Departementet ba i 2005 hovedorganisasjonene og Moderniseringsdepartementet
(nå Fornyings- og administrasjonsdepartementet) om innspill i forhold til
erfaringer med ferieloven. Hensikten var å foreta en kartlegging
og på denne bakgrunn vurdere endringsbehov. Departementet hadde
allerede mottatt konkrete innspill om behov for endring av loven.
Partene mener i all hovedsak at ferieloven er en velfungerende
lov uten de store endringsbehov. Det ble imidlertid pekt på noen
forhold som departementet fant grunn til å vurdere nærmere. I etterkant
av kartleggingen har dessuten EF-domstolen avsagt en dom vedrørende
fortolkningen av arbeidstidsdirektivet som gjør det nødvendig med
enkelte endringer i ferieloven.
Departementet mottok over 30 høringsuttalelser hvorav ca. 20
hadde merknader. Det er redegjort for høringsinstansenes syn på
de ulike vurderinger og forslag i departementets høringsnotat under
de enkelte kapitler i proposisjonen.
For bedre å sikre at arbeidstaker faktisk får avviklet sin ferie
i tråd med arbeidstidsdirektivets krav, foreslås begrensninger i
dagens mulighet til å få manglende avviklet ferie økonomisk kompensert som
et alternativ til faktisk avvikling av feriefritiden. Bare ved sykdom
eller permisjoner i ferieåret skal det være mulig å erstatte manglende
avviklet ferie med økonomisk godtgjørelse. Samtidig foreslås det
at manglende avviklet ferie i andre tilfeller skal overføres til
neste år.
Videre foreslås det at alle arbeidstakere som fyller 60 år i
løpet av ferieåret gis rett til ekstra ferieuke. I dag gjelder det
bare arbeidstakere som fyller 60 år før 1. september. Det foreslås
videre at dagens ubegrensede rett til å avtale forskuddsferie begrenses
til to uker i tråd med hva som gjelder for adgangen til å avtale
overføring av ferie. Det foreslås i tillegg enkelte mindre justeringer
og endringer av lovteknisk karakter.
I tillegg til endringer i ferieloven foreslås lovteknisk endring
i arbeidsmiljøloven for å samle og tydeliggjøre hjemmelsgrunnlaget
for å fastsette den såkalte REACH-forskriften. Det foreslås dessuten
endring i arbeidsmarkedsloven for å sikre hjemmel for at departementet
i forskrift kan fastsette vilkår for innleie av arbeidstakere fra
utleievirksomhet og for tilsyn med slik innleie. Det vises til punktene
7, 8 og 9 i proposisjonen for nærmere redegjørelse av lovteknisk
endring i ferieloven §§ 7 og 9, endring i arbeidsmiljøloven, samt
endring i arbeidsmarkedsloven § 27.
I proposisjonens punkt 11 er det nærmere redegjørelse for merknader
til lovteksten.
Når det gjelder henvisninger til gjeldende rett, arbeidstidsdirektivet,
dommer i EF-domstolen, departementets høringsforslag samt høringsuttalelsene
er dette nærmere redegjort for under de enkelte punkter i proposisjonen.
Det legges til grunn at ferieloven § 11 nr. 2 annet ledd som
på generelt grunnlag åpner opp for økonomisk kompensasjon for manglende
avviklet ferie, ikke er i tråd med arbeidstidsdirektivets artikkel
7 og EF-domstolens fortolkning av direktivet i sak C-124/05. Denne
generelle adgangen kan derfor ikke videreføres. Det må imidlertid
vurderes om retten til å få økonomisk kompensasjon skal videreføres
i enkelte tilfeller ved sykdom/permisjoner og i tilfeller der det dreier
seg om ferie utover direktivets krav til fire uker per år.
Ferieloven § 11 nr. 2 annet ledd åpner opp for økonomisk kompensasjon
for manglende ferieavvikling, både i de tilfeller der sykdom/permisjoner
ikke har gjort det mulig å avvikle ferie og i andre tilfeller der
det i utgangspunktet er i strid med lovens bestemmelser at ferien
ikke er avviklet i løpet av ferieåret. Det antas at EF-domstolens
avgjørelse gir grunnlag for å sondre mellom situasjonene. EF-domstolen
synes å legge stor vekt på at en ordning med økonomisk godtgjørelse
i stedet for avvikling av ferie vil fungere som et (direktivstridig)
incitament til å la være å avvikle ferie. Departementet er enig
i dette, men mener at argumentet først og fremst har gyldighet i
tilfeller hvor manglende ferieavvikling er i strid med lovens uttrykkelige
bestemmelser. Situasjonen er en annen når arbeidstaker ikke har
fått avviklet ferie på grunn av sykdom og permisjoner, jf. § 9 nr.
1 og nr. 2.
EF-domstolen uttaler at den positive effekten av ferien ikke
mister sin betydning selv om den avvikles i neste periode. Departementet
finner imidlertid ikke grunnlag for å strekke denne uttalelsen så
langt at det tilsier et krav om overføring av hele ferien i tilfeller hvor
arbeidstaker f.eks. har hatt permisjon eller vært syk store deler
av ferieåret. Det kan i slike tilfeller argumenteres med at behovet
for ferie ofte ikke er tilstede i samme utstrekning som ellers.
Det vises til at høringsinstansene har vært positive til å beholde
dagens mulighet til å få manglende avviklet ferie kompensert økonomisk
i de tilfeller der det er sykdom eller permisjoner som nevnt i ferieloven
§ 9 nr. 1 og nr. 2 som gjør at ferien ikke er avviklet. Det foreslås
derfor at denne muligheten videreføres, jf. forslaget til endringer
i § 7 nr. 3 annet ledd og § 11 nr. 2 annet ledd.
Flere høringsinstanser har stilt spørsmål ved om begrensningene
i adgangen til å få manglende avviklet ferie økonomisk kompensert
skal gjelde for ekstraferie for arbeidstakere over 60 år.
Det vises til at ferieloven regulerer den lovfestede ferien.
Det vil ikke være i strid med ferieloven å avtale økonomisk kompensasjon
for avtalefestet ferie utover lovens krav. Når det gjelder ekstraferie
for arbeidstakere over 60 år, går denne utover arbeidstidsdirektivets
krav om fire ukers årlig ferie. Det vil derfor ikke, som en tilpasning
til direktivet, være nødvendig å begrense dagens mulighet til å
få denne delen av ferien økonomisk kompensert. Tilsvarende gjelder
for lovens krav om ferie utover fire uker, dvs. den ene dagen.
Det vises til at dagens adgang til å få manglende avviklet ferie
økonomisk kompensert regulerer virkningene av et rettsbrudd (med
unntak av § 9). Arbeidsgiver har etter ferieloven plikt til å sørge
for at arbeidstakeren avvikler både den ordinære ferien på fire
uker og en dag, samt ekstraferien for arbeidstakere over 60 år.
Videre plikter arbeidstaker å avvikle hele denne ferien. Bare i
de tilfeller feriepengene ikke dekker lønnsbortfallet, jf. § 5 nr.
6, kan arbeidstakeren motsette seg dette. Det vil på denne bakgrunn være
underlig å oppstille to ulike regler for virkningen av brudd på
ferielovens regler avhengig av om det dreier seg om ferie innenfor
eller utenfor direktivets minimumsgrenser. I tillegg ville det regelteknisk bli
komplisert å forholde seg til. Det foreslås derfor ikke særlige
regler for manglende avviklet ferie utover direktivets krav om fire
uker.
Det legges til grunn at forslaget om å begrense muligheten for
å yte økonomisk kompensasjon framfor å avvikle ferie vil skape et
større incitament til å etterleve ferielovens krav om at den lovbestemte
ferien skal avvikles i løpet av ferieåret. Det vil fremdeles være
tilfeller der ferien til tross for lovens krav likevel ikke blir
avviklet. Det praktiske alternativet som best sikrer overensstemmelse
med arbeidstidsdirektivets og ferielovens intensjon for disse tilfeller, vil
være en regel om at ikke avviklet ferie skal overføres til påfølgende
år. Departementet er klar over de problemstillingene som er blitt
påpekt fra flere av høringsinstansene knyttet til en slik regel.
Det vises til at dagens adgang til å få manglende avviklet ferie
økonomisk kompensert gjør det enkelt for arbeidsgiver og arbeidstaker
å ordne opp i de tilfeller lovens krav til ferieavvikling ikke er
fulgt. En automatisk overføring av ikke avviklet ferie vil legge et
større press og en aktivitetsplikt på arbeidsgiver for å unngå en
situasjon der arbeidstakeren kan avvikle en lang ferie påfølgende
år. Det antas at en begrensning i adgangen til å få manglende avviklet
ferie økonomisk kompensert vil bidra til at arbeidstakere vil være
interessert i å avvikle ferien innenfor året. Det vil allikevel
kunne være enkelte arbeidstakere som er mer interessert i å overføre
enn å avvikle ferien.
I høringsuttalelsen fra Helse- og omsorgsdepartementet er det
foreslått at manglende avviklet ferie bare skal overføres i de tilfeller
der arbeidstakeren på grunn av arbeidsgiverens forhold ikke har
fått avviklet ferien. Dette vil legge et sterkere press på arbeidstaker
til å faktisk avvikle den lovfestede ferien. Ofte vil det være ulike
omstendigheter som gjør at ferien ikke blir avviklet, og det vil
ikke alltid være klart hvorvidt det skyldes arbeidsgiver eller arbeidstaker. En
slik regel vil rettsteknisk være vankelig å praktisere og det foreslås
derfor ikke en slik begrensning i plikten til å overføre ferien.
Det foreslås en presisering i lovteksten, slik flere har foreslått,
både arbeidsgivers plikt til å sørge for at arbeidstaker avvikler
ferien og arbeidstakers plikt til å avvikle denne, jf. § 5 nr. 1.
Når det gjelder arbeidsgivers manglende oppfyllelse av sine plikter
vil dette også kunne gi grunnlag for erstatning etter § 14 dersom
arbeidsgiveren er å bebreide. Det kan ikke uten videre legges til
grunn at arbeidstakeren vil ha like stort utbytte av en ekstra lang
ferie det påfølgende år alternativt til at ferien var fordelt over
to år. I tråd med Arbeidstilsynets innspill foreslås det derfor
å ta inn en henvisning til erstatningsregelen i § 14 i bestemmelsen
som regulerer overføring av ikke avviklet ferie. En slik henvisning vil
også tydeliggjøre plikten til å avvikle ferien.
Når det gjelder innspillene om eventuell regulering og lovfesting
av hvorvidt overført ferie kan overføres videre til et nytt år og
en eventuelt øvre grense her viser departementet til at både arbeidstidsdirektivet
og ferieloven stiller krav om årlig ferie. I utgangspunktet vil
verken en økonomisk kompensasjon eller en overføring av ikke avviklet
ferie være i overensstemmelse med prinsippet i direktivet og ferieloven om
årlig ferie av et visst omfang. På bakgrunn av uttalelser fra EF-domstolen
i sak C-124/5, vil imidlertid en overføring være bedre i samsvar
med direktivet enn økonomisk kompensasjon. Dersom den foreslåtte
regelen om overføringen skulle begrenses til ett år, vil alternativet
være at arbeidstakeren mister ferien. Det antas at en slik begrensning
vil være mindre forenlig med direktivet og foreslår derfor ingen
begrensninger i adgangen til å overføre ikke avviklet ferie. Det
vil derfor i utgangspunktet være mulig å overføre ikke avviklet
ferie til neste år og videre til påfølgende år.
Det foreslås på denne bakgrunn en ny bestemmelse om overføring
av ikke avviklet ferie i ny § 7 nr. 3 andre ledd og presiseringer
i § 5 nr. 1 for å tydeliggjøre arbeidsgivers og arbeidstakers plikt
til å avvikle ferie. Dersom manglende avviklet ferie skyldes sykdom
eller permisjoner som nevnt i § 9 nr. 1 og 2, foreslås ingen endringer
i dagens adgang til å overføre ferie.
Spekter påpeker at forslagene til unntak fra krav om overføring
av ikke avviklet ferie er for snevre, og at ulike typer fravær er
en vesentlig grunn til at ferie ikke avvikles i løpet av ferieåret.
Det vises blant annet til at arbeidsmiljøloven kapittel 12 gir rett
til permisjoner av lengre varighet, f.eks. utdanningspermisjon.
Forslag om overføring av ikke avviklet ferie i disse tilfellene
vil føre til opphoping av ferien.
Det vises her til at ferieloven § 9 nr. 2 bare begrenser arbeidsgivers
rett til å legge ferien til tid hvor det ytes fødselspenger eller
adopsjonspenger etter folketrygdloven. § 9 nr. 3 inneholder en tilsvarende begrensning
for pliktig militærtjeneste. I den utstrekning øvrige permisjoner/fravær
gir rettigheter etter ferieloven, vil loven ikke være til hinder
for at arbeidsgiver legger ferien til permisjonstiden. Det vil derfor
i utgangspunktet ikke være noe som skal overføres.
Departementet mener at gjeldende avtaleadgang om overføring av
ferie bør beholdes ved siden av den foreslåtte bestemmelsen om overføring
av ikke avviklet ferie. Det påpekes at en bestemmelse om obligatorisk
overføring av ferie, på samme måte som gjeldende betalingsregel,
regulerer rettsvirkningen av et lovbrudd. Dersom dagens avtaleadgang
skulle inngå som en del av denne ville det i større utstrekning
legitimere ordningen. Det antas at det også vil være enklere for
en arbeidsgiver å stå imot press fra arbeidstaker om overføring
utover 12 dager dersom dagens avtaleadgang videreføres. Det vises
også til at de ovennevnte forslagene til presiseringer i § 7 nr.
3 andre ledd, som departementet antar i større utstrekning enn høringsforslaget,
vil imøtekomme noen av de lovtekniske innspillene som er kommet
og som tydeliggjør at dette er to ulike bestemmelser.
Ferieloven har ingen bestemmelser om karenstid før arbeidstaker
gis rett til ferie, jf. referanse til sak C-173/99 i EF-domstolen.
Ferieloven gir arbeidstaker rett til feriefritid hvert ferieår og
full opptjening av feriepenger fra første dag uavhengig av om arbeidstakeren
er midlertidig eller fast ansatt. Dommen fra EF-domstolen relaterer
seg til en situasjon som ikke er sammenlignbar med det norske systemet.
Det finnes ikke tilstrekkelige holdepunkter i nevnte sak som tilsier
at ferielovens krav om forutgående opptjening bør endres.
I 2002 ble spørsmålet om hvorvidt et krav om forutgående opptjening
av feriepenger er i tråd med arbeidstidsdirektivets krav om årlig
betalt ferie reist av EU-kommisjonen til svenske myndigheter i forhold
til en tilsvarende regulering i den svenske semesterloven. Det ble
her vist til at retten til betalt ferie ble opparbeidet allerede
første året i arbeid og at tilsvarende ordninger med forutgående
opptjening var vanlig i en rekke EU-land. EU-kommisjonen valgte
å ikke forfølge saken videre.
Departementet mener derfor det ikke er grunnlag for å hevde at
vårt system med forutgående opptjening er i strid med direktivet.
Unio viser til at dagens system med forutgående opptjening i
stor grad rammer kvinner som har vært i ulønnet permisjon, og at
det derfor er en utfordring sett fra et likestillingsperspektiv.
Det vises til at ferielovens opptjeningssystem er likt for alle
og kun innebærer en forskyvning av utbetalingen. For arbeidstakere
som går ut i foreldrepermisjon eller som velger å gå ut av arbeidslivet
noen år, vil de tidligere opptjente feriepengene bli utbetalt under
permisjonen eller når arbeidsforholdet avvikles. Arbeidstaker kan
i prinsippet velge å spare pengene for å benytte de når vedkommende
kommer tilbake i jobb.
Det kan videre være uheldig at nyutdannede som skal ut i sin
første jobb, av økonomiske årsaker ikke ser seg i stand til å avvikle
ferie. En mulig omlegging av ferielovens opptjeningssystem reiser
imidlertid en rekke problemstillinger som må utredes før de eventuelt
kan vurderes. Det foreslås på denne bakgrunn ikke endringer nå.
Den vide adgangen til å avvikle ferie forskuddsvis kan oppleves
som positiv for noen arbeidstakere. På den annen side vil det samme
argumentet kunne gjøres gjeldende i forhold til adgangen til å overføre ferie
til det påfølgende ferieår. Der er det likevel innført en begrensning
i overføringsadgangen på 12 virkedager, jf. ferieloven § 7 nr. 3.
Det er vanskelig å begrunne at det skal gjelde så vidt ulike regler
for de to nevnte tilfellene. Selv om man ikke risikerer at arbeidstakers
ferierettigheter går tapt ved avvikling av forskuddsferie, vil denne
adgangen kunne innebære at en arbeidstaker blir gående en lang periode
uten ferie. Dette er i strid med ett av hovedhensynene bak ferieloven
– og arbeidstidsdirektivet – å sikre arbeidstakerne en viss årlig
arbeidsfri til hvile og rekreasjon. Det vises til at arbeidstidsdirektivet
og kravet om fire ukers årlig betalt ferie er kommet etter ferieloven
av 1988. Dagens ubegrensede rett til å avvikle ferie på forskudd
har således ikke vært vurdert i forhold til direktivet.
Det vises til at selv med en begrensning i adgangen til å avvikle
forskuddsferie til to uker vil arbeidstakere kunne avvikle lengre
perioder med ferie dersom forskuddsferie kombineres med overføring
av feriedager.
Det foreslås at dagens adgang til å avtale avvikling av ferie
forskuddsvis begrenses til 12 virkedager på tilsvarende måte som
gjelder for adgangen til å overføre ferie til påfølgende år, jf.
endringer i § 7. Av pedagogiske grunner foreslås det at § 7 nr.
3 første punktum om adgangen til å fravike bestemmelsen, skilles
ut og reguleres i et nytt nr. 4. Adgangen til å ta ut forskuddsferie
og overføre feriedager fremkommer i § 7 nr. 3.
Hovedproblemstillingen knyttet til virkedagsbegrepet i forhold
til de som arbeider ordinær femdagersuke, er at ferielovens virkedagsbegrep
kan misforstås og gi inntrykk av en rett til fem ukers ferie. Det
fremgår av ferieloven § 5 nr. 4 hvordan virkedager skal beregnes.
Det vises til at virkedagsbegrepet også ble utførlig drøftet i Ot.prp.
nr. 54 (1986–1987).
Departementet har vurdert om begrepet "virkedager" kan erstattes
av for eksempel "dager", "ukedager" eller "arbeidsdager" for bedre
å harmonere med den alminnelige språklige forståelsen hos brukerne av
lovverket.
Selv om det er svakheter ved virkedagsbegrepet, er departementet
av den oppfatning at gjeldende begrep bør videreføres. For å avhjelpe
problemene knyttet til den språklige forståelsen av begrepet, foreslås
det imidlertid å flytte § 5 nr. 4 om beregning av feriefritid til
§ 5 nr.1 som omhandler den alminnelige feriefritid slik at denne
blir nytt tredje og fjerde punktum i bestemmelsen i § 5 nr. 1.
En sentral problemstilling knyttet til virkedagsbegrepet og skift-/turnusarbeid
er at søndag ikke omfattes av ferien. En som går skift/turnus kan
risikere å arbeide lørdag og søndag før ferien starter og således
i praksis ha to dager kortere "ferie". Ferieloven § 5 nr. 5 vil
imidlertid uansett sikre arbeidstakeren en søndag fri i for- eller
etterkant av ferien.
Det vises utførlig til i proposisjonen at disse og andre problemstillinger
ble grundig drøftet og vurdert i ferielovens forarbeider, jf. Ot.prp.
nr. 54 (1986–1987).
Departementet har forståelse for at ferieavviklingen for arbeidstakere
som arbeider skift/turnus i enkelte tilfeller kan medføre forskjeller
som kan oppleves som urimelige. Samtidig er problemstillingene sammensatte,
og det er vanskelig å finne praktikable løsninger som tar hensyn
til de svært ulike arbeidstidsordningene som praktiseres.
Det vises til de grundige avveininger og vurderinger som ble
gjort i Ot.prp. nr. 54 (1986–1987) og en kan ikke se at det er kommet
nye argumenter i forbindelse med høringen som gir grunnlag for en
annen vurdering enn den som ble gjort der. Det foreslås ikke endringer
i forhold til virkedagsbegrepet for de som arbeider skift/turnus.
Det vises til at dagens skjæringstidspunkt har sin bakgrunn i
at ferieåret ble endret, og at det ikke var ønskelig at dette skulle
føre til en utvidelse av antall arbeidstakere som hadde rett til
en ekstra ferieuke. Departementet har imidlertid forståelse for
at dagens regel som opprettholder et skille mellom de som tilhører
samme årskull kan virke urimelig.
Ferieloven ellers legger kalenderåret til grunn og at et skjæringstidspunkt
1. september bryter med dette. Det vil derfor ha en viss regelforenklingseffekt dersom
skjæringstidspunktet fjernes slik at alle som fyller 60 år i løpet
av kalenderåret, får rett til ekstraferie.
For den enkelte virksomhet vil kostnadene ved å fjerne dagens
skjæringstidspunkt være beskjedne. Arbeidsgivers direkte kostnader
vil ikke øke, men det vil påløpe et produksjonstap ved at lønnskostnadene denne
uken vil gå til å dekke ferie uten at det ytes arbeidsinnsats. På
grunn av begrensningen til 6 G for beregning av den ekstra ferieuken
vil imidlertid feriepengene bli lavere enn lønnskostnadene for dem
med en årsinntekt over 6 G.
Det foreslås å fjerne dagens skjæringstidspunkt for rett til
ekstra ferie for arbeidstakere over 60 år slik at alle som fyller
60 år i løpet av ferieåret får en ekstra ferieuke.
Departementet er enig med arbeidstakersidens argumenter om at
begrensningen til 6 G for beregning av den ekstra ferieuken ikke
kan sammenlignes med rettigheter for øvrig etter folketrygden. Henvisningen
til folketrygdlovens grunnbeløp indikerer imidlertid et tak for
beregningen av feriepengegrunnlaget. Folketrygdens grunnbeløp utgjør
i dag kr 70 256. Ferielovens begrensning til 6 G for ekstraferie
vil derfor bare ramme de arbeidstakere hvor feriepengegrunnlaget
er høyere enn kr 421 536. En endring som innebærer at grensen på
6 G fjernes eller heves vil således ubetinget komme de arbeidstakere til
gode som tjener mest.
Departementet er usikker på hvorvidt det vil bidra til å få flere
til å stå lenger i arbeid dersom arbeidstakere med en årsinntekt
på over 400 000 kroner fullt ut får dekket inntektstapet når de
avvikler den ekstra ferieuken. Departementet vises her til forslaget
under proposisjonens punkt 6.1.4 om å fjerne skjæringstidspunktet
slik at retten til denne ekstraferien vil tilkomme flere 60-åringer,
og synes det er viktigere enn å sikre at de med den høyeste inntekten fullt
ut får kompensert lønnsbortfallet. På denne bakgrunn vil departementet
ikke foreslå å fjerne eller heve grensen.
Under kartleggingen ble det reist spørsmål ved om arbeidstaker
er pliktig til å avvikle den ekstra ferieuken også i de tilfeller
der begrensningen til 6 G gjør at feriepengene ikke dekker lønnsbortfallet.
Det ble pekt på at begrensningen til 6 G i slike tilfeller ville
være urimelig.
Det vises til at ferieloven § 5 nr. 6 andre punktum åpner for
at arbeidstaker kan motsette seg "avvikling av feriefritid og eventuell
tilleggsfritid" dersom feriepengene ikke dekker lønnsbortfallet
under ferien. Begrepet "tilleggsfritid" omtales i § 5 nr. 5, bestemmelsen
viser således ikke eksplisitt til "ekstraferie" som gis til arbeidstakere
over 60 år etter § 5 nr. 2. Departementet er imidlertid av den klare
oppfatning at "ekstraferie" vil være en del av den "feriefritid"
som det refereres til i § 5 nr. 6 andre punktum. Arbeidstakere kan
derfor motsette seg avvikling av ekstraferie i den utstrekning begrensningen
til 6 G innebærer at feriepengene ikke dekker lønnsbortfallet under
ferieavviklingen. Det antas at det ikke vil være nødvendig å presisere
dette ytterligere i loven.
Ved å fjerne dagens skjæringstidspunkt for retten til ekstraferie
for arbeidstakere på 60 år, vil 1/3 flere av landets 60-åringer
få en ekstra ferieuke. Dette innebærer anslagsvis 13 700 arbeidstakere
med en gjennomsnittsinntekt på 7 800 kroner i uken, dvs. om lag
100 mill. kroner totalt som vil gå til å betale ferie istedenfor
arbeidsinnsats. Fordi gjennomsnittsinntekten også inneholder inntekter
som på årsbasis overstiger 6 G, og som ikke tas med ved beregning
av ekstraferien, vil imidlertid den totale kostnaden for arbeidsgiverne
bli lavere enn 100 mill. kroner. I tillegg vil det påløpe et produksjonstap
den uken arbeidstakerne har ferie istedenfor å bidra til inntjening.
Det er vanskelig å anslå kostnadene fordi det også må tas hensyn
til den positive effekten en ekstra ferieuke kan få for produktiviteten
ellers i året.
De øvrige forslagene vil ikke føre til vesentlige administrative
eller økonomiske konsekvenser for virksomhetene eller det offentlige.