Begrunnelse

I Dagbladet 8. og 9. april i år kan vi lese om flere saker om tvangsbruk innen psykisk helsevern, hvor det blant annet fremkommer at en mann på 37 år ble lagt i belter i en sykehusseng i 28 døgn og at en jente på 16 år ble lagt i belter over 30 ganger over en toårsperiode. Tvangsbruk som har blitt oppfattet som en straffereaksjon og ikke nødvendig behandling. Tvangsbruken har også i følge pasientene forverret helsetilstanden og gitt negative senvirkninger. Tvangsbruk er et alvorlig inngrep i menneskers frihet, og det er politiske føringer som ønsker å redusere bruken. Likevel går ikke tvangsbruken ned.
Det kan gjøres mye med reduksjon av tvang innen psykisk helsevern innenfor dagens lovverk. Det handler om ledelseskultur, kommunikasjon, hvordan man forholder seg til pasientene, kompetansen til helsearbeiderne, samt deres evne til å lytte til den det gjelder tidlig. Store geografiske forskjeller i omfanget av tvangsbruk, bekrefter dette.
Det er en grunnleggende forskjellsbehandling i lovverket, fordi lovverk knyttet til tvang overfor personer med alvorlige psykiske lidelser er i en egen særlov. Skal mennesker som sliter psykisk sikres likeverdighet i samfunnet, må grunnleggende forskjellsbehandling som for eksempel særloven ”lov om psykisk helsevern” fjernes og psykiske helsetjenester implementeres i øvrig lovverk. Dette vil være i tråd med departementets oppfatning og anbefalinger i strategien «NOU 2011: 9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet» at det bør nedsettes et lovutvalg som skal jobbe for å samle all tvangslovgivning innen helse- og sosialsektoren i en felles lov.
Helsetilsynet har tilsyn i helsevesenet der de påpeker avvik. Avvik innen psykisk helsevern er avvik som vi ser er vanskeligere å rette opp enn avvik i andre deler av helsevesenet. For å redusere bruk av tvang, er det også avgjørende å få en praksis som lukker avvik. Lovgivning, praksis og andre styringsmidler må virke sammen, dersom tvangsbruken skal reduseres.