styrkeproduksjonsavdelingene. Det forutsettes en innsparing på minimum
netto 150 mill. kroner årlig, bl.a. gjennom en netto reduksjon
på mellom 200 og 450 årsverk, eller tiltak som
gir tilsvarende netto driftsinnsparinger.
Det er departementets målsetting kontinuerlig å identifisere
og gjennomføre tiltak i perioden for å effektivisere
logistikk- og støttefunksjonene ytterligere.
Det er identifisert et potensial for å redusere
reiseutgiftene i Forsvaret, bl.a. som en konsekvens av etableringen
av nye fellesbaser. På årsbasis dreier dette seg om
ca. 120 mill. kroner. Også denne gevinsten vil bli realisert
i løpet av perioden.
Forsvarsbygg er forvalter av all bygningsmasse
i Forsvaret. Samhandlingen gjennomføres som et kunde-leverandør-forhold
med fastsettelse av husleie.
Forsvarsbygg må ikke bare ha økt
fokus på sine leveranser, men i like stor grad på kostnadsreduksjoner gjennom
effektivisering av interne prosesser og tilpasning av tjenestespekteret
til endringer i Forsvarets behov. Forsvarsbygg skal ha fokus på salg
av overflødig bygningsmasse. Investeringer i bygningsmasse som
ikke gir effekt i form av et mer relevant og andvendbart forsvar,
skal unngås. Dette stiller krav til utvikling av nye flerbrukskonsepter
og lette, flyttbare gjenbruksløsninger som kan tilpasses
skiftende behov.
Det legges opp til at Forsvarsbygg gjennomfører
en kostnadsreduksjon på minimum 20 pst. innen 2006 og ytterligere
minimum 10 pst. innen utgangen av 2008, utover de kostnadsreduksjoner
som er en konsekvens av arealnedtrekk fra 4,0 til 3,5 mill. m2. Administrasjon og støttefunksjoner
skal effektiviseres. Dette skjer både ved interne forbedringsprosesser
og ved bruk av andre leverandører der egne støttetjenester
ikke blir konkurransedyktige. Leveranser fra RSF forutsetter at disse
blir konkurransedyktige i forhold til interne tjenester og eksterne
leverandører.
Komiteen konstaterer
at prinsippet om horisontal samhandel er innført angående
forsvarssektorens EBA-virksomhet. Det er komiteens syn
at mens disse mekanismene i stor grad har virket disiplinerende på "kunden",
Forsvarets militære organisasjon, har de i mindre grad
virket etter hensikten hva angår Forsvarsbyggs kostnadsnivå. Komiteen anser
at dette for en stor del skyldes at Forsvarsbygg i mange områder
i realiteten er i en monopolsituasjon. På denne bakgrunn slutter komiteen seg
til proposisjonens anbefalinger knyttet til innsparinger i drift
av Forsvarsbygg, men anmoder i tillegg om at Forsvarsbygg gjennomfører kostnadsreduksjoner
utover det skisserte minimum på 20 pst. innen 2006 og ytterligere
minimum 10 pst. innen utgangen av 2008. Komiteen understreker
at urimelige utslag av etatens monopolsituasjon i største mulig
grad må unngås.
Komiteen vil vise til viktigheten
av at Forsvarets avhending av eiendommer skjer i samsvar med gjeldende
lovgivning og retningslinjer, og vil spesielt vise til hensynet
til friluftsliv og betydningen av reglene knyttet til allemannsretten
i denne forbindelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er riktig å profesjonalisere eiendomsforvaltningen
i Forsvaret og synliggjøre alle kostnader knyttet til areal-
og lokalbruken. I denne forbindelse burde organisasjonsformen som
statsforetak og aksjeselskap også vært vurdert
fordi da vil det være kjente organisasjonsformer med klare
lovfestede beslutningssystemer. Disse medlemmer vil
be Regjeringen vurdere disse organisasjonsformer for forvaltningsbedriften.
Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet
har det overordnede sektorovergripende ansvar for forebyggende sikkerhet
i henholdsvis sivil og militær sektor. NSM er opprettet
som et direktorat administrativt underlagt Forsvarsdepartementet.
Forsvarsdepartementet er etatsstyrende departement for NSM. Justisdepartementet
skal innvirke på prosess og resultat i styringen av NSM
så lenge dette har relevans for opp-gaveutførelsen
i sivil sektor.
I perioden vil det bli prioritert å videreutvikle
NSMs rolle som fag- og tilsynsmyndighet innenfor forebyggende sikkerhet,
og dermed samarbeidspartner i samfunnssikkerhetsarbeidet på tvers
av militær og sivil sektor. Dette vil særlig være
viktig i forhold til et fremtidig tilsyn med forebyggende sikkerhetstiltak
for samfunnskritisk infrastruktur.
NSMs virksomhet finansieres i sin helhet over
forsvarsbudsjettet. NSM må på samme måte
som andre støttefunksjoner i Forsvaret, foreta driftsinnsparinger. Det
vil i den forbindelse være viktig at NSM utvikler sitt
samarbeid med sivile etater, særlig Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap, for å skape synergier på området.
I forbindelse med mulige driftsinnsparinger, vil det i perioden
bli gjennomført en vurdering for å se på alternativ
finansiering av NSMs virksomhet i sivil sektor, herunder brukerfinansiering.
Komiteen viser til
Innst S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), der
et flertall støttet forslaget om å oppgradere
Forsvarets Overkommando/sikkerhetsstaben til direktorat
under navnet Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM).
Flertallet påpekte viktigheten av klare
kommandolinjer og ansvarsforhold, og viste til at NSM har ansvar
for forebyggende sikkerhetstjeneste etter sikkerhetsloven. Flertallet
merket seg videre at NSM skulle være faglig og admministrativt
underlagt Forsvarsdepartementet, og rapportere til Forsvarsdepartementet
i militær sektor og Justisdepartementet i sivil sektor.
Komiteen vil be om en kontinuerlig
oppdatering på hvordan denne doble rapporteringen virker
og be departementet sørge for at det ikke hersker tvil
om at det er Forsvarsdepartementet som har etatsstyringsansvaret
for NSM.
Som beskrevet i kapittel 5.3.2, tas det sikte
på at FOKIVs arbeid med å samle militære
erfaringer fra internasjonale operasjoner videreføres ved
FOHK. FOKIV i sin nåværende form foreslås
derfor nedlagt.
Kompetansen knyttet til fredsoperasjoner, spesielt fredsbevarende
operasjoner i FN-rammen, vil imidlertid bli ivaretatt innenfor rammen
av undervisning og kursvirksomhet ved Forsvarets skolesenter, samt
ved det operative miljøet ved FOHK, som skal styre alt norsk
personell som deltar i operasjoner i utlandet.
Forslaget vil ikke ha økonomiske og
administrative konsekvenser.
I 2003 brukte Forsvaret i underkant av 1 200
mill. kroner på forskning og utvikling (FoU). Av dette
gikk om lag 450 mill. kroner til Forsvarets forskningsinstitutt
(FFI), og om lag 540 mill. kroner til større utviklingsprosjekter,
hvorav det største var Norsk sjømålsmissil,
og utvikling innen større materiellanskaffelser, som inkluderer
Joint Strike Fighter System Development & Definition (JSF
SDD). Det resterende, om lag 175 mill. kroner ble brukt på andre
prosjekter innen FoU og eksperimentering. Dette ble utført
i Forsvarsbygg, ved Norwegian Battle Lab & Experimentation (NOBLE),
i industrien og ved andre forskningsinstitusjoner (som f.eks. NUPI,
SINTEF, universiteter og høyskoler).
Gjennom en lavere ambisjon innen utviklingsområdet,
skal de årlige kostnadene til FoU reduseres med om lag
330 mill. kroner snarest mulig og senest innen 2008. Potensialet
for reduksjoner knytter seg i første rekke til et tettere
internasjonalt materiellsamarbeid, og bortfall av store nasjonale
utviklingsprosjekter. Kjøp av hyllevare ved materiellanskaffelser
vil fordele FoU-kostnadene knyttet til materiell på flere
kjøpere. Kostnadene ved utviklingsprosessen blir fordelt
på flere, samtidig som risikoen blir minimalisert, og Forsvaret unngår å ende
opp som enekunde.
Det foreslås å fortsette effektiviseringen
av støttefunksjonene ved FFI. En utredning av virksomheten ved
FFI har identifisert en mulig kostnadsreduksjon på 30 pst.,
relativt til virksomhetsåret 2002. Denne effektiviseringen
er godt i gang, og vil bli fulgt opp av departementet gjennom etatsstyringsdialogen. Årlig kostnadsreduksjon
anslås til om lag 30 mill. kroner basert på en
omsetning på 475 mill. kroner. Noe av dette vil kunne tas
ut i form av lavere basisfinansiering. Også ytterligere
reduksjoner i FFIs ressurstilgang vil bli vurdert.
Nytt styre for Forsvarsmuseet vil bli gitt i
oppdrag å utarbeide forslag til fremtidig organisasjons-
og driftsmodell som ivaretar behovet for en helhetlig og kostnadseffektiv
virksomhet.
Forsvarsdepartementet vil vurdere om driftskostnadene
bør dekkes av en større andel av egeninntekter enn
i dag, bl.a. som følge av at muséene har et besøkstall
på om lag 300 000 pr. år En større grad
av samordning av forskningsvirksomheten med FSS vil også bli vurdert.
Forsvarsmuseets tilknytning vil bli vurdert nærmere.
Komiteen har merket
seg at Forsvarsmuseets styre skal utarbeide forslag om museets fremtidige
organisajons- og driftsmodell, og at Forsvarsdepartementet vil vurdere
en større andel av egeninntekter enn i dag. Komiteen forventer
at Forsvarsdepartementet kommer tilbake til Stortinget med dette
på egnet måte.
Forsvarsdepartementet vil videreføre
samarbeidet med å se på fremtidig forvaltning
av nasjonale festningsverk og kulturminner som Forsvaret i dag står som
eier av. For å ivareta dette arbeidet, er det etablert en
arbeidsgruppe ledet av Arbeids- og administrasjonsdepartementet,
med deltakelse fra Miljøverndepartementet, Utdannings-
og forskningsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Forsvarsdepartementet,
Statsbygg, Forsvarsbygg og Riksantikvaren. Det vises til rapport
fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet i St.prp. nr. 1 (2003-2004).
Komiteens medlemmer viser
til Budsjett-innst. S. nr. 7 (2003-2004) og til Innst. S. nr. 314
(2000-2001), jf. Dok. nr. 8:52 (2000-2001) om opprettelse av et
fond for bevaring av festninger og andre militærhistoriske
bygninger. En enstemmig komité understreket behovet for å organisere
forvaltningen av festninger og andre bygg av kulturhistorisk verdi
som ikke lenger har noen forsvarsmessig betydning. Det var politisk enighet
om at forsvarsledelsen kunne fritas for denne oppgaven, og om at
målet måtte være å ta vare på de kulturhistoriske
verdier til glede og nytte for allmennheten. Komiteen viste til
det arbeid som pågår mellom Forsvaret og miljøvernmyndighetene
om kartlegging og vurdering av de eiendommer som har stor betydning kulturhistorisk
og/eller betydning for naturvern, samt allmennhetens muligheter
til friluftsliv.
Komiteen vil minne om disse merknader
og vedtaket som ble fattet, og forventer at Regjeringen ved AAD,
kommer tilbake til Stortinget med en utredning av ulike ordninger
for organisering av eierskap og forvaltning av eiendommer, bygg
og anlegg med historisk verdi, herunder et fond som skissert i Innst.
S. nr. 314 (2000-2001), jf. Dok. nr. 8:52 (2000-2001). Komiteen viser
for øvrig til Innst. S. nr. 196 (2002-2003), jf. Dok. nr.
8:80 (2002-2003).
Helheten av de tiltak som er beskrevet i denne
proposisjonen innebærer en omstilling av Forsvaret i retning av økt
relevans og operativitet, samt mer effektiv oppgaveutførelse
innenfor logistikk- og støttevirksomheten. Tiltakene muliggjør
- dersom de implementeres på en effektiv og tidsmessig
måte - en videre omlegging i retning av et mer moderne
og fleksibelt Forsvar. Omstillingen må bygge på følgende
prinsipper:
Kontinuerlig omlegging: Forsvaret
må kontinuerlig tilpasses endringene i det sikkerhetspolitiske
bildet og videreutvikle organisasjonen i retning av mer ressurseffektive
tjenester. Dette innebærer at ytterligere tiltak vil identifiseres
i perioden for å nå de overordnede målsettingene
med omleggingen.
Strategisk styring og klare
ansvarsforhold: Hovedansvaret for å gjennomføre
omleggingen ligger hos forsvarssjefen som leder for Forsvarets militære organisasjon,
og han har i denne egenskap ansvaret for å oppnå de
overordnede omleggingsmålene (jf. kapittel 8.2 nedenfor).
Disse vil brytes ned slik at den enkelte sjef vil få et
selvstendig ansvar for resultatene av omleggingen.
Kraft og tempo: Tiltakene
må gjennomføres raskt og med kraft straks nødvendig
implementeringsplanlegging er gjennomført. Dette er særlig
viktig ettersom realiseringen av operativ ambisjon forutsetter en betydelig
frigjøring av ressurser innenfor logistikk- og støttevirksomheten.
Åpenhet og kommunikasjon: Det
er en forutsetning for å lykkes at Forsvarets ansatte,
og andre som blir sterkt berørt av den videre omleggingen,
holdes orientert på en etterrettelig og tidsriktig måte,
og inkluderes i en dialog om de utfordringer og muligheter prosessen
medfører.
Det viktigste målet for omleggingen
2005-2008, er at Forsvaret skal bli best mulig i stand til å håndtere
fremtidens utfordringer, og kunne fremstå som et mest mulig
effektivt sikkerhetspolitisk virkemiddel. Dette forutsetter en modernisering
av den operative struktur, gjennomføring av de personellpolitiske
tiltak, samt en overføring av ressurser fra logistikk-
og støttevirksomheten til operativ drift og investeringer.
Følgende omstillingsmål anbefales
derfor, på bakgrunn av tiltakene skissert i denne proposisjonen:
Ved full effekt forskyves minimum 2 mrd.
2004-kroner fra logistikk- og støttevirksomhet til operativ
virksomhet og materiellinvesteringer, relativt til 2004-nivået.
Av dette frigjøres netto minimum 600 mill. kroner fra Forsvarets
logistikkorganisasjon.
Samtidig søkes følgende økonomisk-administrative delmål
oppnådd: Anslagsvis 34 mrd. 2004-kroner avsettes totalt
til materiellinvesteringer i perioden; antall årsverk i
Forsvarets militære organisasjon bringes ned til anslagsvis
15 000, eksklusive gevinster knyttet til den videre modernisering
av FLO (jf. proposisjonens kapittel 8.5.6); Forsvarets eiendommer,
bygg og anlegg reduseres til maksimalt 3,5 mill. m2 (målet med
pågående omlegging er en reduksjon fra 6 mill.
til 4 mill. m2); og husleieutgiftene pr.
m2 reduseres med inntil 20 pst.
Målene skal oppnås snarest
mulig og senest innen utgangen av 2008. Som skissert i kapittel
1, ligger de overordnede målsettinger for perioden frem
til og med 2005, fast. Blant annet gjelder dette målet
om at Forsvarets militære organisasjon skal bestå av
maksimalt 15 300 årsverk ved utgangen av 2005. Ovennevnte
mål utgjør en ytterligere ambisjon, utover dette.
Den forsvarstruktur som Stortinget vedtok våren 2001
i tilknytning til langtidsplanen for 2002-2005, inkludert kostnadene
som følge av norske PCC-forpliktelser, innebar et budsjettbehov
for 2005-2008 betydelig over dagens nivå, som varslet i
St.prp. nr. 55 (2001-2002).
Gjennom de tiltak som anbefales i denne proposisjonen,
blir dette ressursbehovet betydelig redusert. I sum legger Regjeringen
opp til at Forsvaret i perioden 2005-2008 tilføres 118
mrd. kroner 2004-kroner. Dette gir et årlig gjennomsnittsnivå på 29,5
mrd. kroner i perioden, hvilket innebærer en moderat økning
i forhold til budsjettnivået for 2004. Regjeringen legger med
andre ord opp til en fortsatt betydelig satsning på Forsvaret.
Det er av overordnet betydning å sikre
tilstrekkelig ressurser til materiellinvesteringer, og derved sikre fundamentet
for moderniseringen av Forsvaret. Derfor er dette også gjort
til et hovedmål for omleggingen. Materiellinvesteringene økes
gradvis, og vil ved en vellykket omlegging utgjøre ca.
29 pst. av totalbudsjettet.
Effektiviserings- og innsparingstiltakene muliggjør en
svak reduksjon av driftsutgiftene i perioden, ned til et nivå som
i 2008 er ca. 900 mill. kroner lavere enn 2004-nivået.
Samtidig vil i størrelsesorden 1,5 mrd. kroner overføres
fra drift av logistikk- og støttevirksomheten til operativ
drift inkludert deltagelse i utenlandsoperasjoner. Denne vridningen
av ressursstrømmen er et hovedelement i omleggingen, og,
ved siden av det økte materiellinvesteringsnivået
og anbefalingene på personellsiden, det som skal gjøre
Forsvaret enda bedre i stand til å løse sine oppgaver.
Det må påregnes en betydelig
kostnad for å få realisert omstillingen og besparingspotensialet.
Det er imidlertid viktig å merke seg at en betydelig andel
av de omstillingsutgiftene som vises i tabell 8.1, relaterer seg til
allerede vedtatt omstilling.
Tabell 8.1 Anslått
utvikling innenfor Forsvarets viktigste kostnadselementer som følge
av omleggingen 2005-2008 (mrd. 2004-kroner)
| 2004 | Gjennomsnitt 2005-2008 | Status etter
fullført omlegging (gitt videreført budsjettramme) |
Investeringer totalt: | 9,3 | 9,8 | 10,3 |
Materiellinvesteringer | 7,4 | 8,5 | 9,4 |
EBA-investeringer | 1,9 | 1,3 | 0,9 |
Drift totalt: | 18,6 | 18,1 | 17,7 |
Drift operativ og styrkeproduksjon | 8,6 | 9,5 | 10,0 |
Drift logistikk- og støttevirksomheten | 10,0 | 8,6 | 7,7 |
Internasjonale operasjoner
(merutg.) | 0,7 | 0,8 | 0,8 |
Omstillingstiltak | 0,6 | 0,8 | 0,7 |
Sum | 29,2 | 29,5 | 29,5 |
St.prp. nr. 42 (2003-2004), s. 125-126 gir en
nærmere vurdering av finansiering av nye kampfly, som ventes gjennomført
i neste langtidsplan for Forsvaret (2009-2012).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at
norsk deltagelse i utviklingen av JSF ennå ikke har materialisert
seg i tilstrekkelig grad i form av konkrete kontrakter for norsk
industri. Dette til tross for at det eksisterer flere industrielle
muligheter i dag enn for ett år siden. Flertallet er
ikke fornøyd med oppnådde resultater, men ser
samtidig at hovedleverandøren av JSF, Lockheed
Martin, og underleverandører i den senere tid
har tatt kontakt med norsk industri for å sikre flere kontrakter. Flertallet er kjent
med at flere norske bedrifter har besvart forespørsler
som nå er til behandling hos Lockheed Martin eller dennes
partnere og underleverandører, samt at Lockheed Martin
og deres partnere har satt i gang stor aktivitet for å identifisere
ytterligere muligheter for industrien. Flertallet mener
at Forsvarsdepartementet også bør forfølge
et spor mot Lockheed Martin som går ut over selve utviklingen
av flyet, der hovedideen vil være å få innpass
for norskutviklede produkter og systemer i Lockheed Martins egne
hovedsystemer, markedsført og solgt over hele verden.
Med bakgrunnen i de muligheter og initiativ
som er nevnt over, og i erkjennelse at fortsatt deltagelse i prosjektet
er viktig spesielt for Forsvaret, men også for industriens
muligheter, så mener flertallet at vi bør fortsette
vår deltagelse i utviklingen av JSF. Flertallet understreker
at norsk deltagelse i prosjektet må vurderes løpende,
og at det industrielle utbyttet er en vesentlig del av en slik vurdering. Flertallet ber
om å bli holdt løpende informert om utviklingen
i prosjektet, herunder også i forbindelse med budsjettet
til høsten.
Flertallet ber Forsvardepartementet
om fortsatt innsats for å legge forholdene til rette for
norsk næringslivs innpass i utviklingen av JSF.
Flertallet mener for øvrig
at en forutsetning for å anskaffe nye kampfly er at norsk
forsvars- og forsvarsrelatert industri får et godt og rettferdig
industrielt utbytte. Flertallet vil vise til at beslutning
om eventuelt kjøp av nye jagerfly først skal skje
omkring år 2008 og at deltakelse i utviklingsprosjekter
ikke betyr at det er foretatt valg av fly på det nåværende
tidspunkt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
en snarlig avgjørelse på kampflyprosjektet og
ser nødvendigheten av at det treffes en prinsipiell beslutning
om en slik anskaffelse. Disse medlemmer viser til
at finansieringen og omfanget av norsk deltagelse i utviklingsarbeidet
og senere leveranser må være inkorporert og ferdigforhandlet
når Stortinget blir inviterte til beslutning. For disse
medlemmer er det en selvfølge at deltagelse i og
anskaffelse av nye kampfly må betales i tillegg til de
normale forsvarsbudsjettrammer og slås fast allerede nå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet viser til at statsråden, i den åpne
høring 13. juni 2002 og ved senere anledninger, hevdet
at norsk industris muligheter for deltagelse i utvikling og leveranser
til JSF-prosjektet var avhengig av industriens egen dyktighet i
markedsføring og kvalitet på produkter. Statsråden
kunne således oppfattes som om det ikke var noen kobling mellom
norske myndigheters deltagelse i prosjektet og industriens muligheter.
Det ble også avvist og er senere blitt understreket at
myndighetene kunne kreve større sikkerhet for gjenkjøp
og norsk industris leveranser, slik som ellers har vært
vanlig ved større utstyrsanskaffelser, f.eks. fregattkjøpet.
Disse medlemmer vil vise til
brev fra NHO sendt til forsvarskomiteen 1. juni 2004 som lyder:
"FORSVARSINDUSTRIENS BETYDNING FOR FORSVARETS LANGSIKTIGE
UTVIKLING
I forbindelse med behandlingen av St.prp.
nr. 42, vil Norske Forsvarsleveranser (NFL) peke på viktige momenter
som vi håper at komiteen vil vektlegge i behandlingen av
denne. Disse momentene er først og fremst av forsvarspolitisk
art, men vi berører også momenter som er av stor
forsknings-, nærings- og regionalpolitisk betydning.
1.
Forsvarets behov for en nasjonal forsvarsindustri
Forsvarsindustriens
betydning for Forsvarets langsiktige utvikling behandles ikke i
proposisjonen, dette til tross for at temaet er av avgjørende
betydning i denne sammenheng.
De disposisjoner Forsvaret
gjør på investerings- og utviklingssiden i perioden
2005-2008, vil i realiteten bestemme om Norge har en forsvarsindustri
ved utgangen av dette tiåret. Det vil igjen legge sterke
føringer på Forsvarets handlefrihet i perioden
2010-2020, en periode som med stor sannsynlighet vil medføre
et annet trusselbilde enn dagens.
Dersom man ønsker å utvikle/videreutvikle
norsk forsvarsindustri, så må alle aktører
som kan bidra til å påvirke utviklingen positivt
ville det og samarbeide etter en felles langsiktig strategi. Stortinget
sluttet seg til en slik strategi ved behandlingen av St.prp. 59 (1997-1998),
jf. Inst. S. Nr. 236 (1997-1998). Strategien har en tidshorisont
på 10-15 år. Industrien har forholdt seg til denne
strategien som en sentral del av rammebetingelsene og gjort sine
disposisjoner utfra dette. At Regjeringen nå ser bort
fra denne strategien får derfor dramatiske konsekvenser.
NFL
er i denne sammenheng særlig opptatt av at forsvarskomiteen
legger vekt på at:– Forsvaret av Norge er avhengig av
utstyr utviklet for norske forhold. Dette er en norsk forsvarsindustri
en garantist for.
– Det på lang sikt er
fordyrende for Forsvaret å utelukkende kjøpe utenlandsk
materiell når det ikke finnes norske konkurrenter.
– Transformajsonen av Forsvaret
stiller nye krav som ikke kan møtes på en kosteffektiv
måte uten et tett samarbeid mellom Forsvaret og industrien
2.
Kampfly-saken
Den altoverveiende del av Forsvarets
investeringer i perioden 2010-20 vil gå til utvikling og
innkjøp av nye kampfly. NFL vil minne om at kampflysaken
er den viktigste enkeltsaken Forsvaret står overfor i langtidsperioden
2005-2008.
NFL er svært opptatt av at kampflysaken
trekkes inn i behandlingen av proposisjonen. Dette særlig
fordi:– Nye
kampfly vil koste nærmere 40 mrd. NOK, noe som vil fortrenge
andre materiellanskaffelser i mange år.
– Per i dag er det ingen signaler
om at denne anskaffelsen vil komme norsk forsvarsindustri til gode.
I realiteten vil dette bety en nedleggelse av den norske forsvarsindustrien
med de konsekvenser dette får for Forsvaret, for norske
distrikter og for våre 5.000 arbeidstakere og deres familier.
3.
Teknologi og utvikling
En proaktiv holdning til teknologisk
utviklingsarbeid preger våre alliertes handlinger i forsvarssektoren.
Forsvarsindustrien ses på som en viktig teknologisk drivkraft
- både for de militære styrker og for det sivile samfunn.
Dette er en holdning som ikke gjenspeiles i vår langtidsproposisjon.
4.
Nærings- og regionalpolitikk
Nærings-
og regionalpolitikk har vært et sentralt tema på den
politiske arena i mange år. – Forsvarsindustrien har 5.000 ansatte
og skaper i dag høyteknologiske arbeidsplasser i deler
av landet som ellers er lite næringsmessig utviklet. Dette gjelder
blant annet innlands-Norge, Sørlandet, Trøndelag
og i Nordland. Disse virksomhetene og deres lokalsamfunn, blir
i høyeste grad berørt av Stortingets behandling
av langtidsproposisjonen.
5. Konklusjon
NHO/NFL
foreslår at det ifm behandlingen av proposisjonen fattes
vedtak om at en forutsetning for å anskaffe nye kampfly
er at norsk forsvars-og forsvarsrelatert industri tilgodesees med
oppdrag som i omfang og teknologinivå tilsvarer innholdet
i kampflyanskaffelsen. Slik situasjonen er i dag, kan det se ut som
at eneste mulighet for å få til industrikontrakter,
er å kreve forsvarskontrakter overfor amerikanske myndigheter
på andre områder enn JSF-prosjektet. Det betyr
indirekte gjenkjøp. For å muliggjøre
dette, må dette arbeidet starte så raskt som mulig.
I
tillegg er det helt avgjørende at det etableres en reell konkurranse
mellom de aktuelle kampflyalternativene Joint Strike Fighter og
Eurofighter.
Videre vil vi be om at Stortinget presiserer
at en forventer at Regjeringen umiddelbart følger opp strategien
for norsk forsvars- og forsvarsrelatert industri (St. Prp. Nr. 59
(1997-98)). Dette betyr at samarbeidet mellom Forsvarsdepartementet,
Forsvaret og industrien om å utnytte de mulighetene Forsvarets
anskaffelser gir for å videreutvikle norsk forsvarsindustri
og annen høyteknologisk virksomhet i Norge videreføres
slik det er beskrevet i proposisjonen, og at nødvendige
ressurser stilles til rådighet for dette arbeidet."
Videre vises det til at ikke eksisterer en proaktiv holdning
i forhold til teknologisk utviklingsarbeid i langtidsproposisjonen,
dette er noe som preger våre alliertes handlinger i forsvarssektoren.
"ST.PRP. 42 DEN VIDERE MODERNISERINGEN AV FORSVARET
I PERIODEN 2005 - 2008
I forbindelse med behandlingen
av St.prp. nr. 42 vil Landsorganisasjonen i Norge (LO) påpeke
enkelte momenter av forsvars-, nærings- og regionalpolitisk betydning
som vi mener Forsvarskomiteen må vektlegge i behandlingen
av proposisjonen.
Forsvarets behov for en nasjonal
forsvarsindustri
Forsvarsindustriens betydning for
Forsvarets langsiktige utvikling behandles ikke i proposisjonen
selv om temaet er av avgjørende betydning i denne sammenheng.
De disposisjoner Forsvaret gjør på investerings-
og utviklingssiden i perioden 2005-2008, vil i realiteten bestemme
om Norge har en forsvarsindustri ved utgangen av tiåret.
For å utvikle
og videreutvikle norsk forsvarsindustri må alle aktuelle
aktører bidra til positivt å påvike utviklingen
og samarbeide etter en felles langsiktig strategi. Stortinget sluttet
seg til en slik strategi ved behandlingen av St.prp. 59 (1997-1998),
jf. Inst. S. Nr. 236 (1997-1998).
Forsvarskomiteen
må vektlegge følgende forhold:– Forsvar av Norge er avhengig
av utstyr utviklet for norske forhold. Dette er en norsk forsvarsindustri en
garantist for.
– Uten norske konkurrenter vil
det på sikt være fordyrende å utelukkende
kjøpe utenlandsk materiell.
– Omstillingen i Forsvaret stiller
nye krav som ikke kan møtes på en kosteffektiv
måte uten et tett samarbeid mellom Forsvaret og industrien
Teknologi-,
nærings- og regionalpolitikk
Forsvarsindustrien
er en viktig teknologisk drivkraft – både for
de militære styrker og for det sivile samfunn. Dette forhold
gjenspeiles ikke i langtidsproposisjon. Forsvarsindustrien ansetter
og skaper høyteknologiske arbeidsplasser i deler av landet
som ellers er svakt næringsmessig utviklet. Dette gjelder
blant annet innlands-Norge, Sørlandet, Trøndelag
og i Nordland. Forsvarsbedriftene, de ansatte og deres lokalsamfunn, blir
i høyeste grad berørt av Stortingets behandling
av langtidsproposisjonen.
Anskaffelse av nye kampfly
Forsvarets
investeringer i perioden 2010-20 vil hovedsaklig være preget
av utvikling og innkjøp av nye kampfly. Dette er den viktigste
enkeltsaken Forsvaret står overfor i langtidsperioden 2005-2008.
LO mener at kampflysaken må behandles i sammenheng med proposisjonen
fordi størrelsen på kostnaden (40 mrd.) i seg
selv gjør at den vil dominere materialanskaffelser i mange år.
LO konstaterer dessuten at det ikke er noen konkrete signaler om
at anskaffelsen kommer norsk industri til gode.
LO
ber i likhet med NHO/NFL (Norske Forsvarleveranser) om
at det i forbindelse med behandlingen av proposisjonen fattes vedtak
om at en forutsetning for å anskaffe nye kampfly er at
norsk forsvars- og forsvarsrelatert industri tilgodesees med oppdrag
som i omfang og teknologinivå tilsvarer innholdet i kampflyanskaffelsen.
Slik situasjonen er i dag ser det ut som at eneste mulighet for å få til
industrikontrakter er å kreve forsvarskontrakter overfor
amerikanske myndigheter på andre områder enn JSF-prosjektet.
Det betyr indirekte gjenkjøp. For å muliggjøre
dette, må dette arbeidet starte så raskt som mulig.
Det er i tillegg av avgjørende betydning at det etableres
en reell konkurranse mellom de aktuelle kampflyalternativene.
LO
ber Stortinget presisere at en forventer at Regjeringen umiddelbart
følger opp strategien for norsk forsvars- og forsvarsrelatert
industri, jf. St. Prp. Nr. 59 (1997-98), og at nødvendige
ressurser stilles til rådighet for dette."
Disse medlemmer viser videre
til brev fra LO sendt til forsvarskomiteen 4. juni 2004. I brevet
pekes det på at de disposisjoner Forsvaret gjør
på investerings- og utviklingssiden i perioden 2005-2008,
vil i realiteten bestemme om Norge har en forsvarsindustri ved utgangen
av tiåret. Videre sies det at for å utvikle norsk
forsvarsindustri må alle aktuelle aktører bidra
til positivt å påvirke utviklingen og samarbeide
etter en felles langsiktig strategi. Disse medlemmer ser det
som en nødvendighet at Regjeringen følger de signaler
som gis fra arbeidsgiverorganisasjonen og arbeidstakerorganisasjonen
for å sikre norske industriarbeidsplasser og at industrien
får mulighet til å være med på kompetansehevende
oppdrag som vil sikre innovasjon og vekst i næringen. Disse
medlemmer vil slå fast at norsk industris deltakelse
i utvikling og produksjon av nye kampfly må være
en betingelse for senere anskaffelse. På denne bakgrunn
vil disse medlemmer fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
til grunn for anskaffelse av nye kampfly at norsk forsvarsindustri
og forsvarsrelatert industri tilgodeses med oppdrag som i omfang
og teknologinivå tilsvarer innholdet i kampflyanskaffelsen."
Disse medlemmer vil trekke frem
at norsk forsvarsindustri i hovedsak på grunn av høye
lønnskostnader, må satse på kompetansekrevende
oppdrag. Dette medfører at det er av avgjørende
betydning for industrien at de avtaler industrien får tilbud
om i forbindelse med utviklingsprosjekter må være
av en slik karakter at dette er sammenfallende med hva industrien
kan tilby av tjenester og produksjon. Dette vil gjenspeile seg i
at aktuelle oppdrag vil være av utviklende og høyteknologisk
karakter fremfor ren produksjon av allerede utviklede produkter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at det er påført kostnader på flere hundre
millioner kroner, og at det er planlagt å bruke hundre
millioner kroner per år for JSF-prosjektet, men at det
er liten grunn til å være fornøyd med utviklingen,
slik brevene fra NHO og LO viser. Disse medlemmer er
ikke innstilt på å fortsette å støtte bevilgningene
til JSF med mindre NHO og LO erklærer seg fornøyd
med utviklingen. JSF-prosjektet skal evalueres i juni måned
og disse medlemmer anser det ikke for forsvarlig å benytte
flere penger til dette prosjektet med mindre det senere kommer en
dramatisk forbedret holdning fra JSF.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen avslutte
den nåværende utviklingsavtale om JSF og begrunne
dette med den mangelfulle realiseringen av utviklingsavtalen."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet ser det som en stor utfordring å kunne
forutse de teknologiske og kapasitetsmessige behov som vil ligge
til grunn for en kampflyanskaffelse ca. år 2020. Derfor ønsker disse medlemmer å gjøre
anskaffelsen fleksibel på den måten at det åpnes
for et delt innkjøp av nye kampfly. Det vil kunne innebære
at man kan kjøpe inn fly fra eventuelt flere produsenter
og anskaffelsen kan foretas over et bredere tidsaspekt, slik at
ny teknologi og kapabilitet kan hensyntas i anskaffelsesprosessen.
Disse medlemmer fremmer med denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
mulighetene for delt innkjøp av nye kampfly, og at Regjeringen
utreder konsekvensene ved split-buy-forhold til de nå aktuelle leverandører
av nye kampfly."
Disse medlemmer finner det uansvarlig å fortsette
et prosjekt med kostnader på ca. 100 mill. kroner pr. år
over en tiårs periode, når de forutsetninger som
lå til grunn for en videre deltakelse ikke er til stede,
og vil derfor foreslå at utviklingsprosjektet skrinlegges
fra og med juli 2004.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartiviser til de foreløpige planene
om innkjøp av 48 nye kampfly etter 2001. Det er stor usikkerhet
knyttet til det kostnadsmessige omfanget en slik anskaffelse vil
ha, men Forsvarssjefen har anslått i sin militærfaglige
utredning et samlet kostnadsomfang på mellom 26 og 38 mrd.
2004-kroner.
Dette medlemviser
til at investeringsbehovet knyttet til anskaffelse av nye kampfly
er svært omfattende. I tillegg ligger innkjøpene
som er planlagt 10-15 år frem i tid, og er beheftet med
stor usikkerhet i sin nåværende fase. Dette
medlemvil på denne
bakgrunn uttrykke stor skepsis til fremdriften av prosessen knyttet
til innkjøp av nye kampfly. De inngåtte utviklingsprosjektene
legger svært sterke føringer for valg av fremtidige
kampfly, som i til dels omfattende grad legger til grunn Regjeringens
syn på i hvilken retning norsk forsvar bør utvikles
de neste 30 årene. Dette er imidlertid synspunkter det
i høyeste grad er uenighet om.
Dette medlemmener
derfor at de inngåtte utviklingsprosjektene må termineres.
Det må isteden gjennomføres en bredere vurdering
av mulige fremtidige alternativer for kontroll over eget luftrom
til grunn, som andre kampflyalternativer, anskaffelse av færre kampfly
enn vedtatt, ubemannede fly eller andre typer luftovervåkning
og luftvern. Dette medlemfremmer
følgende forslag:
"De inngåtte utviklingsprosjektene
knyttet til innkjøp av nye kampfly termineres. Det gjennomføres
en bred utredning om mulige alternativer for kontroll over eget
luftrom i fremtiden."
En absolutt forutsetning for å realisere
denne utviklingen, er at det gripes fatt i de underliggende faktorer
som driver Forsvarets kostnadsutvikling. Etterberegninger viser
at spesielt Forsvarets driftsutgifter gjennom årene har økt
mer enn inflasjonen, samtidig som materiellinvesteringskostnadene øker
som følge av et stadig høyere teknologisk nivå.
På driftskostnadssiden er det maktpåliggende å oppnå en
fremtidig utvikling som er på linje med utviklingen i samfunnet ellers.
De kostnadsberegninger som ligger til grunn for anbefalingen om økonomiske
rammer, er derfor basert på satser for driftskostnadsvekst
som er betydelig lavere enn de historiske. De utfordringer som kostnadsutviklingen
medfører, både på drifts- og materiellinvesteringssiden,
søkes håndtert gjennom overordnede mål
knyttet til Forsvarets driftskostnader og en rekke konkrete tiltak.
Disse inkluderer bl.a.:
– Forsterket
styring av tildelingen av driftsmidler, med prioritet til operativ
aktivitet foran støtteaktivitet.
– Forslag og tiltak i tilknytning
til personell med mål å ha den samme lønnsutvikling
som samfunnet for øvrig (befalsordning, utdanning, revisjon
av Forsvarets lønnssystem mv.).
– Flernasjonalt samarbeid og strengere
prioritering av prosjekter for å få en bedre utnyttelse
av ressursene som brukes på materiellinvesteringer og drift
av materiellet.
Behov for midler til avgangsstimulerende tiltak (AST)
for personell er på om lag 3,2 mrd. 2004-kroner i perioden
2005-2008, jf. tabell 8.1. Av dette er 1,7 mrd. kroner kostnader
som følger av allerede vedtatt omstilling. Om lag 75 pst.
av de totale omstillingskostnadene i 2005 er relatert til allerede
vedtatte forslag. Tiltakene som foreslås i denne proposisjonen
vil innebære kostnader på 1,4 mrd. kroner. Ettersom
det er ønskelig å realisere besparelsene tidligst
mulig, påløper en stor del av kostnadene de første årene.
De organisatoriske endringene som følger
av forslagene, krever relativt moderate investeringer i eiendom, bygg
og anlegg. Kraftsamlingen til færre baser og nyinvesteringer
i kvarter som følge av nye vervede, medfører behov
for EBA-investeringer. På den annen side vil nytt logistikk-
og støttekonsept, omstillingen av FLO, færre lagre
og verksteder, samt redusert antall distrikter som følge
av kvalitetsreformen i HV, bidra til å redusere det totale
behovet for EBA. Samlet sett er det avsatt 5 mrd. kroner til EBA-investeringer
i perioden, hvorav en betydelig andel er knyttet til den allerede
pågående omleggingen.
Selv om omleggingen 2002-2005 i all hovedsak
har vært vellykket, er det blitt klargjort et behov for
ytterligere virkemidler knyttet til styringen av omleggingen. Dette
gjelder spesielt på personellområdet. De viktigste
virkemidler for perioden 2005-2008 er skisseres i St.prp. nr. 42
(2003-2004), kap 8.5, side 114 - 120.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at Regjeringen på flere områder legger
opp til økt grad av bortsettelse av oppgaver til sivil
sektor, gjennom privatisering, konkurranseutsetting, Offentlig-Privat Partnerskap
(OPP), Offentlig-Privat Samarbeid (OPS) og annen bortsetting av
oppgaver. Begrunnelsen for denne ønskede utviklingen fra
Regjeringens side er gjennomgående at effektiviseringsgevinster
angivelig vil kunne hentes ut ved ulike former for bortsetting av oppgaver
til sivile.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen ønsker å bruke bl.a. ulike former
for løsningsmodeller som involverer privat virksomhet for å oppnå dette. Flertallet viser
til at dette kan inkludere konkurranseutsetting, bortsetting, partnering
og offentlig-privat samarbeid (OPS), innenfor rammen av et helhetlig konsept
for offentlig-privat partnerskap (OPP). Flertallet viser
til at det også fra tidligere finnes eksempler på OPS
i Forsvaret.
Flertallet støtter behovet
for å finne løsninger som er totaløkonomisk
gunstige for Forsvaret og samfunnet for øvrig gjennom å anvende
et bredt spekter av virkemidler, og dermed bidra til å frigjøre
ytterligere midler til operativ virksomhet og materiellinvesteringer
i Forsvaret.
Flertallet vil imidlertid understreke
at bortsetting og andre former for offentlig-private løsninger
ikke er et mål i seg, og at eventuelle beslutninger om å iverksette
slike løsninger må baseres på grundige
og helhetlige vurderinger der alle relevante forhold belyses.
Flertallet mener at forutsetningen
for kjøp og utsetting av støttefunksjoner skal
være at det må dokumenteres at det gir mer kostnadseffektive
og bedre tjenester for brukerne (Forsvaret) og høyere kvalitet
og effektivitet totalt sett. Det må legges avgjørende
vekt på beredskap og leveringssikkerhet. Flertallet vil også trekke
frem kompetanse som en sentral dimensjon i denne forbindelse, og
understreker at det er av stor betydning at Forsvaret har sikker
tilgang til den kompetanse som er nødvendig for at virksomheten
skal kunne utøves på en troverdig og effektiv
måte både i fred, krise og krig. Flertallet mener
at også samfunnsøkonomiske hensyn må vektlegges.
Flertallet viser til eksempler
fra andre land der sivile kontraktører er benyttet som
stridende og til f.eks. fangebehandling. Flertallet mener
denne type bruk av private firmaer er uakseptabel, og understreker at
denne typen avtaler ikke kan inngås av det norske forsvaret.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
meget tilfreds med at Forsvaret kan nyte godt av en aktiv konkurranse
på de områder som egner seg for sivile bedrifter
som leverandører til Forsvaret. For at det militære
forsvaret kan konsentrere seg om sine egentlige oppgaver bør
flest mulig tjenester kjøpes fra sivile vare- og tjenesteprodusenter, men
da under den klare forutsetning at det ikke dreier seg om de tjenester
Forsvaret må sikre seg en egen kompetanse på i
tilfelle krig eller krigslignende situasjoner.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil for det første påpeke
at det i svært liten grad er konsekvensutredet hvorvidt økt
innkjøp av private tjenester og bortsetting av oppgaver
til sivile faktisk vil ha store effektiviseringsgevinster for Forsvaret. Disse medlemmer vil
gå imot at det settes ut oppgaver til private bedrifter
med økonomiske innsparingshensyn som motiv, uten at det
på en tilfredsstillende måte er godtgjort at dette
faktisk vil bli konsekvensen av privatiseringen.
Disse medlemmer viser videre
til at Forsvarets oppgaver og aktiviteter på mange måter
skiller seg vesentlig fra oppgaver og aktiviteter som utføres
i offentlig regi på øvrige samfunnsområder.
Forsvarets oppgaver henger i overveiende grad sammen med vitale
samfunnsinteresser og grunnleggende samfunnssikkerhet. Disse
medlemmer er selvsagt ikke ukjent med at deler av Forsvarets
virksomhet uten nevneverdige organisatoriske problemer kan ses på atskilt
fra øvrig virksomhet, som nødvendigvis i større grad
må være integrert i Forsvarets samlede aktivitet. Det
er imidlertid urovekkende at dette er et moment som fra Regjeringens
side i seg selv synes å være tilstrekkelig som
begrunnelse for privatisering. Disse medlemmer savner
derfor en grundigere analyse av mulige uforutsette konsekvenser
av bortsetting av oppgaver til sivil sektor, og mener en slik analyse
må gjennomføres før omfattende privatisering
av Forsvarets oppgaver igangsettes.
Disse medlemmer vektlegger i
tillegg det betydelige kompetanse- og kunnskapsgrunnlaget som vil
kunne gå tapt ved overføring av oppgaver som i
dag utføres i Forsvaret til sivil sektor. Selv oppgaver
som det er vanskelig å argumentere for at nødvendigvis
må utføres innenfor rammene av Forsvarets egen
organisasjon, kan det av fleksibilitets-, kunnskaps- og kompetansehensyn
likevel være hensiktsmessig å beholde innenfor
rammene av Forsvarets egen organisasjon. Disse medlemmer vektlegger
i denne sammenhengen at kunnskap- og kompetanse knyttet til utførelse
av Forsvarets ulike oppgaver ikke nødvendigvis kan overføres
til sivil sektor sammen med oppgaven som eventuelt overføres.
Erfaringsgrunnlaget fra tidligere bortsetting av oppgaver i Forsvaret
er svært begrenset. Regjeringen synes ikke å ha
til hensikt å fremskaffe slikt erfaringsgrunnlag før
slik bortsetting gjennomføres. Dette er bekymringsfullt.
Disse medlemmer vil derfor gå sterkt
imot bruk av privatisering, konkurranseutsetting, Offentlig-Privat
Partnerskap (OPP), Offentlig-Privat Samarbeid (OPS) og annen bortsetting
av oppgaver i Forsvaret. Regjeringen må etter disse medlemmers syn gjennomføre
en helhetlig og grundig utredning av ulike konsekvenser denne typen
overføring av oppgaver til sivil sektor vil kunne ha.
Omleggingen vil bidra til at Forsvaret står
bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer.
Gevinster ved omleggingen hentes derfor ikke bare ut i inneværende og
neste langtidsperiode. De grep som foretas nå, er også med
på å legge grunnlaget for et bedre norsk forsvar
i perioden etter 2008. Nedenfor skisseres kort noen av de utfordringer
Forsvaret blir stilt overfor, hvordan de grep som foretas i den
pågående omleggingen bidrar til å styrke
Forsvarets evne til å kunne møte disse, samt hvilke
utfordringer som gjenstår. St.prp. nr. 42 (2003-2004),
s. 121-126 redegjør nærmere for disse premissene,
og de viktigste momentene er:
– Uforutsigbarhet
krever et kontinuerlig fleksibelt forsvar
– Fortsatt høy oppslutning
om Forsvaret er avgjørende
– Operativ evne må være
kjernen i Forsvarets virksomhet
– Forsvaret må rekruttere
rett personell med rett kompetanse
– Forsvaret må få kontroll
over utgiftsveksten og gjennom ytterligere rasjonaliseringer, skape
rom for å prioritere materiellinvesteringer
– Forsvaret må være
relevant i dag og for fremtiden.
De prinsipper, økonomiske rammer og
virkemidler som er beskrevet i det foregående, skaper til
sammen et godt grunnlag og den nødvendige handlefrihet
for å lykkes i den videre omleggingen av Forsvaret. Dette arbeidet
vil være krevende, og medføre betydelige utfordringer
også i perioden 2005-2008.
Skal utviklingen i Forsvarets driftsutgifter
holdes innenfor de rammer som er omtalt ovenfor, må alle
de tiltak som beskrives gjennomføres med kraft og hurtighet.
Alternativet til fortsatt omlegging er stagnasjon og en gradvis
svekkelse av Forsvarets relevans og troverdighet. Gjennom å bygge
videre på de gode resultater som er oppnådd i
inneværende langtidsperiode, vil en gjennomføring
og aktiv oppfølging av de tiltak og grep som er beskrevet
i denne proposisjonen, bidra til å gi oss et enda bedre
norsk forsvar.
Komiteen vil bemerke
at erfaring med kostnadsberegninger i Forsvaret viser at det er
risiko for at kostnadene blir høyere enn antatt både
ved anskaffelser og drift. Driftsinnsparinger gjennom rasjonaliseringstiltak støter
ofte på motstand som igjen fører til at de bestemte
innsparingsmålene ikke blir oppnådd.
Komiteen mener det er grunn til å ta
inn over seg at det ligger økonomisk usikkerhet i de beregninger
og forutsetninger i den fremlagte proposisjon. Komiteen understreker
også at ovennevnte betraktninger ytterligere virker til å forsterke
budskapet om at de rasjonaliserings- og effektiviseringsgrep som
anbefales i proposisjonen, og som støttes i denne innstillingen,
er av overordnet betydning for å skape et moderne og fleksibelt
forsvar. På denne bakgrunn er det komiteens syn
at en vellykket gjennomføring av disse tiltakene må ha
den aller høyeste prioritet for hele forsvarssektoren i
perioden. Dette inkluderer de tiltak som er skissert som virkemidler
for å bringe driftskostnadsveksten under kontroll. Komiteen understreker at
nettopp den usikkerhet som ligger i forutsetningene, ytterligere
styrker behovet for å gjennomføre omleggingen
med kraft, styrke og hastighet. Komiteen ber derfor
om at kostnadsutviklingen og de foreslåtte innsparingstiltak
følges nøye, og at Stortinget orienteres ved avvik.
Komiteen er klar over at enkelte
forslag i denne innstillingen innebærer noe økte
utgifter ift. proposisjonens forslag. Imidlertid anser komiteen at
det også fremmes forslag som gir en betydelig innsparing
ift. proposisjonen. Totalt sett er det komiteens syn
at disse forhold balanserer hverandre ut i rimelig grad. Komiteen viser
i denne sammenheng også til at det bør etterstrebes å hente
ut betydelig større innsparinger i FLO enn det proposisjonen
anbefaler.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti understreker at det
er av overordnet betydning - gitt det generelle presset på statsbudsjettet
- at Forsvaret holder seg innenfor rammen på 118 mrd. kroner
i perioden. Skulle det vise seg at det i perioden oppstår
en ubalanse mellom Forsvarets utgifter og dets bevilgninger, er
det disse medlemmers syn at dette må håndteres
ved at departementet kommer tilbake til Stortinget med ytterligere
forslag til innsparingstiltak, da fortrinnsvis innenfor logistikk-
og støttevirksomheten.
Komiteen er bekymret
over kostnader knyttet til overtid og eksterne konsulenter. Komiteen presiserer
at ansatte som mottar avgangsstimulerende tiltak ikke samtidig kan
leies inn som konsulenter. Komiteen vil advar mot
overdreven bruk av konsulenter.
Komiteen vil videre be om at
budsjettdisiplinen og regnskapsfunksjonene bringes i samsvar med økonomireglementet
for staten.
Komiteen viser til at det fortsatt
synes vanskelig å få full kontroll over driftsutgiftene
innen Forsvaret. Komiteen vil i den sammenheng peke
på at Forsvarets lønnsutvikling i dag er om lag
1 pst. høyere enn i staten for øvrig og kostnadene
ved den planlagte nedbemanning er betydelige. Dette erkjennes i
proposisjonen når at det slås fast at:
"Forsvarets driftutgifter, i første rekke
personellkostnader, har økt betydelig mer enn kostnadsutviklingen
i samfunnet for øvrig."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er bekymret over
at kostnader knyttet til overtid og eksterne konsulenter i løpet
av 2003 og så langt i 2004 beløper seg opp mot
1 milliard kroner. Disse medlemmer kan ikke se annet
enn at dette innebærer at man samtidig som faste stillinger reduseres,
ikke evner å løse oppgavene uten at det brukes
store beløp til ekstern arbeidskraft. Dette er uheldig
både i forhold til Forsvarets prioriteringer og i forhold
til de som utsettes for nedbemanning. Disse medlemmer vil
anmode om at Regjeringen snarest bringer lønnsutviklingen
i Forsvaret i samsvar med staten for øvrig og at man søker å få kontroll
over bruken av ekstern kapasitet og overtidsbruk. Disse medlemmer vil
også be Regjeringen om å intensivere arbeidet
med å samordne stillingsvern og arbeidsbetingelser i Forsvaret
med de alminnelige bestemmelsene i tjenestemannsloven. Disse
medlemmer kan ikke se at det er akseptabelt dersom en for
høy lønnsutvikling eller yrkesoffiserers privilegier
skulle bidra til å svekke den nødvendige omlegging
av Forsvaret.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at etter at en regjering på nytt har sviktet sine klare
og forpliktende løfter til befolkningen og Forsvaret er
forutsigbarheten om de budsjettmidler Forsvaret kan planlegge basert
på enda dårligere enn tidligere. Når
dette sees på bakgrunn av at noe av hovedgrunnlaget for
Forsvarsstudien og langtidsplanen i St.prp. nr. 45 var å sikre
nettopp forutsigbarhet etter mer enn et tiår med uforutsigbarhet
er situasjonen verre enn noen gang. Dette viser seg på nytt i
St.prp. nr. 55 og sist nå i forbindelse med den fremlagte
langtidsproposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietog Senterpartiet ser det slik at det
nå er tvingende nødvendig å innføre
mer forutsigbare langtidsbudsjetter for det norske forsvaret og disse
medlemmer tar på denne bakgrunn opp følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
og legge frem forslag om et 4-årig langstidsbudsjett for
Forsvaret, gjerne basert på en tilpassing av et tilsvarende
system i Danmark."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti legger
til grunn en ramme for den økonomiske dimensjoneringen
av Forsvaret for perioden 2005-2008 på maksimalt 100 mrd.
2004-kroner, eller 25 mrd. årlig.
Det vises i denne sammenhengen til at Norge
er det medlemsland i NATO som bruker nest mest utgifter til Forsvaret
pr. innbygger. Med SVs forslag til økonomisk dimensjonering
vil denne situasjonen endres. Norge vil da være det medlemslandet
i NATO som bruker tredje mest utgifter til Forsvaret pr. innbygger. Skulle
Norge eksempelvis redusert sine forsvarsutgifter til Finlands nivå,
ville våre årlige forsvarsbudsjetter bli på i
underkant av 15 mrd. 2004-kroner. Utviklingen SV foreslår
kan i et slikt perspektiv vanskelig karakteriseres som spesielt
dramatisk.
I overkant av halvparten av innsparingen SV
foreslår på forsvarsbudsjettet kan etter dette
medlemssyn tas inn gjennom innsparings-
og effektiviseringstiltak innenfor driften av Forsvaret. Den øvrige
innsparingen tas inn ved at en del planlagte investeringer termineres, og
ved at investeringsprofilen blir noe mindre omfattende. SVs forslag
til mindreforbruk innebærer vel og merke en mindre ekspansiv
satsning på investeringer i kapasiteter og aktiviteter
som det i hovedsak foreslås brukt midler på ut
fra Regjeringens uttrykte ønske om at Forsvaret i større
grad skal benyttes til internasjonale oppgaver. En konsekvens av
SVs økonomiske dimensjonering for Forsvaret vil måtte
bli mer effektiv drift og et lavere utgiftsnivå innenfor
enkelte av Forsvarets aktiviteter.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
Alle stillinger knyttet til TRADOK, med unntak av Krigsskolen, lokaliseres til Østerdal Garnison.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen opprettholde Forsvarets forvaltningsskole i Halden.
Forslag 3
335-skvadronen videreføres på Gardermoen.
Forslag 4
337-skvadronen lokaliseres til Bardufoss.
Forslag 5
Forsvarets ARBC-skole etableres på Rena.
Forslag 6
Regjeringen bes om å sette i gang arbeidet med en offentlig utredning om verneplikten. Formålet er å belyse de prinsipielle sidene ved verneplikten, og på bred basis vurdere hvilke militære og sivile formål som kan være aktuelle å knytte en modernisert verneplikt til.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen legge ledelseselementet i PRE/landsdekkende til Hovemoen på Lillehammer.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet
Forslag 8
Landsdelskommando Sør-Norge (LDKS) i Trondheim opprettholdes.
Forslag 9
Hauk-klasse MTB-er videreføres og benyttes ut den tekniske levetiden.
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen utrede mulighetene for delt innkjøp av nye kampfly, og at Regjeringen utreder konsekvensene ved split-buy-forhold til de nå aktuelle leverandører av nye kampfly.
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringen opprettholde dagens 18 HV-distrikter.
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen fastsette antall HV-soldater til 70 000.
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen utrede og legge frem forslag om et 4-årig langstidsbudsjett for Forsvaret, gjerne basert på en tilpassing av et tilsvarende system i Danmark.
Forslag 14
Stortinget ber Regjeringen legge til grunn for anskaffelse av nye kampfly at norsk forsvarsindustri og forsvarsrelatert industri tilgodeses med oppdrag som i omfang og teknologinivå tilsvarer innholdet i kampflyanskaffelsen.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 15
Avgjørelse om nedlegging av LDKS utsettes inntil en evaluering av nåværende kommandostruktur foreligger.
Forslag 16
Den samlede IKT-virksomheten i FLO/M forutsettes organisert under én faglig ledelse hvor også styring av den samlede IKT-verdikjede i FLO blir ivaretatt, slik at sikkerheten ivaretas og leveranseevnen styrkes.
Forslag 17
Stortinget ber Regjeringen opprettholde befalsskolene som i dag.
Forslag 18
Stortinget ber Regjeringen utrede omfanget og konsekvensene av planlagt framtidig bruk i alle norske skytefelt, og fremme en sak om dette for Stortinget på egnet måte.
Forslag 19
Stortinget ber Regjeringen utrede bruken av Halkavarre skytefelt, og aktuelle konsekvenser av økt bruk, og fremme en sak om dette for Stortinget på egnet måte.
Forslag 20
FLO lokaliseres med delt divisjonsledelse på henholdsvis Kjeller og Kolsås, som vedtatt i forbindelse med St.prp. nr. 12 (2003-2004), Innst. S. nr. 93 (2003-2004).
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 21
Stortinget ber Regjeringen avslutte den nåværende utviklingsavtale om JSF og begrunne dette med den mangelfulle realiseringen av utviklingsavtalen.
Forslag 22
Nye transportfly til erstatning for dagens C-130-flåte anskaffes utenfor og som tillegg til den ordinære budsjettramme for Forsvaret.
Forslag 23
Stortinget ber Regjeringen sikre norsk deltakelse i prosjekter om utviklingen av nye transportfly.
Forslag 24
Stortinget ber Regjeringen videreføre dagens krigsskole og utdanningsløp.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 25
ISTAR-enheten opprettes ikke.
Forslag 26
Stortinget ber Regjeringen terminere byggingen av fregattdokken ved Haakonsvern.
Forslag 27
De inngåtte utviklingsprosjektene knyttet til innkjøp av nye kampfly termineres. Det gjennomføres en bred utredning om mulige alternativer for kontroll over eget luftrom i fremtiden.
Forslag 28
Heimevernet dimensjoneres til 65 000 mann, samt 2 000 innsatssoldater.
Det gjøres følgende endringer i den geografiske heimevernsstrukturen som er foreslått fra Regjeringens side:
-
– HV 17, med distriktsstab i Alta opprettholdes.
-
– HV 10, med distriktsstab i Jølster opprettholdes.
-
– HV 06 med distriktsstab på Eggemoen opprettholdes.
-
– HV 04 med distriktsstab på Kongsvinger Festning opprettholdes. Distriktsstab på Terningmoen opprettholdes ikke.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 29
Førstegangstjenesten i Heimevernet skal være på minimum 100 operative dager.
Komiteen viser til proposisjonen og det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
(Styrkestruktur)
I
Stortinget slutter seg til Forsvarets fremtidige styrkestruktur som beskrevet i tabell 5.5 i St.prp. nr. 42 (2003-2004) Forsvarsdepartementet gis fullmakt til å iverksette endringene.
(Kommandostrukturen)
II
Landsdelskommando Sør-Norge (LDKS) i Trondheim nedlegges.
(Hæren)
III
Hærens virksomhet organiseres i to deler: Hærens styrker (HSTY) og Hærens transformasjons- og doktrinekommando (TRADOK).
IV
Hærens jegerforband nedlegges. Deler av virksomheten innlemmes i en ISTAR-enhet. FIST/H videreføres i HSTY, og utvides til å omfatte Brigade Nord og øvrige operative elementer i Hæren.
V
Utdannings- og kompetansesenteret for Hærens Samband (SBUKS), Utdannings- og kompetansesenteret for Hærens kamptropper (KAMPUKS) og Utdannings- og kompetansesenteret for Hærens trenvåpen (LOGUKS) nedlegges. Oppgavene videreføres hovedsakelig innenfor HSTY, jf. vedtak III, Forsvarets kompetansesenter for logistikk på Base Sessvollmoen, jf. vedtak XXI, og Forsvarets kompetansesenter for KKIS på Base Jørstadmoen (Lillehammer), jf. vedtak XXIV.
VI
Hærens befalsskole opprettes som en del av HSTY. Samtidig nedlegges Befalsskolen for Hærens kampvåpen, Befalsskolen for Hærens samband og Befalsskolen for Hærens logistikkvåpen. Virksomheten ved Befalsskolen for Hærens logistikkvåpen videreføres dels ved Hærens befalsskole og dels ved Forsvarets kompetansesenter for logistikk på Base Sessvollmoen, jf. vedtak XXI.
(Sjøforsvaret)
VII
Kystjegerkommandoen opprettholdes på Trondenes.
VIII
Det bygges tørrdokk på Haakonsvern, jf. vedtak i Innst. S. nr. 232 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001-2002), primært i offentlig regi, subsidiært som OPS på Haakonsvern.
(Luftforsvaret)
IX
Virksomheten ved Luftforsvarets stasjon Mågerø opprettholdes.
X
Stortinget ber Regjeringen lokalisere de nye enhetshelikoptrene for Kystvakten i nord, når disse ikke er på fartøy eller under vedlikehold av leverandør, til Bardufoss. Regjeringen bes fremme konkrete forslag innen innfasing av de nye enhetshelikoptrene skjer.
XI
De deler av FLO/TVs virksomhet, samt annen forsvarsvirksomhet, som er avhengig av flystripen på Kjeller flyttes til Gardermoen. Overflødige områder avhendes i tråd med retningslinjer for avhending. 335-skvadronens virksomhet på Gardermoen flystasjon legges ned og skvadronen gjenopprettes ved Rygge flystasjon.
XII
Evenes, Torp, Langnes, Værnes og Flesland nedlegges som mobiliseringsflyplasser.
XIII
Styrkeproduksjon til luftvern (NASAMS) ved Base Bodø opprettholdes.
XIV
Luftoperativt inspektorat (LOI), Luftkommando- og kontrollinspektorat (LKKI), Bakkebasert støtteinspektorat (BBSI) og Luftvernets utdannings- og kompetansesenter (FLVUKS) nedlegges. Virksomhetene videreføres under Luftforsvarets utdannings- og kompetanse-senter (LUKS) på Base Rygge.
(Heimevernet)
XV
Det etableres 13 nye HV-distrikter med distriktsstaber og nye geografiske grenser, som erstatning for de 18 eksisterende distriktene:
Ett distrikt omfattende Oslo og Akershus fylker, med distriktsstab på Lutvann, Oslo.
Ett distrikt omfattende Østfold og Vestfold fylker, med distriktsstab på Rygge, ved Moss.
Ett distrikt omfattende Hedmark og Oppland fylker, med distriktsstab på Terningmoen, Elverum, med et underlagt kommandantskap på Kongsvinger festning.
Ett distrikt omfattende Telemark og Buskerud fylker, med distriktsstab i Kongsberg.
Ett distrikt omfattende Aust-Agder og Vest-Agder fylker, med distriktsstab på Kjevik, Kristiansand.
Ett distrikt omfattende Rogaland fylke, med distriktsstab i Vatneleiren, Sandnes.
Ett distrikt omfattende Hordaland fylke og søndre del av Sogn og Fjordane fylke, med distriktsstab på Bergenhus i Bergen.
Ett distrikt omfattende Møre og Romsdal fylke og nordre del av Sogn og Fjordane fylke, med distriktsstab på Setnesmoen ved Åndalsnes.
Ett distrikt omfattende Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag fylker, med distriktsstab på Værnes, Stjørdal.
Ett distrikt omfattende Nordland fylke, med unntak av den nordre delen, med distriktsstab på Drevjamoen, i Vefsn kommune.
Ett distrikt omfattende Troms fylke og nordre del av Nordland, med distriktsstab på Bjerkvik, Nordland.
Ett distrikt omfattende Vest-Finnmark. Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med anbefaling om hvorhvidt distriktsstaben skal lokaliseres til Alta eller til Porsanger.
Ett distrikt omfattende Øst-Finnmark med distriktsstab på Høybuktmoen, Kirkenes.
XVI
Heistadmoen leir nedlegges. Regjeringen gis fullmakt til å avhende overflødige deler av leiren.
XVII
Førstegangstjenesten i Heimevernet skal være minimum 4 måneder, med inntil 3 inntak i året.
Det legges opp til et nytt differensiert øvingsmønster i Heimevernet, slik det er anført i St.prp. nr. 42 (2003-2004).
(Forsvarets logistikkorganisasjon)
XVIII
Mellomnivå vedlikehold for F-16 opprettholdes på Ørland og i Bodø som i dag.
XIX
Stortinget ber Regjeringen utrede en ny etat under Forsvarsdepartementet med et helhetlig ansvar for den utøvende delen av Forsvarets investerings- og innkjøpsvirksomhet. Regjeringen bes komme tilbake til Stortinget med en sak om FLO der innkjøps- og materiellanskaffelser er tatt ut av FLO.
(Personell)
XX
Gjeldende befalsordning justeres slik beskrevet i Innst. S. nr. 234 (2003-2004). Ordningen evalueres i perioden i nært samarbeid med personellorganisasjonene.
(Felles skoler og kompetansesentra)
XXI
Forsvarets kompetansesenter logistikk (FKL) opprettes på Base Sessvollmoen.
XXII
Virksomheten ved Forsvarets ammunisjonsskole i Kjevik (FASK) flyttes til Base Sessvollmoen og videreføres ved Forsvarets kompetansesenter logistikk (FKL), jf. vedtak V. FASK nedlegges.
XXIII
Forsvarets ARBC-skole videreføres på Base Sessvollmoen. Vedtak om å flytte skolen til Base Østerdalen oppheves.
XXIV
Forsvarets kompetansesenter for KKIS (kommando-, kontroll- og informasjonssystemer) etableres på Base Jørstadmoen (Lillehammer).
XXV
Virksomheten ved Forsvarets kompetansesenter for internasjonal virksomhet (FOKIV) videreføres ved FOHK og Forsvarets skolesenter, Akershus festning. FOKIV nedlegges.
XXVI
Forsvarets forvaltningsskoles virksomhet i Halden avvikles, og deler av virksomheten videreføres ved Base Sessvollmoen og ved Forsvarets stabsskole, Akershus festning.
(Forsvarets musikk)
XXVII
Kongelige norske marines musikkorps i Horten og Forsvarets distriktsmusikkorps Trøndelag opprettholdes.
(Investeringsfullmakter)
XXVIII
Stortinget samtykker i at Forsvarsdepartementet kan inngå avtaler med andre nasjoner om materiellbytte. Omfanget av slike avtaler vil være regulert av de enkelte delavtaler som inngås. Materiell som avgis vil være erklært som overskuddsmateriell. Materiell som anskaffes skal være innenfor rammen av vedtatt forsvarsstruktur.
Oslo, i forsvarskomiteen, den 7. juni 2004
Marit Nybakk
leder og ordfører |