Presidenten: Etter
ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir
begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til
medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå
at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til
inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Petter Eide (SV) [20:31:25 ] (ordfører for saken): Jeg vil
aller først be presidenten og representantene i salen om unnskyldning,
for jeg har rett og slett glemt at jeg skulle holde et innlegg som
saksordfører. Jeg har forberedt et helt annet innlegg. Jeg håper
vi kan løse dette på en annen måte.
Jeg tror dette er en sak der det
er konsensus om mange av forslagene, og intensjonen bak forslagene
deles stort sett av komiteen.
Men jeg har rett og slett glemt
å forberede meg på et saksordførerinnlegg, så jeg ber presidenten
om råd om hvordan vi skal løse det.
Presidenten: Representanten
Petter Eide trenger ikke å holde et langt innlegg. Han kan bare
si at han anbefaler innstillingen og ta opp de forslagene han er
delaktig i.
Petter Eide (SV) [20:32:17 ] : Ja. Da anbefaler jeg komiteens
innstilling og tar opp forslagene SV står sammen med Arbeiderpartiet
om.
Presidenten: Representanten
Petter Eide har tatt opp de forslagene han refererte til.
Maria Aasen-Svensrud (A) [20:32:41 ] : «Det handler om å prioritere
noe jeg synes er det aller viktigste – å bekjempe overgrep mot barn.»
Dette er ordene til Sylvi Listhaug, som ble gjengitt i VG 17. januar.
Men det ble med ordene. Aldri har det vært større avstand mellom ord
og handling hos en justisminister og en regjering.
Den manglende innsatsen fra regjeringen
er bakgrunnen for forslagene fra Arbeiderpartiet. De berører barnehusene,
politiet, helsevesenet, skolen og barnehagene. Forslagene vil gjøre
det bedre for barn som opplever å bli utsatt for vold eller overgrep.
Dessverre får vi ikke flertall for de fleste av disse forslagene.
Det ser derimot ut til at vi i dag får bekreftelse på at regjeringen
ikke er interessert i å gjøre det som skal til. De snakker, men de
handler ikke. Jeg gjentar: Aldri har avstanden mellom ord og handling
vært større.
«Det handler om å prioritere»,
sa justisministeren fra Fremskrittspartiet i januar, men i dag stemmer
Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti ned følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre
at det er tilstrekkelig kapasitet i politidistriktene og ved barnehusene til
å nå fristene for tilrettelagte avhør, møte den økende saksmengden
i forbindelse med overgrep på nett, til at både overgrep mot barn
og voksne prioriteres, og til å sikre at sakene som gjelder overgrep, ikke
blir liggende etter gjennomført tilrettelagt avhør på grunn av manglende
kapasitet.»
Å stemme imot dette er det motsatte
av det Sylvi Listhaug lovet på vegne av Fremskrittspartiet og regjeringen:
nettopp å prioritere dette feltet.
La meg nevne et annet forslag som
jeg er overrasket over ikke får flertall i dag:
«Stortinget ber regjeringen sørge
for at barn som har behov for medisinske undersøkelser ved Statens Barnehus,
får tilgang på medisinsk undersøkelse.»
Cirka 80 pst. av barna som kommer
til barnehusene, får ikke tilgang på medisinske undersøkelser i
dag. Hvordan kan vi være bekjent av dette? Det har vært en utfordring
i årevis, og regjeringen sitter handlingslammet og sier nei, de
vil ikke. Dette omhandler de minste varslerne, de som har opplevd
vold og overgrep: spebarn, barnehagebarn, barn som går på barneskolen,
og barn som går på ungdomsskolen. Jeg lurer på hva justisministeren
mener er viktigere enn å sikre oppfølgingen av og rettssikkerheten
til disse barna.
Dette er en regjering som la fram
en opptrappingsplan som både Barneombudet og UNICEF slaktet, og som
verken var konkret, forpliktende eller finansiert, en regjering
som har brukt denne som et argument for senere å slippe å komme
med nye tiltak, en regjering som jukser med tall og gjorde om på
det som sto i deres egen pressemelding om en styrking på 54 mill.
kr, slik at det nå ser ut som satsingen var langt høyere, en regjering som
er opptatt av å late som om den gjør noe, men som ikke gjør noe.
Slik kommer vi ikke videre, og slik hjelper vi ingen barn.
Det ble med karakteristikker og
de store ordene etter Listhaugs monsterutspill og hennes løfter
om å prioritere disse barna. Når det kommer til stykket, svikter
regjeringspartiene. Vi hører nå at de heller ikke ønsker å videreføre
handlingsplanen mot vold i nære relasjoner, som vi alle har sluttet
opp om og vært enige om fram til nå. Til det vil jeg si: En opptrappingsplan
bør ikke å stå i veien for nye forslag og utvikling til det beste
for ofrene. Jeg vil be alle partiene tenke seg nøye om og støtte
det løse forslaget om en handlingsplan som jeg nå fremmer.
Jeg tar med dette opp forslagene
nr. 1 og 7.
Presidenten: Representanten
Maria Aasen-Svensrud har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Guro Angell Gimse (H) [20:37:17 ] : Vold i nære relasjoner
er alvorlig kriminalitet, et angrep på grunnleggende menneskerettigheter
og et folkehelseproblem. I internasjonal målestokk er Norge langt
framme i arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner. Volden rammer
likevel for mange. Målet til denne regjeringen er at alle hjem skal
være en arena for trygghet og omsorg – uten vold. Dette jobber denne
regjeringen svært målrettet for.
På bakgrunn av det vi hørte fra
Arbeiderpartiet her, at man mener at denne regjeringen har manglende
innsats, og på bakgrunn av at Arbeiderpartiet i hurten og sturten
nå har kommet med et forslag om å opprette en ny handlingsplan mot
vold, finner jeg det nødvendig å minne om det som har skjedd på
dette området i denne regjeringsperioden.
I 2014 gikk fire partiledere ut
med en sterk oppfordring til alle om å fortsette eller begynne å
snakke om vold i nære relasjoner. Så kom regjeringen med en handlingsplan
mot vold i nære relasjoner – i 2014. Den skulle vare til 2017 og
inneholde et forskningsprogram om vold i nære relasjoner som skulle
være ferdig i 2018. Vi har via Nasjonalt kunnskapssenter om vold
og traumatisk stress, NKVTS, sørget for forskning rundt vold mot eldre
gjennom en nasjonal studie som foregikk fra 2015 til 2017. I 2016
flyttet vi innsatsen et hakk opp, da vi sammen med Kristelig Folkeparti
la fram opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn. Planen
inneholder 88 tiltak, som regjeringen er i gang med å sette ut i
livet. Det ble senest i 2018-budsjettet bevilget over 800 mill. kr
til tiltakene. Vi har lagt fram en handlingsplan mot æresrelatert
vold, med tiltak for å bekjempe negativ sosial kontroll. I tillegg
er en ny handlingsplan mot voldtekt på trappene. I tildelingsbrevet
fra Justis- og beredskapsdepartementet til Politidirektoratet framgår det
hvert år at utviklingen på feltet vold i nære relasjoner skal følges
nøye, og at Politidirektoratet skal rapportere jevnlig på området.
Det finnes også mange handlingsplaner mot vold i nære relasjoner
rundt omkring i kommunene. Det kan ikke være noen tvil om at dette
er prioritert høyt av denne regjeringen.
Det forundrer meg, det som vi her
hører fra Arbeiderpartiet. Det er svært unyansert. Ikke bare foreslår
Arbeiderpartiet en ny handlingsplan mot vold noen få timer før debatten
i dag – de foreslår også en ny opptrappingsplan mot vold og overgrep
og mange andre forslag som regjeringen allerede har jobbet med.
Vi har nå nådd en historisk topp
i antall anmodningsvedtak i Stortinget, til tross for at dette er
tiltak som regjeringen jobber med. Vi har en opptrappingsplan med
tiltak som må kunne sies å være nesten det samme som en handlingsplan.
Man skal tenke seg om med hensyn til hvordan man bruker ressursene,
og hva som vil ha mest effekt. Er det slik at det har mest effekt
at departementet nå setter seg ned og lager en ny plan, eller har
det mest effekt at man følger opp opptrappingsplanen?
Når det gjelder barnehusene, har
det vært litt av en satsing, og det har vært viktig og riktig. Bevilgningene har
økt fra 74,4 mill. kr i 2013 til 240 mill. kr i år. Antall avhør
har økt fra 2 652 til – i 2017 – 6 306. Å skulle komme med en egen
lov for barnehusene og en egen organisatorisk plassering – det er
det første gang jeg hører snakk om i denne saken. Jeg har aldri
hørt at aktørene i dette har tatt til orde for det. Tvert imot er
det slik at barnehusene er en godt integrert del av resten av etterforskningen
og bør fortsette å være det. Når det er sagt, bør politidistriktene
selv få bestemme hva som er hensiktsmessig.
Igjen er vi vitne til en utidig
detaljstyring fra Arbeiderpartiets side. Dette kan vi rett og slett
ikke slutte oss til.
Solveig Horne (FrP) [20:42:20 ] : Det er ikke så ofte jeg hisser
meg opp over andre representanters innlegg, men når jeg hører representanten
fra Vestfold gå til angrep på regjeringen for at den ikke handler
for å bekjempe vold og overgrep mot barn, at det insinueres noe
sånt, tar jeg sterkt avstand fra det. Å bruke ord som «svik» mener
jeg også representanten bør holde seg for god til i en sånn debatt.
Regjeringen la fram en opptrappingsplan
i 2016. Kristelig Folkeparti satte seg ned og kom med gode forslag
som gjorde opptrappingsplanen bedre enn den regjeringen la fram.
Arbeiderpartiet brukte et halvt år på å bestemme seg for å stemme
imot den fordi den ikke var god nok. Nå har de klart å sette seg
ned og komme med gode forslag – forslag som regjeringen allerede
er godt i gang med å jobbe med.
Regjeringen kritiseres for ikke
å støtte en handlingsplan. Handlingsplaner redder ikke verden. Handlingsplaner
tar opp tid, og skal vi lage en ny handlingsplan nå, er jeg redd
det vil ta tid fra det å virkelig gjøre noe med tiltakene som ligger
i opptrappingsplanen, og som regjeringen er godt i gang med.
Vi har en handlingsplan mot vold
i nære relasjoner, det kommer en handlingsplan mot voldtekt, og
vi har også en opptrappingsplan for å følge opp. For første gang
har altså en regjering lagt fram en opptrappingsplan – en forpliktende
opptrappingsplan med mange gode tiltak. Ja, den ble kritisert fordi
det kanskje ikke var nok penger. Jeg tror faktisk ikke det vil være
nok penger til dette feltet noen gang, for det vil alltid være behov
for å gjøre mer på dette feltet. Det er også det som bekymrer meg.
Derfor har regjeringen da den la
fram opptrappingsplanen, fokusert på fire spesielle områder, for
å forebygge. Det har under denne regjeringen vært en historisk satsing
på familievernet, som skal jobbe med voldsutsatte familier, på helsestasjoner,
med over 1 mrd. kr – de er blant de første som kan se disse familiene
– og på kunnskap blant dem som jobber med barn og kan avdekke vold
og overgrep. Under denne regjeringen er dette til og med kommet
inn i helseutdanningene og barnehageutdanningene. Det er gitt mer
til etterforskning, barnehusene er styrket, og medisinske undersøkelser
er styrket.
Det er også viktig å ivareta de
barna som blir utsatt for vold og overgrep. Jeg er stolt over å
ha vært med i en regjering som har klart å få på plass Stine Sofie
Senteret, det første senteret som ivaretar barn og unge som blir utsatt
for vold og overgrep.
I fjor på denne tida fikk regjeringen
en rapport, en NOU som heter Svikt og svik, som viser at vi svikter
de barna som ikke har voksne som ser dem og lytter til dem. Derfor
er jeg veldig glad for at regjeringen skal følge opp dette. Men
det viktigste vi kan gjøre, er å snakke med barn og sørge for at
de som jobber med barn, har kunnskap, ser og snakker med barna og
vet hvordan de skal handle. Her er det gode tiltak som nå ligger
i den opptrappingsplanen regjeringen er godt i gang med, og som
har fått en satsing på over 800 mill. kr i inneværende år. Og når
regjeringen har sagt at det er en forpliktende opptrappingsplan
som skal følge budsjettene, er det naturlig at midlene kommer der.
Jeg har lyst til å gi ros til Venstre
og spesielt til Kristelig Folkeparti fordi de har vært pådrivere
for å få ekstra midler til dette feltet. Når det er mindretallsregjering,
er det helt naturlig at sånne budsjettforhandlinger skjer i det
åpne rom, og at det kommer mer penger når saker kommer til Stortinget
– ikke som under Stoltenberg-regjeringen, der all kranglingen foregikk
i lukkede rom.
Hvis det er noe denne regjeringen
har satset stort på, er det å bekjempe vold og overgrep mot barn
– med forebygging, mer kunnskap, istandsetting av politiet til å gjøre
dette arbeidet og ikke minst behandling. Men vi er ikke i mål. Hver
eneste dag blir et barn utsatt for vold og overgrep. Vi er nødt
til å intensivere arbeidet, og jeg er trygg på at dette er et arbeid
regjeringen fokuserer sterkt på. Her er det ikke bare snakk om ord,
men faktisk også om handling.
Emilie Enger Mehl (Sp) [20:47:39 ] : Vold og overgrep er en
type kriminalitet som er ekstremt ødeleggende for dem som blir utsatt
for det, spesielt når det gjelder barn, noe som gjør at kampen mot
denne typen kriminalitet er helt utrolig viktig. Vi må jobbe for
å forebygge, for å avdekke, for å avverge og for å møte ofre på
en god måte når slik kriminalitet har forekommet.
Det er utrolig urovekkende å høre
om den omfattende volds- og overgrepskriminaliteten som foregår
på internett, og særlig når det er barn som utsettes for det. Det er
helt forkastelig hvor mange barn som hver eneste dag utsettes for
overgrep, enten her i Norge eller ved at norske borgere bestiller
overgrep eller overgrepsmateriale fra utlandet, og at utenlandske
barn da utsettes for overgrep av norske borgere. Det er områder
som er krevende og komplekse for politiet å etterforske, og det
trengs betydelige ressurser for å bekjempe slike lovbrudd.
Jeg vil først si at jeg tviler
ikke på at dette er et område som prioriteres høyt av samtlige politiske
partier, og som alle har en intensjon om å bekjempe. Men i fjor
behandlet Stortinget en opptrappingsplan mot vold og overgrep, og
det var uenighet mellom partiene om hvorvidt den var forpliktende
nok, og om den dekket alle de nødvendige områdene. Den kan også
kritiseres for å være underfinansiert.
Arbeiderpartiet har i sitt representantforslag
foreslått en god del tiltak mot vold og overgrep mot barn. Senterpartiet
vil gå inn for å støtte noen av forslagene, men ikke alle. I likhet
med i foregående sak er det en del forslag som er på sin plass,
men det er også en del forslag der vi mener at regjeringen er i
gang med arbeid som man bør avvente før man vedtar noe nytt, eller
der vi mener at andre tiltak er bedre for å oppnå formålet.
Kampen er uansett bred og berører
veldig mange forskjellige områder. Som representanten Angell Gimse var
inne på, har antall tilrettelagte avhør økt veldig på barnehusene
– med 138 pst. bare siden 2013. Antall overgrepssaker mot barn eksploderer,
og det er noe som prioriteres høyt i alle politidistrikter. Men
samtidig som det prioriteres høyt, må politidistriktene prioritere
ned andre alvorlige saker. Det er en situasjon som ikke er heldig,
og som regjeringen må følge opp bedre.
Det er viktig å sikre tilstrekkelig
kapasitet i politidistriktene og på barnehusene, og det er viktig
å sørge for at det er god tilgang på overgrepsmottak over hele landet. I
tillegg er Senterpartiet opptatt av at vi må samordne og sørge for
økt kunnskap om regelverk, f.eks. knyttet til taushetsplikt, opplysningsplikt
og plikten til å avverge visse alvorlige lovbrudd. Ikke minst vil
jeg trekke fram at den alvorlige situasjonen i kriminalomsorgen
ikke er spesielt heldig for oppfølging og rehabilitering av personer
som har begått alvorlige overgrep, og som kan stå i fare for å gjøre
det igjen.
Jeg vil avslutte med å si at jeg
synes det er svært positivt at en samlet komité har gått inn for
at det skal utredes en helhetlig behandlings- og oppfølgingstjeneste
for personer som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn.
Jeg stilte helseministeren et skriftlig spørsmål om dette tidligere
i sesjonen, og han kunne da opplyse om at det ikke fantes et slikt
tilbud per i dag. I en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om
vold og traumatisk stress fra 2016 vises det til at det mangler
både ved lavterskeltilbud og ved det generelle behandlingstilbudet. Redd
Barna har tatt til orde for en hjelpelinje for personer som har
seksuelle følelser for barn.
Jeg mener at de forebyggende tiltakene
før det skjer overgrep, er viktige å prioritere og viktige å snakke
om. Det er tabubelagt å snakke om pedofili. Det er i hvert fall tabubelagt
å skulle oppsøke hjelp for dem som har slike følelser, men det kan
avverge overgrep.
Statsråd Tor Mikkel Wara [20:52:56 ]: Forebygging og bekjempelse
av vold og seksuelle overgrep mot barn er høyt prioritert av regjeringen.
Sentralt i dette arbeidet står opptrappingsplanen mot vold og overgrep.
Jeg støtter forslagsstillernes intensjon om en ytterligere styrking
av arbeidet mot vold og overgrep mot barn. Jeg finner det imidlertid
ikke hensiktsmessig å bruke ressurser på å utvikle en ny opptrappingsplan
på nåværende tidspunkt. Det vil forsinke det viktige implementeringsarbeidet
som vi nå er godt i gang med.
Jeg har gitt klare føringer om
at arbeidet mot vold og overgrep mot barn skal prioriteres. Allikevel
tar det ofte lang tid fra anmeldelse til saken er ferdig etterforsket.
Jeg har nå tatt initiativ til at saksflyt i volds- og overgrepssaker
hos politi, påtalemyndigheter og domstoler skal gjennomgås. Både
av hensyn til det enkelte barn og av hensyn til oppklaring av saken
er det viktig at etterforskningen kommer raskt i gang.
Det har vært en markert økning
i antall tilrettelagte avhør av barn, særlig av sårbare barn. Andelen
tilrettelagte avhør som gjennomføres i henhold til lovpålagt frist,
er gradvis forbedret, men fremdeles venter mange barn for lenge.
Statens barnehus er styrket betraktelig siden 2013. Fra 1. september
2017 er ansvaret for de medisinske undersøkelsene ved barnehusene
lagt til de regionale helseforetakene. Den sosial-pediatriske kompetansen
ved helseforetakene er styrket, og alle barn som avhøres ved Statens
barnehus, skal få tilbud om medisinske undersøkelser.
Barn og unge er ikke bare utsatt
for vold og overgrep fra voksne, men også fra jevnaldrende. Ofte
begås overgrepene av egne søsken, venner og kjæreste. Helse- og omsorgsdepartementet
har gitt Helse Vest i oppdrag å lede arbeidet med å styrke kompetansen
og etablere behandlingstilbud i alle helseregioner for barn og unge med
problematisk eller skadelig seksuell adferd. For å hindre tilbakefall
gis det også behandling av overgrepsdømte i regi av kriminalomsorgen.
Basisprosjektet retter seg mot seksuallovbruddsdømte i tre norske
fengsel. Jeg ønsker å få på plass et behandlingstilbud som bidrar til
at pedofile ikke forgriper seg på nytt etter soning.
Forebygging kan ikke starte tidlig
nok. Temaer knyttet til kropp og grenser er en vesentlig del av
opplæringsløpet i barnehagen og i skolen. I den nye rammeplanen for
barnehagene er dette tatt inn i fagområdet Kropp, bevegelse, mat
og helse. I fagfornyelsen for grunnskoleopplæringen vil temaet Folkehelse
og livsmestring ta opp spørsmål knyttet til respekt for andres grenser. Gjennom
opptrappingsplanen gjennomføres det nå en rekke tiltak for å styrke
kompetansen i tjenesteapparatet. Det utvikles bl.a. en felles nasjonal
kompetansestrategi mot vold og overgrep.
Samarbeidet mellom tjenestene kan
være utfordrende, og særlig gjelder det de ulike reglene om taushetsplikt,
opplysningsrett og opplysningsplikt. De kan være til hinder for
informasjonsutveksling. Jeg har igangsatt flere arbeider for å løfte
denne problemstillingen. Forvaltningslovutvalget er ett. I tillegg
har Stortinget vedtatt nye bestemmelser om opplysningsplikt til
barnevernet. En utredning av de ulike reglene om taushetsplikt,
opplysningsrett og opplysningsplikt er også på trappene.
Etter min vurdering bør det ikke
settes i gang noe ytterligere arbeid på dette området. Representantenes forslag
vil kreve omfattende utredninger og i stor grad tangere arbeid som
er i gang eller planlagt. Når det gjelder forslaget om å revidere
og tydeliggjøre helsepersonelloven § 25, har jeg fått opplyst av
helse- og omsorgsministeren at hovedutfordringen ikke er mangel
på rettslig adgang til å formidle opplysninger mellom samarbeidspartnerne,
men at de ansatte i etaten ikke alltid kjenner til eller forstår
regelverket. Kunnskapsheving bør derfor ha prioritert.
Avvergingsplikten i straffeloven
§ 196 gir et vektig argument for å gå videre med taushetsbelagte
opplysninger. Likevel er det mye som tyder på at langt flere tilfeller hvor
barn blir utsatt for vold, skulle vært meldt til nødetatene. Vi
vil nå vurdere nærmere hvordan man enten gjennom endring av bestemmelsene
eller på annen måte best kan sikre bred kunnskap om og forståelse
av avvergingsplikten.
Et velfungerende tverretatlig samarbeid
er avgjørende for å kunne gi god bistand til utsatte og avdekke
vold og overgrep. Viktige samarbeidsmodeller er Statens barnehus,
de nye støttesentrene for utsatte og Prosjekt November på Stovner
politistasjon.
Når det gjelder forslag om partsinnsyn,
har jeg fått opplyst av barne- og likestillingsministeren at spørsmålet
om partsinnsyn og informasjonsplikt i barnevernssaker vil bli vurdert
i arbeidet med en ny barnevernlov. Reglene om unntak fra partsinnsyn
i barnevernssaker er nærmere omtalt i et nytt rundskriv fra 2017
om saksbehandling i barnevernet.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Maria Aasen-Svensrud (A) [20:58:05 ] : Kan statsråden garantere
at den krevende ressurssituasjonen i politidistriktene ikke vil
gå på bekostning av tilbudet til og oppfølgingen av barn som utsettes
for vold og overgrep, og det arbeidet som gjøres ved barnehusene?
Statsråd Tor Mikkel Wara [20:58:21 ] : De sakene som er avdekket
av politidistriktene, vil jeg si er et direkte resultat av nærpolitireformen.
En av de virkelig store fordelene med det vi har gjort, er at man
kan samle kompetanse, erfaring og ressurser. Dette er en type overgrep,
en type kriminalitet, som man i det gamle politiet sannsynligvis
ikke hadde kompetanse til å etterforske. Den opprullingen av saker
som vi ser, utløser stadig nye saker – vi vet ennå ikke hvor omfattende
dette er. Derfor tror jeg det var veldig riktig at nærpolitireformen
ble fulgt opp av en så kraftig økning av bemanning og midler. Dette
er noe av det som nærpolitireformen virkelig viser sin berettigelse
gjennom.
Petter Eide (SV) [20:59:29 ] : Flere politidistrikt har i løpet
av denne høsten og vinteren varslet om en alarmerende utvikling
når det gjelder anmeldelser av vold og overgrep mot barn. Det var
en så stor økning i dette at politiet flere steder så seg nødt til
å henlegge mange saker på grunn av kapasitetsutfordringer. Hva er
justisministerens løsning på dette?
Statsråd Tor Mikkel Wara [20:59:54 ] : Gjennom de styringssignalene
som gis, er overgrep mot barn høyt prioritert. Det skjer både gjennom
bevilgninger, som det tilligger Justis- og beredskapsdepartementet
å sørge for, gjennom tildelingsskriv til Politidirektoratet og ikke
minst gjennom Riksadvokatens direktiver. Dette er saker som skal
prioriteres.
Det må også sies at det avdekkes
flere saker enn man kanskje kunne ane, som representanten Eide helt
korrekt sa. Det er ikke nødvendigvis fordi det er flere saker, men
fordi politiet faktisk klarer å avdekke flere saker. Når man så
får omtale av disse sakene, utløser det nye anmeldelser og nye rapporter.
Vi aner ikke omfanget, men det er veldig viktig at dette fortsatt
har en så høy prioritet som det har.
Petter Eide (SV) [21:00:42 ] : Kan justisministeren garantere
at han vil foreslå et krafttak for å endre denne situasjonen i statsbudsjettet
for 2019?
Statsråd Tor Mikkel Wara [21:00:54 ] : Det er få sektorer som
har hatt en så kraftig vekst som politiet, både i form av penger
og i form av bemanning. Jeg kan selvfølgelig ikke si hva som kommer
i det neste statsbudsjettet. Den debatten får vi ta til høsten.
Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [21:01:22 ] : Den forrige handlingsplanen
mot vold i nære relasjoner gikk ut i fjor. Allikevel har ikke regjeringen
kommet med en ny plan. På regjeringens egen nettside kan vi lese
at handlingsplanen inneholder konkrete tiltak, statusrapporter og
oppfølging. Planen, som regjeringen roser, har gått ut på dato.
Arbeiderpartiet har fremmet forslag om en ny plan. I Dagbladet kan
vi lese representanten Hoksruds kommentar:
«Jeg har, i motsetning til Arbeiderpartiet,
ikke troen på at målet må være flest mulig papirmøller (…).»
Da er mitt spørsmål til statsråden:
Deler han representanten Hoksruds mening om at en forpliktende handlingsplan
for bekjempelse av grov kriminalitet mot bl.a. barn er å anse som
en papirmølle?
Statsråd Tor Mikkel Wara [21:02:21 ] : Jeg tror at redskapet
handlingsplan/opptrappingsplan ofte er et godt virkemiddel for å
prioritere og øke bevisstheten. Men resultatet kommer først når
man gjennomfører planer. Det er ikke alltid det mest effektfulle
å ha en ny plan for å vedta en ny plan. Innimellom kan det være
greit å gjennomføre tiltak og prioritere innenfor de rammene man
har.
Så er det viktig å huske på at
det at noe ikke står i en plan, ikke betyr at politiet, helsevesenet
– eller departementet, for den sakens skyld – ikke jobber med disse
sakene. Vi har ting som er forbudt i Norge, vi har ting vi skal
slå ned på, og det jobber man med hele tiden. Så representanten
Hoksrud har et poeng når han sier at det av og til er tid for å
handle, ikke for å lage flere planer.
Nils T. Bjørke hadde her
teke over presidentplassen.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avslutta.
Dei talarane som heretter får ordet,
har ei taletid på inntil 3 minutt.
Lene Vågslid (A) [21:03:32 ] (leiar i komiteen): Vald i nære
relasjonar er eit tema me har debattert mykje i Stortinget dei siste
åra, og me er jo einige om at dette ikkje berre er eit samfunnsproblem,
men at det er grov kriminalitet, og at det skal behandlast slik.
Det er ein ting eg er bekymra over,
og det er at eit felt som er så alvorleg og så viktig, kan me ikkje
slutte å debattere. Ein kan ikkje fordi ein har sete i regjering
i nokre år – og det har eg òg vore med på å observere – bli blind for
dei utfordringane som er på feltet. Dessverre er det noko me opplever
veldig ofte med denne regjeringa, at viss me kjem med kritikk, etterlyser
handling, så blir ein tråkka på tærne, for å seie det enkelt, og
fornærminga er til å ta og føle på. Det er legitim kritikk at den
opptrappingsplanen som regjeringa kom med til Stortinget, ikkje
var det Stortinget bestilte. Det er legitim kritikk at han er underfinansiert,
og det er eit faktum at han har blitt slakta av mange. Difor meiner
eg kritikken er heilt fortent og noko ein burde ta til seg, i staden
for å bli – openbert – veldig fornærma.
Eg meiner det er viktig at ein
i arbeidet med politireforma sørgjer for at dette feltet ikkje lir
under det. Og me er ganske ueinige, trur eg, om at politidistrikta
har blitt kraftig styrkte dei siste åra. Tilbakemeldinga frå barnehusa
er utvilsam – og det er me einige om – at sakstilgangen har vakse
så mykje at ein er nøydd til å fylgje etter med både ressursar og
utvikling.
Noreg er i utlandet kjent for barnehusa.
Knut Storberget etablerte dei då han sat i regjering. Det er stor
einigheit om barnehusa, det var ein stor suksess og viktig for barn
si rettssikkerheit. No må me vidare, me må utvikle det vidare. Og
dei forslaga me har her i dag, er bl.a. at me ynskjer at barnehusa
skal kunne bli ei eiga eining, organisatorisk plassert i politidistrikta,
og me må få til ein barnehuslov. Det er ikkje noko som Arbeidarpartiet har
kome på i hurten og sturten, men tvert imot noko som barnehusa og
mange organisasjonar etterlyser. Eg synest det er synd at det blir
stemt ned. Det ville ha vore ein veldig fin måte å vidareutvikle
barnehusa på, som me alle er einige om er gode.
Så til slutt dette med ein handlingsplan:
Ein kan godt gjere litt narr av det, men det er ei kjensgjerning
at eit av dei beste verktøya me i mange år har hatt mot vald i nære
relasjonar, har vore dei handlingsplanane – akkurat som regjeringa
sjølv skriv på sine nettsider – fordi dei er konkrete, fordi dei
blir evaluerte, og dei blir fylgde. Me meiner det hadde vore heilt
naturleg å fylgje opp med ein ny handlingsplan når den andre gjekk
ut, og me hadde vel eigentleg forventa at det skulle skje. Det kan
ikkje kome som noka overrasking på regjeringspartia at me fremjar
det forslaget i dag, og eg synest det er synd det ikkje får fleirtal
– òg fordi opptrappingsplanen på ingen måte blei det som Stortingets
fleirtal i førre periode bestilte av regjeringa.
Frida Melvær (H) [21:06:38 ] : Det er ingen tvil om at vald
og overgrep mot barn og ungdom er høgt prioritert av regjeringa
og av veldig mange sektorar i samfunnet vårt. Etter åtte månader
i justiskomiteen ser eg at dette er eit sentralt tema i mange av
dei instansane som vi møter, både nasjonalt og faktisk òg internasjonalt. Det
er eit område vi som politikarar er opptekne av, ulike etatar er
opptekne av, og samfunnet generelt er oppteke av. Det handlar om
den mest sårbare gruppa vi har i samfunnet, dei som vi er aller
mest glad i, og som det for dei fleste av oss er uforståeleg at
nokon vil vondt. Det er eit område som rører oss alle sterkt, og
det er ei utfordring å greie å ta inn over seg kor stort omfanget av
vald og overgrep mot barn faktisk er, og kor grove og omsynslause
mange av handlingane kan vere.
Eg har lyst til å framheve at det
vert gjort ein fantastisk innsats frå mange hald for å vareta desse
barna på best mogleg vis. Alle samtalar med ulike etatar vitnar om
det, men det er likevel eit område som vi aldri kan seie oss nøgde
med før vi har hjelpt det siste barnet som lever med bekymringar
og redsel for kva kvelden, natta eller morgondagen vil bringe. På
mange måtar kan vi seie at samfunnet gjennom mange, mange år har
svikta desse barna og ungdomane. No har dei blitt tekne tak i av
denne regjeringa. Og eg lurer på om den kritikken som vert sett
fram av Arbeiderpartiet her, vitnar om at ein kanskje har hatt dårleg
samvit for eigne prioriteringar i si tid.
Opptrappingsplanen for å kjempe
mot vald og seksuelle overgrep mot barn og ungdom, En god barndom
varer livet ut, inneheld 43 prioriterte tiltak og omfattar alle barn
og ungdomar mellom 0 og 18 år. Planen er tverrdepartemental, med
ei satsing på over 800 mill. kr i 2018. God kunnskap er avgjerande.
Kompetansen skal aukast i alle sektorar og tenester for å sikre
at overgrep vert oppdaga og stoppa. Planen understreker dei offentlege
etatane sitt særskilde ansvar for å kjempe mot vald og overgrep
og for å etablere gode samarbeidsstrukturar på tvers av tenester
og sektorar. Tiltaksplanen legg opp til ei styrking av hjelpe- og
behandlingstilbodet til valdsutsette for å sikre at dei får individuelt
tilpassa oppfølging og behandling. Unge overgriparar er òg omtalte
og skal få hjelp, for å førebyggje nye overgrep. Rettstryggleiken til
barna vert sikra. Regjeringa prioriterer dette arbeidet høgt og
har starta eit omfattande arbeid langs mange spor for å hjelpe barn
og unge.
Lise Christoffersen (A) [21:10:06 ] : I denne saken, som i
de fleste andre sakene vi har behandlet om vold og overgrep mot
barn og vold i nære relasjoner, viser en samlet komité til hvor
enige vi alle er om den politiske satsingen på arbeid mot vold og
overgrep. Men er vi egentlig så enige? I opposisjon har Arbeiderpartiet
fortsatt å fremme forslag mot vold mot barn og vold i nære relasjoner,
så nei, vi har ikke dårlig samvittighet for hva vi har gjort før.
Vi har fremmet det i form av både representantforslag og budsjettforslag,
men de blir med dagens flertall stort sett nedstemt. Unnskyldningen
er hele tida at dette er regjeringa allerede i gang med. Men hvis
regjeringa er i gang med så mye, hvor blir det da av resultatene?
Antall saker har eksplodert. Det går for smått, med både forebygging,
koordinering, avdekking, offeroppfølging, etterforskning og domfellelser.
Konsekvensene av manglende tempo blir store for barn og andre som
utsettes for vold og andre overgrep.
Arbeiderpartiet har derfor fremmet
forslag nr. 7:
«Stortinget ber regjeringen legge
frem en ny konkret og forpliktende handlingsplan mot vold mot kvinner
og vold i nære relasjoner, som både omhandler barn, voksne, eldre,
sårbare grupper og minoriteter, og som bygger på Europarådskonvensjonen
om forebygging av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, også
kjent som Istanbul-konvensjonen.»
Nå gjelder de fleste forslagene
i denne saken vold mot barn, mens konvensjonen handler om vold i
nære relasjoner generelt og om kvinner spesielt, men det vi vet,
er at der det foregår vold mellom voksne, rammer det også eventuelle
barn i familien, enten direkte eller ved at de er vitner til vold.
Altfor ofte glemmer man å sjekke hvordan barna har det.
Det å ratifisere Europarådskonvensjonen
forplikter. Istanbul-konvensjonen ble åpnet for signering allerede i
2011. Norge var raskt ute med å signere, men ratifiseringen gikk
det trått med. Det tok hele seks år før vi endelig ratifiserte i
2017, og da først etter en rekke etterlysninger fra Stortingets
side.
Men ratifisering er altså ikke
slutten på en prosess, det er bare starten. Konvensjonen stiller
strenge krav til medlemslandene når det gjelder både kapasitet og
koordinering av tiltak på tvers av sektorer og offentlige nivåer.
Når Barneombudet karakteriserer regjeringas såkalte opptrappingsplan
mer som en skildring av problemer enn en forpliktende plan, bør
regjeringa lytte. Det har regjeringa ikke gjort. Våre forslag i
denne saken svarer på konvensjonsforpliktelsene våre på en bedre
måte enn regjeringas såkalte opptrappingsplan, men de får altså
ikke støtte fra regjeringspartiene, ikke engang forslaget om å følge
opp tidligere Fremskrittsparti-statsråd Anders Anundsens eget initiativ
overfor norske kommuner om å mobilisere de kommunale beredskapsrådene
til aktiv innsats lokalt. Da blir det bare ord som står tilbake,
ikke handlekraft.
Torhild Bransdal (KrF) [21:13:24 ] : Vold og overgrep mot våre
barn og unge er noe av det mest grusomme som finnes. Vi som politikere
har et stort ansvar for å gjøre det vi kan for å beskytte våre barn
og unge. Kristelig Folkeparti vil kjempe for et varmere samfunn,
et samfunn der barn og unge kan leve et fritt liv uten frykt for
å bli utsatt for vold og overgrep.
I forrige periode fremmet Kristelig
Folkeparti et representantforslag der vi ba regjeringen legge fram
en helhetlig opptrappingsplan etter modell fra opptrappingsplanen
for psykisk helse, som vår tidligere helseminister Dagfinn Høybråten
la fram for en tid tilbake. Planen skulle sikre en tverrfaglig bredde
i tiltakene, god samordning mellom ulike etater og aktører og ikke minst
sikre en langsiktig forpliktelse til økt finansiering og øremerking
av midler. Et samlet storting støttet forslaget fra Kristelig Folkeparti.
Det er godt kjent at Kristelig
Folkeparti var skuffet da regjeringen kom tilbake til Stortinget
med sitt forslag til opptrappingsplan. Proposisjonen var en god
beskrivelse av dagens situasjon, men den var langt fra forpliktende,
og spesielt ikke økonomisk. Men i motsetning til Arbeiderpartiet
og Senterpartiet, som ikke ville forhandle om noe, valgte Kristelig
Folkeparti å gå inn i saken og jobbe for et bedre resultat. Vi mente
at det hastet med å få på plass tiltak for å forebygge og avverge
overgrep mot barn. De fleste av forslagene som Arbeiderpartiet fremmer
i saken vi debatterer her i dag, er allerede vedtatt.
Jeg vil vise til fellesmerknaden
fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet som
er gitt i en uttalelse fra familie- og kulturkomiteen i innstillingen
til justiskomiteen. Her understreker flertallet at regjeringen,
i forbindelse med framleggelse av statsbudsjettet for 2019, legger
fram en rapport som skal danne grunnlag for vurderingen av de økonomiske
behovene knyttet til bekjempelse av vold og overgrep i planperioden.
Dette er viktig. Vi må vite klart hvilke tiltak som trengs, og vi må
sikre at vi bevilger nok midler. Jeg ser fram til å få denne rapporten
på bordet.
Kristelig Folkeparti vil derfor
ikke stemme for alle forslagene i dag. Vi avventer statsbudsjettet
til høsten og har store forventninger til både rapporten og budsjettforslaget
regjeringen legger fram.
En god barndom varer livet ut,
men dessverre er det også sånn at en vond barndom kan vare i generasjoner. Vi
må derfor jobbe sammen og gjøre det vi kan for å hjelpe flere barn.
Jeg vil melde at Kristelig Folkeparti
vil støtte forslag til vedtak II, III og X i innstillingen. Vi støtter
ikke det forslaget fra Arbeiderpartiet om handlingsplan mot vold
i nære relasjoner. Bakgrunnen for det er at tiltakene i handlingsplanen
mot vold i nære relasjoner, som gikk ut i 2017, har regjeringen
lovet å følge opp og konkretisere i opptrappingsplanen mot vold
og overgrep.
Tuva Moflag (A) [21:16:46 ] : Kampen mot vold og overgrep har
vært en hjertesak for meg i mange år, bl.a. gjennom den tidligere
jobben min i Redd Barna. Derfor er jeg glad for å være medforslagsstiller
til dette representantforslaget med en rekke offensive og konkrete forslag.
For å forhindre overgrep mot barn
må det systematisk innsats til på tvers av ulike sektorer. Det trengs
mer kunnskap og kompetanse, det trengs gode rutiner, og det trengs
behandlingstilbud i helsetjenesten for både overgripere og dem som
har vært utsatt for overgrep.
Det forebyggende arbeidet er en
helt essensiell del av arbeidet med å bekjempe overgrep mot barn.
Forebygging er bedre og billigere enn å reparere, derfor må det forebyggende
arbeidet forsterkes. Og når det kommer til vold og overgrep, kan
vi nesten ikke få begynt tidlig nok. Målet må være en nullvisjon
for vold og overgrep mot barn og ellers i samfunnet. De langsiktige
konsekvensene av overgrep i barndommen kan være svært vanskelig å
bære for enkeltmennesket.
Dessverre er det mange arenaer
som kan være farlig for barn – arenaer som skulle vært trygge. For
å forebygge og forhindre overgrep må vi aller først erkjenne at overgrep
skjer. Og de aller fleste overgrep begås av en barnet kjenner godt.
Det kan være mamma eller pappa, læreren eller treneren. Det er også
ekstremt viktig å ha med seg at en stor andel av seksuelle overgrep
begås av andre barn. Det er ikke sikkert det er monsteret under sengen
lillesøster er redd for. Det kan være storebror på naborommet. Og
her vet vi at behandlingstilbudet ikke er godt nok.
For å oppnå gode resultater trengs
det også kunnskap hos ansatte som jobber tett på barn hver dag,
det trengs kunnskap blant ansatte i helsetjenesten – og ikke minst hos
barna selv. I forslaget vårt ber vi derfor regjeringen sørge for
at arbeidet med grensesetting gjennomsyrer det helhetlige arbeidet
i barnehager og skoler. Dette er viktig som en del av det langsiktige
forebyggende arbeidet med å bekjempe overgrep. Vi ber om at det
iverksettes konkrete tiltak for å øke kunnskapen om vold og overgrep
blant barna, selv i barnehager og på skoler.
Mary-Ann Oshaug ved Incestsenteret
i Vestfold har vært en pioner i arbeidet med tidlig forebygging
i barnehager og er en inspirasjon i kampen mot vold og overgrep.
Hun fortjener en takk – også fra Stortingets talerstol – for det
formidable arbeidet hun har gjort på dette feltet.
Gjennom årenes løp har vi også
sett mediesaker om overgrep som har skjedd mens barna har vært i
enten barnehage eller på skole, noe som understreker hvor viktig
det er at kampen mot vold og overgrep også forankres hos politisk
og administrativ ledelse i kommunene. Som tidligere ordfører i Ski
er jeg stolt av arbeidet vi satte i gang der – fagdager for ansatte,
bevissthet og rutiner for samvær med barna, dør med glass i til
alle stellerom i barnehagene og undervisningsopplegg for barn i
både barnehage og skole er eksempler på tiltak som ble iverksatt.
Jeg er glad for at Arbeiderpartiet
setter denne viktige saken på dagsordenen – lokalt og nasjonalt.
Petter Eide (SV) [21:19:59 ] : Vi behandler nå en veldig, veldig
viktig sak. Dette handler historisk om et politisk miljø som her
har vilje til å gripe inn i privatsfæren og regulere hvordan familiemedlemmer
oppfører seg mot hverandre. Historisk er ikke det opplagt, for privatsfæren
i familien har lenge vært et område som politikken og jussen ikke
skulle ha noe med. Bare tenk på det: Forbudet mot fysisk avstraffelse
av egne barn kom i 1972, mens det i flere hundre år hadde vært forbud
mot at voksne mennesker skulle utøve vold mot hverandre. Barna var
rettsløse helt fram til 1970-tallet. Begrepet «husbråk» henger fortsatt
igjen. Det er fortsatt politifolk i dag som ikke går inn i familier,
fordi de mener at den volden som utøves internt i en familie, er
familiens eget ansvar. Familiemedlemmer har tradisjonelt hatt dårligere
beskyttelse mot vold innad i familien enn mot den som kommer utenfra.
Overgripere i familien har ikke blitt tatt så hardt på. Nå slår
derimot en samlet justiskomité fast og holder fast at – og denne
setningen er ganske sterk:
«å avverge vold og overgrep mot
barn er en av de viktigste politiske oppgavene samfunnet kan gjøre».
Det er nesten så jeg leser det
en gang til – «å avverge vold og overgrep mot barn er en av de viktigste
politiske oppgavene samfunnet kan gjøre».
Ja, kanskje vi mener det er viktigere
enn jernbane, sykehus, forsvar, tiltak mot klimaendringer? Jeg vet
ikke hva som egentlig er ment og ligger bak det, men det er et tydelig
uttrykk for noe som er veldig viktig.
Er det noe vi politikere virkelig
burde miste nattesøvnen av, er det å ikke virkelig stå på for å
beskytte barn. Vi kan altså ikke være ivrige nok. Vi kan ikke være
utålmodige nok. Vi er enige om problemet. Vi er enige om hovedretningen,
men vi skiller lag når det gjelder hvor offensive vi kan være.
Det er lagt fram en rekke forslag
med mål om å styrke beskyttelsen av barn. Og på tross av at også
regjeringspartiene var med på den fantastiske formuleringen som jeg
har lest to ganger, vil de ikke styrke politidistriktene for at
de skal nå fristen for tilrettelagte avhør. De vil ikke styrke barnehusene,
som foreslått. De vil ikke sikre ytterligere undersøkelser av barn
i barnehusene. De vil ikke styrke overgrepsmottakene. Og de vil
ikke styrke behandlingstilbudet for overgripere. Altså: På tross
av at man står bak en fenomenal formulering, er det en rekke ting
som regjeringspartiene her stemmer ned.
Vi står altså overfor et utrolig
alvorlig samfunnsproblem, men regjeringspartiene viser ikke utålmodighet. De
lener seg fornøyd tilbake og henviser til det arbeidet regjeringen
allerede gjør. Det er ikke nok.
Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [21:23:06 ] : Vi er mange som bryr
oss, og som ikke godtar at barn opplever vold og overgrep. Vold
og overgrep i nære relasjoner er ikke en privatsak. Som politikere
har vi et særskilt ansvar for saken som vi behandler i dag. Den
omhandler de mest sårbare blant oss, de som trenger oss aller mest. Og
hvis vi ikke er her for dem, kan jeg ikke skjønne hvorfor vi er
her.
Til saken har Arbeiderpartiet fremmet
forslag om en ny, konkret og forpliktende handlingsplan. For det
helhetlige arbeidet er det synd at regjeringen ikke har fulgt opp
med ny handlingsplan etter at den forrige gikk ut i fjor. Etter
min mening bryter det med Fremskrittspartiets mange løfter om å
prioritere offeromsorgen. De konkrete og forpliktende tiltakene
i den forrige handlingsplanen har vært avgjørende for å sørge for
at det jobbes godt og systematisk med å styrke arbeidet mot vold
i nære relasjoner. Regjeringen skriver det så godt på sine egne
nettsider. Handlingsplanen skiller seg fra mer generelle planer
og meldinger og fra opptrappingsplanen. Den har konkrete tiltak
som regjeringen blir vurdert etter ut fra statusrapporter.
Uten en handlingsplan blir man
stående igjen med en visjon, et mål, et endepunkt uten holdepunktene,
rettesnoren og garantien for at vi faktisk kommer dit vi skal. Det
kan vi ikke godta. Det å investere i arbeidet er lønnsomt. Vold
og overgrep koster samfunnet mellom 4,5 mrd. kr og 6 mrd. kr årlig,
i tillegg til all menneskelig lidelse. Arbeidet bør intensiveres,
ikke nedprioriteres.
I statsbudsjettet var forskjellene
påfallende. Der regjeringen styrket feltet med 54 mill. kr sammenlignet med
fjoråret, kom Arbeiderpartiet med en styrking på 718 mill. kr. Det
sier noe om viljen til å bruke penger på forebygging og offeromsorg.
Blant flere temaer velger regjeringen her å slå seg på brystet,
lene seg tilbake og vise til opptrappingsplanen som av Barneombudet
ble beskrevet som en problemskildring. Det synes jeg er påfallende
skuffende. Det er lett å si at man synes det er forferdelig, si
uff, skrive taler og leserbrev, men det hjelper ingen. Det som hjelper,
er ressurser og konkrete tiltak. Derfor har Arbeiderpartiet fremmet
forslag i dag.
Guro Angell Gimse (H) [21:26:22 ] : Overgrep på nett har blitt
den nye kriminaliteten, og her må vi finne noen løsninger. Jeg har
lyst til å fortelle dere om et besøk som justisfraksjonen til Høyre
var på i går hos Trøndelag politidistrikt i Trondheim. Der møtte
vi politiadvokat Marianne Heier, som har utviklet spennende, nye
ideer om hvordan overgrep på nett bedre kan bekjempes. Hvert år
er det ca. 1 000 trøndere som laster ned og deler bilder og film
av seksuelle overgrep mot barn. Politiet i Trondheim monitorerer
denne datatrafikken. De som holder på med dette, kan forvente seg
et besøk på døren av politiet.
De har laget et risikovurderingssystem
i Trondheim, der personer som vurderes å ha en høy risiko, som faktisk
har tilgang til barn, og som man vurderer kan foreta et overgrep,
straffeforfølges. Så er det de 70 pst. andre, som vurderes å være
nybegynnere og i lav risikosone. De tilbys da oppfølging og hjelp
i psykiatrien – et nytt og helt unikt behandlingsopplegg som St.
Olavs hospital har utviklet på Brøset.
Det ene sporet blir et slags hurtigspor,
hvor målet er tidlig intervensjon og økt oppdagelsesrisiko i saker
som man normalt ikke hadde hatt kapasitet til å gå inn i. Her er
politiet og psykiatrien i Trøndelag framoverlent og løsningsorientert
innenfor en sakskategori som har et enormt omfang.
Forrige uke var hele justiskomiteen
i London, og der møtte vi National Crime Agency, som fortalte om
akkurat de samme problemene. Det er så mange over hele verden som
driver og laster ned og deler bilder av barn som det utføres overgrep
på, at det synes nesten uoverkommelig å bekjempe det.
Jeg tror at det er mange tiltak
som må på plass for å greie å bekjempe dette, men jeg tror Trondheim
er inne på noe. De som blir kontaktet av politiet i Trondheim, sier
at de er veldig takknemlig for at de ble stanset – så lenge de har
vært på et lavt nivå i aktiviteten sin.
Dette arbeidet, som har skutt fart,
har skjedd under politireformen. Det er egne avdelinger som nå er
opprettet for arbeid mot seksuelle overgrep. Det tenker jeg allerede
har gitt en effekt som gjør at vi kan greie å bekjempe kriminalitet
på en annen måte.
Kari Henriksen (A) [21:29:35 ] : Det er ingen tvil om at den
planen regjeringa la fram, var underfinansiert. Den omfattet ikke
alle grupper, og den var for lite forpliktende. Det var ikke det
Stortinget ba om. Stortinget ville ha en plan som var offensiv,
som hadde nok ressurser, og som pekte tydelig på hvem som hadde
ansvar for tiltakene.
I dag kommer Arbeiderpartiet med
et løst forslag. En av grunnene til at vi legger fram det forslaget,
er at i den opprinnelige planen var heller ikke eldre og folk som var
under det offentliges omsorg, med. Så mange som opptil 70 000 eldre
utsettes for vold og overgrep, og de fleste voldshendelsene skjer
hjemme og utføres av nære pårørende. Men også vold begått av ansatte
i omsorgssektoren er en realitet. En undersøkelse fra Trøndelag ved
forsker Wenche Malmedal ved NTNU viste at så mye som 87 pst. av
de sykehjemsansatte selv oppga å ha forsømt, krenket eller begått
overgrep mot eldre på institusjon.
Malmedal uttaler til Sykepleien
at i et så stort omfang bør man diskutere om det kan klassifiseres
som brudd på menneskerettighetene, og det var i 2014. Så disse tallene
var klare da regjeringa leverte sin plan der de eksplisitt utelot
eldre. Det er en forsømmelse. Det er også en forsømmelse at ikke
regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti i dag velger å støtte
forslaget fra Arbeiderpartiet.
Hva er realitetene? Realitetene
er at en tredjedel av kommunene har handlingsplaner mot vold, og
en fjerdedel av disse har inkludert eldre i sin handlingsplan. Det
betyr at i Norge i dag er det rundt 35 kommuner som har konkrete
planer for hvordan de kan forebygge vold mot eldre, hjelpe dem til
å fortelle og skjerme dem fra fortsatte voldshandlinger og overgrep.
Det er tall vi ikke kan være bekjent av i Norge i 2018. Nå er det
snart ni år siden de første rapportene om vold mot eldre kom.
Regjeringa viser til at problemstillingen
er beskrevet i bl.a. en stortingsmelding knyttet til mennesker med utviklingshemning.
Det litt paradoksale der er at i den meldingen pekes det på handlingsplanen
mot vold og overgrep, som regjeringa Stoltenberg la fram. Denne
regjeringa vil altså nå ha slutt på handlingsplaner. De mener det
er godt nok. De skryter av 800 mill. kr i satsing. Vel, på vårt
område er det 5 mill. kr på Barne- og likestillingsdepartementets
budsjett som er nye, friske penger til satsingen mot overgrep i
2017. Det holder ikke.
Presidenten: Fleire
har ikke bedt om ordet til sak nr. 14.