Stortinget - Møte torsdag den 21. mars 2024

Dato: 21.03.2024
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 232 L (2023–2024), jf. Prop. 37 L (2023–2024))

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [10:04:19]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Endringer i lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover (styrket insentiv til å jobbe lenger) (Innst. 232 L (2023–2024), jf. Prop. 37 L (2023–2024))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fire replikker med svar etter partienes hovedtalere og inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Tuva Moflag (A) [] (ordfører for sakene): Av og til får man være med på noe som er litt stort. Pensjon er en sånn sak. Vi inngikk et forlik på skuddårsdagen, og i dag kom jaggu hele Norden for å feire at vi skal vedta!

Pensjon angår absolutt alle som bor i Norge. Det påvirker hverdagsøkonomien til folk, det påvirker statsfinansene, det påvirker bestemor, og det påvirker barnebarn. Jeg vil takke både komiteen og partiene som er en del av forliket, for konstruktive samtaler og et resultat vi kan stå sammen om de neste ti årene. Jeg vil også takke alle rådgiverne fra de ulike partiene som har bidratt. Vi er mange som har dratt dette lasset sammen, og jeg setter pris på innsatsen til alle.

Vi har tre ulike saker til behandling i dag: stortingsmeldingen, hvor syv partier har inngått forlik, samt to lovproposisjoner, om henholdsvis samordningsregelverk og offentlig AFP.

Kort om lovproposisjonene først: Lovproposisjonen om samordning gjør at årskullene 1954–1962 får bedre pensjonsuttelling ved å fortsette lenger i jobb. Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt står bak innstillingen i denne saken.

Lovproposisjonen om offentlig AFP er en omlegging etter mønster av AFP i privat sektor. AFP endres fra å være en tidligpensjonsordning til å bli et livsvarig påslag. Endringene i privat AFP har hatt positiv effekt på sysselsettingen. Flere står i jobb lenger.

Det er fortsatt en rekke fallgruver i AFP, med ulike kvalifikasjonskrav i både privat og offentlig sektor. Det er uheldig at man med dagens system ikke fritt kan bevege seg på tvers av sektorene uten å risikere å miste avtalefestet pensjon. Den største utfordringen handler om at ansatte risikerer å miste hele ytelsen fordi de ikke oppfyller kvalifikasjonskravene i en kort periode. Partene i arbeidslivet har jobbet med mulige endringer for å legge til rette for økt mobilitet i arbeidslivet og fjerne fallgruvene som eksisterer i dagens ordning. Komiteens flertall forventer at partene vil komme fram til endringer i ordningen som vil ivareta disse hensynene, samt at regjeringen vil bidra konstruktivt for å få på plass en omlegging av AFP-ordningen i privat sektor.

Lovproposisjonen følger opp avtalen som ble inngått mellom partene i offentlig sektor i 2018. Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt står bak innstillingen i denne saken.

Så til stortingsmeldingen og pensjonsforliket: Pensjonssystemet vårt må være både sosialt og økonomisk bærekraftig over tid. Hvis det ikke er rettferdig, vil systemet miste sin oppslutning. Da ryker også den økonomiske bærekraften. Med dette forliket sikrer vi begge deler.

Pensjonsutvalget som evaluerte pensjonsreformen, konkluderte med at pensjonsreformen virker, og at pensjonsreformen var nødvendig. Utgiftene til pensjon vil fortsatt øke kraftig de neste tiårene, men veksten dempes på grunn av grepene som fikk virkning fra 2011. Utvalget pekte også på at det var nødvendig å ta grep for å bedre pensjonen for uføre og minstepensjonister. Det gjør vi nå. Uføre får to tredjedels skjerming av sin pensjon. Dette grepet skal sikre at utviklingen i uføres pensjoner følger utviklingen i yrkesaktives pensjoner. Minsteytelsene skal reguleres med lønnsvekst og dermed følge velstandsutviklingen i samfunnet. Etter uttak reguleres minsteytelsene med snitt av pris- og lønnsvekst, slik som øvrige pensjoner under utbetaling.

Gjennom forliket i Stortinget sikrer vi dessuten en forbedret skjerming for årskullene 1954–1962, og vi får på plass en sliterordning i folketrygden som skal ivareta dem som ikke klarer å stå i jobb fram til normert pensjonsalder.

Endringene vi gjør nå, viser tyngden og tryggheten som ligger i jevnlige evalueringer. Det er viktig at vi har et langsiktig perspektiv på pensjon, men perspektivet skal likevel ikke være så langsiktig at folk blir usikre på framtiden. Jeg ser nå at folk både i 20-årene og 30-årene uttaler seg om hvor lenge de må stå i jobb. Til dem vil jeg si: Systemet skal evalueres både fire og fem ganger før dere går av med pensjon. Det ligger en stor trygghet i evalueringene. Det at vi nå styrker den sosiale bærekraften, og bruker over 30 mrd. kr mer på dem som har minst, understreker nettopp dette.

Med det anbefaler jeg komiteens innstilling i alle tre sakene. Jeg er glad for at vi med dette viser fram noe av det fineste med norsk politikk: et bredt forlik om en viktig sak for både folk og land.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Mímir Kristjánsson (R) []: Jeg må først få takke representanten Moflag for kyndig ledelse av de forlikssamtalene som vi til slutt meldte oss ut av, men som vi lenge var med i.

Jeg har et spørsmål knyttet til noen av de automatiske tingene som ligger inne i dette. Altså: Det ligger nå inne en mekanisme for å øke pensjonsalderen med ca. ett år hvert tiår. Spørsmålet er om representanten Moflag og regjeringspartiene ser noen utfordringer ved å ha en sånn mekanisme som potensielt bare vokser rett inn i himmelen.

Tuva Moflag (A) []: Jeg mener at den mekanismen gir en trygghet og en forutsigbarhet, for det er jo sånn at hvis levealderen stagnerer eller til og med går ned, tar den mekanismen også opp i seg det.

Det som er viktig, og som vi tar opp i evalueringspunktene, er at vi må se forholdet mellom faktisk avgangsalder og levealdersjusteringen, for hvis det er sånn at vi fortsetter å leve lenger, men ikke klarer å jobbe like lenge, er det noe vi må se på i pensjonssystemet. Det mener jeg vi har ivaretatt med de punktene vi har under Evalueringer i avtalen, i forliket.

Mímir Kristjánsson (R) []: Takk for et betryggende svar. Jeg tror vi deler bekymringen for at folks helse og arbeidsevne ikke nødvendigvis vil vokse i takt med den generelle levealderen, iallfall ikke i alle yrkesgrupper og i alle deler av arbeidslivet.

Ser representanten Moflag at ti år kan være ganske lang tid mellom hver gang man evaluerer disse ordningene? Det er jo to og en halv stortingsperiode innenfor hver evalueringsperiode der det i praksis ikke er lagt opp til noen diskusjon f.eks. om pensjonsalder.

Tuva Moflag (A) []: Jeg synes at ti år er et fornuftig tidsperspektiv.

Nå har pensjonsreformen virket siden 2011. Vi er i 2024. Disse endringene vi nå vedtar, vil i hovedsak få effekt fra 2026. Sånn sett er vi kanskje litt på etterskudd i denne evalueringen sammenlignet med det vi ser for oss framover.

Som representanten Kristjánsson selv er inne på, forskyver man pensjonsalderen med ca. én måned per årskull. Man regner da ca. ett år per tiår. Det mener jeg er et perspektiv som er fornuftig.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Det har fra flere hold vært forfektet at dette ikke er en sparereform. Det ble sagt nå fra talerstolen at man legger inn 30 mrd. kr til forbedring av pensjonsreformen. Hva ville regningen vært hvis man ikke tar de grepene som flertallet nå legger opp til?

Tuva Moflag (A) []: Hva regningen ville vært hvis man ikke la til grunn de endringene som flertallet nå gjør? Vi legger 30 mrd. kr ekstra på bordet med dette. Vi ser at pensjonene vil øke betydelig i årene framover, selv med disse grepene. Pensjonsreformen er om 30 år forventet å føre til at pensjonsutgiftene blir 200 mrd. kr lavere enn uten pensjonsreformen.

Forliket som vi har blitt enige om her, er en kostnadsøkning i pensjonene som bidrar til at pensjonene blir mer sosialt rettferdige. Vi sikrer tryggheten for dem som er uføre, for dem som er minstepensjonister, og ikke minst for sliterne, som nå får en egen ordning i folketrygden. Dette forliket innebærer en betydelig kostnadsøkning, men til grunn ligger jo pensjonsreformen fra 2011.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: I meldingen kan vi lese at hvis man tar disse grepene som regjeringen og flertallet ønsker, vil det i et 2060-perspektiv koste staten 30 mrd. kr ekstra, og hvis man ikke gjør det, vil det koste 154 mrd. kr. Er det ikke da en sparereform når man reduserer kostnadene til staten med 124 mrd. kr?

Tuva Moflag (A) []: Pensjon vil fortsatt være en av de aller største utgiftspostene på statsbudsjettet. Pensjonen kommer til å fortsette å øke i tiårene framover. Nå øker den litt mer enn det som var utgangspunktet med tallene fra pensjonsreformen fra 2011. Det mener vi er riktig fordi det gjør det mer sosialt bærekraftig. Det gjør også at det blir mer økonomisk bærekraftig over tid, fordi det sikrer oppslutningen rundt pensjonssystemet.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

Henrik Asheim (H) []: La meg begynne med å takke komiteen og ikke minst saksordføreren for et veldig godt arbeid.

Det vi kommer til å vedta i dag, er en historisk bred enighet om videreføring av pensjonsreformen og en nødvendig justering av innholdet i pensjonsreformen. Det er en stor styrke med Norge at vi har et politisk klima som gjør at vi kan planlegge for fremtiden der andre land ikke makter å foreta denne typen mindre justeringer underveis, og dermed får store utfordringer når regningene hoper seg opp.

Dersom vi ikke hadde gjennomført de nødvendige grepene helt tilbake i 2008 og 2011 som nå bekreftes i Stortinget i dag, ville det i fremtiden skape store, brå kutt og endringer, og man kunne ha fått den sosiale uroen som man ser også i andre vestlige europeiske land. Dette er positivt, og når både SV og Miljøpartiet De Grønne nå også går inn i den store enigheten, er det noe å glede seg over.

Det er også veldig viktig med den forutsigbarheten for folk, for pensjon er noe som man tenker litt på når man er ung og blir mer klar over når man blir eldre, men dette innebærer at man kan planlegge trygt for fremtiden og vite at også våre barn og barnebarn kommer til å få en verdig alderdom – slik som vi mener er viktig for oss.

Når vi da har en levealdersjustering, ba jo Solberg-regjeringen utvalget som laget NOU-en som la grunnlaget for dette, om også å se grundig på de laveste ytelsene. Det er en anerkjennelse av at etter hvert som levealdersjusteringen begynner å tre skikkelig i kraft, må man også ta hensyn til dem som ikke klarer å følge det tempoet. Derfor har vi også, basert på både det som den offentlige utredningen foreslo og det regjeringen har fremmet, kommet til en del konkrete endringer.

For det første kommer vi nå til å legge til grunn en ordning i folketrygden for dem som ikke makter å stå helt til pensjonsalder. Denne er rammet inn etter modell av den ordningen som er i privat AFP, men partene skal nå også få anledning til å utforme detaljene i regelverket.

Det andre er at vi skal sørge for at flere kan stå lenger i jobb, og en bestilling fra Stortinget i dag til partene skal være at de også setter seg ned og finner ut hvordan man kan ha et arbeidsliv som gjør det mulig for flere å jobbe lenger.

Det tredje er at vi får på plass en skjerming for de uføre som ikke kan jobbe for å kompensere for levealdersjusteringen, og at den skjermingen vil være i tråd med det som de arbeidsføre jobber mer.

Så må vi ikke, i en debatt om pensjon, bare snakke om arbeid som et slit og en plikt. For veldig mange er det å jobbe og det å stå lenger i jobb et gode. Derfor kan vi ikke bare snakke om at folk må jobbe lenger, men også fjerne hindringene som gjør at folk som ønsker å jobbe lenger, skyves ut av arbeidslivet. Vi vet at altfor mange når de nærmer seg 60 år, opplever å bli koblet av oppgaver og få færre prosjekter, men stadig oftere får spørsmål om når de har tenkt å gi seg. Dette fører til at dyktige og dedikerte ansatte som har ekstra mye erfaring, mister tillit i arbeidslivet og skyves ut før de ønsker. Derfor har det for Høyre vært viktig å få på plass to viktige grep:

Det ene er at den fratredelsesplikten som vi fjernet ved en lang rekke særaldersgrenser, og som Hurdalsplattformen sier at skal gjeninnføres, er Stortinget nå bredt enige om at ikke skal gjeninnføres. Det betyr i realiteten at selv om man har en rett til å gå av ved særalder, har man ingen plikt til å gjøre det. Det betyr at de som ønsker å jobbe lenger, kan gjøre det.

Jeg er også glad for en formulering om at Forsvaret skal se på sitt eget løp, men det er ingen hemmelighet at Høyre – som også har fremmet forslag om dette – mener at den plikten også bør fjernes i Forsvaret, ikke minst i den tiden vi er i nå.

Det andre er å øke den øvre aldersgrensen i staten til 72 år, altså gjøre den lik den som er i privat sektor. Det er ingen grunn til at ikke dette skal være det samme, og det gir altså en anledning til at de som er i offentlig sektor og orker å jobbe lenger, får muligheten til å gjøre det.

Alt i alt mener jeg at selv om ingen partier kan si at de har fått alt sånn som de ville, viser dette noe av styrken med norsk politikk: at vi klarer å bli enige om de lange linjene og store grepene og dermed sikrer langsiktig velferd for befolkningen vår.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Mímir Kristjánsson (R) []: Godtgjørelsene her på Stortinget reguleres i tråd med lønnsveksten. Derimot reguleres de laveste pensjonene – minstepensjonene, som de kalles i dag, garantipensjoner, som de vil hete i framtiden – ifølge dette forliket med et snitt av lønns- og prisveksten. Over tid innebærer dette en underregulering av pensjoner. Det er riktig nok mindre alvorlig enn den forrige underreguleringen Høyre var med på å vedta, men det er enn så lenge fortsatt en underregulering av pensjoner. Det betyr at framtidens pensjonister vil få litt mindre utbetalt hver eneste måned de holder seg i live, fordi pensjonen deres blir underregulert sammenlignet med lønnen til oss som sitter her. Jeg lurer på hvorfor det er rettferdig at minstepensjonister skal få underregulert sine pensjoner, mens stortingspolitikere skal få regulert sine godtgjørelser i tråd med lønnsveksten.

Henrik Asheim (H) []: Når det gjelder måten å regulere løpende pensjoner på, er ikke det noe særnorsk fenomen i det hele tatt. Det ene er diskusjonen om på hvilket nivå man skal være når man går inn på den pensjonsalderen. Det andre er hvordan man skal regulere løpende pensjon. Her har ulike land ulike modeller, og Norge endret for ikke så lenge siden til at det skulle være et gjennomsnitt av pris- og lønnsvekst, nettopp for å unngå at man de årene lønnsveksten var lav, kunne risikere å få negativ kjøpekraft.

Det store grepet vi gjør i denne enigheten når det gjelder den framtidige garantipensjonen, er at vi i stedet sier at nivået på garantipensjonen man går inn på, skal justeres med lønnsvekst. Det betyr at det nivået kommer til å følge lønnsutviklingen i samfunnet. Men en regulering av løpende pensjoner er ikke noe som er særegent for minstepensjon eller framtidig garantipensjon. Det er slik man regulerer de løpende pensjonene for alle som har pensjon.

Mímir Kristjánsson (R) []: Her opplever jeg at representanten Asheim bidrar mer til å tåkelegge enn til å oppklare. Realiteten er at å bruke et snitt av lønns- og prisvekst, altså å regulere pensjoner på den måten, innebærer en underregulering. Over tid betyr det at pensjonene blir mindre verdt sammenliknet med lønnsveksten i samfunnet. Over tid er lønnsveksten i samfunnet høyere enn prisveksten i samfunnet. Det må man være ærlig om. Man har vedtatt en ny underregulering, som innebærer at pensjonistene kommer dårligere ut. Grunnen til at jeg tar opp forholdene for dem som ligger på de laveste nivåene, er selvfølgelig at det er mest dramatisk, for de har allerede svært lave pensjoner. Det finnes minstepensjoner i dag som er under EUs fattigdomsgrense. De tallene vi har fått fra Finansdepartementet, tyder på at selv med endringene som kommer nå, kan opptil en fjerdedel av de enslige pensjonistene i framtiden være fattigere enn dagens minstepensjonister. Spørsmålet er ikke om Norge er alene om dette, men hvorfor det er rettferdig at pensjoner skal reguleres lavere enn f.eks. godtgjørelser på Stortinget. Det opplevde jeg ikke at representanten svarte på.

Henrik Asheim (H) []: Det vi har blitt enige om gjennom dette forliket, er at nivået på garantipensjonen skal reguleres med lønnsvekst. Med det som er spørsmålet, er: Hva skjer når man da får pensjonen utbetalt? Da reguleres den med pris- og lønnsvekst. Det førte f.eks. til at i fjor, da prisveksten var høyere enn lønnsveksten, fikk pensjonistene høyere vekst i kjøpekraft enn landets lønnsmottakere fikk.

Sannheten er at når vi skal lage et pensjonssystem – nå nevnte også representanten EU60 og den typen graderinger – er alternativet som Rødt egentlig peker på, en nærmest flat folketrygd, hvor man må jobbe svært lenge med ganske høy lønn for å komme over det som vil være garantipensjonen. Et veldig viktig mål for Høyre, og som jeg opplever det egentlig er for forlikspartnerne, er at det også skal være en arbeidslinje i pensjonssystemet som gjør at de som har lagt ned mange års innsats, de som har jobbet lenge, også skal tjene på det når de mottar pensjon.

Mímir Kristjánsson (R) []: Rødt er ikke tilhenger av et flatt pensjonssystem, men Rødt er tilhenger av at det skal være et golv i pensjonssystemet. Altså: De laveste pensjonene skal ikke falle gjennom det golvet, alle pensjonister skal ha en pensjon som det er mulig å leve av, og de pensjonene kan ikke ligge under det vi har av fattigdomsgrenser.

Jeg er fortsatt nødt til på en måte å få det svart på hvitt fra Asheim, for jeg synes at det er litt forkludret. Jeg er enig i at prisveksten var høyere enn lønnsveksten i fjor, og det var jo flaks for pensjonistene akkurat i fjor. Men er representanten Asheim enig i – ja eller nei – at snittet av lønns- og prisvekst over tid innebærer en underregulering av pensjoner, helt uavhengig av akkurat hva som skjedde i fjor, altså at det systemet man nå går inn for, bekrefter og stadfester, innebærer at folks pensjoner over tid vil bli mindre verdt så fort de er løpende?

Henrik Asheim (H) []: Det fører til at man ikke er med på den samme lønnsveksten, for man trekker fra prisveksten. Det er helt riktig. Men dette er heller ikke lønninger man får, det er pensjonsnivået. Det som er forskjellen, er at når man jobber og tjener opp pensjon, oppnår man et pensjonsnivå, og så vil lønnsveksten avgjøre hvor mye man regulerer pensjonsnivået hvert år. Det er derfor jeg skiller på dette. Jeg er klar over at representanten Kristjánsson kanskje er uenig i prinsippet, men jeg skiller veldig mellom forskjellen på de lønnsoppgjørene som skjer hvert år, og det å regulere en ytelse man har fått. Det er jo det samme som man gjør med andre ytelser man mottar.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

Tor Inge Eidesen (Sp) []: Takk til saksordfører Tuva Moflag for en inkluderende og raus prosess, som førte fram til et bredt forlik om pensjonsmeldingen. Takk også for godt samarbeid i forhandlingene, der vi på vegne av regjeringspartiene, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, la til rette for å finne inkluderende løsninger.

Folketrygden er bærebjelken i det norske pensjonssystemet, og dette er den første evalueringen av pensjonsreformen som ble innført i 2011. Regjeringens forslag bygger på pensjonsutvalget, som leverte sin utredning i 2022.

Erfaringene fra pensjonsreformens første år har vist at det er behov for noen justeringer. Sammenlignet med folketrygden slik den var fram til 2011, innebar pensjonsforliket en del prinsipielle endringer – fleksibelt uttak fra 62 års alder og mulighet til å ha lønnet arbeid ved siden av. Dette har ført til at ganske mange har startet uttak før pensjonsalderen på 67 år. Etter hvert som forventet levealder har økt, betyr levealdersjusteringen at pensjonsbeholdningen skal deles over flere år. Sagt med andre ord: En må i dag jobbe til godt over 67 år for å få samme årlige pensjon som en før fikk ved 67 år. Fleksibelt uttak ved 62 års alder gjelder ikke dersom en ikke har høy nok opptjening av inntektspensjon. Samspillet med den nye sliterordningen kan her spille en rolle med tanke på at de som trenger det, kan gå av med pensjon tidligere enn de ellers kunne gjort.

For Senterpartiet er det viktig å understreke at folketrygden skal sikre en trygg og verdig alderdom for alle, og at den skal ha en sosial profil. Folketrygdens grunnsikring av pensjonistenes inntekt er det viktig å verne om, men det er også viktig å være klar over at den er nettopp det – en grunnsikring. Jeg er ikke helt sikker på at vi har sett de fulle konsekvensene av den fleksibiliteten som ble lagt inn i 2011, og dette er nødt til å bli et tema også i framtiden. Med denne evalueringen har en heller ikke gått inn på de ulike ordningene for tjenestepensjon, AFP og individuell pensjonssparing, og det må nok også bli et tema i neste evaluering.

Vi i Senterpartiet er glad for at vi nå skal regulere minsteytelsene med årlig lønnsvekst, og at løpende pensjoner reguleres med et gjennomsnitt av pris- og lønnsvekst. En bedre skjerming av de uføre er også viktig. Dette gir bedre muligheter for å opprettholde kjøpekraften til dem som har minst, noe som er veldig viktig for Senterpartiet og regjeringen.

Vi lever lenger, og vi har rett og slett behov for at flere deltar i arbeidslivet. For Senterpartiet er det viktig at vi legger til rette for et seriøst, trygt og anstendig arbeidsliv, nettopp for å gjøre det mulig og interessant å delta lenger i arbeidslivet. Når den gjennomsnittlige levealderen har økt, betyr det også at mange finner det meningsfylt å fortsette lenger i arbeidslivet. Arbeidsplassen representerer tilhørighet og et sosialt nettverk som mange finner det positivt å være en del av. For andre har yrkeslivet betydd slitasje og utbrenthet. Vi kaller dem ofte for sliterne. Vi skal ha et pensjonssystem som også gir denne gruppen en anstendig inntektssikring. Derfor innebærer avtalen at vi innfører en sliterordning i folketrygden. Vel så viktig er det at vi peker på at partene i arbeidslivet må bidra til trygge og seriøse arbeidsplasser med godt arbeidsmiljø. Dette skal ikke bare være tomme ord. I samarbeid med partene skal vi se på tiltak på arbeidsplassene som kan bidra til at flere kan stå lenger i jobb.

Avtalen innebærer også at pensjonsalderen – normert pensjonsalder – skal økes. Utviklingen i levealder tilsier en økning på om lag en måned per årskull. I 2035 vil 1968-årgangen bli 67 år. De må altså jobbe fem måneder ekstra. Samme år vil 1973-årgangen fylle 62 år. De må da jobbe elleve måneder ekstra før de kan ta ut tidligpensjon. Avtalen innebærer at vi innen den tid skal ha på plass neste evaluering.

Vi skal leve vårt liv og ha trygghet for hva som venter oss den dagen vi pensjonerer oss. Samtidig skal fellesskapet ha evne til å finansiere framtidens pensjoner. Derfor er det spesielt gledelig at vi denne gangen fikk et så bredt forlik. I forhandlinger må alle gi og ta, og derfor er jeg veldig glad for at vi skal ha nye evalueringer om ti år.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Senterpartiet har ved flere anledninger sagt at man ønsker å fjerne den såkalte samordningsfellen, og jeg leste nylig på partiets hjemmesider at samordningsfellen «er et eksempel på noe som bør fjernes». Partinestor Per Olaf Lundteigen sa det i Debatten i NRK i forrige uke, noe jeg er helt enig i, og som jeg synes det står respekt av. Nå har Fremskrittspartiet i dag levert inn et forslag om å kompensere dem som blir rammet av samordningsfellen. Kommer Senterpartiet, som tilsynelatende er for det, til å stemme for det forslaget i dag?

Tor Inge Eidesen (Sp) []: Jeg takker representanten for spørsmålet. Samordningsfellen, som nevnes, er det faktum at pensjonister som har rett til offentlig tjenestepensjon i disse overgangskullene, får stadig mindre utbetalt tjenestepensjon dess lenger de står i jobb. Det er ingen hemmelighet at Senterpartiet har ønsket seg en annen løsning på den saken, og at vi har ønsket at det skal bli ryddet opp i.

Representanten viser til et forslag som nå ligger til saken, og som er til forveksling likt et representantforslag som nevnte Per Olaf Lundteigen fremmet her i Stortinget for noen år siden. Den gang stemte Fremskrittspartiet mot det forslaget, og så vidt jeg vet, var det også etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjering.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Ja, det er mange partier som ikke har holdt sin sti ren når det gjelder samordningsfellen på et eller annet tidspunkt. Nå har vi likevel muligheten her i dag, siden det er levert inn et forslag, til at Fremskrittspartiet og Senterpartiet kan stemme likt på noe man er enige om. Jeg oppfattet heller ikke at representanten svarte på hvordan Senterpartiet kommer til å stemme, så jeg vil gjerne invitere Senterpartiet til å stemme for Fremskrittspartiets forslag, all den tid de sier at de er for det.

Tor Inge Eidesen (Sp) []: Representanten har rett i at jeg ikke svarte på det direkte spørsmålet. Representanten tilkjennegir også at han kjenner godt til at prosessene rundt avstemninger kan være litt kronglete noen ganger. Vi har valgt å ikke legge skjul på hva som er Senterpartiets egentlige syn i denne saken, men vi er også del av en regjering som vi er veldig stolte av, hvor vi finner gode beslutninger gjennom kompromiss. Gode kompromiss er jo det som gjør at vi får gjennomført mye god Senterparti-politikk på veldig mange områder, og det er helt åpenbart at vi følger innstillingen og regjeringens konklusjon når vi skal stemme over denne saken i dag. Ergo: Vi stemmer ikke for Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: «Folketrygden utgjør en hovedpilar i velferdsstaten og er det bærende elementet i det samlede pensjonssystemet. Det grunnleggende formålet er å gi den enkelte økonomisk og sosial trygghet når det ikke lenger kan forventes at man kan forsørge seg selv ved eget arbeid. Pensjonssystemet må sikre en trygg og verdig alderdom for alle, og befolkningen må ha tillit til at systemet også i framtiden vil innfri sine pensjonsløfter.»

Dette står innledningsvis i innstillingen, og dette er vi enig i, men som i 2011 er ikke Fremskrittspartiet en del av flertallet. Det vi behandler i dag, Meld. St. 6 for 2023–2024, er et resultat av et utvalgsarbeid som egentlig framskaffet fasiten på hvorfor Fremskrittspartiet ikke gikk inn i pensjonsreformen i 2011. Levealdersjusteringen var vi imot. Vi så at dette kom til å slå skjevt ut. En av konsekvensene, som vi også har til behandling i dag, er samordningsfellen. Dette var årsaken – som fasiten viser at vi fikk rett i – til at vi ikke sto i det.

Årsakene til at Fremskrittspartiet ikke er en del av flertallet i dag, er flere. Fremskrittspartiet ønsket å se løsningene i alle tre sakene under ett, da de griper inn i hverandre. Det ønsket ikke flertallet. Vi er uenig med flertallet når det gjelder de økonomiske forutsetningene som legges til grunn for å øke pensjonsalderen for framtidens pensjonister.

Bakgrunnen for pensjonsreformen i 2011 var troen på sviktende statsfinanser i tiden som kom, og troen på – og faktisk kanskje ønsket til noen – at olje- og gassnæringen kanskje skulle forsvinne over natten. Fasiten viser at denne framtidstroen var feil. Fra en situasjon der oljefondets verdi var lavere enn opparbeidede pensjonsforpliktelser, er nå verdien av fondet høyere enn forpliktelsene til alderspensjon, men nok en gang er sviktende statsfinanser et argument for å svekke pensjonssystemet. Fremskrittspartiet avviser også denne gangen denne skremselspropagandaen og viser her til fondets faktiske utvikling de siste 20 årene, som er 16 000 mrd. kr mer enn det var for 20 år siden, samt fortsatt høye inntekter fra naturressurser.

Vi mener at en større utfordring for bærekraften i velferdssystemet er at så mange mennesker i arbeidsfør alder ikke deltar i arbeidsmarkedet og derfor heller ikke bidrar til finansieringen. Fremskrittspartiet mener at alle gode krefter må inviteres med for å løse den samfunnsutfordringen, og at flertallet burde rette mer oppmerksomhet mot den utfordringen som utenforskapet innebærer for velferdsstaten, heller enn å redusere verdien av alderspensjonen for personer som har bidratt gjennom et langt yrkesliv.

Pensjonsreformen som vi nå skal forbedre ved denne meldingen, vil resultere i at de som har valgt en yrkesutdannelse og har stått lenge i arbeidslivet, skal betale kostnaden for at de som har valgt en lang utdannelse, men et kortere yrkesliv, skal få et bedre liv. Det er resultatet av det vi har til behandling.

Fremskrittspartiet støtter ikke levealdersjustering og normert pensjonsalder, som vil svekke pensjonssystemet for kommende alderspensjonister. En slik innføring gir særlig utfordringer for alderspensjonen til uføre, som ikke har mulighet til å jobbe lenger for å kompensere for pensjonsreduksjonen. Flertallets forslag om skjerming for to tredjedeler av den negative virkningen er heller ikke holdbart, da vi ønsker full skjerming.

Vi ønsker at en sliterordning blir etablert. Flertallet ønsker at det skal utredes. Det burde vi ha gjort før vi behandlet denne meldingen. AFP, som er en av de sakene som blir behandlet samtidig i dag, var tenkt å skulle være en sliterordning, men har ikke blitt det. Vi skal altså lage en ny AFP i dag, eller forbedre AFP, istedenfor å få på plass en sliterordning og faktisk i framtiden se om vi har behov for AFP.

Fremskrittspartiet mener at minsteytelsene i pensjonssystemet skal være på nivå med EUs fattigdomsgrense, og at reguleringen skal følge lønnsutviklingen. Vi ønsker en avvikling av samordningsfellen, men det blir videreført. Vi har også lagt fram et løst forslag i saken hvor vi ber om at man ser på muligheten for å kompensere dem som faktisk har blitt rammet av denne fellen. Det får vi se om flertallet ønsker å være med på.

Fremskrittspartiet mener at hovedmålet med alderspensjon er å skape et trygt og forutsigbart økonomisk grunnlag for personer som ikke lenger er i ordinær yrkesaktiv alder. Det er uholdbart at man gjennomfører reduksjoner i alderspensjonen for å overføre ressurser til andre samfunnssektorer. Det er feil at folk med et langt yrkesliv skal få kutt i pensjonen for å bidra til å finansiere «tilkarringsindustrien» på klimaområdet som henter ut store subsidier, tusenvis av flyktninger som får alle kostnader dekket av staten, et bistandsbudsjett som bare fortsetter å vokse, og en offentlig sektor som bare vokser ut av proporsjoner.

Kursen som regjeringen og flertallet setter, er feil. Innsatsen må rettes mot å utnytte restarbeidsevne, få flere ut av utenforskap og slutte å straffe dem som ønsker å stå lenger i arbeid.

Med dette regner jeg forslagene Fremskrittspartiet har alene og sammen med andre, som tatt opp.

Presidenten []: Representanten Dagfinn Henrik Olsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tuva Moflag (A) []: Dette tror jeg kanskje er et av de innleggene jeg har hørt i Stortinget hvor milliardene har rullet raskest. Mitt spørsmål til representanten fra Fremskrittspartiet er: Hvorfor synliggjør ikke Fremskrittspartiet i sine alternative budsjetter at de er så sterkt imot pensjonsreformen som det representanten uttrykker her?

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Fremskrittspartiet har gjentatte ganger lagt fram forslag i denne sal, bl.a. et forslag som gikk ut på fleksibilitet i uføregraden, som ville medført at flere hadde bidratt i yrkeslivet med sin restarbeidsevne. Det har flertallet i denne salen stemt ned. Fremskrittspartiet har også foreslått at de som er eldre og har gått av med pensjon, skal få lov å nyte godt av sykelønnsordningen, arbeidsavklaringspenger etc. når de allikevel har valgt å stå lenger i arbeidslivet enn til pensjonsalder. Det har denne salen stemt ned. Vi tror at ved å gjøre slike grep kommer vi til å hente inn mange milliarder – mange milliarder – ved å få de med restarbeidsevne ut i yrkeslivet. Jeg sa innledningsvis i replikken til Tuva Moflag at dette er en sparereform. Vi vet kostnaden i 2060.

Tuva Moflag (A) []: Jeg tror kanskje at Fremskrittspartiet ikke vet kostnaden, i og med at det ikke er synliggjort i Fremskrittspartiets alternative budsjetter, men jeg skal ikke gå mer inn i det.

Det er slik at vi har ulike satser for minsteytelsene for både gifte og samboende. Det er dyrere å være enslig i Norge, og det er en forskjell i nivåene både på minstepensjonen, slik den er i dag, og på garantipensjonen, som innfases for de eldste årskullene nå. Mener representanten fra Fremskrittspartiet at det er rettferdig at de som er enslige, får en høyere pensjon som ivaretar det at de har utgifter som de må dekke på sitt budsjett alene?

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Fremskrittspartiet har ved gjentatte anledninger lagt fram forslag i denne salen, også i lag med andre partier, hvor vi synliggjør vår bekymring for dem som har minst. Minstepensjonister og de som lever alene, ønsker vi skal opp på EU60. Det har representanten og hennes parti ikke støttet. Det har vært brukt argumenter i denne salen fra Tuva Moflag og Henrik Asheim om at avstanden mellom minste pensjonsnivå og det å ha stått 40 år i arbeidslivet må være stor nok. Det er viktigere å holde folk i fattigdom enn å løfte dem opp. Da er det noe feil med pensjonssystemet, og minstepensjonsordningen må styrkes.

Mímir Kristjánsson (R) []: Dette spørsmålet er nesten en slags ønskereprise, for jeg tror jeg stiller det hver eneste gang jeg har mulighet til å ta replikk på noe fra Fremskrittspartiet, faktisk. Jeg får jo aldri svar, så det er derfor vi stiller det om igjen og om igjen.

Vi er enige med Fremskrittspartiet i mye av pensjonspolitikken og ikke minst at minstepensjonen og de laveste pensjonene skal løftes opp til EUs fattigdomsgrense og over det. Ingen skal leve i fattigdom når de er på en offentlig ytelse.

Spørsmålet jeg aldri får svar på, er hvorfor Fremskrittspartiet samtidig godtar at de som lever på uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger, gjerne kan leve under fattigdomsgrensen fram til den dagen de blir pensjonister. I realiteten betyr det i systemene at man først skal leve i fattigdom fram til man blir 67–68 år, for så plutselig å hoppe opp i ytelse når man blir pensjonist. Det har jeg litt vanskelig for å forstå logikken i, og derfor lurer jeg på om representanten Olsen kan forklare meg det.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Det er nok slik at undertegnede har svart på dette tidligere også. Det er faktisk slik at også jeg er bekymret for at det er folk som ikke klarer regningene sine. Om de er uføre eller hva det måtte være, må man ha et sikkerhetsnett som gjør at folk faktisk kan leve et godt liv, iallfall et anstendig liv. Det skal vi være enige om.

I vårt forslag her i dag synliggjør vi dette med full skjerming. Vi mener at det faktisk er nødvendig at de som ikke har muligheten til å stå i arbeidslivet på den måten som kanskje jeg og Mímir Kristjánsson har, må få lov til å få en skjerming som gjør at de kan få et anstendig liv.

Sveinung Rotevatn (V) []: Framstegspartiet brukte replikken sin til saksordførar til å utfordre fleirtalet på kva som er dei økonomiske konsekvensane av det som vert vedteke i dag. Eg antek at Framstegspartiet stiller dei same krava til seg sjølv som dei stiller til andre, men svaret på den første replikken tyder ikkje på det, for Framstegspartiet svarte ikkje på spørsmålet dei fekk, nemleg: Kva vil dette koste? Eg våger meg på å stille det igjen.

Når Framstegspartiet no føreslår å fjerne levealdersjustering, ha full regulering med lønsvekst, fjerne all skjerming osv., antek eg jo at Framstegspartiet har vurdert kostnadane av det samla sett. Eg forstår at det kan vere vanskeleg å rekne nøyaktig på krona i eit langsiktig perspektiv, så difor skal eg vere raus og seie at det er tilstrekkeleg med eit anslag mot nærmaste hundre milliard på kva kostnadene vil verte. Eg utfordrar igjen til å svare på det.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: På side 197 i meldingen står kostnadene i 2060 hvis man ikke gjennomfører det som flertallet ønsker i dag. Det er 154 mrd. kr. Hvis man gjennomfører det som flertallet ønsker, og som Venstre er del av, vil den regningen være på 30 mrd. kr. Det var mitt utgangspunkt til saksordføreren, ved at dette er en sparereform der man skal spare staten for kostnader for å bruke pengene på tiltak som Venstre gjerne applauderer som miljøpolitikk, altså at framtidens pensjonister skal ta regningen for miljøregnskapet til Venstre.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

Freddy André Øvstegård (SV) [] (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke saksordføreren for en godt ledet saksbehandling av denne saken.

Folketrygden er den sentrale grunnmuren i pensjonssystemet. Den skal gi en god grunnsikring for alle. Økonomisk trygghet og en verdig avgang etter arbeidslivet er en av velferdens viktigste bærebjelker. SV jobber for et rettferdig pensjonssystem på tvers av klasser, yrker, kjønn og generasjoner. SV var og er imot pensjonsreformen og forliket fra 2005, som har gitt store deler av pensjonssystemet vi har i dag.

Levealdersjustering som virkemiddel for å få folk til å jobbe lenger fanger ikke opp ulikhet i helse og arbeidsforhold. Når en kokkeassistent i snitt lever til han er 79 år, mens en direktør lever til han er 85 år, blir det å dele pensjon på gjennomsnittlige leveår en omfordeling fra kokkeassistenten til direktøren. Belønningen for å stå et år lenger i jobb kan enklere hentes inn av akademikeren enn av renholderen eller sveiseren. Derfor vil SV endre levealdersjusteringen for å sikre rettferdighet for yrkesgrupper som må slutte tidlig, samt for yngre generasjoner.

I denne saken framholder vi i innstillingen at SV fortsatt er kritisk til sentrale deler av pensjonssystemet, og at vi har gått inn for å endre levealdersjusteringen. Vi gjentar også motstanden mot å øke pensjonsalder. I stor grad kommer det som en forlengelse av pensjonsreformen når folks pensjoner ved dagens aldersgrenser forvitrer. Likevel var det ikke en omkamp om dette Stortinget fikk til behandling nå, men endringer innenfor disse rammene.

Stortingsmeldingen følger opp pensjonsutvalgets utredning, og mandatet for den var satt og begrenset av Solberg-regjeringen til å gjelde justeringer innenfor systemet. Det var ikke noe flertall for å stoppe økte aldersgrenser. Da valgte SV å anerkjenne det og jobbe for de endringene som var mulige, og sammen med fagbevegelsen har SV fått på plass viktige forbedringer. Vi har fått på plass en konkret ordning for sliterne, en tilleggspensjon som innføres samtidig med resten. Det er nesten 700 mill. kr i snitt mer de neste årene til folk som ikke kan jobbe lenge i slutten av yrkeslivet.

Vi har fått på plass bedre pensjon for uføre gjennom et eget skjermingstillegg til omtrent 140 000 uførepensjonister som ville kommet dårlig ut med regjeringens forslag, og det er på 400–500 mill. kr i årene framover. Til sammen blir det 37,5 mrd. kr i mer rettferdig retning fram til 2060, og det er på toppen av det vi fikk levert på start. Det er viktig å si at det kommer i tillegg til et annet viktig gjennomslag i kroner og øre fra tidligere, som nå blir videreført de neste ti årene, nemlig at løpende pensjoner skal reguleres i takt med pris- og lønnsvekst istedenfor bare pris, sånn som det var tidligere. Det har også mye å si for pensjonistenes økonomi.

Et annet viktig gjennomslag er at det ikke skal være noen automatikk i videre økte aldersgrenser. Etter økning én måned i året det neste tiåret er det ikke bestemt noe mer økning. Tvert imot blir det en evaluering av hele systemet, aldersgrensene inkludert. Da vil vi som sier stopp, ha bedre kort på hånda.

Så er det noen av de tingene som gjør et valg som dette krevende. Vi må også tenke på hva som ikke står i avtalen, hva som kunne stått der, hvordan sliterordningen kunne blitt svekket, hva andre partier har ment om uføres alderspensjon generelt, hvordan uføretillegget vi fikk inn spesielt, hadde blitt seende ut, og regjeringens forslag om å fryse minstepensjon og garantipensjon på dagens nivå. For å ta tak i det sistnevnte er ikke det videreført i denne avtalen. Det betyr at regjeringspartiene og høyresiden ikke er låst sammen om minstepensjon under fattigdomsgrensen, og det betyr at SV igjen vil prioritere å øke disse nivåene i budsjettforhandlinger framover. Det er bare én av de kampene som kommer til å stå framover.

I tillegg har vi en innretning på sliterordningen hvor SV forutsetter at en ordning som det vi har fått nå i folketrygden, skal komme på toppen av andre ordninger. Vi har også helt andre pensjonskamper som kommer på siden av denne stortingsmeldingen og denne avtalen. Jobben for en rettferdig pensjon fortsetter. Vi er langt fra ferdig.

Med det tar jeg opp forslagene SV er med på i sak nr. 2.

Presidenten []: Da har representanten Freddy André Øvstegård tatt opp de forslagene han viste til.

Mímir Kristjánsson (R) []: Jeg har lyst til å begynne med å ta utgangspunkt i en tv-serie som har betydd veldig mye for mitt syn på verden, nemlig Peppa Gris. I Peppa Gris finnes det en figur som heter Frøken Kanin. Frøken Kanin har alle jobbene i Peppa Gris-samfunnet. Hun kjører bussen, hun står i butikken, hun driver redningstjenesten, hun er turistguide, hun står i heisen og frakter Peppa og familien opp til Empire State Building når de er i USA. Kort sagt: Hun gjør egentlig alt. Den ene dagen Frøken Kanin er syk, bryter hele Peppa Gris-samfunnet sammen, for det er ingen som kan gjøre jobben hennes.

Peppa Gris er, stikk i strid med hva mange tror, faktisk en fiksjonsserie, og det som er mest fiksjonelt, er at hvis noen hadde jobbet like mye som Frøken Kanin i virkeligheten, ville de vært uføre for lenge siden. Hadde man hatt så mange jobber, så mange harde, fysiske, samfunnskritiske jobber på grunnplanet, ville man for lenge siden ha slitt seg ut og ødelagt kroppen sin. Det ville iallfall ikke bare vært én dag, som det er i Peppa Gris, at Frøken Kanin var syk.

Det er egentlig Frøken Kanin og alle verdens Frøken Kanin-er pensjonsdebatten vi har her, handler om – alle de menneskene som hver dag må gjøre disse jobbene: kjøre bussen, stå i butikken, jobbe i helsevesenet, jobbe i industrien, jobbe i byggebransjen osv. Dette er yrker der man sliter seg ut. Vi har tall, statistikk og fakta som viser at folk som jobber i disse yrkene, dør tidligere, de har dårligere helse, og de har dårligere økonomi. Derfor er det å vedta et pensjonssystem som legger opp til at alle skal jobbe lenger, grunnleggende urettferdig fordi yrkene og yrkesbelastningen er så ulik mellom ulike samfunnsgrupper. En lege, en arkitekt og en stortingspolitiker kan uten problemer jobbe til han eller hun blir 70. Det er ikke i samme grad realiteten for en kokk eller en bussjåfør. Derfor er Rødt grunnleggende imot det vedtaket som nå ligger på bordet, om å øke aldersgrensene i folketrygden, altså å øke den generelle pensjonsalderen. Vi vil advare mot en mekanisme som legger opp til at aldersgrensene skal følge den gjennomsnittlige levealderen i befolkningen, for gjennomsnittet er i dette tilfellet ikke spesielt dekkende for veldig mange yrker.

Det er også et spørsmål om hvor meningsfulle sånne vedtak er. Ifølge Utdanningsforbundet når 0,6 pst. av barnehagelærere i Norge pensjonsalder i sitt yrke i dag. Å vedta økt pensjonsalder for denne gruppen blir som å vedta at det skal være fint vær på påskefjellet. Det er fint å gjøre det, men hvis disse gruppene ikke klarer å stå i den jobben de allerede har, hjelper det fint lite.

Feilen her ligger jo ikke i dette forliket, den ligger i pensjonsreformen fra 2011, som innebar voldsomme innsparingskutt i folks pensjoner. Den positive siden av medaljen er at staten skal spare 230 mrd. kr på pensjoner, den negative siden av det er at man har tatt 230 mrd. kr fra framtidens pensjonister.

Når det gjelder den levealdersjusteringen som kom da, som egentlig er Rødts hovedanliggende å protestere mot, lappes det nå litt på det systemet. Det er flere forbedringer i det forliket som legges fram, bl.a. sliterpensjon og en skjermingsordning – i alle fall delvis – for uføre, men helheten er likevel at man plastrer på det som er et, i våre øyne, ganske alvorlig sår i velferdsstaten.

Ett argument er at vi er nødt til å gjøre disse endringene i pensjonsreformen fordi vi i framtiden ikke har råd til folketrygden på samme nivå som tidligere. Nylig leste jeg en bok om Arbeiderparti-strategen Erik Brofoss, som utformet den norske etterkrigspolitikken. Han var finansminister, handelsminister og sentralbanksjef. Da han gikk inn for folketrygd i 1948, møtte han motstand fra Arbeiderpartiets egen finansminister, Olav Meisdalshagen. Meisdalshagen mente at Norge i 1948 ikke hadde råd til folketrygd. Det var for dyrt. Brofoss mente at Meisdalshagen ikke hadde peiling på økonomi, så han svarte at det var bra for landets økonomi at også uføre og pensjonister hadde kjøpekraft, sånn at de kunne bruke penger og holde hjulene i gang selv i dårlige tider.

Det tok lang tid før folketrygden kom, og på 1960-tallet var det Reiulf Steen som i Arbeiderpartiets sentralstyre tok til orde for å innføre en folketrygd. Da fikk han til svar fra lederen av LO, Konrad Nordahl: Folketrygd, hvem skal betale for det – AUF, kanskje? For da, på 1960-tallet, syntes man også det virket veldig dyrt med folketrygd og dyrt med pensjon.

Jeg drar opp disse historiske eksemplene for å slå fast det åpenbare: Pensjon har alltid vært dyrt, folketrygd har alltid vært dyrt, og pensjoner vil bli dyrt også i framtiden. Det er ingen som kan benekte at våre forslag kommer med store kostnader, men til syvende og sist er politikk også et spørsmål om prioriteringer. Da er det også et spørsmål om hvorvidt man er villig til å prioritere nok ressurser og penger på å ta vare på framtidens pensjonister, eller om man går med på de store pensjonskuttene som har kommet gjennom pensjonsreformen.

Jeg tar opp forslagene Rødt har alene.

Presidenten []: Dermed har representanten Mímir Kristjánsson tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tuva Moflag (A) []: Som representanten Kristjánsson også har vært inne på selv, deltok Rødt i forhandlingene helt fram til siste slutt, og jeg tenkte jeg skulle gi representanten en anledning til å skryte litt av det representanten synes er bra med dette forliket. Hva var det som gjorde at Rødt ble sittende så lenge som de gjorde?

Mímir Kristjánsson (R) []: Takk for den muligheten. Det som gjorde dette vanskelig for Rødt, var egentlig to ting. Vi var motstandere av pensjonsreformen i utgangspunktet, men dette er jo ikke en behandling av pensjonsreformen. Det er ikke den som er oppe til omkamp nå. Der har representanten Øvstegård helt rett i sitt innlegg: Vi vedtar ikke levealdersjustering på Stortinget i dag. Det er vedtatt fra tidligere.

Det vi synes var positivt, var at det var flere initiativer for å prøve å lappe på de mest alvorlige utslagene av pensjonsreformen. Det ene var sliterpensjonen, som har vært et sentralt krav tidligere, også for LO og for så vidt for Rødt. Det andre var skjerming av uføre – riktignok delvis, men likevel. I tillegg har man tidligere fått på plass et litt mindre ugunstig underreguleringsregime, noe som var positivt, og man har også gjort noe med minste- og garantipensjonsnivåene – måten man regulerer dem på. Det er flere positive ting i dette, og det er det ikke noen vits i å stikke under stol. Helheten i dette er likevel slik at Rødt til slutt måtte hoppe av i svingen.

Tuva Moflag (A) []: Apropos det, holdt jeg på å si, vil jeg takke Kristjánsson for Peppa Gris-innlegget. Gledene ved å få barn hørte vi også om på «Politisk kvarter» i dag tidlig, der redningsskøyta Elias var tema.

Regulering med snitt av lønns- og prisvekst forventes å gi pensjonister økt kjøpekraft, men ikke like mye som dem som står i arbeid. Pensjonistene vil få mer, men de vil få mindre mer enn dem som står i jobb. Pensjon er inntektssikring, og da bør reguleringen handle om å sikre kjøpekraften. I dårlige tider med reallønnsnedgang vil pensjonistene skjermes i større grad enn lønnstakerne, slik vi så i fjor. Mener representanten fra Rødt virkelig at det er problematisk å regulere på den måten, når minstepensjonistene likevel får økt kjøpekraft og pensjonene stiger år for år?

Mímir Kristjánsson (R) []: Ja, representanten fra Rødt mener at det er problematisk å underregulere pensjoner. Realiteten er at pensjonistene, sammenlignet med lønnsmottakerne, men også sammenlignet med måten vi regulerer f.eks. uføretrygden på, vil komme dårligere ut over tid med den ordningen. Rødt og denne representanten er heller ikke trygg på at framtidens pensjonister, med de framskrivningene vi har i dag, vil ha pensjoner som er til å leve av. Allerede i dag er minstepensjonen ikke til å leve av for veldig mange. Det står til og med i Hurdalsplattformen at minstepensjonistene må få mer, at minstepensjonen skal økes. Imidlertid er de framskrivningene vi får når vi stiller spørsmål til departementet, at i framtiden vil enda flere pensjonister få utbetalinger fra folketrygden som ligger under dagens minstepensjonsnivåer, og det er det grunn til å se med stor bekymring på. Oppfordringen vår er at det bør komme et løft utenom dette forliket på de laveste pensjonsnivåene, sånn at man løfter dem opp til et sted i utgangspunktet som det i det minste går an å regulere sånn noenlunde rettferdig fra.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

Sveinung Rotevatn (V) []: Arbeids- og inkluderingsministeren har understreka fleire gonger at det vi vedtek i dag, ikkje er ei sparereform. Det har ho mildt sagt heilt rett i. Det er knapt noko samfunnsområde som skal verte satsa meir på, og som skal få større utgiftsaukingar dei neste åra, enn pensjonsutgiftene. Det har for så vidt vore tilfellet i fleire år allereie, og det er ein trend som vil forsterke seg. Med dei endringane i pensjonssystemet som vert vedtekne i dag, vil utgiftene verte endå høgare. Dei vil, med forliket, verte ca. 31 mrd. kr høgare i 2060. Dersom ein kallar det for sparing og kutt, har ein eit ganske kreativt syn på økonomi.

Utfordringa er at pensjonsreforma, som jo ligg i botnen for alt dette, vart vedteken for fleire år tilbake. Så vart det sett ned eit utval som skulle sjå på korleis det har gått, og kome med forslag til endringar som skulle sikre både den sosiale og den økonomiske berekrafta i dette. Utvalet leverte på det førstnemnde. Det vil seie at dei kom med fleire forslag til korleis ein kunne gjere dette meir sosialt berekraftig – dvs. bruke meir pengar. Dei kom ikkje med forslag til korleis ein kunne bruke mindre pengar, men det har dei for så vidt vore ærlege på.

Med det som vert vedteke no, er det i alle fall ikkje nokon tvil om at det vert meir sosialt. For eksempel er skjerminga av uføre eit viktig bidrag til det. Ein kan også seie at justeringa av grunnpensjonar, som no skal følgje lønsveksten, gjer det meir sosialt, men eg vil likevel problematisere det noko, sidan ingen førebels har gjort det, for dette trur eg bør seiast også frå talarstolen. Ja, det vil gjere systemet meir sosialt, men det vil også føre til at det relativt sett vil løne seg mindre å jobbe og betale inn til systemet enn det elles ville gjort, og det vil også gjere at ein ikkje kan gå av så tidleg som ein elles ville gjort, fordi ein må tene opp til dette nivået før ein kan gå av. Så for berekrafta i systemet og arbeidsinsentiva er dette ei sak med fleire sider, for å seie det slik.

Uansett: Frå Venstres ståstad er det viktig at sjølv om vi har avvikande syn på pensjon – alle parti har jo litt ulike syn på det – er dette kanskje det området framfor noko der det trengst breie forlik som kan stå seg på tvers av stortingsperiodar og regjeringar, for det handlar om langsiktig planlegging for folk, og det handlar om berekrafta til velferdsstaten og tryggleiken inn i alderdomen.

Venstre har alltid stått i dei einigheitene og pensjonsforlika som er vedtekne breitt, og det gjer vi også i dag. Det er ikkje fordi vi er einige i alt, men fordi vi meiner at dette er noko ein kan stå i, og noko som balanserer dei ulike omsyna på ein akseptabel måte.

Eg vil særleg framheve eit par ting som har vorte betre gjennom dei forhandlingane som har vore på Stortinget, og som eg, som eg også vil leggje til, synest har vore gode og tillitsfulle mellom partia. Eg synest det er bra at regjeringa no legg vekk planane om å innføre avgangsplikt igjen når ein kjem til særaldersgrense. Det er ei fornuftig kursjustering. Eg synest det er bra at ein no gjer det mogleg å stå lenger i jobb når ein jobbar i staten, gjennom heving av aldersgrensene der, eller avgangsplikta, rettare sagt. Det er også fornuftig.

Eg synest også det bra at ein delvis får reversert dei innstrammingane som har skjedd innan IPS, altså individuell pensjonssparing. Det burde ha vore endå rausare, spør du meg, men det kan ein jobbe med framover.

Til sist er det eit anna viktig element i denne einigheita, og det er slitarordninga. Eg trur at ho kan ha ein del positive sider ved seg, og eg trur ho er ganske godt ramma inn, men eg vil òg seie at i den kommentaren som kom frå Framstegspartiet tidlegare i debatten – det var ikkje mykje eg var einig i i det innlegget – var det eitt poeng som i og for seg er verdt å merke seg. Det er at då ein i si tid innførte AFP, skulle det nettopp vere ei slitarordning. Det har det ikkje vorte. Det har vorte eit påslag, og det gjeld stort sett yrkesgrupper som ikkje har veldig tunge og harde jobbar, og det er i alle fall ikkje alle som har rett til dette. Då ser ein seg altså no nøydd til eigentleg å innføre det på nytt, i ny drakt, og no er det ei slitarordning. Det kan vere mykje fornuftig med det, men då bør ein kanskje også gjere seg nokre refleksjonar rundt framtida til AFP-ordninga.

Avslutningsvis vil eg seie at det er bra at den breie tilslutninga som har vore til pensjonsreforma, no har vorte endå breiare ved at partia SV og Miljøpartiet Dei Grøne no er med. Det synest eg tener dei til ære. Det tener også Stortinget til ære at ein klarer å verte einige om framleis breie forlik, om langsiktig politikk, som er viktig for folk i dette landet, og som er viktig for dei offentlege utgiftene.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Jeg vil starte med å takke forlikspartnerne for at vi klarte å enes på tvers av politiske standpunkter, og kanskje litt ulike primærstandpunkter, men at en med en så god og konstruktiv prosess – og takket være saksordfører Moflag også bl.a. – sørget for at dette kom godt i havn. Det tjener dette huset til ære, for mange land har problemer med å kontrollere utgiftene til pensjon, og det er mange som sliter med å gjennomføre pensjonsreformer i takt med den utviklingen vi har innen helse, og ved at vi lever lenger. I Norge har vi derimot flere ganger lykkes med å få til brede forlik, og det mener jeg er viktig.

En av de store suksessene i norsk politikk – og norsk økonomisk politikk – er at vi har klart å balansere hensynene til arbeid og finansiell bærekraft med nettopp det å sikre folk en sosial inntekt, sikre dem som ikke har hatt muligheten til å jobbe så mye som andre, for at de skal ha en anstendig pensjon.

For Kristelig Folkepartis del er det også litt historisk. Jeg husker godt tilbake til da jeg var ungdomspolitiker, da Bondevik II-regjeringa begynte å jobbe, og Stoltenberg tok over – de lange trådene i dette systemet. At Kristelig Folkeparti var med på dette, tok jeg langt på vei som en selvfølge, selv om det ikke er det i utgangspunktet. Jeg vil tro at det er sånn for flere partier. Det er viktig at en er med og tar ansvar, men også at en får noe gjennomslag for det en mener er ekstra viktig å justere på.

Det at pensjonsreformen justeres jevnlig, er også positivt, for det kan gi store utslag, og det er viktig å se hvordan det har slått ut. Siden forrige runde har en jo sett at det bl.a. har vært en del fattige eldre, som Kristelig Folkeparti synes har vært veldig problematisk, og i flere omganger valgte Kristelig Folkeparti, i ulike budsjettforhandlinger eller i regjering, å øke og prioritere, og fikk gjennomslag for å øke pensjonen for enslige minstepensjonister, sånn at det har blitt færre fattige eldre. Jeg er glad for at dette pensjonsforliket i tillegg til å gjennomføre de nødvendige økningene i aldersgrensene omfatter en styrket årlig regulering av minstesatsene.

Så til et annet område som jeg vil framheve spesielt, og det er at uføre skjermes bedre. For Kristelig Folkeparti har det vært viktig at uføre som selvsagt ikke kan jobbe lenger, og ikke kan kompensere for levealdersjusteringer, skal skjermes i en sånn grad at de får en rimelig god alderspensjon sett opp mot arbeidsføre. Enigheten om en overgangsordning for uføre som vil gå av med alderspensjon de neste årene, er veldig viktig.

Jeg takker forlikspartnerne for godt arbeid. Jeg er glad for at vi kan samles om dette på tvers av skillelinjene, og også for at enigheten rundt pensjonsreformen faktisk er blitt større.

Statsråd Tonje Brenna []: Flere har vært inne på at det er stort det vi gjør i dag, og at det er stort at vi har et bredt forlik. Jeg er enig i det, men egentlig er dette forliket litt større enn akkurat oss som er her, for pensjonssystemet vårt er et forlik mellom norske arbeidsgivere, norske arbeidstakere og norske myndigheter. Det er den norske modellen på sitt aller, aller beste.

Endringene vi behandler i dag, treffer ulike deler av pensjonsregelverket vårt, og de henger sammen. De handler om å fullføre pensjonsreformen. Vi kommer nå et viktig steg nærmere et mer bærekraftig pensjonsregelverk, som sikrer den enkelte trygg og forutsigbar inntekt i alderdommen, og som samtidig stimulerer til arbeid.

Regjeringen har i Meld. St. 6 foreslått en rekke tiltak som styrker den sosiale profilen i pensjonssystemet, og et bredt flertall i komiteen støtter regjeringens forslag. Jeg er glad for at det er enighet om justeringer som sikrer både dagens yrkesaktive og at ungene våre får en god og forutsigbar alderspensjon i folketrygden. Pensjonssystemet vårt må innrettes med et langsiktig perspektiv, både for å sikre forutsigbarheten for den enkeltes pensjon og for å sikre at systemet er økonomisk og sosialt bærekraftig. Derfor har vi all grunn til å være stolte av det forliket som nå er inngått, en historisk bred avtale om hovedelementene i pensjonssystemet vårt.

I den offentlige debatten om pensjon har man i det siste kunnet få inntrykk av at regjeringens forslag handler om en hardere levealdersjustering, og at vi alle nå må jobbe mye lenger. Det er riktig at når vi lever lenger, må vi også jobbe noe lenger for å få det samme årlige pensjonsnivået, men dette er ikke noe nytt. Dette ble vedtatt i denne salen våren 2009, altså for 15 år siden. Det som er nytt, er at vi nå sørger for at aldersgrensene på trygdeytelsene følger med oppover i takt med forlenget arbeidsliv. Vi sørger for at de med lav opptjening får sikret fortsatt gode minstenivåer, og vi sørger for at pensjonsnivået til uføre i yngre årskull holder tritt med arbeidsføres pensjonsnivåer. Det gir rettferdighet, og det gir bedre trygghet for folk.

Pensjonsforliket innebærer at aldersgrensen i folketrygden, både for alderspensjon og andre ordninger, som sykepenger, dagpenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd, skal øke med små skritt, i takt med økende forventet levealder. Som pensjonsutvalget formulerte det: «Økte aldersgrenser er en logisk videreføring av pensjonsreformen.» Jeg er glad for at vi nå endrer på de øvrige ytelsenes aldersgrenser, slik at dette henger bedre sammen, og at vi sørger for å ikke skape nye hull mellom det som skal gi trygghet mens du skulle vært i arbeid, og det som skal gi deg trygghet når du er blitt så godt voksen at du uansett ikke lenger skal stå i jobb.

Vi trenger at våre kloke, sterke seniorer jobber lenger. Vi trenger egentlig grunnleggende en kulturell forandring i arbeidslivet vårt som er ganske formidabel, hvor vi både gjennom pensjonssystemet og også gjennom de andre ordningene vi har, bidrar til at folk kan stå lenger i arbeid og bli verdsatt gjennom et langt liv. Med det gjeldende regelverket for minstesatsene i alderspensjonen ville det blitt stadig lavere utbetalinger hvis vi så til det gjennomsnittlige lønnsnivået i samfunnet. Derfor er jeg glad for at vi nå også får bedre regulering både av minstesatsene og av de løpende utbetalingene av pensjon.

Uføres alderspensjon har vært en uløst problemstilling etter pensjonsreformen. Komiteens flertall støtter regjeringens forslag om en bedre alderspensjon for uføre gjennom økte aldersgrenser. Det har i pensjonsforliket også blitt avtalt å styrke alderspensjonsnivået til overgangskullene, født mellom 1954 og 1962, med et skjermingstillegg i gammel opptjeningsmodell. Disse tiltakene vil sikre at uføres pensjonsnivå vil holde tritt med arbeidsføres nivå framover.

Jeg er glad for de brede enighetene på alle de viktige områdene, men jeg er også glad for at det er bestemt at man skal vurdere og evaluere dette jevnlig, for det er én ting som vil være usikkert framover, nemlig hvordan folk vil tilpasse seg systemet. Når Stortinget i dag vedtar disse endringene, går regjeringen i gang med både å utforme nødvendige lovendringer og sørge for at Nav raskt kan implementere dette, i tråd med de tidsrammene som forliket har lagt opp til, som med respekt å melde er en formidabel jobb, som jeg tar sikte på at vi kommer i mål med, i tråd med vedtakene.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Henrik Asheim (H) []: Statsråden påpekte at det er en formidabel jobb nå å omsette dette til lovendringer, og en av de tingene som har vært viktig – ikke for partiet Høyre, men for veldig mange av de ansatte i offentlig sektor – er å få muligheten til å jobbe lenger. Derfor har man blitt bredt enige i Stortinget nå om å øke den øvre aldersgrensen for medlemmene av Statens pensjonskasse til 72 år. Det har utløst – for så vidt veldig hyggelig, synes jeg – en helt ny rad med spørsmål, som kommer på e-post fra folk som er 67, 68 eller 69 år og lurer på: Når trer dette i kraft? Derfor lurer jeg på om statsråden kan si noe om når hun ser for seg å fremme et slikt forslag. Det er selvfølgelig et forbehold om Stortingets behandling, men ettersom dette har vært utredet og foreslått tidligere, når ser hun for seg at dette kan tre i kraft?

Statsråd Tonje Brenna []: Takk for et veldig godt, men risikabelt spørsmål å svare på, for noen av disse endringene er store endringer som krever store systemomlegginger, mens andre av endringene er vel egentlig mer eller mindre kulturendringer eller praksisendringer på den enkelte arbeidsplass. Derfor vil noen ting ta lengre tid og andre ting kunne gjøres raskt.

Jeg tror jeg gjør klokt i å si følgende: Vi skal få dette på plass så raskt som mulig, i tråd med Stortingets vedtak, men vi skal sørge for at det henger sammen når vi får det på plass. Det betyr at vi skal jobbe for å få dette til å tre i kraft på om lag samme tid. Intensjonen til Stortinget er vel at det skal gjelde fra 2025, hvis jeg ikke husker helt feil. Målet mitt er at vi får alt dette på plass i god tid innen da, sånn at folk får trygghet for hva som gjelder for dem. Så kommer jeg tilbake til de endringene som da må gå via Stortinget for å kunne iverksettes, med ambisjon om å holde den tidsplanen Stortinget har lagt.

Henrik Asheim (H) []: Takk for svaret. Jeg kan betrygge statsråden om at Stortinget kommer til å gjøre alt vi kan for at dette skal tre i kraft fra 2025 – så da samarbeider vi om det.

Et annet veldig viktig grep som blir vedtatt i dag, er at fratredelsesplikten ved særaldersgrense ikke skal gjeninnføres. Det er vi veldig glade for. Regjeringen har heller ikke foreslått å gjøre det, men siden det var et punkt i Hurdalsplattformen, var det viktig å slå dette fast.

Noe vi også har en formulering på, er at Forsvaret skal håndteres i et eget spor. Vi har tidligere fra Høyres side foreslått å oppheve denne plikten i Forsvaret. Med den sikkerhetssituasjonen vi er i nå, virker det enda merkeligere å skyve ut erfaren kompetanse i Forsvaret såpass tidlig som særaldersgrensen fører til. Mitt spørsmål til statsråden er egentlig om hun vil ta noe initiativ til å få den debatten på riktig spor, og om hun jobber for at plikten i særaldersgrensen i Forsvaret også skal fjernes.

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg er enig i at vi har ansatte i Forsvaret som vi har bruk for, og som jeg er helt overbevist om også selv har et ønske om å stå i de jobbene de har, både fordi det er viktig for samfunnet, og – som representanten selv også var inne på i sitt innlegg – fordi arbeid er viktig for den enkelte. Det er en måte å ha en meningsfylt hverdag på, å bidra med den kompetansen en besitter, og føle seg nyttig både for egen del og for andres del. Når Stortinget nå har vedtatt at vi skal legge et eget løp for dette, kommer jeg til å følge opp det vedtaket.

Det er ulikt hvordan ulike deler av vår arbeidende befolkning ser på dette med særaldersgrenser. Forsvaret har hatt noen egne regler, og av respekt for både de ansatte i Forsvaret i dag og også morgendagens ansatte i Forsvaret tenker jeg at jeg følger opp det vedtaket på dertil egnet måte, og så kommer jeg tilbake igjen når vi har kommet et stykke videre i det arbeidet.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: En av de sakene vi har fått flest mailer og henvendelser om i fraksjonen og i komiteen, er samordningsfellen, en konsekvens av reformen av 2011. Det gjelder folk som har stått i arbeidslivet, har kunnet gå av, men har valgt å stå lenger, for så å oppleve at de ikke får den pensjonen de var forespeilet. Er statsråden enig med undertegnede i at pensjon er å se på som en forsikring den dagen du velger å gå av med pensjon, eller rett og slett ikke lenger kan stå i jobb, og at forventningen om å få den forsikringen utbetalt bør ligge til grunn? Er det ikke slik når statsråden har sine egne forsikringer som hun betaler for, at hun også forventer å få de forsikringene til utbetaling den dagen hun har behov for dem?

Statsråd Tonje Brenna []: Det er statsråden enig i.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Statsråden var forleden dag, hørte jeg på nyhetssendingen, opptatt av utenforskap, og jeg deler helt og holdent hennes synspunkter om at man må få de gruppene i samfunnet som står utenfor arbeidslivet, inn i arbeidslivet. Hittil når Fremskrittspartiet har fremmet noen saker for å prøve å få dette til, har vi blitt nedstemt. Da er mitt spørsmål til statsråden: Når kan Stortinget forvente å få en sak fra statsråden som faktisk legger til grunn at man skal få flere ut i arbeidslivet?

Statsråd Tonje Brenna []: Nå var det litt uklart for meg hva representanten Olsen spurte om – var det når regjeringen vil legge fram saker som knytter seg til at flere skal komme i arbeid? – Det vil representanten få presentert innen representanten tar en vel fortjent sommerferie.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Da ser vi fram til det.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Nivåene for minstepensjon og garantipensjon ligger ganske godt under fattigdomsgrensen. Regjeringen sier i Hurdalsplattformen at de vil øke minstepensjonen. SV sier det samme. Vi har blitt enige om å øke minstepensjonen i flere budsjettforhandlinger. Nivået på minstepensjon og garantipensjon er ikke en del av denne avtalen.

Det har blitt sagt at man ikke ønsker å klatte så mye på pensjonssystemet fra det ene året til det andre. Det kan sikkert være riktig, men det har likevel blitt gjort med støtte fra de fleste partier her i denne salen, under dette flertallet og under forrige regjering også, og da særlig på minste pensjonsnivå. Ser statsråden at en årlig budsjettkontroll på pensjonene til dem som har minst, også gir en trygghet, en sikkerhetsventil, som viser at man kan ta grep for å trygge folks økonomi på kort sikt, selv om rammene står fast over lengre tid?

Statsråd Tonje Brenna []: Statsråden ser det representanten peker på, men jeg mener likevel at det er viktig at vi har et pensjonssystem som strekker seg over tid, som har bred oppslutning, og som er forutsigbart for den enkelte. Jeg tror det ville vært ganske farlig hvis vi fra budsjett til budsjett skulle gjort store endringer i pensjonssystemet, eller om det ble sånn at hver gang Stortinget trådte sammen for første gang etter et valg, snudde vi opp ned på hele pensjonssystemet. Det ville ikke gitt forutsigbarhet for folk, og det vil heller ikke gitt forutsigbarhet for statsfinansene, som man, lik det eller ikke, er avhengig av å ha på plass og ha orden på for å utbetale penger og pensjon til folk, slik at de får trygghet i sitt liv.

Jeg mener vi ikke skal undervurdere noe viktig, nemlig at fattigdommen i Norge nå er snudd på hodet. Nå er de yngre fattigere enn de eldre. Det tyder på at vi har et godt pensjonssystem i dag, som nå blir enda bedre med dette forliket. Men vi må gjøre mer for å inkludere flere av de unge i arbeid, for veien ut av fattigdom for de aller fleste mennesker er en jobb å gå til og et pensjonssystem som tar godt vare på dem i slutten av livet.

Mímir Kristjánsson (R) []: Blekket var jo knapt tørt på dette forliket før det oppsto noen uklarheter blant flere av partiene om hva de egentlig hadde vært med på å signere. Det dreier seg om denne sliterpensjonen, og om den skal komme som tillegg til eller erstatning for det som finnes av AFP i privat sektor. Der har partiet Høyre uttrykt at de selvsagt ser det slik at det skal komme som en erstatning, altså at man ikke skal få sliterpensjon på toppen av privat AFP, mens partiet SV har uttrykt at det naturligvis må komme som et tillegg.

Dette skal da utformes av partene, men en av partene i dette er jo staten. Da er mitt spørsmål rett og slett: Hvilken holdning har regjeringen i dette spørsmålet, og kan man risikere at den sliterpensjonen som nå blir vedtatt, rett og slett bare kommer som en erstatning for den AFP-en som allerede finnes i privat sektor?

Statsråd Tonje Brenna []: Stortinget vedtar i dag at vi skal opprette en sliterordning i folketrygden – der vi er medlemmer når vi jobber, eller er norske og bor i Norge. Hvis det representanten spør om, er hierarkiet på de ulike pensjonsordningene, og som går utenpå det ordinære pensjonssystemet gjennom AFP-ordningen f.eks., både for offentlig og privat sektor, vil folketrygdens system være over den avtalefestede pensjonen i hierarkiet.

Jeg mener likevel vi skal respektere det som står i forliket, nemlig at vi sammen med partene skal utforme detaljene i denne nye ordningen. Jeg nøyer meg med å svare det nå. Men slik jeg oppfatter det, er en sliterordning i folketrygden noe en da kan benytte seg av i kraft av å være medlem av folketrygden og aktuell for den ordningen, og vil ikke automatisk forandre de avtalefestede pensjonsordningene som finnes i tillegg. Vi får se hvordan partene uttrykker seg om dette, for det å få et pensjonssystem som henger sammen, mener jeg er enormt viktig, slik at ikke ordningene våre slår hverandre i hjel.

Presidenten []: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Anette Trettebergstuen (A) []: Vi er heldige her i landet som har tradisjoner for at staten sammen med innflytelsesrike sterke parter i arbeidslivet sikrer samfunnet vårt sosialt bærekraftige reformer. Slik ble pensjonsreformen i sin tid til gjennom godt politisk håndverk og enighet, og dagens endringer likedan – i motsetning til i andre land, f.eks. Frankrike, der folk og fagforeninger tok til gatene etter å ha blitt overkjørt av politikerne, uten innflytelse på folks inntektssikring og alderdom.

Pensjon er enormt viktig for den enkeltes trygghet, for framtid, for alderdom og for samfunnet i sin helhet. Det skal sikre folk, og det skal sikre framtidig bærekraft. Det er ikke enkelt, men begge deler sikrer vi i dag gjennom justeringene som vedtas. Vi sikrer trygghet for folk – for sliterne, for de uføre, for minstepensjonistene – og vi sikrer også framtidig bærekraft. Det er viktig for de nåværende og de kommende generasjonene, eller for å si det på barne-tv-språk: for Fantorangen, som skal jobbe for framtidens generasjoner i mange år til, og for den slitne Flode, som definitivt fortjener å hvile.

Forutsigbarhet er ikke en merkelapp vi kan putte på partiene som står utenfor forliket i dag, og som holder dagens og framtidens pensjonister for narr ved å gå inn for løsninger som de verken finansierer, vil si hva koster eller kommer til å koste skattebetalerne i dag og i framtiden. Det er synd.

Anna Molberg (H) []: Et stort flertall vedtar i dag justeringer i dagens pensjonssystem, og dette er ingen sparereform. Denne reformen vil koste oss 30 mrd. kr mer fordi vi styrker minsteytelsene, vi skjermer uføre, og vi etablerer en sliterordning for dem som går av fem år før normert pensjonsalder. Dette er viktig for å styrke pensjonssystemets sosiale bærekraft. For å få dette til har det også vært helt nødvendig å justere aldersgrensene i pensjonssystemet, fra og med 1964-kullet. Det har en åpenbar sammenheng med at vi blir eldre og lever lenger, og da er vi nødt til å stå litt lenger i jobb for å få den samme pensjonen som vi fikk da levealderen var lavere.

Utgiftene til folketrygden er noe enhver politiker bør følge nøye med på. Ifølge beregninger fra Nav ser vi at utgiftene kan bli 100 mrd. kr høyere i 2033. Det er på størrelse med et forsvarsbudsjett. Bakgrunnen for tallene er at sykefraværet øker, at flere går på arbeidsavklaringspenger, og at befolkningen blir eldre. Det burde ikke være noen tvil om at vi er nødt til å gjøre noen felles justeringer for at framtidige generasjoner også skal få glede av den velferdsstaten vi alle her tar for gitt. Det at vi nå gradvis øker aldersgrensene, er nettopp en slik justering som innebærer ett ekstra år i arbeid hvert tiende år.

Videre er det for Høyres del gledelig å framheve at vi fikk gjennomslag for flere viktige saker i dette forliket. Plikten til å fratre ved oppnådd særaldersgrense gjeninnføres ikke. Dette var en viktig endring regjeringen Solberg gjennomførte for å stanse tvangspensjoneringen av arbeidstakere med særaldersgrense. Nå har det vært valgfritt om man ønsker å gå av på særaldersgrense eller ikke i noen år, og det er vi glade for at skal fortsette. Videre har Høyre fått gjennomslag for at den alminnelige aldersgrensen i staten økes fra 70 til 72 år. Det betyr at flere som ønsker det, nå lovlig kan arbeide lenger, også i staten.

For Høyre har det også vært viktig å styrke mulighetene for å spare til egen pensjon privat. Etter at den rød-grønne regjeringen kuttet i ordningen med individuell pensjonssparing, viste tallene fra Finans Norge at antall sparekonti halverte seg nærmest over natten. Nå er vi enige om å øke det årlige sparebeløpet til minst 25 000 kr, slik at man kan oppnå bedre skattefordeler ved å spare til egen pensjon.

Til slutt vil jeg trekke fram enigheten om et bedret informasjonsarbeid om pensjon. Jeg tror mer eller mindre alle finner pensjonssystemet vårt komplisert, og det er vanskelig å forutberegne sin egen pensjonsutbetaling. Nå skal arbeids og velferdsetaten i større grad hjelpe den enkelte med nettopp dette. Da er det kanskje håp om at flere av oss blir litt klokere når det gjelder beregning av egen pensjon.

Ingrid Fiskaa hadde her overteke presidentplassen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil kort orientere om den såkalte samordningsfella og Senterpartiets standpunkt.

Samordning av folketrygdens alderspensjon og offentlige tjenestepensjoner for ansatte født før 1963 betyr at når den offentlig ansatte arbeider utover 67 år pluss, samordnes tjenestepensjonen med en beregnet folketrygdpensjon, sjøl om vedkommendes utbetalte alderspensjon fra folketrygden er langt lavere. Systemet innebærer stadig redusert tjenestepensjon dess lenger en står i offentlig jobb. Dette er en felle fordi mange offentlig ansatte ikke har vært klar over dette. En stolte på uttalelser fra politiske ledere, statsministere, om at pensjonssystemet økonomisk skulle stimulere til å stå lenger i arbeid.

Samordningsfella har rammet vanlige offentlig ansatte, som gravemaskinførere, kontormedarbeidere, sjukepleiere, sosionomer, leger, tannleger, lærere, prester og professorer. De har fått opptil 230 000 kr i lavere årlig tjenestepensjon enn det de ville fått ved pensjonssystemet før 2011.

Svært mange blir fortvilet når en slutter i jobben og oppdager konsekvensene med en langt lavere pensjon enn det en hadde forutsatt å leve av resten av livet. Samordningsfella omfatter folk som er født fra 1944 til 1962. Aldersgruppene 1944–1953 blir hardest rammet. Ved en årslønn på 6 G, om lag 700 000 kr, vil tapet i tjenestepensjonen over livsløpet bli 2,15 mill. kr hvis en slutter i jobben ved 72 år. Ved avgang 70 år blir tapet 1,2 mill. kr.

Senterpartiets stortingsgruppe har siden 2018 arbeidet for å oppheve samordningsfella og dermed også få rettet opp den uretten for de mange som allerede er rammet. Det er et faktum at om lag 10 000 personer som i staten har en pensjonsavtale med Statens pensjonskasse, er rammet. Det er et anslag på at også 10 000 personer i kommunene som er medlem i Kommunal Landspensjonskasse, KLP, er rammet.

Norge har knapphet på arbeidskraft. Konsekvensen av samordningsfella er at vi nøkternt kan ha mistet 20 000 årsverks arbeidsinnsats i offentlig sektor, stat og kommune. Dette innebærer et stort samfunnsøkonomisk tap. Samordningsfella er for øvrig direkte i konflikt med økning av aldersgrensa fra 70 til 72 år i staten.

Fortsatt går folk i samordningsfella. Andre slutter klokelig i det offentlige. Helsepersonell ansettes i bemanningsbyråer og utfører arbeid hos en privat arbeidsgiver og blir dermed ikke rammet.

Senterpartiet går inn for at alle offentlig ansatte født 1944–1962 med full opptjening og uttak av alderspensjon fra folketrygden ved 67 år pluss sjølsagt skal få innfridd bruttogarantien på minst 66 pst. i årlig samlet pensjon, også når en arbeider etter 67 år. Vi viser til tidligere representantforslag 141 L for 2019–2020 og beklager at vi i Senterpartiet ikke har nådd fram ved regjeringas behandling av saken.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Når man hører Arbeiderpartiet snakke om pensjon, kan det høres ut som om høyere pensjonsalder eller at man får mindre i pensjon, nærmest er uunngåelig, som om det liksom er tyngdekraften som jobber sånn, og at det er noe som skjer uansett, og at dette bare er en slags teknisk justering av pensjonsreformen fra 2011, som alle egentlig var enige om. Det er historiefortellingen.

For Fremskrittspartiet handler dette om reelle prioriteringer. Vi er opptatt av at pensjonistene skal ha en verdig alderdom og en pensjon det går an å leve av, som er over fattigdomsgrensen. Derfor har vi redusert avkortingen for gifte og samboende pensjonister, økt minstepensjonen, osv., og levert inn mange forslag for å bedre kårene til landets pensjonister.

Representanten Kristjánsson hadde en litt morsom sammenligning med Peppa Gris. I likhet med Kristjánsson har jeg sett min gode andel Peppa Gris, men det passer ikke med den virkelige verden, for verken Peppa eller Georg må jobbe til de er 72 år, bestemor og bestefar får ikke avkortet sin pensjon, og de har heller ikke gått i den såkalte samordningsfellen. Humoristisk sagt kunne man si at man skulle ønske det var som i Peppa Gris, men det er dessverre ikke det. I dag er det sånn at mange tusen pensjonister taper på å jobbe lenger dersom de jobber i det offentlige. Man taper pensjon jo lenger man jobber, i motsetning til det man trodde skulle være sant, at en nemlig får mer i pensjon.

Da har man gått i den såkalte samordningsfellen. Når man tar pensjonen din fordi du jobber lenger og bidrar mer enn det som egentlig er forventet, er det en felle du selv har gått i. Jeg må innrømme at første gang jeg hørte om denne fellen, trodde jeg ikke det var riktig, for det høres ut som en tragikomisk variant av Alf Prøysens bakvendtland, der alt kan gå an.

For å ordne opp i det har Fremskrittspartiet levert inn et forslag i dag om å kompensere de som har gått i den fellen. Det burde bare være rett og rimelig, for vi sier alle sammen at vi ønsker at man skal jobbe lenger, stå lenger i arbeid, og da må man helt åpenbart fjerne noen av de økonomiske ulempene veldig mange har med å jobbe lenger, som de i dag har, og som et flertall i Stortinget i dag ønsker at skal fortsette.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Noe av det som ofte er det mest gledelige når vi i komiteene er på utenlandsreiser, er å kjenne på den følelsen at vi er så heldige at vi har Stortinget i Norge, og hvordan det demokratiske systemet vårt kan lage forlik som står seg over tid, i sånne saker som pensjon.

Finanskomiteen var i Storbritannia i forrige uke, og da lærte vi bl.a. om et system som ikke fungerer så godt som her hjemme, hvor man ikke klarer å snakke sammen på tvers av de største partiene og på tvers av blokkene. Min påstand er at det av flere grunner er vanskelig for Storbritannia å skulle få til tilsvarende som det vi gjør i dag, bl.a. på tvers av Arbeiderpartiet og Høyre, og med så mange partier som støtter opp om hovedtrekkene for en langsiktig, klok pensjonspolitikk.

Da vi var i London, besøkte vi også Statens pensjonsfond utland. Det er jo også en del av denne pakken og en del av den klokskapen som gjør at vi kan skape trygghet for folk over tid. I 1996 ble det første innskuddet i oljefondet satt inn av tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen fra Hedmark, nå Innlandet. Etter at Sigbjørn var ferdig som aktiv politiker, har han også bidratt i partiarbeidet. Det han er veldig opptatt av, er nettopp generasjonskontrakten. Vi må sørge for at den godt voksne befolkningen, som har masse erfaring i arbeidslivet, er i kontakt med ungdommen vår, og at vi kan jobbe sammen som lag og på tvers av aldersgrupper.

Jeg tror i likhet med statsråd Brenna at dagen i dag inneholder noen viktige mindre justeringer, for det er det det egentlig er snakk om i politikken og det vi vedtar. Likevel peker den først og fremst i retning av en kulturell forandring som er veldig viktig, og den innebærer følgende: Med dagen i dag sier vi at den eldre garde og våre mest erfarne i arbeidslivet har så mye viktig kompetanse som arbeidslivet trenger i dag, og som vi må videreføre i morgen. Jeg er helt overbevist om at en av de store oppgavene vi i kommende år har foran oss, er å sette mange av de mest erfarne folkene våre i en lang rekke bransjer i kontakt med yngre folk, lærlinger, og at det er en viktig ressurs for å bidra til at den erfaringen overføres til neste generasjon.

Et godt eksempel som sosialdemokraten Mattias Tesfaye i Danmark bruker på det, er hvordan Stradivarius’ fiolin, som ble den beste fiolinen som noen gang er laget i verden, ikke kan produseres i dag fordi den kunnskapen ikke ble overført i god nok grad til neste generasjon. Det er et bilde som viser hvor verdifulle våre erfarne folk i arbeidslivet og næringslivet er, og den kulturelle biten er viktig ved dagens vedtak. Vi har knapphet på arbeidskraft, og vi trenger alle med lengst mulig.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Da statsråden var på talerstolen, brukte hun ord som at det er en stor dag, og at det er til å være stolt av. Jeg er sannelig ikke sikker på at de som fortsatt skal rammes av samordningen, synes at det er en stor dag, og at det er noe å være stolt av. Jeg tror ei heller at de som ikke er i stand til å stå i yrkeslivet, synes at det er noe å være stolt av, eller at det er en stor dag, at de bare får to tredjedels skjerming. Jeg tror ikke det. Jeg tror faktisk de føler at dette er et svik av velferdsstaten.

Så sa statsråden at flere må stå lenger i arbeid, bl.a. i den eldre generasjonen. Ja, jeg er sikker på at de som i dag er klar over samordningsfellen, velger å ikke stå lenger i jobb. De velger å gå av når de skal gå av, og noen av dem velger kreative løsninger, som enkeltmannsforetak, for å sørge for at de ikke blir rammet fordi de står lenger i jobb.

Flere av partiene som har vært på talerstolen, har ment at det var nødvendig med endringer i den reformen de selv var med på i 2011 fordi de har sett at det de var med på i 2011, ble feil.

Skjerming har vært et tema. Underreguleringen er et annet tema som har endret seg, selvfølgelig over tid, ved at man nå egentlig har fjernet den, men man vil fortsatt oppleve at det vil bli en underregulering i framtiden dersom man velger den løsningen som ligger til grunn.

De siste ti årene har altså norske pensjonister vært underregulert med 61 mrd. kr, samtidig som flertallet som står bak reformen, har bevilget 376 mrd. kr til bistandsbudsjettet. Det er altså norske pensjonister som har vært med og tatt den regningen.

Og så var spørsmålet: Hva koster Fremskrittspartiets løsninger? Ja, det har vært skissert og løftet gjentatte ganger hva som ligger i meldingen. Vi har også sagt at vi ser for oss at flere må ut i arbeidslivet. Vi tror at dersom vi får inn flere av dem som står utenfor, de gruppene av innvandrere som står utenfor yrkeslivet, som også statsråden er opptatt av, er det flere titalls milliarder å hente. Ved å få unge uføre som i dag står utenfor, inn i arbeidslivet, kan man få flere titalls milliarder inn.

I sum tror vi at dette kommer til å bære seg meget bra i framtiden. Det er faktisk sånn at verdiene i Statens pensjonsfond utland er langt over forpliktelsene i alderspensjonen. Det er realiteten, og i sum er dette fullt ut håndterbart for oss. Det er nok en gang slik, selv om noen mener det er kreativt, at det er en sparereform man legger opp til.

Mahmoud Farahmand (H) []: La meg starte med å gratulere komiteen med et bredt forlik som er sosialt bærekraftig.

Samtlige utredninger som har sett på norsk økonomi de foregående årene, påpeker noen utfordringer for oss. En av dem er forholdet mellom antall arbeidstakere og antall pensjonister i framtiden. Det er en utfordring vi må ta på alvor, og det gjelder aller mest for å beholde kompetent arbeidskraft i arbeidslivet vårt, slik at både offentlig sektor og næringslivet kan dra nytte av den. Det er noe som glemmes når man står i denne debatten, føler jeg. Vi ser effekten av det allerede nå. Det er mangel på arbeidskraft både i offentlig sektor og i privat næringsliv. Det blir dermed et selvstendig poeng å sørge for at de som kan bli i jobb, blir i jobb, og belønnes for det i den perioden de står i jobb.

Det framsettes noen uttalelser her som for meg nærmest virker å være løsrevet fra den virkeligheten vi lever i. Det kan hende at for noen tiår siden sto folk i de samme jobbene hele livet ut, men det gjør man ikke lenger. Folk bytter jobb ofte i løpet av yrkeskarrieren. Bilopprettere blir takstmenn og takstkvinner i bedrifter. Sykepleiere går inn og ut av sykepleieryrket. Soldater og offiserer går inn og ut av Forsvaret. Noen er i Forsvaret til de er 40 år, forlater Forsvaret og kommer tilbake på et senere tidspunkt. Det samme gjelder politiet. Det samme gjelder mange andre yrkesgrupper. Det er ikke sånn at folk har et statisk liv i samme yrke, og dermed blir noen av de begrepene som brukes her, ganske overdrevet.

Så vil jeg ta for meg en annen sak. Det er flere som har snakket om Statens pensjonsfond utland og hvor stort det er i dag – 17 000 mrd. kr. Det er nok sant. Statens pensjonsfond utland er på 17 000 mrd. kr, men her ligger det en betydelig risiko. Deler av den risikoen er bundet opp mot kronekursen. Hvis kronekursen normaliserer seg, er det allerede der et 20 pst. fall i verdien av Statens pensjonsfond utland, SPU. En annen del av dette er eventuelt global økonomisk uro, som kanskje vil medføre et ytterligere fall. De 17 000 mrd. kr kan i løpet av en eller to uker reduseres med 40–50 pst. Det er ikke sånn at disse verdiene er så store uansett hva som skjer. Som representanten Sandtrøen nevnte, er det i tillegg slik at vi har et ansvar for framtidige generasjoner, og det er det som er hensikten med SPU – ikke bare at vi og våre barn skal ha glede av det, men også våre barnebarn, oldebarn og framtidige generasjoner. Det er det ansvaret vi har.

Helt til slutt må jeg si at jeg ble veldig glad for at representanten Molberg nevnte at også jeg kan finne ut hva pensjonen min blir en gang i framtiden. Det satte jeg veldig stor pris på.

Tuva Moflag (A) []: Pensjon er prioriteringer, sier Fremskrittspartiet. Vel, det er jo prioriteringer som Fremskrittspartiet ikke tar.

I dag er det syv partier som tar ansvar for å gjøre pensjon både sosialt og økonomisk bærekraftig, og så er det andre partier som benytter seg av det økonomiske handlingsrommet som pensjonsreformen har skapt. Pensjon konkurrerer med absolutt alle andre formål på statsbudsjettet. Folketrygden er den største posten på statsbudsjettet. Det handler om pensjon, men også om sosiale ytelser, som dagpenger, sykepenger og arbeidsavklaringspenger. Med de endringene vi gjør her i dag, beholder man retten til disse ytelsene lenger, i takt med forventningen om å stå lenger i arbeid.

Peppa Gris har vært nevnt mange ganger under denne debatten, men jeg har lyst til å trekke fram en annen gris, nemlig sparegrisen Statens pensjonsfond utland. Det virker som man tenker at denne sparegrisen ikke brukes i dag i det hele tatt. Tvert imot: Det brukes jo inntekter fra oljefondet inn i statsbudsjettet hvert eneste år. Det er ikke slik at dette bare brukes til å finansiere pensjoner, det brukes som en finansieringskilde inn i statsbudsjettet. Det som er så fantastisk med SPU – oljefondet, Statens pensjonsfond utland – er at vi har tatt en fossil kilde og gjort den om til en evigvarende finansieringskilde inn i statsbudsjettet. Det er det som virkelig ivaretar generasjonsperspektivet, og det er noe vi kan være stolte av.

Jeg tror ikke det er så mange flere igjen på talerlisten, så jeg drister meg til å takke for debatten og nok en gang takke forlikspartnerne for det vi har kommet fram til.

Presidenten []: Det er førebels éin talar igjen på talarlista, og det er representanten Mímir Kristjánsson frå Raudt.

Mímir Kristjánsson (R) []: Først må jeg beklage til saksordføreren for at jeg snek meg inn på slutten her og ødela for muligheten til å takke for debatten. Men det er to momenter som jeg synes er nødvendig å ha med.

Det første handler om denne samordningsfellen som flere har vært inne på. Samordningsfellen er en merkelig og urettferdig ordning som i praksis innebærer at folk taper pensjon hvis de står lenger i arbeid. Det er altså snakk om offentlig ansatte i stat, kommune og andre steder som rett og slett taper i sine utbetalinger hvis de blir stående lenger i arbeid. Det er åpenbart for alle som kjenner saken, at denne mekanismen ikke har vært kjent i tilstrekkelig grad for dem det gjelder. Det er i seg selv et demokratisk problem at de menneskene som blir rammet av samordningsfellen – og det er riktig som flere har vært inne på, det er ikke en felle de har gått i selv, det er noe som har blitt innført over hodene deres – ikke har vært kjent med hvilke regler som gjør seg gjeldende. Det er i seg selv et problem. Det er merkelig at det ikke skal være mulig å rydde opp i hele denne samordningsfellen på tross av at det, så vidt jeg er kjent med, er full enighet om at disse utslagene er gale. Meg bekjent er det ingen partier her som står inne for samordningsfellen, i den forstand at de mener det er bra at det skal være på den måten. Likevel har man altså med skiftende regjeringer og skiftende stortingsflertall ikke klart å rydde opp i det. Og det er det all grunn til å forstå at folk er forbannet over.

Så vil jeg komme med en liten advarsel knyttet til pensjonsreformen, for det som skjer i Norge framover, er to ting: For det første blir vi veldig mange flere eldre, og for det andre blir Norge veldig mye rikere. Ifølge perspektivmeldingen skal en vanlig familie i Norge være 60 pst. rikere i 2060. Med andre ord er det all grunn til å tro at man kommer til å bruke enormt mye penger på eldre mennesker i framtiden. Vi kommer som samfunn til å spare til pensjon uansett hva vi vedtar i denne salen, for et så rikt land vil selvfølgelig ikke godta at de eldre blir liggende på sotteseng. Det som da skjer med pensjonsreformen, er at man privatiserer deler av ansvaret for alderdommen fra et fellesskapsprosjekt – selvfølgelig finnes det ennå en folketrygd i bunnen, men den er mindre framtredende enn den var før reformen – til et individuelt ansvar for å legge av penger og spare til pensjon på egen hånd. Det betyr nødvendigvis ikke at samfunnet som sådant vil bruke mindre ressurser og penger på pensjon, selv om det ser penere ut i statens budsjetter. Det som det betyr, er at det blir en urettferdighet i hvem som har muligheten til å spare til egne pensjoner. Vi vet at noen pensjonister etter pensjonsreformen vil komme bedre ut enn før, mens mange dessverre ikke vil det, og det er urettferdig.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Siden vi først kludret til rekkefølgen for saksordførerens takk, måtte jeg også bidra.

Det er noen ting i denne debatten som ikke har fått så mye oppmerksomhet, men som burde få det. Det dreier seg om denne konkrete debatten i Stortinget, men også om debatten om pensjon generelt. Hvis det er sånn at man ønsker at folk skal arbeide lenger, i tråd med økt forventet gjennomsnittlig levealder, har vi i mange år nå – og mye – diskutert pensjonssystemet som et virkemiddel for å oppnå det. Det er vi i SV grunnleggende kritiske til, bl.a. fordi vi mener at det er en litt feil debatt. Hvis vi skal sørge for at folk kan jobbe lenger, må vi først og fremst gjøre noe med arbeidslivet, for vi står allerede i dag i en situasjon hvor mennesker blir slitt ut i arbeidslivet, og hvor arbeidsgivere ikke tar ansvaret sitt gjennom å tilrettelegge, redusere belastningen og sørge for at folk som egentlig kan arbeide og ønsker å arbeide, får anledning til det. Derfor er jeg glad for at vi nå i denne avtalen i det minste tar opp det og sier at det også skal settes i gang et arbeid for å redusere belastningen og for å tilrettelegge mer. Der har SV tydelige synspunkter på hva et sånt arbeid bør inkludere. Vi har allerede i dag jobbet mye med det, men vi ser at det ikke når igjennom. Jeg tror at vi er nødt til å være langt tydeligere på pliktene arbeidsgiver har for faktisk å levere på tilrettelegging og redusert belastning i arbeidslivet. Vi er også nødt til å være langt tydeligere på hva slags verktøy de tillitsvalgte skal ha til å kreve tilrettelegging på de konkrete arbeidsplassene. Det vil være en viktig jobb videre framover.

Vi behandler også to andre saker, som vi har hørt litt om, i tillegg til Meld St. 6 for 2023–2024. Samordning har vi allerede hørt mye om. Der støtter SV et lovforslag som handler om å lukke den fellen nå framover, og så vurderer vi det forslaget som Fremskrittspartiet fremmet som et løst forslag nå på tampen.

Vi behandler også en sak om offentlig AFP. Der skal vi etablere og få på plass en ny ordning etter mønster av AFP i privat sektor. Det var avtalen mellom staten og partene. Likevel ser vi at det kopieres inn en del regler som er utfordrende for arbeidsfolk. LO er tydelig i sin respons i den saken. De ser forslag fra regjeringen som ikke er omtalt i avtalen, bl.a. et nytt hull i AFP-ordningen om ansiennitetsberegning. De er overrasket over det og svært kritiske. Det synet deler SV, og derfor fremmer vi også et forslag om det i dag.

Presidenten []: Fleire har ikkje bedt om ordet til sakene nr. 1–3.

Votering, se voteringskapittel