Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 40 minutter, Høyre 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Arve Kambe (H) [10:04:20]: (komiteens leder): Det er urolige tider i Europa. Det påvirker Norge. Sakte, men sikkert vil vi også få utfordringer med de konjunkturene som vi over tid ikke har merket så altfor mye i Norge, men som i framtiden kanskje vil ha større innvirkning. Derfor er det viktig med et budsjett som løser viktige oppgaver i dag og ruster Norge for framtiden.

Vi har noen utfordringer med overgangen til et nytt år. Vi har i budsjettet for 2015 – som et enstemmig storting slutter seg til – en estimert arbeidsledighet på 3,6 pst. Noen av tallene sier en nedgang, mens andre tall sier en oppgang. Det betyr at regjeringen er nødt til å ha en god dialog med partene i arbeidslivet det neste året for å sette inn tiltak dersom det er behov for det. Vi har også et budsjett som setter inn en rekke tiltak, både for å styrke arbeidslinjen og for å sikre en stabil kronekurs. Når vi nå ser at eksportrettet næringsliv sliter, vil f.eks. det bidraget fra det samme næringslivet når det gjelder kronekursen, som er svekket den siste tiden, ha betydning.

Denne komiteen, som jobber i arbeids- og sosialsegmentet, har styrket Nav. Det er et stort fokus internt i Nav på å forbedre tjenestene for å styrke arbeidslinjen framfor sosiallinjen. Det er en jobb som denne regjeringen øker tydeligheten på. Regjeringens mål er et trygt, fleksibelt arbeidsmarked som sikrer en lav arbeidsledighet og høy sysselsetting. Et velfungerende arbeidsmarked er avgjørende for at hver enkelt skal kunne realisere sine drømmer og ambisjoner, og det skal alltid lønne seg å jobbe.

Regjeringen vil jobbe for et velfungerende trepartssamarbeid, høy produktivitet i næringslivet og høy trivsel blant arbeidstakerne. Det sikrer et godt arbeidsliv for alle. Samtidig vet vi at norsk arbeidsliv har noen utfordringer. Vi har mange arbeidstakere som ønsker mer fleksibilitet, som gjør det enklere å kombinere jobb og privatliv. Innen en rekke yrkesgrupper er det en høy andel som jobber ufrivillig deltid, og for denne regjeringen er det et stort mål å senke terskelen for å komme inn på arbeidsmarkedet for mennesker med lav utdanning. Derfor blir det veldig krevende å få behandlet en ny arbeidsmiljølov, som kommer til behandling her på Stortinget på nyåret.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen gikk til valg på skatte- og avgiftslettelser. Det leverer dette budsjettet. Vi gikk til valg på en stor innsats på helse- og omsorgsoppgaver. Det får en stor styrking i dette budsjettet. Vi gikk til valg på et tryggere lokalsamfunn, og politiet sier vel for første gang i et statsbudsjett at de ikke trenger mer penger.

Samferdselsbudsjettet har vært en kjempevinnersak for denne regjeringen, og det er akkurat dette vi gikk til valg på.

For oss i Høyre er arbeidslinjen noe av det viktigste for politikken vår. Vi har en rekke tiltak i budsjettet som skal bidra til å få flere i arbeid, at det skal bli enklere å komme i arbeid, og hvis man kommer ut av arbeidslivet, har vi en rekke tiltak for å komme tilbake igjen, enten i utdanning eller i yrke.

Vi reduserer formuesskatten ganske betydelig. Det gjør vi for å sikre norske arbeidsplasser, men ikke minst også for å skape nye arbeidsplasser, som dette landet trenger. Vi øker innslagspunktet i toppskatten. Det vet vi bidrar til arbeidslinjen og økt arbeidsdeltagelse. Vi øker minstefradraget og bidrar til å løfte dem som tjener minst.

Mange studenter har gjennom årene sagt at frikortgrensen er for lav. Vi øker frikortgrensen i dette budsjettet opp til 50 000 kr.

Et bidrag for å få folk inn i arbeidslinjen vet vi er barnehageplasser, sånn at mor og far kan være i jobb. Så vet vi også at for å ha en sosial kanal inn i arbeidslivet er det, selv om barnehageprisen er relativt lav, for veldig mange en relativt høy pris. Derfor kutter regjeringen barnehageregningen med 5 500 kr i året for dem som trenger det mest.

I budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre gjør vi fra neste år – altså for 2016 – endringer i barnetillegget som støtter opp under arbeidslinjen. Vi tar maks 95 pst. utbetaling av den inntekt man hadde før uførhet. Vi gjør det, sammen med et enstemmig storting i dag, enklere å kombinere uføretrygd med jobb. Det er, sånn som jeg ser det i debatten, et enstemmig storting som også i dag støtter regjeringens overgangsordninger når det gjelder den nye uføretrygden, også på overgangsreglene.

Vi har et budsjett som øker ressursene til sosiale entreprenører og nye virkemidler. Vi slår sammen en rekke arbeidsmarkedstiltak. Vi utvider ordningen med aktivitetsplikt for personer over 26 år. Vi styrker ordningen for gruppe 2-biler, sånn at også de med sterkt begrenset gangfunksjon nå inkluderes i ordningen.

Regjeringen styrker tolketjenesten for døvblinde. Vi utvikler talegjenkjenningsprogram på norsk, og sammen med våre samarbeidspartier Kristelig Folkeparti og Venstre varsler vi en tiltaksplan for bekjempelse av barnefattigdom.

Svært mange av dem som lever på ulike offentlige støtteordninger, gjør det fordi de ikke får den hjelpen av samfunnet som de trenger. Derfor gjeninnfører Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen den gylne regel om at vekst innenfor psykisk helse og rus skal være større enn veksten i somatikk. Der finner vi mange av dem som trenger en ny sjanse i arbeidslivet.

Vi satser 0,5 mrd. kr mer på forebyggende arbeid i kommunene. Dette handler om å hjelpe dem som trenger det mest. Først skal vi hjelpe dem til å bli friske, deretter skal de få bli rusfrie, og så skal de få hjelp til å få seg en utdanning og komme seg ut i arbeidslivet. Der har vi for 2015 69 400 tiltaksplasser som Nav skal bruke enten på vanlige, generelt arbeidsledige på tiltak, mennesker med nedsatt arbeidsevne, varig tilrettelagt arbeid, eller vi vil bruke arbeidsavklaringspenger som lønnstilskudd istedenfor passiv trygd.

Det kom en egen melding til Stortinget på fredag, som nettopp tar opp dette. Det er ingen tvil om at det arbeidet som er gjort fra den rød-grønne regjeringen for å inkludere flere mennesker i arbeidslivet de siste ti årene, har vært rimelig svakt på resultatoppnåelse. Det er derfor denne regjeringen sier at vi må ha fokus på ting vi vet virker. Et av de tiltakene som virker desidert best for å få folk inn i arbeidslivet, er bruk av lønnstilskudd. Derfor har regjeringen nå fremmet forslag som skal gjøre det enklere og mer attraktivt for arbeidsgivere å bruke det, og det blir nå opprettet en ny, varig lønnstilskuddsordning for dem med varig og vesentlig nedsatt arbeidsevne.

Det som arbeidsgiver får dekket av utgifter for arbeidstakere som trenger tilrettelegging, kommer vi til å øke, rett og slett fordi vi tror at mange arbeidsgivere enten ikke vet om det, eller lar være å ansette fordi det blir for mye arbeid for dem. Vi responderer på det som et samlet næringsliv og mange på Nav-kontorene sier. Vi har rett og slett for mange ordninger. De må slås sammen, de må gjøres lettere tilgjengelig, sånn at en arbeidsgiver skjønner hva slags ordninger det er, og sånn at en Nav-ansatt – gjerne på et mellomstort eller lite kontor – også skjønner hvilke tiltak som fungerer for den enkelte. I forbindelse med dette vil vi for 2015 også ha en aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere.

Alt dette er med på å styrke arbeidslinjen, sikre at vi har et sosialt sikkerhetsnett for dem som har falt utenfor. Det gjør at vi ser enkeltmennesket som blir arbeidsledig, som vi skal hjelpe til å komme tilbake i jobb. Vi ser den rusavhengige som skal hjelpes til å bli rusfri og komme seg i utdanning. Vi sier at de som trenger hjelp midlertidig av staten, kommunen eller det offentlige, skal få det.

Dette er et svært godt statsbudsjett som vi har fått til sammen med våre gode samarbeidspartier Kristelig Folkeparti og Venstre. Dette er et budsjett som styrker arbeidslinjen og gir et godt sosialt sikkerhetsnett. Det løser viktige oppgaver i dag og ruster Norge for framtiden.

Avslutningsvis vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid om budsjettet, og – ikke minst – komitésekretæren for et svært godt arbeid.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [10:14:36]: Høyre og Fremskrittspartiet foreslo opprinnelig store og grove kutt i barnetillegget. Etter budsjettforhandlingene med Kristelig Folkeparti og Venstre ble det kuttforslaget lagt bort, og man kom fram til en bedre ordning med tak. Jeg lurer på hvordan representanten Kambe vurderer de to ulike variantene. Mener representanten Kambe – og er han enig med de fleste andre i – at Høyre og Fremskrittspartiets opprinnelige forslag var for usosialt og bidro til for store kutt? Og er representanten Kambe enig i at den løsningen man har kommet fram til nå med Kristelig Folkeparti og Venstre, er en bedre løsning enn det Høyre opprinnelig foreslo?

Arve Kambe (H) [10:15:16]: Ut fra den debatten som har vært i det offentlige, representert ved SVs Karin Andersen, er det vel Arbeiderpartiet som opprinnelig hadde et forslag til løsning på barnetillegget som Arbeiderpartiet på et vis har blitt avslørt på. Så egentlig kunne spørsmålet vært stilt til Arbeiderpartiet selv.

Det som jeg tror, er at det alltid skal lønne seg å være i arbeid. De som ikke er i arbeid, skal få gode nok tiltak for å komme seg tilbake igjen i arbeidslivet. Der har arbeidspartiregjeringen gjennom åtte år med arbeidsministeren gjort en svært dårlig jobb. Resultatene står seg ikke, og jeg tror det er delaktig i at Arbeiderpartiet tapte valget. Vi har større ambisjoner enn det.

Når det gjelder innretningen på barnetillegget, følger vi opp Brochmann-utvalgets innstilling. Vi sier at ja, vi skal redusere barnetillegget, og så skal vi også gjøre andre tjenester billigere, f.eks. barnehage, som vi kutter med 5 500 kr. Jeg tror den løsningen vi har med Kristelig Folkeparti og Venstre, balanserer godt innenfor det behovet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:16:35]: Det var interessant at komitélederen brukte så mye av tida på å skryte av skattelettelsene i denne debatten, men det viser jo tydelig Høyres prioritering i den økonomiske politikken, og det var fint å få det avklart.

Ellers la representanten stor vekt på at en skulle senke terskelen for å komme inn i arbeidsmarkedet, det skulle være enklere å komme inn. Det blir sagt veldig ofte i sammenheng med alle dem som har en delvis arbeidsevne, som nå får det stadig vanskeligere med å komme inn i arbeidsmarkedet som følge av at det er stor konkurranse. Varige eller tidsbegrensede lønnstilskudd til arbeidsgiver er et virkemiddel for å rette på dette.

Mitt spørsmål er: Vil det bli færre med delvis arbeidsevne som står utenfor arbeidslivet ved neste nyttår, med regjeringas tiltak i dette budsjettet?

Arve Kambe (H) [10:17:40]: Det er ingen tvil om at når denne regjeringen har begynt å arbeide med å se på hvilke tiltak som fungerer for arbeidsledige, ser den at veldig mange av dem i åtte år nå har gått i ring på ulike tiltak som ikke virker. Folk sitter på motivasjonskurs og jobbsøkerkurs uten at det er det som skal til for å hjelpe dem. Den stortingsmeldingen som vi fikk oversendt på fredag, bidrar til å styrke ordningen med lønnstilskudd, tiltak som virker, og vi kommer med oppfølging av Nav, slik at dette skal ordne seg, tror vi.

Det er helt klart, som også representanten Lundteigen stiller spørsmål om, at det er en klar målsetting for denne regjeringen at de tiltakene vi setter i verk, skal medføre færre som står i kø, og flere som er inkludert i arbeidslivet, enn det var da vi startet regjeringsperioden i 2013.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:18:43]: Lederen i komiteen startet sitt innlegg med å snakke om usikkerheten for hva som kan komme, og siden budsjettet kom, har vi jo sett at det er varslet at det kanskje kan bli enda større ledighet, og som komitélederen var inne på, har vi også sett at det er sagt noe annet. Men derfor var vi i Kristelig Folkeparti glad for at vi fikk flere tiltaksplasser inn i budsjettforliket med regjeringspartiene.

Jeg vil gjerne høre hva representanten Kambe mener om utsiktene, og hvordan han tenker å møte dem. For hvis det faktisk er slik at ledigheten øker, vil det jo være behov for flere tiltaksplasser, men kanskje også andre grep som kan imøtese dette og sikre at vi unngår at mennesker faller ut av arbeidslivet og blir der lenge, før en klarer å få dem tilbake i arbeid.

Arve Kambe (H) [10:19:30]: Jeg synes det er et viktig spørsmål. Jeg synes det er godt å samarbeide med Kristelig Folkeparti. Jeg liker det Jan P. Syse en gang sa, at samarbeidet med Kristelig Folkeparti får fram det beste i Høyre, og det synes jeg også kommer til uttrykk i denne replikken.

For det er ingen tvil om, som det er laget merknader om i arbeids- og sosialkomiteen, at dersom noen regioner rammes mer enn andre av arbeidsledighet, enten midlertidig eller permanent, er det der Nav nå må ha hovedfokuset sitt og sette inn ressurser – ikke bare på tiltaksplasser, mange av dem som blir ledige, er kompetent arbeidskraft som ikke trenger tiltak eller jobbsøkerkurs, de trenger kanskje en omstilling.

Så det er helt åpenbart at vi må se på samarbeid både mellom næringslivet og fagbevegelsen og ikke minst med Nav, for å sørge for at de som blir arbeidsledige, kommer ut i jobb. Samtidig vet vi at de fleste arbeidsledige er tilbake i ordinær jobb etter at det har gått tre måneder, og de aller fleste etter at det har gått seks måneder. Så her har vi en jobb å gjøre for å sikre at den utviklingen fortsetter.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dag Terje Andersen (A) [10:21:01]: Det budsjettet vi skal behandle i dag, er et av de budsjettene som bidro til størst debatt etter at det samlede statsbudsjettet ble lagt fram tidligere i høst. Vi fikk alt i første innlegg her understreket skattelettene i det som er forslagene i dette budsjettet. For det budsjettet vi behandler i dag, er – hvis en skal vurdere det slik media av og til gjør, hvorvidt statsrådene har tapt eller vunnet budsjettkampen – åpenbart budsjettet til en statsråd som har tapt.

Men viktigere og langt mer alvorlig enn det er at dette er et budsjett som skaper mange tapere der ute i samfunnet. For regjeringa legger stor vekt på skattelette, og det er regjeringa og det vedtatte statsbudsjettets klart største satsing når det gjelder kroner og øre. Men noen betaler for de skattelettene, og det er dem dette budsjettet i stor grad omhandler. Så mye som 1 mrd. kr var regjeringa beredt til å ta fra dem som er arbeidsledige. Riktignok får det budsjettvirkning først i 2016, men med manglende opptjening av feriepengetillegg i 2015 – 1 mrd. kr fra de arbeidsledige for å bidra til spleiselaget på skattelettelsene.

Så er det en rekke tiltak i dette budsjettet som ikke er prisjustert, og det er jo et kamuflert kutt. Tiltak for enslige mødre eller fedre som har behov for barnetilsyn eller utdanning, blir kuttet med henholdsvis 12,7 og 1,3 mill. kr. Det har allerede vært snakk om å hjelpe til for at folk skal komme seg inn i og holde seg i arbeidslivet, men tilrettelegging for dem som er sykmeldte for at de skal holde seg i arbeidslivet, er kuttet med over 10 mill. kr. Arbeidsavklaringspenger er kuttet med 7,5 mill. kr, grunnstønad hvis en er syk med nesten 40 mill. kr og hjelpestønad med 36,7 mill. kr. På hjelpemidler er kuttet 1,3 mill. kr, på ortopediske hjelpemidler over 11 mill. kr og på høreapparat over 9 mill. kr – ja, til og med på gravferdsstønaden kuttes det, med 5,8 mill. kr. En kan godt si at denne regjeringa kutter på dem som virkelig trenger det – fra vogge til grav – for å finansiere store skatteletter til dem som har mye fra før.

Et av de temaene som heldigvis fort kom på dagsordenen, var kuttet i barnetillegget på over 500 mill. kr for dem som er på uføretrygd – 28 000 kr i kutt per barn. Reaksjonene var sterke, og jeg så at det var noen i statsrådens parti som mente at de ikke hadde fått fram budskapet. Det var nettopp det regjeringa hadde gjort, og det var derfor reaksjonene var så sterke. Så er det gjennom budsjettavtalen, og det vil jeg gi Kristelig Folkeparti og Venstre ros for, funnet fram til en annen løsning, som allikevel innebærer 50 mill. kr i kutt, men som er en helt annen løsning enn det som regjeringa opprinnelig la fram.

Så til permitteringsregelverket. Det er riktig – og regjeringa varsler – at vi er i en situasjon der vi har utfordringer med hensyn til sysselsettingen, og at arbeidsledigheten kan komme til å vokse. Et samlet næringsliv i Norge har gjentatte ganger sagt at da må det være feil å kutte i permitteringsregelverket, for det regjeringa da gjør, er å gjøre det vanskeligere å være seriøs. Statsråden pleier som regel å fortelle noen anekdoter om hvor han har vært, og hvem han har snakket med. Vi preker med folk vi også, men jeg har ikke til dags dato funnet én på arbeidsgiversiden, og ikke én på arbeidstakersiden – i den grad det måtte bety noe for statsråden – som mener at kuttet i permitteringsregelverket er fornuftig. Allikevel videreføres det. Både i Byggenæringens Landsforening – Fellesforbundet på den andre siden – og ikke minst i den næringen som nå har store utfordringer, leverandørindustrien knyttet opp til reduksjon i oljeprisen og derav reduserte investeringer, sier det seg selv at det å ha mulighet til å permittere for å bruke den tida til å skolere folk til å komme enda bedre kvalifisert tilbake etter permitteringstida, er en styrke og en støtte til næringslivet. Regjeringa gjør altså det stikk motsatte. Regjeringa tvinger folk ut i ledighet istedenfor at de skal kunne være permittert en periode.

Generelt kan en si at næringspolitikken er den aller viktigste arbeidsmarkedspolitikken, og særlig i en situasjon der en ser at det er mørke skyer rundt oss når det gjelder sysselsettingen. Allikevel ser vi at regjeringa kutter i den marine sektoren, som er utrolig viktig for hele landet Norge, den kutter i reiselivssektoren, den kutter på landbruk, den kutter på skogbruk, og den kutter på Innovasjon Norge. Den kutter i det hele tatt på den satsingen som skal bidra til at det ordinære arbeidslivet går bra, og derfor skaper den utfordringer for arbeidsmarkedspolitikken. Næringspolitikken er den viktigste arbeidsmarkedspolitikken, kuttene er systematiske.

Men samtidig som regjeringa spår økt ledighet, holder den fremdeles det lave nivået den kuttet arbeidsmarkedstiltakene ned til for i år. I tillegg kuttes det for dem som har ekstra behov på arbeidsmarkedet – det er noe justering på det i budsjettavtalen, men det var altså regjeringas forslag. Vi satset både på å øke de ordinære tiltaksplassene og på å øke med 1 000 plasser med tanke på dem som har spesielle behov på arbeidsmarkedet, ikke minst 300 plasser for dem som trenger varig tilrettelagt arbeid, som er noen av dem i samfunnet som jeg tror både vi som komité og andre i Stortinget har hatt gleden av å se føler glede ved å kunne være i arbeid, altså også for dem som kanskje ikke klarer konkurransen i det ordinære arbeidslivet.

Vi kommer i senere innlegg grundigere tilbake til tiltak mot sosial dumping. Vi har lagt fram tre planer fra den forrige regjeringa, planer der tiltakene i stor grad var tiltak mot stemmene til Høyre og Fremskrittspartiet. En kamp mot sosial dumping er ikke bare en kamp mot sosial dumping, men også mot Høyre og Fremskrittspartiet. Vi ser nå en rekke tiltak fra regjeringa som går i feil retning. Vi har altså kommet med forslag til nye tiltak mot sosial dumping i nært samarbeid med begge partene i næringslivet, har lagt inn 22 forslag til tiltak og satt av penger til det i budsjettet.

Så noen få ord om minstelønn, siden jeg er ordfører for sak nr. 4 på dagens kart, Innst. 66 S. Jeg er veldig glad for at det er et bredt flertall bak å avvise forslaget om minstelønn. All erfaring tilsier at å innføre minstelønn – med det lønnsdanningssystemet som vi har i Norge, og har hatt siden hovedavtalen av 1935, der vi lar partene ta seg av lønnsdannelsen, og at ikke myndighetene gjør det – ikke vil bedre situasjonen med hensyn til sosial dumping, men tvert imot presse det laveste lønnsnivået nedover mot minstelønnen.

Jeg ser i merknadene at Fremskrittspartiet og Venstre viser til Fafos rapport, men den kan altså ikke leses slik at de anbefaler minstelønn – tvert imot. Jeg registrerer at statsråden ikke anbefaler minstelønn, men at det tar noe lengre tid for stortingsgruppa til Fremskrittspartiet å snu seg enn det tar for statsråden.

Apropos det å snu seg er det for så vidt bra at statsråden nå har snudd allerede to ganger når det gjelder brudd på IA-avtalen. Men det er bekymringsfullt at regjeringa generelt og denne statsråden spesielt har lagt opp til en arbeidsform der en ikke skal snakke med partene i arbeidslivet. Det gjelder enten en diskuterer arbeidsmiljølov, som vi kommer tilbake til, permitteringsregelverk eller oppfølging av IA-avtalen. Det ser jeg som en utfordring for regjeringa framover.

Så tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet er alene om, og de forslagene vi er sammen med andre om, i innstillinga til budsjettet og i de andre sakene vi nå har til behandling. Jeg vil også varsle at vi når det gjelder budsjettet, kommer til å stemme mot I, III, V og VIII.

Presidenten: Presidenten forstår at «de andre sakene» er sak nr. 1, sak nr. 2 og sak nr. 5. Representanten Dag Terje Andersen har da tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Stefan Heggelund (H) [10:31:53]: Hjertelig takk for innlegget.

Før den rød-grønne regjeringen gikk av, la den fram perspektivmeldingen. Det er et godt dokument, det er et viktig dokument, og det beskriver de utfordringene vi vil ha med å finansiere våre felles velferdsordninger i framtiden. Den slår klart fast at arbeid er nøkkelen til framtidens velferd. I tillegg kommer det fram at vi er nok nødt til å gjøre noen endringer i våre velferdsordninger. Det prøver denne regjeringen å gjøre ved bl.a. å følge opp Uførepensjonsutvalget og Velferds- og migrasjonsutvalget. Arbeiderpartiet er imot alt sammen.

Spørsmålet mitt er: Hvilke omlegginger, hvilke endringer, vil Arbeiderpartiet gjøre i velferdsordningene våre for å sikre bærekraft og legitimitet?

Dag Terje Andersen (A) [10:32:54]: I tillegg til perspektivmeldinga kan jeg bygge opp under det representanten spør om ved å vise til at det faktisk var jeg som statsråd som satte ned Brochmann-utvalget, fordi jeg er veldig opptatt av at vi skal ha bærekraft i velferdssystemet i Norge framover, og fordi internasjonalisering forandrer rammevilkårene for det. I tillegg til at de fleste som har snakket om Brochmann-utvalget, har snakket om trygd og arbeidsinnvandring, er det slik at norsk næringsliv i dag er i en helt annen internasjonal situasjon, der noen av deres ansatte i perioder bor i utlandet og jobber i utlandet, og noen av de utenlandske ansatte jobber i Norge – det var mange grunner til å nedsette det utvalget. Det er den tilnærminga vi vil ha. Vi vil se på de utviklingstrekk som er i samfunnet, og se om vårt trygdesystem står i forhold til de nye utfordringene vi møter, f.eks. det at det skal være lettere for en norsk ansatt i et norsk selskap som driver i utlandet, i perioder å kunne fungere i utlandet.

Så står vi på arbeidslinja – det har vi gjort, og det kommer vi til å gjøre.

Erlend Wiborg (FrP) [10:34:04]: Arbeiderpartiet har gjennom de siste månedene kritisert regjeringen for å følge arbeidslinjen, og for å sørge for at det alltid skal være mer lønnsomt å jobbe. Vi vet også at stortingsrepresentant Hadia Tajik de senere årene har tenkt høyt om at kanskje Arbeiderpartiet bør nedtone arbeidslinjen. Det viser med tydelighet at det gamle slagordet «arbeid til alle» ikke nødvendigvis er Arbeiderpartiets slagord.

Tidligere sto Arbeiderpartiet klart og støtt på arbeidslinjen. Vi vet at da Arbeiderpartiet satt i regjering, ønsket de å kutte i barnetillegget for uførepensjonister sånn at det alltid skulle være mer lønnsomt å jobbe enn å gå på trygd. Det fikk de ikke igjennom, men de kutter som kjent i barnetillegget til dem som mottar arbeidsavklaringspenger. Og mitt spørsmål er: Er det mer usosialt å kutte og justere barnetillegget for dem som mottar arbeidsavklaringspenger, enn for dem som mottar uføretrygd?

Dag Terje Andersen (A) [10:35:17]: Først vil jeg si at det er nettopp på grunn av at vi tar arbeidslinja på alvor, at vi også protesterer sterkt mot regjeringas holdning til permitteringsregelverket. Det er derfor vi er imot de kuttene de gjør i næringspolitikken, for vi vil at folk i hovedsak skal ha muligheter til å ha ordinær sysselsetting. Det er derfor vi også går imot kuttene i dagpenger for tiltak for arbeidsledige, for vi vet at det kan hjelpe folk tilbake i jobb når de har mistet det.

Så til barnetillegget. Det er helt feil at Arbeiderpartiet noen gang har foreslått et generelt kutt i barnetillegget. Det som er sant, er at vi diskuterte på bakgrunn av faglige innspill som vi fikk, om det ville være riktig å sette et tak på barnetillegget. Det er noe helt annet. Det har aldri blitt diskutert et generelt kutt i barnetillegget, men det er sånn at vi diskuterte det og la det bort. Og hvis en ser i Arbeiderpartiets program og på Arbeiderpartiets stemmegivning og innstillinger i Stortinget, vil en se at vi står på den ordningen som vi sto på i 2012, også i dag.

Sveinung Rotevatn (V) [10:36:35]: Det er viktig med eit sosialt sikkerheitsnett, og det bør gjelde for alle. Nokon som i Noreg har hatt dårlegare sosiale rettar enn andre, er dei som ikkje er arbeidstakarar, men som er sjølvstendig næringsdrivande og gründerar.

Noko Venstre er veldig glad for at vi har fått til i budsjettforliket, er at vi gjer eit løft for dei no. Vi sørgjer for at dei får like rettar til omsorgs- og pleiepengar som det arbeidstakarar har. Det er viktig for veldig mange.

Eg kan ikkje sjå at Arbeidarpartiet i sitt alternative budsjett meiner at det er ei riktig prioritering. Det har dei heller ikkje vist nokon vilje til å meine tidlegare. Så mitt spørsmål til representanten Dag Terje Andersen er: Kan sjølvstendig næringsdrivande og gründerar med sjuke barn sjå fram til eit solid kutt dersom Arbeidarpartiet kjem tilbake i regjering?

Dag Terje Andersen (A) [10:37:28]: Nei – men jeg har nevnt en del saker i mitt innlegg, av mange saker, der regjeringa har kuttet på ordninger som allerede er der, så da har vi måttet prioritere det i vårt alternative budsjett: å få på plass igjen disse kuttene, der kuttene er store, f.eks. når det gjelder barnetillegget for uføre, eller der det rett og slett ikke er prisjustert. I sum har det blitt mye penger, og vi har da ikke kunnet prioritere nye velferdsordninger.

Jeg for min del er veldig for disse forbedringene for selvstendig næringsdrivende, som den forrige regjeringa også sto for, og som jeg tror representanten Rotevatn er enig i, men det er altså en sammenheng mellom de innbetalingene en gjør i forhold til de ytelsene en får tilbake, både med hensyn til sykdom og med hensyn til permittering osv. For situasjonen for en arbeidstaker er jo at det er en innbetaling fra både arbeidsgiver og arbeidstaker til folketrygden. Men det er ikke sånn at vi er imot å utvikle et bedre sikkerhetssystem for selvstendig næringsdrivende – tvert imot.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Erlend Wiborg (FrP) [10:38:51]: Aller først vil jeg få takke komiteen for godt samarbeid om budsjettet i en hektisk tid. Jeg vil også takke alle som har vært på høringene, alle som har kommet med viktige innspill underveis. Er det noe denne budsjettprosessen virkelig viser, er det at Stortinget endelig er tilbake som den demokratiske arenaen der innspill, tanker, forslag og debatt skaper politikken i stedet for at politikken er avgjort før den kommer hit til denne sal.

Selv om man ut fra innlegget til representanten Dag Terje Andersen kunne få inntrykk av at nå går alt i feil retning, og at alt er så ille med dette budsjettet, er det sånn at Norge går godt og kommer til å fortsette å gå godt. Vi har fortsatt en lav arbeidsledighet, vi har et godt arbeidsliv, vi har en høy yrkesdeltagelse med begge kjønn godt representert.

Men selv om mye går godt, er det fortsatt sånn at altfor mange i dag står utenfor arbeidslivet, altfor mange mennesker med muligheter og ønsker om å kunne bidra i arbeidslivet. Det er jo det som er noe av grunnplanken bak budsjettet til Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen, og senere budsjettforliket med Venstre og Kristelig Folkeparti: å styrke de tiltakene som hjelper folk ut i arbeid, styrke de tiltakene som gjør at flere skal kunne stå på egne ben, styrke de tiltakene som gjør at flere får realisert sine drømmer. Og skal vi få til det, må vi ha et arbeidsliv som er allsidig, som har plass til også dem som ikke nødvendigvis er helt A4. Vi vet at arbeidslivet har forandret seg betydelig gjennom mange år. Den tradisjonelle tungindustrien der man jobbet mer standardisert, er det langt mindre av i dag. Vi har langt flere såkalte frie yrker, og det er også en fordel, for det gjør at vi nå har et arbeidsliv som passer bedre for mange som f.eks. har forskjellige funksjonshemninger, noe vi har diskutert mye her i denne sal. Men da er det også viktig at regelverket og hjelpemidlene er tilpasset det.

Men selv om Fremskrittspartiet er sterk tilhenger av arbeidslinjen og å legge til rette for at flest mulig skal kunne få jobbet, er vi også krystallklare på at vi skal ha et godt sikkerhetsnett som fanger opp dem som faller gjennom av forskjellige årsaker – mennesker som har behov for litt hjelp og støtte og bistand for å nå sine mål, for å få muligheten til å komme ut i arbeidslivet. Det sikkerhetsnettet velger vi å styrke i dette budsjettet. Jeg tror alle i utgangspunktet er enig i at vi skal ha et sikkerhetsnett, men Fremskrittspartiet ønsker ikke et sikkerhetsnett som er som et garn som gjør at hvis man først har falt utenfor, så blir man fanget i systemet. Vi ønsker et sikkerhetsnett som skal hjelpe hver enkelt til å komme ut av sikkerhetsnettet og kunne stå på egne ben så langt som mulig. Derfor er jeg glad for at dette budsjettet har en sosial profil på mange områder, og vi satser tydelig for dem som har mest behov for hjelp.

Jeg er også glad for at regjeringen nå la opp til at virkemidlene skal tilpasses det enkelte individ, for ingen mennesker er like. Da er det viktig at vi har virkemidler som ser den enkelte, hva skal til for å hjelpe den enkelte – om det er lønnstilskudd, om det er tolketjenester etc., det er et vidt spekter – og da er det viktig at vi har hjelpemidler som ser den enkeltes behov, muligheter og ønsker. Den viktigste kampen mot fattigdom, som det er kommet mange pene ord og drømmer og visjoner om, er å hjelpe folk til å kunne forsørge seg selv. Og da er arbeidslinjen viktig.

Men det hjelper ikke å snakke pent om arbeidslinjen hvis vi ikke har hjelpemiddelapparatet rundt. Da er jeg glad for at regjeringen nå styrker Nav, som skal være spydspissen vår for å hjelpe mennesker tilbake i arbeidslivet eller hjelpe mennesker som er på vei til å falle ut av arbeidslivet, til fortsatt å kunne være der. Da er det viktig med det ekspertutvalget som er nedsatt, som skal se på hvordan vi faktisk kan forbedre Nav, for i Fremskrittspartiet setter ikke vi, som Arbeiderpartiet i sin tid gjorde, systemene over menneskene. For oss skal systemene være der for å hjelpe enkeltindividene, og da er det viktig at vi faktisk våger å ha en kritisk gjennomgang av alle de virkemidlene vi har, for å se om de fungerer, i stedet for til enhver tid å skulle forsvare systemene. Det at det alltid skal være mer lønnsomt å jobbe enn å gå på trygd, er et viktig prinsipp. Det kan være ubehagelig å ta den type debatter, men jeg er glad for at vi nå har en regjering som faktisk tør ta de debattene selv om de kan være ubehagelige av og til. Jeg er derfor også glad for den gode ordningen vi fikk til når det gjaldt det berømmelige barnetillegget, sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti. Vi sikrer nå et barnetillegg som gjør at de som trenger det mest, fortsatt skal kunne få det. Samtidig sikrer vi arbeidslinjen gjennom at ingen skal få over 95 pst. av det de hadde tidligere.

Men skal vi ha et godt arbeidsliv, som også har plass til alle, er det viktig at vi har et arbeidsliv som er anstendig og trygt. Vi vet at det norske arbeidslivet i all hovedsak er anstendig og trygt for de aller fleste. Men vi har også mange eksempler på episoder i arbeidslivet med useriøse aktører, og da har bl.a. fagbevegelsen spilt en viktig rolle med hensyn til å passe på. Men samtidig vet vi at organisasjonsgraden i fjor var nede på 51,7 pst., og den har vært fallende gjennom flere år. Det betyr at ca. halvparten av landets arbeidstakere står utenfor den sikkerheten og det vernet som fagforeningene ofte kan gi. Da kommer jeg tilbake til spørsmålet om å utrede en nasjonal minstelønn. Fremskrittspartiet er positive til en slik utredning. Vi mener det er viktig at alle arbeidstakere skal ha et vern, ikke kun den halvparten som er fagorganisert. Derfor tar jeg opp det forslaget som Fremskrittspartiet og Venstre står bak i sak nr. 4.

Men skal man ha et godt arbeidsliv, hjelper det ikke at vi som politikere eller Stortinget vedtar at vi skal ha arbeidsplasser, for politikere skaper ikke arbeidsplasser; næringslivet skaper arbeidsplasser. Politikerne legger til rette for næringslivet, og når vi snakker om arbeids- og sosialpolitikk, må vi derfor ikke se isolert på vårt budsjettområde. Når regjeringen nå styrker utdanningen, styrker videreutdanningen av lærere, er det viktig. Vi bedrer rammebetingelsene for næringslivet – jeg hører at det blir kritisert her i dag at vi legger bedre til rette for norsk næringsliv – og vi legger bedre til rette for og styrker infrastrukturen i Norge, noe som kommer både innbyggere og næringsliv til gode. Det at vi reduserer skatter og avgifter for folk flest, men også for næringslivet, det at vi forenkler og moderniserer næringslivet, er viktig. Så Fremskrittspartiet er glad for dette budsjettet, vi er glad for budsjettforliket. Vi mener vi har fått et godt budsjett som har en god kombinasjon: incentiver for å hjelpe folk ut i arbeid, at mennesker kan få brukt den arbeidsevnen de har, samtidig som vi har et godt sikkerhetsnett som vi har styrket, sånn at de som faller utenfor, skal ha et trygt, godt og anstendig liv.

Presidenten: Representanten Erlend Wiborg har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Fredric Holen Bjørdal (A) [10:48:20]: Det er interessant å høyre representanten Wiborg snakke om Framstegspartiets og regjeringas politikk og retning. Frå Wiborgs utsegner både i media og i denne salen får ein mange hint om kva som kan bli neste trekk for regjeringa. Til dømes uttalte Wiborg til Nettavisen 31. oktober at han ønskjer å innføre ein eller to karensdagar ved sjukdom. Han meir enn antyda at ei viktig årsak til korttidsfråværet er at folk skulkar fordi dei er fyllesjuke, snyltar og utnyttar systemet.

Eg har tiltru til at Wiborg vil føre ein kunnskapsbasert politikk, og for dei av oss som ikkje høyrer til «institutt for framifrå svogerforsking», er det interessant å høyre kva slag forsking representanten baserer utsegnene sine på, kva som gjer at dette vil fungere, og om dette er noko som også regjeringa kjem til å gå inn for.

Erlend Wiborg (FrP) [10:49:21]: Hvis representanten Bjørdal hadde lest hele innlegget, hadde han tydelig sett at jeg var helt tydelig på at Fremskrittspartiet lovte velgerne at dagens sykelønnsordning skulle bestå i inneværende valgperiode. Det kan godt hende at representanten Bjørdal har en annen forståelse av valgløfter enn Fremskrittspartiet har, men Fremskrittspartiet har som intensjon å følge valgløftene, så det blir ingen endringer i sykelønnsordningen i inneværende periode.

Det Fremskrittspartiet våger, er å være et parti som tør å ta debatter og diskusjoner åpent, for vi mener at den beste politikken blir til ved at forskjellige synspunkter blir diskutert. Så skal vårt landsmøte før neste stortingsvalg ta stilling. Jeg registrerer at det også er representanter innenfor Arbeiderpartiet som har tatt til orde for å vurdere karensdager, men dette er altså ikke aktuell politikk for Fremskrittspartiet eller regjeringen i inneværende periode.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:50:29]: Representanten Wiborg ga inntrykk av – og sa det ganske rett ut også – at regjeringa satser mest på dem som har mest behov for hjelp. Det er et utsagn som ikke har troverdighet blant folk flest, og det er jo ikke unaturlig.

Samtidig sa representanten at vi har fått et arbeidsliv i dag som passer bedre for flere som har funksjonshemninger. Men situasjonen er den at det er stadig flere med delvis arbeidsevne som står utenfor arbeidslivet, på tross av at vi har en del lette arbeidsplasser i fysisk forstand som burde vært bedre tilpasset dem som har delvis arbeidsevne. Mitt spørsmål er: Vil regjeringas budsjett føre med seg at det vil bli færre med delvis arbeidsevne som står utenfor arbeidslivet ved neste nyttår? Det er et krevende spørsmål, men bør kunne besvares med ja eller nei i sin konklusjon.

Erlend Wiborg (FrP) [10:51:39]: I likhet med representanten Lundteigen tror jeg ikke vi politikere skal spå effekten av hva som skjer om en måned. Men ja, regjeringen legger opp til å få flere som i dag står utenfor arbeidslivet, inn i arbeidslivet. Jeg registrerer at Lundteigen og Senterpartiet ønsker å fortsette den politikken som har blitt ført, som faktisk har medført at vi har over 600 000 mennesker i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet. Den politikken ønsker representanten Lundteigen å videreføre. Jeg er derfor glad for at vi har fått en ny regjering som heller ønsker å gjøre døren inn til arbeidslivet videre og bredere og sørge for at flere mennesker som i dag aldri får muligheten til å sette sin fot innenfor arbeidslivet, nå skal få muligheten til å få satt foten innenfor, få vist seg frem og få bygd opp CV-en. Det er derfor jeg er glad for at vi moderniserer arbeidsmiljøloven, så vi også kan ha en arbeidsmiljølov tilpasset de nye yrkene, som representanten Lundteigen er inne på. For når samfunnet forandrer seg, må også virkemidlene forandre seg. Det ønsker denne regjeringen, men det ønsker ikke Senterpartiet.

Kirsti Bergstø (SV) [10:52:57]: Representanten Wiborg snakker varmt om arbeidslinja, men foreslår kutt i overgangsstønaden, som vi vet at virker, reduserer barnetillegget, slik at 4 500 unger får mindre å leve for, og vil innføre en blind aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere. Det likner mer en fattigdomslinje, spør du meg.

Mitt spørsmål er: Mener representanten Wiborg at måten å styrke arbeidslinja på er å kutte i utbetalinger og kombinere det med tvang mot de mest fattige og utsatte?

Erlend Wiborg (FrP) [10:53:36]: Jeg mener at representanten Bergstø er akkurat inne på problemet. SV motsetter seg nytenkning. De ønsker å videreføre den politikken som har medført at så mange står utenfor arbeidslivet. SV skulle som kjent avskaffe fattigdommen med et pennestrøk. Det klarte de ikke, de har ikke snakket om det.

Jeg synes det er viktig at når man skal tenke nytt, må man huske på at mennesker som faller utenfor arbeidslivet av forskjellige årsaker, mennesker som er i fattigdom, også er mennesker som fortjener å bli behandlet med respekt. Representanten Bergstø går til angrep fordi vi vil innføre en aktivitetsplikt som faktisk vil gi mennesker som mottar sosialhjelp, verdighet, sørger for at de har noe meningsfylt å fylle dagen med, sørger for at de kan få noe på CV-en. Det er å ta mennesker seriøst og ikke gi opp mennesker og passivisere dem, noe tydeligvis Sosialistisk Venstreparti ønsker.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:54:49]: En av de viktigste oppgavene vi har som politikere, er å skape et bærekraftig velferdssamfunn – et samfunn som fordeler ressurser til alle som trenger det i dag, men som også har framtidas generasjoner i mente.

Det betyr at vi må kjempe for at det skapes nye arbeidsplasser sånn at flere kan komme inn i arbeidslivet, at vi må trygge arbeidsplassene, og at vi må skape et inkluderende arbeidsliv, sånn at en kan stå i arbeid så lenge som mulig.

Kristelig Folkeparti løfter også fram et annet perspektiv hver gang vi har disse debattene, og det er viktigheten av et velfungerende samfunn på andre områder. Skal en lykkes med å skape arbeidsplasser eller skape et inkluderende arbeidsliv eller sikre at mennesker kommer i jobb, så handler det om en trygg oppvekst. Det handler om velfungerende familier der ungene får en trygg og god oppvekst, et godt velferdssamfunn med frivillighet og en trygg og god skole, sånn at de rustes for framtida. Derfor er vi veldig glad for budsjettforliket som vi fikk til med regjeringspartiene og Venstre, der vi styrker familievernet for å hjelpe de familiene som begynner å slite, der vi får mer tidlig innsats i skolen, og vi får flere lærere for de yngste elevene. Elevene og ungene skal rustes for livet, og de skal rustes for arbeidslivet.

Et annet viktig felt for Kristelig Folkeparti er å målrette innsats mot de menneskene som har falt ut av arbeidslivet. Derfor var vi fornøyd for inneværende år da vi fikk 3 000 nye tiltaksplasser. For 2015 fikk vi gjennomslag for 500 nye tiltaksplasser for mennesker med nedsatt arbeidsevne som trenger hjelp og bistand for å komme tilbake igjen. Vi fikk også 200 VTA-plasser, noe vi er godt fornøyd med. Vi kommer til å fortsette kampen for å bekjempe fattigdom og hjelpe familiene som er i fattigdom – ungene som er i fattigdom. Arbeid er nøkkelen til å komme varig ut av fattigdom. Men så vet vi også at det ikke er alle som vil kunne jobbe. Derfor er jeg glad for den uførereformen som egentlig også ligger til grunn, og som vil innføres fra 1. januar. Vi vet at en av tre uføre klarer å kombinere trygda med å jobbe noe. Den nye uførereformen som et enstemmig storting vedtok i 2012, legger også til rette for at en skal kunne kombinere arbeid og trygd på en best mulig måte.

Vi er veldig fornøyd med at vi klarte å ivareta det behovsprøvde barnetillegget for uføre. Vi har vært opptatt av å sikre en ordning som treffer dem som trenger det mest. Derfor var behovsprøvinga viktig. Så var vi opptatt av å sikre en ordning som kan stå seg – som er varig. Vi vet hva slags debatt det ble rundt barnetillegget. Derfor tror vi også at vi har fått en løsning som både sikrer legitimitet for ordninga, og som også gjør at den kan stå seg over lengre tid.

Jeg tror dette er en løsning som Stortinget til slutt vil slå seg til ro med. Vi er også fornøyd med at vi klarte å ta vare på overgangsstønaden, og at den fortsatt skal kunne være for tre år, der en tydelig stiller aktivitetskrav, men der det også er en mulighet for å kunne kjempe seg gjennom utdannelse, eller for å kunne kjempe seg inn i arbeidsliv når en er enslig forsørger.

Budsjettforliket er fullt av gode tiltak for dem som trenger det mest. Vi gjør f.eks. barnehageplassene billigere for husholdninger med inntekt under 473 000 kr. Vi får utvidet gratis kjernetid for 4–5-åringene. Vi har gitt 220 mill. kr mer til kommunene for at de kan ivareta ressurskrevende tjenester, noe som er kjempeviktig når en også tenker i et menneskeverdsperspektiv. Vi har fått 100 mill. kr ekstra til rusarbeid i kommunene. Vi har fått 30 mill. kr til frivillige organisasjoner på rus og psykiatri. Vi har styrket barnevernet med i hvert fall 40 mill. kr. Vi har 20 mill. kr ekstra i en tilskuddsordning for å bekjempe barnefattigdom. Vi har millioner til ferietiltak, og vi har 10 mill. kr til personer med nedsatt funksjonsevne. Denne lista kunne vært lengre, og dette kommer i tillegg til det som lå inne fra regjeringas side, som også var bra. Derfor mener vi at det forliket og det budsjettet vi vedtar i dag, er et budsjett som både bidrar til å skape arbeidsplasser, til å hjelpe mennesker til å kunne bli i arbeidsplassene, og til å hjelpe flere mennesker inn i arbeid. Samtidig ivaretar vi de menneskene som ikke kan jobbe, og som derfor får målrettede tiltak for å bekjempe fattigdommen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A) [10:59:59]: Som jeg nevnte i mitt innlegg, så er det en rekke poster – også poster som gjelder barn – som fremdeles har kutt i statsbudsjettet etter forslag fra regjeringa, og som Kristelig Folkeparti ikke har fått på plass igjen. Men jeg skal la det ligge nå til fordel for først og fremst å gratulere Kristelig Folkeparti og Venstre med at man har fått begrenset kuttet i barnetillegget for uføre. Det var et av de styggeste, mest dramatiske, usosiale kutt som var foreslått av regjeringa i statsbudsjettet. Kristelig Folkeparti og Venstre har altså nå forhandlet seg fram til den løsningen som bare Høyre og Fremskrittspartiet var for da uførereformen faktisk ble behandlet, men det er allikevel bedre enn det regjeringa foreslo i denne omgangen.

De skriver i merknadene at de tar utgangspunkt i Brochmann-utvalget. Det er veldig mange av betingelsene i Brochmann-utvalgets forslag til tak på barnetillegget som ikke er tatt inn nå, og da spør jeg: Når det barnetillegget kuttes – vi stemmer imot, men det blir allikevel vedtatt – vil representanten i hvert fall sørge for at Brochmann-utvalget i større grad blir fulgt opp enn det som nå ligger til grunn i budsjettet?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:01:18]: Takk for spørsmålet. Jeg må jo si at da vi var med og behandlet uførereformen sist, var min opplevelse av Høyre og Fremskrittspartiet at de ønsket den løsningen de la fram i budsjettforliket, at de ønsket en standardisering, som også Brochmann-utvalget peker veldig tydelig på, og som flere har ønsket.

Når det gjelder barnetillegget til uføre, er det jo noen dilemmaer. Det er noen argumenter for, og det er noen klare argumenter mot. Jeg mener at det heller klart mot, nettopp fordi man ville hatt urimelige kutt for noen mennesker som trenger det mye, og som sannsynligvis aldri ville kommet seg ut i arbeid. Derfor vil vi ivareta behovsprøvinga samt sette et tak så det ikke vil være sånn at hvis man prøver seg ut i arbeid, så vil ikke det lønne seg. Derfor mener jeg at den ordninga som ligger der, er god.

Så har representanten Andersen et veldig godt poeng med at det også er viktig da å ivareta den andre biten med at hvis man gjør endringer, så må man ha flere målrettede tiltak mot de fattigste. I min liste som jeg leste opp her mot slutten, er noen av dem ivaretatt, men jeg kan også love representanten at jeg kommer til å kjempe videre for å få enda flere tiltak for dem som trenger det mest.

Erlend Wiborg (FrP) [11:02:28]: Kristelig Folkeparti er tydelig på at de ønsker et mer fleksibelt arbeidsliv, samtidig som vi skal ha et trygt og anstendig arbeidsliv. Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og regjeringen er klare på at fast ansettelse skal være hovedregelen. Samtidig registrerer jeg at Kristelig Folkeparti har vist noe skepsis mot regjeringens forslag som kom nå på fredag, om en moderat oppmyking av midlertidige ansettelser, som kan bidra til å gjøre døren videre og hjelpe flere til å få en fot innenfor.

Men samtidig vet jeg at Kristelig Folkeparti deler regjeringen og Fremskrittspartiets ambisjoner på dette feltet, så mitt spørsmål blir: Hva mener representanten Ropstad er viktig for å hjelpe folk fra trygd til trygg jobb?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:03:16]: Takk for det spørsmålet. Det jeg mener bør være en felles målsetting for alle de fire partiene som nå forvalter flertallet i fellesskap, er at vi klarer å lykkes med å inkludere enda flere mennesker i arbeidslivet. Kristelig Folkeparti har den tro at det å kunne være ansatt midlertidig har en positiv effekt. Det gir en mulighet til å vise at man kan noe, det kan være en vei inn. Men vi har ikke noen blind tro på at midlertidig ansettelse er den eneste løsninga, og jeg vil også advare mot midlertidig ansettelse hvis det blir sånn at det er til erstatning for faste jobber. Målet må bli at vi får flere arbeidsplasser som er faste, og så kan man gå veien dit hen gjennom midlertidig ansettelse. Derfor kommer jeg til å være konstruktiv i forhandlingene framover, som jeg regner med at kommer til å komme.

Men vi tror på de andre tiltakene også. I det som lå inne om et inkluderende arbeidsliv i resten av proposisjonen, var det gode tiltak. Jeg mener også at Stortinget må se på flere tiltaksplasser – men også bedre tiltaksplasser – og kortere ventetid, så man kommer raskere inn og får hjelp, for vi vet at jo lenger folk er ute av arbeidslivet, jo vanskeligere er det å få dem tilbake dit.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:04:32]: Representanten Ropstad sa nå at det en her har gjort, var et dilemma for Kristelig Folkeparti. Tidligere har det blitt sagt at det var Kristelig Folkepartis prinsipale løsning at en skulle få en avkorting ved 95 pst. Det er for meg et tankekors at de som etter en lang behandling får innvilget uføretrygd – og det er ikke enkelt – samtidig som de har lav inntekt i familien totalt og flere barn, skal få et kutt i sitt barnetillegg. Hvorfor er det så viktig for Kristelig Folkeparti å kjøre prinsippet om at det skal lønne seg å arbeide så langt – noe som en ikke gjør i andre saker, f.eks. i forbindelse med AFP – at det skal ramme de absolutt svakeste? Jeg skjønner dilemmaet. Kan representanten utdype dilemmaet?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:05:32]: Når jeg utdyper dilemmaet, mener jeg det kanskje først og fremst går på det som regjeringa foreslo når det gjelder et standardisert tillegg, for jeg mener det er der en først og fremst mer kan snakke om en arbeidslinje. Den løsninga som Kristelig Folkeparti kjempet igjennom nå med et tak på 95 pst., har jeg ikke tro på vil bidra i den forstand til at veldig mange velger arbeid foran trygd. Det har jeg ikke noen tro på. Derfor ville jeg heller at når det gjelder dilemmaet eller argumentene for og imot arbeidslinja – hvis en var blindt opptatt av arbeidslinja – helt mot en standardisering. Jeg er, som jeg sa i stad, opptatt av at det har noen uheldige utslag, og det kan en unngå med behovsprøvingen. Men med å sette et tak mener jeg at en sikrer legitimiteten til trygdesystemet, for det mener jeg er viktig, og så tror jeg det vil være en varig ordning. Ettersom dette har vært en ordning som har vært debattert, og Lundteigen kjenner selv til hvordan det var i forrige runde, frykter jeg at dette er en debatt som kan komme igjen og igjen. Nå tror jeg vi har fått en varig ordning som tross alt skjermer de aller fleste.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:06:48]: Jeg vil først fremme det forslaget som Senterpartiet er alene om i innstillinga.

Senterpartiet arbeider for et Norge – annerledeslandet – som ikke er seg sjøl nok. Det er en parole som settes på stor prøve, ikke minst det å være seg sjøl nok i en internasjonal sammenheng i dag.

Det som er det sentrale ved annerledeslandet, er økonomisk jambyrdighet mellom folk, som er et sjølstendig samfunnsmessig mål for Senterpartiet. Det sikres gjennom arbeid, arbeidsinntekt og små inntektsforskjeller. Det sikres gjennom skatt etter evne. Det sikres gjennom et sikkerhetsnett ved sjukdom, uførhet og ledighet for mennesker som sliter. Dagens budsjettdebatt gjelder arbeid og sikkerhetsnett, altså arbeids- og sosialkomiteens ansvarsområde.

Det norske arbeidsmarkedet endrer seg raskt i negativ retning for mange. Det er en av de viktigste sakene framover, utviklinga i arbeidslivet. Nå må vi få en debatt om prinsippet om friest mulig arbeidsinnvandring innen EØS-området, fra land med om lag 10 pst. av det norske lønnsnivået. Noen tjener på billige tjenester med dette systemet, men stadig flere taper. Det svekker lønns- og arbeidsvilkår for stadig flere bransjer, bransjer som vi i Norge er helt avhengig av at kompetent ungdom går inn i.

Videre svekker det også muligheten for de mange som har delvis arbeidsevne, til å komme inn i arbeidslivet. Det blir stadig vanskeligere å komme inn i arbeidsmarkedet. Med trangere tider og retning mot økt ledighet trengs det enda sterkere virkemidler for å kompensere for den utviklinga som her er beskrevet.

Derfor: Senterpartiet arbeider for å si opp EØS-avtalen og innføre en handelsavtale med en regulert bevegelse av arbeidsinnvandring. Vi er veldig tilhenger av sterke fagorganisasjoner som gjør at vi får en balanse mellom arbeidsgivers makt og arbeidstakers makt. Vi er veldig for handlingsplaner mot sosial dumping og allmenngjøring av tariffavtaler. Og – som sagt – de som har delvis arbeidsevne, må i større grad komme inn i arbeidsmarkedet ved at arbeidsgivere som ønsker å ansette de personene, får varig eller tidsbegrenset lønnstilskudd, slik at det blir lønnsomt for sosialt innstilte arbeidsgivere å yte sin skjerv her.

Det som ellers er sentralt i innstillinga, er Arbeidstilsynet. Vi må få mer tilsyn i praksis. Den utviklinga som vi har hatt de siste 10–15 årene med mer papirtilsyn, har vist seg å innebære for liten risiko for dem som kutter svinger innenfor arbeidstilsynsområdet. Vi må få en større innsats mot dem som er useriøse, og som bedriver sosial dumping. Det er derfor viktig at regjeringa setter i gang felles tiltak mellom arbeidstilsyn, skatteetat og politi. Dette kan ikke understrekes sterkt nok, her er utfordringene store til negativ utvikling for både arbeidstaker og de seriøse arbeidsgiverne. Det blir vanskeligere og vanskeligere for de seriøse arbeidsgiverne å opptre i et slikt marked som går på kanten av det som er både lov og norsk arbeidslivstradisjon. Senterpartiet går derfor inn for å bevilge 75 mill. kr mer til Arbeidstilsynet og 3 mill. kr til øremerkede regionale verneombud for å få dette samspillet mellom fagbevegelse og arbeidsgiver, noe som har en så flott tradisjon fordi begge parter er interessert i felles sak, nemlig ryddige og ordentlige forhold i sitt arbeidsliv.

Senterpartiet er veldig tydelig på at en ikke skal endre arbeidsmiljøloven med tanke på midlertidige ansettelser. Det har vært en flaggsak, og Senterpartiet har sikret flertall for det tidligere. Det kommer vi til å fortsette å arbeide for å sikre flertall for, fordi midlertidige ansettelser er noe man bruker for å ta arbeidstopper i en bedrift – det er ikke en del av det ordinære ansettelsesforholdet.

Vi avviser minstelønn, og vi er veldig opptatt av at sikkerhetsnettet skal bedres. Derfor: Når det gjelder barnetillegget, går vi imot at det her settes en grense på 95 pst., fordi de familiene som er i en slik situasjon, er i en unntakssituasjon og må behandles spesielt, slik at de ikke får det verre enn i dag.

Videre: Vi er glad for at overgangsstønaden er utsatt. Vi er glad for at inntektsgrensen for sjukepenger og foreldrebetaling er trukket. Vi er glad for forbedringen for sjølstendig næringsdrivende, men totalt sett: Regjeringa prioriterer de svakeste svakere, og det er grunnleggende feil.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp det forslaget han refererte til. Vil representanten også ta opp forslaget som Senterpartiet har sammen med SV i sak nr. 2?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:12:16]: Alle forslag tas opp, president!

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp de forslagene har refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Bengt Morten Wenstøb (H) [11:12:33]: Det er ingen tvil om at Senterpartiet er opptatt av unge arbeidsledige. Mitt spørsmål går på det å få unge arbeidsløse inn i arbeidslivet. Det viser seg enkelte ganger at terskelen for å komme inn er ganske høy, og regjeringen har foreslått flere ting for at det skal være lettere, bl.a. midlertidige tilsettinger og aktivitetsplikt. Mitt spørsmål er: Hvilket forslag er det representanten Lundteigen tenker seg for å få flere unge arbeidsledige inn i arbeidslivet?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:13:08]: Vi kommer seinere, i en kommende debatt, inn på en sak hvor det nettopp er spørsmål om den gruppa av ungdommer mellom 20 og 25 år som verken har skole eller arbeid. Det som Senterpartiet der har fremmet, og som flere partier er enig i, er at vi innfører en ordning med såkalte lærekandidater, hvor både private og offentlige bedrifter tar ungdommene inn i ordinært ansettelsesforhold – en lærekandidat på et vis som en lærling, og vedkommende yter med sin evne under bistand fra arbeidsgiver. Og så får en gradvis økende inntekt fordi en blir mer og mer kompetent, og dermed får en på sett og vis utdannelse gjennom arbeid. Det kan være et godt tiltak for denne sårbare gruppa.

Sveinung Rotevatn (V) [11:14:20]: Eg oppfattar at representanten Lundteigen er genuint oppteken av å kjempe mot sosial dumping og sørgje for likeverdige vilkår i arbeidslivet. Det er bra. Men eg oppfattar at representanten Lundteigen og Senterpartiets hovudverkemiddel for dette, jf. budsjettinnstillinga og jf. innlegget no, er å seie opp Noregs viktigaste avtale med omverda, EØS-avtalen. Det er heldigvis ganske lenge til det forslaget får fleirtal i denne salen.

Eit anna forslag som er litt nærmare å få fleirtal i denne salen, er Venstres forslag om ei utgreiing av lovfesta nasjonal minstelønn. Det har Senterpartiet gått imot i innstillinga. Mitt spørsmål er: Kva er grunngjevinga for det? For det som det blir vist til, er utelukkande at ein ønskjer å seie opp EØS-avtalen. Det kjem nok ikkje til å skje på ei stund. I mellomtida opplever vi at det er altfor mange som lever på altfor låge lønningar i utsette bransjar. Det å ha eit nasjonalt golv som vil hjelpe dei som er aller mest utsette, ser vi som eit målretta verkemiddel. Kva er problemet med dette?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:15:27]: Minstelønn er etter Senterpartiets vurdering et krisetiltak, det er et krisetiltak når det er en ubalanse i arbeidsmarkedet mellom dem som etterspør arbeidskraft, og dem som tilbyr sin arbeidskraft. Vi ser den ubalansen ikke minst i Tyskland og Storbritannia, hvor en har innført minstelønn. Dette har ført til store diskusjoner om nivået på det hele, og det fører til en grunnleggende diskusjon om det er det rette virkemidlet i forhold til ubalansen.

Senterpartiet standpunkt er: Når det gjelder ubalansen, er det roten til ondet en må ta fatt i. Og roten til ondet er en friest mulig bevegelse av arbeidskraft fra land som har 10 pst. av lønnskostnadene i Norge. Alle forstår at det gir en ubalanse. Vi må ta ondet ved roten, og dermed er det å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale, slik at vi kan regulere bevegelsene av arbeidskraft. Det er det essensielle.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sveinung Rotevatn (V) [11:17:03]: Utfordringane for velferdsstaten blir store framover. Dette kunne vi lese i perspektivmeldinga frå den raud-grøne regjeringa. Og få plassar er denne utfordringa meir tydeleg enn i den delen av statsbudsjettet som vi behandlar i dag. Det er nok berre å sjå på eskalerande pensjonskostnader, så har ein eit blikk på korleis dette blir krevjande i framtida.

Skal vi lykkast med å bevare eit solid sosialt sikkerheitsnett, er vi heilt avhengige av at det løner seg å jobbe, at fleire kjem i jobb, og at fleire står lenger i jobb.

Statsbudsjettet har fått til dels hard medfart i offentlegheita på grunn av sin sosiale profil. Venstre delte i utgangspunktet ein del av den kritikken mot forslaget frå regjeringa, men etter at budsjettforliket mellom regjeringa, Venstre og Kristeleg Folkeparti kom i stand, er det etter vårt syn eit godt, framtidsretta og sosialt budsjett som vi vedtek i dag.

Frå Venstre si side bør ikkje prioriteringane vere overraskande, det er dei same som dei har vore i mange år, nemleg arbeidet for fattige og vanskelegstilte barn. Vi har gjennom forhandlingane fått løfta det området i budsjettet med om lag 600 mill. kr. Det handlar bl.a. om ei kraftig satsing på barnehagar, på rusarbeid, på psykisk helse, på barnevern og på ordningar for barn i asylmottak.

På denne komiteens område har det vore særleg mykje diskusjon rundt barnetillegget for uføre. Her meiner Venstre at vi har funne fram til ei god løysing, der vi tek vare på to viktige omsyn, nemleg omsynet til at det alltid skal løne seg å jobbe, og omsynet til at sosiale ordningar skal vere rause og behovsprøvde for dei som treng det. Med dette sikrar vi barnetillegget som ei framleis behovsprøvd ordning, men vi set eit tak på den samla ytinga på 95 pst. av inntektsgrunnlaget, slik at dei som forsøkjer seg i arbeid, ikkje kjem dårlegare ut enn dei som tek imot trygd.

Dette er også noko som både mindretalet og fleirtalet i uførepensjonsutvalet såg på som ei fornuftig løysing, uavhengig av synet på om tillegget burde ha vore standardisert eller ikkje. Og eg trur – til liks med representanten Ropstad – at dette er ei ordning som vil kome til å stå seg. Det er viktig for alle dei barna og familiane det gjeld, at det er føreseieleg.

Samtidig som vi har sørgt for å rette opp i ein del ting i budsjettet som frå Venstre sin ståstad ikkje var gode nok, får vi til ytterlegare satsingar på bl.a. barnehagar. I Venstre er vi glade for at vi no også får større differensiering, slik at dei som har dårleg råd, kan få billegare barnehagar. Så får heller dei som har betre råd, leve med at dei må bidra litt meir. Sosial utjamning kallar vi det.

Vi er frå Venstre sin ståstad særleg glade for at vi no endeleg får til eit løft for dei sosiale vilkåra til sjølvstendig næringsdrivande og gründerar. Vi har ikkje i Noreg ein overflod av folk som ønskjer å ta ein risiko, starte sin eigen arbeidsplass for kanskje å lykkast med det, og tilsetje fleire – særleg ikkje når det gjeld kvinner. Etter Venstre sitt syn er det viktig at ein har gode sosiale ordningar også for dei som vil prøve å forfølgje ein god idé. Det at vi no får like rettar til pleie- og omsorgspengar, er bra. Vi er også glade for at Senterpartiet har funne grunn til å støtte det i innstillinga.

Tida går, men eg vil også kome innom Venstre sitt forslag om ei utgreiing av lovfesta nasjonal minsteløn, som er til behandling i denne debatten. Fleirtalet har dessverre avvist det forslaget, men vi er glade for støtte frå Framstegspartiet i komiteen.

Vi er alle opptekne av å kjempe imot sosial dumping. Det å ha ei lovfesta nasjonal minsteløn kan vere eit av dei mest målretta verkemidla vi tek fram frå verktøykassa dersom vi vågar å bruke det. Dei aller fleste europeiske land har eit minstenivå for kva som er ei lovleg løn – eit golv som ingen kan gå under. Eg synest det er underleg at dei partia som til vanleg ikkje har problem med å detaljregulere nær sagt alle andre sider ved eit arbeidsforhold gjennom lov, tilsynelatande meiner det skal vere fullt lovleg å ha eit uanstendig lågt lønsnivå.

Så har også arbeidsmarknaden forandra seg noko, bl.a. som følgje av EØS-avtalen. Det meste av det er til det gode, men noko set også ting vi tradisjonelt har gjort her i Noreg, under press. Det at vi har fått allmenngjering av løn, er eit tydeleg teikn på at noko må endrast. Det å ha eit nasjonalt nivå, noko du ikkje kan gå under, er eit naturleg neste steg, noko bl.a. også hovudorganisasjonen Virke i høyringa var svært positiv til og ville utgreie. Det same var YS, som primært er imot, men som likevel såg på dette som interessant. Eg skjønar ikkje kva det for ein kunnskap ein er redd for skal kome fram i ei slik utgreiing, så eg ser fram til å kome tilbake til dette forslaget ved ei seinare anledning. Det er eg sikker på at vi kjem til å gjere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) [11:22:31]: Venstre er for minstelønn og står sammen med Fremskrittspartiet, som faktisk går imot anbefalingene fra egen statsråd. Vi andre satser på lov om allmenngjøring. Hovedgrunnen til at resten av komiteen er imot, er de erfaringene som 23 EU-land allerede har. De viser at minstelønn, hvis det er et målrettet tiltak, er et målrettet tiltak for å få de laveste lønningene enda mer ned. Vi etterlyser kunnskap, sier Rotevatn. Den kunnskapen har vi altså. I land som har innført minstelønn, ligger de laveste lønningene et eller annet sted mellom 30 pst. og 50 pst. av gjennomsnittslønna. Det vet vi.

Hvordan har Venstre tenkt å unngå at dette kommer til å bli situasjonen også i Norge?

Sveinung Rotevatn (V) [11:23:27]: Det har vi tenkt å unngå gjennom å be om ei utgreiing. Vi seier ikkje at dette er ei løysing vi skal innføre her og no frå Stortinget si side. Til det er det for mykje å ta omsyn til. Det er ting som skil den norske arbeidsmarknaden frå arbeidsmarknaden i mange andre europeiske land. Då er det grunn til å gå nøye inn i det gjennom ei kunnskapsbasert utgreiing. Eg forstår ikkje kva det er for ein kunnskap ein i Arbeidarpartiet er redd for at skal dukke opp i ei slik utgreiing.

Så har vi allereie gått vekk frå det som tradisjonelt har vore den norske modellen med fri lønsdanning, gjennom å innføre allmenngjering i enkelte sektorar. Å ha ei nasjonal, lovfesta minsteløn er etter mitt syn eit naturleg neste steg, som eit alternativ eller som eit supplement til det. Vi skal vere klare over at når vi ser fleire tilfelle i media og andre plassar, t.d. i sommar om folk som får betalt 30 kr i timen, trur eg ikkje det er noko som denne salen synest er akseptabelt. Då bør kanskje enkelte i denne salen vurdere å gjere noko med det.

Lise Christoffersen (A) [11:24:29]: Som jeg sa i innledningen til mitt første spørsmål til representanten Rotevatn, har vi altså den nødvendige kunnskapen fordi 23 andre land har gjort seg sine erfaringer, og de erfaringene er ganske samstemte.

Men mitt neste spørsmål blir da: Hvilket nivå mener Venstre at en norsk minstelønnsordning skal ligge på? Er 30–50 pst. av gjennomsnittslønna et anstendig nivå, eller ønsker Venstre å legge nivået høyere?

Sveinung Rotevatn (V) [11:25:05]: Det skal ikkje Venstre slå fast her og no, av den enkle grunn at vi ber om ei utgreiing. Og igjen: Eg forstår ikkje kva det er for ein kunnskap ein i Arbeidarpartiet er redd for skal kome fram gjennom den typen kunnskapsutgreiing.

Eg syntest også det var interessant at arbeidstakarorganisasjonen YS i høyringa vi hadde i komiteen, sjølv om dei primært ikkje ønskjer minsteløn, likevel syntes det var ein spennande tanke å få meir kunnskap på bordet og såg mange av dei same utfordringane som Venstre ser.

Vi har ein del utfordringar i norsk økonomi no, der vi dessverre ser at det kan gå ut over mange arbeidstakarar, som ikkje blir behandla godt nok, og vi ser at folk mistar jobben. Då er eg for så vidt glad for at vi vedtek eit budsjett som er framtidsretta på arbeidstakarane og næringslivet sine vegner. Eg synest ikkje det er ein god idé i denne situasjonen å stemme for Arbeidarpartiets budsjett, som vil medføre solide skatteaukar for verdiskaping og bedrifter på 10 mrd. kr. Eller var det 13 mrd. kr? Uansett: Det er en svært dårleg idé.

Arve Kambe (H) [11:26:17]: Årsaker til fattigdom er først og fremst avstand til arbeidslivet, dårlige norskkunnskaper og eventuelle funksjonsnedsettelser.

Mye av fattigdommen i familier går ut over barn, og regjeringen har først i budsjettet og deretter i budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre sagt at vi skal ha en styrket tiltaksplan mot barnefattigdom. For oss i regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, handler det ikke bare om å komme opp med tiltak selv, tiltak som vi finner på. Nå måtte SV be om unnskyldning overfor landets fattige – etter ett, to, tre, fire, fem, seks, syv, åtte år i regjering.

Hvilke tiltak er det Venstre ser for seg at vi sammen kan enes om for å få bukt med barnefattigdommen?

Sveinung Rotevatn (V) [11:27:14]: No har vi for så vidt vorte einige om noko allereie i budsjettet – det er vi glade for – men det er klart at vi må vidare. Realiteten er at det er om lag 78 000 fattige barn i Noreg. Det er eit tal som har gått opp dei siste åra. Det er alvorleg. Vi ser også at fattigdommen har endra seg noko. Der den typiske fattige før gjerne var ein minstepensjonist, ser vi no at fleire er barnefamiliar og ikkje minst barnefamiliar med ikkje-etnisk norsk opphav.

Frå Venstre si side er noko av det aller viktigaste å satse på barnehagar. Vi er glade for at vi løftar talet på barnehageplassar i dette budsjettet. Der må vi kome vidare. Vi bør også kome vidare når det gjeld inntektsdifferensiering her.

Vi trur også at vi må våge å sjå på kanskje den viktigaste ordninga for barnefamiliar, nemlig barnetrygda, som ikkje har vore inntektsjustert sidan 1996. Grunnen til det er sjølvsagt at alle får dette, at det er ein flat stønad. Det å differensiere meir der trur vi er eit godt steg på vegen mot større sosial utjamning, i tillegg til alt det andre viktige vi må gjere for å hjelpe barn ut av fattigdom – det vere seg tidleg innsats eller det å satse på skule, helsesøstrer og psykisk helsearbeid.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Kirsti Bergstø (SV) [11:28:37]: Jeg vil starte med å ta opp SVs forslag.

Norge er igjen kåret til verdens beste land å bo i. Vi er nummer to på listen over verdens lykkeligste land, vi er det tredje beste landet for kvinner og det nest beste landet å være mor i. I tillegg er vi blant topp fem når det gjelder lavest arbeidsløshet. Og Norge er det eneste landet i den vestlige verden der de økonomiske forskjellene har blitt redusert de siste årene. Dette er ikke tilfeldig. Det er ingen naturlov som står bak, dette er politiske veivalg. Jeg frykter at vi vil ha andre plasseringer når status gjøres opp i årene som kommer, for jeg frykter at hverdagen til mennesker her i landet skal bli mindre likestilt, mindre trygg og mindre rettferdig.

Regjeringen har lagt fram et budsjett som vil øke forskjellene mellom folk og forskyve maktforholdene i feil retning når det gjelder både kjønn, klasse og geografi. Kutt i permitteringsreglene hjelper ikke på arbeidsløshet – heller tvert imot. Kutt i pappaperm og mer til kontantstøtte gjør samfunnet mindre likestilt, og kutt til trygdebiler til enslige forsørgere og til folk som har minst, gjør samfunnet mindre rettferdig. Barnetillegg for folk som er uføre og har lav ytelse, svekkes. Dette er helt ekte unger, 4 500 i tallet, som trenger både bleier, smør på brødskiva og nye fotballsko når våren kommer. Jeg snakket her om dagen med en mor som fortalte hvor vanskelig det var å gjøre fredagshandelen når ungen ville ha både brunost og Donald, og hun kun hadde råd til en av delene. Det å være fattig merkes ekstra godt i et samfunn der mange har mye, og der man har en politikk hvor mye skal få mer. De samme pengene kan aldri være to steder på samme tid. Gir man skattelette til de rikeste, må det tas fra en plass.

Denne regjeringen har gjort et tydelig veivalg. Vi ser konturene av en samfunnsretning der hver og en skal være sin egen lykkes smed, men forutsetningene for å kunne smi er fremdeles så innmari skeive. Det er et samfunn der fagforeningene og organisasjonen sikkert har åpne dører i møte med makten, men likevel møter døve ører. Det er et samfunn der profittdrevne tjenester er i frammarsj, der kommuneøkonomien svekkes, anbudsrunder presses fram, faglige rettigheter blir forsøkt svekket, og likestillingspolitikken ser ut til å være ute av syne og ute av sinn. Vi ser konturene av et Norge i endring.

SV kjemper for en samfunnsutvikling i stikk motsatt retning. Vi vil dele godene og bekjempe klasseskiller. Derfor fremmer vi en politikk for omfordeling. Folk som får god hjelp og økonomisk trygghet når de opplever sykdom, arbeidsløshet og vanskeligheter i livet, klarer også bedre å komme ut av problemene.

Vi vil øke barnetrygden – særlig for familier som har mange unger, og for enslige forsørgere – og vi vil fjerne kommunenes muligheter til å avkorte sosialhjelpen mot barnetrygden. Vi vil ha en ungdomsgaranti som virker. Derfor går SV inn for en arbeidslinje som har en verdi, og er en garanti for at unge gis rett til arbeidsmarkedstiltak eller annen hjelp for å komme i jobb. Dette er særlig viktig nå når vi ser at flere opplever usikkerhet rundt egen arbeidssituasjon. Da er det nødvendig med flere tiltaksplasser og et permitteringsregelverk som gir trygghet.

Vi vil ha et godt regelverk, sånn at folk kan beholde jobben sin i usikre tider samtidig som bedrifter slipper å tømmes for kunnskap og erfaring.

SV vil ha et godt arbeidsliv, der folk har en lønn å leve av og en arbeidsdag å leve med. Hele og fulle stillinger må være hovedregelen. Den som ikke kan jobbe, må trygges av fellesskapet og sikres inntekt.

Fremdeles har kvinner mindre makt enn menn. Kvinner eier mindre og tjener mindre, og lønnsforskjellene ser ut til å øke. Det er et viktig politisk ansvar å gjøre noe med denne uretten. Kvinners deltakelse i arbeidslivet er grunnlaget for selvstendighet og økonomisk frihet. Da nytter det ikke med kontantstøtte.

Fritid og arbeid bør også fordeles mest mulig rettferdig. I dag jobber menn overtid og kvinner deltid. SV vil ha et arbeidsliv der flere tar del, og der forskjeller som avgjør makt og muligheter mellom kvinner og menn, reduseres. Vi vil ha nye erfaringer med redusert arbeidstid. Kortere normalarbeidsdag vil kunne gjøre det mulig for flere å jobbe fullt, samtidig som det vil gi mer fritid, bedre livskvalitet, muligens bedre helse og økt likestilling. Derfor må ufrivillig deltid bekjempes. SV ser ikke på velferdsstaten bare som et sikkerhetsnett, men som en forutsetning for å leve et godt liv. For det store flertallet ligger friheten i fellesskapet.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Kirsti Bergstø har tatt opp forslaget hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Bente Stein Mathisen (H) [11:34:05]: Regjeringen har varslet at det skal stilles vilkår om aktivitet for å motta økonomisk sosialhjelp, hvis de som mottar slik stønad, har helse til det. En del kommuner gjør det allerede med god effekt, og regjeringen vil ha denne ordningen i hele landet. Jeg har oppfattet det sånn at SV er mot dette, og jeg lurer på hvorfor. Er ikke SV enig i at det er rimelig å jobbe for de midlene man mottar, hvis man er i stand til det?

Kirsti Bergstø (SV) [11:34:32]: Jeg er glad representanten tar opp spørsmålet. SV mener det er rimelig å jobbe, men det er først og fremst rimelig å være i meningsfull aktivitet. Derfor ønsker vi ordninger der den enkelte blir sett, der man får hjelp på Nav-kontoret sitt i stedet for at man har en blind aktivitetsplikt som fungerer som moralisme mot fattige. Vi frykter også at man vil bli satt til oppgaver for lavere betaling enn det de som i dag utfører oppgavene, får.

Jeg har selv jobbet på Nav. Jeg har vært sosialarbeider og møtt mennesker som er i en vanskelig livssituasjon, og som trenger ordninger som passer for dem. Da frykter jeg en blind aktivitetsplikt mest av alt, for jeg tror det vil bli til hinder for å finne gode løsninger for det enkelte mennesket.

Erlend Wiborg (FrP) [11:35:28]: Sosialistisk Venstreparti har igjen begynt å snakke om fordelingspolitikk og fattigdom, og det vil jeg si er befriende. Alle husker vi at de skulle avskaffe fattigdommen med et pennestrøk, noe de ikke klarte.

Sosialistisk Venstreparti har også her i dag snakket mye om skatter og avgifter og at i stedet for å gi skattelette til de rike bør pengene brukes til å hjelpe dem som har størst behov for det. Samtidig har Sosialistisk Venstreparti fokusert mye på at de nå reduserer skatten for enkelte, men det de glemmer å si, er at de øker avgiftene så betydelig at den enkelte vil betale langt mer i skatter og avgifter.

Men en overraskelse er det at Sosialistisk Venstreparti i sitt budsjettforslag reduserer utbytteskatten for aksjeutbytter. Så mitt spørsmål til representanten Bergstø er: Hvor mange fattige vil nyte godt av redusert utbytteskatt på aksjeutbytte?

Kirsti Bergstø (SV) [11:36:30]: Under den rød-grønne regjeringen ble forskjellene i Norge redusert for første gang på 20 år. Det er jeg stolt av. De eneste som har grunn til å skamme seg på fattiges vegne, er de som ikke prøver å gjøre noe med livssituasjonen deres. SV jobber morgen, middag og kveld, dag og natt, for å endre maktforholdene i samfunnet, for at alle skal kunne stå i sin fulle lengde, og for at folk skal ha brød på bordet og en god arbeidssituasjon i sine liv. Derfor er det helt avgjørende at de velferdsordningene vi var med på å styrke, fremdeles forblir gyldige i folks hverdag. Ellers vet vi at forskjellene vil øke.

VG hadde en overskrift om at SV gir skattelette til «folk flest», så det er ingen tvil om at de med lavest inntekt vil tjene godt på våre skatteletter – i motsetning til regjeringen, som fremmer de rikeste.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:37:42]: Kristelig Folkeparti har sammen med SV kjempet en utrettelig kamp for det behovsprøvde barnetillegget. Derfor samarbeidet vi godt også i forrige periode da visse krefter prøvde å gjøre noe med det. Derfor var Kristelig Folkeparti veldig glad for at vi klarte å ivareta det behovsprøvde barnetillegget gjennom budsjettforliket nå.

Jeg må innrømme at jeg kanskje er blitt litt skuffet over de frontalangrepene som jeg har opplevd fra SV i flere debatter som vi, og andre i salen, har hatt om dette etter budsjettforliket. Vi ivaretok jo i hvert fall 28 000 barn. Så er det rett – som SV sier – at noen vil bli rammet, fordi vi setter et tak: Man skal ikke kunne få mer enn 95 pst. av det man hadde før man ble ufør, utbetalt av både trygd og barnetillegg.

Jeg kan forstå at man kan kritisere dette. Men litt av utfordringa er også at det er mange andre lavtlønte og fattige i dette landet – det finnes andre som jobber for 200 000–250 000 kr i året, som ikke får barnetillegg. Er det sånn å forstå at SV også ønsker å gi barnetillegg til andre lavtlønte?

Kirsti Bergstø (SV) [11:38:47]: Folk som er i jobb, har helt andre muligheter for å øke sin inntekt enn mennesker som er uføre. Det å være ufør handler om å ha en helse som gjør at man begrenses sterkt. Det er vanskelig å komme dit, og vi skal ha stor respekt for at man ikke selv velger sin helse.

Grunnen til at SV kritiserer løsningen, er at den er usosial i sin form. 95 pst. av 300 000 kr er noe helt annet enn 95 pst. av 500 000 kr. Det å si at man aldri skal ha muligheten til å tjene mer på trygd enn på arbeid, betyr god skrivebordshåndtering, men dårlig praksis, for jeg må innrømme at det er svært, svært få tilfeller som ville tjent mer på trygd enn på arbeid. Men på grunn av de veldig få tilfellene går man løs på en ordning.

Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti har kommet noen vei. Det er stor forskjell på 32 000 unger som i utgangspunktet ville blitt fattigere, og 4 000. Det vil merkes i folks liv.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Robert Eriksson [11:40:06]: Det har vært interessant både å følge og å lytte til debatten så langt, og jeg er overbevist om at det også vil bli interessant å følge resten av debatten.

La meg starte med å si at det er, som andre også har påpekt, en del svarte skyer i horisonten. Derfor er det viktig at man fører en politikk som gjør samfunnet konkurransedyktig, som gjør at man har tilstrekkelig bærekraft og ikke minst ruster Norge for fremtiden. Derfor er det viktig for regjeringen å legge til grunn en politikk som fortsatt fører til høy sysselsetting og lav ledighet. Det er viktig å sikre at man tetter hullene i det sosiale sikkerhetsnettet.

Jeg vil også innledningsvis få lov til å takke Venstre og Kristelig Folkeparti, som har bidratt til et budsjett som er blitt bedre på mange områder.

For regjeringen er det viktig at vi har et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv med plass til alle, og skal vi sikre et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv, er det viktig at man tar kampen mot de useriøse på alvor. Det er viktig at man slår hardt ned på dem som forsøker å være kjeltringer i vårt arbeidsliv. Det er viktig at man øker innsatsen for å bekjempe organisert arbeidslivskriminalitet. Derfor er jeg glad for at regjeringen nå tredobler innsatsen når det gjelder tilsyn. 16 000 tilsyn blir gjennomført dette året. Flere uanmeldte tilsyn enn noen gang før vil bli gjennomført neste år, der politiet, Skatteetaten og Arbeidstilsynet går sammen for å jakte på de useriøse. Jeg er glad for at regjeringen prioriterer dette høyt.

Jeg er også glad for at man tar opp kampen mot de useriøse ved å se på hvordan man utvider allmenngjøringsordningen. I dag har vi en allmenngjøringsordning for byggebransjen, verftsindustrien, renholdsbransjen, jordbruksnæringen og gartnernæringen. Men allerede i november ble den utvidet til å gjelde fiskerinæringen, og det er på trappene å utvide den til også å gjelde elektrobransjen og veitransportsektoren. Det viser at denne regjeringen tar nødvendige grep og gjør kloke ting for å opprettholde et seriøst arbeidsliv, og dette gjør vi også i god dialog med partene i arbeidslivet.

Det er også viktig at man legger til rette for et arbeidsliv der man klarer å inkludere flere som står utenfor arbeidslivet. Derfor er jeg glad for at denne regjeringen øker innsatsen når det gjelder tiltaksplasser for dem med nedsatt arbeidsevne, med 700 flere enn det Stoltenberg-regjeringen la frem for 2014. Jeg er også glad for at denne regjeringen styrker innsatsen og slipper flere sosiale entreprenører til som kan hjelpe og kvalifisere flere inn i arbeidslivet, slik at den samlede innsatsen er større enn vi har hatt de siste årene. De sosiale entreprenørene gjør en viktig, riktig og god jobb for å lykkes.

Jeg er også glad for at vi sist fredag la frem en proposisjon med en meldingsdel, der vi kommer med en av de største reformene innenfor arbeidsmarkedstiltakspolitikken, der man gjør det som denne sal har påpekt år etter år etter år – at vi må få en tiltaksforenkling, sørge for at folk får raskere hjelp, bedre hjelp, og ikke blir gående i en evigvarende runddans i et tiltakssystem. Derfor halverer vi også antall tiltak. Det er ikke bestandig antallet tiltaksplasser i seg selv er det viktigste – det det handler om, er hvor godt man klarer å hjelpe folk som står utenfor arbeidslivet, å få flest mulig innenfor med de tiltaksplassene man har. Denne regjeringen tar gode grep for å sikre dette.

Jeg er også glad for at jeg da jeg var i Namsos forrige onsdag, fikk anledning til å møte Hassan, en innvandrergutt fra Afghanistan som kom til Norge helt alene. Han hadde ingen, kunne ikke språket, var analfabet, hadde ingen familie rundt seg. Han fikk hjelp i et bilopphoggeri som drives og eies av en bedre kjent DDE-vokalist, Bjarne Brøndbo.

Denne regjeringen kommer nå med forslag om spissede tiltak knyttet til lønnstilskudd, varige lønnstilskudd for dem som står i fare for å havne på uføretrygd. Det er bedre og lettere å ta i bruk for næringslivet når det gjelder det midlertidige. Vi foreslår et nytt inkluderingstilskudd og et nytt og bedre tilretteleggingstilskudd som gjør at funksjonshemmede i større grad får muligheter ved at pengene blir brukt på tilrettelegging og utstyr som gjør at den enkelte kan stå i arbeidslivet, fremfor å gi et driftstilskudd til en bedrift. Det er tiltak som vil hjelpe folk som står utenfor arbeidslivet, inn i arbeidslivet.

Jeg er også glad for at vi har fått på plass et SUA-kontor i Bergen, som også betyr at man vil være positiv til å rekruttere riktig og kvalifisert arbeidskraft fra utlandet på en raskere og bedre måte, samtidig som det er et viktig instrument i kampen mot sosial dumping.

Når det gjelder våre velferdsordninger, er det også viktig at vi har bærekraftige, gode og trygge velferdsordninger for fremtiden. Jeg er derfor glad for at man nå har fått på plass en uføretrygd med et barnetillegg som setter et tak på 95 pst. Det oppretter også det som regjeringen har vært opptatt av, nemlig at man skal ha arbeidsincentiver, at det skal lønne seg å ta ut den faktiske arbeidsevnen sin og prøve seg i arbeidslivet. Vi vet at i dag har allerede én av tre av de 310 000 uføretrygdede en fot innenfor i arbeidslivet. Enten har man gradert uførepensjon, eller man tar i bruk friinntektsgrensen på 1G. Jeg ønsker at disse menneskene skal få realisert drømmen og ta i bruk enda mer av sin arbeidsevne, og det ønsker også denne regjeringen. Det er bra politikk, det er bra for samfunnet, og det er bra for den enkelte.

Jeg er også glad for at vi innfører aktivitetskrav for sosialhjelpsmottakere. Det verste man kan møte mennesker med, er likegyldighet. Jeg ønsker å møte mennesker med respekt og ta folk på alvor. Det gjør man gjennom dette forslaget.

Jeg er også glad for at denne regjeringen styrker funksjonsassistentordningen, som gjør at flere funksjonshemmede får muligheten til å delta i arbeidslivet.

Jeg er glad for at denne regjeringen nå gjør arbeidsplasstolk til en permanent ordning, ikke bare en forsøksordning, som den har vært i sju år under den forrige regjeringen. Tidligere i år møtte vi på Mester Grønn to døvstumme som nå er sikret bedre oppfølging med arbeidsplasstolk, noe som gjør at de kan ta i bruk sin arbeidsevne på en god, riktig og trygg måte fremover. Det er jeg glad for at denne regjeringen legger på plass.

Jeg er glad for at denne regjeringen har nedsatt et ekspertutvalg som skal foreta en helhetlig gjennomgang av Nav. Jeg er også glad for at SV reiser spørsmålet om Nav-ombud i et av sine representantforslag, men jeg tror også det er viktig å la det ekspertutvalget se grundig på med hvilke modeller, hvilke måter man kan møte det på. I Sverige har man det som kalles Jungelhjelpen, som hjelper folk gjennom et kronglete regelverk. Kanskje det er måten å gjøre det på. Kanskje er det Oslo-modellen som er måten å gjøre det på. Det kan være gode måter, men denne regjeringen er opptatt av å løfte brukerperspektivet, løfte brukernes innflytelse og muligheter også inn i vår arbeids- og velferdsforvaltning.

Jeg er også glad for at denne regjeringen har styrket ledsaging og tolk for døvblinde ute i kommunene, slik vi lovte i valgkampen.

Jeg er i tillegg glad for at vi er i full gang med og i løpet av 2015 vil komme tilbake med en strategi for å ta tak i problematikken knyttet til barnefattigdom.

Så har jeg lyst til å si to ord på slutten. Jeg er også glad for at vi har fått støtte i denne regjeringen for at man skal se på overgangsordningen og komme tilbake med en egen sak om det. Jeg tror det er en god måte å gjøre det på. Jeg tror det er viktig å kunne hjelpe folk til raskere å oppleve friheten ved å være selvforsørgende med egen inntekt enn det vi har klart til nå.

Jeg er også glad for at vi har fått på plass en god overgangsordning for den nye uførereformen og de nye skattereglene som gjør at de som står i fare for å kunne tape fra 6 000 til 100 000, vil bli sikret gjennom en god overgangsordning som vi har fått til i vårt forlik med Kristelig Folkeparti og Venstre. Denne regjeringen tar ansvar.

Så har jeg helt til slutt lyst til å si noe om permitteringsregelverket. Permitteringsregelverket fungerer. De siste ledighetstallene sammenlignet med de forrige ledighetstallene går nå ned med 400. Fortsatt kan det gå opp ved at det er svarte skyer i horisonten som vi ikke rår over, men det er positivt at det går litt ned. Og det er første gangen på to år at det gjør det. Det synes jeg er positivt. Det betyr at arbeidsgivere ikke sier opp folk eller sender dem ut i ledighet, slik mange har hevdet, men at man bruker permitteringer på en god måte. Reinertsen i Trondheim, som hadde varslet 200 permitterte, er eksempel som viser at permitteringsregelverket fungerer, balanserer og blir brukt etter den hensikten det skal brukes.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A) [11:50:31]: Det var interessant å høre alt statsråden er glad for. Når det gjelder historiene han forteller om Hassan og andre, er det som slår meg, at vi har et regelverk der det faktisk går an å få til noe, noe det ikke hørtes ut som da den samme Eriksson var opposisjonspolitiker. Og forbedring av det regelverket som fungerer, skal vi være med på å diskutere.

Så var statsråden på slutten inne på permitteringsregelverket, som det har vært en enstemmig kritikk av fra arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Det har blitt varemerket til regjeringa at den absolutt ikke hører på dem som lever sitt daglige liv – i dette tilfellet – i næringslivet, men heller ikke når det gjelder IA-avtalen, der han to ganger har brutt avtalen siden den ble inngått. Da blir spørsmålet mitt: Alle som kritiserer permitteringsregelverket, arbeidsgivere og arbeidstakere, har de ikke greie på sin egen hverdag?

Statsråd Robert Eriksson [11:51:40]: Først har jeg lyst til å svare på om eksemplet om Hassan viser at det fungerer. Nei, vi bruker altfor lite lønnstilskudd. Næringslivet sier klart og tydelig at vi ikke tar det godt nok i bruk, og at de skulle ønske det var mer målrettet. Denne regjeringen leverer et mer målrettet lønnstilskudd. Det er positivt, og det er bra, noe som gjør at flere får muligheten.

Når det gjelder permitteringsregelverket, registrerer jeg, som jeg sa avslutningsvis i mitt innlegg, at det fungerer etter hensikten. Vi har et spleiselag mellom det offentlige og arbeidsgiverne som fungerer. Ledigheten har gått litt ned. Vi har rekordlave permitteringstall, men det varsles at permitteringsregelverket brukes, og bl.a. Reinertsen i Trondheim er et godt eksempel på det.

Jeg tror folk kjenner hvor skoen trykker. Det er også viktig for oss som politikere å ha et regelverk som fungerer etter hensikten. Det har vi fått til, og det balanserer. Vi følger utviklingen nøye videre, men vi ser at det er svarte skyer i horisonten.

Dag Terje Andersen (A) [11:52:44]: Det var sånn at da regjeringa svekket permitteringsregelverket knyttet til årets budsjett, kom det samstemt kritikk. Da sa den samme statsråden at han skulle følge situasjonen nøye – det gjør statsråden stadig.

Så kom det mye kritikk ut over hele våren, og mange håpet på at det ville bli en endring i forbindelse med revidert budsjett. Statsrådens svar på hvorfor det ikke ble noen endring i revidert budsjett, til tross for at regjeringa varslet ytterligere noe økt arbeidsledighet, var at den skulle følge situasjonen nøye.

Så er det sånn at i det statsbudsjettet vi nå har til behandling, har regjeringa nok en gang varslet at arbeidsledigheten kommer til å øke, og vi har sett det konkret knyttet til leverandørindustrien på Vestlandet. Det har vært en rekke henvendelser fra en samlet, seriøs byggenæring, som sier: Vær så snill å la oss få lov til å beholde ansatte, som vi kan investere i for kunnskap og forbedret helse, miljø og sikkerhet. Da er spørsmålet mitt nok en gang: Har de ikke greie på hva de snakker om?

Statsråd Robert Eriksson [11:53:44]: Jeg registrerer at ledighetstallene er stabile, og har vært stabile over lang tid. Derfor følger man også den utviklingen. Jeg ser ingen grunn til å endre et regelverk basert på en arbeidsmarkedssituasjon som er stabil, og som fungerer.

Jeg kunne ha nevnt bedrifter som har etterlyst at man gjerne kunne ha tenkt seg å permittere bl.a. innleid arbeidskraft, men jeg ser også at de samme bedriftene har fast ansatte som verken blir permittert eller oppsagt. Jeg synes det er noe forunderlig hvis det er sånn at Arbeiderpartiet mener at det er riktig at man skal permittere folk som er innleid i en virksomhet, fremfor at de skal komme seg raskt over i annet arbeidsoppdrag. Det er i alle fall en politikk som jeg ikke deler, en resept jeg ikke vil ha.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:54:50]: Statsråden hadde et godt innlegg om alle de viktige tiltakene som vi i fellesskap skal vedta i dag for neste år. Jeg vil også berømme statsråden for å ha et stort engasjement for å inkludere flere mennesker i arbeidslivet, senest nå på fredag med den meldinga og proposisjonen som kom da. Selv om jeg ikke har lest tiltakene grundig, ser jeg iallfall at det er flere viktige tiltak som fremmes, og jeg ser fram til behandlinga av dem.

Men i dag på nyhetene kunne vi høre at det anslås at det er ca. 40 000 ungdommer mellom 18 og 30 år som verken er i arbeid, under utdannelse eller på trygd og fanget opp av systemet. Det er jo en veldig stor gruppe, så jeg vil gjerne benytte anledningen til å høre statsrådens tanker om hvordan vi kan bidra til å hjelpe også dem, enten inn i tiltakssystemet eller – helst – direkte inn i utdannelse eller ut i arbeid.

Statsråd Robert Eriksson [11:55:45]: Jeg hørte den samme nyheten, og jeg må si at jeg er bekymret når vi ser at det er 40 000 ungdommer som verken er registrert hos Nav, går på skole eller har en arbeidsplass å gå til. Det er en utfordring hvordan man skal klare å nå disse menneskene på en god måte, men jeg tror det er viktig at man reiser den debatten og setter seg ned sammen og finner ut hvilke måter man kan nå disse menneskene på, hvordan man kan få tatt tak i dem for å få dem tilbake i skole.

Regjeringen har kjørt et forsøksprosjekt nå, i Nord-Trøndelag – det kom i statsbudsjettet – der man gjennom oppfølgingstjenesten følger opp mye tidligere dem som det er størst sjanse for at detter ut, og hjelper dem inn mot arbeidsliv, helsetjeneste eller hva det nå måtte være, på et tidligere tidspunkt enn før, nettopp for å unngå at de havner utenfor alt sammen. Jeg ser frem til å se resultatene av dette forsøksprosjektet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:56:57]: Statsråden sa at vi måtte ruste Norge for framtida, og det er jeg helt enig i. Det er noe av det viktigste vi står overfor, for vi står overfor dårligere vær, også politisk. Det krever politisk lederskap for at vi skal sikre det jambyrdige Norge.

Så kom statsråden med slagordet «Et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv». Med ordet «trygt» oppfatter jeg at lønnsmottakerne skal ha fast ansettelse med fast inntekt. Ordet «familievennlig» oppfatter jeg slik at man skal få tid til samvær med familien på kvelder og søndager.

Spørsmålet mitt går på ordet «fleksibelt». Betyr «fleksibelt» i statsrådens språkbruk «midlertidig»? Er «midlertidig» en del av «fleksibelt arbeidsliv»? I tilfelle: Hvem skal så få mer av denne «midlertidigheten» i arbeidslivet? Gjelder det både de høytlønte og de lavtlønte?

Statsråd Robert Eriksson [11:58:01]: Med det forslaget vi la fram på fredag med en generell adgang på midlertidighet, kan man være midlertidig ansatt i 12 måneder og ha en karantenetid på 12 måneder. Man kan innramme dette med en kvoteordning, og man kan også ha gode innramminger for å forhindre misbruk.

De fleste bedrifter i Norge er små bedrifter med under ti ansatte. Med vårt nye forslag vil de bedriftene kunne ta inn én på midlertidig ansettelse. Og når vi ser hvor mange som i dag aldri får oppleve å komme på et intervju, aldri får oppleve å vise seg fram, synes jeg dette kan være godt, bra, viktig og riktig, for det er tryggere å ha en fot innenfor arbeidslivet enn å være varig utenfor arbeidslivet – være ekskludert fra arbeidslivet – og kanskje bli stemplet ut for godt. Derfor mener jeg det er klokt, viktig og riktig å myke opp de reglene litt og skape en større arena for å skape det springbrettet som er nødvendig for å sikre at flere som har hull i CV-en, som står utenfor arbeidslivet, kan få lov til å prøve seg fram og komme inn i arbeidslivet.

Sveinung Rotevatn (V) [11:59:21]: Det er rett som statsråden seier, at samarbeidspartia er einige om å kome tilbake til dette med overgangsstønaden, men i mellomtida har eg eit par spørsmål.

I regjeringa sitt budsjettforslag varsla ein at ein ville redusere denne frå tre til eitt år. Den einaste argumentasjonen som blir framført i budsjettforslaget, er nokre få ord om å understøtte formålet om sjølvforsørging ved arbeid. Samtidig har regjeringa sendt ut på høyring forslag til ytterlegare innstrammingar utan at høyringsdokumentet omfattar det foreslåtte kuttet frå tre til eitt år.

Spørsmåla mine blir då: Kvifor foreslår ein desse endringane når regjeringa i den budsjettproposisjonen vi diskuterer i dag, skriv rett ut at enkelte grupper, spesielt einslege forsørgjarar, har hatt ei svakare inntektsutvikling enn snittet dei siste åra? Og: Kvifor fremjar regjeringa enkeltelement i ei såpass omfattande sak i budsjettproposisjonen samtidig som andre forslag blir sende ut på høyring, utan at dei innstrammingane blir sette i samanheng?

Statsråd Robert Eriksson [12:00:26]: Jeg mener at det er mange gode grunner til at man burde redusere fra tre til ett år, nettopp fordi vi ser at 54 pst. av dem som mottar overgangsstønad, allerede kombinerer den med tilknytning til arbeidslivet. For meg er det da viktigere med raskere hjelp og bedre hjelp for å sikre at de menneskene får muligheten og friheten til å være selvforsørget med egen inntekt raskere, enn at de blir gående lengst mulig i en situasjon med liten inntekt og liten arbeidstilknytning.

Så er jeg glad for at vi gjennom dette forliket også nå kan se alle elementene under ett, at vi legger frem en helhetlig sak. Jeg ser frem til diskusjonen med både Venstre og Kristelig Folkeparti om hvordan vi skal sikre en god fremtidsrettet overgangsordning som gjør at vi sikrer at flere får muligheten til å komme raskere tilbake til arbeidslivet, men som samtidig ivaretar dem som f.eks. har kronisk syke barn, funksjonshemmede barn, at de får muligheten også til å kunne ha overgangsstønad i en lengre periode – og det samme når det gjelder utdanning, for dem som har behov for det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anette Trettebergstuen (A) [12:01:42]: Statsbudsjettet for 2015 har en tydelig usosial profil. Det er et budsjett som tar Norge i helt feil retning. Det er et budsjett som overhodet ikke svarer på de utfordringer vi står overfor.

Arbeidslivskriminalitet og sosial dumping, den kanskje største utfordringen, handler ikke bare om utnyttelse av utenlandsk arbeidskraft. Det handler heller ikke bare om at det truer norske lønns- og arbeidsvilkår, og at det hindrer rekruttering av fagarbeidere. Det setter hele den norske arbeidslivsmodellen i fare, konkurrerer ut seriøse bedrifter og svekker produktiviteten og kvaliteten i næringslivet vårt. Det handler om at skatteunndragelse og svart arbeid stjeler milliarder fra fellesskapet. I sum truer dette hele velferdsmodellen vår.

Leser man budsjettmerknadene i «lefsa» og hører på statsrådens innlegg, kan det jo høres ut som at det er tverrpolitisk enighet om at arbeidslivskriminalitet og sosial dumping er av våre største utfordringer. Men det holder ikke å si at man er opptatt av problemet, det holder ikke å dele Arbeiderpartiets analyse, om man ikke gjør noe med det. Og det er her regjeringen fortsatt skiller lag fra Arbeiderpartiet og resten av opposisjonen – når det gjelder vilje og evne til handling.

Det tok to måneder før regjeringen sa noe som helst om arbeidslivskriminalitet og sosial dumping etter at regjeringen ble dannet. Det første som skjedde, var at statsråden varslet et krisemøte der berørte etater skulle samles, og de useriøse elementene skulle røykes ut. Det krisemøtet ble holdt i juni. Innen den tid var det ikke bare opposisjonen i Stortinget som var utålmodig. NHO og LO skrev sammen felles brev til statsministeren og krevde tiltak. Fortsatt har ikke regjeringen svart på hva den faktisk vil gjøre, hva strategien er, bare at det skal komme en strategi. Det har gått ett år. Det er ikke nok å si at man er opptatt av å løse et problem. Går man ikke fra prat til praksis, er det ingenting verdt.

Hva er det regjeringen gjør? Den peker på strengere straffer og mer kontroll. Det er bra, og det støttes tverrpolitisk. Men det er ikke nok, for arbeidslivskriminalitet er som all annen kriminalitet, den må bekjempes både med straff og forebygging.

Regjeringen har ikke gitt ett eneste svar på hvordan den vil forebygge, men den har hatt sjansen. Flere ganger har Arbeiderpartiet foreslått tiltak i denne sal – ti tiltak i transportbransjen for et år siden, og vi behandler i neste uke 22 nye forslag til tiltak i en handlingsplan 4. Vi skal fortsette å foreslå tiltak der regjeringen er handlingslammet.

For å forebygge arbeidslivskriminaliteten og møte den må vi satse på det sterkeste og beste virkemidlet vi har: fagbevegelsen. Tillitsvalgte med verktøy til å være våre øyne og ører er det mest effektive tilsynet rundt om på arbeidsplassene landet over. Da må vi understøtte det organiserte arbeidslivet og gi dem flere verktøy. Gjør regjeringen det? Nei, tvert imot. De fratar fagbevegelsen viktige verktøy i denne kampen.

Forslagene til endringer i arbeidsmiljøloven er heller ikke et grep som møter og bekjemper useriøsitet i arbeidslivet. Tvert imot, de er til hinder for å komme problemet til livs. Summen av forslagene heller bensin på bålet, tilrettelegger for mer uoversiktlige forhold på arbeidsplassene, forskjellsbehandling og useriøsitet. Arbeidstilsynet sier rett ut at regjeringens forslag til endringer vil vanskeliggjøre deres arbeid mot arbeidslivskriminalitet.

Det budsjettet vi vedtar her i dag, har overhodet ingen kraft til å møte vår største utfordring framover. Det inneholder ikke annet enn mye tung retorikk om arbeidslivskriminalitet fra regjeringens side, og det er ingenting verdt så lenge regjeringen i sin helhetlige politikk svekker og ikke styrker kampen mot arbeidslivskriminalitet.

Bente Stein Mathisen (H) [12:06:29]: Da regjeringen tiltrådte, ble velgerne lovet en kursendring i norsk politikk. Det ser vi konturene av i dette budsjettet. Det legges mer vekt på verdiskaping og økt konkurransekraft for å trygge velferden. Det innebærer en politikk som legger til rette for at flere tar ansvar og bidrar til fellesskapet og fremtidens velferd. Vi må skape før vi kan dele.

Regjeringen ønsker at alle som har hel eller delvis arbeidsevne, kommer i jobb. For å få til det må det satses mer på å stimulere til et mer inkluderende arbeidsliv, og i dette budsjettet legges det opp til noen endringer i velferdsordningene for å gi incentiver til inntektsgivende arbeid for dem som helt eller delvis kan arbeide.

I januar 2015 får vi en ny trygdereform. Det blir et stort skritt i riktig retning når det gjelder å inkludere flere i vårt arbeidsfellesskap. Den nye uførereformen ble vedtatt av et bredt politisk flertall i Stortinget i 2011, og reformen innebærer et nytt regelverk som gir flere i yrkesaktiv alder mulighet til å delta i arbeidslivet. I praksis vil det bety at alle som har en uføretrygd, kan kombinere arbeid og trygd fra første dag de mottar sin uføretrygd.

Det er viktig å understreke at de som er for syke til å jobbe, skal oppleve å ha et godt sikkerhetsnett med en god og trygg inntektssikring og ikke ha dårlig samvittighet for det. Jeg har møtt en del mennesker med store funksjonsnedsettelser som blir stresset når det blir så mye fokus på arbeid. De føler seg enda mer utenfor og mindreverdige fordi de ikke er i stand til å jobbe. Det er mange uføretrygdede som har nok med hverdagens utfordringer som å stå opp, kle på seg, spise og delta i sosiale aktiviteter når formen tillater det. Derfor må vi også ha med oss dette perspektivet når vi snakker om uføretrygd og restarbeidsevne.

Hensikten med den nye uføretrygden er å gi en mer fleksibel og sømløs tilpasning til arbeidslivet enn dagens regelverk tilsier. Derfor er det viktig med de grepene regjeringen nå tar. En må se kritisk på de velferdsordningene og arbeidstiltakene vi har, og spørre: Virker tiltakene vi har, godt nok? Eller må det gjøres nye grep, noen justeringer og styrkinger, slik at tiltakene bedre kan bidra til arbeidsutprøving og gode overganger til arbeidslivet?

Regjeringen er opptatt av den store gruppen som står på utsiden av arbeidslivet, og som ønsker å få et bein innenfor. Jobben er ikke bare viktig som en inntektskilde. Arbeidsplassen er den viktigste sosiale arenaen de fleste av oss har utenom familien. Derfor vil ikke regjeringen at noe skal være uprøvd når det gjelder å skape og legge til rette for at flere kan komme i jobb. Justeringer og noen forsiktige endringer i arbeidsmiljøloven har som forventet skapt debatt og sterke reaksjoner i fagbevegelsen. Men det er hyggelig å registrere at et av tiltakene, midlertidige ansettelser, fikk god støtte på lederplass i Aftenposten i går, hvor det sto:

«I arbeidet med å senke terskelen til arbeidslivet bør også midlertidige ansettelser prøves.»

Den foreslåtte endringen med midlertidige ansettelser i arbeidsmiljøloven er en forsiktig og begrenset endring på inntil 12 måneders midlertidig ansettelse, karantenetid etter arbeidsforholdets slutt og en grense for andelen midlertidige ansettelser på 15 pst. Det innebærer slett ingen rasering av norsk arbeidsliv, som en del i fagbevegelsen og opposisjonen i Stortinget hevder.

Fast ansettelse skal fortsatt være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Det handler om å legge til rette for folk som i dag ikke har jobb, og gi dem en mulighet til å få en fot innenfor arbeidslivet. De vil da kunne få verdifull arbeidserfaring og lettere få tilbud om fast jobb.

Jeg leste nylig i bladet Alt om syn om svaksynte Rainer Henriksen som fikk diagnosen RP tidlig i 30-årene. RP, Retinitis Pigmentosa, er en øyesykdom som fører til begrenset syn og blindhet. Øyelegen på sykehuset som ga ham diagnosen, sa: Sånne som deg uføretrygder vi. Reaksjonen til Rainer var at han ble sint, og han bestemte seg der og da for at det ikke skulle skje med ham. Han ville jobbe så sant det var mulig, og med en arbeidsgiver som har lagt forholdene til rette, har Rainer vist at det er mulig. Han jobber fortsatt åtte år etter at han fikk diagnosen, i det samme selskapet, i Gjensidige. Tidligere var han selger, i dag jobber han som coach for selgergruppen. Han jobber ikke som coach fordi han er svaksynt, men fordi han har riktig kompetanse og er god til å coache. Han blir brukt til det han er best til.

Det er flere enn Rainer som har blitt møtt med tilbud om uføretrygd når de har fått en funksjonsnedsettelse. Regjeringen vil snu den trenden og legge bedre til rette for personer med funksjonsnedsettelser i arbeidslivet. Å være funksjonshemmet er ikke det samme som å ha nedsatt arbeidsevne. Det handler om tilrettelegging og tilpasning. Med litt tilrettelegging kan de med nedsatt funksjonsevne fungere på samme nivå som de uten.

I budsjettet for 2015 er det flere tiltak som understøtter arbeidslinjen for funksjonshemmede og bidrar til en mer aktiv hverdag. I budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre ble rammen for arbeidsmarkedstiltak styrket med 75,8 mill.kr, noe som gir 500 plasser for personer med nedsatt arbeidsevne og 200 flere plasser med varig tilrettelagt arbeid.

Regjeringen vil snart, nå i desember, legge frem en melding om forenkling og effektivisering av tiltaksstrukturen som vil bidra til å ta i bruk flere virkemidler for å hjelpe dem som står utenfor arbeidslivet, inn i arbeidslivet.

I budsjettet er ordningen med funksjonsassistanse styrket, slik at flere kan tas inn i den ordningen. Arbeidsplasstolking styrkes og gjøres permanent, og i tillegg styrkes opplæringen av ledsagere til døvblinde. I flere år har mange etterlyst et talegjenkjenningsprogram på norsk. Dette er et viktig tilretteleggingstiltak for dem som har funksjonsnedsettelser i armene, men også for dem som sliter med alvorlig dysleksi. Regjeringen har nå bevilget 13 mill. kr til utvikling av et slikt program.

I budsjettforliket ble innsatsen for universell utforming økt med 9,8 mill. kr, noe som er viktig i arbeidet med å styrke innsatsen, slik at Norge blir et mer universelt utformet samfunn.

I regjeringsplattformen står det at regjeringen skal «tette hullene i sikkerhetsnettet for grupper som i dag faller igjennom.» Dette synliggjør regjeringen ved innsats på flere departementsområder. Det innebærer bl.a. mer likeverdige vilkår for barn som vokser opp i økonomisk vanskeligstilte familier.

Regjeringen vil sikre at flere barn kan delta på viktige sosiale arenaer, uavhengig av foreldrenes inntekt, gjennom å etablere lokale ordninger for utstyrslån og kontingentstøtte. Både tilskuddsordningen Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn og Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom økes betydelig i 2015. Budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre har en bedre sosial profil på barnehagesatsingen enn det de rød-grønne leverte. Familier med lav inntekt skal få redusert barnehagepris, og budsjettet styrkes med 51 mill. kr for å gi gratis kjernetid i barnehager til fire- og femåringer fra lavinntektsfamilier i hele landet.

Regjeringen vil også målrette og øke stipendsatsene betydelig for elever i videregående skole som kommer fra familier der mors og fars samlede inntekt er lav. Stipendsatsene øker faktisk med 50 pst. for de elevene som trenger dette stipendet mest.

Regjeringen tar dette med barnefattigdom på alvor, tar nye grep og vil jobbe målrettet for at færre familier skal oppleve å være fattige i vårt samfunn. Regjeringen vil videre utvikle samarbeidet på tvers av departementene ved å utvikle en samlet strategi mot barnefattigdom. I arbeidet med strategien vil regjeringen bygge på samarbeidsavtalen mellom Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre om tiltak mot barnefattigdom, jf. forslag i Dokument 8:125 S for 2012–2013.

Til slutt: Regjeringen jobber målrettet for å redusere barnefattigdom, men det aller viktigste tiltaket i kampen mot fattigdom er å styrke innsatsen med å inkludere flere i arbeidslivet. Det er best for barna, og det er best for mor og for far.

Tor André Johnsen (FrP) [12:14:20]: Forslaget til statsbudsjett, som ble framlagt av Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen tidligere i høst, var århundrets beste statsbudsjett. Endelig hadde Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen mulighet til å legge fram et budsjett som vi hadde lagd selv, uten å måtte flikke på et rød-grønt utgangspunkt.

Norgeshistoriens første såkalte blå-blå budsjett har alle nødvendige elementer i seg for å løfte Norge til nye høyder, inn i en klar og blå himmel. Det aller viktigste er den blå profilen, dvs. et vekstfremmende budsjett med vekstfremmende og dynamiske skatte- og avgiftsletter, noe som vil bidra til økt sysselsetting og økt vekst. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen er opptatt av å bruke offentlige midler mer effektivt og prioriterer derfor tiltak for verdiskaping og økt produktivitet. Det viktigste er at det skal bli mer lønnsomt å arbeide, spare og investere. Den gode skattepolitikken, kombinert med endringer for dem som lever av offentlig stønad, gir en dobbel positiv effekt på arbeidslinjen.

Økning av frikortgrensen, redusert barnetillegg, arbeidsplasstolking for døve, flere tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne, flere VTA-plasser, økt tilskudd til sosialt entreprenørskap, talegjenkjenningsprogram på norsk, avvikling av forsørgertilleggene i supplerende stønad og avvikling av ferietillegget i dagpengeordningen er alle viktige tiltak som styrker arbeidslinjen.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har blitt kritisert for manglende sosial profil. Den kritikken faller på sin egen urimelighet og bærer mer preg av klassisk og klisjéaktig ideologisk retorikk enn av saklige, faktabaserte argumenter. Regjeringen sørger faktisk for en bedre tilværelse for folk som trenger det mest. Statsbudsjettet for 2015 styrker BPA, bidrar til billigere barnehager for dem med lav inntekt, ferieklubb for vanskeligstilte, styrking av den statlige tilskuddsordningen til boliger med heldøgnsomsorg, satsing på rus, psykiatri, helse, økt frikortgrense, lavere, enklere og færre bilrelaterte avgifter, flere studentboliger, redusert formuesskatt, også for minstepensjonister – jeg har lyst til å minne om at nesten 300 000 pensjonister nå vil få lavere formuesskatt og generelt et lavere skatte- og avgiftsnivå, noe som kommer alle til gode. Det viktigste i statsbudsjettet er at vi gjør det norske velferdssamfunnet mer bærekraftig for framtiden, ved skattelette og en styrking av arbeidslinjen.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens første virkelige statsbudsjett er som sagt århundrets beste budsjett – selv etter at Kristelig Folkeparti og Venstre har fått «barbert» budsjettet. Noe ble litt dårligere, men noe ble også vesentlig bedre. Det viktigste er uansett at de store linjene ligger fast. Det viktigste er nemlig at profilen, kursen og retningen opprettholdes. Selv om tempoet i endringene har blitt noe moderert etter forhandlingene med Kristelig Folkeparti og Venstre, er totaliteten meget bra.

En av de sakene som kanskje har engasjert og provosert meg mest i budsjettdebatten nå i høst, er det mye omtalte barnetillegget i uføretrygden. Når man går på arbeidsavklaringsmidler, får man et standard barnetillegg på 7 020 kr. Det ble innført av de rød-grønne, uten noen protester. Men når man går fra arbeidsavklaring over til å bli ufør, kan barnetillegget øke til hele 35 000 kr. Hvor er logikken i at man blir økonomisk belønnet ved å bli ufør? Det er selvfølgelig helt ulogisk å belønne dem som går fra arbeidsavklaring over til å bli uføre. Det er jo det motsatte av å styrke arbeidslinjen. Avhengig av lønnsnivå og antall barn så kan man faktisk få en kompensasjonsgrad på over 150 pst. Dette svekker ikke bare arbeidslinjen, men også rettferdighetssansen til folk flest og motivasjonen til å arbeide og bidra til fellesskapet.

Hovedpoenget er at for å styrke arbeidslinjen må det lønne seg å jobbe, og da kan man ikke ha kompensasjonsgrader som overskrider 100 pst. Heldigvis ble det enighet med Venstre og Kristelig Folkeparti om en maks kompensasjonsgrad på 95 pst., slik at arbeidslinjen fortsatt ligger fast.

Fredric Holen Bjørdal (A) [12:19:07]: I Dagens Næringsliv 25. oktober kritiserte Per Sandberg indirekte partifellen sin Eriksson for å ha gjort ein elendig jobb, ikkje med å lage statsbudsjett for det viktige arbeidet sosialfeltet, men med å lage kommunikasjonsstrategi og forklare folk kva budsjettet eigentleg handlar om. Det skulle vere hovudgrunnen til nedgangen på målingane. Etter dette oppslaget har Sandberg gjort sitt beste for å hjelpe Eriksson med å kommunisere at framlegget til statsbudsjett ikkje har ein usosial profil – det er berre veljarane som har misforstått.

Problemet til Sandberg, Eriksson og regjeringa er neppe at veljarane ikkje har skjønt budsjettframlegget, men at dei har skjønt det, og at dei ikkje likar det dei ser. Frå den same regjeringa som til no har gjeve meir til Olav Thon aleine enn det kostar å finansiere heile Den kulturelle spaserstokken, blir det i statsbudsjettet gjennomført ei rekke smålege kutt, som treff hardast dei som ser på formuesskatt som ei utopisk problemstilling og er mest opptekne av å få kvardagen til å gå rundt.

Eg greier ikkje å slutte å forundre meg over dei vurderingane som ligg bak politikken til regjeringa. Anten er det kroniske feilvurderingar av kva folk eigentleg vil ha, eller så bryr ein seg rett og slett ikkje. Det som uansett er tilfellet, er at protestane mot regjeringa det siste året har vore av ein sånn karakter som vi sjeldan ser i norsk politikk. Debatten om barnetillegget har vore den mest betente sidan debatten om reservasjonsretten. Meiningsmålingane bør vere ein klar peikepinn til regjeringa om at ein overvurderer valresultatet: Folk vil ikkje ha ein blåkopi av Moderaterna i Sverige. Folk ser at den politikken regjeringa fører, slett ikkje er svaret på framtidas utfordringar, men er fortida sine svar, som vi gjennom 1900-talet har kvitta oss med og forkasta. Dei ideologane som inspirerer regjeringa, har alle fortidas merke med seg. Einar Førdes over 30 år gamle ord står seg like godt i dag: Høyretenkinga er framleis ein ideologisk mangelsjukdom.

Venstre og Kristeleg Folkeparti har gjeve budsjettet nokre lysare nyansar, men framleis står mykje igjen. Eller som Helleland formulerer det: Hovudtrekka ligg fast. Regjeringas val om å spare inn 137 mill. kr gjennom ikkje å prisjustere satsar i folketrygda, er ikkje anna enn småleg. I tillegg svekkjer regjeringa bilstøtta for funksjonshemma, som til no har fått dette behovsprøvt for å komme ut av eit sosialt isolert tilvære. Desse millionane burde gå til dei som treng det mest, og difor er det usosialt å bruke dei på skattekutt til rikfolk.

Hovudforsvaret til regjeringspartia er å skulde Arbeidarpartiet for å svikte prinsippet om at det skal løne seg å jobbe – det dei kallar arbeidslinja. Til det kan det seiast at arbeidslinja betyr meir i vår bruk av ordet enn det tilsynelatande gjer for regjeringa. Ja, det skal løne seg å jobbe, men det må også vere jobbar å søkje på og jobbar å få. Då er det veldig uheldig at regjeringa finansierer desse skattekutta med bl.a. å kutte i arbeidsmarknadstiltak og stimulerer bedriftene til å seie opp framfor å permittere.

Eg registrerer at regjeringspartia les denne etter kvart så mykje omtalte perspektivmeldinga som ein viss kar les Bibelen. Konklusjonen deira er at velferdsstaten er berekraftig viss vi berre svekkjer han litt i kvar runde. Eg har lyst til å understreke følgjande: Det regjeringa kallar eit meir fleksibelt arbeidsliv, er ikkje noko nytt eller uprøvt. Det har vore resepten i mange land, ikkje minst gjennom finanskrisa. Høgrepartia forklarer økonomiske nedgangstider med at dei ramma landa har hatt for store velferdsstatar, for lite fleksible arbeidsmarknader, og då har svaret gjeve seg sjølv: Ein må kutte i velferda og deregulere arbeidsmarknaden. Problemet er at det ikkje er slik at du opnar for større forskjellar og får hjula i økonomien i gang igjen. Høgrepartia i Sverige forsøkte i årevis. Auka fleksibilitet, større lønsskilnader, lågare skattar, slankare velferdsstat og dårlegare ytingar under arbeidsløyse og sjukdom – det fungerer ikkje. Dei landa som har satsa på meir ulikheit og meir atypisk arbeid, har ikkje fått forbetring i arbeidsmarknaden, og veksten ein har forventa, har rett og slett svikta. «Trickle down»-økonomi fungerer ikkje i USA, ikkje ute i Europa, og det vil heller ikkje fungere i Noreg. Det er ingen positiv samanheng mellom denne oppskrifta og sysselsettingsvekst.

Ein politikk for auka forskjellar og tøffare arbeidsmarknad skaper ikkje vekst, det skaper ikkje velstand, men berre stigande forskjellar og hardare vilkår for arbeidsfolk. Så kan ein spekulere i om ikkje nettopp det er hensikta.

Bengt Morten Wenstøb (H) [12:24:00]: Norsk arbeids- og sosialpolitikk legger til grunn prinsippet om at du skal fanges opp av et sosialt sikkerhetsnett dersom du faller utenfor arbeidsmarkedet. Dette prinsippet legger også regjeringen til grunn i sitt arbeid med å modernisere norsk arbeidsliv for å møte framtidens utfordringer.

En av utfordringene er arbeidskriminalitet der man kynisk utnytter arbeidskraft for egen vinning, og en annen er ungdom som faller ut av arbeidslivet før det har begynt. Det siste er gjestearbeidere som i kortere eller lengre perioder arbeider i Norge.

Arbeidskriminalitet er alvorlig for norsk arbeidsliv fordi det undergraver mulighetene for de seriøse aktørene, men kan også medføre at arbeidsulykker ikke rapporteres, og at arbeidstakere som skader seg, ikke får medisinsk oppfølging eller kompensasjon for redusert arbeidsevne.

Ungdom som faller ut av arbeidslivet eller ikke kommer inn i arbeidslivet, er alvorlig for Norge. Denne arbeidskraften er helt avgjørende for å opprettholde Norges velstand i forhold til framtidig arbeidskraft i helse- og sosialsektoren, men også for å finansiere framtidige pensjoner.

I Sarpsborg startet Steinar Bodal sammen med Terje Fossby prosjektet Nevenyttig. Formålet var å pusse opp Bodalsstranda i Sarpsborg. Rundt 20 lokale pensjonister hadde engasjert seg i prosjektet, og to dager i uka jobbet unge og gamle side om side for å få stranda klar. Prosjektet har vært et samarbeid mellom Nav, som plukket ut ungdommene, pensjonistene og frivillighetssentralen i Sarpsborg. Dette er et godt eksempel på samarbeid mellom frivillige pensjonister og ungdom for å komme ut av Nav og inn i arbeid. Samtidig har pensjonistene vært i arbeidslivet, de har kontakter i arbeidslivet og sitter på unik arbeidsmarkedskompetanse. Dette er en arbeidsmodell som med hell kunne blitt brukt i andre kommuner.

Noen partier ønsker å rettighetsfeste tiltak for ungdom for å komme ut i arbeidslivet. Jeg har liten tro på dette. Ofte blir målet å sette i gang tiltak uten å se på innholdet og mulighet for senere å få arbeid. Jeg har mer tro på et samarbeid mellom offentlige instanser og det private næringsliv. Det finnes mange bedriftsledere med et sosialt engasjement som gjerne hjelper ungdom ut i arbeid, men da må man ha fleksible lover og stimuleringstiltak som gir bedriftene mulighet til å tilsette unge mennesker.

Fredrikstad kommune utga en rapport med tittelen «Mulighet for mestring» i 2014. Et av de spennende prosjektene som ble beskrevet i rapporten, var bruk av sosialfaglig rådgiver i den videregående skolen. Glemmen videregående skole hadde en ansatt i denne stillingen for å arbeide mot drop-outs i den videregående skolen. Den sosialfaglige rådgiveren hadde et helhetsperspektiv og samarbeidet tett med skolens øvrige personale. Gevinsten var at ungdom kunne få rett hjelp til rett tid, noe som er et viktig prinsipp i norsk velferdstenkning, men også at man kunne intervenere på et tidlig tidspunkt. Ungdommer fikk bistand før problemene ble for store. Samtidig fikk ungdom med store utfordringer mulighet til å ta tak i disse og begynne på en endringsprosess.

Rapporten framhever at noe av det viktigste var å ha forståelse for og tro på eleven og samtidig gi utfordringer. Ikke minst hadde den sosialfaglige rådgiveren med seg et faglig nettverk og kjennskap til eksterne instanser. Det er jo nettopp dette regjeringen påpeker når man snakker om og ønsker mer tverrfaglig samarbeid for å løse utfordringene til unge mennesker.

Det er ikke noe nytt at gjestearbeidere kommer til Norge. Det nye er kanskje at de er flere, og borgere i nye medlemsstater i EU velger å søke lykken i Norge, slik nordmenn gjorde det når de reiste til USA. Utfordringen for Norge er at vi er et attraktivt land å reise til. Vi har gode velferdsordninger, men også gode lønninger. For at vi skal opprettholde våre gode ordninger, kreves det politisk klokskap. Regjeringen ønsker å se over dagens velferdsordninger og gjøre dem mer målrettede.

Regjeringen har en helhetlig arbeids- og sosialpolitikk. Arbeidslinjen ligger fast. Målet er derfor å målrette virkemidlene slik at flere kan komme i arbeid, ikke fordi det alene er målet, men også fordi arbeid har en positiv effekt på helse og muligheten for å få venner. Det er også en av begrunnelsene for at flere eldre skal få kunne være i arbeidslivet etter at de har fylt 70 år. Det gir økt livskvalitet.

Lise Christoffersen (A) [12:28:35]: Tidligere talere har karakterisert Arbeids- og sosialdepartementet som «årets budsjettaper» – i sterk kontrast til regjeringas påståtte satsing på arbeidslinja. Her ser vi faktisk en av de tydeligste skillelinjene i norsk politikk: Alle er opptatt av arbeidslinja – at så mange som mulig skal kunne livnære seg av eget arbeid – men man har helt ulike svar på hvilke virkemidler som fører til målet.

Solberg-regjeringa har gjentatte ganger bevist at den foretrekker pisk. Noen lever fett på offentlige ytelser, og svaret er å kutte i stønader over hele linja, enten vi snakker om sosialklienter, uføre, uføre med barn, enslige forsørgere, folk på tiltak, mennesker med nedsatt funksjonsevne med bostøtte, eller innvandrere og flyktninger som ved oppnådd pensjonsalder har så kort botid at de havner under minstepensjonsnivå. Ansvaret for at folk ikke er i arbeid, legges på den enkelte, som har det vanskelig nok fra før. Samfunnets ansvar for å tilrettelegge tones ned. De som har lite, skal presses ut i arbeid ved å få mindre – men presses ut til hva?

Arbeiderpartiet var de første som tok i bruk betegnelsen «arbeidslinja», under daværende sosialminister Grete Knudsen, men definisjonen av begrepet var annerledes enn det dagens regjering legger til grunn. Ja, vi var bekymret for veksten i offentlige utgifter til stønader, men det var bekymringa for menneskene bak statistikken som var retningsgivende for de virkemidlene som ble tatt i bruk. Ett av dem ble altså etter hvert Nav-reformen.

Formålet med Nav-reformen var flere i arbeid og aktivitet, færre på stønad – i denne rekkefølgen. For å oppnå dette ble det innført én helhetlig forvaltning, der det før var tre, for å få til en bedre tilpasning til brukernes behov. Individuell plan basert på den enkeltes forutsetninger og muligheter skulle være det nye arbeidsverktøyet. Mer vekt skulle legges på sosialfaglig arbeid, mindre på regelstyring, tiltak ble slått sammen for å gi større muligheter for å skreddersy et tilbud til det den enkelte trengte, og et nytt kvalifiseringsprogram for dem som sto i fare for å bli langtids sosialhjelpsmottakere, ble innført. Premien for ekstra innsats var økt stønad, og jeg vil bare minne om at Fremskrittspartiet – som det eneste partiet – stemte imot kvalifiseringsstønaden, om noen skulle ha glemt det. De som ikke kan, skulle få en raskere avklaring til trygd. Målet var å hjelpe folk til et bedre liv. Så vet vi alle at vi ennå ikke er der. Nav fungerer ikke etter hensikten. Det går i riktig retning, men ikke raskt nok. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har nok en gang hatt høring om alvorlig svikt internt i etaten. En samlet komité deler regjeringas bekymring om at målene med Nav-reformen ennå ikke er nådd, spesielt når det gjelder manglende resultater for overgang til arbeid. Men der stopper også enigheten.

Etter Arbeiderpartiets mening bør statsrådens fremste oppgave være å få Nav til å fungere – ikke å straffe stønadsmottakerne for mangler i offentlig forvaltning. Ett tiltak kan være å vurdere nøye forslaget fra SV i Dokument 8:75 S for 2013–2014, om opprettelse av et Nav-ombud. Forslaget får ikke støtte fra regjeringspartiene, og det er etter anbefaling fra statsråden om ikke å ta det nå.

Solberg-regjeringa valgte, tross advarsler fra de berørte, å trekke Stoltenberg II-regjeringas melding om flere i arbeid – den var ikke bra nok. Sist fredag fikk vi svaret på hva som manglet. De som er avhengige av sosialhjelp, må selv ta ansvaret for at hjelpeapparatet ikke har nok å tilby. Ironisk nok kom dette budskapet på akkurat den tida av året som Fremskrittspartiet i opposisjon pleide å foreslå ekstra penger til sosialhjelpsmottakerne til jul. Noen føler seg nå antakelig lurt.

Regjeringa vet at dagens lovverk åpner for aktivitetskrav. Regjeringa vet at når dette ikke skjer, er det som oftest på grunn av rus- eller helseproblemer, eller mangel på relevante tiltak. Hvorfor velger man da å ansvarliggjøre brukerne, og ikke stat og kommune? Det er bare ett svar på dette: Nåværende regjerings syn på hvor årsaken egentlig ligger – hos dem som velger å leve «det gode liv» på overføringer fra stat og kommune.

Er det mulig å fjerne seg lenger fra virkeligheten enn dette? Vi får se. Det er dessverre enda tre blå-blå budsjettforslag i vente. I denne runden har Kristelig Folkeparti og Venstre heldigvis klart å skrubbe noe. Stønadsmottakerne får bare håpe at mellompartiene greier å feste et enda strammere grep om tømmene i de rundene som kommer, og særlig gjelder det i spørsmålet om midlertidige stillinger.

En helt fersk undersøkelse fra Sverige viser omfattende misbruk av en tilsvarende ordning: 39 000 personer har vært hos samme arbeidsgiver i mer enn fem år uten å få fast ansettelse. Dette egner seg ikke til å kopiere her.

Til slutt vil jeg vise til at i sak nr. 2 stemmer Arbeiderpartiet imot de paragrafene som vi har varslet i innstillinga. I sak nr. 3 stemmer Arbeiderpartiet imot innstillingas § 4 når det gjelder de paragrafene vi har angitt at vi er imot, nr. 5, 6 og 8 og de delene av nr. 9 som er relevante når det gjelder ikrafttredelse.

Presidenten: Da fikk representanten litt tid til å komme med denne stemmeforklaringen.

Stefan Heggelund (H) [12:34:27]: Jeg skal snakke om budsjettet, men siden jeg nå først står her, tenkte jeg at jeg bare fort skulle nevne Prop. 10 L for 2014–2015 også. Jeg har lyst å takke komiteen for et godt samarbeid. Det er ingen tvil om at det er godt arbeidsmiljø i arbeids- og sosialkomiteen.

Men i dag diskuterer vi et budsjett som gjør Norge klart. Det er et budsjett som tar tak i utfordringer vi vet vi står overfor, men som er tøffe å møte. Det måtte altså en borgerlig regjering til for å følge opp utfordringer vi ble bevisste på i et rød-grønt dokument. Perspektivmeldingen er helt klar på det vi har foran oss.

Ut ifra debatten som har vært om budsjettet, virker det som om venstresiden har bestemt seg for at medisinen er mer av det som gjør det vanskeligere for oss å omstille oss. Vi vil bruke medisin som virker. Det innebærer prioriteringer som ikke nødvendigvis får en naturlig plass i festtaler, men det er prioriteringer som vil være viktige for bærekraften til velferdsstaten vår. Det er prioriteringer som ruster Norge for framtiden. Det er prioriteringer som gjør noen viktige omlegginger i velferdssystemet. Det er grunnen til at vi følger opp viktige utvalg på dette området.

Det ene er Uførepensjonsutvalget, og noe fra utvalget står vi sammen om. Utvalget var med på å legge grunnlaget for uførereformen, og selv om det kan virke som om de rød-grønne partiene ikke lenger vil vedkjenne seg den, er det en viktig reform, som det er bra at vi er enige om.

Det andre utvalget er Velferds- og migrasjonsutvalget. Vi vet at endringer og omlegginger er nødvendig for å sikre bærekraft og legitimitet. Dessverre var det sånn at da jeg spurte Arbeiderpartiet, ved representanten Dag Terje Andersen, i en replikkrunde for litt siden om hvilke velferdsordninger Arbeiderpartiet mener trenger en omlegging for å sikre bærekraft og legitimitet, ble representanten svar skyldig. Status quo er svaret. Det kan virke som om prosjektet til de rød-grønne partiene på dette feltet er fullført. Det er ingenting mer som trengs å gjøres. Men det er ikke riktig.

Vi må fortsatt styrke arbeidslinjen i Norge. Hvorfor må vi det? Jo, fordi arbeidslinjen er et grunnleggende sosialt prosjekt. Det er et sosialt prosjekt fordi arbeid er bra for helsen. Det er et sosialt prosjekt fordi arbeid gir mulighet til å stå på egne ben. Og det er et sosialt prosjekt fordi arbeid er det som finansierer velferden.

Representanten Christoffersen sa at Arbeiderpartiet og regjeringen har ulik definisjon av arbeidslinjen. Da kunne det vært ganske interessant å få vite hva som er Arbeiderpartiets definisjon av arbeidslinjen. Skal det f.eks. lønne seg å jobbe i en arbeidslinje? Vi mener det – vi mener det er et viktig prinsipp.

Jeg kan ikke tolke Arbeiderpartiets og de andre rød-grønne partienes budsjettprioriteringer denne høsten som noe annet enn å si farvel til arbeidslinjen og heller legge seg på en stønadslinje.

Det er ikke en arbeidslinje å prioritere sånn som Sosialistisk Venstreparti gjør: å bruke penger på at vi alle skal jobbe mindre. Hvis vi jobber mindre, vil vi få større utfordringer med å finansiere velferden.

I Arbeiderpartiets alternative budsjett ligger det et kutt som er vanskelig å forstå. Vi vet at veien inn til utenforskap for mange begynner med sykmelding. Vi skal ha en god sykmeldingsordning i Norge, men jeg må jo spørre hvorfor Arbeiderpartiet ikke ser seg tjent med tiltak som kan få langtidssykefraværet ned. Det er to små kutt på 26 mill. kr som stopper normerte sykmeldinger og et forsøk med en ordning hvor man må be om en ny medisinsk vurdering etter seks måneders sykmelding. Hvorfor i all verden gjør man et slikt kutt? Hvilke alternativer har Arbeiderpartiet for å få ned langtidssykefraværet? Det hadde det vært interessant å få svar på.

Else-May Botten (A) [12:39:49]: Langs kysten spesielt ser vi en krevende situasjon knyttet til leverandørindustrien. Hardest rammet så langt er fylkene Hordaland, Rogaland og Vest-Agder. Det siste året har 2 800 flere mistet jobben, og ledigheten har økt mest i Rogaland. Den økte ledigheten har vært størst innen industrien. Ingeniører og IKT-fagarbeidere har blitt hardest rammet. Alt tyder på at dette vil ramme mange flere oppover langs kysten i tiden som kommer. Bakgrunnen for situasjonen er bl.a. dalende oljepriser, færre kontrakter, mindre vedlikehold og oljeservice og færre modifikasjoner på norsk sokkel. Dette slår direkte inn i leverandørindustrien og skaper uro i hele verdikjeden.

Politisk krever denne situasjonen handling. Erna Solbergs plan er så langt inaktiv. Det er riktig, som statsråden sier, at det er et rekordlavt antall permitteringer nå. Det er en grunn til at det er det, og grunnen er for dårlige rammebetingelser per nå. De blir heller sagt opp. Det er derfor fristende å spørre hvordan arbeids- og sosialministeren ser på dette. Statsråden er jo fra Verdal, hvor mange ansatte på Kværner der også merker dette på kroppen. Flere reiser nå til Kværner Stord i Hordaland for å jobbe.

LO og NHO har vært tydelige på at det er viktig å få reversert permitteringsregelverket raskt, noe Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett legger inn. Det er utrolig at det ene tiltaket som kan bidra til å beholde kompetansen i næringen, ikke tas opp av skuffen. I dag ser ikke bedriftene på dette som et godt nok redskap i kampen for å beholde ansatte i en krevende tid. De trenger politisk drahjelp. Regjeringen har ikke vært spesielt lydhør overfor LOs og NHOs medlemmer så langt, men vi har jo håpet at statsråden ryddet opp i det, all den tid han selv i opposisjon var svært ivrig når det gjaldt dette verktøyet.

Robert Eriksson sa 12. juni 2006 fra denne talerstolen:

«De negative konsekvensene av innstramningene i permitteringsreglene indikeres av en rapport om konsekvensene av strammere permitteringsregler. Det ble bl.a. dokumentert at det ville skje et stort fall i antall permitteringer med ti dagers lønnsplikt, fordi bedriftene i større grad ville ty til midlertidig ansettelse framfor fast ansettelse. Videre påpekte man at konsekvensene av det ville bli til en svekkelse av produktiviteten og rekrutteringen, og at helse, miljø og sikkerhet ville bli dårligere. Rekruttering av motiverte og kompetente nye medarbeidere, bl.a. lærlinger, er blitt betydelig svekket grunnet økt usikkerhet om fast ansettelse. Jeg er klar over hvordan situasjonen på arbeidsmarkedet er, men vi må her huske på at vi snakker om næringer som er svært konjunkturutsatt.

Fremskrittspartiet finner det nødvendig å foreslå forbedringer i regelverket av hensyn til arbeidstakere og norske bedrifter før de nye reglene volder altfor stor skade.»

Jeg er enig med statsråden i at det er viktig å sette inn en sterkere innsats rundt permitteringsregelverket når markedet strammer seg til og ansatte blir utsatt for oppsigelser. Det er heldigvis en attraktiv kompetanse vi her snakker om, men mange er bekymret for om de får ny jobb. Er det ikke da en statsråds ansvar å ta grep, både for at bedriftene skal få beholde viktig kompetanse og ha en langsiktig rekrutteringsstrategi og i tillegg gi trygghet til de ansatte for at de ikke mister jobbene sine, men at bedriftene ønsker å beholde dem selv om det er krevende tider.

Jeg mener det jeg siterte fra innlegget til Robert Eriksson, nå statsråd, fra juni 2006, også er aktuelt i dagens situasjon. De som prøver å se inn i glasskula framover, sier at situasjonen på norsk sokkel kommer til å vedvare i hvert fall i 2015, muligens også i 2016. Da trengs det grep nå. Ellers kan det også tolkes dit hen at statsråden ikke ønsker å ta i bruk dette virkemidlet nå fordi økt usikkerhet, økt ledighet og økt antall midlertidige ansettelser ikke lenger skremmer ham, men beroliger ham.

Martin Henriksen (A) [12:44:30]: Om ti år kan Norge mangle så mange som 90 000 fagarbeidere. Når Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fra denne talerstolen er bekymret for framtidas bærekraft, kan de starte der. Skal velferden i Norge sikres og norske bedrifter være nyskapende, så trenger vi gode fagarbeidere. Jeg håper Høyre og Fremskrittspartiet i framtida er mer opptatt av det og mindre opptatt av å svekke lovverket i det norske arbeidsmarkedet.

Når regjeringa snakker om et yrkesfagløft, blir det med pratinga. Men for Arbeiderpartiet er det også åpenbart at et løft for yrkesfagene er verdiløst dersom man ikke samtidig tar tak i situasjonen på arbeidsmarkedet. Og hva er da situasjonen som Høyre og Fremskrittspartiet glatt overser? Jo, det er for det første at tilgang på utenlandsk arbeidskraft som er billig, påvirker mange bedrifters vilje til å satse på faglærte. Vi ser at svekkede rettigheter, sosial dumping og useriøse aktører senker statusen til fagutdanningene. Det påvirker unges vilje til å søke seg til yrkesfag, for selv om ni av ti unge ser på bygg- og anleggsyrket som et viktig og samfunnsnyttig yrke, så mener de fleste at utdanninga har lav status. 73 pst. av unge under 30 år mener at bygg og anlegg har lav status. Om elektrofag svarer 65 pst. det samme, og 64 pst. mener at helsefag har lav status. Til sammenligning svarer 80 pst. at studiespesialiserende utdanning har høy status.

Årsaken til at unge ser sånn på yrkesfaglige utdanninger, henger først og fremst sammen med situasjonen på arbeidsmarkedet. De svarer at de er bekymret for svart arbeid, useriøse aktører og mer og mer innleie i flere og flere bransjer. Derfor er jeg og hele utdanningsfraksjonen til Arbeiderpartiet bekymret for regjeringas endringer i arbeidsmiljøloven. Vi er bekymret for at det er liten innsats mot sosial dumping. Ungdomsskoleelever som skal velge, ta et valg for livet og bestemme seg for om de kanskje skal gå på yrkesfag, de leser avisa. Hvis flere og flere bransjer preges av midlertidighet, useriøse aktører, underleverandører og innleie, svekker det statusen til bransjene som de unge kunne ha søkt seg til.

I denne situasjonen, når vi kan stå i fare for å mangle 90 000 fagarbeidere, og yrkesfagene har for lav status, så velger regjeringa å endre arbeidsmiljøloven. Samtidig snakker de om et yrkesfagløft. Det henger ikke i hop. Et løft for yrkesfagene er lite verdt dersom arbeidsmarkedet preges av flere midlertidige stillinger og fortsatt useriøsitet. For å si det på en annen måte: Det hjelper ikke hva Torbjørn Røe Isaksen gjør med fagutdanningene i Norge dersom elevene skal sendes ut i Robert Erikssons arbeidsliv. Det holder heller ikke å snakke om et løft for yrkesfagene, for så langt har det blitt med ordene. I dette budsjettet la regjeringa opp til å bruke mindre på yrkesfag til neste år enn man gjør i år, altså et netto kutt. I virkeligheten finnes det ikke spor av et yrkesfagløft i statsbudsjettet. Samtidig ser vi endringer i arbeidsmiljøloven som vil gjøre situasjonen utrygg for flere unge og svekke viljen til å satse på yrkesfag.

Arbeiderpartiet har i vårt alternative statsbudsjett satset på fagarbeideren. Vi vil øke støtten for å skaffe flere læreplasser så elevene får fullført utdanninga. Vi vil gi skolene oppdatert utstyr på fagutdanningene. Vi mener yrkesfaglærerne også fortjener oppmerksomhet og vil gi dem et kompetanseløft. Og, ikke minst, vi vil at elevene skal møte et anstendig og trygt arbeidsliv når de er ferdig utdannet. Dette er klare budsjettprioriteringer. Det er prioriteringer som er med på å sikre framtidas velferdsstat, for det vil være helt umulig å skape verdier hjemme, i norske bedrifter, basert på norsk kunnskap, uten at bedriften har fagkompetanse og gode fagarbeidere.

Arbeiderpartiet vil løfte yrkesfagene i handling, ikke bare i retorikk, og vi vil beholde sterke rettigheter i arbeidslivet. Ungdom som skal velge yrkesfag, skal vite at de går inn i et trygt arbeidsmarked – ikke Robert Erikssons arbeidsmarked, som er på vei mot løsarbeidersamfunnet med de endringene de nå gjør i arbeidsmiljøloven.

Anniken Huitfeldt (A) [12:49:38]: Komiteens leder sa i sitt innlegg at Høyre gikk til valg på endringer som de nå gjennomfører. For meg som har fulgt denne debatten ganske lenge, er det langt fra sannheten. Jeg kjenner ikke igjen det Høyre som de presenterte seg som i valgkampen. Om lag ett år før valget stilte daværende arbeidslivspolitisk talsmann Torbjørn Røe Isaksen opp et bilde av seg selv hvor han gikk til venstre ved en gedigen veimerking. I tillegg ble det presentert et nettsted som het arbeidspartiet.no, og det skulle virkelig understreke at det var Høyre som hadde endret politikk, og at man hadde gjort betydelige endringer – symbolske endringer og reelle endringer.

Samtidig sa Torbjørn Røe Isaksen at han kun ville gjennomføre endringer som kunne få stor tilslutning, både fra arbeidsgiverorganisasjoner og fra arbeidstakerorganisasjoner. Det stikk motsatte skjer. Når regjeringa presenterer endringer i arbeidsmiljøloven, høster det storm, både blant arbeidsgivere og blant arbeidstakere. Regjeringa gikk til valg på noe annet enn det den nå gjennomfører.

Det samme gjelder tiltaksplasser. Vi er enige om at krav til aktivitet er den beste omsorgen som en kan få. Før valget ble Stoltenberg-regjeringa kritisert for at tiltaksnivået var for lavt. Men hva er det regjeringa nå presenterer: kutt i antall tiltaksplasser, og samtidig presenterer komiteens leder i dag at det kan være tegn som tyder på at ledigheten går opp. Det hjelper jo ikke med krav hvis det ikke er slik at man har konkrete krav å stille til folk i form av tiltaksplasser. Regjeringa gjør altså noe annet enn det den gikk til valg på.

Det samme ser vi når det gjelder trepartssamarbeidet: Det skulle bli bedre, men det er lenge siden trepartssamarbeidet har vært så preget av politisk diktat og manglende evne til å lytte til både arbeidsgivere og arbeidstakere.

Det er ikke slik at en borgerlig regjering vil endre på sykelønnsordninga, det er bare skremselspropaganda, fikk vi vite før valget. Men det var ikke det. Jeg er glad for at arbeidsministeren har endret syn og forsto dette, men regjeringa gjør altså noe annet enn det den gikk til valg på.

Det samme gjelder anbudsutsetting innenfor attføring.

«Vi ønsker ikke anbud innenfor attføring, fordi jeg tror det fører til et dårligere og smalere tilbud.»

Det sa Robert Eriksson før valget. Høyre sa at de var enige, og at de var imot anbud på dette området. Men dette gjennomføres helt uten diskusjon i Stortinget, det blir avgjort utenfor stortingssalen, og stortingsmeldinga på dette området blir presentert etter at forskriften er endret.

Fattige barn skulle få mer, samtidig som det skulle stilles tøffere krav til dem som er utenfor arbeidslivet. Sannheten er at dette handler om gode mål, som strider mot hverandre. Det er dilemmaer. Det ser vi når det kuttes i penger til de arbeidsledige, det ser vi når det kuttes i barnetillegget, og det ser vi på mange andre Nav-kutt. Det er sikkert ment å stimulere til arbeid, men det går ut over barn som ikke har foreldre i arbeidslivet. Vi skal ha et solid sikkerhetsnett for dem som ikke kan være i arbeid, sa komiteens leder. Vel, på mange områder ønsker han nettopp å kutte i dette sikkerhetsnettet.

Når regjeringspartiene nå opplever motgang på meningsmålingene, mener Siv Jensen at det skyldes skremselspropaganda fra venstresiden. Per Sandberg sier at det handler om mangel på kommunikasjonsrådgivere i departementene. Jeg tror tilbakegangen skyldes at velgerne er uenig i regjeringas politikk.

I valgkampen framførte disse partiene et budskap om at de nesten ikke ville forandre Norge, bare styre landet bedre, med noen nye fjes. Men statsbudsjettet viser at regjeringa ønsker å styre Norge i en annen retning enn det de formidlet i valgkampen. Undersøkelser viser at flertallet i Norge mener at det er skritt i feil retning. Det er ikke oppslutning om regjeringas politikk.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Pål Yasin Ezzari (SV) [12:54:08]: Jeg vil snakke om forslaget om å innføre minstelønn i Norge.

Jeg registrerer at representanten Rotevatn skyver de vanskeligstilte foran seg, med tiltak som en samlet fagbevegelse er imot. Noe av det som har gjort Norge til et land med relativt små forskjeller, er nettopp en sterk, organisert arbeiderbevegelse. Det er en ærlig sak å ville innføre minstelønn i Norge, men det er uredelig å begrunne dette med sosiale rettigheter til arbeidstakerne. Det er jo nettopp fordi fagbevegelsen er så bevisst på egne interesser at den raser mot forslaget om minstelønn.

Å svekke det organiserte arbeidslivet for å motvirke sosial dumping er et stort paradoks. I de landene i Europa der minstelønn er innført, ligger den gjerne på ca. 30–50 pst. av gjennomsnittet. Minstelønn løser ikke problemene med sosial dumping, men standardiserer lav lønn for dem som står svakest i arbeidslivet.

Kort tid etter at tiltaket ble innført i Tyskland, sank organisasjonsgraden til 18 pst. Det er nettopp samordnet lønnsfastsettelse som er en av suksessfaktorene i modellen vi har i Norge.

Når representanten Rotevatn hevder at det er prinsipielt betenkelige sider ved allmenngjøring, fordi det er en frivillig avtale mellom to parter, så mener jeg at han fjerner seg fra virkeligheten. Det er naivt å tro at det er et jevnt maktforhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, og det er nettopp derfor et organisert arbeidsliv er så viktig og nødvendig og har vært en suksess for norske arbeidere.

Ser representanten Rotevatn viktigheten av sterke arbeidstakerorganisasjoner for å utjevne dette maktforholdet? Og ser representanten Rotevatn og de andre forslagsstillerne at å innføre minstelønn i Norge er et alvorlig angrep på det organiserte arbeidslivet, i lys av de europeiske erfaringene?

Kirsti Bergstø (SV) [12:56:24]: Fagbevegelsene varsler nå politisk streik mot forslagene til arbeidsmiljøloven, som ble lagt fram fredag. Vi ser også at tillitsvalgte i Fauske har stått fram – i VG, bl.a. – og sagt at de er lei av at regjeringen skyver dem foran seg i en fantasifortelling om hvor flott det er med langhelg-turnus. Eksempelet om Fauskes fortreffelighet har statsråd Eriksson nevnt ved flere anledninger, men de tillitsvalgte kan fortelle at dette forsøket måtte avvikles, fordi de som jobbet under ordningen, ble slitne av den.

På pressekonferansen fredag fikk de av oss som ikke fikk vært til stede, høre om spørsmålet om hvem som egentlig ønsket disse endringene velkommen. Da var et av statsrådens svar: akademikerne. Disse igjen svarte med å sende ut en pressemelding der de raste mot forslaget. Jeg tenker at det er et lyspunkt at i denne situasjonen evner i alle fall regjeringen å styrke Arbeidstilsynet.

Et annet område som må styrkes, er Nav, fordi vi vet at flere sannsynligvis kommer til å gå en tøff tid i møte. Flere kan ha usikre jobber og kan måtte benytte seg av tiltaksapparatet til Nav. Men vi vet også at ikke alle har like lett for å komme gjennom dette systemet, eller at man kunne trengt mer hjelp og veiledning enn man får. Derfor har SV fremmet et forslag om Nav-ombud, som jeg skulle ønske at alle som hadde støttet ideen om tidligere, også ville verne om i dag. I en tid da regjeringen varsler aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere, er det sannsynlig at opplevelsen av urettferdig behandling ved trekk i ytelser vil øke. Sosialhjelpsmottakere i dag har svært lav eller nesten ingen reell klagerett når det gjelder sine ytelser.

Flere vil også trenge å bli sett av Nav. Det er flere som mister jobben, som har nedsatt arbeidsevne. Da trenger vi et nært og tilstedeværende Nav. Men SV mener fremdeles at vi har behov for et Nav-ombud, som kan lose folk gjennom møtet med Nav, være med på å ta opp kampen når man tror at ting ikke har gått rett for seg. Jeg lurer på hva som egentlig har endret seg siden daværende stortingsrepresentant Eriksson var en pådriver for dette forslaget.

Sveinung Stensland (H) [12:59:41]: Høyre har som mål å skape pasientenes helsevesen og har en visjon om et samfunn der alle kan delta. Denne visjonen er en av grunnplankene i regjeringens helse- og velferdspolitikk, noe som også gjenspeiles i statsbudsjettet.

Tidligere i år fremmet regjeringen en sak om lovfestet rett til brukerstyrt personlig assistanse, BPA, noe Stortinget vedtok i juni. BPA er en alternativ måte å organisere tjenester og personlig bistand på for personer med nedsatt funksjonsevne, personer med stort behov for bistand i dagliglivet, både i og utenfor hjemmet. Rettighetsfestingen av BPA bidrar til å legge til rette for at disse, på lik linje med oss andre i samfunnet, skal kunne nå sine mål. For den enkelte bruker vil retten til BPA bety mer forutsigbarhet og et mer aktivt og uavhengig liv til tross for sin funksjonsnedsettelse. BPA er ganske enkelt et frigjøringsverktøy som gir funksjonshemmede samme handlingsrom til livsutfoldelse som andre. Det gjør det mulig for enda flere med funksjonsnedsettelse å delta i arbeidslivet, og lovfestingen kom langt på overtid – for å si det ganske forsiktig.

Allerede i 2004 ba Stortinget regjeringen om å fremme lovforslag om rett til brukerstyrt personlig assistanse, noe Stoltenberg II-regjeringen valgte å ikke gjennomføre. I etterkant ble det startet en lang kamp for å få på plass en rettighetsfesting. Denne kampen ble spesielt tatt og støttet av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti her i Stortinget, men det måtte et regjeringsskifte til for å få på plass dagens lovfesting, og det er gledelig at dette nå også følges opp i statsbudsjettet. BPA gir personer med funksjonshemming samme handlingsrom til livsutfoldelse som det landets øvrige borgere har. Det handler om forutsigbarhet for personer som fra før har et svært tøft liv på grunn av sin funksjonsnedsettelse.

Når budsjettet i tillegg gjennom flere tiltak bedrer tilretteleggingen for funksjonshemmede i arbeidslivet, bidrar vi med dette til at flere slipper til i arbeidslivet. Vi må sørge for at alle som kan og alle som vil, får delta i arbeidslivet.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Karin Andersen (SV) [13:02:00]: Sosialt arbeid nytter. Fattigdom gjør folk syke og utstøtte. Det er bindsterk forskning som viser at det er slik. Allikevel går Høyre og Fremskrittspartiet og regjeringen kun etter ideologiske linjer. Mest til dem som har mest behov for hjelp, sa en representant fra Høyre her oppe i stad – og så kutter de til uføre, arbeidsledige og aleneforsørgere og gir store skatteletter til folk som har store eiendommer, god jobb og høy lønn. Jeg vet ikke hvorfor de trenger det mer, men det som regjeringen foreskriver, virker altså ikke

Først til uføretrygden og barnetillegget: Ja, jeg er skuffet over Kristelig Folkeparti, som ikke ser at det står igjen 4 500 barn med foreldre som er varig syke, og som har hatt en veldig lav lønn fra før og derfor skal leve – varig – resten av sin barndom og ungdom i fattigdom. Det er helt unødvendig, for det vil ikke komme ett menneske til i jobb av det. Det som Kristelig Folkeparti vet like godt som SV, er at fattigdom gjør at folk blir syke, de blir mer utstøtte, de kommer lenger bort fra arbeidslivet. Det viser også Nav sjøl i sine rapporter. Så det virker ikke heller, det er det som er problemet. Og det blir flere fattige.

Så til kutt i overgangsstønaden for aleneforsørgere: Det er tre år man nå krever at folk skal gå på kvalifisering, og det virker! Fafo har undersøkt det, og det virker faktisk bedre for innvandrerkvinner enn for norske kvinner; de kommer i like stor grad som norske kvinner ut i arbeid. Det er et fantastisk resultat, men det vil regjeringen fjerne, for det er for godt! Ett år er nok, sa Erna Solberg her under spørretimen. Hvem i all verden sier at ett år er nok til andre som skal kvalifisere seg for dette arbeidslivet vi har nå? Hvem tror at man får en jobb man kan forsørge unger på alene, med ett års kvalifisering? Det er varig i det arbeidslivet som denne regjeringen prøver å skape: midlertidighet, dårlige lønninger, og så blir man i tillegg avhengig av sosialhjelp.

Den ordningen vi har i dag, gjør at folk faktisk kommer i en jobb som de kan forsørge seg med. Det er arbeidslinja. Det er den ordentlige arbeidslinja. Disse kuttene har ingenting med arbeidslinja å gjøre – heller ikke det innholdsløse tvangsarbeidet for folk som går på sosialhjelp. Jeg har spurt regjeringen: Hvor mange kroner har dere lagt inn i kommuneøkonomien for at det skal bli tiltak, for at noen skal kunne drive arbeidsledelse, for at noen skal hjelpe disse som går på sosialhjelp, til å komme inn i en aktivitet som er meningsfull? Svaret er null. Dette skal altså ikke koste én krone, men det skal være et innholdsløst tvangsarbeid som kun er moralisme. Det fører ikke til arbeid.

Per Rune Henriksen (A) [13:05:18]: Vi er i en situasjon hvor arbeidsledigheten vokser. Det merker vi spesielt på Vestlandet. Hvordan blir så dette møtt av regjeringen? Jo, det er interessant å se: kutt i tiltaksplasser, iherdig motstand mot ethvert tiltak som kan bidra positivt, og et aktivt arbeid som forverrer situasjonen på arbeidsmarkedet gjennom å lovfeste adgang til midlertidige ansettelser, noe som vil undergrave arbeidsmarkedet og gjøre det vanskeligere for folk å holde på jobber – for å nevne noe.

Jeg synes det er interessant å se på hva statsråden sa i juni 2006 da han var stortingsrepresentant. Da hadde vi 62 000 ledige, og Eriksson advarte helt riktig mot følgene av å stramme inn på permitteringsregelverket: Man ville få flere midlertidige. Lite ante vi den gangen at Eriksson faktisk skulle komme til å mene at midlertidige ansettelser er veldig bra. Den gangen handlet det om å gå fra fem til ti dager med arbeidsgiverperiode. I dag har vi 72 000 ledige, og statsråd Eriksson nekter å gå fra 20 til 10 dager med arbeidsgiverperiode, samtidig som han legger fram lovforslag som vil gi frislipp av midlertidige ansettelser. Dette vil slå hardt inn i arbeidsmarkedet.

La meg si litt om hva som gjør at ledigheten stiger sterkt nå, og komme med et konstruktivt forslag til noe som kan gjøres for å motvirke deler av dette.

Det er en nedtur i oljevirksomheten. Vi har hatt en kostnadsgalopp i bransjen som har gjort ting vanskelig. I tillegg har vi fått en sterk kapitaldisiplin i oljeselskapene som gjør at investeringer og vedlikehold stoppes opp, og vi har en oljepris som faller, som også forsterker utviklingen. Mange mister jobben – i første omgang utenlandske innleide, som ikke dukker opp på norske statistikker, i neste omgang titusenvis av norske arbeidstakere. Kompetanse og kapasitet forsvinner. Da er spørsmålet hva som kan gjøres. Permitteringsregelverket har vi vært inne på.

Jeg har lyst til å ta opp et annet tema som er innenfor statsrådens ansvarsområde, nemlig dette med plugging av brønner. Det er i dag ifølge Martin Straume i BP 3 000 brønner som kunne vært plugget permanent på norsk sokkel. Petroleumstilsynet har selv identifisert ca. 200 forlatte brønner hvor det er problemer. Dersom man går inn for å få disse plugget permanent, vil det kunne gi arbeid til 20 rigger i ett år eller 10 rigger i to år, noe som er absolutt nødvendig. I dag går disse riggene i opplag. Vi vet hva slags problemer det medfører den dagen oppturen kommer om vi har mangel på rigger, nemlig ny kostnadsspiral osv. Derfor vil jeg be statsråden om å se på dette forslaget og respondere på hva han synes om noe sånt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:08:43]: Representanten Heggelund sa i sitt innlegg at dersom vi jobber mindre, får vi en utfordring med å finansiere velferdsstaten. Senterpartiets poeng er at sysselsettinga i Norge er på full fart nedover som følge av økende innvandrerandel i befolkninga, som en konsekvens av bl.a. EØS-avtalen. Det er derfor ikke noe «dersom», fordi det skjer med full fart allerede i dag. Representanten Heggelund må ta inn over seg dette faktum og svare på hvordan en skal finansiere velferdsstaten når yrkesandelsprosenten går stadig nedover.

Så til statsrådens slagord for arbeidslivet: trygt, fleksibelt og familievennlig. Som jeg sa i mitt forrige innlegg: De tre ordene inneholder store innebygde motsetninger. Fleksibelt, bekreftet statsråden, betyr mer midlertidighet. Men når en har mer midlertidighet, blir det mer utrygt, og det blir mindre familievennlig. Derfor vil jeg anbefale at statsråden bytter ut slagordet med ett som er mer i tråd med det som faktisk skjer, for det vil en over tid stå seg på.

Så var det spørsmålet om minstelønn. Det er krisetiltak i arbeidslivet i flere land, med svakere fagbevegelse i mange fag, slik som de har. Derfor innfører en minstelønn. I Norge går regjeringa mot minstelønn. Det er for radikalt nå. Men Venstre er for, og partiet Venstre har fått støtte av Fremskrittspartiet i komiteen. Når representanten Rotevatn får spørsmål om nivået på minstelønn – om den skal være 30–50 pst. av f.eks. 150 kr timen, som vil si 50 kr–75 kr per time – svarer ikke representanten på det. Det vi står overfor her, er at en tenker seg lovfesting av en minstelønn som ikke er til å leve for og med i det kostnadshøye Norge. Det berører hele grunnlovsparagrafen at en skal kunne få et arbeid som en kan leve av. Det er viktig at vi får den debatten opp og ut blant folk flest, for det er viktige spørsmål som nå står til debatt i det norske samfunnet, som følge av de store endringene i arbeidsmarkedet.

Til slutt vil jeg bare si at det på side 6 i Innst. 81 L for 2014–2015, som gjelder endringer i lov om supplerende stønad til personer med kort botid i Norge, er blitt en feil: Det står i innstillinga at Senterpartiet ikke støtter regjeringas forslag. Som det framgår av Innst. 15 S for 2014–2015, støtter Senterpartiet regjeringas forslag, og det er Senterpartiets syn.

Presidenten: Takk for den presiseringen.

Lise Christoffersen (A) [13:12:03]: Bare et kort svar til innlegget fra Høyres representant, Stefan Heggelund, som lurte på hva som var forskjellen på vår og regjeringspartienes tilnærming til arbeidslinja. Jeg mener jeg var ganske tydelig på det i mitt første innlegg, men den største forskjellen er pisken, i form av kutt i stønader, som regjeringspartiene går inn for. Det er på to måter man kan oppfylle målet om at det skal lønne seg å jobbe: Den ene er å kutte i stønader. Den andre er å jobbe for et anstendig arbeidsliv, med lønninger det går an å leve av.

Stefan Heggelund var også inne på Prop. 10 L for 2014–2015, som vi har til behandling i dag under sak nr. 2. Jeg hadde ikke tenkt å si så mye om den, men det jeg egentlig hadde tenkt, var å gi litt ros til statsråden. Da Stortinget oppdaget at det var en feil i proposisjonen ved det forslaget som gjelder ny samordningsregel for personer uten uføretrygd fra folketrygden, men med uførepensjon fra tjenestepensjonen, og at ingen ville komme dårligere ut, men at det altså viste seg at ganske mange ville komme betydelig mye dårligere ut, skal statsråden ha ros for at han hev seg rundt og svarte positivt på Stortingets henvendelse.

Men når Heggelund sier at de rød-grønne ikke helt vil vedkjenne seg uførereformen, skjønner jeg egentlig ikke hva han mener med det, for det vil vi. Men det vi derimot ikke er med på, er alle de omkampene og kuttet som regjeringspartiene nå prøver seg på når det gjelder det som et nesten samlet storting vedtok i forrige periode. Det vi alle var enige om, var at ingen skulle tape, men i denne perioden har Høyre og Fremskrittspartiet prøvd seg på omkamper om saker de tapte i forrige periode når det gjaldt uførereformen. Dette gjelder f.eks. framstøtet nå for å prøve å fjerne den delvise skjerminga av levealdersjustering for uføre. Det var omkamp på spørsmålet om fastsettelse av inntekt før uførhet. Det var omkamp på innretninga av barnetillegget, der Høyre og Fremskrittspartiet sto alene i forrige periode og ble stående alene nå også, heldigvis. Det har nå kommet et forslag om overgangsordning for uføre med gjeld som ellers ville tape. Arbeiderpartiet ønsker at regjeringa skal jobbe med en permanent ordning. Det ligger nå forslag på bordet som vil føre til kutt i bostøtte for uføre hvis ikke noe gjøres. Og Arbeiderpartiet har i innstillinga til kommunalkomiteen sagt at vi vil at regjeringa skal komme tilbake til forslaget i revidert nasjonalbudsjett 2015, hvor inntektsgrensen i bostøtten justeres i takt med de generelle endringene i lønn og trygd. Det må oppfylles. Det har vi ikke fått noen signaler om ennå.

Det gjelder selvfølgelig også kutt i grunnstønad, hjelpestønad, kutt i bilordning, som har blitt bedre for dem som er i arbeid eller utdanning, men dårligere for dem som er så dårlige at arbeid og utdanning ikke er aktuelt. Så vi står ved uførereformen, og jeg er litt i tvil om Høyre og Fremskrittspartiet står ved alt det som er vedtatt.

Truls Wickholm (A) [13:15:32]: Regjeringen la i sitt forslag til statsbudsjett opp til tidenes dugnad for de rikeste i dette landet. Nå er budsjettet heldigvis ikke blitt sånn som Høyre og Fremskrittspartiet aller helst ville ha det. Det er ikke bare de svakeste i samfunnet som tar regningen for at landets rikeste skal få enda mer. Likevel er det fortsatt slik som Høyres parlamentariske leder sa det da forliket ble lagt fram: Hovedgrepene står fast. De rikeste får mer, og satsingen på arbeid og det å få folk ut i jobb er fortsatt for svak.

Høyre ser ikke ut til å forstå at det går an å satse på de brede lagene av befolkningen for å skape grunnlag for vekst i samfunnet. Det er ikke gjennom skatteletter som sildrer ned fra de rikes bord, at dette landet har vært bygget eller vil bli bygget i framtiden. Vi ser at den lavtlønnsstrategien vi finner i en del bransjer, er destruktiv, og det er i dag et svært sterkt press på kompetanse og arbeidslivsstandard – særlig i yrkesrettede deler av arbeidslivet. Dette, sammen med underdekning av yrkesrettet kompetanse og en økende inkluderingsutfordring, må ses i sammenheng om vi skal klare å løse oppgaven med å bygge landet for framtiden. For å sikre et kompetent, produktivt og godt arbeidsliv kreves et kraftig løft for fagutdanning, en styrket innsats mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet og et mer inkluderende arbeidsliv. Dette er et av hovedgrepene i Arbeiderpartiets alternative budsjett, og det bygger på det som er Norges største konkurransefortrinn: en høyt utdannet befolkning, med høy kompetanse i alle deler av produksjonen. Dette gjør oss omstillingsdyktige, produktive og innovative.

Vi kan noen ganger i den politiske debatten få inntrykk av at alle nye løsninger skapes på et kontor, der folk sitter og tenker ut lure ideer. De fleste i arbeidslivet vet at gode, nye løsninger skapes i brytningen mellom kompetente fagarbeidere og arbeidsledere.

Arbeiderpartiet har lagt fram sin fjerde strategi i kampen mot sosial dumping. Skal vi få ungdom til å velge de yrkesfagene som samfunnet vil trenge i framtiden, må vi skape attraktive arbeidsplasser. Negativ lønnsspiral, snusk og egen helse som konkurranseelement er ikke en del av dette.

Regjeringens satsing på Arbeidstilsynet og kontroller er bra, men summen av regjeringens arbeidslivspolitikk blir likevel negativ for de fleste.

Til slutt lanserer Arbeiderpartiet også et viktig løft i dette budsjettet. Vi tar et nytt grep. Vi ser at lærlingtilskuddet må opp. Det må være på det samme nivået som kostnaden for en plass i tredjeklasse på videregående skole. Det er å ta fagarbeideren på alvor. Det er å ta fagarbeidernes utdanning på alvor. Det styrker kvaliteten, det gjør utdanningen bedre, men det gjør det ikke minst mer attraktivt å ta inn lærlinger. Det er et viktig grep for å bygge framtidens Norge, sammen med de andre tingene som Arbeiderpartiet lanserer i sitt alternative budsjett.

Anette Trettebergstuen (A) [13:18:42]: Representanten Heggelund påstår at Arbeiderpartiet har forlatt arbeidslinjen. Hans argument for det er at vi i budsjettmerknadene våre kritiserer regjeringens forslag til endring i barnetillegget. Grunnen til at vi kritiserer regjeringens endringer i barnetillegget, er nettopp at de ikke fyller de forutsetningene som Brochmann-utvalget la til grunn for at en sånn ordning skulle kunne understøtte arbeidslinjen. Det kan bidra til at dette blir en fattigdomsfelle. Man fyller ikke på med de fattigdomsbekjempende tiltakene som Brochmann-utvalget forutsetter at skal gjøres.

Men ikke bare det: Hva gjør dagens regjering? Jo, den går enda lenger. Det skal lønne seg å jobbe, sier representanten Heggelund. Samtidig kritiserer han SV for at de såkalt betaler folk for å jobbe mindre, samtidig som hans egen regjering øker kontantstøtten, kutter barnehageplasser, gjør det dyrere å bruke barnehage og foreslår kutt i overgangsstønaden som ville fått flere – spesielt damer – over på sosialhjelp. Er det arbeidslinjen? Nei.

Man har stelt seg til med et permitteringsregelverk som gjør at bedrifter land og strand rundt sier opp folk, der man før kunne permittert. Dette er ikke arbeidslinjen. Det er heller ikke kutt i pappaperm.

Vi i Arbeiderpartiet lytter til faglige råd. Vi lytter til dem det gjelder, og vi har alltid stått på en arbeidslinje. Mens vi styrte, pekte de fleste pilene i riktig retning. Vi sysselsatte flere, andelen uføre gikk ned, sykefraværet gikk ned, og vi hadde færre på sosialhjelp – nettopp fordi vi hører på faglige råd og gjør mer av det som virker. IA-avtalen er et godt eksempel på det.

Når Stefan Heggelund og Høyre og Fremskrittspartiet nå i hvert fall diskuterer karensdager og ønsker å innføre normerte sykmeldinger, er det på tvers av alt det vi vet fungerer, på tvers av det ekspertene sier fungerer. Vi har sett det i Sverige. Det skaper mer byråkrati. Mange må gå på jobb før de er friske, men mange blir også værende hjemme når de er friske. Det er en veldig lite hensiktsmessig løsning.

Vi i Arbeiderpartiet er for å lytte til partene i arbeidslivet. Vi lytter til forskerne. Vi står på en arbeidslinje som virker. Regjeringen gjør det motsatte.

Arve Kambe (H) [13:21:21]: Jeg er litt undrende til at representanten Trettebergstuen drar fram ordet «karensdager». Det er jo ikke en debatt i det hele tatt, regjeringen bevarer dagens sykelønnsordning. Den siste regjeringen som foreslo endringer i sykelønnsordningen, det var regjeringen Stoltenberg. Det er altså ikke aktuell politikk for denne regjeringen.

Når det gjelder permitteringsregelverket, følger regjeringen arbeidsmarkedet tett. Tidligere statsråd Anniken Huitfeldt sa at jeg hadde sagt at arbeidsledigheten var på vei oppover, eller noe sånt. Det jeg sa, er at arbeidsledigheten har gått litt opp, nå i det siste gikk den ned, men regjeringen følger nøye med på situasjonen i arbeidsmarkedet, nettopp for å kunne sette inn tiltak dersom det blir behov for det.

Det vi har sett, er at Rogaland, Vest-Agder og Hordaland er de fylkene som er mest utsatt, sier Else-May Botten. Det tror jeg på. Jeg har vært på en rekke konferanser på Vestlandet de siste ukene, og ikke minst de siste dagene. Det som jeg hører, er at noen av de bedriftene som i dag ikke får arbeidskraft, sier at de «ser fram til» – når januar-februar-mars kommer, når permitteringene går ut og oppsigelsesfristen er gått ut – å ansette disse folkene. Derfor er det grunn til å tro at mange av disse faktisk vil få jobb fordi de har den arbeidskraftkompetansen i dag. Så er det altså sånn at hvis en ansatt i en bedrift blir syk – og det blir han jo i snitt flere ganger i løpet av et år – er arbeidsgiverperioden for en bedrift 16 dager. Hvis den samme ansatte istedenfor å bli syk, blir permittert, som man kanskje i beste fall blir hvert fjerde år, hvert femte år eller hvert sjette år – forhåpentligvis – er arbeidsgiverperioden 20 dager, altså fire dager mer. Og forskjellen mellom de rød-grønne og vårt forslag er ti dager. Det er ikke det som avgjør om vi har et permitteringsregelverk som fungerer eller ei, tilbakemeldinger vi får, viser at det funker.

Så har denne regjeringen i tillegg et statsbudsjett med store skatte- og avgiftslettelser til det samme næringslivet for å bidra til arbeidsplasser. I tillegg har vi en enorm satsing på kunnskap, infrastruktur, samferdsel, som det samme næringslivet har nytte av. Jeg tror vi har muligheten til en omstilling som vi ellers ikke ville ha fått.

Til Anniken Huitfeldt vil jeg også si at trepartssamarbeidet virker. Regjeringen går til valg på det. Trepartssamarbeidet vil fungere også i framtiden, men vi skal ikke være enige eller uenige i nødvendigvis alt for at det skal virke eller ikke virke. Vi er opptatt av å ha en god dialog. Samtidig er det underlig det den tidligere statsråden sier i dag når hun tar ordet. Grunnen til at denne regjeringen har høye ambisjoner, er det som Anniken Huitfeldt ikke klarte å løse da hun var statsråd: dette med uføregrad, en arbeidsledighet som var for høy, og ikke minst ble det gjort en altfor dårlig jobb for mennesker med nedsatt arbeidsevne og ungdom utenfor arbeidslivet. Der har denne regjeringen en viktig jobb å gjøre.

Fredric Holen Bjørdal (A) [13:24:47]: I jakta på argument for å kutte i velferda er høgrepolitikarar stadig ute med påstandar om eit såkalla utanforskap, og at Noreg visstnok er ramma av ein uføreeksplosjon. Dei forsøkjer å skape eit bilete av at talet på uføre stig i ukontrollerte former, og at fleire og fleire ikkje tek del i den dugnaden som velferdsstaten er.

Arbeidspolitisk talsperson i førre periode, Røe Isaksen, likte å snakke i bilete om at det hadde gått av ei bombe under velferdsstaten. Robert Eriksson har, som stortingsrepresentant, hevda at Stoltenberg-regjeringa transporterte folk vekk frå arbeid til trygd og kamuflerte arbeidsløysa. Denne stafettpinnen har no gått i arv til stortingsrepresentantane Kambe, Wiborg, Heggelund og Rotevatn, som tidvis framstår mest som vandrande Civita-foredrag.

For dei av oss som tenkjer oss om ein ekstra gong før vi automatisk kopierer politikk som har slått feil i nabolandet vårt, er det interessant å studere statistikken. Han viser at verda på mange måtar er stikk motsett av det høgrepartia her hevdar. Om vi samanliknar talet på uføretrygda med talet på sysselsette, er forholdstalet heilt stabilt dei siste ti åra. Delen av uføre aukar ikkje. Sjukefråveret er no på det lågaste nivået sidan den første IA-avtalen vart signert i 2001.

Ja, vi har store utfordringar på arbeidsmarknaden. Det erkjenner vi også. Det er for mange med restarbeidsevne eller funksjonsnedsetjingar vi ikkje greier å inkludere i dag. Og mange som kunne jobba fulltid, jobbar berre deltid. Men den skildringa av ei påstått trygdebølgje som høgrepartia forsvarar politikken sin med, er ikkje noko anna enn grovt misvisande. Eg synest det er noko spesielt å prøve å framstille velferdsstatens største suksess som det største problemet. At folk har tryggleik, også dersom dei fell utanfor arbeidsmarknaden, er grunnleggjande positivt. Det ser vi også på sysselsetjinga, på yrkesdeltakinga i Noreg, som er blant dei høgste i verda. Derfor er det høgrepartia som har forklaringsproblemet og bevisbyrda når dei vil kutte i velferda. Og eg meiner argumentasjonen ikkje held mål.

Vi er alle saman einige om å følgje arbeidslinja. I over 100 år har arbeid til alle vore vår jobb nr. ein. Men for Arbeidarpartiet går det ei grense for kor mange norske borgarar som skal trykkast litt lenger ned for å sveipe med seg dei få unntaka frå regelen om at det skal løne seg å jobbe.

Sveinung Rotevatn (V) [13:27:35]: Dette passar eigentleg godt, for eg tok ordet for å kommentere litt av representanten Holen Bjørdal sitt intense forsvar for det beståande. Eg synest det er interessant at det ikkje gjer inntrykk på Arbeidarpartiet at Noreg er det landet i OECD som brukar den desidert største delen av bruttonasjonalproduktet på helserelaterte trygdeytingar – dobbelt så mykje som snittet – at det ikkje gjer inntrykk på Arbeidarpartiet det vi fekk høyre på radioen i dag tidleg, at 40 000 står utanfor både arbeidslivet og Nav-systemet og lever eit rotlaust tilvære utan å kome seg inn i jobb. Kva er tiltaka som blir føreslåtte? Det er ei vidareføring av alt Arbeidarpartiet har gjort i regjering – som ikkje har fungert.

Eg synest òg det er interessant at Holen Bjørdal snakkar om landa rundt oss, våre europeiske naboar, og peiker på at der er det heilt tydeleg at deregulering og liberalisering av arbeidsmarknaden ikkje har fungert. Er det noko som er ein skrivebordsteori, så er det nettopp den verkelegheitsbeskrivinga der. Lat oss sjå på landa som har hatt utfordringar i eurokrisa og gjeldskrisa som har vore dei siste åra. Kor er det det går bra, kor er det ein har fått fart på veksten igjen? Jo, det er i Spania, det er i Irland, ja det er til og med no i Hellas, der ein har deregulert, der ein har liberalisert, der ein har fått fart på økonomien igjen. Kor er det det ikkje går bra? Det er i Frankrike, det er i Italia, som har enorme utfordringar med tøffe strukturar i sine arbeidsmarknader, med lite liberale regelverk – der Arbeidarpartiets søsterparti dessutan sit i regjering. Det skal seiast at dei har teke til orde for å liberalisere, men slit med å få gjennomslag for det hos fagrørsla.

Det er mørke skyar i horisonten. Det som skjer på norsk sokkel, er alvorleg. Så må ein stille seg spørsmålet: Er dette berre ein midlertidig dupp, slik mange synest å tru, eller er det kanskje starten på noko som mange av oss har snakka om lenge, ei meir permanent omstilling? Eg trur det siste, og då synest eg dette valdsame, intense ropet frå dei raud-grøne om å bruke meir pengar på permitteringsregelverket er rart. Det blir brukt som eit slags sanningsvitne at både arbeidsgjevar og arbeidstakar er for det. Ja, sjølvsagt er dei det, sjølvsagt er dei for at skattebetalarane skal ta ein større del av rekninga med permitteringar, det er opplagt. Men skal ein få folk vidare ut i jobb, skal ein frigjere arbeidskraft, skal ein bruke alle dei kloke hovuda som vi alle snakkar om, på å byggje framtidas næringar, ja så må dei få moglegheita til nettopp det.

Det siste vi treng, er å begynne å tulle med dei viktigaste rammevilkåra for norsk arbeidsliv, norsk næringsliv: EØS-avtalen, våre internasjonale avtalar, som representantar for Senterpartiet og SV intenst tek til orde for å seie opp. Det siste vi treng, er strukturkonservative sosialdemokratar med proteksjonistiske vener på slep, med notorisk reformiver og ei usvikeleg vilje til å skattleggje det som finst av arbeidsplassar og næringsliv. Vi får no eit budsjett der vi tek imot fleire flyktningar enn nokosinne, byggjer fleire studentbustader enn nokosinne, har eit større grønt skatteskifte enn nokosinne og styrkjer arbeidslinja. Det er eit budsjett eg med glede skal stemme for.

Stefan Heggelund (H) [13:31:05]: Representanten Huitfeldt kom med en kommentar som er blitt vanlig fra Arbeiderpartiet i det siste, nemlig at vi underkommuniserte vår politikk i valgkampen. Det er en beskyldning man kan komme med hver gang man ikke har lyst til å snakke om sin egen politikk.

Valgresultatet var helt klart, derfor er det et bredt flertall på Stortinget for å gjøre noen justeringer i arbeidsmiljøloven som f.eks. vil senke tersklene inn til arbeidslivet. Poenget må jo være at vi har en arbeidsmiljølov som er god for dem som er i arbeid, men som også legger til rette for at det er enkelt for dem som står utenfor, å få en fot inn. Jeg har vært i debatter med flere i denne salen hvor man bl.a. har vist til en artikkel som alle kan søke seg fram til på Statistisk sentralbyrås nettsider, hvor man ser hvordan midlertidige stillinger kan være et springbrett til faste ansettelser.

Fredric Holen Bjørdal mener at vi overdramatiserer uføreutviklingen i Norge. Tilsynelatende mener han det uten omtanke for alle dem under 30 år som har fått et uførevedtak. Jeg bare minner om at den kurven var bratt stigende under de åtte årene de rød-grønne partiene styrte. Representanten Trettebergstuen viser til at andelen uføre gikk ned under den rød-grønne regjeringen, til tross for at det for lengst er avdekket at det er en maskering av de reelle uføretallene i Norge.

Det er blitt snakket mye om perspektivmeldingen her, og at de borgerlige partiene leser den meldingen feil. Vel, de rød-grønne partiene skrev i sin egen melding at det har vært en sterk vekst i helserelaterte ytelser i Norge, og at det ikke kan forklares med situasjonen i arbeidslivet, at det ikke kan forklares med at vi har fått dårligere helse i Norge. Hva er da svaret til de rød-grønne? Er det å forsøke å gjøre noen omlegginger i velferdssystemet, fortsette å satse på arbeidslinjen? Nei, det er status quo, og alle endringer som blir gjort, blir det sagt at er usosiale.

Så må jeg avlegge representanten Karin Andersen en liten visitt, for hun snakket om overgangsstønaden i sitt innlegg, og hvordan overgangsstønaden er en suksess. Da er det betimelig å spørre henne om hun innrømmer at SV tok feil da de gikk mot å gjøre om stønaden, som ikke var annet enn en fattigdomsfelle da den var på ti år, til en treårig ordning. Det var også usosialt, ifølge SV.

Erlend Wiborg (FrP) [13:34:30]: Det har vært en relativt forutsigbar debatt. Men jeg synes også det er synd, for man kan legge merke til at alle innleggene fra opposisjonen handler om én ting: å være imot enhver endring og enhver form for fornying. Det handler om å kritisere. Og det er ofte opposisjonens rolle å kritisere, men det hadde vært en fordel om opposisjonen også kunne lagt frem sine løsninger på de utfordringene samfunnet har, f.eks. når vi har 650 000 mennesker utenfor arbeidslivet. Det er et resultat av den politikken som har blitt ført. Så har vi nå en ny regjering, et nytt flertall, som er klare på at de ønsker å ta tak i den problemstillingen, og ønsker å komme med nye og spennende forslag som kan hjelpe mange av dem som ønsker å komme ut i arbeid, tilbake i arbeid. Da velger noen heller å forsvare systemene, forsvare det etablerte.

Når f.eks. Fremskrittspartiet gjennom mange år har påpekt at Nav har betydelige utfordringer, har vi blitt møtt med taushet. Det er først nå vi har fått en arbeids- og sosialminister som har satt ned et ekspertutvalg som går gjennom hele Nav for å finne ut hvordan vi kan få det mer effektivt. Det er først nå vi har en regjering som velger å senke terskelen inn i arbeidslivet. Da blir jeg skuffet når jeg hører fra denne talerstolen at folk snakker om at noe økt bruk av midlertidige ansettelser blir et løsarbeidersamfunn. Da vil jeg først minne om at alle i denne sal faktisk er for midlertidige ansettelser, for i mange år har det vært lov med midlertidige ansettelser på forskjellige vilkår. Vi har 207 000 mennesker som i dag er midlertidig ansatt, og da synes jeg det er galt å kalle det et løsarbeidersamfunn.

Så er det noen som har vært innom at vi bør se på forskningen. Det er jeg helt enig i, og da er det interessant å se at av dem som er midlertidig ansatt, kommer to av tre ut i fast jobb etter to år. Det viser at det kan virke for noen.

Så var spesielt Truls Wickholm innom den standardfrasen at skattelettene bare går til de rike. Da vil jeg bare minne om at regjeringens forslag til endringer i formuesskatten ville medført at 280 000 pensjonister skulle betale redusert skatt, og 100 000 pensjonister skulle slippe å betale formuesskatt. Jeg mener at pensjonister også fortjener skattelette, i likhet med folk flest og næringslivet. Det vil gjøre at folk får beholde mer av sin egen inntekt, og ikke minst vil det også generere økt aktivitet i økonomien.

Karin Andersen (SV) [13:37:44]: Det er nesten så en må si at en skal høre mye før ørene detter av.

Først til dette med midlertidige ansettelser: I dag får folk jobb fordi regelverket er slik. Det er nettopp det regjeringen vil fjerne.

Til representanten Wiborg: Han bør gå tilbake og se på Fremskrittspartiets forslag til budsjetter i Stortinget da Nav-reformen ble vedtatt. Det var massive kutt i flere år, noe som hadde satt Nav i en helt umulig situasjon hvis de hadde fått det som de ville.

Når det gjelder overgangsstønaden, er det slik at SV satt i regjering da den ble forandret til en stønad som krever aktivitet. På 1990-tallet kan det godt hende det var sånn, men da vil jeg også minne om at Høyre var mot videregående skole for alle og barnehage for alle – noen av de aller viktigste tiltakene for at flere skal kunne være i jobb. Det er historien til Høyre, og den er lang og stygg på mange områder. Det er altså SV som forandret overgangsstønaden til en aktivitetsstønad, og den virker.

Denne regjeringen har ingen arbeidslinje, det er en arve- og formuelinje. «Å hjelpe» betyr å fjerne inntektene til dem som har det vanskeligst. Det virker ikke.

Jeg har vært opptatt av at de som er på sosialhjelp, skal få god oppfølging, for jeg vet at det virker. Derfor er jeg skuffet over at det ikke ligger mer penger til kvalifiseringsprogrammet, som nå er evaluert, og som virker veldig bra. Det får mange flere inn i jobb. Men dette vil ikke regjeringen satse på. Man legger ikke én krone inn i kommuneøkonomien sånn at de som er på sosialhjelp, kan få god oppfølging – og det virker. For dem som gjør det med vett og forstand, tar utgangspunkt i de individuelle forhold, ser hva som mangler – om det er helse, kvalifisering eller hva det er – og gir god og tålmodig oppfølging, virker det. Folk kommer seg ut av det. Men det å få mindre, det å bli utsatt for tvang, det å skulle gå på et eller annet innholdsløst bare fordi noen mener at det er bra for en, virker ikke, for det virker demotiverende.

Jeg har hørt flere her i dag si at det er en del av tiltakene som ikke har virket godt. Det er jeg enig i. Det er demotiverende, det ødelegger for den som blir tvunget til å gå på noe som ikke er meningsfylt, og som ikke fører fram. Derfor bør man også nå bruke vett og forstand og skjønne at det ikke hjelper å gjøre dette når det gjelder de aller mest vanskeligstilte. Man må gi tiltak som har kvalitet.

Det hjelper heller ikke å si at man skal ha mange færre tiltak, slå alle tiltakene sammen og så legge dem ut på anbud. Det vil gjøre at vi får færre som tilbyr gode tiltak. Her trenger vi kvalitet, og vi trenger å samarbeide med noen som kan det, som bygger seg opp, som har kompetanse på å hjelpe folk, og som ikke driver med det for å drive business sjøl, men for å hjelpe folk tilbake til arbeid.

Heidi Nordby Lunde (H) [13:41:02]: En av fordelene ved ikke å ha vært politiker, men ansatt i privat næringsliv i 20 år først er selvfølgelig å ha arbeidserfaring, som alt fra garderobevakt, sekretær og kontoransvarlig til markedssjef, debattredaktør og kommunikasjonsdirektør. Men 20 år i arbeidslivet har også gitt meg erfaring som fast ansatt, midlertidig ansatt, permittert og arbeidsledig. Midlertidig ansettelse ga meg erfaring og et bein innenfor og førte til fast ansettelse. Verst var det å være permittert. Å ha lojalitet til en arbeidsgiver, men være på Nav til under halv lønn føltes usikkert og vanskelig. Å være arbeidsledig, derimot, var en avklart situasjon som gjorde at jeg kunne ta midlertidige jobber samtidig som jeg søkte på andre stillinger. At så mange her mener at permittering er et gode for arbeidstakerne, er for meg et mysterium. Det er først og fremst et grep for arbeidsgiverne. Dermed kan de holde på folk på skattebetalernes regning via Nav i stedet for at konkurrenter eller andre bransjer som trenger kompetansen, får nettopp de folkene de trenger.

Med min erfaring blir noe av debatten rundt arbeidsmiljø og arbeid litt merkelig. Jeg har merket meg kritikken både fra arbeidstakerorganisasjonene og fra opposisjonen, særlig på punktet om at en oppmykning ikke gir muligheter for flere. Ikke overraskende er jeg uenig. Hva med arbeidsgiverne, hva sier de? Noen svarer at ja, lettere adgang til midlertidige ansettelser vil gjøre at de tør å satse litt mer på utradisjonelle ansettelser, som en med spesielle behov, eller med hull i CV-en. Og jeg velger å tro dem på det.

Men helt ærlig tror jeg dette først og fremst vil gi f.eks. vekstbedrifter en mulighet til å ansette så mange de trenger for nettopp vekst. Derfor var jeg ikke overrasket over at det nettopp var en gründerbedrift som ble brukt som eksempel i Dagsrevyen. En engasjert gründer sa at en oppmykning av arbeidsmiljøloven ville gi dem mulighet til å tørre å ansette flere, og dermed øke deres muligheter for suksess og på sikt gi faste ansettelser, og faste ansettelser var målet.

Fast ansettelse er også fortsatt hovedregelen i de nye bestemmelsene som er foreslått, og for de aller fleste arbeidsgivere er bestemmelsene helt unødvendige. Faste ansettelser gir ikke bare trygghet til arbeidstaker, men også til arbeidsgiver. Det innebærer store kostnader å ha en såkalt høy turnover med stadig nye folk som skal læres opp og følges opp. For de fleste bedrifter er det lønnsomt å ha et godt arbeidsmiljø, med en jevn turnover, fordi det sikrer både kontinuitet, fornyelse og lojalitet.

Når mer enn 700 000 mennesker i yrkesaktiv alder står helt eller delvis utenfor arbeidslivet, kan ikke arbeidsmiljøloven bare være en vernelov for dem som har jobb, men må også være en lov som gir dem som er utenfor, en ny sjanse til å få en jobb. Når vi myker opp bestemmelsene, senker vi terskelen både for arbeidsgivere som skal ansette, og for dem som vil ha jobb. Dette senker risikoen for arbeidsgiveren og gir flere en ny sjanse til arbeid.

Jeg vet at jeg som ung arbeidstaker satte pris på den sjansen, og derfor støtter jeg selvsagt regjeringens forslag. Det er mulig jeg vil trenge den sjansen igjen når jeg i framtiden som avdanket politiker må kompensere for å ha stått utenfor arbeidslivet i flere år og skal integreres tilbake i produktivt arbeid.

Kjersti Toppe (Sp) [13:44:22]: Fleirtalspartia har vorte samde om ei omlegging av barnetillegget. Ingen skal kunna koma betre ut på trygd enn lønnsinntekta ein hadde før uførheit. Derfor vert det frå nyttår innført eit tak på 95 pst. kompensasjonsgrad netto, dvs. maks 95 pst. av lønnsinntekt før uførheit. Fleirtalet meiner at dette vil styrkja arbeidslinja. Ja, det kan vera, men eg meiner det er ein brutal måte å tolka arbeidslinja på. Eg synest det er oppsiktsvekkjande at vi har hatt ein debatt i haust der uføre ikkje skal vera uføre, og der barnerike familiar nærmast vert stempla som trygdemisbrukarar.

Eg høyrde på Politisk kvarter hin dagen der til og med Kristeleg Folkeparti argumenterte for og forsvarte den nye avtalen, der fattige barnefamiliar med uføre foreldre ikkje måtte få for masse. Det store kuttet som regjeringa først føreslo i barnetillegget ved å leggja om frå behovsprøving til standardiserte barnetillegg, vart rett nok lagt vekk i forhandlingane, og det var veldig bra. Det framforhandla forslaget er forbetra sett opp mot regjeringa sitt opphavelege forslag, men den nye modellen får uheldige konsekvensar for økonomien til mange uføre familiar med fleire barn som i dag lever på og er avhengige av den inntekta. Å endra i barnetillegget utan å setja inn kompenserande tiltak meiner eg er svært usolidarisk og vil ikkje akkurat bidra til å minska barnefattigdommen i Noreg.

Så er det vel òg slik at mange uføre ikkje er i stand til å jobba meir. Eg synest det er både urettferdig og mislukka å svekkja inntektene til uføre med ansvaret for fleire barn. Modellen som Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti føreslår, er uheldig og vil kunna låsa dei som hadde låg inntekt før dei vart sjuke, t.d. deltidsarbeidarar, i ein svært vanskeleg økonomisk situasjon. Sjeldan har uttrykket «det er betre å vera frisk og rik enn fattig og sjuk» passa betre.

Senterpartiet går imot å innføra eit tak på uføretrygd for behovsprøvd barnetillegg med 95 pst. av inntekta før uførheit, fordi vi meiner det rammar økonomisk inntektssvake familiar med barn. Kvar er barneperspektivet i denne debatten? Skal vi straffa barn fordi dei har uføre foreldre? Senterpartiet meiner at samfunnet må stilla opp i nokre tilfelle sjølv om ytingane samla sett gir noko større inntekt enn den inntekta ein hadde før ein vart sjuk og ufør.

Kristin Vinje (H) [13:47:33]: Noe av det aller viktigste vi som politikere kan bidra med, er å satse på en god utdanning. Vi vet at god utdanning blir avgjørende for at hver enkelt skal kunne realisere sitt talent, og for at samfunnet skal kunne utvikle seg videre. Utdanning er derfor den beste næringspolitikk, den beste sosialpolitikk og den beste integreringspolitikk.

Derfor satser regjeringen massivt på utdanning. Vi prioriterer det som er aller viktigst i skolen, nemlig lærere. Vi bruker over 1 mrd. kr på Lærerløftet i 2015. Regjeringen har økt bevilgningen til videreutdanning med 695 mill. kr bare det siste året. I 2013 brukte den rød-grønne regjeringen 340 mill. kr på videreutdanning. Det viser det enorme taktskiftet Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har fått til.

Det er ikke mye sikkert vi kan si om fremtiden, men vi vet at vi kommer til å mangle fagarbeidere. Derfor vil regjeringen gjennomføre et yrkesfagløft. Regjeringen har tre hovedmål for dette yrkesfagløftet: tettere samarbeid mellom skole og næringsliv, mer fleksible løp i fag- og yrkesopplæringen og bedre kvalitet og relevans i opplæringen. Vi har økt lærlingtilskuddet to ganger på to år, og sist lærlingtilskuddet ble økt, var i 2009. Det er fem år siden.

Derfor blir det litt hult å høre på Arbeiderpartiet, som fremstiller regjeringens yrkesfagløft som dårlig. Med økningen i årets budsjett på 4 000 kr per kontrakt har også lærlingtilskuddet økt med 7 500 kr totalt siden vi overtok fra de rød-grønne. I 2015 har vi også bevilget 8 mill. kr til kompetansehevingstiltak for yrkesfaglærere, og målet er at yrkesfaglærere jevnlig skal ha mulighet til å oppdatere sin kompetanse sånn at elevene lærer mer.

I tilleggsproposisjonen for 2014 bevilget vi 114 mill. kr ekstra til fag- og yrkesopplæringen, og det ble lagt vekt på tiltak som bedrer vilkår for bedrifter og styrker kvalitet på opplæring, bl.a. økt lærlingtilskudd og ekstra tilskudd til bedrifter som tar inn elever med særskilte behov.

Utdanningsdirektoratet har også fått i oppdrag å kartlegge utstyrssituasjonen i videregående opplæring for å få et bedre kunnskapsgrunnlag. Det er fordi vi vet for lite om hvor de største utfordringene er.

En rekke ordninger videreføres også i 2015, bl.a. bevilgningene til samfunnskontrakter, kvalifiseringskurs og stimuleringstilskudd. Det er derfor ikke riktig, slik den rød-grønne siden hevder, at regjeringspartiene ikke bryr seg om yrkesfagene. Vi har store ambisjoner på vegne av yrkesfagene.

Presidenten: Representanten Sveinung Rotevatn har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sveinung Rotevatn (V) [13:50:43]: Eg tek ordet til sist for å svare litt på angrepa frå representanten Pål Yasin Ezzari.

Det er vel og bra med dei som er organiserte, dei som har tariff, dei som har god løn. Men kva med den halvparten som ikkje er organisert? Kva med bilvaskaren som tener 40 kr timen, heilt lovleg – kva med han? Eg synest det er skuffande med denne veldige motviljen mot å få meir kunnskap på bordet. Det er berre det ein ber om, for å sjå på korleis ein kan tilpasse eit system til Noreg, slik at vi kan sørgje for at òg dei som sit nedst ved bordet, har ei anstendig løn å leve av. Å innføre nasjonal minsteløn var kampsaka for arbeidarpartiet i Tyskland. Det er ikkje akkurat eit land i krise. Men no er det innført, og ein har fått eit betydeleg løft for dei som var i låginntektsgruppene.

Det er heller ikkje sånn at det organiserte arbeidslivet går massivt mot dette. Virke støttar denne høyringa. Dei ser kampen mot dei useriøse, tek det på alvor. YS var interessert i å få kunnskap på bordet, såg behovet for det. Det er skuffande at dei raud-grøne ikkje gjer det.

Torstein Tvedt Solberg (A) [13:51:56]: Jeg tok ordet da jeg hørte representanten Kambe snakke om permitteringsregelverket. Det har vært interessant å sitte og høre på dagens debatt. Regjeringa har snakket om svarte skyer. Ja, på Vestlandet ser vi disse svarte skyene. Hittil i år har 10 000 jobber forsvunnet i oljeservicenæringen. Analyser sier at 12 000–13 000 jobber vil forsvinne i 2015.

Hva gjør så regjeringa med dette når man ser disse tallene? Regjeringa dobler bedriftenes kostnader med permitteringer, og komitéleder Kambe bagatelliserer disse ti dagene. Han burde kanskje ha snakket med Nav-rådgiver Gustav Svane i Rogaland, hans eget hjemfylke, som ser konsekvensene av regjeringas politikk. Nav-rådgiveren sier at han nå ser likhetstrekk med finanskrisen, men forskjellen er at det nå er flere oppsigelser enn permitteringer. I Rogaland var det i september 2 326 oppsigelser og bare 181 permitteringer – nesten 13 ganger så mange oppsigelser som permitteringer, og dette i Kambes eget hjemfylke. 2 326 familier rammes. Dette er ikke familievennlig politikk.

Arbeiderpartiet går foran og styrker permitteringsregelverket. Vi satser på det som virker, og vi gir oss ikke før regjeringa kommer etter. Det trengs konkrete tiltak, og det virker som om alle utenom regjeringspartiene har forstått alvoret. NHO krever handling, LO krever handling, og vi i opposisjonen foreslår handling. Representanten Kambe sa han ville vente og se, bare vente litt til, vente med å handle. Handlekraft har blitt til ventekraft.

Statsministeren sa i finansdebatten at hun var redd for tilbakefall. Jeg lurer på om hun har lest sitt eget budsjett. For dette budsjettet er et tilbakefall til gammeldags høyrepolitikk. Det er mer til dem som har mest, og det blir større forskjeller. Det er langt ifra nye ideer, som mange har prøvd å snakke om her i dag. Derfor er jeg glad for at opposisjonen i hvert fall viser at en annen retning er mulig. Det tror jeg velgerne ser.

Statsråd Robert Eriksson [13:54:14]: La meg starte med representanten Lise Christoffersen, som kom med en henstilling om at jeg må få orden på Nav. Ja, derfor har også denne regjeringen satt ned et ekspertutvalg som skal foreta en helhetlig gjennomgang av Nav. Det foreslo undertegnede også som opposisjonspolitiker. Den gangen stemte Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet imot forslaget. Vi følger opp i regjering og foretar den gjennomgangen, og vi har allerede nå satt i gang flere tiltak som vil løfte brukernes opplevelser, brukernes rettigheter, og sørge for riktigere og tettere oppfølging, nettopp fordi vi ønsker å forbedre Nav og de utfordringene Nav står overfor. Vi gjør dette i tett samarbeid med Nav.

Så sier man i forhold til sosialhjelp at dette er nærmest som å svikte brukerne. Jeg er enig med Karin Andersen i at vi må bruke kvalifiseringsprogrammet mer. Derfor har jeg også hatt møte med fylkesmennene forrige uke for å sørge for at kommunene bruker de plassene man har til rådighet på kvalifiseringsprogrammet. Mange kommuner gjør ikke det, de utnytter ikke det potensialet som er. La oss først utnytte det potensialet som er.

Så er det viktig å møte folk med respekt og ta folk på alvor. Da setter man også gode aktivitetskrav. Dette gjelder ikke bare for den enkelte bruker. Karin Andersen sier at man sender dem over på meningsløs aktivitet. Nei, kommunene skal forplikte seg til å gi meningsfylt aktivitet, som sikrer at man kommer tilbake til jobb eller utdanning, slik som man har gjort i Fjell kommune, slik som man har gjort i Kvinesdal, slik som man har gjort i Verdalen – og jeg kunne ha ramset opp mange kommuner. Det er det som er hele formålet, nemlig at vi tar folk på alvor istedenfor å møte dem med likegyldighet.

Så til permitteringsregelverket. Jeg stiller meg undrende til representanten Bottens innlegg, der hun viser til min hjemkommune og til Kværner Verdal. Ja, det er en del i Verdalen som nå drar til Stord og jobber. Men er ikke det bra, da? Mener virkelig Arbeiderpartiet at det hadde vært en bedre politikk å si at de menneskene burde ha gått ned 38 pst. i lønn og vært hjemme i Verdalen og mottatt dagpenger, istedenfor å være i fullt arbeid? Det er det det argumenteres for, og hvis det er riktig, er det en politikk jeg tar sterkt avstand fra. Jeg mener at det er mye bedre at de menneskene får muligheten til å delta i arbeidslivet, være på Stord og få sin inntekt.

Så er det heller ikke riktig at ikke vi følger opp Brochmann-utvalget. Hva sa Brochmann-utvalget? Jo, Brochmann-utvalget sa at man måtte dreie mer fra ytelser over til tjenester. Derfor har denne regjeringen styrket bevilgningene til ferie til alle og sørget for at flere unger nå får mulighet til å delta i fritidsaktiviteter. Derfor har vi redusert barnehageutgiftene for dem med dårligst råd. Derfor har vi økt kjernetiden. Derfor har vi også lagt om stipendene, slik at de som vokser opp med foreldre med dårlig økonomi, får bedre stipendordninger og kan få 10 000 kr mer i året. Vi følger opp Brochmann-utvalget slik som Brochmann-utvalget anbefalte, og gjør det på en god og riktig måte, i tillegg til at vi har en god velferdspolitikk i bunnen.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:57:28]: Politisk lederskap er å være endringsvillig, ta stilling i konflikter, si ja til nye tiltak – og jeg skal love at Senterpartiet skal være med på det. Men for Senterpartiet står samtidig det samfunnsmessige målet om jambyrdige økonomiske forhold mellom folk fast. Vi må i Norge nå sette inn kraftige tiltak mot de angrepene som skjer mot dette målet. Det skjer i arbeidslivet ved at norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning ikke lenger har forrang framfor EUs regler om fast ansettelse, som blir utfordret gjennom midlertidige ansettelser gjennom det som mange har sagt er et løsarbeidersamfunn internasjonalt sett.

Venstre i arbeids- og sosialkomiteen er i dag ledet av en økonomisk liberalist, som derfor naturlig nok er tilhenger av minstelønn. Men representanten Rotevatn kan ikke svare klart nei på om nivået på minstelønna skal være 30–50 pst. av vanlig inntekt framover.

Det blir en tøff debatt om arbeidslivet. Senterpartiet gleder seg.

Presidenten: Representanten Erlend Wiborg har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Erlend Wiborg (FrP) [13:58:40]: Når det gjelder minstelønn, fremstilles det her i dag som at enten skal man ha dagens system for lønnsdannelse, eller så skal man ha minstelønn. Det er mulig å ha en kombinasjon av begge systemene, noe som også da vil bidra for de 50 prosentene som i dag ikke er fagorganisert. Det forslaget handler om, som Rotevatn også har vært inne på, er å få en utredning av dette og få fakta, mulighetene, fordelene og ulempene på bordet, men det ønsker dessverre ikke flertallet her i dag.

Jeg tok også ordet for å gi Sosialistisk Venstreparti mulighet til å svare på min replikk – som de ikke besvarte i sted – som handler om at Sosialistisk Venstreparti er klare på at kampen mot fattigdom er et overordnet mål. Samtidig er de imot mer eller mindre enhver form for skattelette, og Sosialistisk Venstreparti foreslo redusert utbytteskatt på aksjeutbytte. Mitt spørsmål er: Hvordan gagner det de fattige i Norge?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:59:57]: Flere har tatt ordet for å kritisere Kristelig Folkeparti for løsninga når det gjelder barnetillegget. Jeg har derfor behov for å avklare hvorfor jeg mener det er god grunn til å forsvare den løsninga vi har kommet fram til.

Det som var spørsmålet, var om vi skulle ha en behovsprøvd eller en standardisert løsning. Som jeg har sagt gjentatte ganger, mener jeg at det var et dilemma, for jeg ser argumentene for standardisering, jeg ser argumentene til Brochmann-utvalget, jeg ser argumentene for arbeidslinja. Men så mener jeg motargumentene mot standardiseringa, som jo gikk på 7 000 kr per barn istedenfor behovsprøving opptil 35 000 kr per barn, er at det vil ramme mange uføre som aldri vil kunne komme i jobb. Derfor vil det være rett på bunnlinja, og de vil kunne bli rammet ganske mye. Og derfor mener jeg at det er en stor seier at vi ivaretok behovsprøvinga, så det fortsatt skal være sånn at de som har mest behov for barnetillegg, skal få det fremdeles.

Så mener jeg det er fullt ut forsvarlig å si at en heller ikke skal få mer enn 95 pst. utbetalt enn det en hadde før en ble ufør. Det handler om at uføretrygd er en stønad for bortfall av inntektsmuligheten. Det skal ikke være sånn at en får ubegrenset med støtte i tillegg, mener jeg. Det handler om legitimiteten til trygdesystemet, og en skal – som vi var opptatt av – finne en varig løsning, sånn at uføre som har barn, også skal være trygge på hvordan ordninga skal være.

Så skal jeg også erkjenne at det ikke er kjekt å høre at det er 4 500 barn som blir rammet av den omlegginga som Stortinget nå kommer til å vedta. Men jeg er veldig stolt av at over 28 000 barn kommer mye bedre ut nå enn etter forslaget fra regjeringa. Derfor mener jeg det er en stor seier. For, på den andre siden, dersom du er i et lavtlønnsyrke – du får 250 000 kr, 300 000 kr, 350 000 kr utbetalt – er det ikke sånn at du får mer utbetalt hvis du har mange barn. Tvert imot er kanskje heller utfordringa at hvis du har mange barn, må du gå ned i stilling og ned i lønn for å kunne klare å ta deg av barna. Derfor mener jeg den ordninga som Stortinget nå vedtar, vil være god, og forhåpentligvis vil den også kunne være varig.

I tillegg har vi kjempet igjennom f.eks. utvidet mulighet for gratis barnehage for 4-5-åringene. I budsjettforliket er det 20 mill. kr ekstra i tillegg til de – nå husker jeg ikke antallet – 50 mill. kr, tror jeg, som regjeringa la inn i tilskuddsordninga for fattige barnefamilier, og det samme med ferietiltak osv.

Jeg mener det er en god ordning, en ordning som skaper legitimitet til trygdesystemet, og som forhåpentligvis kan bli varig.

Presidenten: Representanten Anette Trettebergstuen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Anette Trettebergstuen (A) [14:03:04]: Statsråden sa at Arbeiderpartiet ikke har lest Brochmann-utvalgets innstilling. Jo, vi har lest Brochmann-utvalgets innstilling – og vi har lest hele innstillingen fra Brochmann-utvalget.

For det første er det slik at Brochmann-utvalget peker på en løsning med tak, men de har noen forutsetninger som regjeringen ikke oppfyller. Den første er at de pengene man sparer, skal brukes sammen med en større sum på målrettede tjenester mot disse fattige barna. Det gjør ikke regjeringen, de gjør ikke det.

Hva annet sier Brochmann-utvalget? Jo, Brochmann-utvalget advarer også mot det regjeringen gjør: økning av kontantstøtten, det å betale folk for ikke å jobbe, kutt i barnehageplasser, dyrere barnehager. Dette er også en del av Brochmann-utvalget og det de advarer mot. Regjeringen har ingen arbeidslinje, tvert imot. De betaler folk for ikke å jobbe og gjør flere barnefamilier fattigere. Det er noe annet enn Arbeiderpartiets arbeidslinje, som går på å få folk ut i arbeid og aktivitet gjennom målrettede og støttende arbeidsmarkedstiltak.

Dag Terje Andersen (A) [14:04:21]: Mot slutten av debatten: Det har i denne debatten, og av og til i Stortinget, blitt nevnt – kanskje for ofte – at Norge er verdens beste land å bo i. Til tross for det vanstyret som Norge har vært utsatt for under den rød-grønne regjeringa, som enkelte representanter her har presentert, så er det tilfellet. Det er noen grunner til det, og det er noen kriterier for det. Én av hovedårsakene til det er at Norge er et land med små forskjeller.

Når vi nå vedtar det budsjettet som skal vedtas her i dag, blir det – mot våre stemmer – vedtatt større forskjeller. Vi går altså imot én av de tingene som har gjort Norge til verdens beste land å bo i, fordi den nye regjeringa tydeligvis mener at rike mennesker blir stimulert av å få mer penger, og at fattige mennesker blir stimulert av å få mindre penger.

En annen grunn som har bidratt til at vi har kommet godt ut på denne type internasjonale sammenligninger – det er selvfølgelig mange grunner – er den orden og ikke minst det samarbeidet som vi har i arbeidslivet mellom partene og myndighetene, og for så vidt mellom det organiserte Norge og myndighetene generelt. Flere har nevnt arbeidsmiljøloven – som jeg hadde trodd vi skulle vente med til den skulle diskuteres her – og i det forslaget til endringer i arbeidsmiljøloven som er lagt fram, ser vi at de faglige etatene til departementet går imot, Arbeidstilsynet advarer, Statens arbeidsmiljøinstitutt advarte mot en del av de tingene som skjer ved endring av arbeidsmiljøloven, og en samlet arbeidstakerside i Norge går imot, på samme måte som med permitteringsreglene, der en samlet arbeidsgiverside og en samlet arbeidstakerside nå er enig i det Robert Eriksson mente den gangen han var stortingsrepresentant. Men likevel er det sånn at regjeringa hører ikke på sånt, regjeringa vet bedre. Hvis det skulle være sånn at kartet og terrenget ikke stemmer, er regjeringa overbevist om at det er kartet som er riktig. Det drar oss i feil retning i forhold til ambisjonen om å holde oss høyt oppe på statistikken over de land det er best å bo i.

Tidligere var nåværende statsråd Eriksson opposisjonspolitiker, og jeg synes han mange ganger på en måte pekte lenger på den samme veien som den rød-grønne regjeringa sto på. Han kritiserte pensjonsordningene for å være for dårlige, han kritiserte permisjonsregelverket for ikke å være godt nok, og han mente at vi skulle sette inn ytterligere tiltak for velferdssamfunnet Norge. Ja, daværende stortingsrepresentant Eriksson var en mann av veldig store ord – av store, tomme ord.

Bente Stein Mathisen (H) [14:07:48]: Jeg synes det har vært lite konstruktive innlegg fra de rød-grønnes side i debatten her i dag. Det er mye svartmaling av det fremlagte budsjettet.

Jeg synes at Arbeiderpartiet ikke har kommet med noen nye grep eller forslag til løsninger for å bidra til å legge til rette for at flere folk kommer inn i arbeidslivet – et parti som har snakket varmt og høyt om arbeidslinjen i årevis. Det er ingen nye tanker – bare å fortsette med det som er prøvd til nå. Er Arbeiderpartiet fornøyd med at vi har så mange mennesker i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet? Vi har riktignok lav arbeidsledighet, men det er altså 650 000 som har helserelaterte ytelser, eller som har trygd og er utenfor arbeidslivet – og noen arbeidsledige. Synes Arbeiderpartiet at de tiltakene vi har nå, er gode nok? Jeg synes det er rart at de ikke er villig til å prøve noe nytt for å hjelpe flere til å få et bein innenfor.

Midlertidig ansettelse har det vært snakket en del om i dag. Fra regjeringens side er det lagt frem et ønske om å prøve å få til det. Det har jo vist seg at det har vært et springbrett inn i arbeidslivet for mange – flere har fått fast stilling. Med dagens regelverk er det mulig å få en midlertidig stilling hvis man f.eks. skal erstatte en som er sykmeldt, eller det er et vikariat – en såkalt vakant stilling. Nå ønsker regjeringen å myke opp dette, slik at flere kan få prøve seg og få den inngangen som har vist seg å være bra for veldig mange, som har fått fast ansettelse etter en tid som midlertidig ansatt. Dette er ikke en rasering, men en forsiktig oppmyking, med klare begrensninger, slik at det ikke skal misbrukes.

Nei, regjeringens politikk fører oss ikke i feil retning – den fører oss i riktig retning ved å få flere inn i arbeidslivet.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [14:09:56]: Først til skatt – til representanten Wiborg: Han får lese SVs alternative budsjett, der vi gir skattelette til alle som tjener under 600 000 kr. Vi gir god skattelette til dem, for det er de som kan øke sitt arbeidstilbud, som det heter, mens folk som oss, som tjener godt, vi kan vel – og bør vel – kanskje ikke jobbe mer enn det vi gjør. Vi trenger ikke skattelette. Vi gir skatteletten der den bør være, og vi letter også til bedriftene, men vi øker progressiviteten både i formuesskatten og i inntektsskatten.

Jeg er veldig enig i det som representanten Kjersti Toppe sa om dette med barnetillegget i uføretrygden. Det er slik – til representanten Ropstad – at dette er bortfall av mulighet til den vanlige lønnsøkningen som vi andre har, til å bytte jobb og til å jobbe overtid. Dette er barn som lever med foreldre som har hatt ekstremt lav inntekt før, og som resten av barndommen sin nå skal leve i fattigdom fordi Kristelig Folkeparti synes at det er riktig.

Anniken Huitfeldt (A) [14:11:11]: Hvis regjeringspartiene allerede etter ett år blir fornærmet for at vi vil diskutere det som er regjeringens nye politikk, da begynner man å bli ganske tidlig slitne. For mitt hovedpoeng var at i hele valgkampen var det jo slik at det som er de nåværende regjeringspartiene, ikke ønsket å diskutere maktforholdet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. De ville flytte debatten om midtstreken i norsk arbeidslivspolitikk, de ville nærme seg fagbevegelsen – partiet Høyre ville gå til venstre. Men hva ser vi nå? Vi ser altså forslag som er relativt ytterliggående, og som møter en samlet opposisjon fra arbeidstakerorganisasjonene. Tidligere arbeidslivspolitisk talsmann for Høyre, Torbjørn Røe Isaksen, sa at de ville gjennomføre endringer som ville få gehør hos arbeidstakerne – det var jo det partiene gikk til valg på – og hvis man blir fornærmet for at det nå trekkes fram som en del av diskusjonen, ja, da blir man ganske fort slitne!

Så er det snakk om hvordan man kan få flere folk ut i arbeid. Den tidligere regjeringa lanserte en stortingsmelding med mange offensive grep, som flere tiltaksplasser og mer lønnstilskudd for å få folk ut i arbeid. Det den nåværende regjeringa har gjort, er å sitte og jobbe med en stortingsmelding uten nye tiltak, utenom ett: flere midlertidige ansettelser. Og de som jobber med utsatte grupper på arbeidsmarkedet, sier jo det motsatte: Midlertidige ansettelser hjelper ikke de svakeste, snarere tvert imot, og de land som har prøvd det, har ikke fått flere svake grupper inn i arbeidslivet. Så her er det ingen nye tiltak, og jeg synes regjeringa har blitt ganske tidlig slitne hvis de ikke tåler diskusjon om dette.

Den største skuffelsen synes jeg er tiltaksplasser, for det er den virkelig viktige måten å få folk ut i arbeid på, og når det kuttes i dette, kutter man i det aller viktigste virkemidlet for å få flere utenfor arbeidslivet, inn i arbeidslivet.

Presidenten: Representanten Lise Christoffersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lise Christoffersen (A) [14:13:30]: Bare en liten kommentar til det siste innlegget fra representanten Bente Stein Mathisen, som etterlyser vilje hos de rød-grønne til å prøve noe nytt: Dette er jo den retorikken som bl.a. Høyre brukte i valgkampen, «prøve noe nytt» – og gi inntrykk av at her kommer det noe revolusjonerende som virkelig skal skape vei i vellinga. Men midlertidige stillinger er ikke noe nytt. Aktivitetsplikt er ikke noe nytt. Lønnstilskudd er ikke noe nytt. Kutt i tiltaksplasser er ikke noe nytt. Kommersialisering av tiltak er heller ikke noe nytt. Kutt i trygdeordninger og i stønader er ikke noe nytt. Når det vises til at midlertidige stillinger gir folk muligheter, ja, så er det innenfor dagens regelverk. I Sverige har de et videre regelverk, og der er det 39 000 som har gått på midlertidige stillinger i mer enn fem år.

Presidenten: Representanten Arve Kambe har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Arve Kambe (H) [14:14:53]: Arbeids- og sosialkomiteen disponerer i praksis en tredjedel av statsbudsjettet. Det er et stort ansvar, og vi enes om budsjettet i dag. Når jeg sier enes om, betyr det at de aller, aller fleste pengene som bevilges fra Stortinget, er det enstemmighet om. Det tjener Stortinget til ære, for det er høy oppslutning om velferdsordningene i Norge. Det er høy oppslutning om målsettingene om lav arbeidsledighet, høy sysselsetting og stabil kronekurs, men vi mener at våre forslag går i en bedre retning enn de rød-grønnes.

Så synes jeg tendensen er, særlig fra Arbeiderpartiets side, når vi leser deres alternative statsbudsjett, at de har brukt året i opposisjon dårlig. Det er kun satt fram kopier av nedstemte forslag eller trukne forslag fra rød-grønne meldinger. Jeg tror at skal man vinne et valg, gjør man ikke det ved å gjenta det man har gjort før. Man vinner valg med å ha ny politikk, og debatten i dag viser at Arbeiderpartiet har ingen ny politikk.

Martin Kolberg (A) [14:16:18]: Jeg har fulgt denne debatten fra kontoret, og jeg må si at det er ingen tvil om hva dette handler om. Dette er en del av det store regjeringsprosjektet med tanke på å forandre Norge, som det er sagt. Det som man forsøker å påberope seg, er at dette er modernitet. Det er her høyresida – og dessverre også partiet Venstre – tar så grundig feil. Det finnes ingen eksempler noe sted, som flere representanter allerede har sagt, på at dette fører et samfunn inn i en moderne retning. – Jeg bare sier det først.

At høyresida i Norge mener dette – det er jo dette høyresida står for, det er jo dette som er høyrepartiene. Men det som jeg ikke forstår, er at NHO støtter det, slik som de nå gjør. Det ene er selvfølgelig at de utfordrer partssamarbeidet, men det NHO ikke ser, og som jeg ikke forstår at de ikke ser, er at det undergraver deres posisjon også i neste runde. Denne midlertidigheten og denne måten å tilnærme seg arbeidslivet på vil angripe det ordnede arbeidslivet, og NHO er en del av det. De er vel forblindet av håpet om at det skal gi dem lettere forhold og raskere fortjeneste, men det vil bare vare en kort stund. Det ser vi i alle andre land, hvor næringsvirksomhet og verdiskaping faller også fordi arbeidslivet ikke er ordentlig organisert. Hvis man var så pass kapitalistisk som representanten Rotevatn er, ville jeg virkelig tenkt meg grundig om før jeg gikk langs et sånt spor, for avkastningen på kapital forutsetter nemlig det stabile samfunn og det stabile arbeidslivet, og det får man ikke med disse ordningene. Det behøver man ikke være sosialdemokrat for å mene. Det kan man gå til både økonomer og forskning for å få demonstrert. Representanten Rotevatn som er så sterk tilhenger av det han kaller forskning og vitenskap, burde faktisk gå til det og legge det til grunn i denne debatten og ikke bli forblindet av sin egen liberalistiske tenkning, som det i virkeligheten er, for det er ikke liberal tenkning. Dette er brudd med Venstres fundamentale historiske rolle. Dette er liberalisme, ikke liberalt, slik som Rotevatn prøver å kalle det og prøver å dekke sin argumentasjon med. Det er uriktig, og derfor hadde jeg lyst til å si dette.

Kristin Vinje (H) [14:19:29]: Det er riktig at vi bor i et av verdens beste land. Derfor synes jeg det er en merkelig analyse av representanten Dag Terje Andersen å si at dette budsjettet vil bidra til at vi ikke lenger skal bo i verdens beste land.

En av hovedsatsingene til regjeringen er nettopp at vi skal realisere kunnskapssamfunnet. Vi vet at vi må skape verdier i fremtiden for å sikre velferdssamfunnet, – ikke bare for oss som er her i dag, men også for barn og barnebarn, som kommer etter oss. For å skape nye arbeidsplasser og for å sikre de arbeidsplassene vi har i dag, vet vi at vi må ha en massiv satsing på skole. Dette gjør regjeringen bl.a. gjennom en storstilt satsing på lærerne.

I tillegg inneholder dette budsjettet en sterk satsing – en vekst – i universitets- og høyskolesektoren for å bidra til økt kvalitet i våre utdanningsinstitusjoner, for ikke å snakke om det taktskiftet vi ser i forskningspolitikken etter at Erna Solberg overtok som statsminister.

Det vi må gjøre for å sikre at Norge skal være verdens beste land å bo i, også i fremtiden, er å satse på kunnskap gjennom barnehagen, gjennom skoleløpet, gjennom utdanningen og forskningen, og legge til rette for at vi kan skape arbeidsplasser – også i fremtiden.

Presidenten: Representanten Kirsti Bergstø har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kirsti Bergstø (SV) [14:21:20]: Vi vil alle skape verdens beste land å bo i, men politikken fra høyresiden og politikken fra venstresiden vil ikke skape det beste landet for de samme gruppene. Det er vesensforskjellen her. For et godt samfunn – og grunnen til at vi er kåret til verdens beste land å bo i – handler om at vi har små forskjeller. Det handler om at et samfunn med små forskjeller er et samfunn basert på tillit, med lav kriminalitet, med mobilisering, der man kan ta utdanning og ha en karrierevei uavhengig av hvor man kommer fra. Men det fordrer jo en politikk der man faktisk bruker de store summene på de viktige oppgavene, der vi bruker dem på fellesskap og velferd og ikke på skattelette til de rike. Vi ser det skillet i debatten her, der de rød-grønne fremdeles vil at Norge ikke bare skal være det beste landet for noen, men verdens mest rettferdige land å bo i.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1–5.

Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 6–9 behandles under ett. – Det anses vedtatt.