Bakgrunn

Dagens politiske og religiøse ledere i Iran har siden de kom til makten i 1979, brutt mesteparten av de grunnleggende, universelle menneskerettighetene. Regimet har brutt alle skrevne og uskrevne regler når det gjelder human behandling av sine innbyggere, både i og utenfor landets grenser. For nærmere 70 millioner iranere er dessverre trusler, vold, fysisk og psykisk tortur, henrettelse, sensur og brudd på grunnleggende menneskerettigheter dagligdags. Iran er et av den nyere tids verste diktaturstater der tyrannene i det islamske presteregimet systematisk har begått de groveste og mest barbariske overgrep overfor sivilbefolkningen i over 30 år. Prestestyret i Iran har innført sharialover og er et terrorregime i ordets rette forstand, som undertrykker alle religiøse minoriteter. Et regime der kvinner er uten det samme rettsvern og de samme rettigheter som menn. Et regime som har uttalt at homofile ikke er mennesker, og derfor forfølger, trakasserer og henretter mennesker for deres seksuelle legning. Et regime der politisk opposisjonelle systematisk blir kidnappet, fengslet, torturert og henrettet. Et regime der barn, kvinner, homofile og motstandere blir steinet til døde.

Dessverre har regimets overgrep og forbrytelser mot mennesker og menneskeheten eskalert etter det såkalte valget i 2009. Ifølge International Campaign for Human Rights in Iran (ICHRI) har 47 personer blitt hengt i Iran de siste tre ukene. Dette utgjør tre døde om dagen og om lag én henrettelse per åttende time. Derfor mener forslagsstillerne at det er helt nødvendig å foreta seg noe mer enn bare dialog overfor regimet i Iran.

Iranske myndigheter er, i likhet med andre diktaturstater i verden, meget aktive med å kartlegge sine motstandere i og utenfor landet. Det innebærer at deres etterretningstjeneste jobber også i Norge for å kartlegge alle som jobber for demokrati i Iran, noe som har kommet frem i flere oppslag og reportasjer i norske medier.

Iranske myndigheter utgjør ikke bare en fare mot sin egen befolkning, men mot hele verdenssamfunnet, noe som har kommet klart til uttrykk gjennom de mange uttalelsene til president Mahmoud Ahmadinejad om jøder, Holocaust og utslettelsen av staten Israel.

Til tross for at alt det ovennevnte er velkjent og ikke minst veldokumentert gjennom mange år, har den norske regjeringen dessverre ikke endret sin politikk og praksis overfor iranske myndigheter. Målet for Norge må være å kjempe mot alle totalitære regimer i verden som utgjør en fare mot verdensfreden og som undertrykker sin befolkning gjennom å bryte grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, religionsfrihet og politisk frihet. Dette må skje gjennom bevisst og aktiv handling, og ikke kun gjennom taler om gode intensjoner.

Diplomati og dialog har ikke hjulpet overfor ledelsen i Teheran. Etter over 30 år med dialog og diplomati har situasjonen i landet forverret seg systematisk. Norske myndigheter må la ord følges av handling. Ettersom Fremskrittspartiet mener at det norske regjeringer hittil har foretatt seg, ikke er tilstrekkelig, ber forslagsstillerne regjeringen stramme inn den norske politikken overfor Iran. Av mulige tiltak som kan iverksettes, vil forslagsstillerne nevne noen aktuelle: Det må kunne vurderes å kalle hjem den norske ambassadør i Iran. Norge bør arbeide for å iverksette reiserestriksjoner for iranske ledere, tilsvarende de som er innført for Zimbabwe og tidligere for Hviterussland. Det må vurderes å utvide det økonomiske sanksjonsregimet, utover det som FNs sikkerhetsråd har vedtatt, særlig handel med Revolusjonsgarden må rammes. Norge bør innføre en politisk boikott av Iran og unnlate å ha møter på høyt politisk nivå. Norge må være konsekvente i å protestere direkte og i relevante internasjonale fora på grove menneskerettighetsbrudd i Iran.

Forslag

På denne bakgrunn fremmes følgende

forslag:

Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak overfor regimet i Iran, som har til hensikt å ramme landets myndigheter og signalisere klart og tydelig at Norge tar avstand fra det nåværende regimets politikk.