Jeg viser til brev av 7. november 2008 hvor komiteens medlemmer
fra Høyre stiller tre spørsmål angående forslag til gjennomføring
av ILO konvensjon nr. 186. Spørsmålene knytter seg til § 1 (virkeområde).
Etter gjeldende rett får ikke sjømannsloven anvendelse for utenlandske
skip. Det foreligger imidlertid en unntaksadgang i § 1 annet ledd
bokstav b nr. 2, men denne adgangen har så vidt jeg kjenner til
ikke blitt benyttet.
I høringsbrevet datert 20. juni 2007 foreslo Sjøfartsdirektoratet
at hele sjømannsloven i utgangspunktet ble gitt direkte
anvendelse for utenlandske skip. På bakgrunn av høringsuttalelser
fra Norges Rederiforbund og Arbeids- og inkluderingsdepartementet
foreslo regjeringen gjennom Ot. prp. nr. 70 (2007-2008) å endre
virkeområdet for utenlandske skip. I stedet for at loven ble gitt
direkte anvendelse, ble det i § 1 nytt sjette ledd foreslått at
loven kan få anvendelse for utenlandske
skip "med de begrensinger som følger av folkeretten …".
Med andre ord er det for det første ikke lagt
opp til en systematikk hvor loven får direkte anvendelse for utenlandske
skip. For det andre stenger loven for å gi den anvendelse for utenlandske
skip dersom folkeretten ikke gir adgang til
det. ILO konvensjon nr. 186 vil, når den trer i kraft, være
en del av folkeretten. Departementet har på denne bakgrunn vanskelig
for å se at lovens virkeområde kan være i strid med konvensjonen.
Departementet vil i denne forbindelse påpeke at Norges Rederiforbund
i sitt brev til komiteen datert 17. oktober 2008, baserer seg på
en uriktig forståelse av lovforslaget når de uttaler at "Nærings-
og handelsdepartementet foreslår at skipssikkerhetsloven og sjømannslovens
regelverk skal gjøres direkte anvendelig overfor utenlandske skip
som befinner seg i norsk havn, norske farvann" etc. De etterfølgende
uttalelsene fra Rederiforbundet om at lovutkastet strider mot folkeretten,
må således ses i lys av den uriktige lovforståelsen.
Spørsmålet om hvilke bestemmelser i loven som vil bli gitt anvendelse
for utenlandske skip, vil departementet eller Sjøfartsdirektoratet
komme tilbake til i forbindelse med utarbeidelse av forskrifter
til detaljert gjennomføring av konvensjonen. I proposisjonen på
s. 11 høyre spalte har imidlertid departementet indikert at det
er bestemmelsene i §§ 3, 21, 22, 27 og 28 som i første rekke vil
være aktuelt å gjøre gjeldende for utenlandske skip.
Havnestatskontroll er stikkprøver på om flaggstaten oppfyller
sine internasjonale forpliktelser. ILO konvensjon nr. 186 gir en
havnestat rett til, men ikke plikt til, å kontrollere at utenlandske
skip oppfyller konvensjonen. Gjennom en internasjonal avtale om havnestatskontroll
av fremmede skip som Norge har bundet seg til, Paris Memorandum
of Understanding (Paris MoU) og EU direktiver, vil det bli stilt
krav om at Norge kontrollerer at forholdene om bord på utenlandske
skip er i samsvar med konvensjonen. For skip som er registrert i
stater som ikke har ratifisert ILO konvensjon nr. 186, skal det
gis såkalt "no more favourable treatment". Hensikten er at det ikke
skal lønne seg å la være å oppfylle konvensjonen. Det vil i den
forbindelse også kunne være aktuelt å nekte et skip med vesentlige
mangler i henhold til konvensjonen, anløp til norsk havn.
Norges Rederiforbund har i sitt brev også påpekt at kontrollen
må skje i henhold til konvensjonen og ikke i henhold til sjømannslovens
regler. Sjømannsloven § 1 gir hjemmel for gjennomføring av konvensjonens
regler ved forskrift. Departementet vil gjennom fastsettelse av
forskrift om havnestatskontroll legge opp til kontroll av utenlandske
skip i henhold til konvensjonens forpliktelser, slik Rederiforbundet påpeker.
Dette er for øvrig nøyaktig den samme systematikk som gjelder for
all annen kontroll som foretas av utenlandske skip gjennom det internasjonale samarbeidet
på området. Den praksis som følges i Norge med hensyn til folkerettens
anvendelse, forutsetter imidlertid at folkerettslige forpliktelser
gjennomføres i norsk rett, i dette tilfellet sjømannsloven.
Hensikten med bestemmelsen i § 1 sjette ledd er å gi departementet
fullmakt til å kunne gi nærmere regler om utenlandske skip innenfor
grensene av folkeretten, og at det i henhold til § 59 kan utføres
kontroll med utenlandske skip.
Etter departementets oppfatning er det ingen grunner som tilsier
at utkastet til § 1 i sjømannsloven vil komplisere gjennomføringen
av konvensjonen, eller at det kan reises tvil om oppgavefordelingen mellom
flaggstat og havnestat.
Departementet vil også understreke at de bindende forpliktelser
om oppgavefordeling som konvensjonen trekker opp mellom flaggstat
og havnestat, også vil bli lagt til grunn ved norsk gjennomføring
og praktisering av konvensjonen.
Den kontrollen som Norge gjennom en årrekke har foretatt av utenlandske
skip på andre områder, først og fremst sikkerhet og miljø, har vært
basert på og praktisert i henhold til internasjonale forpliktelser og
ulike EU direktiver. Departementet har verken gjennom proposisjonen
eller i andre sammenhenger gitt uttrykk for at det ved gjennomføringen
av konvensjonen i norsk rett skulle legges opp til en praktisering
overfor utenlandske skip som skal stå i en særstilling internasjonalt.
Tvert i mot har det vært en klar holdning både i departementet og
i direktoratet at Norge skal legge opp til en kontroll av utenlandske skip
i henhold til de internasjonale forpliktelsene. I den forbindelse
utarbeidet ILO i september 2008 retningslinjer for kontroll av utenlandske
skip, hvor Norge deltok aktivt i forhandlingene. Disse retningslinjene
vil igjen danne en ramme for arbeidet i Paris MoU og EU om havnestatskontroll
av utenlandske skip. Som nevnt er Norge bundet av forpliktelser
under Paris MoU og EUs rettsakter som er inkludert i EØS-avtalen.
Norge vil være blant de første stater som ratifiserer konvensjonen
og ligger tidsmessig helt i første rekke blant de europeiske statene.
Det gjenstår derfor å se hvilken ordlyd for eksempel de øvrige europeiske
stater vil velge i sine gjennomføringslovgivninger. Hovedpoenget
er imidlertid ikke den eksakte ordlyden i de ulike staters gjennomføringslovgivning,
men at kontroll med utenlandske skip gjennom en årrekke har vært
gjenstand for et internasjonalt forpliktende samarbeid, hvor også
Norge har deltatt. Gjennomføringen av ILO konvensjon nr. 186 vil
bare medføre en utvidelse av dette samarbeidet.