Stortinget - Møte torsdag den 19. november 2020

Dato: 19.11.2020
President: Nils T. Bjørke

Søk

Innhold

Møte torsdag den 19. november 2020

Formalia

President: Nils T. Bjørke

Presidenten: Presidenten vil av smittevernomsyn tilrå at publikumsgalleriet vert halde stengt også under møtet i dag. – Det er vedteke.

Før sakene på møtekartet vert tekne opp til handsaming, vil presidenten opplysa om at møtet i dag om naudsynt held fram utover kl. 16.

Sak nr. 1 [10:00:20]

Debatt om utenriksministerens og klima- og miljøministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 17. november 2020)

Presidenten: Etter ønskje frå komiteen vil presidenten ordna debatten slik: Arbeidarpartiet 25 minutt, Høgre 25 minutt, Framstegspartiet 15 minutt, Senterpartiet 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Venstre 10 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Miljøpartiet Dei Grøne 5 minutt og Raudt 5 minutt.

Vidare vil det innanfor den fordelte taletida verta gjeve høve til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Marianne Marthinsen (A) []: Først vil jeg benytte anledningen til å takke utenriksministeren for redegjørelsen.

De siste måneders hendelser har på brutalt vis vist hvor tett sammenvevd vi er på godt og vondt, og hvor avgjørende det er at vi klarer å få til en koordinert respons når krisen rammer. Vi kan midlertidig stenge grenser. Vi kan midlertidig isolere oss, men i lengden kommer vi ikke utenom at en global pandemi og ikke minst ettervirkningene av den er noe nasjonalstatene må takle i fellesskap.

Det er mye å si om selve kriseresponsen, men det er vel så interessant å følge med på de diskusjonene som foregår på EU-nivå om hvordan europeisk økonomi skal gjenreises når pandemien en dag, forhåpentligvis ikke altfor langt fram, er et tilbakelagt stadium. Hva tenker de? Hva betyr det for Norge, både direkte gjennom vedtak som kan bli EØS-relevante, og mer indirekte gjennom hvordan det går med våre viktigste eksportmarkeder?

Et veldig tydelig signal, som også utenriksministeren framhevet i sitt innlegg, er at pandemien ikke rokker ved den grunnleggende ideen om en ny, grønn giv for Europa. Det har vært oppløftende å se hvordan erkjennelsen av at vestlige økonomier må omstilles i grønn retning, har preget debatten og innretningen på den økonomiske gjenoppbyggingspakken. Jeg drister meg til å legge til at de har utvist en evne til å holde fokus på den langsiktige risikoen ved ikke å omstille økonomi og næringsliv, som vi godt kunne ha lært noe av her hjemme.

At dette også har en geopolitisk dimensjon som er viktig for Norge, er det ikke noen tvil om. Det er ulike meninger om hva slags tilknytning Norge bør ha til EU, men jeg tror de fleste vil være enige om at slik verden ser ut akkurat nå, er det i vår interesse at Europa har en sterk posisjon som forsvarer av multilateralt samarbeid og en regelbasert verdensorden. Så må vi bare håpe at resultatet av det amerikanske valget gjør at vi får et raskt og tydelig linjeskift fra vår store allierte i vest også.

Uansett – EUs posisjonering og ambisjon om en omstilling av økonomien vil bety mye for mulighetene for norsk næringsliv framover. Jeg er glad for at utenriksministeren sier at dette er noe som hele regjeringen er opptatt av.

Jeg vil benytte anledningen i dag, herfra, til å si at norske posisjoner og norske bidrag til gjennomføringen av en ny, grønn giv er noe som hele det politiske miljøet burde være engasjert i. Jeg tror det kan være mye å hente på også å involvere Stortinget i det arbeidet. Jeg har kolleger her i salen som helt sikkert kommer til å si mer om noen av de bekymringene vi har i så måte.

Det er ikke første gang EU skal jobbe seg ut av en krise. At gjenreisningen blir grønn, er viktig. For at den skal bære, er det avgjørende at den også blir rettferdig. På vei ut av finanskrisen ble tanken om EUs sosiale pilar revitalisert. Folk flest var hardt rammet. Det ble erkjent at EU må være et inkluderende prosjekt som løfter vanlige mennesker. De fire friheter må være fulgt av rettigheter. En av de oppløftende tingene som skjedde, var at vi for første gang så konturene av en trepartsdialog på europeisk nivå. Jeg er bekymret for at pandemihåndteringen skal skyve temaer som ulikhet, fattigdom og sosial dumping nedover på prioriteringslisten igjen. Selv om Norge ikke er medlem, er dette noe vi bør si tydelig, for det er viktig også for oss.

EØS-avtalen er vår viktigste handelsavtale og avgjørende for norsk økonomi. Støtten til den avtalen utfordres av konsekvensene arbeidsinnvandring har fått i en del bransjer. Dette er ikke noe nytt, men det var mitt håp at revitaliseringen av den sosiale pilaren også ville gi et større rom for tiltak mot sosial dumping. Nå ser vi at Oslomodellen og Skiensmodellen utfordres. Det er ikke åpnet formell sak mot Norge, men ESA har heller ikke konkludert ennå. Om disse modellene faller, vil det være et stort tilbakeslag for arbeidet mot sosial dumping, og det vil gjøre forsvaret av EØS-avtalen vanskeligere overfor en del arbeidstakere som står med skoa på. Derfor er det viktig for meg å si at utviklingen av rettspraksis ikke skjer i et politisk vakuum. Alvoret må kommuniseres også på politisk nivå i våre samtaler med EU. Det handler ikke bare om denne enkeltsaken, men også om nødvendigheten av et politisk rom for å sikre arbeidsfolks rettigheter.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Selvskryt skal man lytte til, for den kommer fra hjertet, sa filosof Arthur Schopenhauer. Det var vel et snev av det hos begge de ministrene som redegjorde for oss i Stortinget for to dager siden. Jeg ble dessverre ikke så veldig imponert, men så er det faktisk ikke meg regjeringen skal imponere, heller. Norske politikere er valgt av det norske folk. De skal representere Norges interesser, og det bør være hovedfokus, også hos de ministrene som redegjorde. Men det så jeg altså ikke. Det betyr ikke at man ikke kan stelle med utenrikspolitikk uten at det man foretar seg, er i Norges interesse i stort og smått, men det må være utgangspunktet for alt man gjør ute. Og det skjer ikke, dessverre for norsk utenrikspolitikk.

I mitt innlegg vil jeg være den røsten som taler motstrøms. Jeg kunne ha sittet stille i båten og sluttet meg til konsensus, men det ønsker jeg ikke. Jeg vil være talsperson for dem som ikke får sin røst hørt annet enn i innlegg i sosiale medier. Jeg vil bygge opp mine argumenter nedenfra og opp, ikke ovenfra og ned. Jeg vil lytte, ikke belære – og helt sikkert provosere.

Klimaforsker er ikke en beskyttet tittel, men et yrke i sterk vekst. I går varslet eksempelvis klimaforsker Erik Kolstad på TV 2 at det blir bra skiføre til vinteren. Jeg gleder meg til lange skiturer.

Klimaendringer, den nye landeplagen, klimatiltak som skal redde jorden fra den visse død – vi må omstilles, omorganiseres, omdirigeres, vi må endre livsstil, fjerne oss fra det trygge, gode liv, skape nye fellesskap. Det skal gjøres med økonomisk tvang, med skatter og avgifter, restriksjoner, forbud, begrensninger og subsidier for den gode sak. Vi skal skape lønnsomme, grønne arbeidsplasser. Det er nødvendig. Det er akutt. De intellektuelle, de beleste, akademia og de grønneste – ja, de er kanskje alltid i livsførsel de grønneste. Men de gjør det kun i ord, de lever ikke slik selv. De hevder å ha vitenskapen på sin side. Da trenger man ikke å forstå eller forklare, det bare er sånn. Og alt dette for å unngå noe som ligger enten i nær eller fjern fremtid, et flytende mål. De mest dystre spådommene har gått ut på dato, de inntraff ikke. Det er tryggest å se langt inn i fremtiden – Aftenpostens klimaekspert Mathismoen sier nå, han sa noe annet før – flere tiår frem i tid, når de fleste av oss ligger «six feet underground», som amerikanerne ville sagt det.

Det har faktisk skjedd gudestyrte dramatiske klimaendringer tidligere. Men i dag er det menneskene som har erstattet gudene. Vi skal helst ikke si et pip. Da blir vi useriøse og populistiske klimafornektere – ikke noe særlig å ha på cv-en. Vi skal applaudere kreativiteten. Oslo sentrum er lagt øde for den gode sak. Nå står nabolagene utenfor for tur. Bilen skal bort, alle skal sykle. Ung og gammel skal sykle, bestemor og den høygravide. Jorden brenner.

Men det er noen røster som advarer mot skremselspropagandaen, bl.a. generalsekretær Petteri Taalas i den meteorologiske verdensorganisasjonen WMO, som advarer mot en alarmistisk mediedekning om klimaendringer som har sporet av. Mediene sprer uberettiget angst. Han ignorerer skiltet «klimaforsker i arbeid, må ikke forstyrres». Dommedagsprofetene har gode levevilkår, jobbene står i kø – subsidierte, selvsagt. Det samme gjør 500 prominente forskere og ledende akademikere, de advarer også. Brev til FNs generalsekretær advarer mot de enorme menneskelige konsekvensene. De ber om flere stemmer i debatten. Vel, jeg er en slik stemme. Men vanligvis slipper ikke disse stemmene til, uansett hvor vitenskapelig og faktabasert de argumenterer. De er per definisjon kunnskapsløse og ignorante egoister. De ser ikke engang det andre ser, de ser ut av vinduet og ser ikke jordens klimatiske undergang – det til tross for at keiseren har flotte, subsidierte klær.

Vel, her er i hvert fall lille jeg. Jeg slipper til, jeg har i hvert fall jobb til neste høst. Da kan det hende at samtlige motrøster har forsvunnet. Da blir det en kamp om hvem som har mest vilje til å redde jordkloden – med andres penger, selvsagt. Det vil bli veldig behagelig.

Hvorfor nevner jeg alt dette? Fordi politikere aldri går inn i premissene for debatten, aldri presenterer variablene, aldri motforestillinger – kun tiltakene og hvor umåtelig enige alle er, fordi utenriksministeren og klima- og miljøministeren gang på gang fremhever det flotte og kostbare klimasamarbeidet med EU, og fordi man ikke kan redde jordkloden alene. Vi må ha støtte fra EU, eller bli med på «Europas grønne giv», slik utenriksministeren uttrykte det.

Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at dagens pandemi – nå går jeg over til et annet tema – har ført til et større ønske og behov for europeisk samhold. Har det virkelig det? I så fall er det jo forunderlig at det første tiltaket nasjonale myndigheter foretok seg, var å stenge grensene, og fremdeles er de fleste europeiske grenser stengt. Europeisk samarbeid? Det er en påstand uten grunnlag. Det koronapandemien faktisk har vist, er at nasjonalstaten er det beste verktøyet for å bremse spredningen av en pandemi.

Heller ikke når det gjelder vaksine, er den europeiske solidariteten sterk. Man diskuterer tiltak for å gjøre oss mindre sårbare overfor verden, men hva som ligger i dette, er uklart. Kanskje er det også brudd på ideen om frihandel.

I den samme perioden har norske myndigheter hatt egne nasjonale tiltak, ikke europeiske tiltak, og friheter av alle slag er blitt innskrenket. Restriksjonene som er innført, har rammet bredt. Bedrifter i ulike sektorer har mistet etterspørselen etter sine varer og tjenester, og mange trues nå med konkurs. Folk flest mister jobben. Noen bransjer er mer utsatt enn andre. Når nasjonal solidaritet er krevende, er det noe naivt å tro at en felles solidaritet vil gjøre seg gjeldende i alle medlemsland samtidig.

Lærdommen vi uansett må trekke, er at det gjelder å holde hjertet varmt, men samtidig holde hodet kaldt. Da bør vårt fokus være nasjonalt, ikke europeisk.

Utenriksministeren var ellers innom flere områder av interesse. Hun nevnte bl.a. det europeiske forsvarsfondet, EDF, hvor Norge har mulighet til å delta. I redegjørelsen hevdet utenriksministeren at Norge støtter utviklingen av det europeiske forsvarssamarbeidet og vurderer å slutte seg til senere. Det er passivt, og det er heller ikke mulig. Det er nå døren står åpen. Den vil etter hvert lukkes. Det er fordi prosjektet påbegynnes, FoU-arbeidet igangsettes og forsvarssystemene og teknologiområdene defineres. Her har Norge en mulighet til endelig å kunne delta i et EU-prosjekt som vil gagne norsk høyteknologi og underleverandører direkte. Hun sier nei. Vi har ikke råd, hevder forsvarsministeren, til tross for at de to milliardene man vil bruke over syv år, er en utgift til inntekts ervervelse. Med andre ord: Man vil få mer igjen i en teknologiutvikling for avanserte systemer innenfor all norsk høyteknologi. Unnskyld uttrykket, president, men regjeringens avvisning av prosjektet er det reneste sludder. Dersom Norge har råd til å bruke 7 mrd. kr på karbonfangst gjennom prosjektet Langskip – noen hevder sluttregningen kan bli så høy som 25 mrd. kr – er det noe fundamentalt galt med regjeringens bruk av skattebetalernes penger.

Handelsavtalen med Storbritannia – som nå begynner å ta form – er positiv. Norge har et langt og nært forhold til Storbritannia, og brexit bør kunne styrke disse båndene. Jeg velger å være mer optimistisk enn utenriksministeren og tror at en frihandelsavtale med UK vil ha større muligheter enn det vi har sett med UK innenfor EU. Vi bør også på sikt vurdere å inkludere Canada og USA i en slik avtale. Våre fire land vil samlet utgjøre 450 millioner mennesker, som er det samme som i EU, men samtidig vil vi ha mer samlet kjøpekraft.

Norge bør ikke spille en aktiv rolle for å belære Ungarn og Polen om rettsstatsprinsipper. Norge vil gjerne følge nøye med, slik utenriksministeren uttrykte det, men det betyr ikke at vi ikke skal gi Polen og Ungarn anledning til å styre sine egne land basert på demokratiets premisser. At vi eventuelt ikke liker lovlig fattede vedtak, noe for så vidt ikke jeg heller gjør, betyr ikke at det er vår oppgave å straffe disse landene for dette. Hva EU velger å gjøre, angår ikke oss, men jeg registrerer at også Slovenia nå støtter Polen og Ungarn i deres nei til å signere EUs budsjett, nettopp fordi EU stiller krav som ikke angår budsjettet.

Utenriksministeren nevnte også migrasjon i sin redegjørelse og viste til tre EU-prinsipper, en helhetlig tilnærming. For det første screening og hurtigprosedyre ved yttergrensene. Det er positivt, det vil vel de aller fleste mene. For det andre fordeling av asylsøkere i form av en obligatorisk solidaritetsmekanisme. For det tredje å styrke samarbeidet med opprinnelseslandene, slik at færre reiser, og for å returnere dem som allikevel reiser uten å ha behov for beskyttelse.

Jeg vil anta at vi alle kan enes – jeg vil anta det – om punktene 1 og 3, men punkt 2 må ikke under noen omstendigheter bli norsk politikk. Norge er en suveren og selvstendig stat. Vi er ikke medlemmer av EU og skal heller ikke opptre som om vi er det, uansett hvor fristende enkelte vil mene det er.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Takk til utenriksministeren for en utredning om mange saker som berører Norges forhold til EU. Gjennomgangen var grundig, men bar også preg av å være en uforbeholden hyllest til EU. Utenriksministeren la stor vekt på at pandemien vi nå er inne i, har vist viktigheten av internasjonalt samarbeid og grensekryssende løsninger.

Senterpartiet er opptatt av å ha et godt samarbeid med Europa, men vi mener at EU er feil svar på de utfordringene vi står overfor. Senterpartiet mener bildet regjeringen tegner, er lite nyansert. Vi mener også at samarbeid i Europa er viktig, f.eks. på vaksinefeltet, men dette er ting vi kunne ha samarbeidet om også uten å være så sterkt knyttet til EU. Vi minner bl.a. om at EU manglet en samordnet beredskapsplan for å kunne takle en global pandemi. Og der utenriksministeren nevner nasjonale løsninger med en negativ undertone, mener Senterpartiet at de nasjonale løsningene, nasjonalstaten, og at Norge håndterer utfordringer med et nasjonalt utgangspunkt, er både en viktig og en helt grunnleggende oppgave for staten.

Vi merket oss at utenriksministeren snakket om at europeisk suverenitet og strategisk autonomi er begreper som brukes stadig oftere om handel og økonomi. Hun pekte bl.a. på at EU ønsker tiltak for å hindre at utenlandske selskaper får tilgang til det europeiske markedet uten å følge EUs konkurranseregler, og at EU diskuterer tiltak for å gjøre seg mindre sårbare overfor omverdenen, bl.a. ved å gjøre seg mindre avhengige av produsenter fra tredjeland. Hun brukte bl.a. tilgang til råvarer for legemiddelindustrien og batteriproduksjon som et eksempel.

Dette kalles på godt norsk beredskap og å stå opp for egne interesser. Det er noe Senterpartiet ofte tar til orde for i nasjonal sammenheng, og ofte blir vi beskyldt for proteksjonisme når vi gjør det. Senterpartiet merker seg paradokset i at utenriksministeren nå positivt løfter fram denne typen tankegang, at EU har fått øynene opp for å tenke sånn i lys av pandemien, og at hun ser ut til å mene at det å tenke beredskap og interesser er helt greit innenfor rammene av EU, men ikke innenfor rammene av nasjonalstaten.

Senterpartiet er også bekymret for at utviklingen av såkalt strategisk autonomi i EU og EUs parallelle løp innenfor forsvar vil utfordre NATO-samarbeidet. Senterpartiet er kritisk til den utviklingen, og vi mener at svekking av NATO vil være en stor ulempe for vår trygghet. Vi minner om at vi fortsatt er avhengige av USA og Storbritannia som gode allierte, og ingen av dem kommer til å bli medlemmer av EU med det første.

Utenriks- og forsvarskomiteen behandler langtidsplanen for Forsvaret, der tilslutning til det europeiske forsvarsfondet er et spørsmål. Regjeringen har sagt at de ikke støtter deltakelse nå, men utenriksministeren sa i sin redegjørelse at regjeringen vil vurdere deltakelse i EDF på et senere tidspunkt. I behandlingen har Senterpartiet vært opptatt av at informasjonen i saken, som kommer fra regjeringen og fra ulike aktører som har interesse av forsvarsfondet, er sprikende, både knyttet til kostnadene ved deltakelse og når det eventuelt vil være mulig å slutte til seg til EDF på et senere tidspunkt. Spørsmålet er: Vil det være mulig f.eks. i 2021, må vi vente i fire år til, eller må vi vente enda lenger hvis man ikke går inn for tilslutning nå? Jeg vil be utenriksministeren om å utdype det mer.

Senterpartiet mener regjeringen må stå opp for norske interesser og beskytte det norske landbruket bedre mot liberalisering og konkurranse fra EU. For eksempel har importen av ost økt kraftig i år igjen, og vi importerer nå ost tilsvarende 135 millioner liter melk, som tilsvarer flere hundre melkebruk, som vi kunne hatt i Norge.

Nå forlater Storbritannia snart EU. Med det endrer EU størrelse på alle måter, og forutsetningene for tidligere avtaler om handel med landbruksvarer fra EU er endret. Senterpartiet er helt tydelig på at Storbritannias uttreden av EU må føre til at de tollfrie kvotene for landbruksvarer fra EU reduseres tilsvarende. Hvis ikke vil brexit føre til en direkte økning i landbruksimporten til Norge dersom Storbritannia får nye tollfrie kvoter – i tillegg til de kvotene som EU har. Senterpartiet forventer at regjeringen står opp for norske interesser og går i dialog med EU, med mål om å redusere kvotene for import etter brexit.

Audun Lysbakken (SV) []: Det er positivt at regjeringen la så mye vekt på klimakrisen i redegjørelsene. Vi er også varme tilhengere av at Norge skal delta i europeisk samarbeid på klimaområdet der det kan bidra til at vi kommer raskere fram til å nå utslippsmålene våre og utvikle grønn teknologi og grønn industri. Men det store spørsmålet hos mange bedrifter er jo både om Norge følger godt nok opp de mulighetene som finnes f.eks. til å delta i finansieringssamarbeid som kan føre til utvikling av grønne næringsprosjekter, og ikke minst hvor vår egen plan er, for nå er det snakket veldig mye av hva som er EUs plan.

Det SV har advart mot når det gjelder å gå for langt i samordning av klimapolitikken mellom Norge og EU, er at det vil bli en sovepute for vår egen klimapolitikk. Det synes jeg vi ser tendenser til. Regjeringen har brukt fryktelig lang tid på å utvikle sin egen klimaplan for å nå våre egne klimamål og ligger etter på mange av de prosjektene som vi burde brukt til å ligge foran resten av Europa. Det er for små ambisjoner for karbonfangst og -lagring i det budsjettet som er lagt fram. Den såkalt grønne krisepakken som kom tidligere i år, var bitte liten sammenlignet med den som de fossile næringene fikk – den var vel omtrent på størrelse med det vedlikeholdsopplegget som er laget for Nationaltheatret her i Oslo. Vi har fått en omlegging av oljeskatten, dessverre gjennom et samarbeid mellom høyresiden og Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som nå gjør at klimaødeleggende og potensielt ulønnsomme prosjekter for fellesskapet likevel vil bli gjennomført, mens vi selvfølgelig i stedet burde være kommet langt lenger i vår omlegging mot en grønnere næringspolitikk – av hensyn til klimaet, men også av hensyn til vår egen økonomiske utvikling. Redegjørelsen viser der egentlig veldig godt hvor store ambisjoner som finnes hos mange land, og hvor viktig det derfor er at vi bruker de neste årene til å komme ordentlig i gang med omstillingen i Norge. Ellers kommer vi til å komme for sent og tape økonomisk.

Det er også en av grunnene til at SV har advart mot en av de mekanismene som finnes i vårt samarbeid med EU, nemlig muligheten til å kjøpe oss fri fra egne klimakutt gjennom å kjøpe klimakutt i andre land. Det er egne kutt som driver fram grønn teknologiindustriutvikling, derfor er det så viktig at vi satser på egne kutt istedenfor å betale andre land for å gjøre det for oss.

Jeg synes nok at bildet av EUs håndtering av koronapandemien er noe rosenrødt. For det første har EU fått mye kritikk. Det har vist seg at i en krisetid er det nasjonalstatene som tar styringen i stor grad, og redegjørelsen var lite inne på de økonomiske følgene av EUs håndtering av den økonomiske krisen. Der vil vi jo nå få en stor test på om EU har lært av den katastrofale håndteringen av finanskrisen. Jeg tviler på det, for det store politiske økonomiske problemet i Europa i dag er den mislykkede eurosonen, som har ført til en voldsom forskjellsvekst i Europa og store problemer særlig for landene sørover i Europa, hvor kombinasjonen av stor eksport og kapital fra overskuddsland, særlig Tyskland i årene før finanskrisen, som blåste opp bobler i landene sør i Europa, ledet til en voldsom gjeldskrise.

Det er fortsatt sånn at det er dypt problematisk å ha felles valuta uten felles økonomisk politikk og felles skattepolitikk, samtidig som det ikke er mulig å ha felles økonomisk politikk og felles skattepolitikk uten at det nasjonale folkestyret i stor grad taper mening. Det er den store knuten EU står fastkjørt i, og som de ikke kommer seg ut av.

La meg til slutt bare få understreke alvoret i det at ESA har åpnet sak om Oslomodellen og Skiensmodellen. Dette er noen av de viktigste verktøyene vi har for å bekjempe sosial dumping i det norske arbeidslivet. Det er jo akkurat dette som har vært kjernen i SVs og store deler av fagbevegelsens kritikk av måten EØS-avtalen fungerer på. Den brukes til systematisk å utfordre de redskapene vi trenger for å unngå press på norske lønns- og arbeidsvilkår. Det er ekstremt viktig at vi tar kampen opp mot ESA i den sammenhengen.

Michael Tetzschner (H) []: Jeg vil begynne med å takke våre to statsråder, som jo også er til stede her i dag, for de utmerkede redegjørelsene de holdt her for to dager siden. Som gammel EU-tilhenger må jeg også si at det var deilig å høre med hvilken intensitet statsråd Rotevatn beskrev en av våre største utfordringer, og samtidig hvordan EU representerer svaret på veldig mye av dette.

Jeg hadde tenkt å begynne med å henvise til – idet jeg regner med at alle hører på NRK om morgenen – at det i dag var et innslag om at vi håper Sverige skal legge inn et godt ord for oss når EU skal fordele den ventede covid-19-vaksinen. Det stiller i relieff det utsagnet som kom fra representanten Enger Mehl her for litt siden, om at jo da, vi kan jo bare samarbeide – etter å ha stått opp for våre egne interesser. Med en sånn holdning, nærmest en selvforsynings- og selvbetjeningsholdning ved det europeiske frokostbord, skal man ikke forundres over at andre land vil stå opp for sine interesser først, og at de som utgjør det politiske samarbeidet i Europa, kanskje vil fordele sine vaksiner mellom seg før de ser over gjerdet til andre.

Nå har vi jo, på grunn av vår tette integrering økonomisk, visse kort på hånden, men det er altså Sverige som på dette området skal tale Norges sak. Hva hvis det da kommer opp imot svenskenes egen interesse av å overta flest mulig av disse dosene? Jeg sier dette fordi jeg synes kritikken som senere var rettet fra representanten Lysbakken når det gjaldt EUs dårlige takling av pandemien, ved nærmere ettersyn jo er en kritikk av at Europa er blitt for lite Europa på helseområdet. Det er der man nettopp har overlatt til nasjonalstatene å baute seg frem og insistere på sin egen kunnskap og stå opp for sine egne interesser. Det er nettopp fordi vi ikke har et integrert helsesamarbeid i Europa at det tok tid før man så nytten av det. Og så skal man altså forhandle disse strukturene mens problemet er der.

Da vil jeg heller anbefale den holdningen regjeringen har, og det er at vi – så langt det lar seg gjøre innenfor vår ordning med EU – går inn i et mest mulig politisk og økonomisk fellesskap og samarbeid med dem som står oss nærmest.

Jeg har også lyst til å kommentere – tiden vil ikke tillate mer enn å ta opp noen av de mange punktene som våre to statsråder har redegjort for – migrasjonspakten, som også representanten Tybring-Gjedde hadde noen synspunkter på. Det har jo lenge vært et munnhell at Dublin II-forordningen ikke fungerer. Jeg har ikke vært så sikker på det. Norge har i grunnen opprettholdt sin avstand til problemene og gjort det vi synes vi moralsk har vært forpliktet til. En ny migrasjonspakt vil ha flere elementer i seg, og der har det kanskje vært litt underkommunisert at det det står og faller med, er at EU klarer å håndtere grensepasseringer på en legal måte. Det er helt avgjørende, og det betyr bl.a. at man i det opplegget skal avlaste nasjonale frontstater fra å ta så mye av selve behandlingen av asylsøknader. Det skal etableres kontorer i EU-regi, det skal gjennomføres screeninger, og det skal settes tidsgrenser for hvor raskt man skal få avklart asylsøknader, nettopp for å skille dem ut fra det som er migrasjonsønsker, men som ikke er hjemlet i flyktningretten. Det er ganske viktig, for i dag er returprosenten på 30, nettopp fordi man ikke klarer å skille mellom migrasjon og dem som er beskyttet av internasjonale flyktningkonvensjoner.

Hvis vi ikke skal repetere 2015, som hadde som effekt stor uro i velgerbefolkningene da et av de mest stabile land i Europa, og det aller viktigste økonomisk, nemlig Tyskland, fikk politiske sprekkdannelser som jeg tror man skal ta meget alvorlig fordi befolkningen ikke var med på det. Samtidig er det ingen menneskerett å innvandre fra én verdensdel til en annen under henvisning til at forholdene hjemme ikke er gode nok. Da må man være der og bygge landet og få hjelp til det på statsnivå. Vi må igjen reservere asylinstituttet for dem som er konkret forfulgt, for det er en individuell rettighet, det er ikke en grupperettighet.

Hvis man ikke lykkes i å skille mellom migrasjon og flyktninger og asylsøkere, vil jo resten av migrasjonspakten være sårbar selv om man tar andre grep. Man tar også en del av førstelinjesaksbehandlingene og legger dem til andre land hvis vedkommende asylsøker har hatt noe med det landet å gjøre tidligere eller har nær familie som allerede oppholder seg i disse landene, så det ikke blir en ren belastning for saksbehandlerkapasiteten i førstelinjestaten.

Det har vært veldig forskjellige mottakelser i de forskjellige landene, også blant dem som skal ta sin del av de flyktningene som må returneres. Man legger altså risikoen for retur over på de landene som er mottakere, i et slikt system, hvis det da blir vedtatt.

Det var såpass mye om den ytre sikkerheten, og så vil jeg si litt om den indre sikkerheten og også rettssikkerheten. Vi ser at EU nå bygger flere og flere forutsetninger inn i sin budsjettpolitikk når de skal hjelpe svakere EU-land. Man bruker det som kalles «soft power», ved ikke å utbetale penger til land som svikter noen av de grunnleggende verdiene som EU er bygget på, nemlig rettsstat og demokrati. Det er nettopp ved et europeisk samarbeid man kan ha «soft power», for hvis vi nå tenkte oss at Ungarn og Polen ikke var med i EU, ville de vært helt immune – de ville vært galvanisert mot ytre kritikk og kunne utviklet sin særegne form for nasjonalisme som må forstås dels ut fra historiske forhold og dels kulturelle og religiøse tradisjoner. Men jeg ser også muligheter og forbedringer i de valgresultatene som kommer fra disse landene, for de ønsker ikke varig å være helt i randsonen av disse verdiene. Heldigvis er det sånn med demokratier at velgerne etter hvert kommer til fornuft, selv om det tar litt tid og de må få seg noen erfaringer.

De kan i hvert fall ikke reformeres utenfra, annet enn ved å bruke «soft power», ved å bruke våre veiledninger og eventuelt våre erfaringer i den grad de vil bygge på det. For det er nemlig gjennom samarbeid og konfrontasjon vi får frem en reell reformpolitikk som er tuftet på også disse begynnende demokratienes velgermasse. Da vil vi komme ut av det hele med et sterkere Europa, med sterkere nasjonalstater som er bedre forankret i våre verdier og demokratiske prinsipper.

Jeg er en ganske stor optimist, særlig ved at man nå også går kraftfullt inn og løser noe som ikke kan være et nasjonalstatsanliggende, nemlig klimakrisen. Selvfølgelig er det også et nasjonalstatsanliggende, i den grad man må gjennomføre lokale bestemmelser, men klimakrisen, den europeiske klimakrisen, kan ikke løses uten et sterkt europeisk fellesskap og sterke institusjoner, og det er jo det som står på dagsordenen nå i den kommende tiden.

Andre som vil delta i debatten, fra energi- og miljøkomiteen, vil utdype denne delen av redegjørelsene ytterligere fra vår side.

Ketil Kjenseth (V) []: Først av alt: Takk til utenriksministeren og klima- og miljøministeren for gode redegjørelser. Takk også for en tydelig prioritering i redegjørelsene.

Fra Venstres side vil vi hylle redegjørelsene for samarbeid, enten det er med WHO, NATO eller EU. Norsk utenrikspolitikk har både i dette århundret og i det forrige århundret lagt vekt på solidaritet og humanisme mer enn nasjonalisme. Det synes jeg kler oss godt. Verdens rikeste land bør stå i den posisjonen.

Det er to områder jeg vil peke på som også er viktige å ta med i denne debatten. Jeg starter med geopolitikken. Vi har stått og står i en pandemi, og landene øst for oss er det også viktig å ha med i debatten – Russland, Hviterussland. Hvordan de håndterer denne krisen, er viktig også med tanke på norsk politikk og utenrikspolitikk. Min forrige periode i helsekomiteen minnet meg på at det er store utfordringer i østblokklandene, de tidligere østblokklandene, knyttet til helse – med mange smittsomme sykdommer. Hvordan de håndterer denne situasjonen, vet vi foreløpig litt for lite om. En kan jo øyne et håp i at de faktisk er med på vaksineframdriften. Det vil i så fall være positivt, men det gjenstår å se.

Arktis er viktig å nevne fordi det også vil påvirke Norge og vår del av Europa. Det smelter mye nord for oss, og vi har hatt en president i USA som har villet kjøpe Grønland. Nå er ikke det noe nytt i amerikansk historie, men det sier noe om en kamp om ressursene. Det smelter bokstavelig talt fram nye muligheter nord for oss, som gjør at Arktisk råd er viktigere og viktigere framover. Der er Kina observatør. Det er også en aktør som blir viktigere og viktigere rundt oss.

Det er med god grunn vi snakker om Europa og det europeiske kontinentet. Vi er nødt til å hevde oss selv og ta vare på oss selv, og Norge er nødt til å samarbeide, særlig med andre land i Europa og EU. Det er ikke sånn at vi er alene om det. EU har en veldig offensiv «green deal», men i Norden og Nordisk råd har vi også en ambisjon om at Norden som region skal være den grønneste og mest konkurransedyktige regionen i Europa innen 2030.

Vi ser naboland som er like offensive som oss i det grønne skiftet. De har grønne giganter: Fortum, Vattenfall, Ørsted. Vi har Statkraft og Equinor. Det er viktig å bruke disse aktørene, og det er ikke helt uten grunn at Panasonic i går offentliggjorde at de har inngått en avtale med Hydro og Equinor for å se på batteriproduksjon i Norge. Beyonder i Stavanger er en av aktørene som ser på batteriproduksjon basert på trevirke – flis fra skogen, ikke fra metaller eller andre grunnstoffer som raner Afrika for dets rikdommer. Denne utviklingen må vi få fart på. Dette er også en del av den sirkulære økonomien, som er viktig for Europa. Fordi vi ikke har så mye å ta av, må vi bruke de ressursene vi har, mer effektivt.

I Norge ligger vi godt an i det grønne skiftet. Vi kutter utslipp for femte år på rad. Klima- og miljøministeren som sitter her nå, Sveinung Rotevatn, blir antakelig den første som når et norsk klima- og miljømål, i løpet av 2020. Vi har satt oss som mål å kutte 45 pst. i ikke-kvotepliktig sektor, og vi ligger godt an, faktisk uten at folk merker all verden til det i hverdagen. Det vil selvfølgelig måtte dra seg til framover mot 2030, men vi har både en økonomi og en befolkning som er i stand til å bli med på et skifte. Pandemien har vist at det norske folk har stor vilje til dugnad og også god evne til å forstå og bidra.

Digitalisering er også en viktig del av det grønne skiftet, og her ligger Norge svært godt an. Vi står foran store muligheter. Det er grønt alvor, men det er også et eventyr foran oss hvis vi vil bruke de grønne mulighetene og ikke bare den fossile fortida.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: Først av alt takk til utenriksministeren og klima- og miljøministeren for to interessante og lærerike innledninger.

Norge er et velsignet land. Og hva er vår realkapital? Jo, her har vi et enormt areal i forhold til folketallet, vi har havområder seks ganger så store som landet, vi har mye fisk, olje og gass, vi har mye vær og vind, som gir elektrisk kraft, vi har stabile grenser, en utdannet befolkning, fred med naboene og en rimelig ordnet samfunnsstruktur. I tillegg har vi verdens største befolkning i polare strøk, og på toppen et enormt oljefond, som gir oss en buffer mot uforutsette hendelser. Alt dette har vi ansvar for å forvalte på en bærekraftig måte – en stat som er bygd møysommelig av våre forfedre, men som skal overlates til våre barnebarn, som skal ha tro på framtiden.

På den andre siden er vi et lite folk – 5,4 millioner – i et åpent samfunn. Vi er helt avhengige av samhandel, sikkerhetsallianser og utveksling av felles kultur og verdier for å opprettholde og utvikle vårt unike velferdssamfunn. Det utfyller våre behov for varer, matforsyning og samfunnssikkerhet, slik at befolkningen kan være trygg og få leve et godt liv. Vi er avhengige av avtaler for vår moderne industri, for våre maritime næringer og for sikring av rettsstat og rettsprinsipper.

For Kristelig Folkeparti har EØS-avtalen alltid stått fram som den beste formen for tilknytning til Europa, som vi har samhandlet med i hundrevis av år. Det meste av vår utenrikshandel, til tider 80 pst., har gått gjennom denne avtalen. Er det noen som virkelig har tjent godt på EØS-avtalen gjennom 26 år, er det eksportindustrien. EØS-avtalen har utvidet det norske hjemmemarkedet med om lag 5 millioner innbyggere til et felles marked – 31 land med mange hundre millioner innbyggere – til felles nytte og glede. Det har sikret arbeidsplasser, arbeidskraft og markedstilgang i stort monn.

Det er derfor underlig at det innen deler av fagbevegelsen, fra Senterpartiet og iblant også i Fremskrittspartiet blir framført ønske om utmelding og forhandlinger om ny, bilateral handelsavtale med omverdenen. Disse forslagene og alternativene framstår ikke som troverdige for meg – ja det framstår som uforståelig, faktisk som ris til egen bak. Det er vel ingen faglig uenighet om at uten en slik markedsadgang ville det sett mørkt ut for norsk industri. Dessuten kan vi nettopp gjennom denne avtalen føre en felles arbeidslivspolitikk for å bekjempe uorganisert arbeidsliv med sosial dumping.

EU er i dag en spydspiss i internasjonalt klimaarbeid – en offensiv politikk der vi samarbeider ved å sette høye mål for å begrense klimagassutslippene. Dette samarbeider vi om. Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at regjeringens ambisjon er å være en aktiv og relevant partner for EU i klimapolitikken. Det er vi stolte av. Vi ønsker også å være en pådriver for en enda mer ambisiøs politikk ved å få EU med på å øke nivået for utslippsreduksjon til 55 pst. fram mot 2030.

Til tross for at Norge to ganger har sagt nei til EU-medlemskap, har landet alltid hatt en positiv holdning til europeisk samarbeid. Våre allierte er også her. Hvis Norge hadde sagt opp EØS-avtalen, ville det ute i verden blitt oppfattet som om Norge deler samme syn som høyrepopulistiske partier i EU, og det har vi aldri gjort. En oppsigelse av EØS-avtalen ville vært et brudd med norsk utenrikspolitisk tradisjon.

Men EØS-avtalen er ikke perfekt. Det finnes ikke perfekte avtaler, fordi vilkår og dynamikk alltid endres, av flere grunner. Det er derfor viktig og sunt å sette et kritisk søkelys på og nøye vurdere direktivene før de blir implementert. Nav-skandalen lærte oss det til overmål, der både domstoler, advokater, Nav og departement kom skjevt ut. Men det finnes ikke handelsavtaler som kan sikre de samme goder bedre enn dagens EØS-avtale gjør. Det er vel heller ingen som ønsker brexit-tilstander i Norge, og det finnes ikke noe annet alternativ til EØS-avtalen enn et EU-medlemskap. Det ønsker ikke Kristelig Folkeparti. Det er heller ikke flertall for det i folket. Derimot ønsker et stort flertall å beholde EØS-avtalen uten å bli EU-medlem. Kristelig Folkeparti mener at vår nåværende tilknytningsform fremdeles er den beste løsningen, og det er gjennom den vi best kan sikre videre samhandel.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Takk for gode innlegg og innspill i debatten knyttet til spørsmålet om europeisk samarbeid i den pandemien vi står i.

Vi har fra norsk side sett veldig tydelig verdien av det europeiske samarbeidet. Jeg sa i min redegjørelse at europeisk solidaritet redder liv, og det står jeg ved. Pandemien kjenner ingen landegrenser, og vi har fått erfare veldig tydelig at behovet for løsninger heller ikke kjenner landegrenser. Og det var jo til dels fordi man så at det nasjonale svaret ikke var nok, at samarbeidet mellom EU-land ble intensivert.

For Norge har det vært viktig å delta i det, i hele spennet fra å ha som hovedstrategi at vi deltar i EUs innkjøpssamarbeid for vaksiner, til at vi har sendt medisinsk personell, leger og sykepleiere, til sykehus i Lombardia for å hjelpe til da det sto på som verst i Italia. Jeg mener at selv om det selvfølgelig er mange sider ved håndteringen av pandemien som ikke er perfekte, eller som man kanskje ville gjort annerledes når man ser seg tilbake, er allikevel hovedbildet at samarbeidet har blitt tettere, og det har også tjent Norge godt.

Så skal jeg forsøke å svare ut noen av de spørsmålene som kom, kanskje særlig knyttet til ESA-spørsmål. Det er viktig å være klar over at ESA ikke har åpnet sak mot Norge på grunn av Skiens- og Oslomodellene. De har sendt et brev med informasjonsforespørsel, og det er en ganske vesentlig forskjell på de to måtene å jobbe på. Likevel er det viktig for Norge å understreke – og det har vi også gjort veldig tydelig – at vi mener at de reglene vi har satt for å kunne drive bedre kontroll med arbeidslivskriminalitet, nemlig at man ved offentlige anskaffelser skal ha en begrensning på antall underleverandører og antall ledd i leverandørkjeden, er både proporsjonale og innenfor regelverket. Dette har vi argumentert sterkt for.

ESA har bedt om informasjon knyttet til Skiens- og Oslomodellene. Vi har jobbet tett sammen med både Oslo kommune og Skien kommune for å sende svar til ESA, siden det er disse kommunale reglene det gjelder. Samtidig tror jeg det er viktig å understreke at også på EU-sida er man veldig opptatt av mulighetene for å bekjempe arbeidslivskriminalitet, og nettopp Skiensmodellen har blitt trukket fram som et godt eksempel på et slikt tiltak fra EU-kommisjonen selv. Så jeg har godt håp om at det også her vil være en god informasjonsutveksling som gjør at vi får tydeligere forklart hva modellene går ut på, og hvor viktige de er for å bidra til å bekjempe arbeidslivskriminalitet.

Det har også kommet spørsmål knyttet til det europeiske forsvarsfondet. Til det er det å si at vi per nå ikke ser at det synes å være noe rettslig i veien for en senere tilslutning. Dette er for så vidt uprøvd all den tid fondet er helt nytt, men jeg tror det er viktig å understreke det som var utgangspunktet for Norge, og fortsatt er det, nemlig at vi jobbet veldig intenst med EU-landene for at det skulle være en adgang til å slutte seg til fondet gjennom EØS-avtalen. Det har vært veldig tydelig uttalt fra EUs side at restriksjonene er sterke på å tillate tredjeland, som da er helt utenfor, men at EØS-avtalen fungerer som et godt innfallspunkt for land som Norge for å kunne slutte seg til.

Når det gjelder kostnadsspørsmål, er heller ikke det helt avklart, for det kommer til å handle om langtidsbudsjettet til EU, som ikke er avklart, og derfor avventer vi også det.

Helt til slutt: Flere har vært inne på spørsmål knyttet til bl.a. Ungarn og Polen. Jeg mener det er viktig å understreke at EØS-avtalen – som EU-samarbeidet – bygger på et sett med grunnleggende verdier, normer og rettigheter. Det er det som er vår ledesnor når vi inngår samarbeid, og det er det vi jobber sammen med land i EU om. Det at EU nå for første gang har gitt ut en rapport om tilstanden for rettsstaten i alle EUs medlemsland, mener jeg er et viktig og riktig skritt framover. Jeg mener også at når rettsstaten og demokratiet trues i allierte land, i nære samarbeidsland, er det – selv om vi står utenfor EU-samarbeidet – vår plikt som europeere, som har sluttet seg til det samme verdigrunnlaget, å si tydelig fra.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Jette F. Christensen (A) []: Norsk europadebatt er av og til en søppelkasse der man kan kaste fra seg alt mulig. I mars leste man et forslag fra Senterpartiet om at man skulle kutte alle EØS-midler til Polen for å bruke pengene på håndsprit her hjemme. I intervju forklarer Senterpartiet at EØS-midlene er penger som vi betaler for å få markedsadgang. Men er det ikke bidrag til økonomisk og sosial utjevning, deriblant styrking av sivilsamfunn? Det hadde vært fint å få oppklart det. Det forslaget har vi ikke diskutert i Stortinget, men jeg vil benytte anledningen til å spørre utenriksministeren hva hun mener om forslaget, og om hun synes det er håndsprit eller menneskerettigheter i Polen det er størst manko på.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Det er helt åpenbart at vi gjennom EØS-midlene bidrar til sosial og økonomisk utjevning i EU-land, og det har jo vært formålet med midlene hele veien. Men vi har samtidig sikkerhetsventiler i de midlene som gjør at dersom land opptrer i strid med det som er grunnlaget i EØS-avtalen, og det som er EUs verdigrunnlag, vil vi også kunne stoppe midler. Vi har historikk for å ha gjort det med Ungarn tidligere, i tidligere programperiode, da midlene ble suspendert. Vi har til nå ikke inngått avtale med Ungarn om neste programperiode, fordi det ikke er enighet om at fondet for sivilt samfunn skal forvaltes uavhengig av myndighetene. Og vi har, som representanten også vet, nå nylig vært veldig tydelig overfor Polen på at vi ikke kan bruke EØS-midler til kommuner og fylker som har erklært seg som såkalte LBHTI-ideologifrie soner. Det har fått konsekvenser som at programmer og midler allerede er holdt tilbake.

Jette F. Christensen (A) []: Men dette forslaget dreide seg om å stoppe absolutt alle midlene til Polen med den begrunnelse at vi trenger håndsprit i Norge. Spørsmålet til utenriksministeren var: Mener utenriksministeren at det er et ryddig forslag?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Det kan i flere tilfeller være grunn til å stoppe midler til Polen, men ikke på grunn av handelsspørsmål. Da er det i så fall på grunn av grunnleggende verdispørsmål. Som jeg også orienterte Stortingets europautvalg om, har vi stoppet et domstolprogram med Polen under EØS-midlene, fordi det ikke er tilstrekkelig uavhengighet i domstolene i Polen. Det har gjort at den norske programpartneren, Domstoladministrasjonen, ønsket å trekke seg fra samarbeidet. Det mener jeg er helt legitime grunner til å si nei til midler. Men spørsmål om handelssaker av den typen som representanten her nevner, med f.eks. håndsprit, som var en problemstilling i mars, men som, så vidt jeg vet, ikke nå lenger er en problemstilling, mener jeg ikke kvalifiserer til å skulle stoppe EØS-midler.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Mitt spørsmål er om det europeiske forsvarsfondet. Utenriksministeren nevnte at det er mulig å slutte seg til rettslig, men det er dessverre helt irrelevant i denne sammenheng. Det er faktisk nå toget går, det er nå man definerer elleve teknologiområder, det er nå den norske forsvarsindustrien definerer sine satsingsområder og sin strategi, og det er nå Norge må komme med. En kan ikke understreke det nok. Nå har jeg jobbet med disse sakene i mange år – forsvarsindustrien – og skal vi ha teknologiutvikling og systemutvikling, må vi slutte oss til disse prosjektene nå. Det er nå vi har muligheten til å være med. Om vi skal prøve å delta litt senere, betyr det at toget har gått på teknologiområdet – andre bedrifter har tatt de rollene. Så det hjelper ikke at verdens rikeste land ikke er med der nå. Det er en skandale. Dette er noe vi kan tjene på på lang sikt, og forsvarsindustrien og Forsvaret kan nyte godt av det.

Vil utenriksministeren nå forstå alvoret og faktisk endre vår holdning? Det hadde vært et friskt pust i debatten.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Som jeg sa i mitt innlegg, er det vår vurdering at det ikke synes å være noe i veien juridisk for at man kan slutte seg til. Men det vil selvfølgelig ha den konsekvens at flere av programområdene og samarbeidene vil være i gang allerede. Så er det også en vurdering hva det totale kostnadsbildet for EU-programmene er. Det vet vi ikke ennå fordi langtidsbudsjettet ikke er besluttet. Men vi har hele tida jobbet for at Norge skal kunne slutte seg til og ha den åpningen gjennom EØS-avtalen. Det er viktig, fordi det europeiske forsvarssamarbeidet for Norge tradisjonelt har vært viktig. Vi ser også nå at det kommer til å være viktig framover. Det er en av årsakene til at vi har vært en viktig bidragsyter til Det europeiske forsvarsbyrået.

Så kan jeg ikke unndra meg fra en liten, interessant kopling, nemlig at representanten Tybring-Gjedde sto på talerstolen og fortalte om hvordan nasjonalstaten og det nasjonale og EU og EØS var i motstrid til hverandre, og at det nasjonale var best. Da er det interessant at han ønsker å være med i det europeiske forsvarsfondet, men ikke ønsker EØS-avtalen, som gir muligheten til å være med.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Det er ikke interessant i det hele tatt – det er en helt irrelevant problemstilling. Jeg blir provosert over den typen så alvorlige ting som dette. Dette er anskaffelser vi skal gjøre i fremtiden, det er for å sikre Kongsberg Gruppen og Nammo og alle underleverandører en mulighet – de skal kjøpe av disse landene, og de skal selge til disse landene. Fremskrittspartiet er for mest mulig frihandel. Dette er veldig viktig for Forsvaret, det er veldig viktig for arbeidsplasser rundt omkring i hele Norge. Dette er for alvorlig til å drive slik retorikk og meningsløs replikkutveksling. Jeg kunne holdt innlegg her i mange minutter og mange timer om dette temaet, men jeg skal gå over til et annet tema – handelsavtale med Storbritannia.

Vil man sikre sjømatnæringen, som er veldig viktig, og fokusere på det i frihandelsavtalen med Storbritannia? Og vil man se på muligheten for å inngå frihandelsavtale med USA og Canada? Hvis man lager et gigantisk marked som er i konkurranse med EU, får vi muligheten gjennom både EØS-avtalen og en frihandelsavtale med disse fire til å få et veldig stort marked for Norge.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Jeg diskuterer gjerne hva det skal være, men hvis representanten puster litt med magen, tror jeg vi får en bedre diskusjon.

Det er helt åpenbart at handelsavtalen med Storbritannia kommer til å være veldig viktig for Norge. Det er vår viktigste handelspartner utenom EU, og adgang for sjømat er en viktig del av det. For Norge vil det være viktig å balansere interessene våre. Vi har defensive interesser for landbruk, og vi har offensive interesser for sjømat, og det er den diskusjonen vi er i når vi nå fortsetter med frihandelsavtaleforhandlingene. Det er viktig å understreke at vi opplever den samme interessen fra britisk side for å bli enig med Norge om en frihandelsavtale, fordi det også er i britisk interesse.

Så er spørsmålet om den handelsavtalen eventuelt skal utvides. Det er ingenting nå som tyder på at det er et aktuelt tema, og for oss er den viktige forankringen å få til en god frihandelsavtale med Storbritannia som tjener norske interesser, samtidig som vi har det indre marked og EØS-avtalen, som er uhyre viktig for norsk næringsliv.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Storbritannia utgjorde en stor andel av BNP i EU, og det gjaldt også landbruksvarer. Det betyr at når Storbritannia går ut av EU, som ikke er veldig lenge til, vil grunnlaget for de tollfrie kvotene for landbruksvarer fra EU til Norge bli redusert. Hvis man da ikke reduserer kvotene og Storbritannia får egne tollfrie kvoter i tillegg, vil det føre til en netto økning i importen av landbruksvarer til Norge på grunn av brexit. Uansett gir det ingen mening at EU skal få beholde de samme kvotene nå som grunnlaget for dem er redusert.

Mitt spørsmål er: Vil utenriksministeren gå i dialog med EU med mål om å redusere de tollfrie kvotene for import av landbruksvarer?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Jeg tror svaret mitt på et skriftlig spørsmål fra representanten Enger Mehl om det samme er på vei til Stortinget akkurat nå, men jeg gjentar det gjerne her: Brexit endrer ikke de handelsavtalene vi har inngått med EU, og som Stortinget har sluttet seg til. Det gjelder både det som regulerer tollkvoter for landbruksvarer fra EU, og det som regulerer EUs tollfrie kvoter for norsk sjømat. Sagt på en annen måte: Hvis vi nå skal gå inn og forsøke å endre den ene delen av ligningen, vil kravet komme om å gjelde også den andre delen av ligningen. Det vil si at vi da vil få dårligere markedsadgang for norsk sjømat. Det er ikke i norsk interesse, og derfor kommer vi ikke til å gjøre det.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Dette handler jo om: Skal vi stå for det norske landbruket eller ikke? Skal vi tørre å sette foten ned for EU eller ikke? Vi ser jo at importen generelt av landbruksvarer øker uavhengig av de tollfrie kvotene for så vidt. For å bruke ost som et eksempel så har importen også fra EU økt hvert eneste år. Bare i første halvår av 2020 var økningen på 9 pst. Det er spesielt ost til storhusholdning og industri som konkurrerer direkte med de store volumene av melk som går til Norvegia og Jarlsberg. Det betyr at vi kunne hatt flere hundre melkebruk her som vi ikke har fordi vi importerer isteden. Hvis man mener at det er synd, må man jo prøve å gjøre noe med det, tenker jeg da.

Spørsmålet er: Er den typen utvikling ønskelig fra regjeringens side? Er det noe man ønsker velkommen? Hvis ikke: Hva mener utenriksministeren egentlig at man må gjøre for å stoppe den økende importen og snu trenden?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Jeg mener at dette ikke er et spørsmål om å tørre å sette foten ned for EU, som representanten Enger Mehl sier. EU er vår viktigste handelspartner, og det er viktig for oss å ha en balansert handelsavtale som gjør at vi både kan eksportere det vi trenger å eksportere, og at vi kan importere både det vi trenger, og det som det er viktig for våre handelspartnere å kunne eksportere til Norge. Jeg mener at dette også handler om balansen. Det handler ikke om bare fisk eller bare landbruk, men om balansen.

Jeg mener at måten spørsmålet fra representanten Enger Mehl, som hun stilte meg også skriftlig, er formulert på, kan tyde på at man ønsker å ivareta én interesse på bekostning av en annen interesse. Regjeringas holdning er at vi skal ha en balansert tilnærming og ikke nå reforhandle avtaler som vi har inngått, med den risikoen at vi da kan komme i en situasjon der vi får en betydelig dårligere markedsadgang for norsk fisk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: La meg kort minne om det som var hovudbodskapen i mi eiga utgreiing. European Green Deal, Europas grøne giv, er EUs grøne, omfattande vekststrategi. Målet er klimanøytralitet i 2050. Den strategien famnar om nær sagt alle sektorar og varslar tiltak på område som energiomstilling, elektrifisering, transport, industri, sirkulær økonomi, naturmangfald og matproduksjon.

Noreg og EU har eit tett og forpliktande samarbeid på fleire av sektorane som vert omfatta her, heldigvis. EU er samtidig den næraste marknaden vår og omfattar våre viktigaste handelspartnarar og viktigaste naboar og allierte.

EUs grøne giv vil gje impulsar til vår omstilling og gje moglegheiter for å styrkje vår eiga konkurransekraft. Noreg er og skal fortsetje å vere ein aktiv partnar i det grøne skiftet i Europa. Europas nye giv er forankra på høgaste hald politiske i EU, nettopp for å sikre ei heilskapleg, strategisk og koordinert gjennomføring. I Noreg er oppfølginga av Europas grøne giv eit fellesprosjekt for heile regjeringa, godt koordinert av utanriksministeren. Vi er på vanleg måte godt i gang med å kartleggje og identifisere norske interesser i alle dei ulike enkeltforslaga som etter kvart no vert lagde fram for behandling i EU.

Eg vil sjølvsagt jobbe aktivt for å sikre våre interesser på klima- og miljøområdet, for det kjem endringar her som vil ha konsekvensar for Noreg. Regjeringa vil medverke til EUs arbeid med sirkulærøkonomi, som står i kjernen av omstillinga mot eit klimanøytralt samfunn. Vi vil bidra til oppdatering av kjemikalieregelverket, arbeide for eit giftfritt miljø i Europa, m.m. Dette er eit veldig viktig arbeid, og det er allereie i gang.

Eg er også glad for at mange har vore innom ulike delar av dette gjennom debatten, og no skal eg kommentere litt av det som har kome fram.

For det første merkar eg meg at det er, også blant dei partia som er meir kritiske til EØS-samarbeidet, ein generell positiv vilje til å støtte opp om arbeidet med EUs grøne giv. Det er veldig bra.

Både representanten Marthinsen frå Arbeidarpartiet og representanten Lysbakken frå SV har sunge litt den same songen, som er at det er bra med Europas grøne giv, og at det er bra at EU prioriterer klima også i krisepakkar, men så ligg det heile vegen under – det vart òg sagt direkte – at Noreg burde lære av det og gjere mykje meir. Utan å gå altfor langt inn i innanrikspolitikken vil eg likevel tillate meg å minne Stortinget om at gjennom krisepakkebehandlingane i vår sette vi samla sett av over 4,5 mrd. kr til grøne investeringar. I budsjettet for neste år er den samla klimasatsinga ein auke på over 11 mrd. kr. Det inkluderer starten på det største klimaprosjektet i norsk industri nokon gong, nemleg Langskip. Så eg vil ikkje seie at klimasatsinga vår her står tilbake for noko som helst. Tvert imot er ho svært offensiv.

Då vil eg også leggje til at det heller ikkje er slik at det vi gjer, og det EU gjer, må sjåast som to isolerte ting, for veldig mykje av klimasatsinga innanfor EU-samarbeidet er også relevant for Noreg og kjem også norske industribedrifter og den norske omstillinga til gode. I Horisont Europa, som er eit svært og enormt viktig forskingsprogram, som regjeringa har føreslått at vi skal gå inn i, går store delar av midlane til nettopp den klimaomstillinga som no vert prioritert.

Seinast for to veker sidan vart det kjent at ein skal starte å byggje nye miljøvenlege lasteskip som skal gå på hydrogen opp og ned langs vestlandskysten. Kven finansierer det? Det er både staten Noreg og klimafond via EU. Så det er ikkje slik at EU driv med éin ting og vi driv med noko anna. Vi er integrerte i dette av ein grunn, og det er veldig positivt.

Representanten Lysbakken frå SV var også innom at dei var bekymra for at det at vi samarbeider innanfor EU på klimaområdet, gjer at vi svekkjer dei nasjonale ambisjonane våre og senkar skuldrane, som det vart sagt. Eg trur realiteten er det stikk motsette. Det at vi no deltek innanfor EUs klimasamarbeid også på ikkje-kvotepliktig sektor, gjer at vi for første gong no får bindande klimamål i ikkje-kvotepliktig sektor som det ikkje er frivillig for Noreg å nå, men som vi må nå, som vert kontrollert av ESA, eventuelt dømd i EFTA-domstolen, og som var heile bakgrunnen for at den klimaplanen som mange etterlyser, vert arbeidd med no. Det er ikkje frivillig å kutte klimautslepp framover. Vi må kutte i 2021, 2022, 2023 og fram mot 2030. Kravet er 40 pst. Vi har sagt at vi skal gjere meir; vi har sagt at vi skal kutte 45 pst., og at det skal skje gjennom bruk av nasjonale tiltak.

Det er ikkje låge ambisjonar på klimaområdet – det er det stikk motsette.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Espen Barth Eide (A) []: Jeg vil først takke klima- og miljøministeren for en veldig grundig og god redegjørelse om et ekstremt viktig forhold for Norge i årene som kommer, nemlig EUs grønne giv og alt som følger av den. Et viktig aspekt der er at vi skal gå fra en lineær til en sirkulær økonomi. Vi skal altså gå fra bruk og kast av ressurser til bruk og gjenbruk av de samme ressursene. Det er faktisk langt på vei like viktig som klimautslipp som sådan. Men da blir et interessant spørsmål: Hvordan ligger Norge an? I en nylig rapport fra Skift, Virke og Circular Norway, som heter «Circularity Gap Report Norway», slo de fast at Norge nærmest var på jumboplass sett i forhold til sammenliknbare land, og at sirkularitet i Norge var nede på 2,4 pst., mens f.eks. Nederland, som gjorde det betydelig bedre, var oppe på 24,5 pst. Føler klima- og miljøministeren at Norge og norsk økonomi er i rute? Hvis han ikke føler det, hva vil statsråden gjøre for at vi kommer opp til det nivået som nærstående sammenliknbare land i Europa gjør, (presidenten klubber) nå som dette blir viktig ikke bare for klima og miljø, men også for næringslivets konkurransekraft?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg trur eg skal ta den rapporten for det han er, med dei føresetnadene som ligg der. Eksempelvis ville Noreg gjort det langt betre med den målemetoden dersom vi ikkje no gjennomførte ei rekordstor jernbaneutbygging. Det at vi gjennomfører ei rekordstor jernbaneutbygging, gjer at vi importerer ein god del ulike metall og jern, og vi forbrukar ein del ressursar for å byggje jernbane. Det tel veldig negativt i den rekneskapen. Så hovudårsaka til at Noreg kjem ganske dårleg ut med den måten å telje på, er at vi investerer mykje i vår eigen økonomi akkurat no. Det ein ikkje ser på, er det som veldig mange tenkjer på som veldig viktig i sirkulær økonomi – og det med god grunn – nemleg gjenbruk av faktiske ressursar, når ein skal ta dei ut og inn igjen. Der gjer vi det bra. Vi er utruleg gode på å resirkulere mykje i Noreg, og så er det mykje vi ikkje er så gode på. Det er grunnen til at regjeringa jobbar med ein strategi for sirkulær økonomi, som er på veg og grundig forankra, og som vi jobbar godt med. Strategien skal peike ut vegen for korleis vi skal både matche EUs ambisjonar på det området og ta dette vidare.

Espen Barth Eide (A) []: Vi gleder oss til den strategien. Den har vi hørt om i en del år, og vi har etterlyst den. Vi hadde en melding som het «Avfall som ressurs – avfallspolitikk og sirkulær økonomi» for tre–fire år siden, som sa noe om avfall og lite om sirkulær økonomi, så strategien ser vi fram til. Jeg merker meg at i f.eks. andre nordiske land har man for lengst slike strategier på plass.

Jeg vil stille et annet spørsmål. Norges 2050-mål er fortsatt 90–95 pst. kutt. Nå har EU satt karbonnøytralitet, altså netto null. Biden og Harris sa i valgkampen at de ville gå inn for netto null i USA. Canada er like ved å gjøre det samme. Japan og Sør-Korea har gjort det. Det blir stadig tydeligere at den nye normalen for moderne industriland er å si karbonnøytralitet 2050. Det kan høres ut som en bagatellmessig forskjell, men jeg mener at det er prinsipielt viktig å si at målet er faktisk å komme i balanse mellom det vi slipper ut, og det vi evner å ta opp igjen. Vil statsråden ta initiativ til at også Norge går inn for netto null, altså karbonnøytralitet, i 2050?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg synest både nøytralitetsmål og kuttmål er viktige. Noreg sitt mål for 2050 er å kutte med 90–95 pst., som er svært ambisiøst. Det betyr ikkje at Noreg ikkje har eit nøytralitetsmål. Noreg har eit klimanøytralitetsmål, men det er ikkje for 2050, det er for 2030 – vedteke av Stortinget. Det jobbar vi også med å følgje opp. Det skal vi sjølvsagt få til. Det er viktig – i den grad ein har utslepp – å kompensere for det. Eg er ikkje ueinig i at det er viktig, men eg synest likevel at det avgjerande fokuset vårt framover må vere å redusere klimagassutsleppa våre mest mogleg. Det meiner eg er det alle viktigaste. I EU-samanheng meiner eg at nøytralitetsmålet som er sett til 2050, er kjempeviktig, for det styrer mykje av debatten inn mot kva ein skal gjere i 2030. Der har Noreg allereie sagt at vi skal kutte 50–55 pst. No ser det forhåpentlegvis ut til at også EU landar der Noreg har meint at dei skal lande, nemleg på 55 pst.

Espen Barth Eide (A) []: Jeg vil bare si fra med en gang at dersom regjeringen vil ha samarbeidspartner i å få til både tydelig uttalt 55 pst. i 2030 og karbonnøytralitet i 2050, er Arbeiderpartiet klar til det. Det har vi lagt opp til i vårt programutkast. Jeg mener at det er viktig at man setter et mål på samme måte som EU gjør.

2030-nøytralitetsmålet som vi har hatt med oss lenge, er en annen form for nøytralitet, for den inkluderer en god del kvotekjøp. Det er et godt mål fra sin tid, men nå er det altså en ny type mål som blir standarden i mange andre vestlige land. Jeg mener, som statsråden var inne på, at det også kvalifiserer 2030-målene at man sier at det langsiktige målet ikke er flere utslipp enn man klarer å fange opp gjennom naturlig karbonbinding, f.eks. i jord eller industrielt – gjennom CCS – fordi det på en måte gjør at det blir en tydeligere forståelse av at 2030 er en mellomstasjon til et hovedmål, som er 2050. Min oppfordring til statsråden er at vi jobber for å legge oss på samme nivå som f.eks. EU gjør, også på 2050-målet.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Når det gjeld klimamål, ligg Noreg foreløpig føre EU når det gjeld høge ambisjonar om å kutte mykje. Vi håpar og trur at EU kjem etter og landar der vi har sagt at vi håpar at EU vil lande. Det er bra. Det betyr mykje.

Så ligg det i det klimasamarbeidet vi har, i og for seg nøytralitetsmål og nullutsleppsmål når det f.eks. gjeld arealpolitikken. Det er kjempeviktig. Så trur eg samtidig at når ein skal sjå på sånne målopptak, kutt osv., er det viktig å ha det europeiske perspektivet, for europeiske land har veldig ulike føresetnader når det gjeld f.eks. i kva grad ein har mykje skog. Så det 2050-målet som ligg der, er viktig for måten ein jobbar på i EU. Men eg vil understreke at vi jobbar for at EU skal setje seg høge mål, både når det gjeld klimanøytralitet, og når det gjeld klimapolitikk. Det er fordi vi samarbeider med EU om desse spørsmåla, og fordi EU er ein utruleg viktig aktør. Eg trur alle skal vere glade for at vi har det EØS-samarbeidet som vi har, som no vert stadig meir utdjupa med klimapolitikk (presidenten klubbar). Det styrkjer konkurransekrafta vår og gjer det enklare å … (presidenten klubbar).

Presidenten: Tida er ute.

Arne Nævra (SV) []: Jeg skal følge opp litt av det representanten Barth Eide har spurt om, men aller først skal jeg takke for redegjørelsen, og for at statsråden også nå henviser til resirkulering og tap av naturmangfold i redegjørelsen. Det er gode, nye trender ikke bare å henvise til klima, som selvfølgelig er noe av det aller viktigste.

Nesten bestandig har denne statsråden og også tidligere statsråder i denne regjeringa lent seg på føringer fra Europa, fra EU, føringene rundt kvotehandel. Mitt spørsmål til statsråden er egentlig da: Hvor lenge vil statsråden utsette nødvendige utslippskutt i Norge, og vil regjeringa sørge for at det kommer tiltak og virkemidler for utslippskutt som gjør at Norges utslipp i 2030 er 55 pst. lavere?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Det er litt rart å ha som føresetnad for spørsmålet kor lenge vi skal fortsetje å utsetje å kutte i klimagassutslepp i Noreg, når utsleppa i Noreg går ned år for år for år og no er på sitt lågaste nivå på 27 år. Det må jo bety at vi er i gang med å kutte utslepp, ikkje at vi utset det – og sjølvsagt gjer det det, for denne regjeringa har høge mål. Vi har både eit 2020-mål som vi har innan rekkjevidde og håpar vi skal klare å nå, og no skal vi vidare fram mot 2030. Der har vi sagt og meldt inn til FN at vi skal kutte 50–55 pst. Vi ventar framleis på kva mål EU set seg, men eg håpar at det vert ambisiøst.

Det som er vesentleg i denne samanhengen, er at når vi no har eit klimasamarbeid med EU, som er teke inn som eit protokolltillegg i EØS-avtalen, som Sosialistisk Venstreparti er imot, betyr det at vi no får bindande klimabudsjett gjennom heile 2020-talet. Det er kjempeviktig. Då må vi ha ein systematisk plan for å nå dei måla. Den planen er eg heilt i innspurten med no, og han kjem snart til Stortinget.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Redegjørelsen er omfattende, med en rekke strategier på EU-nivå, men det mest konkrete i redegjørelsen framstår å være sjølve ambisjonene om å heve målsettingene, prosentene. Tilnærmingen er interessant, men den er langt fra betryggende. Redegjørelsen er også interessant når det gjelder forhold som ikke omtales.

Det er faktisk noe som er større og mye mer vesentlig når det gjelder håndtering av CO2, enn det statsråden redegjør for, og det er naturens eget og omfattende kretsløp for karbon. Jeg vil utfordre statsråden til å gi en overordnet vurdering av hvordan han ser på mulighetene for i større grad å spille på lag med naturen. Jeg vil høre hvordan statsråden ser på mulighetene for å utnytte fotosyntesen til å redusere innholdet av CO2 i atmosfæren.

Og videre: Klimaarbeidet innebærer også et omfattende system med mål- og resultatstyring, der den viktige og dominerende parameteren for måling er CO2-ekvivalenter som et felles uttrykk for påvirkningen fra ulike klimagasser. Siden CO2-ekvivalenter står så sentralt, vil jeg også utfordre statsråden til å kommentere om han ser noen konkrete problemer med denne målemetoden.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: For å ta det siste først: CO2-ekvivalentar er den avtalte metoden ein brukar, som ligg i FNs klimakonvensjon, og som det er einigheit om er ein fornuftig måte å telje klimagassutslepp på. Eg er litt usikker på kva representanten siktar til når han tilsynelatande er kritisk til det, men det er trass alt det heile dette her handlar om.

Men for å ta det meir konkrete spørsmålet, og der synest eg representanten har eit veldig godt poeng: Det er heilt opplagt at i kampen for å stoppe klimaendringane og ta vare på naturen må vi ha eit blikk på også skog- og arealpolitikken. Det er heilt opplagt riktig, fordi det betyr mykje. Det ligg også inne i klimasamarbeidet Noreg har med EU, og i EUs grøne giv, dei tydelege visjonane om at vi skal stoppe tapet av natur og ta i bruk grøne ressursar på ein berekraftig måte, slik at vi ikkje får nettoutslepp frå den sektoren. Så er problemet at Senterpartiet har stemt imot så godt som alle initiativ i så måte her i Stortinget, f.eks. forbod mot nydyrking av myr, men det er ikkje regjeringa sitt problem.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Statsråden tar ikke inn over seg at det er fotosyntesen som virkelig fungerer. Den fungerer hver dag, og den er gratis. Den skaper fornybart karbon som kan erstatte fossilt karbon. Det er en del av kretsløpet. Det er der framtida ligger. Derfor er det arealbruken som er essensiell. Vi må bruke arealene på en måte som fremmer dette, og da må vi ha lønnsomhet i den produksjonen.

Det viktigste i spørsmålet mitt var CO2-ekvivalenter. CO2-ekvivalentsystemet er sånn at metan som ikke er noen varig gass, virker veldig sterkt på kort sikt med hensyn til CO2-ekvivalenter, men den går over til CO2. Det betyr at dersom vi skyter alle kuer i morgen, går metanutslippet ned, og en kan oppfylle regjeringas CO2-mål, men det har ingen effekt på lengre sikt, fordi kua er en del av kretsløpet. Er statsråden enig i det?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Nei, statsråden er ikkje einig i det. Det er riktig at metangassar er ekstremt kraftige og verkar veldig sterkt, mykje sterkare enn CO2 i byrjinga, men så forsvinn dei raskare ut av atmosfæren enn det CO2 gjer. Det er riktig. Dette er to forskjellige gassar. Derfor snakkar vi om CO2-ekvivalentar. Derfor reknar ein det om, slik at det er samanliknbart. Det er heile poenget med systemet. Når vi snakkar om CO2-ekvivalentar med omsyn til metan, tek ein høgd for dei effektane. Men det at metan verkar så sterkt så raskt, er ikkje eit argument mot å kutte i metangassar. Det er eit argument for at ein også må redusere metangassar, for vi har berre ti år på å redusere den globale oppvarminga raskt.

Så vil eg også minne om at sjølv om det ligg i spørsmålet til representanten Lundteigen at han er oppteken av jordbruket her, er det ikkje berre jordbruket som har metangassutslepp. Det har også industrien, det har også andre aktørar. Det å redusere det samla klimafotavtrykket vårt, uavhengig av om det er CO2 eller metan eller fluor eller andre gassar som vert sleppte ut, håpar og trur eg at også Senterpartiet er einig i at er eit viktig mål.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Jette F. Christensen (A) []: Mens vi er inne på kuer, fikk jeg lyst til å minne om Stalin-sitatet om at det å innføre kommunisme i Polen er som å prøve å sale ei ku.

Men vi skal over til en annen russer. Vladimir Putin sa i 1999 at historien har vist at alle diktaturer, alle former for autoritært styre, er forgjengelige. Bare demokratiske systemer er uforgjengelige. Siden da har ganske mye skjedd med demokratiene i Europa. De er kommet, og nå ser vi at mange av dem er i ferd med å erodere. I fjor var første gangen siden 2001 at det var flere autokratier i verden enn demokratier. Utenriksministeren var innom nettopp dette i sin redegjørelse, og hun viste til at Kommisjonen har lagt fram en rapport om tilstanden i rettsstaten i alle EU-land, der de største avvikene, ikke overraskende, ble funnet i Polen og Ungarn.

Det ble sagt i debatten at det ikke er vår sak. Jeg mener det er feil. Spørsmålet er ikke om vi skal gjøre noe, men hva vi skal gjøre. Det er i tråd med norske interesser at demokrati og stabilitet opprettholdes i alle europeiske land, for vi er politisk og økonomisk avhengig av at alle våre allierte følger internasjonale spilleregler.

Hva kan vi som en del av det internasjonale samfunnet og den europeiske demokratiarkitekturen gjøre? Når Ungarn og Polen bygger ned rettighetene til sin egen befolkning, angår det oss alle, for det er våre menneskerettigheter som blir brutt når rettsstaten undergraves, opposisjon og presse stilnes, og minoriteter undertrykkes. Det begynner å bli alvor nå. Demokratiforvitringen ble denne uka tatt til Brussel, når Polen og Ungarn – og nå med støtte fra Slovenia – blokkerer langtidsbudsjettet.

Utenriksministeren var innom at en fortsatt forhandler med Ungarn om EØS-midler. Jeg ønsker utenriksministeren lykke til i de forhandlingene, og jeg er glad for at regjeringen framholder at det er viktig å sikre midler til sivilt samfunn i Ungarn. Det er de som trenger oss nå, og det er der de pengene skal brukes. EØS-midlene bygger på felles verdier og respekt for menneskerettighetene. De er der for å støtte de organisasjonene som kjemper for folk og deres rettigheter når makthaverne jobber mot dem. De er også den eneste overmakten vi har.

Ministeren sa at kuttet i støtten til såkalte LHBTI-frie soner i Polen blir lagt merke til. Det håper jeg, for hva skjer hvis ikke? Og hva skal vi gjøre nå, når Polen har gjort hele landet til abortfri sone, og slik sett krenker kvinners rett til å bestemme over egen kropp?

Ministeren sa at hun skal framholde og minne Polen på deres menneskerettslige forpliktelser. Problemet er at PiS-partiets respekt for internasjonale normer og forholdet mellom dømmende og utøvende makt og menneskerettigheter generelt ikke har vært himmelropende de siste årene. Heldigvis reagerer mange simultant: ministre, organisasjoner, Europarådet, EU og OSSE. Problemet, slik jeg ser det, er at hangen til å gjøre noe er stor, men evnen til koordinering er liten. Jeg skulle gjerne hørt utenriksministeren gi en bredere vurdering av hva slags rolle Norge kan spille for å få til et internasjonalt press som vil lede til endring.

Polens og Ungarns forsøk på historieomskrivning i EU de siste dagene er farlig. Budsjettblokkeringen er en protest mot EUs forsøk på å prøve å binde sammen overføringer med overholdelse av «rule of law». Når Ungarns utenriksminister uttaler at det er ikke Ungarn som angriper Brussel eller andre medlemsland med oppdiktede anklager om manglende overholdelse av rettsstaten, det er de som angriper oss, er ikke det bare et retorisk grep i denne enkeltsaken, men det er et forsøk på å skape et angrepsbilde av internasjonale spilleregler og institusjoner.

Jeg skulle gjerne hørt utenriksministerens refleksjoner om de reaksjonene på økonomiske sanksjoner. For hvis resultatet av økonomiske sanksjoner er en rekke falske anklager og skinnjustering av politikk for å imøtekomme sanksjonene, men ikke å rette feilen – altså ikke avstedkomme reelle endringer som folk i Polen og Ungarn trenger, som tross alt er målet her – hva slags verktøy står vi egentlig igjen med da?

Ingjerd Schou (H) []: Jeg vil takke både utenriksministeren og klima- og miljøministeren for gode redegjørelser om viktige EU- og EØS-saker. Spesielt vil jeg takke utenriksminister Eriksen Søreide fordi hun viste omfanget av Norges tilknytning til Europa og hvor dypt og omfattende dette samarbeidet er.

Hvis det er én ting koronapandemien har lært oss, er det betydningen av internasjonalt samarbeid for Norges del. Viruset hadde ikke sitt opphav i vårt land, men her – som overalt ellers – har vi måttet ta drastiske forholdsregler for å møte utfordringen. Vår evne til å bekjempe pandemien og dens konsekvenser bunner ut i Europa. Dette så vi allerede under pandemiens begynnelse. Da smittevernutstyr sto strandet på Svinesund midt i koronapandemiens første fase, var det den samme avtalen som ga oss unntak fra eksportrestriksjoner.

Vår økonomi har måttet tåle en veldig stor påkjenning som resultat av nedstenging, mindre reising og fallende etterspørsel. Når vi skal i gang med å gjenreise norsk økonomi, vil tilgangen norske bedrifter har til det europeiske markedet gjennom EØS-avtalen, være helt uunnværlig. Det samme vil helseaspektet ved koronapandemien.

Innsatsen for å håndtere smittespredningen og finne en vaksine har ført til et sterkere samarbeid mellom europeiske land. Som utenriksministeren advarte mot i sin redegjørelse, er avglobalisering og nasjonale løsninger fristende politiske slagord for enkelte, men realiteten er en helt annen. Virkeligheten lærer oss at vi trenger grenseoverskridende tilgang på vaksiner og helseutstyr og på markeder i utlandet for å komme oss på bena igjen når viruset er nedkjempet.

Om noe er lærdommen vi gjør oss i dag, også en oppfordring til dem som ønsker en svakere tilknytning til EU, de som vil ha mer alenegang og mindre samarbeid, om å finne fram til gode argumenter. Spesielt tenker jeg på krefter i opposisjonen som ønsker at vi reforhandler EØS-avtalen eller fratrer den helt. Senterpartiet snakker varmt om de nære ting, om norske varer, om kulturlandskap og offentlige tjenester nært folk. Alle disse forhold og verdier er bra, men så mye snakk om nærhet blir i konsekvens også nærsynt. Det er et blikk på Norges plass i verden som underkjenner vår avhengighet av samarbeidet i vårt nærområde, og hvor viktig det er for oss i Europa at vi står samlet – slagkraftig samlet.

Dette er ikke nye takter fra Senterpartiet. Vi er vant til deres angrep på EU, på overnasjonalt samarbeid og på Norges tilknytning til Europa gjennom EØS-avtalen. Det som er nytt, er at også Arbeiderpartiet viser tegn til glideflukt i disse spørsmålene. Arbeiderpartiet var tidligere Høyres samarbeidspartner i europapolitikken, men vår tidligere allierte på dette området er i en uheldig bevegelse.

I sitt alternative statsbudsjett for 2021 foreslår Arbeiderpartiet å kutte drastisk i EØS-midlene. De kaller det en betalingsutsettelse, men det er like fullt snakk om et kutt. 1,2 mrd. kr av disse midlene ønsker Arbeiderpartiet nå å budsjettere med til helt andre formål – jeg kan henvise til Arbeiderpartiets post 77 og 78, der står det sort på hvitt – selv om vi har forpliktet oss til å utbetale dem når prosjektene de er bundet opp til, viser utvikling. Arbeiderpartiet har selv vært med på å framforhandle avtalene for bevilgninger av nettopp disse midlene. Det Arbeiderpartiet nå foreslår, er ikke bare en økonomisk tvilsom operasjon, men også et signal til våre europeiske partnere og allierte om at opposisjonens største parti er på vikende front i dette spørsmålet.

EØS-midlene er vårt bidrag til å styrke EØS-forholdet vårt til Europa, til å bygge likeverd og til å fremme sosial utjevning i vårt viktigste nærområde. Dette er i siste instans i vår egen interesse, ikke minst nå når hele Europa – som oss – forsøker å finne veien ut av krisen.

I EU er det stor aktivitet på dette området, som vi har hørt både utenriksministeren og klima- og miljøministeren redegjøre for. Et samlet og samstemt Europa kan klare å løfte seg samlet på det økonomiske feltet, på beredskapsfeltet, på klimafeltet og på helsefeltet. Alle tiltak som gjør Europa sterkere, tjener oss. Det tjener Norge. Europa er vårt politiske, vårt økonomiske og vårt kulturelle nærområde. Europa er også Norges hjem.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her overtatt presidentplassen.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Jeg vil takke ministrene for redegjørelsen.

Senterpartiet slutter klart opp om Parisavtalens mål om å begrense den globale temperaturøkningen til under 2 grader og helst ikke mer enn 1,5 grader. Norge skal således følge opp sine forpliktelser i avtalen, både med tiltak innenlands og i samarbeid med andre land, også EU.

En stor del av norsk industri har i lang tid vært en del av EUs kvotesystem. Slik Senterpartiet ser det, er det imidlertid viktig at all industri arbeider i fellesskap fram mot målet om et lavutslippssamfunn. Dette arbeidet skjer heller ikke her av seg selv, men er avhengig av gode og forutsigbare ordninger som bidrar til risikoavlastning, og som gjør Norge til et attraktivt land å investere i, som statsråden var inne på i sin redegjørelse. Ren og rimelig energi er en nøkkelfaktor for å nå det målet.

Statsråden trakk i sin redegjørelse fram at regjeringen er i prosess når det gjelder CO2-kompensasjon for industrien. Denne ordningen er helt avgjørende for mange store virksomheter her i landet. I statsbudsjettet skriver regjeringen følgende:

«EU arbeider med å fastsetje nye retningslinjer for CO2-kompensasjon for neste periode (2021–2023). Det er venta at desse blir vedtekne i løpet av 2020. Etter det vil regjeringa ta stilling til om ordninga skal førast vidare i Noreg etter 2020.»

Jeg skulle ønske regjeringen var enda klarere på at ordningen med CO2-kompensasjon skal holde fram, og ikke bare at man er i en prosess. Det blir for passivt om man mener denne ordningen er viktig. Industriens signaler er krystallklare: Ordningen må videreføres, og handlingsrommet i de nye retningslinjene må utnyttes.

Statsråden framhevet i sin redegjørelse at kjernen i Europas grønne giv er å bygge egen konkurransekraft gjennom omstilling. Ja, det er vanskelig å være uenig i at man trenger omstilling fra det fossile til det grønne karbonet. Dessverre er regjeringens verktøykasse for å sikre slik omstilling sørgelig tom. Et eksempel på det er hvordan regjeringen passivt sitter og ser på de utfordringene norsk tre- og skogindustri har og har hatt over lengre tid. Svaret fra regjeringen er, for å sitere næringsminister Nybø i svar på skriftlig spørsmål fra meg i forbindelse med omstilling knyttet til Norske Skog Saugbrugs i Halden

«at regjeringen vanskelig kan gjøre noe med de underliggende markedsforholdene. Bedriftene må selv ta de nødvendige forretningsmessige grep for å tilpasse seg endringer i markedet.»

Dette rimer dårlig med hva herværende statsråd sa om å bygge egen konkurransekraft på omstilling. En klarer ikke å omstille når en allerede ligger nede, og det kunne vært spennende å høre hvilken industri statsråden mener bør omstille, og eventuelt til hva.

I sommer sendte regjeringen EUs fjerde energimarkedspakke på høring. Det hele foregikk litt under radaren, og man hadde heller ikke tatt seg bryderiet fra regjeringens del med å oversette teksten fra engelsk til norsk. Ei heller hadde regjeringen utarbeidet høringsnotater hvor man ba om innspill til konkrete problemstillinger, som er vanlig.

EUs fjerde energimarkedspakke vil ytterligere gi EUs energibyrå, ACER, økt makt på bekostning av nasjonalstaten innenfor energipolitikken og utfordre topilarsystemet i EØS. EUs mål om at energi skal være en vare som flyter fritt i det indre marked, søkes oppfylt gjennom ACER og den nye energimarkedspakken.

Historisk har Norge hatt kraftoverskudd av ren og rimelig kraft. En fortsatt tilnærming til EUs energimarked vil unektelig gi høyere strømpriser her i landet når prisene i det indre marked harmoniseres ved hjelp av markedsmekanismer. Byggingen av den mye omtalte kabelen NorthConnect f.eks. er alene beregnet til å bidra til å øke strømprisene med opp mot 3 øre per kWh. Den nye energipakken, også kalt ren energi-pakken, som ventelig vil bli lagt fram for Stortinget, innebærer at kapasitetsbegrensninger i nettet skal bli så godt som umulig. Strømmen skal flyte fritt. Det vil bidra til å svekke lønnsomheten i norsk industri – den samme industrien som statsråden i sin redegjørelse pekte på som viktig for grønn omstilling. Konsekvensen er ikke at disse industribedriftene flytter over grensa til Sverige eller til Tyskland. Nei, konsekvensen er at de trolig med fallende lønnsomhet og på grunn av harmoniserte energipriser i Europa vil søke seg til det asiatiske markedet og produsere aluminium og silisium ved hjelp av billige fossile energikilder der, framfor ren, norsk vannkraft, slik tradisjonen har vært i hundre år.

Norsk ren og billig vannkraft, slik vi kjenner den, vil altså ikke være vår konkurransefordel i framtiden, men bare en del av et stort energimarked med en miks mellom ulike former for energiproduksjon i det europeiske markedet etter hvor mye det regner, hvor mye sola skinner, eller hvor mye det blåser. Er det da grunnlag for å kalle dette en ren energi-pakke? Det kan vi ta en diskusjon om, og Senterpartiet ser fram til å debattere dette videre, når regjeringen legger fram saken for Stortinget.

Espen Barth Eide (A) []: Framtiden er fornybar, sirkulær og bærekraftig. Skal vi overlate en levelig klode til våre etterkommere, må vi mer enn halvere utslippene innen 2030 og ha nådd netto null innen 2050. Dette er et eksistensielt imperativ.

Men nå handler det ikke lenger bare om å kutte utslipp. Vel så mye handler det om å utvikle framtidens bærekraftige løsninger og om å ta tydelige posisjoner i den sunne konkurransen som nå er i full gang om de beste løsningene på denne store utfordringen. Dette krever at vi løfter hele verdikjeder, bygger infrastruktur og setter en tydelig retning på utviklingen i alle sektorer. Vi skal gå fra en lineær til en sirkulær økonomi, fra bruk og kast til gjenbruk, fra fossil til fornybar energi, og vi skal lære oss å leve i samspill med naturen rundt oss.

Den kraftsamlingen EU nå lanserer gjennom Europas grønne giv, er helt vesentlig bidrag, og jeg vil takke utenriksministeren og klima- og miljøministeren for at de satte dette så sentralt på dagsordenen for dette årets EØS-redegjørelse. Europas grønne giv sammen med EUs digitale agenda og det økte fokuset på strategisk autonomi innevarsler til sammen en helt ny æra i Europas vilje til å løfte i flokk. Her vokser klimapolitikken og næringspolitikken sammen. Det som er bra for klodens klima, skal samtidig bli bra for jobber og vår felles velferd. Gjennomgående i tenkningen er et mye mer ambisiøst samspill mellom markedet og det offentlige i å peke retning, ikke minst gjennom det som kalles «missions», kanskje best oversatt til store samfunnsoppdrag.

Dette kan fort bli den globale gullstandarden på hvordan man omsetter Parisavtalens viktige mål i konkret praktisk handling på regionalt nivå. Den grønne given vil treffe oss gjennom EØS. Den vil treffe oss gjennom klimaavtalen med EU. Den vil berøre oss som en sentral energipartner, og den vil berøre oss fordi det meste av vår handel går til eller kommer fra Europa. Da må vi forstå hvordan det europeiske markedet endrer seg som følge av dette.

Jeg deler regjeringens mål om at Norge skal være en aktiv partner i dette arbeidet, men vi kan ikke være en aktiv partner med en passiv næringspolitikk. Vi kan ikke sitte her hjemme og håpe på at markedet stort sett klarer dette selv, mens de fleste andre moderne industriland nå legger seg på et langt mer aktivt spor i sin industri- og næringspolitikk. Norge trenger derfor sin egen grønne giv. Vi må, som EU gjør, samordne alle virkemidlene og peke i noen tydelige retninger, der vi tar hensyn til hvor vi som land kommer fra, hvor vi er i dag, og hvor vi skal.

Et av de viktigste tiltakene i EUs serie av konsekvenser av denne grønne given er det som kalles en taksonomi, eller litt enklere forklart, et klassifiseringssystem for grønne investeringer. Nå er det jo slik at det er store mengder privat kapital som leter etter grønne havner. Da er det viktig at man tydeliggjør hva som egentlig er grønt, nettopp for å skille, som også mange i næringslivet selv ønsker, mellom grønnvasking og reelle grønne investeringer. Her kommer EUs taksonomi inn med tydelige, solide kriterier som legger vekt på livsløpssyklus, og som legger vekt på hvordan man kan unngå å låse seg inne i foreldede fossile og lineære løsninger. Det betyr f.eks. at selv et solcellepanel kan falle utenfor hvis det ikke er produsert på en bærekraftig måte. Dette er viktig og bra.

Men det skaper også noen utfordringer for oss. Vi har sett eksempler f.eks. der det lå an til at man skulle si at småkraftverk ikke var bærekraftige fordi forholdet mellom utbyggingen og produsert strøm var for dårlig. Det viste seg å stemme på kontinentet, men ganske dårlig i den norske fjellheimen. Her har bl.a. Småkraftforeningen drevet god lobbypolitikk, og det ligger an til at denne setningen går ut, men vi ser tilsvarende ting f.eks. når skip som blir bærekraftig drevet av strøm eller hydrogen, ikke faller innenfor fordi de skal brukes i oljenæringen. Det undergraver vårt felles mål om at oljenæringen skal kunne være med som en motor som drar oss over i det grønne skiftet. Fiskeoppdrett er et annet eksempel.

Til slutt vil jeg nevne et forhold til, nemlig den økte diskusjonen om karbonavgift ved grensen. Dette er en gammel idé hvis tid har kommet. Det kommer til å skje. Det er en måte å møte problemet med karbonlekkasje til land uten karbonprising, men igjen vil det stille Norge overfor noen særlige utfordringer, da vi ikke er med i EUs tollunion, men med i det indre markedet. Jeg vil oppfordre utenriksministeren og klima- og miljøministeren til å si litt mer i løpet av debatten om hvordan de tenker å møte denne debatten om karbonavgift ved grensen, hva det vil betyr for oss, og hvordan vi kan bidra på en fornuftig måte.

Stefan Heggelund (H) []: Jeg har lyst til å begynne med å takke både statsråden og utenriksministeren for gode redegjørelser. For å lykkes med den grønne omstillingen må vi samarbeide med Europa og verden. Kampen mot klimaproblemet er en global kamp ingen land kan vinne alene. Klimapolitikk er ikke et norgesmesterskap. Klimapolitikk er ikke en konkurranse i å komme med flest mulig punktforslag i en innstilling. Klimapolitikk er ikke å sitte på et komitémøte og tenke: Oi, det forslaget der burde kanskje vårt parti gå inn i, for det ser litt dumt ut hvis vi ikke står i det.

Klimapolitikk er veldig mye mer enn det. Klimapolitikk er langsiktig arbeid. Det er komplekse utfordringer som skal løses. Derfor tok denne regjeringen initiativ til at Norge skulle koble seg opp til EUs rammeverk i klimapolitikken. I februar forsterket Norge sitt klimamål, og etter det foreslo Europakommisjonen at EU skulle øke sitt mål til 55 pst.

Til alle dem som er en del av klimadebatten og mener at Norge må gå foran, viste denne regjeringen igjen at man ønsker å gå foran i klimapolitikken.

EU er vårt viktigste eksportmarked, vår viktigste handelspartner. Vi kan derfor enten lulle oss inn i en fantasi der vi later som at det som skjer i EU, med den nye grønne given og det de gjør på sirkulærøkonomi, ikke vil ha noe å si for våre bedrifter – og så bare se hvordan det går – eller så må vi gjøre dette, vi også. Vi kan gjøre det regjeringen gjør, som nemlig er å omstille for å få utslippene ned og for å trygge norske arbeidsplasser.

La meg ta noen eksempler på det. Til våren skal Stortinget behandle regjeringens klimamelding. Da kommer denne salen til å definere norsk klimapolitikk for de neste ti årene. Det blir kanskje den største forhandlingen i løpet av denne stortingsperioden. Så stort er det vi skal gjøre til våren, basert på at regjeringen har tatt initiativ til at Norge skal få en klimapolitikk som gjelder alle sektorer – noe nytt i norsk klimapolitikk. Det vil være et samarbeid mellom næringsliv og myndigheter for omstilling og for å få utslippene ned.

Denne regjeringen ser også helhetlig på langsiktig verdiskaping fra norske energiressurser. Statsråd Tina Bru har varslet en stortingsmelding som synliggjør det industrielle potensialet i norske energiressurser og grunnlaget for å bidra til verdiskaping, velferd og lønnsomme arbeidsplasser også i framtiden.

I høst la regjeringen fram Langskip-prosjektet, et prosjekt for teknologiutvikling og infrastruktur til karbonfangst og -lagring. Det er den største industrisatsingen vi har sett, og ikke på en måte som andre i fortiden har gjort det, hvor man bare gir blanko til selskapene, slik at selskapene ikke er med på å ta noen risiko – nei, hvor myndigheter og industri faktisk samarbeider for å få dette til. Europa ser til oss. Det eneste vi hører fra opposisjonen i dette, er at det har tatt for lang tid. Kom igjen! Ærlig talt, kan vi diskutere de politiske realitetene av og til i dette landet? Det er bare en liten bønn nå som vi nærmer oss jul. Tja, det er jo ikke så nærme jul.

Så er det hydrogenstrategien, som følges opp med veikartet for hydrogen, hvor man skal se på hvordan vi kan løfte norske hydrogenprosjekter og få en større satsing på dette.

Dette er bare noen eksempler på alt regjeringen gjør. Og dette er konsekvensen av to ting. Det ene er at vi ønsker å få utslippene ned og skape nye industrieventyr og fornybare industrieventyr for Norge for å trygge norske arbeidsplasser. Det er også en konsekvens av at vi skjønner at hvis vi skal få dette til, må vi samarbeide med andre land.

Presidenten: Hvis det skulle være grunn til å tro noe annet, vil presidenten gjerne legge opp til debatt i denne stortingssalen hver dag.

Svein Roald Hansen (A) []: Koronapandemien er blitt et nytt eksempel på en krise som skaper grunnlag for mer samarbeid og tettere integrering i EU, nå også for en felles beredskap mot denne typen helsetrusler, som var landenes eget ansvar, men som viste seg utilstrekkelig. For Norge er det et nytt eksempel på verdien av EØS-avtalen og på at EØS-avtalen er noe mer enn en handelsavtale – den sikrer oss nå tidlig tilgang til vaksinene som nå utvikles. Koronapandemien er også et nytt eksempel på hva som skaper en felles avhengighet land imellom.

Et annet eksempel er utviklingen av globale selskaper og verdikjeder. Det er få ting som nå lages her og selges der. Produkter settes ofte sammen av tusenvis av deler produsert i forskjellige land, og tjenester og produkter veves sammen. Skal barn beskyttes mot farlige stoffer i leketøy og arbeidstakere sikres anstendige arbeidsvilkår, må politikken følge etter kapital og næringsliv. Det fordrer samarbeid landene imellom, og jo mer forpliktende, jo mer effektivt. Det er hva EU-samarbeidet og EØS-samarbeidet handler om.

EØS-avtalen sikrer ikke bare norsk næringsliv adgang til det viktigste eksportmarkedet, den sikrer fair konkurranse fordi regelverket er det samme. Det gjør eksportmarkedet til et hjemmemarked.

De som mener en handelsavtale ville gjøre samme nytten for norsk næringslivs eksport til Europa som EØS-avtalen, får snart et stort eksperiment å studere, når britene går ut av EU fra nyttår. Det er mulig de blir enige om en avtale som fjerner toll, men siden de ikke lenger vil ha de samme standardene som EU, blir det kontroll på grensen. Det blir det også for vår varehandelavtale, som skal være broen til en endelig avtale.

Britenes uttreden av EU berører også oss. I den første redegjørelsen etter folkeavstemningen høsten 2016 sa daværende europaminister Aspaker at regjeringens mål var å få en avtale med britene som var minst like god som EØS-avtalen. Siden har realitetene sunket inn også hos regjeringen, for som utenriksministeren sa i sin redegjørelse mandag: «En frihandelsavtale med Storbritannia vil aldri kunne bli en fullgod erstatning for det handelsforholdet vi har hatt med britene gjennom EØS.»

Men der handelsavtalen bør bli bedre enn EØS-avtalen, er markedsadgangen for fisken vår. Der har regjeringen en utfordring som jeg håper den lever opp til.

Vi står også foran en ny runde med § 19-forhandlinger om handel med landbruksvarer. Der er jeg redd utenriksministeren har rett når hun i svar til representanten Enger Mehl, som spør om man burde krympe importkvotene for ost siden EU krymper gjennom britenes uttreden, sier at vi risikerer å bli møtt med samme argument når det gjelder fisk. Det blir en avveining, og da må vi som vanlig balansere hensynene.

Men hvorfor har forhandlingene om geografiske indikatorer stoppet opp? Selv om EU har langt flere slike produkter enn det vi har, må da dette kunne være et element som kunne smøre forhandlingene, for å si det slik.

Kommisjonen har lagt fram et direktiv om minstelønn, som har møtt mye motstand og uro for om land som ordner lønnsdannelsen gjennom kollektive forhandlinger, må innføre minstelønnsbestemmelser gjennom lovverket. Direktivet peker nesten i motsatt retning. Det peker på viktigheten av høy organisasjonsgrad og kollektive forhandlinger som på en god måte sikrer anstendige lønns- og arbeidsvilkår. Likevel er motstanden stor. Også regjeringen har signalisert motstand. Det er imidlertid uklart om det anses EØS-relevant, og EU-siden synes usikker. Da er det viktig at vi vurderer det sammen med Island og Liechtenstein. For EØS-relevansen er noe som må avklares i fellesskap når det ikke er åpenbart den ene eller andre veien.

Så vil jeg si til representanten Ingjerd Schou, som er bekymret for at vi har inndekket noen av våre utgifter med lavere utgifter til EØS-midlene. Det er ganske rituelt hvert år at man har overbudsjettert den posten. Så det er ikke snakk om å løpe bort fra våre forpliktelser, det er snakk om å tilpasse seg en framdrift som er forsinket når det gjelder de forskjellige prosjektene.

Det er for øvrig interessant at flere som mener at EØS-avtalen bør skrotes, gjerne vil delta i EU-samarbeidet på enkeltområder, f.eks. vaksine. Og representanten Tybring-Gjedde mente det var veldig viktig å delta i Forsvarsfondet av hensyn til vår forsvarsindustri. Nettopp, EØS-avtalen er viktig for all norsk industri, og en forutsetning for å kunne være med i Forsvarsfondet er også EØS-avtalen.

Åsmund Aukrust (A) []: Til alle tider har man vel sagt at man lever i en skjebnetid, men sjelden har det passet bedre å si enn akkurat nå. Hele Europa er i disse dager stengt ned på grunn av en pandemi, millioner av mennesker i Europa har mistet jobbene sine, og samtidig ser vi at vestlige demokratier er skjøre. Vi må ikke til USA for å se det. Vi ser det her, i vårt eget nabolag.

På en rekke områder og i en rekke land ser vi nå hvordan høyrepopulister utnytter situasjonen til å mobilisere – partier som får næring nettopp ved å sette folk opp mot hverandre. Her bør Norge alltid heve stemmen sin, for vi vet hvor farlig det kan være når man først begynner å skli. Så kan man spørre seg hva slags stolper vår egen regjering har satt opp mot høyrepopulismen her hjemme, for det er ikke lenger et skille mellom hva man gjør ute i Europa, og hva man gjør her hjemme. Det henger sammen. Det gjør det i møtet med høyrepopulisme, det gjør det i kampen for kvinners rettigheter, det gjør det i forsvaret for arbeidstakernes rettigheter, og det gjør det kanskje aller mest i arbeidet for å få ned utslippene, i møtet med klimakrisen.

Jeg vil si til klimaministeren at det er veldig bra at han er her og er med og redegjør i europadebatten. Jeg håper det kan bli en årlig tradisjon heretter, for det som skjer i Europa, påvirker oss så mye. Når vårt største marked sier at de skal sette klima øverst, ja, da påvirker det norsk industri. Jeg mener at Norge har veldig mye å lære av Europas klimapolitikk, for de har på veldig mange områder rett og slett kommet lenger – i å sette klimamål som nås, i å investere i ny teknologi som skaper arbeidsplasser, og i å komme i gang med den sirkulære økonomien, som ikke først og fremst handler om avfall, men som handler om hele måten vi styrer samfunnet på.

Stefan Heggelund etterlyste debatt om politiske realiteter. Da lurer jeg på hvor han har vært de siste årene, for det er nettopp det vi gjør her i Stortinget. Vi diskuterer hva som skal være vår klimapolitikk. Vi i Arbeiderpartiet har store ambisjoner for klimapolitikken vår. Vi mener at Norge skal være et land som går foran, som driver fram ny teknologi, som setter nye krav, som viser at en rettferdig klimapolitikk som kutter utslipp og skaper arbeidsplasser, er veien å gå. Vi ønsker en politikk som får andre land til å følge etter, men det er faktisk ikke der vi er akkurat nå. Det er ikke det som er virkeligheten, for i virkeligheten handler det ikke om at Norge skal gå foran, men om at vi ikke skal henge etter.

På en rekke områder ser vi nå at toget går, og vi er ikke med på veien. Stortingsmeldingen om sirkulær økonomi ble lagt fram i forrige stortingsperiode. Den handlet bare om avfall. Regjeringen forsvarte seg med å si at de skal komme med en egen strategi som skal handle om sirkulær økonomi. Dette ble sagt av Vidar Helgesen. Nå har det vært tre klimaministre siden det, og vi hørte i replikkordskiftet at svaret fortsatt er at det skal komme en strategi, som kommer senere. Mens Norge nøler, skapes arbeidsplasser i Europa. Når det gjelder ny teknologi, ser vi også at Europa går foran. Også her nøles det fra norsk side. Regjeringens hydrogenstrategi viste ingen retning. Det var mer en informasjonsbrosjyre som viste at hydrogen er bra.

Til slutt vil jeg si at jeg synes det er veldig bra at Norge samarbeider med Europa om å kutte utslipp, men det må ikke bli en hvilepute for ikke å kutte nok utslipp selv. Så langt har det vært umulig å få på plass et nasjonalt utslippsmål for Norge. Arbeiderpartiet har foreslått her i Stortinget at det skal vi ha, at vi ikke skal benytte oss av noen fleksibilitet, at utslippsmålene våre skal være nasjonale. Det har dessverre ikke fått flertall. Det har regjeringen og regjeringspartiene sagt nei til, og de har latt Fremskrittspartiet på inn- og utpust skryte av sitt gjennomslag i møtet med Høyre og Venstre, i å si at de skal ha maksimal fleksibilitet i møtet med Europa.

Også når det gjelder klimautslipp, skal regjeringen, det siste halvåret de sitter, etter åtte år legge fram hva som skal være deres svar. Statsråden har lovet en klimamelding før jul. Da vil vi bare fra Arbeiderpartiets side si at vi har klare forventninger om å få på plass tiltak som gir 55 pst. nasjonale kutt. Så får regjeringen selv vurdere om det er oss de skal gå til, eller om det igjen skal være Fremskrittspartiet som skal være deres beste venn i klimapolitikken.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ruth Grung (A) []: Jeg takker for redegjørelsen. Jeg takker også for å få lov til å delta i en debatt om internasjonal politikk og Norge. Det gjør godt, det også.

EU har virkelig satt seg i førersetet for å skape rammer for en ny grønn vekststrategi. Politisk er det vedtatt mye bra som får konsekvenser både for vår økonomi og for vår politikk framover. Klimaministeren hadde i sin redegjørelse stort sett en beskrivelse av EUs vedtatte politikk, og selv om vi gjør veldig mye bra – på Langskip og på maritim – savner vi likevel at vi kunne være tydeligere på områder hvor vi har fortrinn og dermed kanskje kunne påvirke tiltakene, ikke minst gjennom tettere samarbeid med våre nordiske naboer som er medlemmer av EU.

Med brexit har tyngdepunktet i EU forskjøvet seg, og vi har et ansvar for at de robuste nordiske modellene får økt betydning. Dette gjelder ikke minst sammenhengen mellom klima og næringspolitikk og at dette, som flere har vært inne på, henger sammen med grunnleggende rettsstatsprinsipper.

Så til noen eksempler: Norge var tidlig ute når det gjelder avfallshåndtering av elektrisk og elektronisk avfall, og har satt en standard som flere andre land har kopiert. Avfallspolitikk er en viktig del av sirkulær økonomi. Norge har fortsatt en posisjon og en mulighet til å være i førersetet når det gjelder å utvikle området sirkulær økonomi, men det vi ser i budsjettet, er at i stedet for å gå tidlig inn i verdikjeden, ved produsentansvaret, har man satt en avgift på sluttleddet, som gjør at det er veldig vanskelig for avfallsbransjen å ha muskler til etablering av nye bedrifter, nye grønne virksomheter og karbonfangst og -lagring. Men det vi har sett i Bergen, med BIR, som har etablert egen virksomhet hvor de fanger karbon som de også kan bruke inn i nanoteknologi, er utrolig spennende.

Jeg har også fått mange tilbakemeldinger fra prosessindustrien, og som flere har vært inne på, frykter de at CO2-prisen på import til EU kan virke proteksjonistisk fra EUs side, slik at Norge blir holdt utenfor. Her er det viktig at vi bruker vårt handlingsrom, og jeg ser fram til hvordan vi skal utforme den politikken også.

Jeg tror det er 20 år siden EU fikk en kjemikaliestrategi, men de har også utviklet en ny kjemikaliestrategi, som har stor betydning for miljø og helse. Vi skal behandle miljøkriminalitet senere i dag. Det er en mangelfull kontroll på det vi importerer, og det som har vært spesielt å merke seg, er at det var – tror jeg – 6 000 forskjellige selskaper som importerer, og 43 pst. av disse har ingen ansatte. Så her er også et område hvor Norge kan være i førersetet.

Margunn Ebbesen (H) []: Jeg ønsker å starte med å takke utenriksministeren og klima- og miljøministeren for gode redegjørelser.

Det er for meg ikke tvil om at pandemien har satt europeisk samarbeid på en hard prøve, men samtidig har jeg også blitt enda mer styrket i troen på at et godt og tett samarbeid på tvers av grensene er viktig og nødvendig. De siste månedene med pandemien i Norge og verden for øvrig har vel tydelig vist at det ikke er noen land som er i stand til å takle denne krisen på egen hånd. Viruset kjenner som sagt ingen landegrenser, og det har vi merket også her på berget. Jeg lar sjelden en anledning gå fra meg til å understreke hvor viktig EØS-avtalen er for Norge. Jeg har tidligere framhevet hvor viktig EØS-avtalen er for vårt næringsliv og for arbeidsplasser i hele landet, men nå har pandemien vist oss at den tette integreringen vi har til EU gjennom EØS-avtalen, har vært viktig også i arbeidet med å sikre våre innbyggere tilgang til vaksine. Gjennom aktiv innsats og på grunnlag av vår tette tilknytning til EU gjennom EØS og Schengen har vi lyktes i å få til gode samarbeids- og konsultasjonsordninger.

Det at Norge gjennom sitt samarbeid med EU har kunnet slutte seg til de avtalene og ordningene EU har framforhandlet for innkjøp av covid-19-vaksiner, har vært viktig for å sikre at norske innbyggere får vaksine så snart en vaksine er klar. De som tror at dette hadde vært mulig for Norge å oppnå på egen hånd, tenker jeg befinner seg i en annen virkelighet enn hva som er realitetene.

På nyhetene i morges kunne vi høre at Norge med stor sannsynlighet vil ha de første vaksinedosene mot covid-19 allerede i januar. Dette er et godt resultat av vårt samarbeid inn mot EU. Det er EU-landet Sverige som vil være norske myndigheters vaksinekoordinator mellom legemiddelprodusenter og EU-kommisjonen. Jeg er glad for at utenriksministeren var så tydelig på at det å samarbeide med EU om helseberedskap fortsatt vil være viktig for Norge framover. Det gjør meg trygg på at regjeringen tar min og din helsesikkerhet på alvor.

Det er synd at det er noen partier som benytter koronapandemien som et påskudd for å fremme sin egen agenda om en lukket nasjonalstat, når sannheten er at vi er helt avhengige av internasjonalt samarbeid for å isolere viruset og for å håndtere de økonomiske konsekvensene av pandemien.

Norges distriktsnæringer og arbeidsplasser er avhengige av EØS-avtalen. Skal vi klare å nå våre ambisiøse klimamål, må det skje gjennom et tett samarbeid med EU. Til slutt: Pandemien løses best gjennom EU-samarbeidet.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Først vil jeg takke utenriksministeren og klima- og miljøministeren for gode redegjørelser. De viser at både koronapandemien og ikke minst klimautfordringene er grenseoverskridende og kun kan løses ved grenseoverskridende samarbeid. Utenriksministeren viste til hvordan EU i kjølvannet av pandemien styrker sitt samarbeid på flere områder, som helseberedskap og økonomisk gjenoppbygging. Jeg er veldig glad for at regjeringen vil støtte helhjertet opp om norsk samarbeid med EU og ikke minst EØS-avtalen. Jeg synes det er ganske utrolig at Senterpartiet nå vil skrote EØS-avtalen og sette norsk økonomi på spill i en svært alvorlig situasjon.

Det er et område jeg vil nevne, som også gjør at det er klokt av Norge å se til EU og samarbeide med EU, og det er spørsmålet om falske nyheter, såkalte «fake news». La meg nevne et par initiativer i EU-regi. For det første har EU fremmet en handlingsplan for å møte desinformasjon, en såkalt «action plan to step up efforts to counter disinformation». Her nevnes eksplisitt hvordan man kan samarbeide med sosiale medier.

Et annet område er opprettelsen av The European Digital Media Observatory, EDMO. Det organet vil kartlegge aktører som aktivt jobber mot falske nyheter. Initiativet ble satt i gang i sommer.

Desinformasjon og villedende spredning av informasjon er alltid en utfordring. Det har vi ikke minst sett under denne pandemien, i en tid da sosiale medier mer enn noen gang utgjør en stadig større del av befolkningens mediekonsum og informasjonstilgang. Under en pandemi er vi ekstra sårbare for kommunikasjon som sprer mistillit og undergraver myndighetenes budskap. Det er i liberale demokratier en stadig avveining mellom det å bidra til at informasjon om viktige spørsmål er riktig, samtidig som vi skal bevare ytringsfriheten.

Vi ser nå at sosiale medier har begynt å ta dette på alvor. Vi har fulgt med på innlegg på Facebook og Twitter i etterkant av det amerikanske presidentvalget, og vi ser at plattformene nå flagger innlegg som fremmer kontroversielle påstander. Selv den sittende presidenten har fått merke det. Jeg vil derfor si at et tett samarbeid med EU vil styrke arbeidet mot falske nyheter.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Det var ein kalddusj å høyre utanriksministerens svar på spørsmålet frå representanten Enger Mehl i replikkrunden i dag om import av landbruksvarer. Denne bindinga mellom import av landbruksvarer og fiskeeksport er konstruert. Noreg kunne hatt mykje betre tilgang for fisk på EU-marknaden.

I den nyutkomne boka «Sjømatnæringen og Europa» er det eit svært interessant kapittel som går gjennom EU sine handelsavtalar med andre land på det veterinære området. Senterpartiet har heile tida sagt at Noreg følgjer EU-regelverket til punkt og prikke. Det er ingen grunn til at Noreg ikkje kan fortsetje ein eksport til EU utan grensekontroll, for det er nøyaktig det Færøyane gjer. Som for Noreg går over 60 pst. av deira fisk til EU, og dei eksporterer utan noka form for veterinær grensekontroll. Dei er ikkje EU-medlem, dei har ingen EØS-avtale.

Eit anna land er Sveits. Dei eksporterer ikkje fisk, dei eksporterer kjøt. Dei har òg eit veterinærregelverk som er godkjent av EU. Dei eksporterer kjøt frå sitt eige land, men dei kan òg importere frå tredjeland, kontrollere det og vidareeksportere til EU, utan veterinær grensekontroll. Som sagt har me omtrent lik del av den fisken me eksporterer, som går til EU-marknaden, men EU er sjølvsagt langt meir avhengig av den norske fisken enn av den som kjem frå Færøyane, for me har nesten 26 pst. av EUs import. Det er faktisk tre gonger meir enn nummer to, som er Kina. Færøyane har knappe 3 pst., så det er klart at EU er mykje meir avhengig av norsk fisk.

Kva interesse skulle dei ha av å forseinke eller fordyre fisken som deira innbyggjarar og fiskeindustrien er avhengige av? Det finst ingen grunn i verda for at Noreg ikkje kunne ha den same avtalen som Færøyane og Sveits. Kvifor ein ikkje arbeider for det, kvifor ein ynskjer å oppretthalde ei kopling mellom landbruk og fisk som er heilt spesiell for Noreg, er ei gåte. Kanskje er det slik at Høgre, som ikkje greier å få fleirtal i salen for å svekkje landbruket så mykje som dei ynskjer, kan gjere det ved hjelp av EU? Det er i alle fall vanskeleg å forstå at når eit land melder seg ut med så stor kvote på eksport av landbruksvarer til Noreg som det Storbritannia har, skal det ikkje trekkjast frå. Det same gjeld sjølvsagt fiskekvotar, men det får me kome attende til.

Liv Kari Eskeland (H) []: Det er stas å vera energi- og klimapolitikar frå Noreg, men det er òg stas å vera energi- og klimapolitikar i Noreg. Utgreiinga på tysdag indikerte til fulle at me har ein tydeleg posisjon i EU som eit føregangsland for den omstillinga me no er midt oppi. Europas grøne giv er EUs grøne vekststrategi. Dette er òg i tråd med korleis regjeringa her heime legg opp til og legg til rette for verdiskaping i Noreg. Me var tidleg ute med å peika på det grøne skiftet, og dette har gjeve oss ein posisjon i EU som ein viktig alliert og samarbeidspartnar.

Her kan me visa til Noregs arbeid innanfor karbonfangst og -lagring, der Langskip skal få på plass ein infrastruktur som òg Europa kan dra nytte av. Elbilsatsinga vår er eineståande i verdssamanheng. Den driv teknologiutviklinga internasjonalt vidare. Arbeidet me gjer innanfor maritim skipsfart, vekkjer åtgaum, og me driv utviklinga framover med dei elektriske ferjene våre, hurtigbåtsatsing på fossilfrie energiberarar og innanfor langtransport, som kan gå på ammoniakk og hydrogen.

Me registrerer at norsk næringsliv, ulike bransjeaktørar og andre interessentar no òg orienterer seg mot Europas grøne giv og dei mange initiativa som er under utvikling. Norsk næringsliv har gripe moglegheitene det grøne skiftet gjev. Det skjer fordi me gjennom systematisk arbeid legg til rette for dette ved å byggja stein på stein utan å dra teppet under beina på næringslivet.

Langsiktige målsetjingar er viktige – det same med rammevilkår som står seg over tid. Dette gjer at det er vilje til å investera i nye anlegg og kompetanse som me skal byggja morgondagens arbeidsplassar på. Me byggjer konkurransekraft gjennom omstilling.

Regjeringa er oppteken av å kombinera klima og miljø med vekst, velferd og verdiskaping. Det er vesentleg i framhaldet, fordi denne snuoperasjonen skal danna grunnlaget for dei framtidige arbeidsplassane våre.

Me jobbar med fleire prosesser her i Noreg som grip inn i dei strategiane EU jobbar med. Her kan ein m.a. nemna sirkulærøkonomi, hydrogen, ammoniakk og biodrivstoff.

Vidare vert det no opna for havvind, og me ser for oss ei industribygging som vil opna marknader – ikkje berre i EU, men òg i Asia og andre delar av verda.

Me er òg pådrivarar for å løfta ambisjonsnivået internasjonalt og i EU. Det same ser me for andre organisasjonar, som eksempelvis IMO, der Noreg har vore ein aktiv pådrivar for at det vert sett djerve mål. Og djerve mål innanfor teknologiar der me har eit forsprang, gjev oss moglegheiter til å styrkja vårt eige næringsliv og oppretthalda velferda vår samstundes som me gjev eit viktig bidrag til å nå verdas klimamål.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Norsk selvråderett og handlingsrom er helt avhengig av et økonomisk robust, demokratisk og fredelig Europa, som samhandler på tvers av landegrensene og løser utfordringer i fellesskap. Det er helt ufattelig at noen ikke ser de åpenbare sammenhengene mellom et økonomisk integrert europeisk samarbeid og årtier med dyp fred og samhandling, økonomisk vekst og sosial fordeling. Nok engang kommer det europeiske fellesskapet styrket ut av en krise, nok engang etter at fellesskapets mange motstandere spådde dets endelikt.

I begynnelsen av pandemien forsøkte noen å skape en falsk motsetning mellom en sterk nasjonalstat og overnasjonalt samarbeid. Men et vellykket internasjonalt samarbeid forutsetter jo sterke nasjonalstater som tar ansvar for å løse egne problemer og samtidig bidrar til å løse grenseløse globale utfordringer. Da pandemien var et faktum og EU fikk styringsfart, ble det raskt innført reiserestriksjoner mellom landene og eksportforbud av medisinsk utstyr for å sikre egne innbyggere, samtidig som de opprettholdt transportkorridorer for varer mellom hele 31 land. Når vi ikke har hatt mangler under pandemien, betyr ikke det at vi er selvforsynte med alt, men at vi er integrert inn i velfungerende europeiske verdikjeder. Mange har kjent koronaen på kroppen, men noen av oss har bare kjent på koronakroppen. Det er ikke akkurat mat vi har manglet de siste månedene.

Nå er EU i ferd med å vedta en gjenoppbyggingspakke med en grønn strategi for økonomisk vekst, der de skal bygge konkurransekraft gjennom omstilling – slik den norske regjering også har gjort.

Det er i norsk interesse at EU lykkes. Deres historiske krisepakke binder det europeiske fellesskapet tettere sammen og har fornyet medlemslandenes forståelse av hvor gjensidig avhengige de er av at de andre lykkes. I likhet med USAs Marshallhjelp til Europa etter krigen er EUs interne fordelingspolitikk basert på nasjonal egeninteresse med forståelse av at bidrag til andre land utvikler markeder for salg av egne varer og tjenester.

EØS-avtalen sikrer norske bedrifters muligheter i vårt største, nærmeste og mest integrerte marked. Jeg er veldig glad for at utenriksministeren la vekt på at hun har rigget utenriksstasjonene våre for å hjelpe norsk næringsliv med å identifisere de mulighetene som finnes. Vår omstilling, vekst og verdiskaping er helt avhengig av at EU lykkes med sin omstilling, vekst og verdiskaping. Europas grønne giv synliggjør et ambisiøst og framoverlent europeisk fellesskap som har både viljen og virkemidlene for å gjennomføre et rettferdig grønt skifte og komme styrket ut av krisen.

Norge burde selvsagt vært en fullverdig del av dette fellesskapet og deltatt i de demokratiske institusjonene som europeisk samarbeid er tuftet på, gjennom fullt medlemskap i EU.

Tage Pettersen (H) []: Jeg er glad for at utenriksministeren i sin redegjørelse adresserte temaene desinformasjon og falske nyheter. Det florerer i stadig større grad på nettet, men ekstra tydelig blir dette nå under pandemien.

Det bør bekymre oss alle at Medietilsynet har funnet ut at nær halvparten av alle nordmenn har lest falske nyheter om covid-19, og at Nasjonal sikkerhetsmyndighet har advart om spredning av falske nyheter knyttet til nettopp pandemien.

De fleste av oss her er til stede på ulike sosiale medier, og der ser vi en stor gruppe som fornekter konsekvensene av covid-19, som tror det amerikanske valget er rigget, og som ikke tror på bærekraftsmålene eller internasjonalt samarbeid – som noen eksempler. Vi som deltar i denne debatten her i dag, vet at de tar feil. Like fullt er det mange der ute som tar denne desinformasjonen som informasjon i stedet for desinformasjon.

Jeg er glad for at EU derfor har opprettet en egen nettside for å korrigere desinformasjon om covid-19, men spørsmålet er selvfølgelig om den demmer opp for all feilinformasjon – både den bevisste og den ubevisste – om den omfattende innsatsen som i dag gjøres innenfor rammene av det europeiske samarbeidet. Svaret på det er selvsagt nei, og andre tiltak må også på plass.

Utenriksministeren adresserte også rettsstatens betydning for demokrati og menneskerettigheter i sin redegjørelse. Jeg kunne valgt å si noe om den kritiske situasjonen vi ser i Ungarn, med bl.a. hastelover som sentraliserer makten, men jeg velger i stedet å knytte noen kommentarer til situasjonen i Polen.

Det er stor grunn til å være bekymret for svekkelse av rettsstaten i Polen. En rekke kommuner og fylkeskommuner i landet har den siste tiden erklært seg som LHBTI-ideologifrie soner. Jeg er veldig glad for at utenriksministeren har vært tydelig på at det ikke ville være i tråd med regelverket for EØS-midlene å gi prosjektfinansiering til nettopp slike områder. Det samme sa vi i EØS-parlamentarikerkomiteen i vår resolusjon vedtatt tidligere denne uken, der vi skrev at denne typen beslutninger ikke er forenlig med grunnleggende europeiske verdier.

Det er viktig at Norge nettopp bruker sin rolle til å påvirke mottakerland gjennom krav til bruk og forvaltning av EØS-midlene, hvor Norge er hovedbidragsyteren. Et godt og levende sivilsamfunn forutsetter respekt for menneskerettigheter, et velfungerende demokrati og frie, uavhengige medier. Derfor må dette også være viktige verdier Norge må legge til grunn som ufravikelige krav, og jeg setter pris på at utenriksministeren har vært veldig tydelig i disse spørsmålene i dag.

Lene Westgaard-Halle (H) []: EU er i ferd med å bli verdens ledende klimaorganisasjon. European Green Deal legger opp til en endring av økonomien i EU som vi ikke har sett maken til siden New Deal i USA på 1930-tallet. EU går foran, og de leder an i en omstilling som er helt nødvendig, både i Norge, i Europa og i verden for øvrig.

Som vi vet, er jo Norge – dessverre – ikke en del av EU. Så hvorfor skal vi da forholde oss til dem? Enkelt og greit fordi norsk velferd er avhengig av det – for vi lever av eksport. Uten eksport hadde Norge sett ganske annerledes ut. Vi hadde hatt dårligere skoler, vi hadde hatt lavere kvalitet i eldreomsorgen, vi hadde hatt svakere helsesektor, og veiene hadde vært færre og smalere – rett og slett fordi eksporten står for ca. 40 pst. av bruttonasjonalproduktet og finansierer store deler av velferden vår.

EU er vårt viktigste eksportmarked, så om vi er for eller mot EU, er egentlig ikke så relevant. Det er litt som å være for eller mot Tyskland, Polen eller Italia – de er jo der. Vi selger varene våre til EU, derfor må vi styrke vår egen konkurransekraft mot dette markedet, for det gir oss mulighet til å tjene penger og skape jobber i Norge og sørge for at vi satser grønt og er attraktive for marked i EU. Det at vi satser på CCS, at vi satser på elbiler, at vi satser på grønn skipsfart, havvind, hydrogen og grønn industri, er egentlig et kinderegg, for ikke bare kutter vi utslipp, vi skaper jobber i Norge, og vi sikrer vår norske velferd.

Klimaproblemene kjenner, som vi vet, ingen landegrenser, og derfor må vi samarbeide mer – mer med Europa og mer med andre land internasjonalt. Jeg har respekt for opposisjonens rolle, men det har blitt uttalt flere ting fra talerstolen her i dag som rett og slett ikke er riktig. Det er ikke riktig at Norge henger etter. Vi som sitter i energi- og miljøkomiteen, er jo så heldige at vi får lov til å reise – eller fikk lov til å reise – verden rundt og se hvordan andre land gjør det på klimasektoren. Vi ligger langt foran de fleste andre land. Utslippene i Norge er nå på sitt laveste nivå siden OL på Lillehammer omtrent. Det føles kanskje ikke så lenge siden for mange i salen her, men flere av kollegaene våre var faktisk ikke født på det tidspunktet.

Men vi må videre. Vi må satse hardere, og vi må satse hardere sammen med Europa. For å få til det må vi gjøre det mer lønnsomt å ta grønne valg, og vi må få idealister og kapitalister til å marsjere i takt. Vi må få ned utslippene fra transport. Her er vi på grunn av elbilrevolusjonen allerede ganske godt rustet, vi er på god vei. Nå i oktober var bare 5 pst. av de nye bilene som ble solgt, bensinbiler. Innen skipsfarten er utslippene dessverre fortsatt høye, men akkurat nå glir det langs norskekysten helt lydløst inn omtrent 80 nye elferjer. Det foretas nå hundre millioner flere kollektivreiser årlig enn da vi overtok regjeringskontorene.

Jeg er optimist. Sammen med EU går vi foran. Vi kutter utslipp, og vi sørger for økonomisk vekst.

Martin Kolberg (A) []: Jeg tok ordet fordi jeg ikke synes at innlegget til representanten Tybring-Gjedde kan stå uimotsagt. Jeg har sittet på plassen min og tenkt på hvilke ord jeg skal bruke, og jeg bruker ordene «politisk trist». Jeg mener det er politisk trist å høre en representant i det norske Stortinget raljere over de utfordringene hele verden og Norge står overfor når det gjelder utviklingen i vårt klima. Det føyer seg inn i rekken av politisk argumentasjon som vi dessverre ser fra høyresiden i Europa og i USA, og som jeg mener det er grunn til at Stortinget reagerer på.

Det er veldig viktig for demokratiet vårt at vi har åpenhet, og at vi selvfølgelig respekterer alternative politiske synspunkter, men som representanten Pettersen nettopp var inne på, er det av avgjørende betydning for kraften og realiteten i debatten at vi respekterer sannhet. Hvis sannhet og vitenskapelige fakta ikke lenger blir respektert i politisk, åpen debatt, mister folkemakten sin kraft. Da blir politikkens evne til å handle og styre samfunnet og gjøre det tryggere og bedre svekket betydelig.

Det er selvfølgelig også et paradoks at representanten Tybring-Gjedde er blant de fremste representantene for markedsøkonomien og liberalistisk økonomisk tenkning i denne salen. Spørsmålet som melder seg, er hvordan det i det hele tatt er tenkelig at vi kan videreføre markedsøkonomien hvis vi ikke ser de grunnleggende utfordringene og forandringene i økonomiens organisering som klimautfordringene krever. Det gjelder ikke bare velferden, men den økonomiske organiseringen, for forutsetningen for å klare dette er at vi stanser klimautfordringene, men selvfølgelig enda mer at vi slutter å bruke mer og mer, fortere og fortere. Det er ikke mulig å tenke seg et framtidssamfunn som er basert på en slik markedsøkonomisk tenkning som den Tybring-Gjedde åpenbart representerer. Investorene ser dette. De går nå til den grønne økonomien. Det er ikke fordi de først og fremst tenker på klimaet, men de ser at deres markeder i den tradisjonelle økonomiske tenkningen blir svakere, og at de derfor er nødt til å gå til den grønne økonomien.

Derfor er konklusjonen: Det er ingen framtid i det Tybring-Gjedde representerer, i det innlegget som han holdt her i dag om klima.

Arne Nævra (SV) []: Jeg vil takke for et glitrende innlegg av siste taler – min kollega fra Buskerud. Jeg skal ta opp tråden, for det var akkurat det samme jeg hadde lyst til å si. Det er et ganske avslørende fenomen. Et av partiene her har en utpreget klimafornekter som hoveddebattant til å ha hovedinnlegg her i salen. Han snakker om EU, klima og norske tiltak her i salen og setter altså spørsmålstegn ved tusener av vitenskapelige rapporter i FNs klimapanel. Hvordan er dette mulig? Og jeg stiller meg sjøl spørsmålet: Hvordan kan dette partiet rekruttere ungdom? Hvordan er det mulig å vokse for Fremskrittspartiet nå, når de snur ryggen til de kommende generasjoner på denne måten? Det setter jeg spørsmålstegn ved.

Vanligvis er det jo sånn at Fremskrittspartiet er gode til å fange opp holdninger i samfunnet, spesielt når det gjelder misnøye, og formulere enkle standpunkter ut fra det. Det kalles ikke noe annet enn enkel og skjær populisme. Men her kan det nå hende at Fremskrittspartiet og Tybring-Gjedde skyter seg sjøl i foten, gjør seg sjøl en bjørnetjeneste, for ni av ti nordmenn har tillit til forskning for å løse klimautfordringene. Samtidig er klimaendringer på topp blant 14 temaer som folk anser for å være de største utfordringene Norge står overfor. Det viser Klimabarometeret som nylig ble publisert. Nå ser jeg at også andre talere fra Fremskrittspartiet har tegnet seg her på lista, så vi får se da, om disse talerne retter opp det inntrykket jeg har fått.

Så til et helt annet tema – det gjelder Norge og EU. Min kollega, representanten Lysbakken, tok opp et felt der vi ser store skyggesider av EØS-medlemskapet, nemlig på arbeidssektoren, dette med sosial dumping i arbeidslivet, osv. Men så er det en annen komité som nå ofte får EØS-saker i fanget, og det er min komité, transportkomiteen. Veldig mange saker kommer til oss nå, og vi ser at EU på mange måter henger over oss i alle disse sakene. Vi kan nevne jernbanepakke IV, dette med at EU til syvende og sist skal ha siste ordet om norsk jernbaneforvaltning. Vi tenker på frisleppet på drosjene f.eks., som er et annet eksempel der det er henvist til EØS-regelverket. Vi kan tenke på Wizz Air, som kommer inn i norsk luftfart.

Det er flott at statsministeren på et vis snur ryggen til sånne selskaper som ikke følger norsk arbeidsrettslovgivning. Det er kjempebra. Men hva har vi av verktøy? Vi står omtrent handlingslammet. Vi har altså ingen verktøy å bruke for å stanse selskaper som vi egentlig ikke ønsker i Norge. Hva er dette for noe? Og så bruker vi ikke handlingsrommet vårt heller. Det kunne jeg hatt et eget innlegg om.

Torill Eidsheim (H) []: Takk for gode utgreiingar. Gjenoppbygginga av europeisk økonomi vil gje oss nye moglegheiter, òg for våre norske bedrifter. Det er viktig for situasjonen vi no står i, at utanriksstasjonane våre i Europa har fått instruks om å kartleggje moglegheitene for norske bedrifter i EU si gjenoppbyggingspakke Next Generation.

Kartlegginga viser at mange land har betydelege ambisjonar når det gjeld grøn omstilling og digitalisering. Her har norske selskap eit breitt spekter av interessante løysingar å tilby. Det ligg ei stor moglegheit for Noreg i Europas grøne giv. Regjeringa har uttrykt full støtte til den grøne given og gjeve klar beskjed til Kommisjonen om at Noreg ønskjer å vere ein aktiv og relevant partnar for EU i dette arbeidet. Det er bra. Vi har svært gode føresetnader for å bidra. Det vedkjem nær sagt alle samfunnsområde og -sektorar. Vi kan vere ein solid energipartnar som løftar ny teknologi for digitalisering ut i marknaden.

Noreg har høg digital kompetanse. Vi har god tilgang på data og ei befolkning med høg tillit til både kvarandre og myndigheitene. Dette gjer oss til ein ekstra interessant samarbeidspartnar når det kjem til vidare utvikling av kunstig intelligens. Vår deltaking i dialogen rundt etiske retningslinjer og regelverk – eit regelverk som bidreg til vidare utvikling og bruk av AI – er heilt vesentleg.

Noreg er godt plassert til å vere ein integrert partnar gjennom EØS-avtalen og gjennom dei programma vi deltek i. Våre forskings- og innovasjonsmiljø gjer det allereie godt i Horisont Europa, og for små og mellomstore bedrifter ligg det no enorme moglegheiter for tilgang til digitale verktøy gjennom EU-programmet Digital Europe.

Jon Georg Dale (FrP) []: EU-debatten treng nok nokre fleire nyansar enn dei politiske diskusjonane ofte tek høgd for. Eg er sjølv EU-motstandar og meiner Noreg ikkje har noko i EU å gjere, men eg er svoren tilhengjar av ein handelsavtale med EU fordi det tener norske interesser. Ein liten, men ekstremt open økonomi, som Noregs, treng tett integrasjon med våre viktigaste handelspartnarar.

På same måte som felles tilgang til marknaden har vore viktig for Noreg i handelspolitikken, er det fleire andre politikkområde der det tener norske interesser at vi har felles gjennomføring med EU. Klimapolitikken er eit slikt, ganske enkelt fordi det norske utgangspunktet i klimadiskusjonen er heilt annleis enn i dei fleste andre land rundt oss.

Irland var ferdig avskoga, om ein kan kalle det det, tidleg på 1980-talet – ei heilt anna utfordring, når referanseåret for ikkje-kvotepliktig sektor er 1990, enn Noreg har. Norsk industri er i stor grad bygd opp på fornybar vasskraft. Når referanseåret er 2005, og vi har gjort dei store, tunge grepa, er det tyngre for Noreg å gjere nye utsleppskutt samanlikna med mange land i Europa som f.eks. kan finne reduserte utslepp i å bytte ut kolkraft med norsk gass.

Det gjorde at Framstegspartiet då vi sat i regjering, aktivt valde ei felles gjennomføring av klimapolitikken med EU – fordi det gjev Noreg større fleksibilitet, viss ein vil bruke han. Men då er det forunderleg å vere vitne til at partia i salen i dag nærmast overbyr kvarandre i kor lite av denne fleksibiliteten ein skal bruke. Arbeidarpartiet vil ikkje bruke noko, men auke norske utsleppsforpliktingar til 55 pst. i både kvotepliktig og ikkje-kvotepliktig sektor på ein måte som openbert, viss ein ikkje bruker kvotefleksibilitet, rammar norske industriarbeidsplassar.

Heile intensjonen med ei felles gjennomføring i klimapolitikken med EU var jo å få tilgang til den fleksibiliteten som gjorde at vi kunne både styrkje konkurransekrafta til arbeidsplassar vi har, skape nye og samtidig sleppe at norske arbeidsplassar må flagge ut som følgje av så sterke klimarestriksjonar på klimaområdet at vi ikkje kan halde oss med den typen arbeidsplassar og berre sørgje for at dei utsleppa kjem i eit anna europeisk eller eit asiatisk land.

Skal ein oppnå resultat, og ikkje berre symbol i klimapolitikken, fordrar det også at dei andre partia faktisk brukar kvotefleksibiliteten.

Helge André Njåstad (FrP) []: Forhandlingar om ein frihandelsavtale mellom Storbritannia og Noreg pågår no for fullt. Utanriksministeren sa i sitt innlegg at ein arbeider med å balansera dei offensive interessene på sjømat og dei defensive interessene på landbruk. Replikkordskiftet som ministeren hadde med Senterpartiets Emilie Enger Mehl, tolkar eg slik at Senterpartiet meiner landbruksinteressene skal vega tyngre enn fiskeriinteressene i desse forhandlingane.

Eg vil då nytta anledninga til å minna om at sjømatnæringa faktisk er Noregs nest viktigaste næring etter olje og gass. I 2019 vart det eksportert norsk sjømat for 107 mrd. kr. Dette er eit betydeleg bidrag til norsk økonomi. Det same kan me dessverre ikkje seia om landbruket. Det burde difor ikkje vera nokon tvil om kva interesse som skal vega tyngst i den dialogen ein no har med Storbritannia, som er den femte største eksportmarknaden for norsk sjømat.

Eg meiner at ein er for lite ambisiøs på vegner av sjømatnæringa. Det gjeld både det ein har sagt i denne utgreiinga, og det næringsminister Iselin Nybø svarte meg på eit skriftleg spørsmål. Ein kan godt vera meir offensiv. Ein har no ei historisk moglegheit til både å tryggja eksisterande arbeidsplassar i Noreg og å leggja til rette for langt fleire, dersom me kan få eksporten til Storbritannia til å auka. Det vil vera viktig for mange lokalsamfunn langs heile norskekysten som har fiskeri som den viktigaste næringsvegen, og det er mange. Eg kjem sjølv frå eit veldig fiskeriavhengig samfunn, Austevoll, og for vår del vil det bety utruleg mykje å kunna bearbeida meir norsk fisk. Også i eit klimaperspektiv, som mange har snakka om, må det vera betre at me har verdiskapinga og arbeidsplassane i Noreg og eksporterer ferdige produkt, enn at me sender råvarene ut og bidreg til utslepp på ferda, i tillegg til at me bidreg til at så mange som kanskje 20 000–30 000 arbeidsplassar for bearbeiding av norsk fisk ligg i andre land enn Noreg.

Regjeringa har ei historisk stor moglegheit til å bruka dei forhandlingane som ein no skal inn i, til å styrkja norsk sjømat, leggja til rette for fleire arbeidsplassar og til å gjera noko som også vil vera bra for klimaet. Difor håpar eg at regjeringa vil vera meir ambisiøs på vegner av sjømatnæringa enn det ein har høyrt så langt i debatten og i dei svara ein har gjeve til dei spørsmåla eg har stilt.

Svein Roald Hansen (A) []: Representanten Liv Signe Navarsete bestred, slik jeg oppfattet det, at det ville kunne bli kontroll av kvalitet f.eks. på fisk på grensen uten EØS-avtalen, altså med en handelsavtale, og så viste hun til to eksempler. Det ene var Færøyene. Men Færøyene er en del av Danmark. De følger det samme regelverket, derfor slipper de kontroll på grensen. Det andre var Sveits. Ja, de har også en avtale med EU. De har fått godkjent sitt regelverk av EU. Og hva betyr det? Jo, man slipper altså ikke unna EUs regelverk hvis man vil ha eksport av fisk uten at den blir kontrollert.

Til denne drømmen som motstanderne av EØS-avtalen, i hvert fall noen av dem, har om at Norge er så viktig at vi kan få det akkurat som vi vil: Det er godt å ha stor selvtillit, men det er nok ikke sånn at vi er så viktige for andre at vi kan slippe unna et felles regelverk som de andre vil følge. Ta f.eks. representanten Lundteigen, som sier at han er for fri bevegelse av arbeidskraft og personer i Norden, men ikke sør for Danmark, så han vil reforhandle EØS-avtalen. Ja, hvor realistisk er det? Og Dale nå, som er imot at Norge skal være med i EU, men han vil gjerne samarbeide med EU om klimapolitikken. Men det er ikke sånn at vi kan samarbeide med EU der vi vil, og slippe å følge regelverket. Det er EØS-avtalen som er fundamentet for disse områdene hvor man ønsker å samarbeide, og det er jo det britene nå erfarer. Vi var med EFTA-komiteen i London og møtte en av de hardeste brexit-forkjemperne, en statssekretær i energidepartementet. En av våre representanter spurte: Ønsker dere å være med i energisamarbeidet? Svaret var: Ja, det vil vi gjerne. Jeg tror det svaret overrasket representanten som spurte.

Det er farlig å spå om framtiden, men jeg tror det vi kommer til å se nå etter brexit, er et Storbritannia som ikke kommer til å ønske seg tilbake til EU-medlemskap, men tilbake i samarbeid om område etter område. Det tror jeg blir resultatet. Men det vil framtiden vise.

Jeg tror vi kan gi opp drømmen om at hvis vi forlater EØS-avtalen, plattformen for det brede samarbeidet med EU, kan vi liksom få det til akkurat der vi vil. Det er ikke «pick and choose» som er på menyen.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Nok en gang får Senterpartiet kritikk i denne salen for at vi ikke ukritisk vil pøse på med stadig flere milliarder kroner i overføringer til EU gjennom EØS-avtalen. Jeg må si at for regjeringspartiene finnes det ingen grense. I forslaget til statsbudsjett for neste år, er det foreslått en bevilgning på nesten 6 mrd. kr. Det er fire ganger så mye som det en klarte å bruke i fjor. Fordi en ikke klarte å bruke så mye penger i fjor, skal en bare pøse på med enda mer penger til neste år.

Selvsagt vil noen av pengene også bli brukt til fornuftige prosjekt. Men det som også er faren når en pøser på med så mye penger, er at noen ganger vil mye av pengene bli brukt til fuglekasseprosjekt, fektekamper eller til feiring av gjøkens dag. – Det er jo en grunn til å ha et kritisk blikk på hvordan en bruker pengene. Jeg registrerer at representanter fra Riksrevisjonen er til stede i salen. Jeg håper også at de vil ha interesse av at en har et kritisk blikk på hvordan en bruker offentlige penger, og spesielt i en situasjon der land og folk står i en stor krise.

Nå står vi i diskusjonen om en ny periode med EØS-midler, og om hva som vil skje. Jeg vil håpe at det blir klargjort hva som er Norges posisjon. Eksempelvis bør vi ikke lenger ha det slik at i tillegg til at vi bevilger mye penger sammen med våre partnere Island og Liechtenstein, skal en ha en egen norsk ordning på toppen av det. Islendingene og liechtensteinerne har i det minste en viss grense for hvor mye de vil bidra med. Dernest: Nå er EU blitt mindre. Når britene har gått ut og sagt at de vil gjenvinne nasjonal kontroll og bygge tettere samarbeid med Norge utenfor EU, er det i alle fall ingen grunn til at vi skal øke våre bevilgninger til EØS. Tvert imot, de bør reduseres.

Til representanten Svein Roald Hansen, som viste til hva som har blitt sagt fra Senterpartiets side når det gjelder veterinær grensekontroll: Han viser selv nettopp til et eksempel på et land som har fått avtaler med EU på det området uten å være med i EØS. Sveitserne sa nei til EØS i en folkeavstemming og har forhandlet fram egne avtaler med EU etterpå. Selvsagt skal vi ha gode forbindelser med våre nære naboer i Europa og ha en handelsavtale med EU, men samtidig må vi ha avtaler som ivaretar vårt demokrati, og som sørger for at Norge ikke blir overstyrt i stadig større grad – slik som er tilfellet gjennom EØS-avtalen.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Takk for ein interessant debatt og for mange innlegg frå ulike parti. Det er klargjerande og nyttig å høyre på. Eg skal forsøkje å svare litt på nokre av dei temaa som er tekne opp, og der det er bedt om svar.

For det første var Senterpartiet tidleg oppe og lurte på kva som er status for CO2-kompensasjonsarbeidet. Der er status at vi no har fått opplegget frå EU-kommisjonen om korleis dei ønskjer at rammevilkåra for CO2-kompensasjon skal vere framover. Der har vi hatt tett dialog med Kommisjonen og også opplevd, etter mitt syn, viktige gjennomslag for Noreg, bl.a. når det gjeld kva type verksemder som skal inkluderast i ordninga. For eksempel er nikkelproduksjon no inne, og det er godt. Så skal det vere ein ny runde i ESA når det gjeld karbonfaktor, noko som er viktig for Noreg. Det vil vi sjølvsagt følgje tett, og når dei endelege retningslinjene er klare, vil vi vurdere korleis ei norsk CO2-kompensasjonsordning skal sjå ut vidare. Men det er ikkje nokon tvil om at regjeringa ønskjer å ha ei slik ordning. Vi jobbar berre framleis med ein del av detaljane, og det er viktig.

Arbeidarpartiet peikte på særleg to ting. Det eine var arbeidet med taksonomien, altså EUs arbeid med berekraftig finans. Det er ingen tvil om at det er eit utruleg viktig arbeid, som mange ikkje heilt har skjønt konsekvensane av enno, for å vere heilt ærleg. Regjeringa stiller seg i alle fall bak måla i EUs handlingsplan for berekraftig finans, og me følgjer opp tett. Finanstilsynet har føreslått å gjennomføre forordninga som etablerer taksonomien, i ei ny lov om opplysningar om berekraft, som no er på høyring med frist i januar. Det er framleis ein del sider ved taksonomien som ikkje er klare enno, bl.a. kva type næringar og investeringar som skal klassifiserast. Det er opplagt eit viktig arbeid, som vi også følgjer tett.

Deretter tok representanten Barth Eide opp eit anna veldig viktig spørsmål, om arbeidet med ein CO2-grensejusteringsmekanisme. Eg trur det er viktig å seie innleiingsvis at det på ingen måte er klart at EU kjem til å innføre ein slik mekanisme, men det blir arbeidd med korleis han i så fall kan sjå ut. Det som verkar klart, er at det i så fall vil gjelde nokre utvalde sektorar. Frå Noregs perspektiv er det klart at dette fort vil kunne påverke oss. Mange norske verksemder vil ha betydelege interesser i dette, og det er klart at vi må følgje det tett. For oss er det viktig at ein eventuell mekanisme i alle fall er i tråd med WTO-regelverket, og at han ikkje på den måten går imot viktige frihandelsmessige prinsipp. Vi får følgje arbeidet vidare og sjå korleis det landar.

Til sist får eg vel seie at eg fullt og heilt sluttar meg til representanten Svein Roald Hansen sitt hjartesukk på slutten av denne debatten om at det er ein del deltakarar i debatten som er prega av ein slags kaldtbordmentalitet, der det tilsynelatande berre er å plukke og velje kva delar av EØS-samarbeidet ein liker, og kva delar ein ikkje liker, og seie høvesvis ja og nei til det. Eg trur alle som representerer eit parti som har sete i regjering, har opplevd at det ikkje nødvendigvis er heilt slik det går føre seg.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Rettsstatsutfordringene i enkelte EU-land er ikke bare et verdispørsmål. Det er også et spørsmål om å få det indre marked til å fungere, det at vi kan stole på hverandres rettssystemer. Men for oss er det også et veldig viktig verdispørsmål.

Polen og Ungarn er gode samarbeidspartnere for Norge. Vi er allierte, vi jobber sammen. Det er også det som gjør at Polen og Ungarn, kanskje bedre enn mange, kjenner norske standpunkter i akkurat disse spørsmålene veldig godt. Vi bruker mye tid på det. Det som nå gjøres fra norsk side med EØS-midlene til Polen, er at vi har stoppet et prosjekt der en provins har erklært seg som en LHBTI-ideologifri sone og stoppet finansiering til sine NGO-er som støtter LHBTI. Der har vi nå stoppet midlene. Og flere kan komme. Det som er poenget vårt, er at disse provinsene og kommunene også har organisasjoner som støtter f.eks. LHBTI-saken. De bør fortsatt kunne få norsk støtte, men ikke kommunen eller provinsen som kaller seg LHBTI-fri.

Det vi nå gjør med EØS-midlene i Polen, vekker betydelig interesse i EU. Det syns jeg er positivt, og det er noe vi selvfølgelig bruker aktivt i vår dialog med EU.

Så er det interessant at vi nå ser en situasjon der Polen og Ungarn ser ut til å blokkere langtidsbudsjettet og gjenoppbyggingsmekanismen i EU fordi man nå har innført nye regler for hvor mange stemmer som trengs for å fatte vedtak om kondisjonalitetsmekanismen. Der kreves det nå flertall og ikke konsensus. Da får man ikke blokkert det, og man blokkerer da i stedet budsjettet. Som man sa fra italiensk hold for et par dager siden: «Det er en selvmotsigelse i all denne blokkeringen. Hvis alle medlemsstatene sier at de respekterer rettsstaten, er det jo ingen konkret grunn til å være imot kondisjonalitet.»

Når det gjelder Ungarn, ser vi at det nå er ganske stor aktivitet fra opposisjonens side. I går kom det et opprop fra flere opposisjonspartier som skal ha seg frabedt at den ungarske regjeringen snakker på vegne av hele det ungarske folk. Det er positive tegn og tendenser til politisk debatt.

Når vi står opp for våre verdier på vår tydelige måte, må vi også av og til ta konsekvensene av det, f.eks. at Ungarn trakk sin støtte til Norges kandidatur til Sikkerhetsrådet fordi de er uenig med oss i disse spørsmålene. Det står vi godt i, og det må vi forvente å stå i framover også.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Votering, se voteringskapittel

Sak nr. 2 [12:54:01]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket (Innst. 80 S (2020–2021), jf. Dokument 3:6 (2019–2020))

Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Solveig Horne (FrP) [] (ordfører for saken): Jeg har først lyst til å takke komiteen for et godt samarbeid og at vi stort sett har klart å bli enig i en stor og viktig sak.

Riksrevisjonen har levert en grundig og god rapport om kvotesystemet i kyst- og havfisket fra 2004 til 2018, og jeg er glad for at komiteen og de som deltok på høringen også, stiller seg bak de funnene som er i rapporten.

Det er havressursloven som regulerer forvaltningen av fisket, og formålet med loven er å sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning, sammen med samfunnsøkonomisk lønnsomhet og sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.

Fiskeri- og sjømatnæringen er den nest viktigste eksportnæringen for Norge, og dersom den blir forvaltet på en bærekraftig måte, vil den være evigvarende.

Det er ikke like enkelt å nå alle de målene like godt, noe som også kommer godt fram i undersøkelsen. Bærekraftig høsting og forvalting av fiskebestanden har derfor etablert seg som et overordnet mål.

Fram til begynnelsen av 2000-tallet var lønnsomheten i fiskeflåten lav, spesielt i kystfiskeflåten. Hele fiskeflåten hadde stor overkapasitet. Etter at fisket ble lukket og det ble satt inn tiltak for å få ned antall fiskefartøy, er høstingen i dag bærekraftig og lønnsomheten god for alle fartøygrupper. Lønnsomheten ligger betydelig høyere enn for andre bransjer i Norge.

Målet med undersøkelsen til Riksrevisjonen har vært å vurdere hvordan kvotesystemet ivaretar prinsippet for fiskeripolitikken, men hovedfunnene til Riksrevisjonen er tydelige på at det er utfordringer.

Endringer i kvotesystemet har bidratt til større fartøyer, noe som igjen har ført til at landingene for de fleste fartøygruppene konsentreres til færre fiskemottak. Dette har igjen bidratt til geografisk konsentrasjon ved at aktiviteten har økt i enkelte kystsamfunn, mens den har blitt redusert i andre.

Samlet sett har det blitt færre fiskemottak og fiskeindustribedrifter i villfisknæringen på nasjonalt nivå. Det har likevel vært nødvendig med en strukturering av fiskeflåten for å bedre lønnsomheten og for å tilpasse til den generelle samfunnsutviklingen, med økte krav til effektivitet og lønnsomhet.

Dette er ikke et særtrekk for fiskerinæringen, men en utvikling de fleste næringer har vært gjennom. Lønnsomhet er også avgjørende for å opprettholde en levedyktig fiskerinæring og legge til rette for sysselsetting og bosetting i distriktene.

Rapporten som Riksrevisjonen har lagt fram, viser at alle fartøygrupper har blitt større de siste årene. Utviklingen har også naturlige årsaker, med mer effektive og sikrere fartøy, økt bekvemmelighet og redusert arbeidsbelastning. Dagens praksis for tildeling av kvoter har vært lik over lang tid og under flere regjeringer med forskjellige politiske flertall.

Det var en debatt i vår om kvotemeldingen skulle behandles samtidig med denne rapporten fra Riksrevisjonen. Jeg er glad for at vi ikke ventet med det, og at flere av de endringene som ble gjort i vår, også imøtekommer en del av kritikken fra Riksrevisjonen.

Sysselsetting i fiskeindustrien har vært relativt stabil i perioden som følge av økt totalkvote av villfisk og økt produksjon av oppdrettslaks. Det gjelder selv om antall fiskeriindustribedrifter i både villfisknæringen og oppdrettsnæringen har gått ned. God forvaltning av fiskebestanden har ført til at kvotene har økt de siste årene.

Det er bekymringsfullt at lønnsomheten i fiskeriindustrien fortsatt er lav, selv om det også her har funnet sted en konsolidering. Det er viktig med en differensiert fiskeflåte for å sikre råstofftilgang til fiskeindustrien, men en flåte som består av stadig færre og større fartøy, fører også til at mange små mottak og industribedrifter langs kysten ikke lenger vil kunne betjene de store fartøyene.

Det er viktig at fiskeriindustrien er til stede i hele landet. Undersøkelsen viser også at det ikke er noen klar sammenheng mellom bosetting av eiere av fiskefartøy og landing av fisk. Ofte vil fisken landes på et annet sted enn der kvotene kanskje hører hjemme, som oftest av praktiske årsaker, som f.eks. nærhet til fiskefeltet.

Flere høringsinstanser tok opp viktigheten av tilgang på råstoff. Dette sikres best gjennom en variert flåtestruktur. Et annet forhold som påvirker bearbeiding av fisk i Norge, er kostnadsnivået, spesielt arbeidskraftkostnader. Det har stor betydning for hvor mye fisk som bearbeides.

Det finnes også eierskapsbegrensninger i havfiskeflåten. Det har vært foreslått tilsvarende begrensninger for kystflåten, men så langt er ikke det innført.

Jeg kunne sagt mye her på 5 minutter, men jeg har avslutningsvis lyst til å si at jeg er glad for at statsråden tar kritikken fra Riksrevisjonen på alvor og er innstilt på å få til en grundig vurdering av de anbefalingene Riksrevisjonen kommer med. Jeg er også glad for at komiteen har samlet seg om et forslag der vi i dag ber statsråden komme tilbake med forslag til hvordan disse anbefalingene kan bli fulgt opp på en best mulig måte.

Leif Audun Sande (A) []: La meg først få lov å takka saksordføraren for eit ryddig og godt arbeid for å få ei mest mogleg samla innstilling.

Riksrevisjonen si undersøking omfattar perioden 2004–2018. Kritikken er kvass, og han rammar dei fleste partia. Eg synest komiteen får sett skåpet der det skal stå når ein samstemt slår fast at statsråden si tolking av havressurslova er feil. I svaret til Riksrevisjonen seier statsråden at lova «må tolkes som at fiskeripolitikken samlet sett skal gi et bidrag til fiskerienes ringvirkninger i distriktene som er større enn hva som ville ha skjedd uten en slik fiskeripolitikk». Til dette seier komiteen at ei slik tolking «ikke er i tråd med Stortingets intensjoner med loven». For eigen del vil eg leggja til: Lovas krav til sysselsetjing og busetjing er eit direkte mål, ikkje eit indirekte mål som kan oppfyllast ved at overskotet i fisket vert brukt til distriktspolitikk generelt.

Riksrevisjonen si undersøking viser to målsetjingar som ein har i lovverket – god ressursforvalting og lønsemd. Det har me oppnådd gjennom kvotesystemet.

Det er på det tredje området, sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna, me ikkje har lykkast like godt. Det har vorte færre og større båtar, færre fiskarar, men ein fangar like mykje fisk. Isolert sett betyr dette ein tilsikta auke i produktivitet, som òg er ein føresetnad for at sysselsetjing og busetjing skal oppretthaldast gjennom fiskeripolitikken. Likevel: Det er her me ikkje har fått det til. Den auka produktiviteten i fisket har me ikkje klart å kombinera godt nok med målet om å bevara sysselsetjing og busetjing i distrikta. Riksrevisjonen beskriv ein vond sirkel. Ein slår fast at utviklinga med flåtar som har stadig større fiskefartøy, har ført til at mange små mottak og industribedrifter langs kysten ikkje lenger er i stand til å betena denne delen av flåten. Det i sin tur gjer at avstanden frå fiskefelt og frå heimkommunen til dei fiskemottaka som er att, vert for stor, noko som igjen fører til sal av fartøy eller til flytting nærmare fiskemottak. Dette gjev igjen svekt busetjing i kystdistrikta. Det går klart fram av undersøkinga til Riksrevisjonen at det berre er i den minste kystflåten ein ser ein klar samanheng mellom fiskebåteigaranes bustad og den staden der ein landar fisk.

Riksrevisjonen si undersøking viser klart at om me skal nå målet om busetjing og sysselsetjing i kystsamfunna, er me svært avhengige av den minste flåten. Skal me sikra tilstrekkeleg med råstoff til fiskeindustrien, med 10 000 tilsette, er me avhengige av ein flåte som kan levera òg til dei minste. Då må me ha eit kvotesystem som kan sørgja for det.

Ei anna utfordring for denne industrien er marknadstilgangen til Europa, som er vår største marknad. Her har me ein hemsko, i og med at fisk ikkje fullt ut er omfatta av EØS-avtalen. På den eine sida gjev avtalen ein ubyråkratisk tilgang til sjømat til EU ved at ein er omfatta av veterinærregelverket til EU. Avtalen gjev òg tollreduksjonar og frikvotar på fleire område samanlikna med handel utan EØS-avtalen. Men på andre område er tollbarrierane altfor høge.

Noreg sitt industriflaggskip tidlegare, hermetikkindustrien basert på makrell og sild, vert møtt med tollsatsar på mellom 20 og 25 pst., og då er det heilt umogleg å konkurrera. Samtidig har me ein vidareforedlingsindustri, med norske eigarar og norsk råstoff, som ligg på rekkje og rad rett over svenskegrensa. Når fiskeprodukta me kjøper i butikken, er produserte i utlandet, basert på norsk fisk, er ikkje det godt nok. Men utan EØS-avtalen ville det ha vore endå verre. Så det er viktig at me slår ring om han. Han sikrar iallfall det me har.

Til slutt vil eg nemna påpeikinga til Riksrevisjonen om at departementet ikkje i tilstrekkeleg grad har utgreidd konsekvensane av endringane i kvotesystemet før endringane er gjorde. Dei skriv at dette er sterkt kritikkverdig, noko som er ei svært kraftig irettesetjing. Etter vår meining rammar denne kritikken òg kvotemeldinga som Stortinget nettopp har behandla. Fleire av dei tinga som då vart vedtekne, har skapt forvirring, og det er stor usikkerheit om konsekvensane.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Bente Stein Mathisen (H) []: Jeg vil også takke saksordføreren for et konstruktivt og godt samarbeid. Riksrevisjonen har i denne rapporten sett på kvotesystemet i kyst- og havfisket. I undersøkelsen har man sett på i hvilken grad kvotesystemet og endringer i dette har påvirket de målene som er satt for fiskeripolitikken.

Kvotesystemet er et finurlig system som skal sikre en bærekraftig fiskebestand. Derfor er det innført regler for hvem som kan fiske, når det kan fiskes, hvordan og hvor mye som kan fiskes. Gjennom kvotesystemet regulerer myndighetene hvordan totalkvoten blir fordelt mellom aktører i næringen. Havressursloven sier at forvaltningen av fiskeressursene skal sikre tre hovedmål: Det skal være bærekraftige fiskebestander, det skal være samfunnsøkonomisk lønnsomhet, og forvaltningen skal sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. I rapporten fra Riksrevisjonen kommer det frem at det lett kan bli målkonflikter mellom de mål som er satt for fiskeriforvaltningen. Dette synliggjøres i hovedfunnene i rapporten.

I rapporten leser vi at endringene i kvotesystemet i perioden 2004–2018 har bidratt til økt lønnsomhet i fiskeflåten. Det er måloppnåelse, og det er bra. Men det kommer også frem at en del kystkommuner har fått redusert fiskeriaktivitet, og det vises til at etablerte fiskeripolitiske prinsipper er blitt utfordret ved at eierskapet til fartøy med kvoter er på færre hender. Fartøy med kvoter eies i mindre grad av registrerte fiskere, og fartøyene er færre og større. Koblingen mellom fartøy og kvote er også svekket. Riksrevisjonen mener at flere endringer i kvotesystemet ikke var tilstrekkelig konsekvensutredet før det ble fattet vedtak.

Det er en kjensgjerning at lønnsomheten i fiskeflåten har økt betraktelig de siste årene. Det skyldes i hovedsak endringen som gjør det mulig å samle flere kvoter på ett fartøy. Aktører i fiskeflåten og deres interesseorganisasjoner har vært pådrivere for mange av endringene som har ført til økt lønnsomhet. Det er en enighet om at lønnsomhet er avgjørende for å opprettholde en levedyktig fiskerinæring og å legge til rette for sysselsetting og bosetting i distriktene. Samtidig er det viktig å følge med på endringer og utvikling i fiskeripolitikken som kan undergrave de andre fiskeripolitiske målene. Jeg vil i den forbindelse vise til merknaden fra komiteen hvor vi påpeker viktigheten av at det gjøres grundige konsekvensutredninger før det fattes vedtak om endringer i kvotesystemet. Komiteen følger med denne merknaden opp Riksrevisjonens klare anbefaling til Nærings- og fiskeridepartementet om å ha mer fokus på dette.

Rapporter fra Riksrevisjonen er undersøkelser som er gjort litt tilbake i tid, hvor man undersøker om departementer og virksomheter har fulgt opp det Stortinget har vedtatt. Med dette som bakgrunn er det noen av merknadene fra opposisjonen som vi i Høyre ikke er med på, fordi det ikke gjelder innholdet i rapporten. Men for at det ikke skal være noen tvil, vil jeg fra denne talerstolen være tydelig på at Høyre – på lik linje med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti – er opptatt av å sikre seriøsitet og anstendige lønns- og arbeidsvilkår både i fiskeflåten og i fiskeindustrien. Det er viktig med god kontroll for å avdekke arbeidslivskriminalitet og at folk ikke utnyttes. Der er vi helt på linje med opposisjonen, selv om vi ikke har gått inn i denne merknaden.

Riksrevisjonens undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket er et viktig dokument som peker på helt sentrale problemstillinger rundt fiskeripolitikken i den perioden undersøkelsen omfatter, fra 2004 til 2018. Statsråden sa i høringen at han tok Riksrevisjonens rapport på alvor, og at han vil ta med både kritikk og anbefalinger i det videre arbeidet, og det lover godt.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Det er havressurslova som regulerer forvaltinga av fiske her i landet. Føremålet med lova er å sikra ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvalting av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet. Lova er tufta på prinsippet om at fisken er ein ressurs som ligg til fellesskapet i Noreg. Slik har det vore sidan Frostatingslova, heilt tilbake til 1100-talet. Eit viktig omsyn i forvaltinga av fiskekvotane er å sikra det materielle grunnlaget for samisk kultur.

Eg vil takka komiteen for samarbeidet. Heile komiteen har gått saman om å ta opp att Stortingets intensjon med lova, slik ho vart vedteken i 2008. Føremålet om ei samfunnsøkonomisk lønsam forvalting av fiskekvotane inneber at rammevilkåra legg til rette for verksemd som vil gje eit overskot for samfunnet. Stortinget sa òg at det er naturleg at omsynet til sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna får verknad for forvalting av fiskeressursane.

Me handsamar no ein rapport frå Riksrevisjonen som syner at det ikkje har vorte slik. Endringar i kvotesystemet i perioden 2004–2018 har ført med seg auka lønsemd i fiskeflåten. Samstundes har dei grunnleggjande fiskeripolitiske prinsippa vorte utfordra. Eigarskapet til fiskefartøy med kvotar er konsentrert, og fartøy med kvotar høyrer i mindre grad til hos registrerte fiskarar. Flåtestrukturen er mindre variert. Båtane vert færre og større.

Riksrevisjonen peiker på at dette fører til at det vert vanskeleg å rekruttera nye fiskarar, og at endringane i den minste kystflåten har fått negative konsekvensar for mange kystsamfunn. Fleire fiskeriavhengige kystsamfunn har fått redusert fiskeriaktivitet.

Statsråden er ikkje samd med Riksrevisjonen i dette og meiner at målet med havressurslova må tolkast som at fiskeripolitikken samla sett skal gje eit bidrag til fiskeria sine ringverknader i distrikta, som er større enn det som ville skjedd utan ein slik fiskeripolitikk. Eg er glad for at komiteen slår fast at utsegna frå statsråden ikkje er i tråd med Stortingets intensjonar med lova. Kvotepolitikken har vorte ein politikk for flåteleddet og ikkje ein politikk for å sikra verdikjeda i fiskeria som grunnlag for lønsemd for samfunnet og sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.

Eg vil òg trekkja fram Riksrevisjonens kritikk av at mange av endringane i kvotesystemet har vorte gjennomførte utan tilstrekkeleg utgreiing av konsekvensane. Stortinget har gjeve fiskeriforvaltinga breie fullmakter for å kunna forvalta kvotesystemet fleksibelt, i tråd med endringar i bestandane. Fiskeriforvaltinga utnyttar desse fullmaktene til å gjera endringar i regelverk og ordningar utan å vurdera konsekvensane i forkant eller evaluera dei i etterkant.

Endringa har samla ført til ei utvikling i strid med målet med lova. I komitéhøyringa kom det fram at det heller ikkje er klart korleis fiskeriforvaltinga gjev dispensasjonar for den lovgjevinga ho forvaltar på fullmakt. Dette gjer at fiskeriforvaltinga har vel mange roller, og det er for få innspel frå eksterne i utforminga av kvotepolitikken. Det er hovudårsaka til at komiteen no trekkjer tilbake delar av den tilliten fiskeriforvaltinga har fått frå denne salen. Komiteen fremjar forslag om at regjeringa må koma tilbake med forslag om korleis anbefalingane i rapporten skal verta følgde opp på ein måte som tek vare på dei tre måla i havressurslova og skaper tillit til forvaltinga både i Stortinget, hjå små og store aktørar og i fiskerinæringa. Eg reknar med at statsråden allereie har vurdert korleis dette skal gjerast, og forventar at anbefalingane frå Riksrevisjonen vert følgde opp.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Vi vet hvor viktig fiskerinæringen er for landet, med 11 000 fiskere og 6 000 fartøy som leverer fisk for 21 mrd. kr. Fiskeriet har skapt verdier og arbeid langs kysten vår i hele vår historie som nasjon, og fiskets betydning for Norge kan ikke overdrives og vil bare bli viktigere i tiden som kommer framover også.

Da er det denne riksrevisjonsrapporten handler om, avgjørende politiske spørsmål, for velstanden som fiskeressursene skaper, skal også fordeles rettferdig til fordel for sysselsetting og verdiskaping i kystsamfunnene og distriktene. Havressursloven slår fast at forvaltningen av fiskeriressursene har tre mål: Den skal være bærekraftig – det kommer først. Videre skal den være lønnsom og føre til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.

Men Riksrevisjonen viser en gang for alvor en utvikling der fisket selv og verdiene fra fisket samles på færre hender og sentraliseres på færre steder – en utvikling som mange i denne næringen har snakket om og gjort opprør mot lenge. Derfor gjør det inntrykk å høre om fiskere fra kystsamfunnene som gråt da de leste denne rapporten, for endelig følte de seg trodd. Rapporten er klinkende klar på at de senere årenes politikk og forvaltning av fiskeriressursene har ført til at etablerte fiskeripolitiske prinsipper har blitt utfordret.

Ja, lønnsomheten har økt, men lønnsomhet for hvem? Eierskap til fartøy med kvote er konsentrert på færre hender, flåtestrukturen er mindre variert, og fartøyene er færre og større. Særlig kystfiskeflåten er rammet. Konsekvensen av det er at det går ut over kystsamfunnene. Rapporten finner at landing av fisk konsentreres til færre fiskemottak, antall mottak som hadde registrert fangst av torsk, ble redusert med 25 pst. fra 2014–2018, det ble færre og større mottak, og de større mottakene tar imot en større andel av landingen enn før. Ni kommuner har mistet alle fiskemottak i undersøkelsesperioden – ni kommuner.

Og sentraliseringen av fiskemottak rammer kystfiskeflåten, og samtidig går det ut over verdiene på land. Det blir færre fiskeindustribedrifter i villfisknæringen på nasjonalt nivå, og 29 kommuner har mistet all villfiskindustri.

Derfor er det helt åpenbart at det ene målet i havressursloven har blitt svekket – at fiskeripolitikken skal bidra til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Det har blitt svekket.

Riksrevisjonen peker på en rekke konkrete politikkendringer som har bidratt til dette. Derfor er det også en kontrollsak og ikke alene en partipolitisk viktig debatt. De fiskeripolitiske prinsippene og havressurslovens formål er det Stortinget som har bestemt, og det skal regjeringen følge opp, men her viser Riksrevisjonen et helt annet bilde.

Komiteen deler ikke statsrådens tolkning av havressurslovens intensjoner – og det er verdt å merke seg. Statsråden prøver i sitt svar til Riksrevisjonen og i kontrollhøringen vi også hadde om saken, å forklare nedgangen i aktivitet i kystsamfunnene med fraflytting og «demografiske tendenser», som det så fint står. Jeg spurte altså KS i høringen, og de var helt tydelig på at det er minst like sannsynlig at det er motsatt, at sentraliseringen av fisket tvert imot har ført til fraflytting. Og det er åpenbart, for det handler om livsgrunnlaget til veldig mange folk langs kysten.

Jeg vil også nevne rekruttering til næringen til slutt. Jeg startet med å si at fiskerinæringen bare vil bli viktigere framover, men skal det skje, må ungdom få mulighet til å komme inn i fisket på en enkel og grei måte. De må kunne gå inn når generasjonen før dem går ut. Men når en kvote på kystfiske av torsk for en båt på 11 meter kan koste 3–4 mill. kr, er det klart at veien for å starte opp blir lang for veldig mange ungdommer. Det peker også Riksrevisjonen på.

Denne riksrevisjonsrapporten bør bli et vannskille. Jeg er glad for at komiteen slutter seg til funnene, og særlig for at komiteen ber regjeringen om å følge opp anbefalingene helt tydelig, så kan dette bli starten på en ny tid med vekst i sysselsetting og bosetting, håp og optimisme i kystsamfunnene.

Steinar Reiten (KrF) []: Riksrevisjonens undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket er et svært viktig dokument. Det reiser helt sentrale problemstillinger rundt fiskeripolitikken som er ført av skiftende regjeringer og storting i perioden 2004–2018. Samtidig er det viktig å huske at utviklingen av norsk fiskeripolitikk gjennom disse årene ikke har foregått i et vakuum. Det er et hevdvunnet prinsipp, uavhengig av regjeringskonstellasjoner, at den løpende utformingen av fiskeripolitikken skjer i tett og god dialog med næringen selv.

Av de anbefalingene som Riksrevisjonen kommer med i rapporten, er det særlig behovet for grundige konsekvensutredninger av endringer i kvotesystemet som bør understrekes. Anbefalingene om å vurdere tiltak for å opprettholde betydningen av den minste kystflåten for kystsamfunnene, bl.a. gjennom å se på eierkonsentrasjonsbegrensninger for kystflåten, er også viktig for Kristelig Folkeparti. Vi er glad for at fiskeri- og sjømatministeren i sitt svar til Riksrevisjonen gir sin tilslutning til de anbefalingene.

Vi merker oss samtidig at en samlet kontroll- og konstitusjonskomité i noen av merknadene gir viktige signal til regjeringen og departementet. En samlet komité støtter forslaget om en ny ordning der hjemmelslengde blir erstattet med faktisk lengde i kystflåten, men komiteen sier samtidig at da må det sikres at ressursene blir fordelt på de ulike fartøylengdegruppene på en måte som ivaretar målet om å opprettholde en variert flåtestruktur.

Slik vi ser det, innebærer det at hensynet til ressursfordeling mellom de nye faktiske fartøylengdegruppene i kystflåten må inngå som en del av beslutningsgrunnlaget når det skal utarbeides et regelverk for tilbakefall av strukturkvoter ved utløpet av tidsbegrensningen.

Videre viser en samlet komité til at kravet i deltakerloven om aktive fiskere innebærer at industrien ikke kan kjøpe seg inn i fiskeflåten på samme måte som fiskerne kan kjøpe seg inn i fiskeindustrien. Det gjør at bedrifter eid av fiskere kan oppnå en konkurransefordel gjennom å sikre tilgang på råstoff i forhold til den øvrige fiskeindustrien, selv om den landbaserte industrien har mulighet til å kjøpe seg inn som minoritetseier i fiskefartøy.

Riksrevisjonens undersøkelse viser at fiskere i større grad starter eller kjøper fiskeindustrivirksomhet på land, og komiteen ser at det kan skape uheldig konkurransevridning. Det at en samlet komité påpeker den problemstillingen, er noe både fiskerorganisasjoner og fiskesalgslag bør merke seg. En utvikling der en stadig større del av ressursgrunnlaget går utenom auksjons- og salgskanalene til fiskesalgslagene, gjennom egenovertakelse av fangst, og at fiskersiden i stadig økende grad etablerer mottaksanlegg og fiskeindustri for å håndtere eget råstoff, er også bekymringsfullt for oss i Kristelig Folkeparti. På sikt vil en slik utvikling kunne undergrave viktige prinsipp i deltakerloven og fiskesalgslagsloven om en fiskereid flåte, og at fiskersiden skal ha siste ord ved prisfastsettelse på råstoff.

Til slutt: Riksrevisjonen tar i sin rapport opp flere problematiske sider når det gjelder utviklingen for norske fiskeri. Det er likevel viktig at en også minner hverandre på hvor godt det egentlig går i den norske fiskerinæringen. Rapporten fastslår at det er god lønnsomhet i alle flåtegrupper, fra den minste sjarken til det største havgående fartøyet. Vi har en fiskeflåte som utøver bærekraftig fangst på fiskeressursene våre, med høy grad av effektivitet og produktivitet. Bildet er egentlig lyst. Dette er en næring som har framtiden foran seg.

Bjørnar Moxnes (R) []: I Riksrevisjonens gjennomgang av norsk fiskeriforvaltning brukes den nest kraftigste kategorien av kritikk: «Etablerte fiskeripolitiske prinsipper er blitt utfordret.» I klartekst betyr dette at regjeringen begår lovbrudd. Riksrevisjonen bekrefter det som mange har sagt i flere år, at fiskeripolitikken har gått i feil retning. Og kvotemeldingen, som ble banket igjennom i Stortinget av regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i vår, tar oss videre på samme feil kursen.

For et år siden var jeg i Vardø, som er arnestedet for kystopprøret, der folk langs kysten har reist seg i protest fordi fiskeriressursene privatiseres og havner på stadig færre hender – at kystsamfunnene fratas ressursene, og at et tjuetalls familier i dag eier halvparten av landets kvoter. Det denne saken handler om, er et spørsmål av strategisk betydning for Norge som nasjon, nemlig om fisken i havet på ny skal tilhøre folket, eller om et titalls søkkrike kvotebaroner skal få stikke av med fortjenesten.

Norge råder over enorme havområder, med noen av verdens aller rikeste fiskerier. Men Vardø, i likhet med mange lokalsamfunn langs Finnmarkskysten, ligger nærmest de mest fiskerike områdene i verden, men får ikke mulighet til å leve av fisken. Når en fiskeby som Vardø ikke kan leve av fiskeriressursene, er det noe grunnleggende galt med landets fiskeriforvaltning.

Det som har skjedd, er et ran av fellesskapets ressurser, som har beriket milliardærer som Kjell Inge Røkke og Helge Møgster og fratatt kystsamfunnene grunnlaget for sysselsetting og bosetting i framtiden. Det er dette vi ønsker å snu. Fisken må tilbakeføres til fellesskapet, som kan sikre og skape aktivitet langs hele kysten – også der det nå delvis har blitt rasert – og komme folket til gode i framtiden.

Riksrevisjonen feller en ganske knusende dom over norsk fiskeripolitikk når de fastslår følgende:

  • Økte kvotepriser har gjort det vanskeligere å rekruttere nye fiskere.

  • Endringer i den minste kystflåten har negative konsekvenser for kystsamfunn.

  • Flere fiskeriavhengige kommuner har redusert fiskeriaktivitet.

  • Flere av endringene i kvotesystemet er ikke tilstrekkelig konsekvensutredet av departementet.

Etter et sterkt press fra Rødt vedtok Stortinget i vår at regjeringen skulle konsekvensutrede de delene av fiskeripolitikken som ikke er utredet, før vedtakene fra kvotemeldingen iverksettes. Vi ser fram til dette.

Stortinget ba også regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan Riksrevisjonens anbefalinger skal følges opp på en måte som ivaretar både en bærekraftig og en samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av de viltlevende marine ressursene og sikrer sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Dette må gjøres, for det som skjer med fiskeriressursene våre i dag, er alvorlig.

Vi vet at eieropphopningen i trålerflåten økte kraftig fra 2004 til 2018. I dag kan ti selskaper tråle opp 80 pst. av torsketrålkvotene. Tråling ødelegger havbunnen, tar med seg andre arter og slipper ut mye mer CO2 enn kystflåten. Når trålere presser ut de små, er konsekvensen at fisk fryses og sendes til Kina ubearbeidet, hvor den fylles med vann og kjemikalier før den sendes tilbake til Europa. Dette er næringspolitikk og klimapolitikk i bakvendtland.

Det Rødt ønsker, er et rikt kystfiske og levering av fisken til bedrifter i kystsamfunnene våre. Verdiskapingen i Norge øker når kystsamfunnene får bearbeide fisken til kvalitetsprodukter. Det skaper levebrød til kystfiskerne og folk langs hele kysten. Mens det regjeringen og Fremskrittspartiet godtar, er en snikprivatisering av retten til framtidens fiske. Det vil verken kystsamfunnene eller Rødt være med på. Denne kampen er på langt nær over.

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Riksrevisjonen har foretatt en grundig undersøkelse av kvotesystemet i norske fiskerier. Det er vi alle enige om, og det er bra. Riksrevisjonen har heller ikke avdekket noen lovbrudd i fiskeriforvaltningen. Det er også veldig bra, og det er jeg veldig glad for.

Undersøkelsesperioden strekker seg over mange år, fra 2004 til 2018, og den omfatter et stort antall vedtak som er fattet av intet mindre enn tre ulike regjeringer og fem storting. Riksrevisjonens kritikk av utviklingen av norske fiskerier rammer med andre ord de fleste politiske partiene.

Riksrevisjonens rapport tar utgangspunkt i de tre fiskeripolitiske hovedmålene som bl.a. er gjengitt i formålsbestemmelsene til havressursloven og deltakerloven. Vi er nok alle enige om at disse målene er svært viktige. Utfordringen oppstår når målene unntaksvis trekker i forskjellige retninger, og her tror jeg vi er ved kjernen av det Riksrevisjonen er mest opptatt av i sin rapport.

Det blir naturlig nok mest fokus på det som kan forbedres i en slik riksrevisjonsrapport. Har vi f.eks. lyktes nok med hensyn til sysselsetting i kystsamfunn, som er en av formålsbestemmelsene i havressursloven? Jeg har likevel lyst til å fokusere også på ting som går bra, for det er nå engang sånn at vi har lyktes med svært mye i norsk fiskeripolitikk og i norsk fiskerinæring. Det må vi heller ikke glemme. Sammenliknet med situasjonen for 30 år siden har man oppnådd svært mye, selv om det fortsatt er forbedringspunkter, og jeg tror vi også må ha det med i diskusjonen videre.

Jeg er godt tilfreds med at Riksrevisjonen har konkludert med at endringen i kvotesystemet har bidratt til økt lønnsomhet. Økt lønnsomhet er det beste utgangspunktet for å få til flere investeringer, mer utvikling, mer aktivitet og mer sysselsetting langs kysten. Vi har med andre ord lyktes godt her, naturligvis i godt samarbeid med fiskerinæringen. Det gir et veldig godt grunnlag for vekst i sysselsetting og aktivitet langs kysten.

Vi har også lyktes med en bærekraftig forvaltning av våre fiskebestander. Fiskebåtene er blitt mer moderne, arbeidsforholdene bedre, og fiskerne tjener godt. Dette er også veldig viktig å ha med i diskusjonen.

Det har også skjedd endringer i det norske samfunnet de siste 16 årene. Dette påvirker fiskerinæringen som alle andre næringer. Forhold som demografi, ny teknologi, handelspolitikk, markedsadgang, valutakurser og priser på råstoff spiller inn i denne utviklingen.

La det være helt klart: Jeg mener det er veldig bra at Riksrevisjonen leter etter forhold som kan kritiseres, det vil si ting som kan gjøres bedre. Jeg tar også kritikken alvorlig og vil sørge for en grundig vurdering av alle de konkrete anbefalingene om oppfølging som Riksrevisjonen kommer med. Dette har jeg også vært tydelig på ved alle anledninger etter at rapporten ble lagt fram i april. Fiskeriforvaltningen er allerede i gang med å vurdere Riksrevisjonens mer konkrete anbefalinger av tiltak. For eksempel ser Fiskeridirektoratet for tiden på om det bør innføres eierkonsentrasjonsregler i kystflåten, og hvordan dette i tilfelle kan gjøres. Direktoratet har også foretatt en vurdering av den såkalte leiefartøyordningen for nybygg, og likeledes vil vi vurdere de øvrige oppfølgingspunktene til Riksrevisjonen. Det vil også være aktuelt å gjennomføre alminnelige høringer for en del av disse tiltakene.

Jeg har også registrert at kontroll- og konstitusjonskomiteen vil at jeg skal komme tilbake til Stortinget med forslag om hvordan vi vil følge opp anbefalingene fra Riksrevisjonen, og det vil jeg selvsagt gjøre. Samtidig ber jeg om forståelse for at jeg ikke kan si noe allerede nå om tidspunktet eller på hvilken måte vi kommer tilbake til Stortinget. Det må vi få komme tilbake til etter at vi har tatt oss tid til å gjøre gode konsekvensvurderinger.

Så må det til slutt nevnes at i kvotemeldingen som er vedtatt i Stortinget, har man allerede fulgt opp noe av fra Riksrevisjonen, f.eks. besluttet at man skal avvikle samfiskeordningen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Cecilie Myrseth (A) []: Bladet Vesterålen skriver følgende om kvotemeldingen og arbeidet med riksrevisjonsrapporten:

«Fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen har ikke forstått hva Stortinget vil med fiskeripolitikken. Det mener kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget. Den ber ministeren sørge for ei forvaltning som skaper tillit i hele næringen.»

Jeg hørte ministeren nå snakke om mye som han mener er bra, og som har kommet fram i Riksrevisjonens veldig tydelige kritikk av forvaltningen. Det jeg ikke hørte ham si noe om, var hva han mener er alvorlig i den kritikken. Den viser at de store har blitt større, noe som har vært kritisert over tid, spesielt fra Arbeiderpartiet. Den viser at kystsamfunnene har blitt svekket, uten at det har vært Stortingets intensjon. Den sier også noe om en altfor dårlig forvaltning, når den viser til hvordan man har jobbet med konsekvensene av vedtakene.

Mitt spørsmål er: Hvilke av tingene som har blitt kritisert, mener fiskeriministeren er alvorlige?

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Ut fra de tre hovedformålene i havressursloven er det vi har lyktes minst med, å få sysselsetting i kystsamfunn. Det er kanskje det som har festet seg som det mest alvorlige i Riksrevisjonens rapport. Riksrevisjonen påpeker at det i enkelte kystsamfunn har blitt redusert aktivitet. Det som ikke nevnes så mye, f.eks. av representanten Myrseth, er at det går veldig bra i andre kystsamfunn, hvor det har vært en positiv utvikling. Jeg prøver å balansere diskusjonen, for litt av realiteten er at Solberg-regjeringen i hovedsak viderefører den fiskeripolitikken vi har arvet fra Stoltenberg-regjeringen, altså inkludert representanten Myrseths parti. Kritikken kan framstå som om den gjelder kun denne regjeringen, men den rammer jo forhold langt tilbake i tid.

Cecilie Myrseth (A) []: Det siste får man faktisk ikke lov til å påstå. Denne regjeringen har ikke arvet Arbeiderpartiets politikk, og det vises veldig godt. Litt av forskjellen mellom dem som har styrt tidligere i regjering, og denne regjeringen er at man innser at det kanskje har skjedd noe som har fått konsekvenser man ikke ønsket. Men jeg og Arbeiderpartiet ønsker å gjøre noe med denne kritikken – det ønsker ikke fiskeriministeren å gjøre. For eksempel ble det nå i oktober sendt ut på høring forhold knyttet til åpen gruppe, hvor man ber næringen kompensere havfiskeflåten fordi de taper for mye når det kommer til kvotemeldingen. Hvorfor i all verden ble ikke det tatt opp i behandlingen av kvotemeldingen?

Fiskarlaget har kalt dette uryddig, har sagt at det er ubegripelig at man gjør det nå, og det skaper uroligheter. Hvorfor kommer man med dette nå? Er fiskeriministeren enig med Fiskarlaget i at dette er uryddig?

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Jeg vil først nevne at denne regjeringen i all hovedsak viderefører den ressursfordelingen som har vært mellom fartøygrupper i lengre tid. Med vedtaket som ble gjort i forbindelse med behandlingen av kvotemeldingen, har man styrket åpen gruppes kvotegrunnlag ved at de får en fast prosentandel av totalkvoten, i motsetning til tidligere. Det vil si at den større flåten er med og bærer en del av ressursfinansieringen av det som skal til åpen gruppe.

Når det gjelder det konkrete spørsmålet om Fiskarlaget, har jeg ikke sett deres uttalelse, så det kan jeg ikke svare på.

Det viktigste vi må jobbe med, er å få til økt bearbeiding av norsk fisk, få til økt aktivitet i kystsamfunnene. Vardø har blitt nevnt som eksempel: De har fått økt landing av fisk nå i forhold til for 10–15 år siden, men de har ikke klart å omgjøre det til flere arbeidsplasser. Der ligger litt av den utfordringen politikken må jobbe med.

Geir Pollestad (Sp) []: Når eg høyrer på statsråden, høyrer eg ikkje ein statsråd som har fått sterk kritikk frå Riksrevisjonen. Eg høyrer ein statsråd som kanskje høyrest meir ut som ein kommunikasjonsrådgjevar for tidlegare regjeringar. Men det er faktisk den sitjande statsråden som skal svara, og eg synest at ein så krass kritikk som han har fått her, fortener eit større alvor.

I samband med behandlinga av kvotemeldinga vart det fatta eit rart vedtak, nemleg at det som stortingsfleirtalet har vedteke, men som ikkje er skikkeleg greidd ut, skal ein greia ut i ettertid. Då ønskjer eg at statsråden gjer greie for kva saker som vart vedtekne under behandlinga av kvotemeldinga, som ein no er i gang med å greia ut, slik at ein kjem i møte kritikken frå Riksrevisjonen.

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Det gjelder bl.a. overgangen til faktisk lengde, i kombinasjon med refordeling av strukturgevinst, som kommer for første gang rundt år 2027. Dette er kompliserte forhold, men vi vil om ganske kort tid komme ut med et høringsnotat om det.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Riksrevisjonen har gjort en grundig jobb og vurdert, ut fra de tre hovedmålene som er i havressursloven. Bærekraftig fiskebestand kan vi vel i stor grad kvittere ut at vi har fulgt opp. Samfunnsøkonomisk lønnsomhet og sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene er de to andre som man kanskje ikke mener er fulgt riktig så godt opp.

Andelen landinger av ferskt råstoff har økt betydelig i perioden, men vi har ikke klart å omsette det til samfunnsmessig lønnsomhet, til arbeidsplasser. Bør man snu blikket inn mot land for å kunne øke sysselsettingen og bosettingen i kystsamfunnene, for å oppfylle de to siste hovedmålene i havressursloven?

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Jeg vil si at vi har lyktes med to av tre: lønnsomhet – eller bedriftsøkonomisk lønnsomhet, som man sier – og bærekraftig forvaltning av bestandene. Det som gjenstår, er å få mer sysselsettingseffekt ut av den økte lønnsomheten.

Så må det også sies at kun lønnsomme arbeidsplasser er varige arbeidsplasser, og denne regjeringen har ingen intensjoner om å etablere statlig fiskeindustri. Det har vi prøvd før, og det har ikke lyktes, så vi er på mange måter avhengige av å legge til rette for at folk som vil investere, gjøre en innsats og skape noe, kan omgjøre den fisken som er landet, altså ta en økt del av verdikjeden. Da er vi igjen avhengige av å få markedsadgang og lave tollsatser. Så det er et sammensatt bilde og ingen enkle svar. Men det er veldig viktig at vi fokuserer på å få til nettopp det som Riksrevisjonen påpeker.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg beit meg merke i at statsråden sa at ingen lovar var brotne. Men her står vi og ser på ein rapport frå Riksrevisjonen som nettopp påpeiker at prinsippa i loven er brotne. Loven er broten. Så har kontrollkomiteen gjort ein grundig gjennomgang av rapporten og kome fram til at prinsippa i loven er brotne. Det er altså ikkje nokon grunn til å seie at loven ikkje er broten, for loven er broten, prinsippa er brotne. Intensjonane frå Stortinget er ikkje følgde. Det har rett og slett ikkje skjedd.

Ein samrøystes kontrollkomité, som kjem til å få eit samrøystes storting i ryggen, konkluderer rett og slett med at no må regjeringa kome tilbake med avbøtande tiltak og rette opp den skeivheita som har utvikla seg over tid, som ikkje har vore samfunnsøkonomisk lønsam, som har gått laus på kystsamfunna, som ikkje har halde opp dei prinsippa vi har for fiskeripolitikken, og at det no må kome ei sak tilbake til Stortinget. Er det ikkje veldig kritisk for regjeringa at ein har bomma så totalt på eiga vurdering av fiskeripolitikken?

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Det er kanskje grunn til å understreke overfor representanten at den kritikken som fremmes i rapporten, gjelder vedtak som ble gjort i 2008. Så er poenget: Hvordan ser vi framover for å oppnå de formålene vi har i havressursloven, enda bedre enn det vi har fått til i dag? Da blir det, i og med at opposisjonen har en tendens til ensidig å fokusere på de negative tingene, litt min jobb å få fram at det også har skjedd positive ting, og at vi har lyktes med mye.

Jeg har gjentatte ganger sagt at jeg tar kritikken alvorlig, svært alvorlig, og at vi selvsagt vil komme tilbake til Stortinget med en oppfølging i tråd med det som er innstillingen fra kontrollkomiteen.

Så har jeg lyst til å si at det er mange muligheter innenfor norsk fiskerinæring. Jeg tror det beste utgangspunktet vi nå har for å skape flere arbeidsplasser og mer aktivitet, er nettopp at vi har lønnsomhet.

Geir Adelsten Iversen (Sp) []: Riksrevisjonens knallharde kritikk er på sin plass. Loven har ikke innført markedsstyring, men politiske vedtaksprosesser. Konsekvenser av denne omleggingen av politikken må analyseres. Regjeringens sterke markedstenkning har uten lovendring torpedert havressurslovens styringsplikt. Når skal departementet igjen sørge for at loven følges?

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: I Riksrevisjonens rapport er det ikke påpekt et eneste lovbrudd. Så er det en diskusjon om intensjonen i loven. Vi tar imidlertid med oss at kontrollkomiteen enstemmig mener at vi ikke har tolket loven rett, så da skal vi komme tilbake til Stortinget når det gjelder akkurat den saken.

Jeg har lyst til å si at en av de tingene som er viktig, er at vi jobber videre med å få forbedret markedsadgangen for norsk fisk, slik at vi kan få til økt bearbeiding. Det er et kjempeviktig punkt. I tillegg må vi sørge for at vi har stabil tilgang av råstoff til industrien, f.eks. gjennom ferskfiskordningen, levende fisk-ordningen, bonusordningen og andre tiltak.

Jeg opplever at det egentlig er en ganske bred politisk intensjon om hva vi ønsker å få til, men det blir litt ensidig kritikk fra opposisjonen her knyttet til forhold og beslutninger som er gjort langt tilbake i tid.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Geir Pollestad (Sp) []: Det er veldig bra at me har fått denne rapporten. Denne rapporten seier tydeleg at Stortinget har vedteke ei retning for fiskeripolitikken, ein ser på dei verkemidla som Stortinget har brukt, om me har greidd å gå den vegen som me ønskte å gå – og så er svaret nei.

Eit av problema oppe i dette er at ein i for liten grad har sett på konsekvensane av dei endringane i regelverket som ein har gjort. Då me fekk denne rapporten, som eg er veldig glad for at me fekk, og som skal vera eit godt grunnlag for å byggja framtidas fiskeripolitikk, var det rett før Stortinget skulle behandla kvotemeldinga, altså me skulle ha ein samla gjennomgang av heile politikken. Det er ganske spesielt: Ein får ein rapport der det vert sagt at det er sterkt kritikkverdig, at ein ikkje har greidd ut konsekvensane godt nok, og så gjer fleirtalet på Stortinget, altså regjeringspartia og deira lojale støtteparti, Framstegspartiet, mange vedtak i samband med fiskeripolitikken, og så kjem dei same dagen med eit nytt vedtak, der dei seier at dersom ein vedtek ting i dag som me ikkje veit konsekvensen av, er det veldig fint om departementet greier ut konsekvensane av dette før ein gjennomfører det. Det er ein heilt spesiell måte å sjå på ei så stor og viktig næring på og forhalda seg til politikken på.

Desse tinga heng jo saman, dei ulike elementa heng saman, og ein ser no at det er uro i Fiskeri-Noreg som følgje av den politikken som dei fire fiskeripolitiske talspersonane Tom-Christer Nilsen, Steinar Reiten, André N. Skjelstad – og med støtte frå Bengt Rune Strifeldt – vart einige om då dei sat og forhandla. No er det uro i Fiskeri-Noreg for den retninga som dei har peikt ut, for dei hadde ikkje sett på konsekvensane av politikken dei vedtok, før dei vedtok han. Så no vert det diskutert fordeling mellom små båtar og store båtar, og det vert diskutert kva me skal gjera med kvotane når me skal gå frå heimelslengde til faktisk lengde. Det hadde vore ein idé å gjera det som Senterpartiet seier at me burde ha gjort, og gjere det som Riksrevisjonen seier at ein bør gjera, nemleg finna ut: Kva er konsekvensen av dette?

Dei fire herremennene som sat og forhandla om dette, vil verta ståande igjen som nokon som skapte uro i Fiskeri-Noreg. Eg trur det er behov for ein ny kurs, som tek Riksrevisjonen og Stortinget sine mål på alvor, og som legg grunnlaget for ein ny fiskeripolitikk.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Fiskeri- og sjømatnæringen er en utrolig viktig næring for nasjonen Norge og er landets nest største eksportnæring – etter olje og gass. Det norske kvotesystemet og den norske fiskeripolitikken har vokst fram over tiår gjennom stadige tilpasninger og initiativer for å møte endringer i ressursgrunnlag, næring og samfunn.

Riksrevisjonen har gjort en grundig jobb og gransket norsk fiskeripolitikk ført i perioden 2004 og fram til 2018. I denne perioden og i tiden før ble fiskeriene omstilt til et system som er bedre tilpasset ressursgrunnlaget, for å sikre lønnsomhet for fiskeflåten. Endringene har ført til en bedre ressursforvaltning og økt lønnsomhet i fiskeflåten, men samtidig er etablerte fiskeripolitiske prinsipper blitt utfordret.

Riksrevisjonen retter kritikk mot forhold som er gjennomført tidligere i norsk fiskeripolitikk under skiftende regjeringer og på tvers av partigrensene. Enkelte av disse endringene er det dessverre ikke mulig å tilbakeføre.

Norsk fiskerinæring har hatt en formidabel utvikling de siste 30 årene, fra å gå fra å være en sterkt subsidiert næring til å være en gjennomregulert og tilnærmet subsidiefri næring som hevder seg meget godt i den globale konkurransen. Det er en omstilling næringen selv har båret kostnadene for, og en omstilling som har vært nødvendig for å øke lønnsomheten i fartøyleddet og sikre en bærekraftig høsting og forvaltning.

Den generelle effektivitetsutviklingen i samfunnet har innvirkning på antall fiskere og fartøy. Samtidig har strukturelle samfunnsendringer, som f.eks. fraflytting, påvirket sysselsettingen og bosettingen i kystsamfunnene. Det har vært forskjellige utfordringer i kystsamfunnene i landet. Som Riksrevisjonen også påpeker i sin rapport, blir fiskerinæringen også påvirket av eksterne forhold.

Havressursloven fastslår at forvaltningen av fiskeressursene skal sikre tre hovedmål:

  • bærekraftige fiskebestander

  • samfunnsøkonomisk lønnsomhet

  • sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene

Vi har over tid fått en bærekraftig høsting og forvaltning av bestandene, men det er utfordrende å skape trygge helårige landarbeidsplasser. Riksrevisjonens undersøkelse viser at en stadig mindre andel av fangsten bearbeides i Norge.

Det er i dag god lønnsomhet i alle fartøygrupper, og det er også god lønnsomhet sammenlignet med andre bransjer. En lønnsom fiskeflåte er en forutsetning for samfunnsøkonomisk lønnsomhet og for at næringen kan bidra til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.

Dersom man skal oppfylle de to siste hovedmålene, vil det være fornuftig å fokusere mer på landsiden og industrien, noe man gjør i altfor liten grad i dag. Om man vil sikre samfunnsøkonomisk lønnsomhet og økt sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene, vil dette kunne oppfylles dersom man får en lønnsom landindustri som også skaper helårige landarbeidsplasser.

Cecilie Myrseth (A) []: Denne saken handler om noe så viktig som ressursene våre, om forvaltningen av ressursene våre og hvordan vi har drevet utviklingen av fiskeripolitikken over tid. Det handler om hvem som skal få forvalte ressursene våre, om selve samfunnskontrakten, forvaltning og det å bygge lokalsamfunn.

Målet må selvfølgelig være at vi skal styrke kystsamfunnene. Ikke minst skal vi styrke kystsamfunnene i områder der ressursene faktisk er. Utfordringen er at båtene er blitt større, de små er blitt mindre, og det har blitt dyrere og vanskeligere å komme inn i næringen. Det er feil kurs. Men vi har de beste forutsetningene for å lykkes. Derfor er det selvfølgelig mye som er bra, det er jo ikke det vi snakker om nå – om alt er dårlig eller bra. Vi snakker om de tingene som nå har fått veldig sterk kritikk, og det mener jeg fortjener et større alvor enn hva jeg opplever kommer fra regjeringen.

Riksrevisjonen påpeker altså at den sentrale fiskeripolitikken er utfordringen: at det er en for sterk eierkonsentrasjon, og at fiskeriavhengige samfunn er svekket. Det er alvorlig. Det er særlig alvorlig når Nærings- og fiskeridepartementet får kritikk for manglende konsekvensutredning av endringene i kvotepolitikken. Det gjør bl.a. at riksrevisor Foss har sagt: «Det er alvorlig at summen av endringene i kvotesystemet har fått negative konsekvenser for fiskeriaktiviteten. Vi har blant annet fått færre og større fartøy.» Jeg lurer på om Høyre synes det er så dårlig. Synes man det er en negativ konsekvens at de store er blitt større, og at mange fiskerisamfunn er blitt svekket? Er det kanskje det som gjør at man heller vil snakke om alt man synes er bra, i stedet for hvordan man skal ta tak i disse utfordringene?

Da vi behandlet kvotemeldingen, ble det advart tydelig mot å gjøre det man gjorde, fordi man ikke tok inn over seg konsekvensene Riksrevisjonen peker på, i denne salen. Det er tilfellet. Og hva er konsekvensen av det? Jo, det er mye usikkerhet ennå. Bare det som jeg nevnte i stad, det med åpen gruppe – at man nå skal ha en diskusjon om man skal kompensere for et vedtak man gjorde i kvotemeldingen – synes jeg er merkelig, og det må fiskeriministeren svare på. Fiskarlaget sier at dette er uryddig, Fiskebåt sier at vi må kompenseres, og Fiskarlaget Nord sier at de ikke skal kompenseres. Dette må vi få klarhet i.

Men rotet fortsetter – det er fortsatt stykkevis og delt politikk som gjelder. Skal man få en ny kurs – som vi trenger, det fortjener kysten – trenger vi en ny politikk.

Presidenten: Det ringes til votering.

Referatsaker

Sak nr. 7 [14:02:33]

Referat

  • 1. (127) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Himanshu Gulati, Silje Hjemdal, Erlend Wiborg og Roy Steffensen om å oppheve spillmonopolet i Norge (Dokument 8:56 S (2020–2021))

    Enst.: Sendes familie- og kulturkomiteen.

  • 2. (128) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Jan Bøhler, Trygve Slagsvold Vedum, Sigbjørn Gjelsvik og Jenny Klinge om en nasjonal gjengenhet ved Kripos for å styrke og koordinere kampen mot organisert kriminalitet på tvers av politidistrikter og landegrenser (Dokument 8:55 S (2020–2021))

    Enst.: Sendes justiskomiteen.

  • 3. (129) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen, Lars Haltbrekken og Petter Eide om opphør av flyktningstatus (Dokument 8:59 LS (2020–2021))

    Enst.: Sendes kommunal- og forvaltningskomiteen.

  • 4. (130) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sverre Myrli, Kirsti Leirtrø, Øystein Langholm Hansen, Ingalill Olsen og Jonas Gahr Støre om tiltak for en seriøs og bærekraftig luftfart (Dokument 8:57 S (2020–2021))

  • 5. (131) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Trygve Slagsvold Vedum, Marit Arnstad, Geir Pollestad, Siv Mossleth og Bengt Fasteraune om en kriseplan for norsk luftfart ut 2021 (Dokument 8:58 S (2020–2021))

    Enst.: Nr. 4 og 5 sendes transport- og kommunikasjonskomiteen.

Man fortsatte behandlingen av

sak nr. 2 [14:03:03]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket (Innst. 80 S (2020–2021), jf. Dokument 3:6 (2019–2020))

Geir Adelsten Iversen (Sp) []: Jeg er så heldig at jeg bor i en av Norges toppetasjer. Herfra ser jeg langt omkring, også helt til Tigerstaden. Det er her vi ser konsekvensene av regjeringens strukturiver. På de seks første årene som denne regjeringen har hatt styringsvakt, har Oslos fødselstall økt med 59 000, mens tilsvarende tall for Finnmark er skarve 1 300 sjeler.

Regjeringen holder stø kurs. Antall deltakende fartøy skal ned. Konsekvensvurderingen av politikken har regjeringen ikke foretatt. Målet synes å være å strippe Kyst-Norge for arbeidsplasser, og så går folkeforflyttingen til større bysentra av seg selv. Stengingen av fisket via konsesjonsordningene synes å være en sentral del av planen. Fjerningen av rekrutteringsordningen i fisket skal strupe lysten til å føre en av Norges mest lønnsomme næringer videre i de generasjonene som kommer etter oss. Med de få åpne fiskeriene som gjenstår, er det smuler som tilbys de kommende generasjonene. Disse ligger på grensen til sveltihjel. Det må gjøres så dyrt for rekruttene at ingen engang tenker på å starte opp.

Etter Riksrevisjonens oppfatning har innføringen av samfiskeordningen vært en av de mest inngripende endringene i den minste kystflåten i fisket etter torsk. Riksrevisjonen mener det er sterkt kritikkverdig at samfiskeordningen har fått virke i mer enn ti år, og i praksis har fungert som en strukturordning.

Formålet med samfiskeordningen var at små fartøy uten tilstrekkelig kapasitet skulle kunne samarbeide om kvoteutnyttelsen. Selv om ordningen ikke har til formål å legge til rette for skjult overføring av kvoter mellom fartøy, var det det som skjedde i stor stil. Når Senterpartiet sier at ordningen må få bestå, er det nettopp for ikke å ødelegge for dem som har kjøpt ny båt og har mannskap ut fra denne bestemmelsen. Ordningen må derfor følges nøye framover, med god kontroll. Når kvotene for den minste flåten får en anstendig økning, må den bort. Senterpartiet vil ikke strukturere kystflåten under 11 meter.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Riksrevisjonens rapport er ein knallhard dom over fiskeripolitikken som har vore ført frå 2004 til 2018, men vi veit veldig godt, vi som er i denne salen, at kritikken også gjeld dei to åra som ikkje har vore i undersøkingsområdet til Riksrevisjonen. Den strekkjer seg inn i vår tid. Det er ein knallhard dom. Om ein skulle kaste terning og gi nokre faktorar på det, ville det vore terningkast éin på gjennomføring av fiskeripolitikken ut frå dei føresetnadene Stortinget har gitt.

Nokre snakkar om lønsemd. Fiskeindustrien har tapt. Kystsamfunna har tapt. Ungdomen har tapt. At dei aktørane som no er igjen i flåteleddet, har tent på denne utviklinga, det veit vi, men det er slett ikkje det loven seier skal vere utgangspunktet for fiskeripolitikken. Den skal leggje samfunnsøkonomiske omsyn til grunn, ikkje at nokre få skal tene på dette. Det er dei mange som skal vere utgangspunktet for fiskeripolitikken.

Har fiskeriministeren, dei som står bak dagens politikk – høgresida, Framstegspartiet, regjeringspartia – i det heile sett seg inn i korleis det går med dei fiskerisamfunna som no har tapt, som Riksrevisjonen meiner er svært alvorleg at har tapt, stikk i strid med prinsippa som har vore førande frå Stortinget? Ta f.eks. Loppa kommune. I 2008 hadde dei ein del av torskefisket på 1,5 pst. I dag, ti år etter, er det heilt nede i 0,5 pst. – ein enorm nedgang i del av fisket. Skjervøy kommune hadde litt over 2 pst. del i torskefisket. No er dei på 0,5 pst. Herøy i Nordland er ein av dei kommunane som har tapt alt av fiskemottak og fiskeindustri.

Eg har gått gjennom og sett på korleis det er gått med folka som bur der, folk som kjem frå og bur i fiskeriavhengige samfunn. Det vi ser, er at arbeidsløysa er vesentleg mykje høgare enn i andre delar av landet. Det er langt fleire unge menneske som er uføretrygda, det er mykje lågare forventa levealder, og det er ei opprivande fråflytting og forgubbing. Utviklinga på alle desse indikatorane er negativ. Det er konsekvensen. Vi veit veldig godt korleis det har gått med dei som har tent på dette. Det er berre å sjå på Kapitals liste over kven som er rikast i dette landet. Slik ser vi korleis det har gått med dei. Men korleis det går med vanlege folk i dei fiskeriavhengige samfunna, har ikkje denne regjeringa brydd seg nemneverdig om.

Eg gleder meg til vidare debatt. Oppdraget vi gir til regjeringa, er at dei skal kome tilbake med ei sak og få fiskeripolitikken tilbake på rett kjøl.

Dag Terje Andersen (A) [] (komiteens leder): La meg starte med å si at jeg er enig i kritikken fra Riksrevisjonen og de grundige gjennomgangene som har vært av den, av både saksordføreren og andre representanter, i debatten så langt.

Jeg kunne tenke meg å fokusere på det som står i rapporten om at vi nå har gode, bærekraftige bestander. Vi skal ikke veldig mange år tilbake i tid før det ikke var tilfellet i Norge, og vi ser mange steder rundt omkring i verden der f.eks. torskebestander er helt borte. Ulovlig, urapportert og uregulert fiske var – og er kanskje i noen grad fortsatt – en stor utfordring for fiskerisektoren som vi bare har kunnet ta tak i gjennom et omfattende, systematisk arbeid internasjonalt.

Jeg vil løfte fram Helga Pedersen, sende en rose til Tanas ordfører for den jobben hun sammen med gode fagfolk i departementet har gjort for å få dette på plass. For det har nemlig vært en utrolig omfattende innsats, med møter med kollegaer og med andre myndigheter rundt omkring i verden, som resulterte i at Verdens matvareorganisasjon, FAO, til slutt vedtok en internasjonal avtale om havnestatskontroll, sånn at vi kan kontrollere at de reglene som har blitt utviklet, faktisk også følges opp, slik at vi skal få slutt på at en kan få lande ulovlig fanget fisk. I tillegg til det kommer kontroll med utkasting osv. Her er det altså gjort et systematisk arbeid over år, som jeg mener faktisk gjør at Helga Pedersen og hennes gode samarbeidspartnere i Fiskeridepartementet hadde fortjent betegnelsen nasjonale strateger, for det er jo selve forutsetningen for at vi har fordelingsspørsmål og forvaltningsspørsmål om fiskeripolitikken i Norge å diskutere, at vi har bestandsutviklingen på plass, at vi kan høste.

Så vil jeg til slutt nevne et annet punkt, og det er at det foreligger et grunnlovsforslag, det er grunnlovsforslag nr. 9, som gir det neste storting muligheten til å gjøre noe som vil være viktig for fiskeriforvaltningen i Norge. Det er nemlig et grunnlovsforslag om at vi slår fast at de marine frittlevende ressursene skal tilhøre fellesskapet. Grunnen til at det er så viktig, er en høyesterettsdom fra 23. oktober 2013. Den slo riktignok fast statens mulighet til å forvalte kvotene, og at de ikke skulle være evigvarende, men det var altså bare med én stemmes overvekt i Høyesterett. Derfor blir det viktig at det neste stortinget får grunnlovsfestet prinsippet om at fiskeriressursene ikke kan eies av noen til evighet, at de ikke kan privatiseres, men at de skal være fellesskapets.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Det er viktig og riktig at Riksrevisjonen undersøker et så sentralt område når det gjelder vår forvaltning av viltlevende ressurser. Jeg registrerer at kanskje noen av representantene velger å snakke om ting som skal komme, men denne rapporten dreier seg om ting som har vært, og jeg vil konsentrere meg om det.

Flere av elementene som Riksrevisjonen tar fram, er også adressert i kvotemeldingen. Riksrevisjonen gir en god beskrivelse av utviklingstrekk i fiskeflåten. Samtidig er det ikke like tydelig å se kausalsammenhengen direkte mellom det som beskrives, og politikken. Jeg mener at noe av det viktigste her er behovet for å konsekvensutrede, som flere har nevnt. Samtidig – for å si det litt uhøytidelig – så tviler jeg på at sentrale aktører ville skiftet mening om politikken, uavhengig av konsekvensutredningen.

Det er ikke Riksrevisjonens rolle å skrive kontrafaktisk historie eller hvis-scenarioer, men det er viktig at vi har blikk for helheten og hva som ville ha skjedd dersom man ikke hadde gjennomført den effektiviseringen av flåten som har skjedd i perioden.

I dag kjenner vi fiskeflåten som lønnsom. Det var imidlertid ikke tilfellet for store deler av flåten i 2008, i starten av den perioden Riksrevisjonen undersøker. Det året var fiskeriene i gjennomsnitt et underskuddsforetak, altså resultat før skatt, ifølge Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelse. Og for sjark-gruppen, 15–21-meters gruppen og gruppen stor kyst er det ikke før i 2015, altså året etter at denne Riksrevisjonsrapporten avslutter, at vi får en stabil periode uten gjennomsnittlig underskudd, resultat før skatt. Og i den perioden, fra 2015 og fram til i dag, har det heller ikke vært en vesentlig endring av strukturen i flåtene. Ifølge lønnsomhetsundersøkelsen for 11–15-meters gruppen er det ikke før i 2015 – igjen: året etterpå – at gjennomsnittlig resultat før skatt stabilt overstiger 100 000 kr per fartøy.

Dette er mye tall. Hvorfor er det viktig? Det indikerer for meg at det har vært et behov for produktivitetsøkning i flåten, og at dette er oppnådd gjennom den politikk som ble ført av skiftende regjeringer i perioden. Men det ville skjedd ting også om denne politikken ikke var der. Dersom vi skulle være kontrafaktiske og anta at vi ikke hadde hatt strukturendringer, ville gjennomsnittet i bruttoomsetning og fangst per fartøy i kystgruppen sunket med om lag en fjerdedel. Marginen på resultat før skatt er 14 pst.

Igjen: Dette er mange tall, men det betyr at det er stor sannsynlighet for at det er noen som ville hatt lave resultater eller underskuddsresultater i den perioden, for flåten som helhet. Det ville hatt alvorlige konsekvenser, og det normale i en slik situasjon er at folk trer ut av næringen, enten frivillig eller gjennom konkurs. Det er ett unntak fra dette, og det er ringnot-gruppen. Den har hatt stabil, god lønnsomhet i hele denne perioden. Det er også denne gruppen som ikke har strukturert vesentlig i perioden, nettopp fordi de ikke har hatt behov for det.

Med andre ord: Lønnsomhet er viktig for å beholde flåtestrukturen. Uavhengig av de politiske valgene som er gjort, er det rimelig å anta at vi i perioden ville sett en avskalling av antall fartøy i næringen i hele kystflåten. På pelagisk trål er jeg svært redd for at manglende strukturering sannsynligvis ville ha endt gruppen. Dette understreker at det er viktig å følge opp Riksrevisjonens anbefalinger. Jeg ser på dem som en anbefaling om å bli enda mer kunnskapsorientert i utformingen av fiskeripolitikken, og det ønsker jeg velkommen. Den viktigste faktoren for å sørge for aktivitet er at vi har en lønnsom og diversifisert flåte.

Steinar Reiten (KrF) []: Riksrevisjonsrapporten om kvotesystemet er en grundig gjennomgang av fiskeripolitikken som er ført i perioden 2004–2018. I løpet av denne perioden på 15 år er det Stoltenberg II-regjeringen som har forvaltet fiskeripolitikken lengst, gjennom en periode på åtte år, fra 2005 til 2013.

I denne perioden ble også noen av de største endringene i kvotesystemet gjennomført. Når en leser flertallsmerknadene i komitéinnstillingen, kan det umiddelbart virke som om kritikken er rettet mot den sittende Solberg-regjeringen. Jeg tillater meg å sitere en av flertallsmerknadene for å illustrere det:

«Flertallet mener det er sterkt kritikkverdig at Nærings- og fiskeridepartementet ikke i tilstrekkelig grad har utredet konsekvensene i forkant av endringsforslag, og ikke i større grad har vurdert hvordan endringene i kvotesystemet har påvirket fiskeriaktiviteten i kystsamfunnene etter at de har blitt gjennomført.»

Det kan være grunn til å rekapitulere noen av de omfattende endringene i kvotesystemet som Stoltenberg II-regjeringen gjennomførte i løpet av sin regjeringstid:

  • innføring av strukturkvoter med tidsbegrensning for både hav- og kystflåten i 2007

  • størrelsesbegrensning endret fra 28 meter til 300 m3 lasterom i kystflåten i 2008, utvidet til 500 m3 i 2010

  • dobling av lasteromskapasiteten for ringnot og pelagisk trål fra 2 000 m3 til 4 000 m3 i 2010

  • innføring av samfiskeordningen i kystgruppen under 11 meter i 2010, utvidet til samfiske med seg selv i 2011

  • hevet kvotetak for konvensjonell havfiskeflåte i 2012 og for kystflåten i 2013

Alle disse tiltakene har utvilsomt bidratt sterkt til den eierkonsentrasjonen som de rød-grønne partiene nå stiller seg sterkt kritiske til. At disse partiene selv tok svært lett på konsekvensutredning før slike omfattende endringer ble gjort, forbigår de i stillhet. Det gjør imidlertid ikke Riksrevisjonen.

Den sittende regjeringen har i forbindelse med behandlingen av kvotemeldingen fått flertall i Stortinget for at samfiske med seg selv er en ordning som skal opphøre etter en overgangsperiode. Regjeringen har også tatt grep for å stanse glidningen av kvotegrunnlaget mot stadig større fartøy i kystflåten ved å avvikle hjemmelslengde og innføre faktisk lengde som eneste kriterium for lengdegruppetilhørighet.

Riksrevisjonen mener det er sterkt kritikkverdig at ikke den sittende regjeringen på et langt tidligere tidspunkt har satt foten ned for disse ordningene som var sentrale elementer i fiskeripolitikken til den rød-grønne Stoltenberg-regjeringen. Det tar vi til etterretning.

Samtidig er det grunn til å understreke at den sittende regjeringen har videreført mye av den fiskeripolitikken som vi arvet fra Stoltenberg-regjeringen. Når Riksrevisjonen nå påpeker at denne politikken over tid har ført til mange utilsiktede og uheldige konsekvenser, er det derfor viktig at vi ikke går i skyttergraven, men arbeider for brede forlik i tiden som kommer. Sammen har vi ansvar for å sikre gode rammevilkår for fiskeri- og fiskeindustri i årene som kommer. Regjeringspartiene inviterte til det i forbindelse med kvotemeldingen, og vi vil gjøre det igjen.

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Representanten fra SV gjentok at alle har tapt, og refererte til flere ting. Han nevnte bl.a. at Herøya har veldig stor arbeidsledighet. Jeg vil bare si at etter det jeg kjenner til, har Herøya veldig lav arbeidsledighet, og fiskeriarbeidsplassene er erstattet av havbruk. Når det gjelder Vardø, som også ble nevnt fra SVs side, har de et økt landet volum i dag enn for noen år siden. Utfordringen er å omsette den økte landingen i flere arbeidsplasser. Da trenger man – og da trenger Vardø og andre plasser – folk som vil investere, som har vilje og evne til å satse. Etter det jeg vet, er det ting på gang der som er veldig lovende.

Vi skal selvfølgelig, og må selvfølgelig, ta kritikken fra Riksrevisjonen og ta de utfordringene som er innenfor fiskeripolitikken og i enkelte kystsamfunn, på alvor, men vi trenger også mindre nedsnakking av fiskerinæringen og mer framsnakking av fiskerinæringen, og vi trenger mer investering.

Når det gjelder ungdom, registrerer jeg at det for første gang i historien er kø for å komme inn på fiske- og fangstlinjene rundt omkring på videregående skoler. Det er et godt tegn. Ungdommen ønsker seg inn i næringen, de ser at det går godt, og at man kan tjene gode penger.

Spørsmålet fra representanten Myrseth gjelder egentlig en annen sak enn den vi diskuterer i dag, og er for så vidt også litt utenfor det som er dagens tema. Det som er ute på høring nå, er jo egentlig konsekvensen av at kvotemeldingen bidrar til at kyst får større tilgang på ressurser enn tidligere. Så kommer vi tilbake til den saken etter at høringen er avsluttet.

Jeg har bare lyst til å si at jeg er veldig enig med representanten Reiten, som sier at vi trenger brede forlik. Ting som har med arbeidsplasser og verdiskaping å gjøre, er for viktige. Vi skal i hvert fall ikke drive for mye på med lettvint retorikk rundt det. Arbeidsplasser og verdiskaping er noe av det aller viktigste tiltaket vi kan gjøre for at folk skal ville bo lenger i Nord-Norge. Vi kan ikke vedta hvor folk skal bo. Ungdommen flytter på seg. Men vi kan legge til rette for flere arbeidsplasser som gjør at folk har lyst til å bli boende i nord.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Riksrevisjonen har kommet med en knusende rapport om kvotesystemet i kyst- og havfisket. Hva den knusende rapporten går ut på? Jo, den går ut på at den politikken som føres, ikke er i tråd med det som Stortinget har uttalt skriftlig skal være formålet, nemlig at en skal ta samfunnsøkonomiske hensyn, og en skal sikre en skikkelig samfunnsutvikling i alle kystsamfunn langs hele kysten.

Hovedfunnene i rapporten er at etablerte fiskeripolitiske prinsipper er blitt utfordret. Eierskapet til fartøy med kvoter er konsentrert på færre hender. Fartøyene eies i mindre grad av registrerte fiskere. Økt kvotepris har gjort det vanskelig å rekruttere fiskere. Og det siste, som statsråden bør merke seg meget tydelig: Flere av endringene i kvotesystemet er ikke tilstrekkelig konsekvensutredet av departementet.

Det som var det spesielle da jeg overhørte høringen om dette, var spesielt Fiskarlagets uttalelse. Fiskarlaget sa seg helt enig i den knusende rapporten, som innebærer at politikken som Stortinget har vedtatt, ikke blir fulgt opp. Og så kom det spesielle og viktige, nemlig at Fiskarlaget sa: Vi har vært enig i den kursen. Fiskarlaget må slutte å dobbeltkommunisere. En må si tydelig hva en vil. En kan ikke både kritisere det som har skjedd gjennom å støtte riksrevisjonsrapporten, og så si at en er enig i de tiltakene som Riksrevisjonen i virkeligheten kritiserer.

Har departementet og Fiskeridirektoratet vurdert tiltak ut fra gjeldende lovgivning, hvor samfunnsøkonomien i de berørte lokalsamfunn er det sentrale? Nei, det er det som er kritikken. Det har nesten ikke skjedd. Sjølsagt må det være lønnsomhet i alle ledd i fiskeriene, fra fiske til fiskeforedling til salg. Det er det kapitalistiske prinsippet som Senterpartiet bygger på. Men politikken må organiseres sånn at vi sammen med bedriftsøkonomien sikrer samfunnsøkonomien i de berørte samfunn – enten det er i Hasvik, i Måsøy eller i Loppa. Vi kan ikke sitte og se på at disse samfunnene nå blir så svekket som en virkelig konsekvens av fiskeripolitikken. Det nytter ikke at statsråden sier at dette er den generelle samfunnsutviklingen i saken, når Riksrevisjonen har påpekt at det er de virkemidlene som statsråden setter inn gjennom fiskeripolitikken, som forsterker markedskreftene, forsterker sentraliseringen og forsterker svekkelsen av disse samfunnene. Det er essensen i kritikken fra Riksrevisjonen. Det er oppgaven vi nå står overfor og må rette opp.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Grunnen til at eg tok ordet, var at det vart fokusert på at det ikkje er påpeika noko lovbrot. Nei, det er vel ikkje så rart når ein snakkar om ei fullmaktslov. Det må vera heile intensjonen, prinsippet i lova, som må fylgjast om ein skal handtera ei slik lov.

Så vert det ein diskusjon om at dette har jo skjedd før. Me har hatt ei regjering som har sete i over sju år, så når det dreiar seg om kva tid det er innført, og kven som har gjort det, skal ikkje eg frikjenna noka tidlegare regjering, det trur eg er heilt feil. Men poenget er at når det er gjort endringar i reglane, bør ein nettopp sjå på konsekvensane og gjera ei konsekvensutgreiing – det manglar. Ein må i alle fall syta for at ein gjer det før ein går vidare med nye endringar.

Ein er nøydd til å syta for at ein veit kva ein vil. Når eg snakkar med foredlinga, og særleg mindre foredlingsbedrifter ute i kystsamfunna, er det nettopp dette med å få rett fisk, rett type fisk, fisk med rett kvalitet og få tilgang til den fisken over størst mogleg del av året som er den store utfordringa. Det er få av dei som snakkar om at det er marknadstilgangen som er utfordringa. Utfordringa er å få sikkerheit for kvaliteten, få sikkerheit for jamn levering, slik at dei kan halda oppe ein fast leveranse til kundane sine.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Tar ein fisken frå fiskeriavhengige samfunn, tar ein eksistensgrunnlaget frå dei. Ein tar grunnlaget for kultur og historia, ein tar grunnlaget for ein kystkultur som eg vil seie er ryggrada i den norske kulturen. Det er det dette handlar om. Her har Stortinget gitt heilt klare føringar til regjering og forvaltning om at fisken skal bidra til kystkultur og felles økonomi – ikkje vere til nokon få.

Da synest eg det er spesielt å bli skulda for ikkje å framsnakke næringa. Dette er framsnakking. Eg snakkar på vegner av alle dei fiskerisamfunna som er fiskeriavhengige, som no har tapt fisken, og som no har blitt effektivt stengde ute frå fiskeria. Det er framsnakking av dei – alle dei folka som no taper på politikken til regjeringa. Eg snakkar ikkje fram dei få som tener på dette, og som blir stadig færre. Det gjer eg ikkje. Men eg framsnakkar fiskerinæringa og alle dei samfunna som er avhengige av ho, der krafta i kystkulturen ligg. Det som har vore utgangspunktet for heile offshore-industrien, fordi vi har kompetanse til å vere på havet, det som har vore utgangspunktet for skipsfarten, som har breidd seg ut i heile verda, den kompetansen som kystbefolkninga har, fordi dei har brukt havet i tusenvis av år – den gjengen og det folket framsnakkar eg. Så ikkje kom til meg og seie at eg ikkje framsnakkar fiskerinæringa – det skal eg ha meg fråbedt – men eg framsnakkar ikkje fiskeripolitikken til regjeringa. Det er to heilt forskjellige ting.

Det er fleire ting ein kunne tatt opp i ein diskusjon som dette, men det som er veldig påfallande med politikken til regjeringa, er at dei aldri har brydd seg om den penge- og prisgaloppen som har skjedd i fiskeria – aldri! Dei vil ikkje eingong lage ei liste eller ei oversikt over det. Dei vil ikkje føre ei oversikt over den auken som det har vore når det gjeld å kjøpe seg inn i det lukka fisket, som har vore galopperande. I løpet av dei siste åtte åra har det vore ein auke i pris på nærmast 1 000 pst. Det er det som har stengt ungdom effektivt ute, for dei klarer ikkje å betale seg inn når ein må kjøpe ein kvote for 3–4 mill. kr før ein har kjøpt ein båt. Kven i all verda har råd til det? Ein har rigga eit system som ikkje er på premissa til kystbefolkninga eller ungdomen, men som er på premissa til dei som sit på mykje kapital og har tilgang til kapital.

Denne rapporten frå Riksrevisjonen er eit knallhardt oppgjer med ein slik kultur. Det er stikk i strid med det som Stortinget har vedtatt, og dette må regjeringa kome tilbake og rydde opp i.

Cecilie Myrseth (A) []: Det er interessant å registrere at vi behandler en sak som handler om Riksrevisjonens knusende kritikk, som viser til at viktige fiskeripolitiske prinsipper er utfordret – det har svekket kystsamfunn, og det har ført til en stor eierkonsentrasjon – mens når man hører debatten og regjeringspartienes folk på talerstolen, skulle man ikke tro at dette var særlig alvorlig eller kritikkverdig. Man maler et rosenrødt bilde av seg selv og er mer opptatt av å frikjenne sin periode, enn man er av å ta inn over seg kritikken og snakke om hva man faktisk skal gjøre med den. Her er det kanskje uenigheter, for det som Arbeiderpartiet påpeker som problematisk, er det ikke sikkert Høyre mener er problematisk. Men da burde man si det i stedet, det er i så fall en ærlig sak.

Det er åpenbart en veldig selvtilfreds regjering som nå er med og behandler denne saken. Men det er ikke særlig sjarmerende å drive med en type «blame game» istedenfor å fortelle hva man skal gjøre. Arbeiderpartiet har styrt fiskeripolitikken i dette landet i mange år. Jeg er stolt over veldig mye av det hva vi har fått til. En av de viktige tingene har vært å sørge for at fiskerne slipper å stå med lua i hånda. Lønnsomhet er selvsagt viktig, det er avgjørende for å kunne leve av dette yrket, men spørsmålet er nå: Hvem er det lønnsomt for? Skal det bare være lønnsomt for noen få store, eller skal vi sørge for lønnsomhet langs hele kysten og ha med oss de små, de mellomstore og de store? Det er viktig for Arbeiderpartiet. I motsetning til regjeringen sier vi fra Arbeiderpartiet at hvis vi har vært med på å gjøre ting som gjør at utviklingen har gått i feil retning, ja, da får vi sørge for å gjøre om på det. Da får vi sørge for å snu utviklingen, fordi vi vet hvor vi vil. Det er noe helt annet enn hva dagens regjering sier.

Så må jeg si at dette er veldig tafatt. Hver gang man får kritikk, er svaret: Man snakker ned en hel næring. Det er med respekt å melde ikke sant. Man kritiserer politikken, man kritiserer retningen, men man kritiserer overhodet ikke næringen, som vi alle sammen verdsetter veldig høyt. Vi har alle et sterkt engasjement for denne fantastiske næringen, men vi vil gå ulike veier.

Jeg må bare si til behandlingen av kvotemeldingen: Representanten Reiten var innom det og snakket om brede forlik, om konsekvensutredning og at nå må vi gå sammen. Ja, da burde man begynt med det, og ikke gjennomføre en skinnprosess av forsøk på forhandling og enighet da man behandlet den viktige kvotemeldingen i april–mai.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her overtatt presidentplassen.

Geir Adelsten Iversen (Sp) []: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noen siste ord, og kanskje jeg ikke bør si det jeg sier nå, men når det gjelder det som skulle ha vært hovedsak nå, og som er hovedsak, har jeg lyst til å komme med noen skildringer fra mine besøk på mange steder. Jeg vet at statsråden som sitter i salen, også har vært på besøk, og også en annen statsråd har vært bl.a. i min kommune. Berlevåg er et sted som har vært totalt avhengig av fiskeriene i lang tid. Jeg hadde for ikke så lenge siden et møte med masse folk i Berlevåg. En dame som har jobbet i industrien der i sikkert 40 år, tror jeg, sier til meg: Hvorfor er det sånn at fisken går forbi og til Tromsø for levering? Hvorfor kommer den ikke inn til Berlevåg, slik at vi får produksjonsarbeidsplasser også her i Berlevåg?

Det vi også ser i Hasvik, som er en ganske stor kommune som fiskerikommune – ikke noe fiskerihovedstad, men vi var nesten på topp for ikke så lenge siden – er at vi har heller ikke helårige fiskeriindustriarbeidsplasser, og det er skremmende å tenke på. Da er vi nær det beste som er av fiskefelt i hele Europa. Det er vanvittig, det som skjer nå. Vi må snu dette. Vi er nødt til å få flere industriarbeidsplasser. Vi må gjøre det enklere for ungdom å komme til, å få kvote eller få tilgang til å få lov å fiske. Det er laget systemer som gjør at er man i åpen gruppe, får man kanskje 10 tonn på en 11 meters båt, 10–11 tonn, jeg vet ikke hva som er det nye nå. Men så har man i tillegg i Finnmark heldigvis en samisk kvote som er på ca. 7 tonn, og da har man 17 tonn. La oss si at man har 20 tonn, da har man ca. 600 000 kr i inntekt på torsk. Det blir for lite å leve av når man skal forsvare ganske store krav til hvordan båten skal sertifiseres, og det er krav alle veier som gjør det nesten umulig for de unge å komme til. En skal ha rike folk rundt seg eller folk med kapital for å kunne klare det.

Så til dette med å framsnakke. Ja, jeg framsnakker Hasvik og Finnmark og Nord-Norge nesten hver dag. Det må alle gjøre, og da må vi se på helheten i dette. Vi kan ikke bare stoppe med at noen tjener godt med penger. Det er noen som tjener godt med penger, det er det også i min kommune. Det er noen som tjener godt med penger, men de er også redd for hva som kommer: Hva vil skje når struktureringen kommer inn for fullt?

Solveig Horne (FrP) []: Jeg har lyst til å takke for en god debatt, men også komme med noen oppsummeringer.

Jeg lurer av og til på, ut fra de innleggene vi har hørt her, om de som sitter i næringskomiteen, virkelig har lest kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling. Det er en samlet komité som er enig i de forholdene som Riksrevisjonen tar opp her, og som også ber statsråden komme tilbake til Stortinget med hvordan dette skal følges opp.

Så har jeg lyst til å lese litt for representantene her, for det blir sagt at det er en knusende kritikk. Jeg har ikke funnet et eneste sted i rapporten fra Riksrevisjonen at det står «knusende kritikk». Det står vel «sterkt kritikkverdig» og «kritikkverdig». I rapporten står det også en forklaring på dette:

«Sterkt kritikkverdig angir forhold som har mindre alvorlige konsekvenser, men gjelder saker med prinsipiell eller stor betydning.»

Og videre:

«Kritikkverdig brukes for å karakterisere mangelfull forvaltning der konsekvensene ikke nødvendigvis er alvorlige.» – osv.

Men dette er en viktig rapport som sier mye om en viktig næring. Det er ikke til å stikke under stol at dette er en rapport som gjelder perioden 2004 til 2018, så ingen er feilfrie i denne salen når det gjelder hvordan en har forvaltet dette og innført dette regelverket. Likevel er det sånn at fram til 2000 var lønnsomheten i denne flåten lav. I dag skal vi være glad for at det er økt lønnsomhet, og at næringen er bærekraftig. Vi skal også være glad for at det virkelig er noen som tør å investere og satse.

Så har det vært mye snakk om at vi har sett en nedgang i noen kystsamfunn. På representanten Fylkesnes høres det jo ut som om denne næringen ikke finnes fra russergrensen og ned til Bergen. Men jeg har lyst til å si at denne rapporten også viser veldig tydelig at det er mange kystsamfunn som faktisk har fått økt vekst i denne næringen. Og det er mye som spiller inn for å få folk til å bosette seg i disse kystsamfunnene, det er ikke bare at fisken blir landet i det samfunnet. Det kan være infrastruktur, og det kan også være, som KS var inne på, hvordan kommunene selv framstår attraktive for at folk bosetter seg i de kommunene.

Så jeg er glad for at vi har fått denne rapporten. Jeg ser fram mot at statsråden skal komme tilbake til Stortinget og informere – ikke bare informere, men si hvordan dette skal følges opp. Og så vil jeg si at det er en flott næring, og vi skal være glad for at det er lønnsomhet i denne næringen.

Presidenten: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er ein ganske knusande dom Riksrevisjonen kjem med. Det er heilt openbert. Eg har sete i kontrollkomiteen og har lese mange riksrevisjonsrapportar, og dette er absolutt sterk lesing. Altså: Når ein har hatt ei forvalting og regjeringar i ulike tider som ikkje har følgt opp dei overordna prinsippa i fiskerilovgivinga, og det blir dokumentert på område etter område, og der effektane og konsekvensane av dette er svært negative, det står til og med «negative konsekvenser for kystsamfunn», da er det veldig alvorleg – også når ein ser dette i lys av korleis det no går med desse kommunane og dei fiskeriavhengige kystsamfunna, korleis det går med folka der, og kva som skjer med dei når fisken blir tatt frå dei.

Ein av hovudkonklusjonane her er at det ikkje har vore samfunnsøkonomisk lønsamt. AS Noreg, for å bruke eit slikt forslite omgrep, har ikkje tent på dette. Det er enkeltaktørar, og stadig færre enkeltaktørar, som har tent på dette. Da reknar eg med at Stortinget, når ein har gått saman om alle desse merknadene, stiller seg bak dei konklusjonane og gir marsjordre til regjeringa om å endre kurs.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er en samlet komité som er enig med Riksrevisjonen og ber statsråden komme tilbake til hvordan rapporten kan følges opp. Jeg vil berømme komiteen for at den har greid å samle seg om den konklusjonen. Den er veldig sjelden, når en leser hvor sterk kritikken er. Riksrevisjonens språk er dannet, og sterk kritikk er det vi ute kaller for en knusende rapport.

Det er også riktig at det som her blir gjennomgått, er forhold langt tilbake i tid, og det er flere regjeringer. Det er viktig at vi alle tar inn over oss at rapporten påpeker noe som har skjedd over flere regjeringer. Det er flere regjeringer som er ansvarlige – på hver sin måte – for den situasjonen som vi er kommet i.

Det snakkes mye om Nord-Norge, om politikk og nordområdepolitikk. Jeg husker godt under den rød-grønne regjeringa, at fiskeripolitikk i betydningen fiskeribefolkningens og lokalsamfunnene langs kystens tilgang til fisken var ganske fraværende da. Det er jo derfor en bor der, det er det som er basis. Og hvis ikke basis er der, forvitrer det.

Det som da er veldig vesentlig, er at nå har markedskreftene fått forkjørsrett til å bestemme tilgangen til hvem som skal fiske. Det er ikke det som er lovverket. Lovverket sier at en skal ta breiere hensyn. En skal sjølsagt ta hele kysten i bruk; sjølsagt skal en sikre alle de fiskeriavhengige kystsamfunnene som er langs kysten. Det skjer altså ikke.

Så er vi en situasjon når det gjelder fiskeforedling, at det er altfor lite fokus på kvalitet og på fersk fisk og altfor lite fokus på ordnede lønns- og arbeidsforhold innenfor fiskeriindustrien. Det som har kommet fram, er, ut fra min erfaring, bare toppen av isfjellet i en del bedrifter. Det er også seriøse bedrifter som driver godt, men det er for mange som ikke driver bra.

Når det gjelder kontrollen med fisket, kontrollen med landingene og kontrollen med kvotene, blir Fiskeridirektoratet ganske paff når vi i møte med dem kjører på og spør hva de her egentlig har medvirket til: en situasjon hvor det ser sånn og sånn ut, og så er virkeligheten en ganske annen og mye mer problematisk.

Statsråden har en stor oppgave når han skal komme tilbake til Stortinget og fortelle hvor skapet skal stå.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg tek ordet berre for å seia at eg synest det er ein uting når saksordføraren frå talarstolen antydar at dei av næringskomiteen sine medlemer som har delteke i debatten, ikkje kan ha lese rapporten. Eg er heilt trygg på at ein har lese rapporten, at ein har lese innstillinga. Mange har følgt høyringa, det har vore eit stort engasjement. Eg antek at denne kritikken er retta til opposisjonen sine medlemer i næringskomiteen, men ein kan vera trygg på at me har følgt denne rapporten med stor interesse.

Det er slik at me har ikkje lese denne rapporten og denne innstillinga i eit vakuum. Me har òg sett på dette arbeidet opp mot den pågåande fiskeripolitiske debatten. Me har lese dette i lys av dei debattane me hadde rundt kvotemeldinga. Me tolkar òg dette ut frå statsråden sin reaksjon på rapporten og funna der. Me les dette i lys av kva saker det er statsråden sender på høyring, kva agenda statsråden har for fiskeripolitikken. Me ser ikkje at statsråden har ei retning der han seier at nei, no må me vri kursen slik at me når dei måla som Stortinget har vedteke for fiskeripolitikken. Ein ser at ein gjer meir av den politikken som har ført oss vekk frå dei måla me har sett, og det er bakgrunnen.

Eg veit at det er eit enkelt triks – og eg har nok gjort det sjølv òg – å antyda at politiske motstandarar ikkje har lese dokumenta. Men ein kan vera heilt trygg på at den kritikken som har kome fram i dag, er ektefølt, og han er bygd på eit engasjement for fiskeripolitikken og ikkje minst for at me skal ha ein fiskeripolitikk som byggjer opp under kysten, ikkje utarmar kystsamfunna.

Solveig Horne (FrP) []: Jeg kan ikke la det stå uimotsagt.

La meg forsikre representanten Pollestad og resten av forsamlingen om at jeg er sikker på at Pollestad har lest Riksrevisjonens rapport. Det jeg prøvde å få fram, er at det i debatten i dag – med så mye kritikk av at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ikke har tatt denne rapporten alvorlig – har hørt ut som om representanter fra næringskomiteen ikke har lest kontrollkomiteens innstilling. Fellesmerknaden der gjenspeiler ikke innleggene som har vært holdt i denne salen fra opposisjonen. At representanten Pollestad har lest rapporten, er jeg helt sikker på.

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Jeg ble utfordret av representanten Pollestad om hva som var min agenda i fiskeripolitikken. Min agenda er økt verdiskaping, flere arbeidsplasser og mer aktivitet langs kysten. Det er min agenda hver eneste dag. Det er også regjeringens agenda, og det står omtrent ordrett sånn i regjeringsplattformen.

Representanten Pollestad var også bekymret for uro i fiskerinæringen. Er det én ting jeg har lært etter noen måneder i Fiskeridepartementet, er det at uro er ganske normalt innenfor fiskerinæringen. Sånn har det vært i mange titalls år. For det handler både om en kamp om ressurser og om hvordan ressursene skal fordeles. Da er regjeringens politikk at vi i all hovedsak ønsker å videreføre ressursfordelingen som har vært mellom fartøygrupper. Vi ønsker å bygge videre på et godt grunnlag, som vi har i dag, hvor vi har lyktes med å få til lønnsomhet i næringen og få til en bærekraftig forvaltning av fiskebestandene. Vi har tro på at det er et godt fundament å bygge videre på – steg for steg å forbedre og utvikle.

Så er det interessant å tenke på at når vi snakker om f.eks. tilgang på råstoff til landindustrien eller at folk langs kysten skal ha tilgang på fisken, så handler det om bærekraftig forvaltning. For ikke så veldig mange år siden var torsken borte i 10–12 år. Da var det svart hav, hvis jeg ikke husker feil. Bærekraftig forvaltning handler også om det. Når vi hører omfattende rykter om juks og ulovlig omsetning av fisk, handler det også om tilgang på råstoff til fiskeindustrien fordi de ikke får mulighet til å kjøpe eller konkurrere om å kjøpe den fisken. Derfor ønsker regjeringen, vi vurderer det i hvert fall, at man f.eks. skal ha en plikt om auksjoner på hvitfisksiden.

Jeg synes også at opposisjonen til dels bør ta til seg litt av det saksordføreren sier når det gjelder hvordan man bevisst bruker ord og retorikk. Jeg tror opposisjonen godt skjønner at man bruker ganske sterke ord – knallhard, knusende kritikk, «blame game» og andre uttrykk. Jeg tenker at det er en aktiv politisk retorikk i en tid som går mot valgkamp. Jeg tenker at man må ta litt mer ansvar og kanskje prøve aktivt å søke bredere forlik og større enighet innenfor fiskeripolitikken.

Presidenten: Representanten Cecilie Myrseth har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Cecilie Myrseth (A) []: Siste talers og fiskeriministerens ord er ganske oppsiktsvekkende på slutten av en debatt. Når de aller fleste ikke har taletid igjen, sier man at opposisjonen må tenke seg om når det gjelder både hvordan man omtaler denne kritikken, at vi må være forsiktige med ord, og at opposisjonen må ta ansvar og sikre forlik osv. Det burde man kanskje selv tenkt på tidligere. Man sitter jo f.eks. med flertall.

Da man jobbet med kvotemeldingen, var det jo posisjonen som skapte rot, ikke minst på oppløpssiden. Det må ha vært ganske frustrerende for den da nyslåtte fiskeriministeren. Dette er ganske spesielt, noe heller ikke saksordføreren tar inn over seg: Når opposisjonen gjentatte ganger har bedt om å få en oversikt over hvordan regjeringen skal håndtere kritikken, og hva man mener er kritikkverdig, er det ingen svar. Nå sier kontrollkomiteen at statsråden må komme tilbake igjen. Det er ganske tydelig.

Presidenten: Representanten Steinar Reiten har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Steinar Reiten (KrF) []: Jeg vil bruke denne merknaden til å framsnakke de rød-grønne regjeringspartiene. Mange av grepene de tok i sin regjeringstid, var gode for norske fiskerier. Men de hadde også konsekvenser som vi nå er nødt til å finne en løsning på. Det gjelder særlig det med tilbakefall av strukturkvoter.

Når jeg hører fiskeriministeren, hører jeg ikke en mann som vil provosere. Han ønsker å invitere til brede forlik, slik at Stortinget kan løse floken på en god måte.

Da de rød-grønne innførte det systemet i 2007, kunne det virke som om det var veldig lenge til 2027. Men dette er et problem som må finne sin løsning raskt; vi er der snart. Jeg håper i alle fall at vi kan legge bort krigsretorikken når vi skal finne en løsning på disse problemene, og følge statsrådens oppfordring om å komme fram til brede forlik til beste for næringen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Votering, se tirsdag 24. november

Sak nr. 3 [14:53:18]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Datatilsynets og Personvernnemndas årsrapporter for 2019 (Innst. 79 S (2020–2021), jf. Meld. St. 26 (2019–2020))

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Torill Eidsheim (H) [] (ordførar for saka): Digitalisering skal gje både innbyggjarar og næringsliv ein enklare kvardag og bidra til meir effektiv ressursbruk og auka produktivitet. Teknologiutviklinga fordrar kunnskap og tillit, når vi skal bevege oss raskt inn i det ukjente.

Den digitale kvardagen er ikkje lenger ny, men det dukkar stadig opp nye problemstillingar. Denne meldinga omhandlar Datatilsynet og Personvernnemnda sine årsrapportar for 2019. Ny personopplysningslov tredde i kraft i 2018, og rapporten viser at 2019 innebar ei utvikling med auka bevisstheit blant dei som behandlar personopplysningar, som òg har ført til store endringar i både oppgåvene, arbeidsforma og organiseringa til Datatilsynet.

Datatilsynet har på ein god måte evna å tilpasse seg nytt regelverk og òg nye utfordringar. I meldingsåret har Datatilsynet valt å prioritere arbeidet med personvernspørsmål innanfor områda barn, unge og utdanning, helse og velferd og internasjonalt personvernsamarbeid. I arbeidet har dei særleg valt å sjå på kommunikasjon og rettleiing og ordninga til personvernombodet.

Dei fleste sakene som Datatilsynet har behandla, og som er blitt klaga inn for Personvernnemnda, er blitt behandla etter den nye personopplysningsloven. I lys av dette er det påpeikt i Personvernnemndas årsmelding at nemnda har måtta halde seg til ny og delvis litt upløgd mark. Saksbehandlingstida har gått opp, og det blir òg i rapporten understreka at kvalitet i saksbehandlinga har blitt vektlagd. Dette synest som ei riktig prioritering, spesielt med tanke på at denne nemnda sine vedtak òg er viktige for den nasjonale tolkinga og forståinga av personvernforordninga. Årsmeldinga gjev eit veldig godt bilde av både tendensar og utviklingstrekk på personvernområdet.

Det er ein samla komité som stiller seg bak tilrådinga.

Eirik Sivertsen (A) []: La meg starte med å si takk til saksordføreren for et godt arbeid og ryddige merknader. Det vises også fordi det stort sett er en samlet komité som står bak dette. Det er ingen store partipolitiske motsetninger knyttet til denne saken.

Saksordføreren har på en god måte redegjort for noen av de utfordringene vi vil møte, men jeg har lyst til å bruke litt taletid på en spesiell utfordring, og den er knyttet til personvernet.

Ny teknologi gir oss fantastiske muligheter, og min oppfatning er at teknologi i utgangspunktet kan gi en bedre hverdag for mennesker. Det handler selvfølgelig noe om på hvilken måte vi bruker den, for man kan også bruke teknologi på en sånn måte at det er en trussel. Men jeg er grunnleggende teknologioptimistisk.

Det som skiller dagens teknologi fra tidligere teknologi, er kanskje evnen til å samle inn enorme mengder data. Jeg hadde gleden av å besøke Nordlandssykehuset i Bodø i vår og ble utstyrt med en ny sensor som kontinuerlig kan måle blodsukkeret mitt. Det er en fantastisk teknologi, den gir meg masse muligheter, men jeg må innrømme at tanken på at noen andre skal drive og lese av blodsukkeret mitt kontinuerlig – vel, det er kanskje ikke noen akutt trussel – har vært ubehagelig.

Derfor påhviler det oss et særlig ansvar for å tenke gjennom hvordan vi skal ramme inn dette – det er jo også nevnt i merknadene – hvordan vi skal styre og kontrollere og sørge for at folk blir beskyttet. Før var det sånn at det var staten, det offentlige, som samlet inn opplysninger, og som måtte passe på dem. Det gjør de fortsatt, men det har også blitt et veldig viktig marked – de siste ti årene er det jo informasjon som har vært driveren for veksten i verdensøkonomien. Det må vi ramme inn på en ordentlig måte, sånn at vi kan beskytte folk mot misbruk. Saksordføreren var inne på hvor vanskelig det er – og det er også nevnt i innstillingen – for folk å forholde seg til dette. Vi må bidra til både å ramme det inn gjennom et lovverk, og vi må bidra til å gi folk kompetanse, for til syvende og sist tror jeg at også her, på samme måte som på mange områder, vil forbrukermakten – hva etterspør man, og hvem kjøper man av, i forhold til hvordan de opptrer – være et viktig bidrag for å løse det.

Det er en viktig forskjell, for selv om det er sånn at når Google spør oss om opplysninger, avgir vi dem i prinsippet frivillig. Gitt at det er et informert samtykke, har det offentlige gjennom lov muligheten til å pålegge å kreve inn opplysninger. Da påhviler det også det offentlige Norge, enten det er kommuner, fylker eller stat, å forvalte det på en betryggende måte. Hvis vi får mange feil, hvis vi får mange typer skandaler som den i Helse Sør-Øst, der det er tvil om hvorvidt data har kommet på avveier, vil det svekke tilliten, svekke effektiviteten, men aller mest vil det være en krenkelse av privatlivet til den enkelte.

Willfred Nordlund (Sp) []: En betydelig del av nordmenns liv leves digitalt, og store mengder personopplysninger tilflyter både det offentlige og andre aktører. I meldingen vises det til at de færreste er bevisste hvilke elektroniske spor som genereres når de bruker digitale tjenester. Riktig behandling av personopplysninger krever god oppmerksomhet om og forståelse for både personvern og informasjonssikkerhet, og det krever ikke minst en økt bevissthet om egen digital aktivitet og personvern. Her har vi nok en vei å gå, både fra det offentliges side og fra alle oss som forbrukere.

Det har vært flere saker med alvorlige brudd på personvernregelverket i skole- og helsevesenet de siste årene. Senterpartiet er opptatt av at elever, pasienter og alle andre innbyggere i Norge skal være trygge på at deres personopplysninger blir ivaretatt og ikke kommer på avveier. Det påhviler det offentlige et særskilt ansvar å sikre personvernet og behandle disse opplysningene med stor aktsomhet. Det gjelder både opplysninger som finnes i digitale og i ikke-digitale systemer.

Senterpartiet mener at arbeidet med ivaretakelse av personvern må fokuseres særlig på i all digitalisering i offentlig sektor. Det er viktig både i bruken av eksisterende datasystemer og i utvikling og innføring av nye systemer i takt med at offentlig sektor blir mer og mer digitalisert. Jeg vil understreke at regjeringen har ansvaret for ivaretakelse av personvernet, og det forutsettes at det arbeides med å rydde opp i saker om personopplysninger på avveier fra skole og helseinstitusjoner og sørges for at lignende hendelser ikke gjentar seg.

Det å ivareta barn og unges personvern i og utenfor skolen er helt grunnleggende viktig. Ansvaret kan ikke utelukkende overlates til den enkelte, men må også ivaretas gjennom det statlige regelverket, gjennom opplæring og ikke minst gjennom tiltak for å begrense risiko. Det er også helt avgjørende at barn får kunnskap om den digitale verden i skolen, og at det bygges opp kritisk sans hos barn og unge allerede fra tidlig alder. De behersker i stor grad verktøyene, men er ikke nødvendigvis alltid like observante på personvernet.

Vi er alle sårbare både for at andre får tilgang til informasjon som kan misbrukes, og at man utsettes for svindel, og ikke minst at man blir feilinformert. Manglende digital forståelse gjør at man er særlig utsatt.

Jeg vil derfor avslutningsvis si at det er positivt at Datatilsynet satser på å bidra til økt kunnskap og interesse for personvernet. Jeg håper at Datatilsynet vil fortsette med det viktige arbeidet de gjør, og at vi kan se fram til gode vurderinger og ikke minst debatter rundt de problemstillingene som retten til personvern vil fordre framover.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Takk til saksordføreren. Jeg er også helt enig i de innleggene som er blitt holdt både fra Arbeiderpartiet og fra Senterpartiet.

Jeg er veldig glad for den jobben som Datatilsynet og Personvernnemnda gjør. Jeg har stor tillit til det, men jeg tror vi har store utfordringer foran oss når det gjelder å få sikret personopplysningene, slik at de ikke kommer på avveger, som representanten Nordlund var inne på, og de eksemplene som vi har sett før, men også når det nå åpnes, og ikke bare åpnes, men at det blir mer og mer kommersialisering av de dataene som blir samlet inn. Det mener jeg er en utfordring som jeg ikke helt ser løsningen på. Jeg vil utfordre regjeringen til å si litt om hvordan de tenker at dette skal ivaretas framover, for det er nok en realitet, slik noen av de tidligere talerne også var inne på, at det å få ansvaret for sitt eget personvern på nett er ganske vanskelig. De fleste av oss er ikke kompetente til det, sjøl om vi anser oss for å være ganske oppegående. Noen har langt mindre digital kompetanse og er langt mer sårbare enn andre for å bli utsatt for feil, bli lurt og svindlet, men også når det gjelder å kunne vurdere hvordan opplysninger som man sjøl etterlater seg, skal kunne bli brukt kommersielt, og hvordan man skal regulere dette, slik at det ikke går ut over personvernet, eller at man kommer i en utvikling som det er vanskelig å se på forhånd, men som kan være veldig uheldig.

Jeg vil gjenta dette, og kanskje særlig med oppmerksomhet rettet mot den generasjonen som er på alder med meg og oppover, som vil, mener jeg, trenge mer bistand og muligheter til kursing og opplæring for å kunne ivareta sine egne behov når det gjelder personvern og datasikkerhet. Også Datatilsynet sier at dette regelverket er ganske nytt og i tillegg komplisert og utfordrende å følge i praksis. Det er det nok ikke bare for tilsynsmyndighetene, men også for alle andre som skal bruke det, inklusiv alle privatpersoner.

Statsråd Linda Hofstad Helleland []: I dag behandler Stortinget en viktig melding, nemlig Datatilsynets og Personvernnemndas årsrapporter for 2019. Bruk av data, digitalisering, hvordan vi leverer ut personopplysningene våre – til sammen gjør alt dette at disse meldingene fra Datatilsynet blir viktigere og viktigere, fordi vi lever livet vårt i stadig større grad digitalt.

Jeg har lyst å slå fast med en gang at 2019 var et år med flere brudd på informasjonssikkerheten i skolesektoren og helsesektoren. Dette er selvsagt ikke akseptabelt. Det er ikke akseptabelt fordi dette er hendelser som kunne fått svært alvorlige konsekvenser for både barns sikkerhet og personvern og pasienters sikkerhet og personvern. En medvirkende årsak til hendelsene er manglende oppmerksomhet om og forståelse for personvernet. Jeg mener at åpenhet om feilene skal vi nå bruke som et grunnlag for læring og forbedring.

Barns personvern, både i skolen og ellers i samfunnet, er viktig. Jeg er glad for at vi har fått på plass en personvernkommisjon som bl.a. skal kartlegge hvordan bruk av sosiale medier påvirker barn og unges personvern.

Tidligere i år diskuterte vi i denne salen personvernutfordringer i lys av den enorme innsamlingen, analysen og handelen med personopplysninger som skjer når vi bruker apper og andre digitale tjenester. Det er nær sagt umulig for oss å forstå hvordan opplysninger om oss brukes, og hvem som bruker dem. Disse utfordringene er ikke noe vi i Norge kan håndtere på egen hånd. Våre opplysninger inngår i en global handel med personopplysninger. Vi må derfor jobbe sammen med våre partnere, særlig gjennom EØS-samarbeidet, for å ivareta norske borgeres personvern.

Jeg er glad for at Datatilsynet er en aktiv bidragsyter i det europeiske personvernsamarbeidet, og jeg er glad for at Norge har et så sterkt og tydelig datatilsyn.

Digitalisering av tjenester, både i offentlig og privat sektor, er viktig og nødvendig. Godt personvern skal bidra til at borgerne kan ha tillit til tjenestene. I digitaliseringssamarbeidet trenger vi et kompetent datatilsyn som kan være en relevant diskusjonspartner for teknologi- og tjenesteutviklingen. Derfor er jeg glad for at vi har fått på plass en regulatorisk sandkasse for personvern og kunstig intelligens, slik at vi kan dra nytte av erfaringer som gjøres ved bruk av data.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) []: Jeg er helt enig med statsråden i at data blir viktigere og viktigere. Det er i dag så godt som umulig å leve et normalt liv uten å legge igjen betydelig med digitale spor eller bli avkrevd en lang rekke opplysninger, også fra det offentlige, digitalt.

I årsmeldingen framgår det at det er flere saker enn før med alvorlige brudd på gjeldende regelverk. Statsråden var selv inne på det i sitt innlegg, og hun valgte å være veldig tydelig i sitt syn på det: Det er ikke akseptabelt. Jeg deler den oppfatningen.

Spørsmålet er: Hvilke endringer har regjeringen nå gjort på bakgrunn av de opplysningene som kommer fram i den rapporten vi har til behandling?

Statsråd Linda Hofstad Helleland []: Jeg takker for at representanten setter problemstillingen på dagsordenen i Stortinget. Dette har ingen kvikkfiks-løsning. Vi må jobbe bredt – og ikke minst med, som flere av talerne har vært inne på, hva vi selv, som innbyggere, kan bidra med for vår egen sikkerhet. Men først og fremst handler dette om det jeg var inne på i innlegget mitt også, at her må vi jobbe internasjonalt.

Globale plattformselskaper tilbyr tjenester tilsynelatende gratis, men brukerne betaler med personopplysninger. Det å få på plass et regelverk som sikrer norske borgere i større grad, kan ikke Norge gjøre alene. Det er OECD som står i spissen for det. Samtidig har EU satt i gang en prosess for å utvikle ny lovgivning. Fra regjeringens side har vi sendt en henvendelse til EU, der vi har gitt innspill til EUs forslag om ny regulering av digitale plattformer. Vi har også vært tydelige på at vi ønsker å være til disposisjon for å bidra i dette arbeidet.

Eirik Sivertsen (A) []: Det er prisverdig at statsråden har et internasjonalt engasjement i en global utfordring – det synes jeg er viktig. Men mitt spørsmål handlet ikke om de globale utfordringene. Mitt spørsmål handler om – og takk for skrytet for å ha satt problemstillingen på dagsordenen, det er det ikke jeg som har gjort, det er det Datatilsynet som har gjort – saker der det er alvorlig brudd på dagens regelverk. Det gjelder kommuner, men det gjelder også staten, som er regjeringens ansvar. På bakgrunn av de bruddene som er gjort av underliggende etater i regjeringen, hvilke endringer har regjeringen gjort for å unngå at den ikke-akseptable situasjonen, som statsråden karakteriserte det som, skal gjentas? Hvilke endringer har regjeringen gjort på bakgrunn av de bruddene som er rapportert?

Statsråd Linda Hofstad Helleland []: Da jeg ga ros til representanten for å sette det på dagsordenen, mente jeg i debatten om Datatilsynets årsmelding. Men overfor de internasjonale selskapene handler det jo om et internasjonalt arbeid.

Når det gjelder det som også årsmeldingen påpeker knyttet til pasienter og knyttet til elever, er det Datatilsynet som i stor grad som tilsynsmyndighet har gitt anbefalinger om hvordan etatene skal kunne følge opp og rette opp de feilene som er gjort. For her er det gjort feil som ikke skal skje, og det er skolene selv som står til ansvar for det systemet de har. Det vi gjør fra regjeringens side, er å legge til rette for og støtte og bistå i hvordan man kan unngå at feilene skjer igjen. I skolen har vi nå utarbeidet en digital strategi, sånn at man skal få en styrking og fjerne seg fra den sårbarheten som er.

Eirik Sivertsen (A) []: Det er fint at man har en digital strategi for skolene, det er et kommunalt og fylkeskommunalt ansvar. Men la meg være helt konkret, da: Det har også vært brudd i helsetjenesten, i spesialisthelsetjenesten. Hvilke endringer har regjeringen gjort, eller mener statsråden at regjeringen bør gjøre, som følge av de rapporterte bruddene på dagens regelverk, som ikke er akseptable?

Statsråd Linda Hofstad Helleland []: Det tror jeg representanten er innforstått med, at de feilene som er begått, retter man opp, og så er det de ulike etatene som er ansvarlig for å sørge for systemer som gjør at disse feilene ikke skal oppstå igjen.

Karin Andersen (SV) []: Det vi har behov for å få vite, er hva slags systematikk regjeringen har når de får meldinger om at det foregår feil i håndteringen av så alvorlige saker. Det gjelder personvern denne gangen, det kan gjelde andre ting andre ganger. Da handler det selvfølgelig om at noen skal rette opp akkurat den feilen, men poenget her er hva slags systematisk arbeid som settes i gang for å gå igjennom, slik at denne typen feil ikke skjer igjen. Det er det vi er ute etter nå, at man ikke bare individualiserer disse feilene. Det kan godt hende at det noen ganger er individuelle feil som gjøres, men noen ganger er det også svakheter i systemet, som regjeringen må ta ansvar for å sørge for ikke er der. Det er det Stortinget ønsker å få beskjed om.

Statsråd Linda Hofstad Helleland []: Jeg svarer igjen: Det er etatene som følger opp at det ikke skal skje igjen. Det er også Digitaliseringsdirektoratet, som vi har fått på plass, som følger opp at de feilene som begås, skal man lære av, og som sørger for at man har systemer som gjør at de feilene ikke skjer igjen. Et eksempel er fra ID-porten, der det oppsto faktiske feil. Der satte Digitaliseringsdirektoratet kriseberedskap for rett og slett å sørge for å informere de som var berørt, følge opp at systemet fjernet feilene, og sørge for at det ikke skal skje igjen. Man jobber på et veldig bredt felt, og det er det vi har Digitaliseringsdirektoratet til, som jeg mener gjør en veldig god jobb. Og vi har tilsynet som er med og avdekker de feilene.

Karin Andersen (SV) []: Statsråden nevnte i innlegget sitt også kunstig intelligens og at det nå er en digital sandkasse, som det kalles, for å utvikle det. Da er mitt spørsmål: Hvordan ivaretar staten at det som utvikles, brukes til samfunnsnyttige formål, at interessene til ulike befolkningsgrupper blir ivaretatt og f.eks. heller ikke skadet? Det er jo viktig at den utviklingen som skjer på det området nå, ikke bidrar til økende forskjeller eller til at f.eks. det bare er ting som er nyttige og morsomme for menn, men kanskje ikke like bra for kvinner, som blir utviklet. Hvordan styres dette arbeidet slik at det er samfunnsnyttige ting som kommer ut av det, og at det ikke bare er kommersielt interessante ting som kommer ut av det?

Statsråd Linda Hofstad Helleland []: Den regulatoriske sandkassen som Datatilsynet åpner 1. desember, skal også være et bidrag til å vise hvordan kunstig intelligens kan hjelpe oss til å løse store utfordringer, og hvordan vi bruker data. Da gjelder det også personopplysninger. Sandkassen skal være et sted der man kan eksperimentere med data, utforske regelverkets handlingsrom i trygge omgivelser og under kyndig veiledning.

Vi ønsker fra regjeringens side å legge til rette for at det skjer innovasjon og utvikling av personvernvennlige teknologiske løsninger, og da mener vi at hvis det ikke er tillit i folket til hvordan personopplysningene og dataene brukes, vil det heller ikke være tillit til at det offentlige kan bruke disse dataene. Så det er helt grunnleggende at vi får på plass resultater for hvordan man kan bruke det på en forsvarlig måte.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Torill Eidsheim (H) []: Fleire har peikt på personvern og innsamling av data som viktig og òg utfordrande. Det er store mengder data som blir behandla, og det er òg sensitive opplysningar. Det krev god merksemd på og forståing av personvern og informasjonssikkerheit. I komiteen sine merknader blir nettopp dette understreka gjennom at ein viser til verdien av eit godt samarbeid på tvers av landegrensene.

Rapportane viser til at internasjonalt arbeid er prioritert høgt av Datatilsynet. Kvifor? Jo, fordi hovuddelen av vårt nasjonale personregelverk er EU-regelverk som er gjennomført i norsk rett. Det er difor veldig viktig med ein tett og god dialog med personvernmyndigheiter i andre europeiske land, både for å følgje regelverkstolkingane der og ikkje minst fordi det gjev oss ei moglegheit til å påverke tolking og bruk av regelverket.

Kompetansebygging og samarbeid er viktig, likeins sanksjonar for brot på personvernforordninga og personopplysingsloven. Det er viktig og skal òg vere strengt. Plikta til å melde avvik har blitt betydeleg større. Det er noko som blir påpeikt i rapportane. Dette fører opplagt òg til ei auka saksmengde, og ei auka saksmengde på dette området er bra. Det viser at vi er på riktig veg.

Førebyggjande arbeid, rettleiing og dialog er òg ei viktig oppgåve for Datatilsynet, i tillegg til at Digitaliseringsdirektoratet og Personvernombodet har ei veldig sentral rolle i det nye personregelverket vårt.

Stein Erik Lauvås (A) []: Det var ikke meningen å forlenge debatten, men jeg sitter og hører bl.a. på replikkordskiftet, og jeg reagerer litt på at det er en fullstendig mangel på forsøk på å svare ut de spørsmålene som kommer, og det på et tema som statsråden selv fra Stortingets talerstol sier er svært, svært viktig og er prioritert å holde orden på. Jeg får oppfordre statsråden en gang til. Hvis hun står uten svar på spørsmålet, må hun heller si det. Derfor spør jeg en gang til fra Stortingets talerstol: Hva har regjeringen tatt for grep, bl.a. på bakgrunn av de feilene som ble avdekket i Helse Sør-Øst?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Votering, se tirsdag 24. november

Sak nr. 4 [15:23:43]

Innstilling frå kommunal- og forvaltningskomiteen om Endringar i burettslagslova mv. (rett til å setje opp ladepunkt for elbil, samanslåing av eigarseksjonssameige) (Innst. 78 L (2020–2021), jf. Prop. 144 L (2019–2020))

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Torill Eidsheim (H) [] (ordførar for saka): Denne saka omfattar forslag til tre endringar knytte til burettslagslova, eigarseksjonslova og bustøttelova. Proposisjonen inneheld forslag om å senke kravet for å kunne slå saman to eller fleire eigarseksjonssameige frå semje til to tredels fleirtal på årsmøtet. Formålet med dette forslaget er å gjere det enklare for eigarseksjonssameige å slå seg saman til meir formålstenlege driftseiningar. Proposisjonen inneheld òg forslag til enkelte tekniske endringar i bustadbyggjelagslova og bustøttelova. Desse to endringane stiller ein samla komité seg bak.

I proposisjonen fremjar departementet òg forslag om å innføre ein ny regel i burettslagslova. Føresegna vil gje deleigarar i burettslaget rett til på visse vilkår å setje opp ladepunkt for elbil. Bakgrunnen for dette er både at ein har sett ein auke i konfliktsaker knytt til etablering av ladepunkt, og at Stortinget under behandlinga av eigarseksjonslova i 2017 vedtok å gje seksjonseigarar med samtykke frå styret rett til å etablere ladepunkt for elbil og ladeklare hybridar. Burettslagslova har ikkje hatt reglar om lading av elbil.

Fleirtalet i komiteen meiner at infrastruktur for lading er grunnleggjande viktig for å kunne nå målet om at alle nye bilar er fossilfrie innan 2025. Lading av elbil heime må kunne vere oppnåeleg anten ein bur i einebustad eller ein bur i leilegheit. Kostnadene til ladeinfrastruktur er det derfor nærliggjande at må liggje til alminneleg forvaltning. Det er grunn til å understreke at styret skal ha avgjerdskompetansen, og skal då sikre saklegheitsvurdering for både medhald og avslag.

Det er sett ei grense, ei retningsgjevande grense, på 50 000 kr for å sikre at urimeleg store kostnader ikkje skal kunne påleggjast medlemene i burettslaget. Departementet føreslår her å presisere den tilsvarande føresegna i eigarseksjonslova.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Det er et mål å stoppe salget av biler med fossile energibærere i 2025. En forutsetning for dette er en velutbygd ladeinfrastruktur over hele landet.

Arbeiderpartiet støtter lovendringene i borettslagsloven. Vi er enig i departementets vurdering om at dersom det finnes, eller innenfor et rimelig tidsrom blir planlagt for, et fullgodt tilbud om å lade på en felles ladestasjon i sameiet eller borettslaget, er det å anse som saklig grunn til å nekte den enkelte å sette opp et privat ladepunkt.

Det kan i noen tilfeller bli svært høye utgifter for den enkelte å bygge ut tilfredsstillende ladeløsninger, oppgradere strømforsyningen osv. Når kostnadene overstiger halvparten av grunnbeløpet i folketrygden for den enkelte andels- eller seksjonseier, om lag 50 000 kr, vil det foreligge saklig grunn for styret til å nekte, men det må likevel gjøres en konkret vurdering der kostnadene vurderes mot andre relevante momenter. Det kan derfor foreligge saklig grunn til å nekte både når kostnadene for den enkelte er høyere, og når de er lavere enn halvparten av grunnbeløpet.

Utbygging av strømnettet for å håndtere et økende antall elbiler er i fellesskapets interesse. Vi må vurdere hvordan nettleverandørene kan bidra til å finne kostnadseffektive løsninger, og løsninger som deler kostnadene rettferdig mellom abonnentene. Videre vil vi påpeke at enkelte kommuner og fylkeskommuner har støtteordninger for etablering av elbillading i sameier og borettslag. Dette er viktige supplement for å få forsert utbyggingen.

Til slutt vil jeg vise til vår styrking av Klimasats-ordningen i vårt alternative budsjett for neste år.

Helge André Njåstad (FrP) []: Framstegspartiet er bilistane sitt parti – det trur eg dei fleste har fått med seg – og me er opptekne av å leggja til rette for både elbilistar og andre bileigarar, slik at dei kan ha bilane sine der dei bur.

Det som er litt merkeleg i denne saka, er at her legg ein opp til eit system der alle skal vera med og betala for infrastruktur – både dei som treng det, og dei som ikkje treng det. Til og med dei som ikkje har bil, skal etter forslaget frå fleirtalet vera med og betala ein del av rekninga, faktisk opptil 50 000 kr, for noko dei ikkje treng eller har nytte av. 50 000 kr er mykje, og det er urimeleg å leggja den kostnaden på folk som kanskje ikkje har bil.

Framstegspartiet si haldning i saka er at me skal sørgja for at ein har lov til å få den infrastrukturen ein treng, men dersom ein etablerer han, får dei som har nytte av det, betala sjølve. Difor har me eit forslag om at Stortinget ber regjeringa fremja forslag til endringar i dei to lovene,

«slik at alle ekstrautgifter knyttet til installasjon av ladepunkter, vedlikehold eller oppgradering av strømnettet kun skal finansieres av de boenheter som benytter seg av ladepunkter, slik at dette ikke skal belastes hele borettslaget eller sameiet».

Prinsippet vårt er veldig enkelt: Skal dette betalast i fellesskap av alle, må absolutt alle òg vera einige. Det held ikkje at eit styrevedtak eller eit fleirtal avgjer saka. Det viser me til i forslag nr. 3 frå oss:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endringer i burettslagslova og eierseksjonsloven slik at installasjon av ladepunkter på fellesområder knyttet til borettslaget eller sameiet kun skal belastes alle boenheter dersom alle boenheter er enig i dette.»

Me synest vår tilnærming er meir logisk og rettferdig. Eg er redd det kan koma masse problematiske saker i kjølvatnet av dette. Me veit at veldig mange elbileigarar synest ladinga tek for lang tid. Dei vil ha hurtigladarar. Det kjem til å koma masse initiativ om å oppgradera straumnettet. Kven skal ta den rekninga? Det kjem til å bli mange konfliktsaker i dei ulike sameiga og burettslaga framover. Difor synest me at fleirtalet her ser litt for lett på å belasta alle kostnader for infrustruktur som kjem nokon til nytte, og grensa på 50 000 kr er for høg til å belasta ei enkelt bueining for noko som dei verken treng eller har ønske om. Difor er me veldig tydelege på at prinsippet her er at skal alle betala, skal alle òg vera einige. Difor anbefaler me at ein stemmer for dei tre forslaga Framstegspartiet har sett fram i saka, og eg tek dei opp.

Presidenten: Da har representanten Helge André Njåstad tatt opp de forslagene han refererte til.

Willfred Nordlund (Sp) []: Forslaget om å gi eiere i borettslag og sameier rett til å sette opp ladepunkt for elbil har skapt mange reaksjoner, og de fleste henvendelsene og motforestillingene handler om kostnader knyttet til utbygging av infrastruktur. Når en enkeltpersons individuelle rett til å kreve ladekapasitet der man bor, skal kunne pålegge samtlige eiere en økt kostnad i form av investeringer i utvidet strømnett, eventuelt etablering av fellesanlegg for lading, melder mange en bekymring for kostnader knyttet til dette.

I forslaget fra regjeringen presenteres det noen veiledere for hvilke grunner som kan begrense retten, men avgjørelsen skal, altså etter regjeringens forslag, baseres på styrets skjønnsvurdering. I forslaget settes det ingen maksgrense, som noen tidligere talere forsøker å gi inntrykk av, men kun en veiledende grense på 50 000 kr. Det betyr at det kan bli mer, og det kan også bli mindre.

Senterpartiet ønsker utbygging av ladekapasitet til elbil og mener det er et reelt behov for å få på plass flere ladere både i tilknytning til private boliger og langs veiene. Vi støtter å utvide retten til å sette opp ladepunkt på egen plass såframt det skjer innenfor tilgjengelig kapasitet og med nødvendige sikkerhetshensyn, og så lenge kostnaden dekkes av eieren selv.

Vi er dog skeptiske til at styret skal kunne påføre den enkelte boenhet en økt kostnad i form av økt fellesgjeld uten at årsmøtet i borettslaget eller sameiet skal kunne overprøve denne avgjørelsen. Behovet for å utvide ladekapasiteten er høyst reell, men samtidig taler grunnleggende demokratiske prinsipper for at årsmøtet ikke skal kunne overprøve det. Med det utgangspunktet ville det vært veldig problematisk dersom retten til å ta avgjørelsen om eventuelle investeringer flyttes fra årsmøtet til styret, som er det regjeringen foreslår.

Senterpartiet mener at dersom tiltaket vil påføre andre eiere økte kostnader, må det være opp til årsmøtet å ta stilling til investeringsprosjekter for borettslaget eller sameiet. Det er et demokratisk prinsipp. Vi støtter derfor ikke lovforslaget om at avgjørelsen skal flyttes fra årsmøtet til styret. Jeg vil dog samtidig understreke at det i hensynet til et eventuelt mindretall som ønsker å etablere en sånn ladeinfrastruktur, må etterstrebes at både styret og eieren finner løsninger som sikrer at beboere i borettslag og sameier skal kunne ha elbil.

Løsninger som dreier seg om felles ladepunkter på felles parkeringsplasser, kan i en del tilfeller være en løsning som både ivaretar behovet for økt ladekapasitet og medfører lavere investeringskostnader enn dersom retten skal gjelde for hver enkelt parkeringsplass. Det skal være mer gode grunner til å motsette seg løsninger som sørger for lademuligheter, såframt investeringskostnadene er akseptable sett opp mot borettslagets eller sameiets økonomi. Dette må vi klare å sørge for å få til sammen samtidig som vi ivaretar hensynet til demokratiske prinsipper og den enkeltes lommebok.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Skal vi nå målet om at vi skal fase ut de fossile bilene, må vi sikre at folk har mulighet til å lade. Vi som bor på landet og har eget hus, har ikke dette problemet. I byen, derimot, har mange dette problemet. Jeg har med forundring merket meg at mange diskuterer elbilbruk som et byfenomen, mens det faktisk er mye enklere utover i småbyene og på bygda.

Denne saken fikk vi til da vi behandlet eierseksjonsloven i 2017, som det ble sagt. Det litt pussige som skjedde da, var at vi i kommunalkomiteen fikk flertall i Stortinget, mens de som satt i energi- og miljøkomiteen, ikke fikk flertall når det gjaldt borettslag. Da ble det reist et representantforslag fra Heikki Holmås, Audun Lysbakken og Abid Q. Raja, som var initiativet til den saken vi nå har fått. Jeg er veldig glad for at loven kommer.

Jeg har selvfølgelig også fått henvendelser fra folk som mener at dette kan bli veldig dyrt. Jeg vil understreke at styret må vurdere det. Når det gjelder beløpsgrensen det er referert til, har regjeringen, sånn jeg oppfatter det, ikke satt en beløpsgrense – den må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Særlig der det er få andelseiere, vil det være et vektig poeng, for der kan summene bli store. Men det er viktig at man gjør fornuftige avveininger.

Det høres ut som om det kanskje ikke er konflikter i dag; jeg kan love at det er det. Det er mange som ønsker å sette opp slik elbillading i dag, men ikke får det fordi det ikke er lovregulert. Jeg tror også at det kan bli konflikter rundt disse sakene, og da er det jo viktig at det er klarere regler enn det er nå, og at man selvfølgelig tar fornuftige hensyn. Men det påligger også oss som storting et stort ansvar for å sørge for at det er sentrale støtteordninger for å få dette gjennomført. I vårt budsjett foreslår SV 250 mill. kr til dette formålet, nettopp for å sikre mange av de borettslagene eller sameiene som trenger dette, men der det blir dyrt, og der man ikke får det til, kanskje fordi man har noen å ta hensyn til, som man tar hensyn til.

Hvis man ønsker å få dette til, må staten bidra utover at man nå får et lovverk på plass. Det håper jeg alle partier bidrar til, for det er nødvendig.

Statsråd Nikolai Astrup []: Regjeringen har mål om å halvere utslippene fra transportsektoren innen 2030. Det er avgjørende for å nå bærekraftsmålene, det er avgjørende for å nå klimamålene, og det er avgjørende for at vi skal være et lavutslippssamfunn i 2050. For å nå disse målene må flere velge nullutslippskjøretøy. Ambisjonen er at alle nye personbiler og lette varebiler skal ha null utslipp i 2025.

Norsk elbilpolitikk er en suksess. For fem år siden var under én av fem biler som ble solgt i Norge, en elbil. I 2020 er mer enn annenhver nye bil en elbil. Norge har den høyeste elbilandelen i verden. Hovedgrunnen til denne suksessen er regjeringens avgiftspolitikk, som sikrer at det lønner seg å velge nullutslippsbiler. Tilgangen på offentlig tilgjengelig hurtigladestasjoner over hele landet er også viktig for at folk velger å kjøpe elbil.

Selv om forholdene ligger godt til rette for at vi skal nå målet om at alle nye biler i 2025 skal være nullutslippsbiler, mener jeg det er potensial for å gjøre det enda enklere for folk å velge en ladbar bil framfor en fossildrevet bil. I dag kan et styre eller en generalforsamling nekte en andelseier å sette opp et ladepunkt på sin parkeringsplass også når andelseier betaler selv. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har mottatt flere henvendelser fra andelseiere som ønsker å skaffe seg elbil, men som ikke får sette opp ladepunkt, uten noen saklig begrunnelse. Regjeringen mener dette er uheldig, og foreslår derfor å endre borettslagsloven slik at den enkelte beboer som utgangspunkt får en rett til å lade der de bor.

Jeg vet at det i noen tilfeller kan bli kostbart å tilrettelegge for ladepunkt. For å unngå de mest urimelige tilfellene har vi foreslått at styret kan si nei til ladepunkt etter en konkret vurdering, hvor kostnadene kan være et sentralt moment. Borettslag er forskjellige, og det er derfor viktig at styret får en viss adgang til å vurdere de lokale forholdene.

Regjeringen foreslår også endringer i eierseksjonsloven som vil gjøre det enklere å slå sammen to eller flere sameier til ett sameie. Vi ser at sameier i dag ofte organiseres som mindre enheter enn det som er til det beste for de fremtidige beboerne. Det kan føre at fremtidige beboere går glipp av stordriftsfordeler, som lavere kostnader til drift og vedlikehold.

Dagens krav om at det må gis samtykke fra den enkelte seksjonseier, gjør det nesten umulig å slå sammen større sameier. Det er ressurs- og tidkrevende å innhente samtykker, og én seksjonseier kan alene stoppe en sammenslåing som et flertall ønsker. Regjeringen foreslår derfor å redusere kravet til to tredjedels flertall. Forslaget vil åpne for at flere sameier kan organisere seg på en måte som er mer hensiktsmessig. Jeg oppfatter at en samlet komité er enig i forslaget, og det er jeg glad for.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Helge André Njåstad (FrP) []: Eg var litt inne på det i innlegget mitt – burettslag eller sameige som har behov for hurtiglading, og der ein ønskjer å gjera ei investering. Eg har eit konkret eksempel frå denne byen: Det er eit styre som ønskjer å investera 500 000 kr for å gå frå vanleg lading til hurtiglading, og som meiner at dette er normalt vedlikehald, og at dette skal belastast alle bebuarane. Det er sjølvsagt nokon som ikkje treng dette, og som meiner at det er urimeleg at felleskostnadane skal stiga med 40 pst.

Eg lurer på om statsråden ser på hurtiglading som naturleg vedlikehald, eller om det er noko som ligg utanfor det.

Statsråd Nikolai Astrup []: Hurtiglading har en kostnad som gjør at styret kan definere det som noe annet enn et ordinært ladepunkt, som jeg oppfatter er det lovforslaget inkluderer. Dette handler om å gi den enkelte andelseier en rett til å sette opp ladepunkt innenfor noen begrensninger, og at et flertall ikke kan nekte et mindretall å gjøre det. Men hurtiglading forutsetter en helt annen type infrastruktur, så styret vil ha mulighet til å avslå et forslag om det i dette tilfellet.

Helge André Njåstad (FrP) []: I den konkrete saka eg viste til, er det motsett: Styret ønskjer å bruka midlane til fellesskapet til å setja opp ein hurtigladar, mens enkelte medeigarar meiner at dette ligg utanfor. Korleis vil både dagens regelverk og det framtidige regelverket regulera sånt? Vil hurtiglading bli sett på som noko ein kan bruka lova til å gjennomføra med eit styrevedtak, eller blir det kravd at alle skal vera einige når alle skal vera med og betala for ei hurtigladingsinvestering?

Statsråd Nikolai Astrup []: Min forståelse er at dette lovforslaget omfatter ladepunkt, ikke hurtigladepunkt. Jeg vil derfor si at dette lovforslaget nok ikke kan anvendes til å etablere hurtigladepunkt til den enkelte beboer, men ladepunkt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Votering, se tirsdag 24. november

Sak nr. 5 [15:44:37]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Endringer i vannressursloven og energiloven mv. (administrative reaksjoner og sanksjoner) (Innst. 62 L (2020–2021), jf. Prop. 100 L (2019–2020))

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Liv Kari Eskeland (H) [] (ordførar for saka): Me handsamar i dag innstillinga frå komiteen om endringar i vassressurslova og energilova – administrative reaksjonar og sanksjonar.

Først har eg lyst til å takka komiteen for eit svært godt og smidig samarbeid i saka, spesielt inn mot slutthandsaminga, der det vart oppdaga forhold som burde vore varetekne gjennom arbeidet, og som me fekk innlemma på ein god og smidig måte i komiteen sitt arbeid.

Så til proposisjonen, som inneheld framlegg til endringar i fem lover på energi- og vassdragsområdet. Det vert føreslått nye og endra avgjerder om administrative reaksjonar og sanksjonar i vassressurslova, vassdragsreguleringslova, energilova, lov om elsertifikat og havenergilova i tråd med føringar i Prop. 62 L for 2015–2016 og endringane i forvaltningslova i 2016.

Det vert føreslått heimel til å gje forskrift om ei øvre ramme for individuell utmåling av gebyr og om faste satsar i enklare saker. For ilegging av gebyr for føretak vert det føreslått eit tilnærma objektivt ansvar i tråd med forvaltningslova. Det vert òg føreslått ein ny heimel for administrativ inndraging av ulovleg utbytte ved brot på vassressurslova, vassdragsreguleringslova, energilova og havenergilova. Det vert vidare føreslått nye avgjerder om fem års forelding av tilgangen til å ileggja gebyr og inndraging av ulovleg utbytte og klargjering i reglane om tilbaketrekking av konsesjon. Det vert òg føreslått auka og harmoniserte strafferammer i lovene og heimel for straff ved brot på havenergilova. Saka har vore på høyring, og komiteen har fått skriftlege høyringsinnspel.

Utnyttinga av vassressursane ved produksjon av fornybar energi er ein viktig samfunnsverdi. Det gjev fornybar kraft, og vasskrafta vert ein stadig viktigare ressurs i balansering av kraftsystemet, der ny produksjon ofte ikkje er regulerbar, som sol og vind.

Kraftverkseigarane vil til kvar tid søkja å drifta kraftverka med omsyn til dei krava som gjeld, men store, naturlege og uføreseielege variasjonar i driftsvilkåra kan gjera at dette vert krevjande, og det vil i mange tilfelle føre til eit etter forholda for stort tap av kraftproduksjon om ein på alle nivå må imøtekoma moglege ekstreme hendingar i framtida, som t.d. flaum og tørke. Me har difor presisert i merknadene at eit objektivt ansvar skal gjerast gjeldande ved særleg grove og aktlause brot på regelverket.

Det er eit breitt fleirtal som no legg fram innstillinga, og eg ser fram til gode innlegg i salen i dag.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Senterpartiet ser behovet for samordning av bestemmelsene om reaksjoner og sanksjoner på dette området, i tråd med endringene i forvaltningsloven, og mener forslaget til endring stort sett er uproblematisk.

Men det er likevel ingen enkel sak. Senterpartiet merker seg og deler det prinsipielle synet som er fremmet av flere av høringsinstansene i denne saken. Særlig er man kritisk til å øke adgangen til å ilegge reaksjoner og sanksjoner når man samtidig senker terskelen for når disse kan ilegges.

Senterpartiet er også skeptisk til den administrative adgangen til inndragning som er foreslått, som tilsynelatende allerede er tilfredsstillende hjemlet i annen relevant lovgivning. Senterpartiet støtter for øvrig også høringsuttalelsen fra Advokatforeningen, som påpeker at energiproduksjon, energitransport og annen virksomhet innen energi- og vassdragssektoren er virksomheter som i betydelig grad er utsatt for påvirkning fra ekstremvær og naturhendelser. Det en i praksis foreslår, er å sette terskelen for ansvarsfrihet urimelig høyt. Avbrudd som følge av naturhendelser, utover det anleggene med rimelighet kan forventes å være dimensjonert for, bør ikke medføre overtredelsesgebyr. Senterpartiet deler det synet.

Senterpartiet er videre kritisk til at sanksjonsmidlene foreslås skjerpet eller utvidet, samtidig som det foreslås å lette på kravet til utvist skyld for å kunne sanksjonere regelstridig adferd. Dette gjelder særlig for overtredelser foretatt av foretak, hvor det foreslås at overtredelsesgebyret skal kunne ilegges på objektivt grunnlag uten at det stilles krav til uaktsom eller forsettlig opptreden. De foreslåtte lovendringene legger med andre ord og samlet sett opp til en utvikling i retning av strengere sanksjoner, men også lavere terskel for å ilegge disse.

Det er en utvikling vi i Senterpartiet er kritisk til, og vi har derfor konkludert med at vi ikke støtter de konkrete lovendringene som foreslås i proposisjonen, selv om vi anerkjenner behovet for en samordning.

Statsråd Tina Bru []: Lovverket på energi- og vassdragsområdet skal ivareta tungtveiende interesser av både allmenn og privat art. Konsesjoner og andre vedtak skal ivareta og sikre balansen mellom hensyn til miljø, arealbruk og klima, forsyningssikkerhet, samfunnsøkonomi m.m. Allmennpreventive hensyn tilsier at brudd på regelverket må kunne møtes med effektive sanksjoner mot den ansvarlige. Et velfungerende sanksjonssystem vil også motvirke konkurransevridninger som kan oppstå når aktører kan spare kostnader ved å bryte regelverket. Ved endringen i forvaltningsloven i 2016 ble det gitt en del føringer og anbefalinger om hvordan regelverket om administrative reaksjoner i særlovgivningen bør utformes. I tråd med disse lovendringene og forarbeidene har departementet gjennomgått bestemmelsene om reaksjoner og sanksjoner i fem av lovene på energi- og vassdragsområdet.

Regjeringen foreslår endringer i bestemmelsen om overtredelsesgebyr ved brudd på energi- og vassdragslovgivningen. I tråd med forvaltningsloven skal individuelle utmålinger av gebyr gjøres innenfor en øvre ramme som blir fastsatt i lov eller forskrift. I tillegg gir lovforslaget hjemmel til å sette faste satser på overtredelsesgebyr i forskrift der gebyret ikke fastsettes individuelt. Dette bidrar til økt klarhet og forutsigbarhet for denne reaksjonsformen. I tråd med forvaltningsloven foreslås det et tilnærmet objektivt ansvar for foretak for ileggelse av overtredelsesgebyr. Dette gjør reaksjonsformen mer effektiv.

Det er også foreslått ny hjemmel for administrativ inndragning av ulovlig utbytte fra en overtredelse. Dette supplerer reglene om overtredelsesgebyr og benyttes også i lovverk på sammenlignbare områder. Slike hjemler er foreslått for vannressursloven, vassdragsreguleringsloven, energiloven og havenergiloven. Det foreslås noen mindre endringer i bestemmelse om tvangsmulkt og i bestemmelser om straff ved brudd på vannressursloven, vassdragsreguleringsloven, energiloven og lov om elsertifikater. Regjeringen foreslår en økning og harmonisering av strafferammene ut fra en sammenligning av straffenivået på tilsvarende rettsområder. Det foreslås en ny bestemmelse om straff ved brudd på havenergiloven.

I alle lovene er det foreslått en tydeligere angivelse av hvilke pliktbestemmelser som kan medføre overtredelsesgebyr, straff og inndragning. Dette gir større grad av konkretisering av hvilke lovbrudd som kan medføre slike reaksjoner.

Lovforslaget har vært på høring. Som det fremgår av proposisjonen, var de fleste høringsinstansene positive til en klargjøring og mer samordning av bestemmelsene om reaksjoner for brudd på bestemmelsene i de aktuelle lovene med de nye bestemmelsene i forvaltningsloven. Flere er positive til en mer enhetlig og mer forutsigbar behandling av saker om administrative reaksjoner. Noen var kritiske til at sanksjonsmidlene foreslås skjerpet eller utvidet, at det lettes på kravet til utvist skyld, til overtredelsesgebyrer for foretak og til en ny hjemmel for administrativ inndragning.

Jeg merker meg samtidig at forslaget har fått god støtte i innstillingen fra energi- og miljøkomiteen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Votering, se tirsdag 24. november

Sak nr. 6 [15:53:39]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Miljøkriminalitet (Innst. 68 S (2020–2021), jf. Meld. St. 19 (2019–2020))

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Ruth Grung (A) [] (ordfører for saken): Stortinget behandler i dag den første helhetlige saken om miljøkriminalitet. Regjeringen har foreslått 97 vurderingsforslag. Jeg må også få takke komiteen for et godt samarbeid.

Miljøkriminalitet rammer samfunnets fellesgoder, har lav oppdagelsesrisiko, og globalt er det den tredje største ulovlige økonomien. Internasjonal forurensingskriminalitet er raskt økende. Det gjelder særlig ulovlig handel med farlig avfall.

Komiteen mener at allmennprevensjon fortsatt skal prioriteres. Det gjelder målrettet informasjonsarbeid, veiledning og effektivt risikobasert tilsyn. Men lang saksbehandlingstid og relativt høy andel henleggelser svekker det allmennpreventive. Sanksjoner og straffenivå må hele tiden vurderes opp mot alvorlighet og det allmennpreventive. Økokrim har en viktig rolle, men saker bør fortrinnsvis følges opp lokalt. Derfor må politidistriktene bygge opp et sterkere fagmiljø på miljøkriminalitet.

Miljøkriminalitet, som ulovlig innførsel, kan ha store konsekvenser for naturmangfold og medføre betydelige samfunnsøkonomiske kostnader. Et viktig eksempel på det er lakseparasitten gyrodactylus salaris, som ble innført i Norge på 1970-tallet. Det har kostet Norge 4 mrd. kr i tap av laksefiske og reetablering av vassdrag.

Heretter vil jeg omtale noen av de områdene som Arbeiderpartiet mener bør prioriteres særskilt framover. Økokrim har i sin siste trusselvurdering framhevet profittmotiverte regelbrudd i avfallshåndteringen som svært alvorlig. Utnyttelse av svakheter i vår returordning for elektrisk og elektronisk avfall har resultert i en betydelig ulovlig eksport. Arbeiderpartiet mener vi trenger tydeligere tiltak for å hindre at avfallet kommer på avveier. Vi mener at produsentansvaret må styrkes, anleggene som mottar og bearbeider dette avfallet, må standardiseres, og brudd på regelverket må få større konsekvenser.

En annen stor utfordring er ulovlig skipsgjenvinning og opphugging i utviklingsland. Norge må øke innsatsen for å få flere land til å ratifisere Hong Kong-konvensjonen om sikker og miljømessig forsvarlig gjenvinning av skip.

Økokrim har de senere årene etterforsket mange store og alvorlige forurensningssaker om håndtering av farlig avfall. Det trengs tydeligere retningslinjer for kunnskapsbasert håndtering av ulike typer farlig avfall.

Vi må også styrke kontrollen med import av helse- og miljøfarlige produkter og kjemikalier. De har direkte betydning for helse og det ytre miljøet. Økende netthandel, mange små selskaper uten ansatte og manglende etterlevelse av produktregelverket gjør det ekstra utfordrende å stoppe import av ulovlige kjemikalier.

Med det tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet har fremmet sammen med SV og Miljøpartiet De Grønne.

Presidenten: Representanten Ruth Grung har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Miljøkriminalitet er et vidt begrep og rommer stort, som utslipp i oljesektoren, og smått, som brenning av ulovlig avfall på en gård. Emnet er sammensatt og komplekst. Senterpartiet synes det er bra at vi har fått den første meldingen noensinne om miljøkriminalitet, og vi håper det vil bidra til å sette miljøkriminalitet på dagsordenen samt bidra til økt kunnskap, forståelse og engasjement rundt emnet.

Meldingen beskriver Norges omfattende og strenge miljøregelverk, vår velfungerende miljøforvaltning og spisskompetansen på miljøkriminalitet vi finner i Økokrim, som bistår politidistriktene. Høyesterett har i tillegg de siste 20 årene bidratt sterkt til å framheve betydningen av effektiv allmennprevensjon for å forebygge miljøkriminalitet.

Miljøkriminalitet er alvorlig og krever et sammensatt virkemiddelapparat. Senterpartiet har merket seg at mange av forslagene i meldingen er på et «vurderer-stadium», og at det er langt mellom de helt konkrete forslagene som Stortinget er invitert til å ta stilling til.

Meldingen har imidlertid et sterkt fokus på skjerpelser, sanksjoner og straffenivå. For oss må målet med en straffeskjerpelse i denne sammenhengen være å få færre overlagte og/eller bevisste overtredelser av lovverket, ikke bare flere strenge domfellelser – særlig ikke i tilfeller hvor skyld og eventuelt forsett er mindre eller helt fraværende. På dette rettsområdet kan overtredelsene spenne fra det rent forsettlige og økonomisk motiverte til overtredelser som er forårsaket av en aktsom, men uheldig hendelse. En faktisk og rettslig gjennomgang av hvordan og hvor presist foreslåtte lovendringer treffer formålet og begrenser overtredelser, burde vært bedre synliggjort i arbeidet eller lagt fram med denne meldingen.

Senterpartiet vil påpeke at forebyggende arbeid, bl.a. gjennom veiledning, samarbeid, informasjon og informasjonsdeling, er noen av de viktigste tiltakene på området, noe som henger sammen med forvaltningens veiledningsplikt, men også for å kunne endre adferd og utvikle beste praksis i tråd med de kravene og det regelverket som gjelder.

Som det pekes på, er de viktige verdiene som rammes av miljøkriminalitet, at det er lav oppdagelsesrisiko, men store muligheter for økonomisk vinning – hensyn som gjør at allmennprevensjon er svært viktig. Det er imidlertid viktig for rettssikkerhetsperspektivet at mål og virkemidler henger sammen og framstår proporsjonale og ikke tilfeldige. Det endrer likevel ikke behovet for mulighet til å ilegge straff for de alvorligste lovbruddene på området. Men Senterpartiet frykter at regjeringen med denne meldingen er med på å vippe tyngdepunktet i tiltaksapparatet fra det forebyggende til rene straffetiltak. Det er en utvikling Senterpartiet har uttrykt skepsis til.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Arne Nævra (SV) []: Regjeringa skal ha kred for at denne stortingsmeldinga er utarbeidet, som den første i sitt slag.

SV er selvfølgelig helt enig i det meldinga sier om at miljøkriminalitet har lav oppdagelsesrisiko sammenliknet med andre former for kriminalitet. Mye av dette skyldes systemsvikt, og mye skyldes nedprioritering av alvoret i sakene. Delvis er det speilet gjennom straffereaksjonene og straffeutmålingen. Det er sånn samfunnet rangerer alvoret i en overtredelse eller kriminell handling.

Men hva så med virkemidler og tiltak i denne meldinga? Vi må også vedta noe her som virkelig hjelper og gir myndighetene redskap for å ta grep på naturens vegne, og der skorter det ganske mye. Det er lite i denne forslagsbunken til regjeringa – mye vurderinger, som også forrige representant nevnte. De gir ikke Miljødirektoratet eller Petroleumstilsynet nok muskler etter SVs mening, og ikke politi og påtalemakt heller.

Det er bra at regjeringa vurderer strammerammene og hvilke lovverk som skal anvendes. Den alminnelige strafferammen i naturmangfoldloven er bøter eller fengsel i inntil ett år. Det er bra når det står:

«En heving av strafferammene opp på samme nivå som blant annet økonomisk kriminalitet og vinningslovbrudd kan være nødvendig (…).»

Det antydes en økning av strafferammen til seks år, og det synes SV høres rimelig ut.

Ellers er det ganske interessant å observere at Senterpartiet og Fremskrittspartiet finner hverandre i merknader her som kan tyde på at de ikke akkurat ser på miljøkriminalitet som spesielt alvorlig. De skriver bl.a.:

«Disse medlemmer mener det må vises til noe mer enn bare en generell utvikling i retning av økte strafferammer på andre områder i samfunnet, og at dette bør innebære hvorfor andre forebyggende tiltak ikke er aktuelle.»

Det var jo også det forrige taler viste til. Dette er isolert sett et flott standpunkt som SV kan støtte. Men mener Senterpartiet, og spesielt Fremskrittspartiet, dette på andre områder også, at forebyggende tiltak må legges mer vekt på enn straff? Det er betegnende at denne holdningen bare gjelder miljøkriminalitet, så vidt jeg har erfart, på andre samfunnsområder.

Det foreslås å utrede nærmere å heve strafferammen for motorferdselloven, og det vurderes det samme for viltloven, naturmangfoldloven og kulturminneloven. Det synes SV er bra. Jeg har sett utallige eksempler på nødvendigheten av akkurat dette.

Med dette tar jeg opp forslagene nr. 19 og 20, som SV har fremmet sammen med Miljøpartiet De Grønne.

Presidenten: Representanten Arve Nævra har tatt opp de forslagene han refererte til.

Stefan Heggelund (H) []: Miljøkriminalitet er et relativt nytt kriminalitetsområde, men det er svært viktig og svært alvorlig, fordi det rammer våre fellesgoder. Miljøkriminalitet har foreløpig lav oppdagelsesrisiko, og konsekvensene av det kan oppdages langt senere og gjerne et helt annet sted enn der overtredelsen fant sted. Derfor er det arbeidet regjeringen nå har satt i gang, så avgjørende – den første meldingen om miljøkriminalitet. Som vi pleier å si: Det måtte en borgerlig regjering for å få det til!

Det er verdt også å takke for det samarbeidet vi har hatt i komiteen, for dette er selvfølgelig en sak som alle partier er opptatt av. I denne meldingen presenteres det altså for første gang en helhetlig politikk for å styrke innsatsen mot miljøkriminalitet, både nasjonalt og internasjonalt. Denne energi- og miljøkomiteen har jo vært på komitétur i andre land, hvor vi har sett hvor alvorlig miljøkriminalitet også er utenfor våre grenser, selvfølgelig f.eks. når det gjelder regnskog.

Innsatsen mot miljøkriminalitet nasjonalt og internasjonalt skal styrkes og dermed også redusere den negative påvirkningen denne typen kriminalitet har på klima og miljø. Vi legger grunnlaget for et langsiktig oppfølgingsarbeid på tvers av ulike sektorer, og i meldingen foreslås det ikke mindre enn 97 tiltak som regjeringen skal vurdere.

Miljøkriminalitet er lukrativt, det er den tredje største ulovlige økonomien i verden i dag, men så utrolig viktig at vi stanser. Derfor er dette banebrytende, helhetlige arbeidet viktig. Jeg takker komiteen for det gode samarbeidet og for at vi nå får denne meldingen gjennom i Stortinget.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Regjeringa la i vår fram stortingsmeldinga om miljøkriminalitet, som Stortinget i dag får gleda av å behandle og diskutere. Det er første gong det er lagt fram ei stortingsmelding om miljøkriminalitet, og eg er glad for at komiteen er einig i at det er bra at vi set det på dagsordenen, noko som fleire gjev uttrykk for både i innlegga i dag og i innstillinga.

Miljøkriminalitet skil seg frå annan kriminalitet på fleire måtar. For det første rammar miljøkriminalitet fellesgode som tilhøyrer samfunnet. Dei negative konsekvensane av miljøkriminalitet kjem i tillegg til den belastninga som følgjer med lovlege inngrep i, uttak frå og utslepp til naturen. Oppdagingsrisikoen er også låg. Det er eit stort spenn i aktørar og motiv. Kriminaliteten skjer i mange tilfelle ut frå eit ønske om økonomisk vinning, men også fordi folk ikkje har sett seg inn i regelverket, eller fordi dei rett og slett er ueinige i regelverket.

Regjeringa meiner det er viktig å motarbeide miljøkriminalitet på brei front med eit breitt spekter av tiltak. Førebyggjande arbeid er primærstrategien, då det beste sjølvsagt alltid er å forhindre at kriminalitet skjer i utgangspunktet. Myndigheitene kan gjere ein endå betre jobb med å informere om regelverk og om dei verdiane som regelverket er meint å vareta, også i samarbeid med organisasjonar og næringsliv. Når kriminalitet har skjedd, er det avgjerande at det vert avdekt, og at samfunnet reagerer på brotet på ein proporsjonal måte og ein formålstenleg måte.

Noreg har store utmarksområde, og det er krevjande å føre tilstrekkeleg oppsyn med dei. Tilsvarande krev det mykje ressursar å følgje opp at alle verksemder driv i samsvar med eit miljøregelverk. Både naturoppsyn og tilsyn med verksemder skjer på grunnlag av løpande risikovurderingar. I meldinga har vi identifisert nokre område der vi meiner at det er særleg behov for meir innsats. Vi skal òg sjå nærmare på korleis tilsynsverksemda er innretta, og styrkje samarbeidet på tvers av ulike myndigheiter for tilsyn og mellom politi og dei myndigheitene.

Vi meiner vidare at det er eit potensial for i større grad å ta i bruk teknologi for å avdekkje miljøkriminalitet. Det inkluderer f.eks. bruk av satellittar, dronar og kunstig intelligens. Allmennprevensjon er viktig på miljøkriminalitetsområdet, og straff vil nok i nokon grad vere nødvendig for å avskrekke andre frå å utøve miljøkriminalitet. Regjeringa meiner alvorleg miljøkriminalitet må følgjast opp i straffesporet.

Stortingsmeldinga består av ein omtale av tiltak mot miljøkriminalitet både nasjonalt og internasjonalt. Eg merkar meg at det internasjonale har fått litt mindre merksemd i innstillinga, men eg meiner likevel det er verdt å nemne her. Det er eit svært viktig arbeid. Miljøkriminalitet har store konsekvensar økonomisk for land på alle kontinent. Noreg bidreg vesentleg internasjonalt gjennom Interpol, gjennom regnskogarbeidet, gjennom bistandsarbeidet m.m. Så her skal vi klare å halde eit blikk mot både vår heimlege miljøkriminalitet og det vi kan gjere på den internasjonale arenaen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ruth Grung (A) []: Norge har et globalt ansvar for å hindre spredning av tungmetaller og andre miljøgifter. Blant annet elektronisk og elektrisk avfall består ofte av knappe ressurser, som er attraktive for omsetning og finansiering av internasjonal kriminalitet. Så spørsmålet er: Hva er de viktigste tiltakene man mener kan iverksettes i Norge for også å hindre at dette avfallet kommer på avveier?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Takk til representanten Grung for eit godt spørsmål.

EE-avfall er utvilsamt eit betydeleg problem, og det trengst både nasjonale tiltak og internasjonale tiltak. Vi har ein ganske utførleg omtale av det i meldinga. Men noko som er verdt å nemne, og som vi no jobbar med, er at vi skal styrkje regelverket for EE-avfall, slik at det vert tydeleg at det å ta med seg avfall som er innlevert til ordninga, ikkje er tillate, og at ein kan få straff eller andre sanksjonar. Det vert klarare krav til sikring av avfallet. Vi har i år, i samarbeid med Miljødirektoratet, styrkt tilsynet ved grenseovergangane bl.a. Vi har starta ein grundig gjennomgang av heile produsentansvarsordninga for EE-avfall, som vi no ventar på resultatet av.

Ulovleg, grensekryssande handel med EE-avfall er eit alvorleg problem, og vi deltek også internasjonalt gjennom arbeidet vårt i Baselkonvensjonen og for så vidt gjennom EU for å hindre den typen eksport av det som er både verdifullt avfall og tidvis også farleg avfall.

Ruth Grung (A) []: Jeg takker for svaret. Jeg tror jeg skal følge det opp, fordi det er veldig omfattende.

Men meldingen er også omfattende. Den har veldig mange spennende temaer, bl.a. netthandel. Statistisk sentralbyrå viser at vi har fått en femdobling av import fra 2010 til 2018. Det betyr at nordmenn bruker 60 mrd. kr på netthandel i året. Regelverket som er utarbeidet, er stort sett tilpasset fysisk import og ikke netthandel. Her er det mange kjemiske produkter og andre miljøgifter som det ikke er helt heldig at kommer inn i systemene våre. Hva blir de viktigste tiltakene for å få en reduksjon i importen av farlige kjemikalier og farlige miljøgifter?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Det kjem nok litt an på kva type produktkategori det er snakk om, og kor det vert handla inn frå. Det finst jo reglar rundt dette, men det er ingen tvil om at representanten har rett i at netthandel kan gjere det meir krevjande med kontrollar, f.eks., og oversikt. Og det føregår netthandel med produkt som kan vere farlege for den enkelte sjølvsagt, men òg for miljøet gjennom bruk av ulovlege kjemikaliar, då typisk utanfor EØS-området. Det føregår elles ein betydeleg handel med trua dyreartar og bestanddelar frå dei.

Eg trur ikkje det er nokon tvil om at dette er noko vi må følgje tettare opp i takt med at netthandelen veks. Eg trur ikkje at vi her, på same måten som ved ordinær handel, vil kunne avdekkje alt, men det er ingen tvil om at kontrollverksemd f.eks. vil vere føremålstenleg og vil kunne avdekkje noko.

Ruth Grung (A) []: Jeg takker igjen for svaret. Jeg ser at EU også har tatt opp dette temaet, men jeg tror at Norge er blant de landene som bruker relativt mest i forhold til befolkningen på netthandel, så det bør vi fange opp.

Det siste spørsmålet går på kommunene, for det er en utfordring at veldig mye areal blir bygd ut ulovlig. Det medfører også tap av natur. Jeg leste i meldingen at man ikke har etablert en veileder av nyere dato til plan- og bygningsloven om hvordan man skal følge opp slike ulovligheter. Det står også i meldingen at det er relativt lite som blir fulgt opp – at det er liten aktivitet knyttet opp mot ulovlig oppfølging av vedtak eller der man ser at det er byggerier som ikke burde vært der.

Spørsmålet er: Ser man for seg at det vil være et godt tiltak å lage en slik veileder?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Ja, det kan godt hende. Eg veit av erfaring at det er litt ulik praksis mellom kommunar og ikkje minst mellom fylkesmannsembeta, som gjerne har ansvaret for å følgje opp ein del ulovlegheiter, og det spørst også litt kva det er snakk om. Eg veit at det no er eit sterkare fokus – det er bra – på å følgje opp ulovleg bygging i strandsona f.eks. Særleg rundt Oslofjorden har ein no sett av meir ressursar til det og også gjeve pålegg om å rydde opp der det er gjort ulovlege inngrep.

No trur eg nok at hovudutfordringa for norsk natur er dei lovlege inngrepa, for det er klart det vert bygd ned svært mykje verdifull natur i Noreg som vert gjort i tråd med reglar og vedtak, men som det likevel kan vere grunn til å vere uroleg for. Men det er i alle fall slik at der det er ulovlege utbyggingar, bør ein følgje det nøye opp. Det vil av og til vere eit ressursspørsmål, men eg skal absolutt sjå på dette innspelet om rettleiing. Det trur eg er verdt å forfølgje.

Jon Georg Dale (FrP) []: Lat meg først takke for samarbeidet om denne saka, som representanten Heggelund omtaler som «banebrytende» – ikkje mindre!

Det er lagt stor vekt frå regjeringas side på det førebyggjande arbeidet som må til i denne typen saker, spesielt fordi det er krevjande å avdekkje delar av den miljøkriminaliteten som er beskriven i meldinga. Samtidig er det jo openbert at det kan vere krevjande å jobbe effektivt i det førebyggjande arbeidet utan berre å byggje opp nytt byråkrati. Spørsmålet er kva slags konkrete tiltak regjeringa har tenkt å setje i verk i det førebyggjande arbeidet.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Det er ingen tvil om at førebyggjande arbeid er både viktig og krevjande. Det har representanten rett i, og det er ikkje noko mål å byggje opp mykje ressursar i offentleg forvaltning for å gjere ting meir byråkratiske. Men eg trur nok vi alle har ein del å gå på, og mange av miljømyndigheitene har ein del å gå på når det kjem til å spreie informasjon.

For å ta eit nærliggjande eksempel: Når det gjeld ulovleg fiske av laks og sjøaure, varierer reglane noko i ulike delar av landet fordi det er ulik tilstand på bestandane osv. Det er klart at det er regelverk som ein forsøkjer å få ut så godt ein kan, og der ein gjerne gjev litt meir slakk i byrjinga enn etter nokre år, men ein bør i all hovudsak kjenne til reglane. Det er eitt eksempel på noko der det er viktig å informere godt, slik at folk i alle fall ikkje uforvarande driv med miljøkriminalitet. Det skal ikkje vere noko mål.

Jon Georg Dale (FrP) []: Dette har faktisk gått så langt at til og med SV har fått med seg at Framstegspartiet er oppteke av at ein må sanksjonere tydeleg og hardt også i denne typen saker, når nokon driv med kriminalitet. Samtidig er det sagt at det er krevjande å avdekkje, og difor er vi einige, som vi også har skrive i merknadene, om at det er viktig å jobbe godt i det førebyggjande arbeidet.

Men kan vi forvente at denne haldninga til straffer og sanksjonar ligg til grunn også i andre saker som regjeringa vil levere til Stortinget dei komande åra?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Det kan ein for så vidt, i den forstand at regjeringa er oppteken av at ein skal bruke straff som eit effektivt verkemiddel, når det er grunn til å tru at det er effektivt. Eg synest denne polemikken mellom SV og Framstegspartiet er interessant, men eg trur også det er grunn til å skjere litt igjennom, for det er jo ikkje slik at straff alltid er eit effektivt verkemiddel uavhengig av kva lovbrot det er snakk om. Eg trur f.eks. det er ganske stor forskjell på om det er ein viktig allmennpreventiv funksjon av straff, når det er snakk om økonomisk motivert kriminalitet, som på ein måte er kalkulert, og det er ofte det vi snakkar om her, og når det er snakk om alvorleg kriminalitet som vert gjord i affekt, f.eks. Då er nok det allmennpreventive i mindre grad ein relevant faktor.

Eg trur ein skal ha med seg det når ein diskuterer straffenivå. Vi har jo føreslått at vi skal vurdere å auke strafferammene noko på område som miljøkriminalitet, fordi vi meiner det er samanliknbart med økonomisk kriminalitet, vinningslovbrot. Vi ser at strafferammene er høgare der, og dette bør korrespondere.

Arne Nævra (SV) []: Det er vel knapt noe område innen norsk miljøforvaltning der det er større behov for å samarbeide over departementsgrensene enn innen skogforvaltningen. Når det gang på gang blir avslørt at rødlistearter og viktige leveområder blir hogd ut – med loven i hånd og med sertifikatet for bærekraftig hogst på innerlomma – så må det vel snart ringe noen bjeller. Kan statsråden tenke seg å ta initiativ til å opprette et nytt utvalg, eller i det minste sette seg ned med landbruksministeren og finne løsninger der både miljøbevegelsen, biologer og næringen sjøl kan enes om en sertifiseringsordning som alle kan stå bak, og som kan etterprøves av rettsvesenet i etterkant, en ordning som ikke er en bukken-og-havresekken-ordning, som mange ser på den nåværende som? Det strider jo egentlig mot vanlig rettsoppfatning slik som det er nå. Statsråden må nok være klar over det som skjer i norske skoger i dag.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg trur ikkje eg skal driste meg til å setje ned eit offentleg utval på sparket, her og no, men eg noterer meg innspelet frå representanten Nævra, og eg tek gjerne ein diskusjon med min kollega landbruksministeren om korleis vi kan sørgje for at dei ordningane vi har for berekraftig hogst, nyter allmenn tillit. Det er sjølvsagt eit mål at dei skal gjere det.

Eg er hjartans einig med representanten i at det er viktig å ha så god oversikt ein kan, og ta nødvendige omsyn til sårbare naturtypar når ein jobbar med tømmerindustrien. Vi må alltid bli betre på det, eg er einig i det, men å setje ned noko utval på sparket trur eg ikkje eg skal driste meg til. Eg vil likevel seie at det vert gjort mykje frå denne regjeringa si side for å sørgje for at vi varetek og sikrar viktige skogsområde, ikkje minst dei vesentlege ressursane vi bruker kvart år på frivillig skogvern, som er ei ordning som nyter stor tillit, som er populær, og som er ein suksess.

Arne Nævra (SV) []: Jeg takker for svaret, og jeg registrerer en veldig positiv holdning fra statsråden. Det tar jeg også med meg.

Men vern av skog er nå én ting. Vi har også de nitti prosentene som blir igjen etter at Stortinget har nådd sitt mål om 10 pst. vern, og hvordan det forvaltes. Jeg tror ikke vi trenger det som statsråden henviser til, verken droner eller kunstig intelligens, for å kunne registrere biologiske forekomster. Denne statsråden disponerer registreringskapasitet og biologisk viten gjennom sitt direktorat, og så har vi også et næringsdepartement, og vi har Landbruksdepartementet, som styrer hogst og høsting. Dermed er det på et vis en klassisk konflikt, det må vi innrømme. Det kan fort være et dilemma her mellom økonomiske interesser, næringsinteresser og naturens interesser. Det er jo derfor jeg har dette innspillet om at det bør settes ned et utvalg, og at vi kunne klart å få en løsning som miljøbevegelse og næring i langt større grad kan enes om.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg trur at det i alle fall må vere slik at vi jobbar systematisk med å kartleggje norsk natur, slik at vi veit kva tilstanden er, og kva vi finn kor. Denne regjeringa driv jo også systematisk arbeid med økologisk kartlegging, økologiske grunnkart, og har sett av betydelege ressursar til det også i budsjettet for neste år, nettopp slik at vi kan få den kunnskapen opp.

Så trur eg nok at representanten har rett i at sjølv om ein veit mykje, kan det likevel vere ulike meiningar og ulike interesser når det gjeld forvaltninga av det området, og slik vil det nok alltid vere. Eg trur nok det skal godt gjerast, sjølv med all den beste kunnskapen på jorda, at miljørørsla – i den grad den er einig i standpunkt – vert heilt einig med næringsinteressene i alle saker. Eg trur nok at av og til har ein litt ulike syn på risiko og på forvaltning, og det må vi nok leve med. Men vi er heldigvis eit demokrati, så dei meiningane kan vi bryte både her og i regjeringa.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Arne Nævra (SV) []: Da kan jeg komme litt inn på begrunnelsen for replikkordskiftet. Det er en god anledning. Jeg vil komme med dette hjertesukket og en sterk bekymringsmelding, ikke bare fra meg, men fra alle som følger med i norsk skogforvaltning med miljøpolitiske øyne.

I skogbruket ser det ut til at det meste er lov. Det finnes ikke miljøkriminalitet i skogbruket, tilsynelatende, om en skal tro antall politisaker. Omtrent alle saker med anmeldelse av hogst blir henlagt, dette til tross for at utallige hogster bryter med naturmangfoldloven. Hogstene i Follsjå-området i Notodden er en av dem. Det var ikke i strid med loven, til tross for at en rekke rødlistearter blir hogd ut. Skogbrukets egen sertifiseringsordning og egenkontroll fanget overhodet ikke opp det fagbiologer registrerte rett ved siden av.

Dette var i realiteten en slakt av skogbrukets egen registreringsmetodikk. Mediene slo det veldig stort opp, og det er oppsiktsvekkende at praksisen bare fortsetter. Når vil statsrådene snakke sammen? Det var det replikkordskiftet innebar. Når kan vi få en sertifiseringsordning som virkelig er bærekraftig og miljøvennlig og sikrer at viktige miljøverdier blir ivaretatt? Det er det store spørsmålet. Det hadde vært en stor fjær i hatten for statsråden om det var den sittende statsråden som tok det initiativet, og det ville bli veldig godt mottatt i miljøkretser. Det tror jeg statsråden er fullstendig klar over.

Det skal ikke være mulig for næringen å gjemme seg bak ikke-fungerende lovverk og ikke-fungerende sertifisering. Vi ser på landsbasis at bare rundt 20 pst. av skogen er igjen som ikke har vært flathogd, og vesentlig mindre i lavlandet Østafjells. I disse flathogstene forsvinner viktige leveområder og rødlistearter hver dag. Jeg har sjøl erfart og sett på nært hold hvordan tiurleiker er blitt utradert med loven i hånd. Det har ikke vært registrert. Rødlistearter har forsvunnet. Jeg har sett det på nært hold. Det er tatt vekk. Man har beklaget det. Man fulgte ikke med i timen. Det er ingen straff, ingen reaksjoner. Det blir henlagt. Naturvernforbundet har utallige saker på dette området.

Og dette godtar vi på et vis. Man tar ikke tak i det. Ingen av disse anmeldelsene har ført fram, på tross av at de synes som klare brudd på de forhold i PEFC-standarden som § 5 i bærekraftsforskriften i skogbruksloven viser til. De blir henlagt som intet straffbart forhold, hvis de blir anmeldt. Økokrims forståelse er visstnok at § 5 ikke kan brukes fordi den ikke inneholder en opplisting av straffbare forhold, men viser til den private PEFC-overenskomsten hvis innhold myndighetene ikke har kontroll over. Dette begynner å nærme seg en sirkelkonklusjon og en sirkelvurdering.

Jeg sier igjen: Jeg håper statsråden ser nærmere på dette.

Jon Georg Dale (FrP) []: Eg var eigentleg på veg ut av salen, men når SV nyttar denne anledninga, og statsråden dessverre lét seg lokke med på resonnementa i replikkvekslinga, i ei sak som trass alt handlar om miljøkriminalitet, til å trekkje fram lovleg regulert hogst innanfor ansvarlege rammer i heile skognæringa, og at det vert drege inn i konteksten miljøkriminalitet, må ein eller annan på dette huset reagere. For det er jo heilt rett, som representanten Arne Nævra seier avslutningsvis i innlegget sitt, etter å ha raljert over den lovlege aktiviteten i skognæringa, at når sakene vert melde, vert dei lagde bort som ikkje straffbare forhold. Det er fordi det ikkje er ulovleg å drive aktiv skognæring i dette landet, fordi det ikkje er ulovleg å føre ein skogpolitikk som bidreg til industrialisering og verdiskaping på den norske skogressursen – nettopp fordi det er den berekraftige forvaltinga som har skjedd i skognæringa gjennom generasjonar, som har vore grunnlaget for norske industrieventyr i over hundre år, og som faktisk er lovleg heimla, både gjennom dei rammene som skognæringa opererer innanfor, og gjennom dei ulike sertifiseringsordningane som skognæringa sjølv har.

Den problemstillinga som representanten Nævra reiser, burde statsråden avvist, for ho baserer seg ikkje på noko som minner om rot i verkelegheita. Når statsråden fyrst har sagt at han skal ta med seg dette, er det greitt, eg aksepterer det, men eg føreslår at han tek det med seg og hiver innspelet i søppelkassa.

Presidenten: Representanten Arne Nævra har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Arne Nævra (SV) []: Jeg skal være med representanten Dale på bærekraftig skogshogst – det skulle bare mangle. Der kan vi stå skulder ved skulder, når representanten Dale blir enig om hva som er bærekraftig hogst.

Det er et veldig relevant spørsmål jeg tok opp, for her snakker vi om brudd på naturmangfoldloven, men det er også flere andre lovverk inne i bildet. Det vi snakker om her, er fortolkning av lovverket, og det er også hvordan forskjellige lover blir satt opp mot hverandre.

Det er veldig viktig at regjeringa tar tak i dette feltet og ser nettopp de forskjellige lovverkene opp mot hverandre, ikke minst § 5, som jeg henviste til, og til naturmangfoldlovens plass i skogforvaltningen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Dermed er dagens kart ferdigbehandlet. Ber noen om ordet før møtet heves? – Møtet er hevet.

Votering, se tirsdag 24. november

Voteringer

Votering

Etter at det var ringt til votering, uttalte

presidenten: Da er Stortinget klar til å gå til votering.

Votering i sak nr. 1, debattert 19. november 2020

Debatt om utenriksministerens og klima- og miljøministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 17. november 2020)

Debatt i sak nr. 1

Presidenten: Presidenten vil foreslå at redegjørelsene til utenriksministeren og klima- og miljøministeren om viktige EU- og EØS-saker, holdt i Stortinget den 17. november 2020, vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.

Møtet hevet kl. 16.29.