Etter mange års harde debatter om innvandrings- og integreringspolitikken
er en del av forutsetningene for norsk utlendingspolitikk blitt
vesentlig endret. Fra og med innføringen av utlendingsloven i 1988, via
introduksjonsloven i 2003 og frem til den nye utlendingsloven ble
vedtatt i Stortinget i 2008, er det blitt større oppmerksomhet på
å stille krav til utenlandske borgere som ønsker varig opphold i
Norge.
Gjennom de siste 40 år har den delen av befolkningen som har
en eller annen innvandringsbakgrunn økt kraftig. Dette har ført
til store utfordringer, ettersom personer med innvandringsbakgrunn
er en heterogen gruppe både når det gjelder etnisitet, språk, landbakgrunn,
religion, kompetanse og behov. Integreringsevnen til denne mangfoldige
gruppen er svært varierende.
Det er en kjensgjerning at ikke alle lykkes med å bli aktive
deltakere i det norske samfunn. Ikke alle lykkes i å finne inntektsbringende
arbeid, eller ta en utdanning som fører til inntektsbringende arbeid, lære
seg norsk og utvikle forståelse for og kunnskap om det norske samfunnet,
og de normer og verdier dette samfunnet bygger på.
Det norske samfunnets evne til å oppta nye medborgere i fellesskapet,
enten disse ønsker å bli statsborgere, varig bosatte eller bosatte
over kortere eller lengre tid, for så å returnere til hjemlandet
eller reise videre til et tredje land, avhenger i stor grad av samfunnets
evne til å sette klare og tydelige rammer for de som flytter hit.
Siktemålet bør være at utenlandske borgere som velger å bosette
seg i Norge raskest mulig skal bli i stand til å forsørge seg selv
og ikke ligge samfunnet til byrde.
Selv om integreringsarbeidet, både gjennom introduksjonsordningen
og andre tiltak, har ført til en del positive resultater, gjenstår
mye arbeid før integreringsarbeidet kan sies å være godt nok.
Ansvaret for integreringen er tosidig. Det er udiskutabelt at
det norske samfunnet har et betydelig ansvar for integreringen,
men det største ansvaret har utlendingen selv.
Det å flytte fra et annet land og til Norge er en stor utfordring.
Mange mennesker ankommer Norge uten å ha et nevneverdig nettverk
eller kjennskap om hvordan man blir en aktiv samfunnsdeltaker, en
aktiv og medvirkende part i arbeidslivet eller deltaker i frivillig
virksomhet.
Vellykket integrering bygger på å tydeliggjøre den enkelte utlendings
plikter og rettigheter, kommunisere disse på en lettfattelig og
forståelig måte, samt å gi anerkjennelse og respekt til den enkelte
utlending som forstår og etterlever disse plikter og rettigheter.
Underkommunikasjon av lover, regler, normer, skikk og bruk, rettigheter
og plikter kan være et aktivt hinder for integrering, og forsinke
den enkeltes tilgang til de goder det norske samfunnet har å tilby, samt
å gi noe tilbake til sitt nye oppholdsland.
Veien fra nyankommen til en fullverdig deltaker med alle plikter
og rettigheter, det vil si norsk statsborgerskap, må gå gjennom
aktiv egeninnsats av den som skal integreres. Det å bli fullverdig
medlem av det norske samfunnet som statsborger er å gå gjennom et
løp der man tilegner seg gode kunnskaper i norsk språk, norske verdier
og samfunnskunnskap.
Forslagsstillerne fremmer i dette representantforslaget en rekke
forslag om hvordan man kan tydeliggjøre disse kravene til den enkelte
utlending som har valgt å flytte til Norge. Forslagsstillerne er
av den oppfatning at permanent oppholdstillatelse må være en milepæl
som må passeres før man kan ta fatt på den siste etappen mot statsborgerskapet.
Det meste av det grunnleggende integreringsarbeidet gjøres i den
perioden som går fra ankomst til Norge og frem til man oppnår permanent
oppholdstillatelse, og klare krav vil lette arbeidet i den siste
perioden frem til man blir norsk statsborger.
Permanent oppholdstillatelse gis i dag til personer som har oppholdt
seg i Norge sammenhengende i tre år med tillatelser som danner grunnlag
for dette, samt å ha gjennomført norskopplæring. Permanent oppholdstillatelse
gir den enkelte rett til å oppholde seg og arbeide i Norge på ubestemt
tid, samt at det gir et sterkere vern mot utvisninghttp://www.udi.no/Sentrale-tema/Permanent-Oppholdstillatelse/Hvem-kan-fa-bosettingstillatelse-/.
Forslagsstillerne mener de kravene som ligger til grunn for permanent
oppholdstillatelse, i for liten grad tydeliggjør den enkelte utlendings
plikter og rettigheter, selv om disse kommuniseres. En lang rekke saker
der personer er blitt fratatt midlertidige tillatelser er blitt
kjent gjennom media, fordi enkeltpersoner er blitt fratatt oppholdstillatelse
og har fått et bortvisnings- eller utvisningsvedtak, som følge av
misforståelser, regelbrudd som har virket uklare, eller andre uforutsette
eller forutsette forhold som forhindrer en streng og rettferdig
innvandrings- og integreringspolitikk.
Forslagsstillerne vil understreke at offentlige myndigheter gjør
en god innsats med å kommunisere den enkeltes rettigheter, men mener
at kommuniseringen av den enkeltes plikter med fordel kan gjøres bedre.
Forslagsstillerne vil understreke at de forslag som fremføres
i dette representantforslaget ikke omhandler arbeidsinnvandring,
og vil senere fremsette forslag som spesifikt omhandler forhold
rundt arbeidsinnvandring og arbeidsinnvandrere.
Forslagsstillerne vil foreslå at utenlandske borgere som ønsker
å bosette seg permanent i Norge, bør ha en sjekkliste over momenter
som må være etterlevd før permanent oppholdstillatelse innrømmes. Denne
sjekklisten bør inneholde følgende momenter som er ufravikelige:
krav til oppholdstid, vandelskrav, økonomiske krav, som krav til
selvforsørgelse, og krav til erklæring om integrasjon og aktivt
medborgerskap, samt krav til språk- og samfunnsforståelse. Forslagsstillerne
vil i det følgende konkretisere disse kravene.
Forslagsstillerne foreslår at den samlede oppholdstiden i landet,
som gir grunnlag for å søke om permanent oppholdstillatelse, økes
fra 3 til 6 år. Bakgrunnen for dette er at gruppene som skal tilbys
introduksjonsprogram (som er et individuelt tilrettelagt program
som løper over en periode på inntil 2 år, og, som når særlige grunner
taler for det, kan forlenges i inntil 3 år) vil være i fulltidsaktivitet
30–37,5 timer per uke over 2–3 år, noe som skal sette en i stand
til å forsørge seg selv, men som ikke gir noen garanti for selvforsørgelse.
Graden av selvforsørgelse vil bli høyere om personer som gjennomgår
og fullfører sine introduksjonsprogram, avlegger og består skriftlig
og muntlig eksamen i norsk og samfunnskunnskap, og finner inntektsbringende
arbeid.
Dette vil, etter forslagsstillernes oppfatning, være avgjørende
for å kunne få familiegjenforening, og utlendingen vil da i større
grad bli en ressursperson for dem som man skal familiegjenforenes
med.
Innvandringen til Norge har skutt fart de senere år, og utenlandske
borgere kommer til et land med gode muligheter for arbeid, men også
med verdens beste sosiale ytelser, målt etter både tilgjengelighet og
raushet. Dessverre er ytelsene også lette å misbruke, som forslagsstillerne
har sett utallige eksempler på. Hittil har en nesten troskyldig
tillit preget innvilgelsen av norske sosiale ytelser, men det er
håp om at kontrollmekanismene kan bli skjerpet.
I dag har norske myndigheter begrensede muligheter for å bortvise
eller utvise utenlandske borgere som ikke følger lover og regler,
med bakgrunn i at vedkommende personer har permanent opphold og således
er beskyttet mot utsendelse eller repatriering.
Forslagsstillerne ønsker en klarere innstramming av kravet til
vandel, og at man kan utelukkes fra permanent oppholdstillatelse
i Norge hvis man er idømt ubetinget fengselsstraff i minst ett år,
uansett hvilken type kriminalitet man er dømt for. Forslagsstillerne mener
også man bør utelukkes fra permanent oppholdstillatelse i Norge
hvis man er idømt fengselsstraff i minst 60 dager for forbrytelser
mot statens selvstendighet og sikkerhet, eller forbrytelser mot statsforfatningen
og statsmaktene.
Forslagsstillerne ønsker at reaksjonene mot utenlandske borgere
som forbryter seg mot norsk lov ilegges en karensperiode som graderes
etter straffereaksjonens alvorlighetsgrad:
Dom for kriminelle forhold begått
av mindreårige som medfører særlige sanksjoner, fører til karens
på 2 år fra det tidspunktet sanksjonen opphører.
Betinget fengselsstraff medfører en karensperiode på 3 år
fra tidspunktet for avsigelse av endelig dom.
Ubetinget fengselsstraff på under 6 måneder medfører en
karensperiode på 8 år fra løslatelsestidspunktet.
Ubetinget fengselsstraff på 6 måneder eller mer, men under
1 år og 6 måneder medfører en karensperiode på 12 år fra løslatelsestidspunktet.
Dom til behandling i åpen institusjon medfører en karensperiode
på 4 år fra tidspunktet for foranstaltningens opphevelse.
Dom til behandling i lukket institusjon medfører en karensperiode
på 8 år fra tidspunktet for foranstaltningens opphevelse.
Dom til forvaring medfører en karensperiode på 20 år fra
tidspunktet for foranstaltningens opphevelse.
Forslagsstillerne ønsker at utlendinger som skylder penger til
det offentlige, skal gjøre opp for seg innen de kan søke om permanent
oppholdstillatelse i Norge. Med dette menes at man ikke skal ha
forfalt gjeld eller utestående fordringer til det offentlige. Med
gjeld til det offentlige viser forslagsstillerne til følgende:
Tilbakebetalingspliktige ytelser etter
sosialtjenesteloven.
Forskuddsvis utbetalt barnebidrag.
Foreldrebetaling i barnehager.
Tilbakebetaling av for mye utbetalt bostøtte.
Tilbakebetaling av startlån for kjøp av bolig.
Skatter og avgifter, med mindre skatte- og avgiftsrestansen
skyldes forhold som ikke kan legges søkeren til last.
Forslagsstillerne går inn for at den som søker om permanent oppholdstillatelse
i Norge ikke må ha mottatt offentlig støtte, etter lov om sosiale
tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen eller introduksjonsloven,
de siste 3 år forut for det tidspunkt man søker om permanent oppholdstillatelse,
og inntil det tidspunktet når tillatelsen vil kunne gis.
Forslagsstillerne går inn for at de som skal være søknadsberettiget
til permanent oppholdstillatelse i Norge, må ha hatt en ordinær
heltidsjobb (37,5 timer per uke) i minst 2,5 år av de siste 3 år
forut for det tidspunkt man søker om permanent oppholdstillatelse.
Forslagsstillerne mener også at man fortsatt skal være i arbeid
på det tidspunktet tillatelsen gis, og således ikke må være i en
oppsigelsesperiode. Forslagsstillerne mener ikke at man må ha arbeidet
uavbrutt i samme stilling, og mener kravet til heltidsjobb vil være
oppfylt hvis man innenfor de siste 3 årene har vært uten arbeid
i en eller flere perioder, maksimalt i 6 måneder, såfremt man er
i arbeid på det tidspunktet permanent oppholdstillatelse kan bli
gitt.
Forslagsstillerne mener kravene til familieinnvandring må reguleres
på en slik måte at personer som kommer til landet ikke innrømmes
rett til ytterligere familiegjenforening.
Forslagsstillerne er tilfreds med at man i forbindelse med endringer
i introduksjonsloven har økt antall timer i norsk og samfunnskunnskap
fra 300 til 600 timer. Men forslagsstillerne mener at dette isolert
sett ikke er en garanti for å sette de gruppene som omfattes av
introduksjonsprogrammene godt nok i stand til å møte kravene i det
norske arbeidsmarkedet.
Forslagsstillerne ønsker derfor at man for å være søknadsberettiget
for permanent oppholdstillatelse må belønnes for god innsats i de
ulike elementene som introduksjonsprogrammet innebærer, og at god progresjon
i forståelse av norsk og samfunnskunnskap (på norsk), samt vitnemål
med karakter, er et verdifullt dokument inn i det norske arbeidslivet
og det norske samfunnet for øvrig. Forslagsstillerne viser til Europarådets
nivåskala for språkhttp://www.folkeuniversitetet.no/europeisk-rammeverk/side-id-10208/,
og mener at man bør ligge på et nivå tilsvarende B2 for å kunne fungere
optimalt i en norsk språkkontekst.
Forslagsstillerne mener derfor at gjennomført og bestått prøve
i Norsk 2 eller prøve i norsk på tilsvarende eller høyere nivå,
bør være et krav for å være berettiget permanent oppholdstillatelse.
Forslagsstillerne mener at de som søker om permanent oppholdstillatelse
i Norge må underskrive en erklæring om integrasjon og aktivt medborgerskap
i det norske samfunnet. Hvis man ikke vil underskrive på erklæringen,
skal man på annen måte tilkjennegi overfor en offentlig myndighet
at man aksepterer innholdet av den.
Forslagsstillerne ser for seg at en slik erklæring bør inneholde
momenter som tydeliggjør utlendingers plikter og rettigheter, som
regulerer deres forhold til det norske samfunnet. Forslagsstillerne
vil at en slik erklæring om integrasjon og aktivt medborgerskap
skal inneholde krav om å overholde og respektere norske, demokratiske
prinsipper og verdier, krav til å lære seg norsk og bestå skriftlig
og muntlig prøve i norsk språk og samfunnskunnskap, at man har et
selvstendig ansvar for å forsørge seg selv, erkjenne at menn og
kvinner har de samme rettigheter og plikter, at man har ansvar for
at deres barn lærer seg norsk og raskt blir en del av det norske
samfunnet, at integrasjon medfører aktiv deltakelse i samfunnet
– herunder frivillig sektor, og hvilke krav som må oppfylles for
permanent oppholdstillatelse, herunder botid, vandel og økonomiske
krav.