Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 3 timer og fordeles slik:
Saksordføreren 10 minutter, Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 30 minutter, Fremskrittspartiet 30 minutter, Kristelig
Folkeparti 20 minutter, Senterpartiet 20 minutter, Venstre 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 20 minutter og Miljøpartiet De
Grønne 20 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil syv replikker med svar etter partienes
hovedtalere innenfor den fordelte taletiden.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3
minutter. – Dette anses vedtatt.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:07:58]: (ordfører for saken): Dagen i dag er en historisk dag. Stortinget vil i dag vedta en språklig modernisering av Norges grunnlov
på våre to likestilte skriftspråk, bokmål og nynorsk. Dette er en svært viktig markering fra Stortinget ved 200-årsjubileet for
Grunnloven vår.
Grunnloven er den høyest rangerte loven i Kongeriket Norge. Grunnloven er grunnlaget for vårt
folkestyre.
Dagens språkform gjør at Grunnlovens innhold er vanskelig å forstå for dagens lesere. Dette harmoniserer svært dårlig med
Grunnlovens rolle som grunnlaget for vårt folkestyre.
Lovens språkform var gjennom en varsom revisjon i 1903. Etter dette har ikke Grunnloven gjennomgått noen helhetlig språklig
fornyelse. I mellomtida har norsk språk utviklet seg mye.
Det er derfor svært gledelig at et bredt flertall på Stortinget i dag vil styrke vårt folkestyre ved å gjøre Grunnloven mer
tilgjengelig for de mange. Med en helhetlig språklig modernisering vil Grunnloven kunne leses og forstås av langt flere norske
borgere. En slik språklig modernisering av Grunnloven er et demokratiseringsprosjekt til beste for vårt folkestyre.
På en slik historisk dag er det viktig å takke noen mer enn andre, først og fremst sjølsagt alle som i komitéarbeidet, høringer
for komiteen, samt i det offentlige ordskiftet, har bidratt til debatt, argumenter og forslag til en helhetlig språklig
modernisering av Grunnloven
I tillegg vil jeg trekke fram én person spesielt her i dag: tidligere mangeårige stortingsrepresentant og visepresident i
Stortinget, Carl Ivar Hagen, som også fyller 70 år i dag. Jeg stiller meg i rekken av gratulantene.
Hagen arbeidet internt på Stortinget for å få til en helhetlig språklig fornyelse av Grunnloven. Hagen så hvor viktig dette var
lenge før mange andre gjorde det. Hagen manglet støtte fra flere, også i daværende presidentskap, men gav seg ikke. Hagen
fremmet 30. september 2008 alene grunnlovsforslag fra Carl Ivar Hagen og Finn-Erik Vinje om en forsiktig språklig fornyelse av
Grunnloven.
I tillegg til Hagens iherdige innsats for å få til en språklig fornyelse av Grunnloven vil jeg trekke fram professor emeritus
Finn-Erik Vinje. Vinje utarbeidet grunnlovsforslaget om språklig fornyelse av Grunnloven, som Hagen på vegne av begge framsatte
30. september 2008. Vinje har i flere år beskjeftiget seg med Grunnlovens språk og stil. På oppdrag av Stortinget gav Vinje i
2002 ut boka «Frihetens palladium – i språklig belysning: om språket i Grunnloven», en redegjørelse for Grunnlovens
språkhistorie og grammatikk fra 1814 til våre dager. I denne boka diskuterer Vinje hvordan en eventuell språklig fornyelse av
Grunnloven kan skje.
Innsatsen og arbeidet til Carl Ivar Hagen og Finn-Erik Vinje har vært sterkt medvirkende til – om ikke avgjørende for – at
Stortinget denne våren kan vedta en helhetlig språklig modernisering av Grunnloven. Jeg mener at Hagens innsats har vært
avgjørende for å sette i gang prosessen, slik at Stortinget i 200-årsjubileet for Grunnloven kan vedta at Norges grunnlov –
grunnlaget for vårt folkestyre – skal foreligge på våre to likestilte norske skriftspråk, bokmål og nynorsk.
Som saksordfører, både for det tidligere stortingsbehandlete Dokument nr. 12:16 for 2007–2008 – altså stortingsrepresentant
Carl Ivar Hagens grunnlovsforslag – jf. Innst. 276 S for 2011–2012 og for de tre grunnlovsforslagene med tilhørende innstilling,
som Stortinget i dag skal votere over, vil jeg rette en stor og hjertelig takk til både Carl Ivar Hagen og Finn-Erik Vinje for
deres iherdige og utrettelige arbeid for en språklig fornyelse av Grunnloven. Deres arbeid er svært høyt verdsatt og nyter
respekt hos mange.
Stortinget skal i dag så behandle tre grunnlovsforslag: Grunnlovsforslag nr. 21 framsatt av Anders Anundsen, Per-Kristian Foss
og Michael Tetzschner om språklig fornyelse av Grunnloven, omtalt som Vinjes bokmålsforslag, Grunnlovsforslag nr. 22 framsatt av
Anders Anundsen og Per-Kristian Foss om en nynorskversjon av Grunnloven, omtalt som Graver-utvalgets nynorskversjon, og til
slutt Grunnlovsforslag nr. 25 framsatt av Marit Nybakk, Martin Kolberg, Jette F. Christensen, Hallgeir H. Langeland og Per Olaf
Lundteigen om vedtak av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk, Dokument 12:25 for 2011–2012, omtalt som Graver-utvalgets
forslag.
Ved Stortingets tidligere behandling av Grunnlovsforslag nr. 16 for 2007–2008, jf. Innst. 276 S for 2011–2012, uttalte en
samlet komité:
«Komiteen deler forslagsstillernes syn på at Grunnlovens gammelmodige dansk-norske språkdrakt fra 1903 er vanskelig å lese i
dag. Grunnloven bør moderniseres rent språklig for å bli et enda mer levende dokument i det norske folkestyret.»
Flertallet i komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet, gikk likevel imot å vedta
Grunnlovsforslag nr. 16 for 2007–2008 slik det forelå. Dette flertallet mente at Grunnloven måtte foreligge i begge de to
offisielle skriftspråkene i Norge, bokmål og nynorsk. Av denne grunn alene avviste derfor disse medlemmene den gang forslaget
fra Hagen og Vinje. Etter deres syn var det urimelig at Grunnloven bare forelå på én av de offisielle målformene i Norge.
Finn-Erik Vinjes forslag om språklig fornyelse av Grunnloven, vedtatt til framsettelse av Carl I. Hagen, ble heller ikke
vedtatt av Stortinget 21. mai 2012, men i forbindelse med behandlinga av grunnlovsforslaget gjorde 151 representanter følgende
vedtak:
«Stortinget ber Presidentskapet bidra til å få utarbeidet oppdaterte språklige versjoner av Grunnloven på bokmål og nynorsk.
I dette arbeidet skal det legges til grunn at de to versjonene skal være likestilte og at den språklige moderniseringen ikke
skal endre realiteten i den gamle (någjeldende) Grunnloven. De nye versjonene må foreligge slik at de kan fremmes som
grunnlovsforslag innen 28. september 2012. Stortinget bør tilstrebe å få vedtatt de to nye utgavene i jubileumsåret 2014.»
Som følge av dette oppnevnte Stortingets presidentskap 31. mai 2012 et utvalg for utarbeidelse av nye tekstversjoner av
Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk – Grunnlovsspråkutvalget – ledet av professor og dekan ved juridisk fakultet ved
Universitetet i Oslo, Hans Petter Graver. Utvalget besto for øvrig av rådgiver Øystein Baardsgaard og rådgiver Bård Eskeland fra
Språkrådet, førsteamanuensis Eirik Holmøyvik fra juridisk fakultet, Universitetet i Bergen og spesialrådgiver Kyrre Grimstad,
Stortingets administrasjon. Utvalget ble gitt følgende mandat:
«Utvalget skal utarbeide nye, språklig oppdaterte versjoner av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk. Det skal tas sikte
på å utforme grunnlovsbestemmelsene i et mest mulig forståelig språk etter gjeldende rettskrivningsnormer for bokmål og
nynorsk. Det skal legges til grunn for arbeidet at de to målversjonene av Grunnloven skal være likestilte og ha samme
rettslige status.
Et overordnet hensyn skal være at de språklige endringene i minst mulig grad skal berøre meningsinnholdet i de enkelte
bestemmelsene, og at de to språkversjonene i minst mulig grad skal kunne tolkes ulikt. Samtidig skal det være et siktemål å
endre grunnlovsbestemmelsene så lite som mulig i forhold til den någjeldende teksten.
Dersom det ikke lar seg gjøre å omskrive en grunnlovsbestemmelse i et tidsmessig språk uten at det kan ha konsekvenser for
meningsinnholdet, eller bestemmelsen må omformuleres for at den skal gi korrekt uttrykk for meningsinnholdet, kan utvalget
utarbeide alternative versjoner av bestemmelsen, eventuelt bare for én av målversjonene. I slike tilfeller bør fortrinnsvis
minst én versjon ligge tettest mulig opptil den språklige utformingen av originalteksten, og minst én versjon gi mest mulig
dekkende uttrykk for meningsinnholdet i den originale teksten. De språklige og juridiske vurderingene utvalget gjør i slike og
andre tilfeller, bør begrunnes i den medfølgende rapporten til presidentskapet.
Utvalget skal også omsette, til begge målformer, grunnlovsforslag som allerede er fremsatt eller fremsettes før avbrytelsen
av Stortingets forhandlinger i juni i år, eller språklig kvalitetssikre slike grunnlovsforslag fremsatt i en moderne
språkform. I tillegg skal utvalget omsette grunnlovsforslagene utarbeidet av Menneskerettighetsutvalget i Dokument 16
(2011–2012) til nynorsk, og språklig kvalitetssikre Menneskerettighetsutvalgets forslag utformet på tidsmessig bokmål.
Utvalgets rapport til Stortingets presidentskap med fullstendige utkast til nye, språklig oppdaterte versjoner av Grunnloven,
og omsetting og kvalitetssikring av grunnlovsforslag som nevnt, skal avgis til Stortingets presidentskap senest mandag 17.
september 2012.»
Grunnlovsspråkutvalget avga 17. september 2012 rapport til Stortingets presidentskap, Dokument 19 for 2011–2012. Rapporten
inneholder moderniserte versjoner av de enkelte paragrafene i Grunnloven, på både bokmål og nynorsk. I tråd med utvalgets mandat
har utvalget lagt vekt på at de nye grunnlovstekstene skal formuleres «i et mest mulig forståelig språk etter gjeldende
rettskrivingsnormer», samtidig som dette «i minst mulig grad skal berøre meningsinnholdet i de enkelte bestemmelsene». Der det
har vist seg vanskelig å forene disse to retningslinjene, har utvalget foreslått alternative formuleringer av enkelte
bestemmelser. I rapporten er det grundig redegjort for utvalgets vurderinger og anbefalinger vedrørende hver enkelt
grunnlovsparagraf. I rapporten har utvalget også utformet ett samlet forslag til oppdaterte tekstversjoner av Grunnloven, med én
bokmålstekst og én nynorsktekst.
Hvorfor argumenterer og tilrår Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne i dagens innstilling for at
Stortinget skal vedta Graver-utvalgets forslag til moderniserte og likestilte tekstversjoner av Grunnloven på bokmål og nynorsk?
Som allerede nevnt er jeg svært glad for at Stortinget i dag vil vedta helhetlig språklig modernisering av Grunnloven. Jeg vil
her argumentere for hvorfor flertallet i innstillinga mener det riktige og mest framtidsrettete vil være å vedta
Graver-utvalgets forslag om likestilte tekstversjoner av Grunnloven på bokmål og nynorsk.
Når Stortinget i 200-årsjubileet for Grunnloven vår vedtar en helhetlig språklig modernisering, bør vi bruke denne muligheten
til å gjøre det som vil være det riktige og mest formålstjenlige valget for mange år framover. Stortinget kan velge å vedta både
Vinjes bokmålsversjon, grunnlovsforslag nr. 21, og Graver-utvalgets nynorskversjon, grunnlovsforslag nr. 22, men dette vil
medføre unødvendige praktiske og pedagogiske problem.
Graver-utvalgets bokmåls- og nynorskversjon er tilpasset hverandre ved at moderniserte begreper er like så langt som mulig.
Språket er gjort enklere og mer aktivt sammenlignet med originaltekstens foreldede språk og Vinjes bokmålsversjon. Sistnevnte
representerer strengt tatt ikke en reell modernisering av grunnlovsspråket.
Løsningen med Vinjes bokmålsversjon og Graver-utvalgets nynorskversjon er ikke elegant. Vi får en nynorskversjon som er klart
mer moderne i både språklig stil og ord og uttrykk sammenlignet med bokmålsversjonen. Man vil lett kunne komme i en situasjon
hvor nynorskversjonen rent faktisk blir den primære språkversjonen i praktisk bruk, rett og slett fordi nynorskversjonen vil
være mer moderne og lettere å lese og forstå for politikere og for andre lesere. Dette er alene grunn god nok for Stortinget til
å vedta Graver-utvalgets bokmålsversjon framfor Vinjes bokmålsversjon.
Jeg vil videre trekke fram to forskjeller mellom Graver-utvalgets nynorskversjon og Vinjes bokmålsversjon:
Graver-utvalget har gjennomgående modernisert foreldede begreper og uttrykk, mens dette ikke er gjort i Vinjes bokmålsversjon.
I § 25 første ledd i Vinjes versjon heter det: «Kongen har høyeste befaling over rikets land- og sjømakt». I Graver-utvalgets
versjon heter det: «Kongen har høgste befalinga over forsvarsmakta til riket». I § 100 første ledd i Vinjes versjon heter det:
«Ytringsfrihet bør finne sted» og i Graver-utvalgets versjon: «Ytringsfridom skal det vere».
Vinjes bokmålsversjon vil kreve mer tolkning enn Graver-utvalgets nynorskversjon, som er oppdatert for å uttrykke dagens
juridiske innhold.
En modernisert bokmålsversjon fra Vinje vil by på de samme tolkningsspørsmålene som den gjeldende grunnlovsteksten, mens
nynorskversjonen vil være fri for en del av de tolkningsproblemene som følger av Grunnlovens foreldede språk.
For alle andre enn spesialister på juridiske termer og Grunnloven vil denne forskjellen kunne virke forvirrende og til en viss
grad undergrave formålet med moderniseringa av grunnlovsspråket, nemlig å gjøre Grunnloven tilgjengelig for folk flest.
Graver-utvalget har forenklet setninger i flere paragrafer ved å dele lange og vanskelige setninger i flere setninger. Dette er
ikke gjort i Vinjes språkversjon. Dermed vil referanser til de to språkversjonene bli forskjellige for en del paragrafer. La meg
bruke § 64 som eksempel på dette. I Vinjes bokmålsversjon lyder den slik:
«De valgte representanter forsynes med fullmakter hvis lovlighet bedømmes av Stortinget.»
I Graver-utvalgets nynorskversjon er § 64 delt i to setninger da paragrafen inneholder to ulike regler:
«Dei valde representantane får tildelt fullmakter. Stortinget avgjer om fullmaktene er lovlege.»
Følgende paragrafer er forenklet og delt opp i Graver-utvalgets bokmåls- og nynorskversjon sammenlignet med både
originalteksten og Vinjes bokmålsversjon:
§ 6 første ledd er delt i to setninger i nynorskversjonen. § 13 andre ledd er delt i to setninger i nynorskversjonen. § 21 har
tre setninger i originalteksten og fire setninger i nynorskversjonen. § 26 andre ledd har én setning i originalteksten og to
setninger i nynorskversjonen. § 28 har to setninger i originalteksten og tre setninger i nynorskversjonen. § 30 andre ledd har
punktum satt på et annet og mer logisk sted i nynorskversjonen. § 55 har to setninger i originalteksten og tre setninger i
nynorskversjonen. § 57 femte ledd har to setninger i originalteksten og tre setninger i nynorskversjonen. § 64 er delt i to
setninger i nynorskversjonen. § 74 andre ledd er delt i to setninger i nynorskversjonen.
Dersom Stortinget vedtar Vinjes bokmålsversjon og Graver-utvalgets nynorskversjon, vil referanser til de ovenfor nevnte
bestemmelser være ulike for de to språkversjonene. Dette må da løses ved hjelp av en dobbel referanse. Slik dobbel referanse kan
gjøres på forskjellige måter, men bør standardiseres så raskt som mulig. Ideelt bør Stortingets konstitusjonelle avdeling
publisere en tilråding straks etter dagens møte om Stortinget vedtar de to ulike språkversjonene. Dette bør gjøres kort og
enkelt.
Sist, men like viktig: Ved å vedta Vinjes bokmålsversjon og Graver-utvalgets nynorskversjon vil Grunnlovens skriftspråk ikke
samsvare med de språklige versjoner på bokmål og nynorsk av grunnlovsforslag med materielle endringer som Stortinget skal
behandle senere i vår og i de kommende to sesjonene. Alle grunnlovsforslag er foreslått som to alternativ, et på eksisterende
grunnlovsspråk og et alternativ på bokmål og nynorsk. Særlig gjelder dette forslagene om omfattende endringer i Grunnlovens vern
av menneskerettighetene, som Stortinget skal behandle i neste uke. For disse forslagene ble bokmålsversjonen utarbeidet av
Graver-utvalget. Disse forslagene til nye grunnlovsbestemmelser foreligger altså bare i Graver-utvalgets moderne språkstil, og
altså ulik Vinjes bokmålsversjon. Dersom Stortinget nå vedtar Vinjes moderate bokmålsversjon, vil vi komme i den situasjonen at
bokmålsversjonen av Grunnloven vil inneholde bestemmelser i to forskjellige språkstiler. Hoveddelen vil være i Vinjes moderate
språkstil, mens de nye bestemmelsene om menneskerettigheter vil foreligge i Graver-utvalgets mer moderne språkstil. Dette betyr
at om Stortinget vedtar Vinjes bokmålsversjon framfor Graver-utvalgets bokmålsversjon, vil vi ikke bare få unødvendige
forskjeller og medfølgende praktiske utfordringer i forhold til den mer moderne nynorskversjonen, vi vil da også få en
bokmålstekst som er lite framtidsrettet, og som alt i denne stortingsperioden vil få nye bestemmelser skrevet på et annet og mer
moderne bokmål.
Slik sett var det spesielt å lese innstillinga hvor representantene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre uttalte
følgende:
«Disse medlemmer vil peke på muligheten for å beholde originalspråket som utgangspunkt, men tillate gradvise endringer på
nåtidsnorsk, og fremheve som vesentlig fordel at Grunnloven beholder sin verdi som symboltungt historisk dokument uten å bryte
tradisjonslinjene bakover. Samtidig vil man kunne gjøre de endringer som man finner påkrevet i en ny tid.»
Det er flott å vite at disse partienes komitémedlemmer siden innstillinga ble avgitt har endret standpunkt og nå går inn for en
helhetlig språklig modernisering av Grunnloven. Jeg vil oppfordre disse medlemmer til å votere for Graver-utvalgets forslag til
både bokmåls- og nynorskversjon. Slik viser vi de mange at Stortinget, når det påkreves, tar de riktige avgjørelser for
framtida.
Til slutt: Jeg vil oppfordre flest mulig til å lese innstillinga og også å lytte godt til dagens debatt for på denne bakgrunn å
danne seg et sjølstendig grunnlag for voteringa senere i dag. Senterpartiets representanter vil votere for Graver-utvalgets
likestilte tekstversjoner av Grunnloven på våre to likestilte skriftspråk, bokmål og nynorsk og alternativ 34 om at de to
grunnlovstekstene på bokmål og nynorsk skal være likestilte.
Det har vært en stor glede som saksordfører å oppleve den vilje til samling om språklig modernisering av Kongeriket Norges
grunnlov som jeg har opplevd etter at komiteen avga innstilling 29. april. Ut ifra partienes standpunkter i innstillinga var det
ikke to tredjedels flertall for noen språklig modernisering av Grunnloven. I dag er det derimot stort flertall for – ja, kanskje
enstemmighet om – å for første gang å få Grunnloven på vårt likestilte skriftspråk: nynorsk. Graver-utvalgets grunnlovstekst på
nynorsk er på et moderne, lettforståelig språk. Nynorskversjonen av Kongeriket Norges grunnlov vil derfor bli mye lest av både
bokmåls- og nynorskfolk. Alt ligger i dag til rette for at vi som stortingsrepresentanter også velger den moderne
lettforståelige bokmålsversjonen, altså Graver-utvalgets bokmålsversjon.
I dag må hver enkelt ombudskvinne og ombudsmann ta sitt eget valg ut fra hva en sjøl mener styrker vårt høyeste rettsgrunnlag
for folkestyre, Grunnloven, best. Grunnloven skal etter Senterpartiets syn ikke være et nasjonalt klenodium. Grunnloven er
grunnlaget for vårt folkestyre. Språklig modernisering av Kongeriket Norges grunnlov er et demokratiseringsprosjekt til beste
for vårt folkestyre.
Martin Kolberg (A) [10:30:21]: Grunnloven har siden 1814 vært grunnlaget for, og en viktig forutsetning for, utviklinga av vårt demokrati. Grunnloven er, og
skal også for framtiden være, folkets lov. Men Grunnloven er også et grunnleggende politisk dokument, som skal være førende for
samfunnets utvikling. Den skal gi beskyttelse til det enkelte menneske mot staten og mot eventuelle private interesser.
Grunnloven må respekteres av oss politikere og av domstolene. Det blir den i dag. Det må og skal den også bli i framtiden.
At språk er makt, er en anerkjent kunnskap. At Grunnlovens språk er slik at hele befolkningen lett kan lese den og forstå dens
bestemmelser, er avgjørende viktig for norsk demokrati.
Stortinget har i forbindelse med jubileet arrangert en konkurranse blant skoleelever om Grunnloven. Vi har fått inn mange
flotte bidrag. Jeg tillater meg å lese to vers fra klasse 8 B på Nedenes skole:
Vi leser Norges Riges Grundlov,
er smarte ungdom på fjorten år.
Men hva er det vi ser;
den er vanskelig å skjønne,
det er et språk vi ikke forstår.
Språket må endres,
slik at vi fatter,
de tanker og lover som preger vårt land.
Skal Grundloven leve,
de neste to hundre,
må det brukes et språk vi unge kan.
Da er mye sagt.
Arbeiderpartiet og jeg mener at befolkningen har en rettighet til å kunne forstå sitt lands grunnlovsbestemmelser. Det er
Stortingets konstitusjonelle ansvar å sørge for at dette skjer. Dette er bakgrunnen og grunnlaget for at Arbeiderpartiet tydelig
går inn for at Grunnloven vår nå må få et moderne språk, som gjør den lett tilgjengelig for alle, og for at Stortinget gjennom
denne behandlingen også skal vedta at Grunnloven skal foreligge på nynorsk. Jeg vil si det slik: Det skylder vi den delen av
befolkningen som har nynorsk som sitt hovedmål, og det vil være et tydelig signal fra Stortinget om at våre to språkformer er
likeverdige. Moderne bokmål og moderne nynorsk, slik Arbeiderpartiet har redegjort for i innstillinga, vil etter vår mening være
det beste og riktigste vedtaket Stortinget i dag kan gjøre, slik saksordføreren, representanten Lundteigen, på en meget god måte
har redegjort for allerede.
Det ville også være helt i tråd med vår språklige tradisjon, slik den har utviklet seg over tid, at vårt offisielle skriftspråk
følger utviklingen i språket, slik vi til enhver tid snakker og skriver. Det er jo ikke slik at offisielle dokumenter i dag
skrives på det skriftspråket som gjaldt i 1903. Nei, det følger den utviklingen i språket som til enhver tid gjelder. Også på
dette grunnlaget – det språklige grunnlaget – er det riktig at Stortinget vedtar at Grunnlovens språk skal være på nåtidas
bokmål og nåtidens nynorsk.
Den behandlingen vi har her i Stortinget i dag, er, som saksordføreren allerede har sagt, sluttpunktet etter en lang
forberedelse, et forberedende arbeid som hele Stortinget har vært involvert i gjennom mer enn to stortingsperioder. Etter
initiativ fra forrige kontroll- og konstitusjonskomité satte daværende presidentskap ned utvalget ledet av professor og dekan
ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Hans Petter Graver, som ble gitt i oppdrag å fremme forslag til to
gjennomarbeidede utkast til grunnlovstekst på bokmål og nynorsk. I det forrige storting stemte 151 representanter for at dette
arbeidet skulle gjøres. Med andre ord: Det såkalte Graver-utvalget fikk et bredt mandat.
Men selvsagt er det slik at forrige storting ikke binder det nåværende. Likevel vil jeg uttrykke at det ville være svært
bemerkelsesverdig, og jeg vil også si uheldig, hvis Stortinget etter en slik forberedelse og et slikt initiativ, også i
jubileumsåret, ikke skulle vedta noen som helst form for fornyelse av språket. Det ville også etter min mening gi et helt galt
signal til forvaltningen vår om å holde seg til det jeg vil karakterisere som et formelt og noen ganger vanskelig språk. Det
skaper også avstand til befolkningen og grunnlag for mye tvil om brev og dokumenters innhold og mening. Et slikt signal bør
Stortinget ikke gi.
Med rette, og med stor tyngde, er det i sammenheng med 200-årsjubileet for Grunnloven fra mange hold, og ikke minst fra vår
egen president, understreket hvor framtidsrettede og moderne eidsvollsmennene var. Jeg slutter meg til presidentens syn på disse
punktene og hans karakteristikker, også fordi de som var på Eidsvoll, skrev Grunnloven på datidens språk. Hvis vi som
stortingsrepresentanter skal representere den samme verdi og den samme kultur, bør vi gjøre det samme. På Eidsvoll satte de
folket i sentrum. At Grunnloven kan leses av de kommende generasjoner, vil være vårt bidrag til den utviklingen som ble satt i
gang på Eidsvoll i 1814, og som vi alle, med rette, er så stolte av.
Motstanderne av språklig fornyelse og modernisering hevder i innstillinga at:
«(…) Grunnloven har en symbolverdi og er et slags nasjonalt klenodium.» Videre står det:
«Selv om språket i Grunnloven er aldret, er det samtidig et særegent og høytidelig språk som det knyttes pietetsfølelse til.»
Videre står det:
«Grunnloven er også et kulturhistorisk dokument som det er verd å bevare.»
Selvsagt er Grunnloven av 1814 et kulturhistorisk dokument. Det er alle i denne salen enig i. Men det er ingen motsetning
mellom et slikt synspunkt som vi kan være enige om, og behovet for modernisering av språket. Jeg forstår ikke den motsetningen.
Jeg er overbevist om at hvis den kulturhistoriske verdien skal bevares, må Grunnloven komme nærmere folket. Da, og bare da, kan
dette storting hevde at vi bringer videre den kulturhistoriske arven fra 1814 – eller som professor Eivind Smith så treffende
har sagt: Stortinget har til oppgave å fjerne det historiske sløret som ligger mellom folket og Grunnloven.
Fra motstanderne av fornyelsen av språket er det framkommet synspunkter om at det ikke – fra verken lovanvenderne, det
akademiske miljø eller enkeltpersoner – er noe sterkt ønske om å endre grunnlovsspråket. Det er en tendensiøs framstilling, ja
nesten direkte uriktig. Hovedinntrykket er at motstanderne og innsigelsene mot en språklig fornyelse, er svært få. I de
høringene komiteen har gjennomført, er det framkommet meninger og synspunkter, men med ett unntak har ingen konkret gitt uttrykk
for motstand. Språkrådet, som er det offisielle organ i disse sammenhenger, har sluttet helhjertet opp om at Stortinget foretar
en modernisering av språket, og de støtter det som kalles Graver-innstillinga.
Komiteen mottok for få dager siden et brev som er underskrevet av 31 professorer ved de juridiske fakulteter i Oslo, Bergen og
Tromsø og en høyesterettsdommer, som alle tydelig understreker ønsket om og behovet for språklig fornyelse. Meningene i disse
miljøene skal selvsagt tillegges vekt, men de er på ingen måte avgjørende. Det er helt nødvendig at Stortinget ved denne
anledning hele tida holder befolkningens ønske om og behov for et lesbart språk i sentrum for sin oppmerksomhet, og det er det
som må være begrunnelsen. Det er ingen motsetning mellom ønskene i de såkalte akademiske miljøene og i folket på dette området.
Komiteen har i sine forberedelser også gått tungt inn i spørsmålet om hvorvidt nytt språk kan få betydning for tolkningen av
Grunnlovens bestemmelser. Som det tydelig framkommer av merknadene i innstillinga, er bekymringen for juridiske komplikasjoner
som følge av en språklig modernisering ikke lenger til stede. Ingen – og jeg understreker ingen – har i høringene uttrykt
synspunkter i en slik retning, heller ikke at det skal oppstå tolkningsutfordringer mellom en tekst på bokmål og en tekst på
nynorsk. Erfaringene fra andre land som har sin grunnlov på to språk, viser også tydelig at dette ikke representerer et problem.
Så til nynorsk. Arbeiderpartiet ivrer som sagt sterkt for at Grunnloven også skal vedtas på nynorsk. Vi har stått for det
lenge. Og jeg vil si det med ordene fra nynorskforkjemperen Ivar Aasen i 1836. Han var bare 22 år da han brukte Grunnloven og de
rettighetene den ga borgerne, da han formulerte sitt program for det nynorske skriftspråket. Han sa:
Språk er demokrati. Først når folk kan lese og forstå det som er skrevet, og selv uttrykke seg på et mål som de kjenner seg
hjemme i, kan meningsfullt ordskifte finne sted. Først da er vi myndige borgere i eget land.
At vi vedtar Grunnloven på nynorsk, vil, som saksordføreren så godt sa, være et historisk vedtak. Det – og det alene – kan være
et jubileumsår verdig. Jeg mener at det er på tide formelt gjennom Grunnloven på denne måten å sidestille bokmål og nynorsk.
Slik innstillinga nå foreligger, som saksordføreren har sagt, er det ikke grunnlovsmessig flertall for Grunnloven på
modernisert bokmål og på nynorsk – ikke for noen av de forandringene jeg har snakket om her. Arbeiderpartiet har, sammen med
Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne, gjennom hele behandlingen stått for fornyelse både på bokmål og på nynorsk. Dette
er fortsatt Arbeiderpartiets hovedsyn. Men som det er redegjort for, har det – og jeg uttrykker glede rundt det – foregått
nødvendige diskusjoner og samtaler i kontroll- og konstitusjonskomiteen de siste dager. Vi vet at Høyre, Kristelig Folkeparti og
deler av Venstre, vil jeg si, primært ønsker at ingen prinsipielle endringer skal skje, slik innstillinga foreligger – ikke på
bokmål og ikke at det skal vedtas en nynorsk versjon.
Derfor vil jeg uttrykke stor glede og anerkjennelse til Kristelig Folkeparti, som først tok initiativet til en løsning ved at
de forlot sitt primære standpunkt, som også er et landsmøtevedtak. Så vil jeg uttrykke anerkjennelse til Fremskrittspartiet, som
har hatt et konsekvent syn gjennom hele dette løpet, og som raskt sa seg villig til å delta i konstruktive samtaler for å oppnå
det som jeg forutsetter at Stortinget kommer til å gjøre om to–tre timer. De rød-grønne partiene forlot da raskt sine primære
standpunkter, også for å bidra til enighet. Det er bedre å oppnå det som vi oppnår i dag, enn ingen forandring – selvsagt er det
det!
Og så sier jeg følgende: Denne enigheten mellom disse partiene ble oppnådd før helgen. Vi kontaktet Venstre, og Venstre viste
vilje og hadde en konstruktiv holdning. Så er sannheten den at Høyre bekjentgjorde sitt synspunkt – i alle fall til meg – først
i går, ved at Michael Tetzschner ga meg et brev der det sto at de også vil kunne stemme for dette. Jeg sier dette fra
Stortingets talerstol fordi det forsøkes skapt et annet inntrykk av hva som har skjedd. Det forsøkes skapt et inntrykk av at
dette har skjedd først når Arbeiderpartiet endelig gikk bort fra sitt radikale forslag. Det er en usann framstilling. Vi har
hele tida ivret for en løsning og stått bak forberedelsene gjennom mange år og gjennom komiteens sluttbehandling i sluttfasen.
Dette er sagt her fordi jeg vet at historien rundt hva det er som skjer i slike sammenhenger, har en viss betydning. Men det
viktigste er selvfølgelig den voteringen som kommer seinere i dag.
Så vil jeg til slutt uttrykke en takk til Hans Petter Graver og hans utvalg for alt det arbeidet de har gjort. Jeg uttrykker
også en takk til Finn-Erik Vinje – i likhet med hva saksordføreren gjorde – fordi han har gjort sitt, også på oppdrag fra
Stortinget, gjennom mange år og har arbeidet med dette. Jeg takker også representanten Per Olaf Lundteigen for hans arbeid som
saksordfører, som har vært konstruktivt og bra på alle sett.
Arbeiderpartiets gruppe vil med bakgrunn i det jeg nå har sagt, som sitt primære standpunkt i dagens votering stemme for
moderne bokmål og moderne nynorsk, altså Graver-varianten, som det heter på internspråket her i huset. Faller det, vil vi stå
ved vår avtale og stemme for moderne nynorsk og den moderate moderniseringen på bokmål, den såkalte Vinje-versjonen.
Michael Tetzschner (H) [10:48:34]: Det som er i orden, skal ikke repareres. Dette er visstnok en beskjed som står på militære kjøretøyer enkelte steder i vårt
land. Det bør også være mottoet for alle endringer av Grunnloven. Det er faktisk også godt i samsvar med Grunnloven selv. Den
har en endringsparagraf, § 112, som lyder i sammendrag:
«Viser Erfaring, at nogen Del af denne Kongeriget Norges Grundlov bør forandres, (…) maa saadan Forandring aldrig modsige
denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, (...)»
I dette ligger det en anvisning for både hva som skal kunne begrunne endringer, og at når endringer gjøres, skal det skje som
mindre endringer av enkeltparagrafer. Det må være tillatt også å si at strengt tatt vil både jubileumsfeiring som grunnlag for
nyskriving av Grunnloven og gjennomgående revisjoner, særlig hvis de er av innholdsmessig art, ikke være i beste samsvar med
Grunnloven selv.
For dem som er her i salen, vil jeg et øyeblikk henlede oppmerksomheten på Oscar Wergelands maleri fra Riksforsamlingen på
Eidsvoll i 1814. Det er mange som tror det forestiller 17. mai, men i virkeligheten er det en scene fra 11. mai, da
Riksforsamlingen vedtar endringsparagrafene. Så det er tunge historiske føringer som flere burde føle ydmykhet overfor når man
ut fra et nåtidsperspektiv går inn og gjør endringer.
I forbindelse med dette grunnlovsjubileet er det initiert fornyelse langs to dimensjoner. Det er det nye grunnlovsspråket, og
så er det en gjennomgang av menneskerettighetsbestemmelsene, med det formål at Grunnloven også kan få et mer synlig og komplett
sett av de reglene som sikrer frihetsrettene for borgerne og samtidig setter grenser for statlig makt.
I debatten har det vært veldig naturlig å konsentrere seg om språkforslagene fra Hans Petter Graver og gruppen som gjorde denne
utredningen, og forslaget fra professor Finn Erik Vinje. Men jeg mener at det har vært undervurdert hvilke språklige fornyelser
Dokument 16 (2011–2012) fra Menneskerettighetsutvalget, det såkalte Lønning-utvalget, ville gitt grunnlag for. Noe av det som
har vært problemet i denne debatten, er at man har kastet seg fullt og helt inn i språkdebatten uten kanskje å ha satt seg helt
inn i de språklige virkningene av å ta inn de opplagte, ukontroversielle endringene i rapporten fra Lønning-utvalget.
Derfor vil jeg bare referere hva som ville fulgt av språklige endringer i neste uke om vi i dag ikke hadde blitt enige om en
annen språkdrakt. Det vi ville gitt slipp på da, ville vært § 95, om likhetsprinsippet, som blir reformulert – dermed går ordene
«Protektorier» og «Moratorier» ut. I § 96 ville uttrykket «Pinligt forhør», som i og for seg fortsatt finnes som begrep, men som
har fått en klar betydningsendring, blitt reformulert og tatt opp i en annen paragraf. «Sportler» ville forsvunnet ut av § 98 –
det som skulle være et vern mot at dommerne ikke var avhengige. Paragraf 103, «Fristed tilstedes ikke dem, som herefter
fallere», utgår i sin helhet. Det er også verdt å merke seg at Kolbergs ene referanse til brev fra det juridiske miljø nettopp
går til angrep på § 103, som uansett ville forsvunnet ut i historiens natt neste uke. Mer oppsiktsvekkende er at Arbeiderpartiet
så sent som i komitéinnstillingen bruker «Jord og Boslod» i § 104 som et eksempel på hvor vanskelig Grunnloven er å forstå.
Formuleringen ville forsvunnet ut i neste uke.
Jeg bruker disse eksemplene for å vise at Høyres gruppe har nærmet seg disse endringene helhetlig. Vi har altså sett på både
språkendringene og Menneskerettighetsutvalget, det som var nytt siden noen av oss fremmet grunnlovsforslag 21. De som sto bak
det, var altså Anders Anundsen, til stede her som statsråd, Carl I. Hagen, i diplomatlosjen, ikke lenger som representant,
Per-Kristian Foss, som riksrevisor, ikke til stede i dag, og undertegnede, som eneste møtende representant for det forslaget.
Det forslaget har jeg hele tiden stått inne for, jeg står inne for det, og jeg er selvfølgelig tilfreds med at også
representantene Lundteigen og Kolberg kommer til å stemme for det forslaget senere i dag.
Det jeg kunne etterlyse, var en kanskje litt mer positiv omtale av det forslaget når de samme herrene selv stemmer for dette
personlig og også har overtalt sine partigrupper til å si at dette er gode løsninger. Det er nemlig ikke lett å få øye på
hvorfor de skulle stemme for dette forslaget, hvis man leser innstillingen. Da vil jeg henvise til det trykte saksfremlegget som
ligger på plassene i dag – for det første bosloddeksemplet side 54, spalte 1, som altså er å krige mot vindmøller eller slå inn
åpne dører – men det er også en interessant argumentasjon mot representantforslag 21, som jeg selv står inne for sammen med mine
medforslagsstillere, altså Vinje-forslaget. Der vil jeg sitere det som er Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Miljøpartiet De
Grønnes syn i komitéinnstillingen på det forslaget de kommer til å stemme for senere i dag, og det er følgende:
«Dette flertallet viser videre til at grunnlovsforslag 21 (2011–2012) om språklig ansiktsløftning av grunnlovsteksten bare i
meget beskjeden grad innebærer oppdeling og forenkling av kronglete og vanskelig tilgjengelige setninger i dagens
grunnlovstekst.
Dette flertallet mener på bakgrunn av ovennevnte eksempler at grunnlovsforslag 21 (2011–2012) ikke innebærer den språklige
fornyelsen av Grunnloven som norske borgere fortjener å få i grunnlovsjubileumsåret. En varsom språklig ansiktsløftning av
Grunnloven slik det er foreslått i grunnlovsforslag 21 (2011–2012) vil bare i beskjeden grad gjøre Grunnloven mer tilgjengelig
for dagens lesere fordi det fortsatt vil være mange ord og uttrykk som er utdaterte, upresise og vanskelig tilgjengelige.»
Man kan egentlig si at denne begrunnelsen gjør oss andre enda mer bekvemme ved å medvirke til at fornyelsen skjer nettopp
gjennom dette forslaget og ikke forslaget fra Graver-utvalget, som har tatt den delen av mandatet fra presidentskapet noe for
alvorlig, nemlig at det skulle være mest mulig forståelig i den betydningen at man skulle ha minst mulig forkunnskaper for å
lese loven. Dermed hadde man gitt slipp på en del nyanser som enhver god lovtekst må ha for å fungere for dem som skal bruke
den, og ikke bare for dem som skal orientere seg.
For øvrig må jeg henvise til det som nå utropes – at selv den nye Grunnloven i Gravers versjon skulle inneholde så mye
oppklarende direkte informasjon at forkunnskap ikke lenger var nødvendig. Det forblir en illusjon. Da måtte man ha gått
grundigere til verks, bl.a. skrive regjering der man mener regjering når det står Kongen.
Vi har sett at selve behovet for grunnlovsendringer ikke var det samme, tatt i betraktning det som kommer i neste uke, med
Lønning-utvalget, kombinert med vårt forslag om at fremtidige endringer kunne gjøres i et verdig nåtidsnorsk, som også ville
brakt oss ut av tvangstrøyen fra 1903, som vi også innser skaper spenninger mellom nåtidens språkbrukere og grunnlovsteksten. På
et tidspunkt ville man ha måttet gjøre det, enten gjennom den gradvise tilnærmingen som vi foreslår, ved å ta inn nye endringer
i nåtidsform, eller ved den mer skippertakspregede revisjonen som nå skjer. Når da denne revisjonen skjer og vi kan samles om
Vinje-forslaget, har vi i utgangspunktet fått en lov som imøtekommer dem som ønsker en modernisering av teksten, samtidig som
Vinje har gitt oss et tekstgrunnlag hvor alle ord og rettskrivningsformer er innenfor gjeldende rettskrivningsnormal og samtidig
på en bedre måte bygger bro til den tidligere grunnlovsteksten.
Så vil noen peke på i senere innlegg at da vil kanskje oversettelsen av Graver-utvalgets bokmålstekst til nynorsk gi noen
større spenninger. Det er en bekymring man ikke behøver å ta innover seg i fullt monn, for de som senere vil måtte foreta
tolkninger hvis dette skulle settes på spissen, vil også ha glede av den nåværende grunnlovsteksten, idet det har ligget som en
forutsetning fra alle som medvirker til endring i dag, at det ikke skulle skje innholdsmessige forskyvninger. Hvis det finnes
tolkningsmateriale rundt gamle ord og uttrykk i den gamle grunnloven, vil man kunne bygge videre på det også hvis det senere
skulle oppstå uklarhet når det gjelder tolkningen av de nye tekstene – enten det måtte være i Vinje-versjonen eller i Gravers
nynorskversjon.
Jeg vil avslutte med å si litt om prosessene de siste dagene. Jeg hadde egentlig tenkt at i dag skulle vi være i godt humør
alle sammen. Jeg er i veldig godt humør – det er ikke hver dag man får vedtatt sitt grunnlovsforslag. Jeg ser det også sitter
fornøyde tidligere representanter her og andre som har gitt betydelige bidrag til debatten, og vært med på å holde en levende
demokratisk debatt, slik det skal være rundt grunnlovsendringer.
Jeg må allikevel si at etter at komiteen ble ferdig med sin innstilling, var det ikke unaturlig at man kunne regne med at
partiene ville stått på de standpunktene som de hadde signalisert i komiteen, dvs. at Kristelig Folkeparti, som har
programfestet at de ikke hadde behov for noe nytt grunnlovsspråk, sto ved det. Venstre har løpende i denne debatten også vært
synlige utad som forsvarere av den nåværende grunnlovsteksten, og de innspillene medvirket også til at Høyre nettopp gikk runden
med Menneskerettighetsutvalget for å se hvor stort nå egentlig moderniseringsbehovet var etter neste ukes innholdsendringer. Så
viste det seg at det skjedde ting, at Kristelig Folkeparti prioriterte andre øvelser enn sitt eget program – det kan de sikkert
redegjøre for senere – og for å skjære igjennom, og for å beholde språkdebatten i samme korridor, for å si det slik, tilbød jeg
komitélederen i går, ved et brev jeg overleverte kl. 10.20, at nå ligger det hos Arbeiderpartiet å skape dynamikk i saken ved å
slutte å insistere på at fornyelsen bare kan skje gjennom Graver-utvalgets bokmålsversjon. Av praktiske grunner måtte jeg sette
en frist til kl. 17.00, og 24 minutter før den fristen var ute, ble jeg oppringt med det gledelige budskap at vi hadde et
flertall for den språklige endringen som ligger til behandling i dag.
Det er, som jeg har vært inne på før, et utmerket forslag, at vi nå kan samles om Vinje-versjonen. Jeg etterlyser stadig en
litt gladere og mer offensiv argumentasjon fra de partiene som nå vil stemme for dette senere i dag – det hadde også gjort seg
for den senere historieskrivningen. Men på vegne av Høyre kan jeg si at vi er fornøyd med sakens utvikling slik den har vært
underveis, og vi er fornøyd med at vi i dag får flertall for en konservativ, verdig modernisering av Grunnloven. Det fortjener
vi alle.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Martin Kolberg (A) [11:03:25]: I det offentlige ordskifte rundt denne dagen merker jeg meg at uttrykket «verdig» blir brukt ganske ofte. Det er helt riktig at
Stortinget ved denne anledning – ved alle anledninger – bør oppføre seg verdig, og jeg skal gjøre det. Men når Tetzschner
framstiller sin henvendelse til meg på den måten han gjør her, må jeg protestere. Det er uriktig, det er tendensiøst, og jeg
synes ikke representanten skulle framstille det på den måten. Han ga meg et brev – det er helt korrekt – som var et forsøk fra
hans side på å få Høyre inn i folden, etter at det var åpenbart for dem at de ville bli stående alene i salen i dag hvis de ikke
hadde gjort det. Da ba han meg om å forlate de samtalene og de konklusjonene som vi hadde hatt med de andre partiene. Det
avviste jeg. Det står jeg ved, og det mener jeg er verdig. At representanten mener at det ikke er det, får stå for hans egen
regning. Det er min replikk.
Michael Tetzschner (H) [11:04:33]: Jeg vet ikke helt hva spørsmålet var, bortsett fra at det var en alternativ fremstilling. Det må man selvfølgelig gå litt inn
i. Det ble ikke vist til noen avtale da vi hadde samtalen i går – tvert imot ble initiativet tatt imot positivt – og det ble
heller ikke tatt noe forbehold om at man var bundet av andre arrangementer. Jeg har heller ikke sett noen avtale. Jeg har
riktignok sett noen papirer med noen uutfylte navn, men det ligger ikke som et grunnlag for den saken vi behandler i dag, selv
om det for Arbeiderpartiet en god stund så ut som om det var en god idé å koble språkendringene i dag med innholdsendringene
neste uke. Av hensyn til Stortingets verdighet, hvis vi først bruker det ordet, er det veldig viktig at vi gjør opp språklige
uenigheter i estetikkdelen, i den språklige delen. Jeg tror ikke det er godt samsvar med endringsreglene i Grunnloven hvis man
også blander inn innholdsendringer i en tuskhandel.
Martin Kolberg (A) [11:05:46]: Det var ikke nødvendig for meg å stille spørsmål i den replikken. Det var en replikk som var et meningsinnhold. Det er helt
åpenbart at det som også skjedde i det offentlige rom da representanten Tetzschner la fram det brevet for offentligheten, var at
det ble hevdet at jeg svarte på det som et initiativ fra Høyre. Det var jeg som tok initiativ til samtalen med Tetzschner for å
informere ham om situasjonen i komiteen, slik at de kunne opptre konstruktivt. Det er helt motsatt. Det er det som er sannheten,
og jeg synes oppriktig talt at det ikke går an å forsøke å omskrive det. Kan man ikke da like gjerne si at vi skjønte at vi
måtte forlate vårt standpunkt? Det er en ærlig sak å gjøre det, istedenfor å forsøke å lage en dekkhistorie med juridisk
spissfindige formuleringer som ikke har noe i politikkens verden å gjøre. Det er det som har skjedd, og jeg liker det ikke.
Michael Tetzschner (H) [11:06:48]: Dette brevet inneholdt en henvisning til grunnlovsforslag nr. 25, bokmål, og grunnlovsforslag nr. 22, altså en henvisning til
Finn Erik Vinjes språkforslag, fremmet av Anders Anundsen, Per-Kristian Foss, Carl I. Hagen og Michael Tetzschner. Jeg sa at det
eneste som kunne skape dynamikk – i sammendrags form nå fra brevet – var hvis Arbeiderpartiet ikke lenger insisterte på at
fornyelsen bare kunne skje gjennom Graver-utvalgets bokmålstilnærming. Det var aksept av det jeg fikk kl. 16.34, og som jeg
kunne gå videre til min gruppe med. Vi hadde et ekstraordinært gruppemøte, jeg kunne informere om det, og dermed hadde vi et
flertall. Nå synes jeg vi skal glede oss over at vi har det flertallet og heller argumentere litt positivt for det, ikke fortape
oss i at Arbeiderpartiet kanskje ikke fikk sitt primære forslag igjennom. Nå har vi den fornyelsen som så mange har ønsket seg,
og vi har fått en fornyelse som vi i Høyre kan stå inne for.
Martin Kolberg (A) [11:07:51]: Dynamikken i saken var skapt lenge før Høyre kom på banen. Dynamikken i saken var skapt på det grunnlaget som jeg redegjorde
for i mitt innlegg, under henvisning særlig til Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Det var det som skapte dynamikken og
situasjonen, ikke noe initiativ fra Høyre, for Høyre har vært motstandere av all fornyelse av Grunnloven gjennom hele
behandlingen. Representanten Tetzschner har vært den fremste talsmann politisk – og med juridiske argumenter – for at dette ikke
burde skje, og det er skrevet i innstillinga. Fram til i går formiddag var dette et faktum. Jeg slipper ikke denne historien,
for det er dette som er sannheten, og jeg gjentar for siste gang: Det kunne man vært ærlig nok til å innrømme. Det hadde vært en
grei sak, men ikke å forsøke å lage en annen historie, som det ikke er dekning for. Det er ikke en verdig opptreden.
Michael Tetzschner (H) [11:08:54]: Både nå og tidligere i hr. Kolbergs innlegg blir det henvist til «iherdig motstander» av endringer. Jeg har redegjort for at vi
imøteså de endringene vi ville fått i neste uke, hvor man altså fjernet vanskelige ord og uttrykk som til og med Arbeiderpartiet
insisterer på å bruke som eksempler i sin komitéinnstilling. Mitt spørsmål tilbake må være: Bruker Arbeiderpartiet disse
eksemplene fordi de ikke har gjort seg kjent med Menneskerettighetsutvalgets innstilling, eller er det mot bedre vitende? Det er
ganske interessant. Det andre er dynamikken. Dynamikken synes jeg skal skje i komiteen, med alle partiene som er representert. I
kontroll- og konstitusjonskomiteen er samtlige partier til stede, og vi kan gjøre kompromisser der uten å gjøre arrangementer i
korridorene. Det er en form for politikk jeg er tilhenger av. Sannheten er at komitélederen ikke klarte å skape noen dynamikk i
komiteen. Med sin insistering på at modernisering bare kunne skje gjennom Graver-utvalget, var vi i en låst situasjon, som vi da
fikk hull på i går.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:10:13]: Da innstillinga forelå, var det intet flertall, og av den dynamikk som har skjedd etterpå, vil jeg bare si at som saksordfører
slutter jeg meg til den forståelsen som representanten Kolberg har.
I innstillinga sto Høyre på 1903-språket og var mot både Vinje-versjonen og Gravers bokmål og nynorsk, og sa at en ville
modernisere grunnlovsspråket gjennom realitetsendringer i enkeltparagrafer, eksempelvis i Menneskerettighetsutvalgets forslag,
det såkalte Lønning-utvalget. Det som imidlertid var saken hos Lønning-utvalget, var at de grunnlovsforslag som der ble
framsatt, var framsatt enten på 1903-språket eller på Gravers bokmål og nynorsk. Så det var ikke mulig der å modernisere
bokmålspråket, fordi det var koblet sammen med nynorskspråket. Når kom den erkjennelsen til kjenne hos representanten
Tetzschner?
Michael Tetzschner (H) [11:11:21]: Det har ikke vært behov for noen ny erkjennelse, for hvis man leser fra Lønning-utvalget, har de vært så forutseende at de har
sagt at kanskje Stortinget vil forandre språkform. De har altså etterlatt seg rikelig med alternativer, både på nynorsk, på
vanlig bokmål og i tradisjonelt grunnlovsspråk. Så det hadde ikke vært noe problem i det hele tatt. Stortinget står helt fritt.
Hvis de ikke hadde gjort det, ville disse sakene antakelig ikke vært mulig å skille heller. Da ville det vært en del av den
samme debatten i dag.
Abid Q. Raja (V) [11:12:04]: Representanten Tetzschner og jeg selv har vært kanskje to av nåværende stortings sterkeste talsmenn utad i samfunnet for at vi
skal bevare Grunnloven slik vi har den, og ikke gjøre modernisering av den eller språkendringer av den. Nå er det tydelig at det
kommer til å skje allikevel.
Så har man to valg: Man kan velge den dårligere løsningen, hvor det ikke er harmoni mellom to versjoner, altså Vinje og Gravers
nynorsk. Det er ikke harmoni mellom de to, og det er godt redegjort for av representanten Lundteigen. Eller man kan velge å gå
for den det er mest harmoni i, Graver og Graver. Jeg hører representanten Tetzschner si at Arbeiderpartiet nå ikke får sitt
primære standpunkt igjennom. Jeg håper det ikke er den prestisjen som gjør at man ikke vedtar det – at man altså lar Grunnloven
bli brukt i et sånt prestisjespill. Mitt spørsmål til representanten Tetzschner er: Ser han at det er mer harmoni i Graver og
Graver enn i Vinje og Graver?
Michael Tetzschner (H) [11:13:10]: Dette er med respekt å melde problematisering. Alle forslagene legger til grunn at det ikke skal være betydningsendringer i
forhold til dagens grunnlovstekst. Hvis det blir tolkningsproblemer, må man legge all teksten foran seg, til og med den
nåværende grunnlovsteksten som går ut av lovsamlingen nå, fordi det også vil være tolkningshistorikk knyttet til de nåværende
bestemmelsene. Høyesterett – og det er de som skal arbeide med dette – vil måtte gå inn i alle rettskildene rundt loven og ikke
være begrenset, slik som representanten impliserer.
Så har jeg lyst til å legge til at det er ikke bare forskjellig språksmak som gjør at vi også har måttet velge vekk Graver. Det
er bl.a. fordi han på ett punkt, når det gjelder forholdet mellom regjeringen og Stortingets kompetanse, rett og slett beskriver
låneopptak feil og legger dette til Stortinget, mens det vitterlig vil være hos regjeringen.
Karin Andersen (SV) [11:14:23]: I merknadene går det veldig tydelig fram at Høyre kan tenke seg en grunnlov skrevet i flere språkversjoner samtidig, nemlig at
man beholder det gamle språket i noen paragrafer, som blir stående, mens de nye paragrafene skal skrives på et moderne,
tidsmessig bokmål, og jeg forutsetter nesten også nynorsk. Men det som ser ut til å bli løsningen i dag, er at man velger to
ulike språkversjoner i det forslaget som kommer til å bli vedtatt. Da betyr det jo at det er ulikheter i de forslagene som
representanten nå nettopp beskrev.
Representanten liker jo å være opptatt av sånne ord som eleganse osv., men det er ikke spesielt elegant å ha to forskjellige
språkversjoner. Da vil jeg stille representanten et spørsmål – framover: Tror representanten Tetzschner at det vil bli stående i
framtida at vi har ulike versjoner på nynorsk og bokmål av Grunnloven?
Michael Tetzschner (H) [11:15:29]: Ja, det har jo et flertall lagt til grunn at vi skal ha når vi først gjør den nyskrivingen av Grunnloven. Det har også Høyre
medvirket til. Gjør vi først endringer, skal de også kunne skrives på nynorsk.
Jeg tror ikke man skal innbille seg at det å ha to parallelle tekster aldri vil føre til at det blir påberopt
nyanseforskjeller. Min kunnskap om advokater tilsier at man ofte prosederer på det man finner, så det skal jeg ikke garantere at
ikke noen vil ha som et poeng. Men de som gransker kildene, som vil granske forutsetningene for denne debatten, vil også vite at
den opprinnelige grunnlovsteksten med det tolkningsmaterialet den fortsatt har med seg i historikken, vil være rettskilde for
bruk i norsk rett.
Rasmus Hansson (MDG) [11:16:36]: I den løsningen som Stortinget nå er på vei mot, nemlig kombinasjonen av Vinje og Graver, får vi to språkversjoner som er
utarbeidet på helt forskjellige premisser. Vinjes versjon er utarbeidet med det formål for øye å bevare den opprinnelige
språkdrakten i størst mulig grad. Gravers nynorskversjon er utarbeidet med det premiss for øye å få en moderne, oppdatert
nynorskversjon av Grunnloven. Ser representanten Tetzschner for seg at dette er en utvikling som man skal fortsette, nemlig å ha
en bokmålsversjon på et språk som ingen mennesker i Norge snakker, og altså ha nynorskversjoner av Grunnloven som er oppdatert
til det til enhver tid moderne nynorske språket?
Michael Tetzschner (H) [11:17:30]: Jeg deler ikke vurderingen til representanten Hansson av at Vinjes moderate moderniseringstekst er et språk som ingen snakker.
Det ligger innenfor rettskrivningsnormalen. Samtidig respekterer den altså sitt historiske utgangspunkt. Det er godt gjort – man
må være av en slik kapasitet som professor Vinje for å klare dette. Forslaget bygger bro mot den historiske teksten, samtidig
som det er fullt ut anvendelig hverdagstekst i norsk rettsbruk.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Helge Thorheim (FrP) [11:18:31]: Det er en kjent sak at språk er makt. Dess mer innfløkt og vanskelig språket er skrevet, dess større makt utøver den som
behersker språket, i forhold til den som ikke behersker det så godt. Spesielt gjør dette seg gjeldende i den juridiske
språklitteraturen. Det bør ikke være slik at det er forståelsen av selve språket som avgjør maktforholdet mellom mennesker og
institusjoner.
Det viktigste juridiske dokument i vårt land er Grunnloven, da den regulerer forholdet mellom den lovgivende, den utøvende og
den dømmende makt. Dette er således den høyeste rettskilden i Norge. Da denne ble skrevet for 200 år siden, var den nok knapt
tilgjengelig for andre enn dem som befattet seg med juridiske problemstillinger, og dokumentet var nok heller ikke skrevet med
tanke på bruk av «folk flest», for å bruke det uttrykket.
I 1903 ble språket i Grunnloven justert, slik at det var noe mer i tråd med skrivemåten i den siste tredjedel av 1800-tallet.
Den versjonen vår grunnlov er skrevet på, er altså en 1903-versjon. Den er ikke fra 1814, som mange faktisk tror.
Helt siden 1814, og i særdeleshet etter 1903, har vårt språk hatt en utvikling og modernisering i tråd med slik det har skjedd
i mange andre land som vi kan sammenligne oss med. Av den grunn er det stadig blitt en større og større avstand mellom
skrivemåten i Grunnloven og det språket som blir ført i det daglige, selv også innen den alminnelige juridiske litteraturen.
For en del år tilbake tok Carl I. Hagen, mens han var visepresident, initiativ til en språklig oppdatering av Grunnloven. Han
åpnet her for en helt nødvendig debatt. I utgangspunktet var skepsisen stor i de fleste partiene til å gjøre en fullstendig
revisjon av språket. Men etter omfattende høringer og ulike ekspertuttalelser på bakgrunn av språkprofessor Finn-Erik Vinjes
utkast modnet det politiske Norge til å ta fatt på dette.
Da Stortinget i forrige periode diskuterte Hagens og Vinjes forslag, ga representanter fra flere partier ros og honnør til
Hagens initiativ. Dette førte til at mange så behov for å modernisere språket. Stortingsflertallet ønsket imidlertid også en
nynorsk versjon av Grunnloven. Derfor ble presidentskapet bedt om å sette ned et utvalg som skulle komme med et nytt forslag,
både på bokmål og nynorsk. Utvalget ble ledet av professor Hans Petter Graver.
Resultatet ble at vi fikk to språkvarianter på bokmål, altså én utarbeidet av Vinje og én utarbeidet av Graver-utvalget. I
tillegg fikk vi en variant på nynorsk.
I stortingsperioden 2009–2013 fremmet Anders Anundsen, Per-Kristian Foss, Carl I. Hagen og Michael Tetzschner forslag om
språklig fornyelse av Grunnloven med en versjon utarbeidet av professor Finn-Erik Vinje. I tillegg fremmet Anders Anundsen og
Per-Kristian Foss en nynorsk versjon utarbeidet av Graver-utvalget. Representanter for de rød-grønne partiene fremmet forslag om
en versjon av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk, begge språkene utarbeidet av Graver-utvalget.
Fremskrittspartiet har sett at det er et stort ønske om å grunnlovfeste også en nynorsk versjon parallelt med grunnlovfesting
av en bokmålsversjon. Nynorsk er således tatt med for å få et bredest mulig flertall for å modernisere grunnlovsspråket. Det er
også viktig at begge målformene i det norske språket nå blir grunnlovfestet.
Grunnloven er, som tidligere påpekt, den høyeste rettskilden vi har i Norge. Det skal også være en høytidelighet over
Grunnloven, og dette skal være reflektert i språket.
Fremskrittspartiet mener at språket som er utarbeidet av professor Vinje, har en noe mer forsiktig tilnærming til
moderniseringen enn Graver-utvalget har i sin bokmålsversjon, og Vinjes versjon fremstår som noe mer høytidelig i språkføringen.
Fremskrittspartiet mener at slik språket fremstår, både i bokmåls- og nynorskversjonen, bør det være lett forståelig for folk
flest.
Under kontroll- og konstitusjonskomiteens arbeid med denne saken har vi hatt både interne og eksterne høringer med deltakelse
av høyere juridisk og språkmessig ekspertise. Et sentralt tema på høringene har vært å få avklart hvorvidt det kan oppstå
tolkningsproblemer ved at Grunnloven foreligger på begge målformene i det norske språket. Alle som har deltatt, har bekreftet at
dette ikke byr på tolkningsproblemer.
Presidentskapet har markedsført grunnlovsjubileet på en utmerket måte og inspirert lokalbefolkningen til å komme med forslag
til tiltak som markerer jubileet. Dette har medført stor oppmerksomhet rundt temaet, og det er Fremskrittspartiets ønske at
Grunnloven nå får en revitalisering som rettskilde. En kan således håpe på at Grunnloven skal komme på skoleveggen igjen.
En annen positiv effekt ved at Grunnloven får en språklig fornying og revitalisering, er at det i fremtiden vil bli vesentlig
lettere å fremme nye grunnlovsforslag, da disse kan formuleres i tilnærmet dagens språkdrakt.
Jeg vil rette en stor takk til saksordførerens beskrivelse av senere års arbeid for fornyelse av Grunnloven, der han spesielt
trekker frem professor Finn-Erik Vinjes omfangsrike og mangeårige arbeid for språklig modernisering av Grunnloven.
Saksordføreren viser videre til den store og iherdige innsatsen som er lagt ned av Carl I. Hagen sammen med Finn-Erik Vinje for
å utarbeide et fullstendig forslag til forsiktig endring av Grunnlovens språk. Komiteen understreker at arbeidet til Finn-Erik
Vinje og Carl I. Hagen har vært sterk medvirkende til, om ikke avgjørende, for at Stortinget i vår kan vedta skriftlig fornyelse
av Grunnloven, og vi vil takke Hagen og Vinje for deres høyt verdsatte innsats i dette arbeidet.
Carl I. Hagen er til stede i diplomatlosjen i dag. Tilfeldighetene ville det slik at han fyller 70 år i dag, og jeg vil ta meg
den frihet å rette en stor gratulasjon til Hagen på hans store dag – i dobbel forstand.
Etter at det en stund så ut til at det ikke ville bli nødvendig flertall for en modernisering av språket, tok vi i komiteen på
nytt opp spørsmålet om partiene kunne samle seg om å få til en flertallskonstellasjon i Stortinget for dette. Jeg vil her rette
en stor takk til Kristelig Folkeparti som tok initiativ til likevel å vurdere å slutte seg til en endring av Grunnlovens språk.
Jeg er videre glad for at også Høyre og Venstre nå har sluttet opp om endringene, slik at et meget stort flertall i Stortinget
viser vilje til endring, slik Stortinget i forrige stortingsperiode hadde et ønske om. Nå har hendelsesforløpet blitt tatt opp
her i dag. Jeg har ikke tenkt å gå dypt inn i det, jeg skal kun begrense meg til å bekrefte den versjonen som Martin Kolberg
fremførte i dag.
Det er i dag en gledens dag, da det norske folk får en grunnlov på et språk som er forståelig. Fremskrittspartiet vil stemme
for endringer i Grunnlovens språk i samsvar med Vinjes bokmålsversjon og Gravers nynorskversjon.
Hans Fredrik Grøvan (KrF) [11:26:29]: La meg bare innledningsvis knytte noen få ord til det replikkordskiftet som foregikk mellom representantene Kolberg og
Tetzschner i stad. Jeg gir min fulle tilslutning til Martin Kolbergs versjon av hvordan enigheten som sikret to tredjedels
flertall, ble til. Det samme er også bekreftet av representanten Helge Thorheim. Det var derfor ikke Høyres snuoperasjon i løpet
av mandagen som skapte dette to tredjedels flertallet. Grunnlaget for kvalifisert flertall var lagt før helgen, gjennom samtaler
mellom Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, SV, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti.
Om noen dager er det 200 år siden eidsvollsmennene vedtok den norske grunnloven. I alle år har den vært et symbol på frihet og
selvstendighet. Vår grunnlov er en av verdens eldste grunnlover, og den står seg godt også i vår tid. Det har selvsagt vært
gjort endringer innholdsmessig i disse årene, men alle endringene har vært gjort i Grunnlovens ånd. Språklig har det ikke vært
noen revisjon siden 1903. Dette innebærer at dagens grunnlov har en språkdrakt fra 1903, mens det norske språket ellers har
endret seg mye siden den gang.
Denne jubileumsvåren er det to store grunnlovssaker som står på Stortingets dagsorden. I dag er det saken om Grunnlovens språk,
i neste uke er det inkorporering av sentrale menneskerettigheter i Grunnloven som står på Stortingets agenda. Selv om dette er
to helt forskjellige saker, har det for Kristelig Folkeparti vært viktig å gjøre avklaringer hvor man har sett disse to sakene i
en viss sammenheng. For Kristelig Folkeparti har det også vært viktig at hvis menneskerettighetene skal inkorporeres i
Grunnloven, bør de sentrale rettighetene være med, og formulert på en måte som ikke etterlater tvil om at disse er tett knyttet
opp til de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene.
Vi synes også det er av betydning at det en vedtar rundt disse grunnlovsendringene, har en bred politisk forankring. Det er
tross alt ikke små spørsmål vi her snakker om.
Siden behandlingen av grunnlovssakene bare delvis har foregått parallelt, har det ikke vært mulig å se hvordan utfallet av
saken om inkorporering av menneskerettighetene ville bli før etter at innstillingen om språk ble avgitt. Kristelig Folkeparti
tok derfor et initiativ overfor alle partiene som ønsket modernisering av språket, etter at innstillingen om språket ble avgitt.
Dette for å se om det til tross for komiteinnstillingen, som ikke ga kvalifisert flertall for modernisering av grunnlovsspråket,
likevel kunne være grunnlag for å skape et slikt flertall gjennom å trekke inn i diskusjonen viktige formuleringer i sentrale
paragrafer om menneskerettighetene.
Det er først og fremst etter at komiteens innstilling om språksaken ble avgitt at det har vært ført forhandlinger mellom
partiene. Resultatet av disse drøftingene har ført til at Kristelig Folkeparti i samarbeid med Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne har fått gjennomslag for viktige prinsipielle formuleringer som
nettopp ivaretar den viktige koblingen mellom menneskerettighetene i Grunnloven og de internasjonale menneskerettighetene på en
tydelig og helhetlig måte, og som sikrer at vi ikke relativiserer de menneskerettighetene som nå blir en del av Grunnloven.
Dette sammen med en klar understrekning av familiens betydning som en grunnleggende enhet har vært viktige forhold som har gjort
at Kristelig Folkeparti har vurdert sitt ståsted i språksaken på nytt, og vil i dag stemme for modernisering av språket.
Noen vil sikkert hevde at det må være grenser for pragmatisme i en grunnlovssak. Vi i Kristelig Folkeparti vil kalle dette for
en prinsipielt begrunnet pragmatisme, hvor vi har prioritert viktige, prinsipielle synspunkter på menneskerettighetsparagrafene
foran vårt primære syn på språket i Grunnloven. Grunnlovsspråket er viktig, men hvordan inkorporering av sentrale
menneskerettigheter i Grunnloven blir gjort, har vært enda viktigere for vårt parti.
Jeg vil derfor gi honnør til komitéleder Martin Kolberg spesielt og til de partiene som har bidratt til å skape denne enigheten
som Kristelig Folkeparti er blitt en del av. Jeg vil igjen understreke Kolbergs versjon av de samtalene som har vært ført.
I den innstillingen vi behandler i dag, har Kristelig Folkeparti sammen med Høyre og Venstre skrevet merknader der vi har gått
inn for at grunnlovsspråket ikke skal endres. For Kristelig Folkeparti har det viktigste argumentet for å beholde
grunnlovsspråket vært å sikre oss mot fortolkningsproblemer, som flere språklige utgaver i visse gitte situasjoner kunne bidra
til å skape. Vi har også lagt vekt på at Grunnloven har en symbolverdi og er et kulturhistorisk dokument. Samtidig har vi klart
sett at det er gode argumenter som taler for å modernisere språket, ikke minst hensynet til at Grunnloven skal være på et språk
som gjør det mer tilgjengelig og forståelig for mennesker av i dag. Vi må også erkjenne at vi har hatt mange innenfor våre egne
rekker som har gitt tydelige signaler om viktigheten av å få en nynorskversjon på plass.
Resultatet av de forhandlingene som har vært ført de siste dagene, har som nevnt gitt grunnlaget for at Kristelig Folkeparti
som gruppe i dag vil endre sin stemmegivning i språksaken med hensyn til den avgitte innstillingen. Dette gjør at vi i dag – og
det sier jeg med stor glede – kan bidra til at det vil bli et bredt grunnlovsmessig flertall for å modernisere språket, og for
at vi får en offisiell variant av Grunnloven på nynorsk.
Vi har i dag to likestilte språk i Norge – bokmål og nynorsk. Sånn har det vært siden 1885. At vi nå får en likestilt
nynorskutgave også av Grunnloven, vil være en viktig anerkjennelse av nynorsken, av nynorskbrukerne og av språklig likestilling.
For Kristelig Folkeparti har synet på grunnlovsspråket ikke først og fremst vært en kamp mot modernisering av språket, men et
arbeid for å bevare en grunnlov som ikke skal gi rom for ulike fortolkninger, og dermed heller ikke så tvil om hva lovteksten
egentlig er et uttrykk for. Det er derfor heller ikke riktig oppfattet at vi er et parti som har vært imot en egen
nynorskversjon av Grunnloven, men vi har vært skeptiske til både bokmåls- og nynorskversjoner som kunne skape eventuell tvil om
fortolkningen av Grunnloven. Kristelig Folkeparti har tvert om i alle sammenhenger vært opptatt av å få fram nynorskens
betydning som likeverdig språkform med bokmål. Vi vil fortsette arbeidet for at dette skal være situasjonen i Norge i framtiden.
Årsaken til at vi i vår innstilling ordla oss som vi gjorde, var – som sagt – en bekymring for at flere varianter av Grunnloven
kunne skape tolkningsproblemer med hensyn til hvordan denne kunne forstås i norsk rett. Vi har imidlertid nå valgt å lytte til
alle de jurister som mener dette ikke er noe problem. Det kan nevnes at også andre land med mer enn ett offisielt språk har
offisielle versjoner av sin grunnlov på flere språk, f.eks. Finland og Canada, uten at dette har skapt nevneverdige problemer.
Det har gjennom de siste årene vært lagt ned et stort arbeid med både språket i Grunnloven og med inkorporeringen av
menneskerettighetene i Grunnloven. For Kristelig Folkeparti har det også vært av betydning at Stortinget etter at et så stort
arbeid har vært lagt ned, kunne finne fram til gode og bredt forankrede politiske løsninger, sånn at ikke dette arbeidet var
bortkastet. Dette har også vært en medvirkende årsak til at Kristelig Folkeparti ønsket å sette seg til forhandlingsbordet med
de partiene som ønsket språklig modernisering, for nettopp å undersøke om det var mulighet for å få til disse bredt forankrede
løsningene – noe som i dag ser ut til å bli resultatet.
Når det i dag kan konstateres at det er sånn det blir, er vi av den oppfatning at de språkutgaver – på bokmål og nynorsk – vi i
dag har to tredjedels flertall for, nettopp har den kvalitet og den tydelighet som gjør at vi fortsatt kan kjenne på stolthet
med tanke på Grunnlovens språkdrakt.
Jeg viser ellers til saksordførerens utmerkede redegjørelse for saken.
Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.
Abid Q. Raja (V) [11:36:51]: Jeg har tidligere i år stilt spørsmålet om vi vil vrake Grunnlovens språk, og det i jubileumsåret.
Grunnloven er det øverste rettslige dokument i Norge, det mest betydningsfulle. Både vanlige vedtak og lovvedtak som fattes i
Stortinget, blir prøvd rettslig mot Grunnloven.
Feiringen av at Grunnloven fyller 200 år har vært igangsatt lenge, og godt over 300 arrangementer i landet skal avholdes. I
denne seiersrusen skal vi i dag i Stortinget foreta gjennomgripende språklig reformering av Grunnloven. Vi skal nemlig vrake vår
viktigste kulturhistoriske og juridiske arv, vårt viktigste kulturhistoriske og juridiske dokument, til fordel for en mer
moderne språkdrakt tilpasset vår samtid.
Originalspråket Grunnloven ble skrevet på i 1814, fikk i 1903 en forsiktig fornyelse, slik at teksten kunne være mulig å
forstå. Dagens gjeldende grunnlov er dermed det nærmeste vi kommer 1814-versjonen. Det var hovedsakelig kun ortografiske
endringer som ble gjort i 1903. En meget forsiktig normalisering ble gjennomført, og selv ord og uttrykk som ikke hørte samtiden
til, ble beholdt, da de stammet fra grunnlovsspråket 1814.
Til behandling i Stortinget ligger egentlig tre spørsmål hva gjelder språket. Skal vi beholde den eksisterende teksten som
ligger nærmest 1814, eller skal grunnlovsspråket endres i tråd med forslag utarbeidet av professor Finn Erik Vinje, eventuelt
etter forslag fra Graver-utvalget? Om enten Vinjes eller Graver-utvalgets bokmålsversjon av Grunnloven vedtas, er det nokså
sikkert at en nynorskversjon av Grunnloven også vil vedtas.
Professor Vinje har gjort omfattende språklige endringer i grunnlovsspråket, men sier å ha forsøkt å beholde Grunnlovens
autoritet og verdighet gjennom språkdrakten. I motsetning til Vinje har utvalget, satt ned av Stortinget og ledet av professor
Graver, skrevet om dagens eksisterende grunnlov til vår samtids bokmål. Det argumenteres med at teksten er mest forståelig på
denne måten.
Det er videre framholdt med tyngde – og med rette – at Gravers bokmålsversjon harmonerer best med den framsatte
nynorskversjonen av Graver-utvalget. Det argumenteres med at en derfor bør vedta begge Graver-versjonene framfor Vinjes forslag,
ettersom det på denne måten vil gi større samsvar og harmoni mellom bokmåls- og nynorskversjonen av Grunnloven.
Den språklige reformeringen innebærer ingen realitetsendring av bestemmelsene. Imidlertid endrer språket seg. Vedtar vi en ny
tekst, vil det oppstå tolkningstvil i årene framover om hva teksten språklig sett betyr. Ved to versjoner, Vinjes bokmålsversjon
og Gravers nynorskversjon – eventuelt Gravers bokmåls- og nynorskversjon – vil det også oppstå innbyrdes motstrid mellom
tekstene, som begge skal anses like gyldige juridisk. Mellom Vinjes bokmål og Gravers nynorsk er det disharmoni alt nå – de er
særs lite musikalske sammen.
Det moderne språket er i utvikling, og hva ord og uttrykk på bokmål og nynorsk betyr om 50–100 år, kan ingen i denne salen
forutse. Det er allerede språklige ulikheter i Vinjes bokmålsversjon og Gravers nynorskversjon. Når slike tolkningsutfordringer
oppstår, vil den juridiske striden måtte løses ved å gå tilbake til dagens gjeldende grunnlov, altså 1814-/1903-versjonen –
dette fordi en eventuell språklig reformering i år ikke innebærer noen realitetsendring. Dette framholdes bl.a. av tidligere
høyesterettsjustitiarius Carsten Smith å være juridisk uholdbart og politisk uklokt å legge til rette for.
Videre har professor Vinje, professor Eivind Smith og andre lærde med rette påpekt at det er beviselig feil i Graver-utvalgets
versjoner, både bokmåls- og nynorskversjonen. Det vil si at dersom Stortinget vedtar Graver-forslagene, vil den vedtatte
Grunnloven i jubileumsåret være beviselig feil på minst ett punkt. Professor emeritus Trond Nordby framholdt dette i åpen høring
i regi av kontrollkomiteen som konstitusjonelt sett uholdbart. Stortinget bør vel ikke vedta en grunnlovsversjon som man
beviselig vet er feil? I dag vil Stortinget gå inn i historiebøkene som dem som med åpne øyne vedtok feil i grunnlovsteksten –
og det i jubileumsåret. Ingen «big deal», sier enkelte, vi kan rette opp dette etter neste stortingsvalg.
Språkreformering av Grunnloven handler også om følelser. Føler man det er riktig å vrake grunnlovsspråket som ligger nærmest
det språket eidsvollsmennene brukte? Og ikke minst: Hvilken betydning skal vi tillegge våre kulturhistoriske dokument? Det høres
litt rart ut når jeg skal si dette, men det er sant: Jeg forelsket meg litt i Grunnloven på jusstudiet. Det er kanskje bare
jurister og historikere som klarer å utvikle slike følelser for Grunnloven. Men derfor vil mange av oss – og mange flere med oss
– bevare teksten slik den er. Det er følelser, ja – og gjerne lojalitet. Det å bruke ordet «patriotisme» blir her kanskje å dra
det litt for langt i norsk sammenheng. Men når jeg tenker på hvorfor jeg vil bevare, føler jeg det også litt slik.
Jeg er stolt av å være født i Norge og tilhøre et land som har en av verdens eldste grunnlover. Og vår grunnlov er også blant
dem med verdens eldste originalspråk – ja, kanskje den aller eldste. Jeg mener dette er noe å bevare, ikke noe å vrake til
fordel for vår samtids bokmål.
Jeg stiller spørsmålet: Hva er det som gjør at vi i Norge vil vrake alt som er gammelt? Vi har da ikke en grunnlov som er noe å
skjemmes over? Jeg mener vi skal være stolte av å ha en grunnlov som er blant verdens eldste, også språklig sett. Dette handler
videre ikke minst om vår identitet som strekker seg over tid. Vår uavhengighet henger sammen med Grunnloven av 1814. For å
forstå vår samtid og vite hvor vi skal, er det også en fordel å forstå vår fortid. Vi må ikke ved å endre grunnlovsspråket
samtidig frata framtidige generasjoner muligheter til å erfare egen fortid, eidsvollsmennenes språk og historien. Men det gjør
vi i dag, der den gamle versjonen vil gjøres til museumsgjenstand og etter hvert kun leses av de meget spesielt interesserte.
Det argumenteres for at folket må forstå det som står i Grunnloven, og at samfunnskontrakten tilsier en språklig reformering.
Ja, Grunnloven er vanskelig å lese, men den er ikke umulig å forstå. Videre finnes Grunnloven i dag også oversatt til engelsk,
dette uten at den er vedtatt på engelsk. Nå har Graver-utvalget laget bokmålsversjon og nynorskversjon som begge, etter å ha
gjennomgått nødvendige rettinger, kan trykkes opp til ulike formål: undervisningsformål osv. Vi bør også få til en samisk
versjon, det tjener urfolket og Norge til ære. Men man trenger ikke å vedta dem.
Det er videre blitt framholdt i favør av språkrevidering at nye grunnlovsbestemmelser i framtiden vil måtte lages i
1903-språkdrakt, og derfor er det bedre at dagens grunnlov oppdateres til vår samtid. Det er nemlig ikke mange mennesker i Norge
som kan skrive lover i 1903-språkdrakt, det er vel kanskje bare én. Til dette har sivilombudsmannen, Arne Fliflet,
motargumentert med at nye bestemmelser i framtiden bør utformes på både bokmål og nynorsk avhengig av forslagsstillers fortrukne
målform. Det vil også vise at Grunnloven vår har levd over tid og er et historisk dokument. Grunnloven vil dermed i framtiden
inneholde bestemmelser både i aldret språkdrakt og i et språk som er vår samtids. Jeg har vært enig og har framholdt dette.
Debatten har hardnet til her. Lederen av kontroll- og konstitusjonskomiteen, representanten Martin Kolberg, omtalte denne
nevnte løsningen som en bastard.
Men forslaget mitt var altså ingen ny original oppfinnelse, heller ikke fra Arne Fliflets side. Dette forslaget ble målbåret av
daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland, og før arbeiderpartimannen Jagland har avdøde nestor i jus Johs. Andenæs ment
det samme.
Det er flere i samfunnet som ønsker å bevare dagens grunnlovsspråk slik det er. Vi som vil det, mener det av flere gode
grunner. Vi mener Grunnloven er vårt viktigste juridisk kulturhistoriske dokument. Selv om det i 1903 ble gjort noen språklige
endringer fra 1814, var de som sagt hovedsakelig av ortografisk karakter. De svært moderate endringer som ble gjort, ble også
gjort av hensyn til å bevare eidsvollsmennenes minne som ikke bare er nedfelt i bestemmelsene, men også i språket. Det er denne
historien vi ønsker å bevare. Det er denne arven vi ønsker å videreføre til neste generasjon.
Grunnloven har en symbolverdi og er et slags levende nasjonalt klenodium i aktiv bruk. Dette henger sammen med at Grunnloven så
sterkt knyttes til 1814 og Norges selvstendighet. Det er videre full enighet – også blant dem som gjerne så en ny språkform – om
at dagens grunnlovstekst ikke gir fortolkningsproblemer. Det er følgelig ikke noe presserende reelt juridisk behov for det.
Språket er utvilsomt aldret. Grunnloven er unektelig vanskelig å forstå på flere punkter, men er ikke umulig å sette seg inn.
Vi som argumenterer for dette syn, mener at det å bevare språket som ligger nærmest eidsvollsmennenes, har en egenverdi. Det
handler om å bevare minnet om våre eidsvollsmenn. Det handler også om følelser – kanskje først og fremst om følelser – og litt
om lojalitet. Jeg har allerede nevnt noe om dette.
Jeg har imidlertid stor sympati og forståelse for dem som argumenterer for å endre Grunnlovens språk. De kaller det et
demokratiprosjekt – for å løfte betydningen av sitt forslag. Men det går an å snu det og si at det også er grunnsteinsbyggende
demokrati å bevare vår historie. Når det gjelder det stykket arbeid som er gjort med å lage nye versjoner, kan de trykkes opp og
nyttiggjøres.
Det ligger imidlertid nå an til at det skjer en endring. Jeg skal si noe om det. Kristelig Folkeparti og Martin Kolberg har
åpnet ballet om en prosess, og jeg tror at offentligheten fortjener det hele bildet. Det skjer nå en endring, dette selv om
Kristelig Folkeparti var med på innstillingen. I innstilligen varslet Venstre at vi vil stemme delt. Høyre og Kristelig
Folkeparti står sammen i innstillingen om at de vil stemme imot språkendring – alle versjonene av dem.
I umiddelbar ettertid, etter at innstilingen ble avgitt, har Kristelig Folkeparti løpt til forhandlinger med enkelte andre
partiet. Jeg kaller en spade for en spade. De løp for å selge språket i Grunnloven og gå til innkjøp av enkelte
grunnlovsbestemmelser. Dette liker jeg dårlig. Det er slike ting som gir oss politikere et særs dårlig rykte. Vi er vitne til en
hestehandel mellom grunnlovsspråk og rettighetsbestemmelser.
Det munner i bunn og grunn ut i én bestemmelse, forslag til ny § 103, som er lagt ut til ny votering neste uke. Den handler om
at familien er en grunnleggende enhet i samfunnet. For å få til dette, har Kristelig Folkeparti solgt det som står i deres eget
partiprogram. Landsmøtet har vedtatt at de skal være imot språkendringen. Halleluja.
Jeg har det siste halvåret vært blant de sterkeste talerne i samfunnet for at vi ikke skal vedta noen nye språkversjoner av
Grunnloven. Jeg har skrevet flere kronikker om dette og deltatt i flere debatter om at vi skal beholde vår aldrede grunnlov slik
den er og ikke vrake vårt viktigste kulturhistoriske juridiske dokument, men bevare det for framtidige generasjoner.
Etter å ha forstått stemningen og siste dagers utvikling, og nå debatten i salen, ligger det an til en kompromissløsning med
Vinjes bokmålsversjon og Gravers nynorskversjon. Dette vil jeg sterkt advare mot. Disse to versjoner harmonerer ikke godt med
hverandre, og kompromiss er sjelden den beste løsningen. Det er ikke pent, og det tjener hverken Grunnloven eller Stortinget til
ære.
Nå som det blir nytt språk, vil jeg derfor argumentere for å stemme for Gravers bokmål og Gravers nynorsk – alene fordi disse
to harmonerer godt med hverandre, og fordi vi ikke bør vedta grunnlovsversjoner basert på kompromiss. Mitt opprinnelige
standpunkt taper, og dermed mener jeg at skal vi først gjøre modernisering, må vi velge den beste løsningen.
Det var et stort sprang av representanten Kolberg å gå med på Vinjes bokmål for å få til språkmodernisering og dermed gi slipp
på sitt opprinnelige forslag og løsning om Graver pluss Graver. Det har jeg stor respekt for. Slikt tjener ham, som vil ha
modernisering, til ære. Men prisen han og alle vi andre vil måtte betale, synes jeg er litt for høy. Den Grunnloven som vi
vedtar i dag, skal stå seg de neste 100 årene – begge versjonene. Det er lite ærefullt av oss å vedta kompromisset Vinje pluss
Graver for å tilfredsstille ulike partipolitiske hensyn. Skal vi først ha modernisering, er det bedre å velge den beste
løsningen som står seg over tid, og det er Graver-bokmål og Graver-nynorsk.
Jeg retter meg derfor igjen til Høyre og ber dem ta spranget helt ut og gå inn for Gravers to versjoner, nå som de går inn for
modernisering likevel. På denne måten skapes det to tredjedels flertall for en grunnlov som ikke har blitt kompromisset fram, og
på denne måten får vi skapt best harmoni og overensstemmelse mellom bokmåls- og nynorskversjonen.
Dette mener jeg: Legg nå denne partipolitiske prestisjen til side, hvor Arbeiderpartiet ikke skal få vedtatt sitt
primærstandpunkt. Dette tjener verken Stortinget, Høyre eller Grunnloven til ære.
Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:52:06]: Jeg setter stor pris på det som representanten Raja sa nå, at man tilhører Graver–Graver. Men min replikk angår utsagnet fra
representanten Raja om at Graver-utvalget hadde en beviselig feil på minst ett punkt, i forbindelse med § 75 b. Som saksordfører
må jeg rette opp det: Det er korrekt at det er kommet innvendinger til Graver-utvalgets formulering på det punktet, hvor det
står at det tilkommer Stortinget «å ta opp lån på rikets kreditt», mens det i dagens 1903-tekst heter «at aabne Laan paa Rigets
Kredit».
Ved høringa den 19. februar kom det kritikk, og professor Graver erkjente at det var en depresisering, men viste samtidig til
at det var vanlig å bruke begrepet «å ta opp lån» i en rekke med statsrettslig litteratur, bl.a. fra Arne Fliflet, Frede
Castberg og Eivind Smith. Det er ingen realitetsendringer i Grunnloven, det som her blir gjort, fordi det uansett ligger
innenfor den utøvende makts myndighetsområde etter funksjonsfordelinga i § 3 å gjøre det, og det er det som sies her.
Abid Q. Raja (V) [11:53:16]: Jeg takker for kommentaren. Det er ikke slik at det først og fremst er den ene feilen der som er bærende for mitt engasjement
og mitt standpunkt i saken, men man kan si at det er medvirkende. Jeg ser at det ikke vil by på noen politisk og stor juridisk
utfordring med den ene feilen, eller kanskje også med de to andre som tidligere er blitt påpekt av professor Vinje. Men det er
ikke det som er det bærende når det gjelder at jeg ikke vil ha språkendring. Det har jeg redegjort for, og jeg føler ikke behov
for å gjenta det.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:53:53]: Jeg er fullt klar over, ut fra avslutninga av representanten Rajas innlegg, at det ikke er det som kan være det bærende. Jeg
vil bare presisere her nå at det ikke vil være noen beviselig feil å gå inn for Graver-utvalgets forslag på bokmål og nynorsk
med henvisning til § 75 b, for det er nøye beskrevet i innstillinga hvordan man forstår det, sånn at den tvil som enkelte
eventuelt har på det punktet, er tatt bort gjennom innstillinga.
Abid Q. Raja (V) [11:54:31]: Det bør ikke være noen tvil om at rent språklig sett er det ikke riktig, det som står hos Graver-utvalget både på bokmål og
nynorsk. Det har – jeg vil si – nesten alle i miljøet framholdt, utenom kanskje Graver-utvalget selv. Det har professor Vinje
påpekt, og det har også professor Eivind Smith påpekt. De har vel å merke påpekt at det på en måte er å peke på splinten i øyet
når man selv har bjelken gjennom sitt eget. Det er store utfordringer med dagens grunnlov også.
Jeg tror ikke at representanten Lundteigen skal underslå at det faktisk rent språklig ikke stemmer, det som vil bli vedtatt. Så
kan dette rent politisk og juridisk helt fint løses, men det er en annen ting.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:55:21]: Som det har blitt avklart gjennom komiteens behandling i saken, kunne man ikke ta enkeltparagrafer fra Vinjes forslag og
Graver-utvalgets forslag og kombinere dem. Vi hadde altså valget mellom en helhetlig Vinje-versjon eller en helhetlig
Graver-utvalg-versjon. Som saksordfører var det helt umulig for meg å tilrå et helhetlig forslag som inneholdt feil – feil på
ett punkt. Derfor var det vesentlig å få avklart dette. Det er ingen feil, men det er en mindre presis formulering som er i tråd
med det som ellers står. Så det innebærer ingen feil – det vil være helt grunnleggende ukorrekt av Stortinget å vedta feil her –
men det er mindre presist.
Abid Q. Raja (V) [11:56:11]: Jeg har ikke noe direkte sitat å dra fram, men jeg har i hvert fall notert meg at professor Vinje og professor Eivind Smith ved
Det juridiske fakultet mener at det er feil. Jeg tror iallfall det er slik jeg har oppfattet dem, og hvis jeg har oppfattet dem
på riktig måte, sier de at det er feil. Men som sagt: Det er ikke det som er det bærende når det gjelder mitt resultat, og jeg
ser at dette kan løses både politisk og juridisk. Så kan man eventuelt etter mellomliggende valg gjøre de nødvendige endringene,
slik at det språklig sett kommer på plass ved neste storting.
Karin Andersen (SV) [11:56:59]: Både i debatten i dag og i debatten på forhånd om saken har vi blitt grundig kjent med representanten Abid Q. Rajas
synspunkter, der Grunnloven istedenfor å være et levende dokument skal være et nasjonalt klenodium, og at han, når han innser at
det ikke får flertall, selvfølgelig velger den logisk beste ordningen: Graver–Graver.
Jeg er glad for det siste. Men jeg står fremdeles her og undres på hva Venstre mener, for vi har ikke fått høre hva Venstre
egentlig mener, annet enn at gruppa er fristilt. Jeg synes det hadde vært greit om representanten fra Venstre kunne redegjøre
for hva Venstres representanter i Stortinget mener om saken.
Abid Q. Raja (V) [11:57:47]: Jeg trodde jeg var tydelig på at vi kommer til å stemme for Graver–Graver-versjonen. Vi håper at den blir vedtatt, og så er det
en eventuell subsidiær stemmegivning, men jeg vet ikke om det er ønskelig at man skal tilkjennegi den nå når vi i utgangspunktet
ønsker å få vedtatt Graver–Graver-versjonen. Det vil være en enstemmig gruppe fra Venstre som kommer til å stemme for
Graver–Graver-versjonen.
Når det gjelder at Grunnloven er en ubrukelig og uforståelig grunnlov nå: Det er å undergrave dagens eksisterende grunnlov. Den
er fullt mulig å bruke, og den brukes. Den er vanskelig å lese, men den er ikke umulig å lese. Den har utfordringer, men den har
eksistert i 200 år. Det har ikke bydd på noen store juridiske utfordringer, heller ikke noen særlig politiske, og den brukes til
undervisningsformål både på skoler osv. Så man overdriver litt dette med at man ikke forstår hva som står i Grunnloven. Så
vanskelig er den ikke.
Rasmus Hansson (MDG) [11:58:57]: Jeg synes det tjener representanten Raja til ære at han, når han ser at han ikke får gjennomslag for sitt primærstandpunkt,
legger prestisjen til side og går inn for det mest rasjonelle og effektive subsidiære standpunktet.
Men det opprinnelige standpunktet som Raja har forfektet, er vanskelig å forstå for meg, for i utgangspunktet argumenterer Raja
for at det å beholde den opprinnelige Grunnloven vil gi mindre tolkningsrom, samtidig som han argumenterer for at den
opprinnelige Grunnloven skal skjøtes på med nye bestemmelser i moderne språk.
Kan Raja forklare hvordan det vil gi mindre tolkningsrom når man i samme grunnlov får en hel remse med forskjellige
språkversjoner til forskjellige paragrafer?
Abid Q. Raja (V) [11:59:50]: Jeg takker først for rosen.
Dagens grunnlov er ferdigtolket. På ett minutt blir dette satt litt på spissen, men dagens grunnlov er ferdigtolket, det er
ikke noen tolkningsutfordringer, Høyesterett håndterer dette fint, det er skrevet masse avhandlinger om den, og det juridiske
miljøet har saumfart den. Når det gjelder nye bestemmelser, er det ikke noe poeng å skrive dem i 1903-språk. Det er ikke noe
behov for meg å vedta en ny grunnlovsbestemmelse i dag i en foreldet språkdrakt. Nye grunnlovsbestemmelser vil jo da tolkes slik
nye grunnlovsbestemmelser tolkes i vår egen samtids bokmål, og da skriver man forarbeider om dette, og de vil da tolkes i lys av
dette – det er ingen utfordring. Det er ikke bare jeg som har framholdt dette. Det som er fint, er at både sivilombudsmannen og
tidligere professor Johs. Andenæs har sagt det. Til og med representanten Kolbergs tidligere partileder og stortingspresident,
Thorbjørn Jagland, har sagt det. Så dette ville ikke bydd på store utfordringer; det ville gått seg fint til.
Presidenten: Replikkordskiftet er over.
Karin Andersen (SV) [12:01:09]: SV er veldig glad i dag for at vi får endringer i Grunnlovens språk, sånn som det ser ut til å bli.
Dette er ingen vraking av vår kulturarv, men det er en nødvendig oppdatering av den viktigste loven vi har. 200 år etter at vi
fikk vår første grunnlov på et slags embetsmannsdansk, får vi nå også en nynorskversjon og en mer moderne bokmålsversjon. SV har
vært klart – og enstemmig – for begge hele tiden, og selvsagt er det slik at de to parallelle versjonene, Graver–Graver, er de
som er vårt primære standpunkt og de som vi ønsker skal bli vedtatt.
Det har blitt brukt mange adjektiver i debatten i dag, og jeg vil bare gjenta noen av dem. Det er ikke spesielt elegant det vi
kommer til å vedta nå, med – antageligvis – en Vinje-bokmålsversjon og en Graver-nynorskversjon, og SV vil selvsagt fremme nye
forslag om at Graver-versjonen kan bli vedtatt i neste stortingsperiode.
Det at dette kompromisset som blir vedtatt i dag, skal være det som står seg i 100 år, som noen har vært her oppe og sagt, har
vi ingen tro på, og vi mener også at det ikke er det beste. Men det er jo et paradoks – og litt morsomt – at vi nå får en
nynorskversjon som blir den mest moderne versjonen. Nynorskbrukerne har aller størst grunn til å feire i dag. Dette er den mest
symboltunge endringen som gjøres, og jeg er veldig glad for det brede flertallet som det nå blir bak denne endringen, og at ikke
denne mangelen på nynorskversjon vil leve videre. Så dette tror jeg er det aller, aller viktigste.
Så kort til den prosessen som har vært ført: Jeg vil støtte det som har vært sagt om Kolbergs rolle og den versjonen av det.
Høyre har spilt seg sjøl utover sidelinja i denne saken, og når de nå skal berge seg inn igjen, blir det en veldig rar
framstilling av saksforløpet og også veldig mange spesielle argumenter for det synspunktet som Høyre nå lander på. Jeg syns at
Høyre, i likhet med Venstre, burde erkjenne at når ens eget primære syn har tapt, burde man selvfølgelig – prinsipielt sett, og
for at det skal være helt likeverdig – gått for Graver–Graver. For den tid kommer – sann mine ord!
Det må være en målsetting at folket – altså innbyggerne, menneskene i landet – skal være i stand til å lese og forstå
Grunnloven uten å ha flere års juridiske eller statsvitenskapelige studier bak seg. Det er ikke ekspertenes lov; det er vår
alles, folkets, aller, aller viktigste lov. Ellers diskuterer vi veldig mye det som kalles «klart språk». Klart og forståelig
språk har alltid blitt sett på som et entydig gode og som en forutsetning for likeverdighet mellom innbyggere og myndigheter i
alle andre saker. Det språket vi har i dagens grunnlov, skaper dessverre stor avstand til vanlige folk og innbyggere. Det er nok
ikke fordi det er intendert slik, altså at man har ønsket det, men det har blitt slik fordi det tross alt har gått 200 år, og
200 år er svært lang tid, sjøl om det har vært noen små endringer underveis. Så det å skrive Grunnloven – og lovene ellers – på
et språk som er mest mulig klart og forståelig, har ingenting å gjøre med at en taper verken verdighet, høytidelighet eller
presisjonsnivå. En del kompliserte saker krever mye og kan av og til kreve komplisert språk. Men slik er det ikke med Grunnloven
vår, for det foreligger nå to mer moderne versjoner, hvorav SV mener Graver er den beste, men begge to er i et mer oppdatert
språk, som det er enklere for flere å forstå. Så dette er en viktig demokratiseringsprosess, som flere har sagt.
Hvis vi skulle beholdt den gamle grunnlovsversjonen, mener jeg at den sakte og sikkert ville svekkes i folks bevissthet, fordi
den blir fjern og gammeldags og derfor også mindre viktig. Så jeg mener at det å modernisere språket i Grunnloven er et av de
viktige instrumentene for at Grunnloven igjen skal bli mer viktig. Så det handler slett ikke – som representanten Abid Q. Raja
og andre har vært oppe her og sagt – at man kaster vrak på Grunnloven. Nei, man gjør ikke det; man gjør Grunnloven til den
viktigste loven vi har. Den skal ikke skape avstand mellom statsmakt, myndigheter og folk.
Som alle vet, er SV ellers en sterk tilhenger av kulturminnevernet, men lovverket, som skal brukes, og det mener vi Grunnloven
skal, må være i takt med den tida den skal fungere i, og – som i 1814 – vise vei framover mot et bedre samfunn og ikke peke
bakover. Det å ha en levende grunnlov og ikke et nasjonalt klenodium mener SV er viktig og i tråd med det som var hele
hovedformålet med Grunnloven og det som skjedde på Eidsvoll for 200 år sida.
Det å ha noe som er gammeldags, foreldet og til dels uforståelig er verken mer verdig eller høytidelig, og heller ikke enklere
med tanke på tolkningsstil. Fra SVs side er det innhold, verdier og prinsipper vi vil bevare – ikke den foreldede språkformen.
Det er et poeng at den språkmoderniseringen vi nå ser ut til å få, ikke alene vil endre det reelle innholdet av Grunnloven, slik
at den viser – speiler – hvordan Norge faktisk styres, f.eks. med dagens parlamentariske styresett. Men ett sted må en begynne,
og derfor mener vi at det vi gjør nå, er et viktig sted å begynne.
Fra SVs side mener vi at Grunnloven burde forandres slik at den speiler hvordan Norge faktisk styres, og jeg skal bare gjøre en
kort visitt til det: Fordi Grunnloven er et viktig dokument for styringen av Norge, mener vi at det rent logisk er viktig at det
eksplisitt står der hvordan Norge faktisk styres. Sjøl har jeg deltatt på vegne av Stortinget i en del internasjonale
delegasjoner, bl.a. Den interparlamentariske union, der vi bl.a. diskuterer det å styrke demokratiet. Der har jeg deltatt på en
del møter med parlamenter som på ingen måte er demokratisk valgt. Som norske representanter forsøker vi selvfølgelig å fremme
demokratiet – det folkevalgte demokratiet – og flertallsparlamentarismen som et styresett man bør se positivt på. Da har jeg ved
flere anledninger blitt møtt med den engelske versjonen av den norske Grunnloven, der det står at vi har et arvelig monarki, og
at kongen bestemmer det aller meste. Da har vi blitt bedt om å dempe oss, og man har sagt at Norge egentlig har lite å komme med
i disse samtalene med andre land der vi ønsker å fremme demokratiet. Dette kan virke som en latterlig og kanskje litt uviktig
side av saken. Jeg mener at det ikke er det. Jeg mener at vårt lands konstitusjon sier noe om Norge også utover landets grenser,
og derfor bør den også være tydelig på disse prinsippene som vi som nasjon ønsker å målbære internasjonalt, styrke
internasjonalt, og fremme som viktige og nødvendige måter å styre på hvis man skal ha et reelt folkestyre, og det er
selvfølgelig det vi ønsker alle sammen.
Det viktige i dag er at vi får et historisk brudd med et foreldet språk, og at vi får en nynorskversjon. At de to ulike
versjonene neppe blir stående i framtida, er jeg ganske sikker på. Denne dagen kommer til å bli historisk, men jeg tror nok at
neste runde kommer til å komme før vi hadde tenkt.
Ut fra komitéinnstillingen er det egentlig vanskelig å lese hva som kommer til å skje i dag, og det mener jeg er ganske trist.
Jeg synes det er trist at man ikke har klart å samle seg om en modernisering, sånn at det kunne ha stått i innstillingen til
Stortinget. Jeg er spesielt forundret over dem som under behandlingen har tatt til orde for en versjon der man skal beholde et
språk som er fra ca. 1903 til 1910, men der de nye bestemmelsene skal komme inn i mer moderne språkformer. Det har vært brukt
uttrykk som «språklig bastard» om dette, og jeg mener at det er det – hvis noe slikt skulle bli vedtatt. Jeg synes ikke dette er
konsistent sett i forhold til den begrunnelsen som blir gitt for å bevare det opprinnelige språket. Det er også fordi vi nå
parallelt holder på med mange endringer i Grunnloven knyttet til bestemmelsene i menneskerettighetene, der veldig store deler av
Grunnloven skulle skrives på et mer moderne språk, mens noen få paragrafer ville henge igjen i dette alderdommelige språket. Det
har vært underlig å være vitne til hvordan dette synet kunne oppstå at dette skulle være en bedre versjon. Jeg hører også at det
er en del eksperter som har tatt til orde for dette. Jeg tror det kanskje har å gjøre med at man tenker at Grunnloven er et så
kjært og viktig dokument at man vil ha det som en type kulturminne, men da mener jeg at man ikke helt tar inn over seg hva
Grunnloven faktisk bør være, nemlig et dokument som er viktig, som skal bli brukt, og som skal peke framover.
Det er en glad dag. Fra SVs side vil vi igjen oppfordre alle partiene, når vi nå får et flertall for en språkendring, til å
tenke over om man ikke først som sist skulle ta steget dit man bør ta det, nemlig å vedta to versjoner som er like, og at man
ikke har ulikheter mellom bokmålsversjonen og nynorskversjonen, men hvis den appellen ikke skulle nå fram, er SV allikevel glad
for at vi tar de viktige stegene vi tar i dag.
Rasmus Hansson (MDG) [12:15:00]: Vi er nå midtveis i 200-årsjubileet for Grunnloven av 1814, og det jubileet er et meget godt og meget viktig prosjekt. Det er
et prosjekt som benytter en historisk anledning til å løfte forståelsen i det moderne norske folk for betydningen av Grunnloven,
for frihet, for selvstendighet, for rettferdighet og for velferd, og det er et prosjekt som benytter en historisk anledning til
å minne folk om at det er langt fra en selvfølge at vi nyter disse godene i Norge i dag. Det er svært viktige historiske,
politiske og kunnskapsmessige forutsetninger som ligger til grunn for at vi er så heldige at vi i 200 år har hatt en grunnlov
som har gitt oss det samfunnet som vi har i dag.
I dette prosjektet, i formidlingen av hva Grunnloven er, og hva den betyr, er det for Miljøpartiet De Grønne totalt
udiskutabelt at språk er viktig. Språk må være det som formidler realitetene, som formidler virkeligheten i den Grunnloven som
vi alle er sammen om, og språk skal ikke ha den funksjonen at det tvert imot står i veien for forståelsen av hva Grunnloven
innebærer. I dag har Grunnloven et så gammelt språk at det er nokså unison enighet om at det er vanskelig for moderne mennesker
å nærme seg det reelle innholdet. Derfor er Miljøpartiet De Grønne selvfølgelig fullstendig enig med det store flertallet her i
Stortinget i forrige periode, som ba om en oppdatering av språket i Grunnloven, på bokmål og selvfølgelig også på Norges andre
offisielle målform, nynorsk.
Det er også årsaken til at Miljøpartiet De Grønne i denne saken hele tida har vært helt klar på at vi går inn for og håper å få
vedtatt Graver-utvalgets innstilling med harmoniserte språkversjoner på bokmål og på nynorsk. Jeg har virkelig alvorlige
vanskeligheter, selv om jeg legger min beste vilje til grunn, med å forstå logikken bak at vi skal ha to språkversjoner som ikke
er harmoniserte. Det som vi står overfor i dag, er at vi fortsatt har en mulighet for at representanter for alle partier – og
framfor alt representanter for partiet Høyre – tenker seg om en gang til og velger den åpenbart logiske og konsistente
løsningen, nemlig Graver-utvalgets to språkversjoner: harmonisert bokmål og nynorsk. Dette er på ingen måte et spørsmål om å
skrote den opprinnelige grunnlovsteksten, som representanten Abid Raja uttrykte det. Den opprinnelige Grunnloven er jo til stede
og vil være til stede som utgangspunktet for forståelsen av Grunnloven og forståelsen av historien. Men allerede de lutherske
reformasjonsfolkene – i 1517 og etter 1517 – forsto jo betydningen av språket da de oversatte Bibelen til et språk som folk
kunne forstå. De som håndterer bibelspråket i dag, forstår fortsatt dette, fordi de jevnlig oppdaterer Bibelen til et språk som
skal gjøre Bibelens innhold tilgjengelig for folk og hindre at Bibelens innhold blir kamuflert av en språkform som moderne
mennesker ikke forstår.
Dette er ikke å skrote historien. Det er tvert imot å gjøre historien så tilgjengelig og så forståelig at folk kan engasjere
seg i historien og i Grunnloven og de reelle verdiene den innebærer i dag, og gjøre det i større grad enn folk har kunnet gjøre
i Norge på mange år.
Nå står vi overfor en situasjon hvor det mest sannsynlige er at Stortinget vil stemme for en kombinasjon av Vinjes
bokmålsversjon og Graver-utvalgets nynorskversjon. Det er selvfølgelig bedre enn ingenting, fordi det sikrer oss det aller mest
selvfølgelige og nødvendige, nemlig en nynorskversjon. Vi skal selvfølgelig heller ikke overdrive vanskelighetene knyttet til
Vinjes språkversjon, men det er en reell forskjell for dagens unge mennesker å måtte lese § 77 i Vinje-forslaget:
«Når en lovbeslutning to på hinannen følgende ganger er bifalt av Stortinget, sendes det til kongen (…)»
og Graver-utvalgets nynorskversjon av det samme:
«Når Stortinget har gjort same lovvedtaket to gonger på rad, går vedtaket til kongen (…)».
Det er relativt åpenbart hvilken som er mest tilgjengelig av de to språkversjonene. Vi havner derfor i en situasjon – som
representanten Karin Andersen påpekte – som i og for seg er artig sett fra et nynorsk-synspunkt, nemlig at nynorskversjonen av
Grunnloven blir den allment tilgjengelige, og at folk i Groruddalen og på Grønland kommer til å begynne å lese nynorsk i et
omfang som ingen hadde forestilt seg muligheten av for bare kort tid siden. Men det mer alvorlige er Stortingets
forklaringsproblem som følge av denne situasjonen: Hvordan vi skal forklare for det norske folk at vi har vedtatt to helt ulike
måter å framstille Grunnloven på – i grunnlovsjubileet – for henholdsvis den nynorsktalende og den bokmålstalende befolkningen.
Det forklaringsproblemet blir stort og – jeg tror jeg kan si – pinlig. Det vi vedtar, er langt på vei en pent og fagmessig
oppusset T-Ford for bokmålsfolket og en Tesla for nynorskfolket.
Jeg vil derfor gjenta oppfordringen til alle representanter, og spesielt til Høyres representanter, om å tenke én gang til før
de stemmer i kveld. Det er mulig å få en oppdatert, harmonisert nynorsk- og bokmålsversjon av Grunnloven bare ved å trykke på
den riktige knappen. Hvis det ikke skjer, kommer vi i hvert fall halvveis i mål, og da kommer også Miljøpartiet De Grønne til å
stemme subsidiært for Vinjes versjon pluss Graver-utvalgets nynorskversjon.
Gunvor Eldegard (A) [12:23:46]: «Om seint me kjem,
Så er det med klem.
Me vil garden rydja.
Bondemål,
Kvast som stål,
Gjev ikkje lenger tol.
Norsk mål vil me i Noreg hava,
Ikkje lenger med dansken kava.
Bondemål,
Kvast som stål,
Gjev ikkje lenger tol.»
Denne songen brukar me å syngja når me møtest i slekta.
Det er ein historisk dag i dag. Me får både vedtak om modernisering av Grunnlova på bokmål og vedtak om ein nynorsk versjon av
Grunnlova.
Grunnlova vart første gong omsett til nynorsk allereie i 1875 av målmannen Olav Jakobsen Høyem, men vart den gongen ikkje
foreslått i Stortinget. Men i 1901 omsette professor Gjelsvik Grunnlova til nynorsk, med tittelen «Kongeriket Norigs grunnlov»,
og ho vart fremja som grunnlovsforslag av sju stortingsrepresentantar den 15. juni 1906. Den nynorske versjonen var meint å vera
jamstilt med den moderniserte 1903-versjonen av Grunnlova. Men den gongen var nynorsk, eller «landsmål» som det heitte da,
vanskeleg å akseptera for fleirtalet på Stortinget, og i konstitusjonskomiteen vart det faktisk avvist utan grunngjeving. Så det
er på tide med ein ny versjon på nynorsk og på tide at Stortinget vedtek Grunnlova på nynorsk.
Forslaga me skal behandla i dag om Grunnlova på nynorsk, er faktisk dei første etter 1906. Mellom 1953 og 1985 inneheldt
tekstsamlinga «Grunnloven vår» ei oppdatert omsetjing av Grunnlova. Ho vart oppdatert med omsyn til språk og innhald fram til og
med 1980. Da tenkjer eg at bak det ligg det eit sterkt ønske om at den viktigaste norske teksten òg må finnast på nynorsk. Så
det er på tide med ein ny versjon på nynorsk og på tide at Stortinget vedtek Grunnlova på nynorsk for første gong.
I eit land med to fullt jamstilte språk kan eit språkval aldri vera nøytralt. Når sjølve tufta til landet, Grunnlova, skal
moderniserast språkleg, er det difor naturleg at ho kjem på begge språka i jamstilte juridiske versjonar. Sånn er det i fleire
andre to- eller fleirspråklege statar, som Sveits, Canada og Finland.
Eg vil i dag òg gjerne takka alle målfolk, mine vener i Noregs Mållag og alle andre som har stått på for at me skal få
Grunnlova på nynorsk. Det er ein stor dag for alle. I Arbeidarpartiet har me vore klare på at me ønskte både moderne bokmål og
nynorsk når me skulle oppdatera Grunnlova. Difor går me inn for forslaget til Graver-utvalet både på bokmål og nynorsk. Det å ha
klart språk i lovverket fremjar folkestyre, folkeopplysning og deltaking. Difor er dagens vedtak så viktig.
Graver sjølv har uttalt at det er mogleg å kombinera Graver-utvalets nynorskversjon med Vinjes bokmålversjon, men at dette gjev
større språkleg ulikskap. Likevel kan me gå med på subsidiært å støtta Vinjes bokmålversjon, dersom me òg får fleirtal for
nynorsk.
I 1814 vedtok me Grunnlova, i 1885 vedtok Stortinget at bokmål og nynorsk skulle vera jamstilte, og i 1905 sette
Nationaltheatret opp det første stykket sitt på nynorsk. I 1906 vart nynorsk grunnlov fremja første gong, og i dag, i 2014, kan
Stortinget endeleg vedta Grunnlova på nynorsk. Og me får ein ny § 113 som skal lyda:
«Denne grunnlova er vedteken på bokmål og nynorsk. Dei to tekstane er jamstilte.»
Så neste gong me treffest på Eldegard i Årdal, ja, da skal me feira med neste verset:
«Blankt som gull
Og mjukt som ull
Er det norske målet.
Som sol på fjell,
Som blome-tjeld,
Som fuglesong om kveld.
Tusen års rot det hev i landet,
Tusen år til så skal det stande.»
Erik Skutle (H) [12:28:44]: Etter lange og gode drøftinger tyder alt på at vi i dag vil vedta en grunnlov i modernisert språkdrakt i tillegg til en nynorsk
versjon. Det er Høyre godt fornøyd med.
Høyre har vært opptatt av å balansere en rekke hensyn i denne prosessen. Det første er å bevare de historiske linjene i
Grunnloven. Grunnloven er på mange måter det norske demokratiets fødselsattest, og vi har vært skeptiske til en radikal
språkreform som visker ut mange av de historiske linjene etter Eidsvoll i 1814. Samtidig har vi hatt et ønske om å gjøre
Grunnloven mer forståelig for folk som ønsker å lese den. Grunnloven kan selvfølgelig aldri forstås bare ved å lese teksten, man
må også se på tidligere tolkninger og rettsavgjørelser. Likevel er det en del paragrafer som det er svært vanskelig å skjønne
betydningen av. Disse blir nå endret, og det er bra. Like mye har vi vært opptatt av å ivareta den nynorske målformen. Måten vi
ønsket å gjøre dette på, var å bytte ut de paragrafene som var skrevet på det mest gammeldagse språket, samtidig som vi ville
legge til rette for at framtidige endringer skulle kunne skje på moderne språk og valgfritt målform. Det blir det ikke flertall
for i dag. Løsningen man ender opp med – og vedtar – ivaretar likevel våre intensjoner på en god måte. Man får en nynorskversjon
som er likestilt med bokmålsvarianten. Det ivaretar nynorskbrukerne. Man får en språklig revidert versjon på bokmål, som gjør
innholdet mer forståelig for leserne. Samtidig ivaretar man de historiske linjene, fordi Vinjes versjon er skrevet i et
konservativt og høyverdig språk.
Jeg vil på det sterkeste tilbakevise antydninger fra denne talerstolen om at vi i Høyre har det standpunktet vi har, for å
stikke kjepper i hjulene for noen andre. Det er ikke riktig. Vi har det standpunktet vi har, fordi det ivaretar våre intensjoner
på en best mulig måte. Så enkelt er det.
Jeg er glad for at det nå ser ut til at et stort flertall i denne sak vil stemme for Vinjes bokmålsversjon og Gravers
nynorskversjon, i det året som det – som vi vet – er 200-årsjubileum for Grunnloven og demokratiet.
Bente Thorsen (FrP) [12:31:36]: Grunnloven har vi all grunn til å være stolt av. Den står i en stolt tradisjon fra opplysningstiden, på samme måte som bl.a.
den amerikanske grunnloven av 1787 og den franske grunnloven av 1791.
I den norske grunnloven slås viktige prinsipper fast, som trykkefrihet, at folket bør utøve den lovgivende makt gjennom sine
representanter, og at folket alene har rett til å beskatte seg gjennom sine representanter. I tillegg inneholder den viktige
bestemmelser som § 96, om lov og dom, og § 50, om stemmeretten. Nettopp de viktige bestemmelsene og det symboltunge ved
Grunnloven – at den på mange måter utgjør grunnstammen i det norske demokratiet – innebærer at den må være tilgjengelig for
alle.
Henrik Wergeland var en markert forkjemper for at 17. mai – feiringen av Grunnloven – også skulle være barnas dag. Nettopp
fordi Grunnloven er en pilar i samfunnet – av betydning både for nåværende og for kommende generasjoner – er det av stor
betydning at språket i vår nå 200 år gamle grunnlov oppdateres, slik at også dagens unge forstår innholdet i og betydningen av
den.
Da Grunnloven ble vedtatt i 1814, hadde vi ikke noe offisielt norsk skriftspråk. I dag har vi to, og de har vært likestilt
siden 1885. Eidsvollsmennene skrev grunnlagsdokumentet for samfunnet vi lever i, på det skriftspråket som de hadde tilgjengelig.
Men skriftspråket i Norge har endret seg mye siden 1814.
Det har knyttet seg stor spenning til om det i det hele tatt ville bli flertall for en språklig modernisering av Grunnloven på
bokmål, og om det ville bli flertall for å gi ut Grunnloven på nynorsk. I og med at Norge har to likestilte målformer, er det i
mine øyne en selvfølge at det aller viktigste nasjonale dokumentet, Norges grunnlov, skal foreligge på både bokmål og nynorsk.
Språklig likestilling er viktig. Å vedta at Grunnloven skal være på nynorsk og på bokmål, er en fin måte å markere det frie
valget – mellom nynorsk og bokmål – alle borgere har, uten at det innebærer tiltak som noen kan oppfatte som tvang, 25
pst.-kvoter eller lignende. Det vil være en viktig, symboltung anerkjennelse av nynorsken, av nynorskbrukerne og av språklig
frihet – og samtidig understreke at Grunnloven tilhører alle nordmenn.
Fremskrittspartiet har hele tiden støttet Vinjes bokmålsversjon og Graver-utvalgets nynorskversjon. Jeg må si det vil være meg
en stor glede å få stemme ja til det i dag.
Jeg vil slutte meg til representanten Lundteigens rosende ord og takk til Carl I. Hagen for hans utrettelige arbeid for en
språklig fornyelse av Grunnloven.
Marit Arnstad (Sp) [12:35:25]: I dag skal hver enkelt av oss folkevalgte votere for eller mot en språklig modernisering av Grunnloven.
Senterpartiet har valgt å støtte komiteens innstilling, å bifalle grunnlovsforslag nr. 25, om vedtak av Grunnloven på
tidsmessig bokmål og nynorsk, som gjerne blir omtalt som Graver-utvalgets forslag, eller – som det sies her i salen i dag –
Graver–Graver-forslaget.
Senterpartiet er glad for den debatten som bl.a. Carl I. Hagen initierte i 2007–2008, om en språklig fornyelse av Grunnloven.
Det er dette initiativet som ligger til grunn for den behandlingen vi har i dag, fordi behandlingen av forslaget førte til at
Stortinget i 2012 gjorde et vedtak som resulterte i Graver-utvalget og deres innstilling.
Senterpartiet mener at Graver-utvalgets forslag gir oss mulighet til å vedta en grunnlov på våre likestilte skriftspråk, bokmål
og nynorsk. Det er avgjørende, ikke minst i jubileumsåret, at vi kan få en modernisering av Grunnloven på begge våre
skriftspråk.
Det er grunnlaget for vårt folkestyre som er nedfelt i Grunnloven. Den var radikal i sin tid. Senterpartiet er stolt av den
grunnloven vi har, men vi mener at for å medvirke til å utvikle folkestyret – demokratiet – videre er det viktig at alle føler
at de kan lese og forstå Grunnlovens paragrafer på en god måte. Det fordrer at Stortinget i dag vedtar en helhetlig, språklig
modernisering av Grunnloven.
Ganske nylig var 30 professorer fra ulike juridiske fakulteter i Norge i et innlegg om språket i Grunnloven helt tydelig når
det gjaldt modernisering. De var opptatt av at klart språk i lovverket vil fremme folkestyre, folkeopplysning og
samfunnsdeltakelse. De var også tydelig på at når Stortinget allerede i 1885 vedtok å jamstille nynorsk og bokmål, er det på
tide at den jamstillingen viser seg i det dokumentet som mer enn noe annet er symbolet på et samfunn som bygger på demokrati og
mangfold.
Uenigheten om Grunnlovens stilling språkmessig er langt på veg en diskusjon om hvordan en ser på Grunnloven i dag. Det er mange
som også fra talerstolen i dag sier at de først og fremst ser på Grunnloven som et kulturhistorisk dokument. Men det må også ses
opp mot Grunnloven som et levende, juridisk dokument, som godt kan tåle den moderniseringen som i dag blir foreslått.
Senterpartiet ser ikke på Grunnloven først og fremst som et klenodium eller som et kulturhistorisk dokument. Vi ser på
Grunnloven først og fremst som et levende, juridisk dokument og som et grunnlag for vårt folkestyre.
Vi står overfor litt ulike valg her i dag. Saksordføreren var i sitt innlegg inne på hva bl.a. den kombinasjonen en kan komme
til å få her i dag – Gravers forslag til nynorsk og Vinjes forslag til bokmål – vil kunne bety. Han nevnte en rekke eksempler på
hvordan det vil kunne bidra til unødvendige, praktiske problemer. Med de to forslagene vil det bli en større avstand mellom den
nynorske versjonen og bokmålsversjonen. Den avstanden kan igjen skape uklarhet både praktisk, språklig og tolkningsmessig.
Veldig elegant er derfor ikke en slik løsning.
Den beste løsningen ville utvilsomt være å ta steget fullt ut og modernisere språket i Grunnloven, både bokmål og nynorsk, i
tråd med det Graver-utvalget foreslo.
Gjennom den siste uka har flere partier endret standpunkt i spørsmålet om språklig modernisering av Grunnloven. Senterpartiet
er glad for at representanter for flere partier nå har uttrykt at de vil votere for en helhetlig, språklig modernisering av
Grunnloven. Det er bra.
Vi i Senterpartiet står fast ved det som vi har ment i innstillingen. Vi mener at Stortinget bør ta hele steget når det gjelder
Gravers forslag, og vil stemme for det. Men vi vil også – om nødvendig – sørge for at en får en fornyelse, sjøl om den
fornyelsen ikke går like langt som Gravers forslag til bokmål og nynorsk. Det betyr at vi subsidiært vil sørge for at en kan få
de endringene det er mulig å få, fordi vi mener at alene det at en får en nynorsk versjon av Grunnloven, er verdt å juble for –
som en gave til nasjonen i grunnlovsjubileumsåret.
Sveinung Rotevatn (V) [12:40:24]: Stortinget vedtek i dag ei grunnlov på eit alderdommeleg bokmål som vil vere språkleg utdatert i det sekundet vi vedtek ho.
Heldigvis vil også Stortinget vedta ei grunnlov på moderne norsk. Ein kan argumentere for å halde på dagens 1903-norm uendra,
ein kan argumentere for ei modernisering til anten moderne bokmål eller moderne nynorsk, ein kan argumentere for ei
modernisering til både moderne bokmål og moderne nynorsk – som eg skal gjere – men at Stortinget no skal gå inn for ei grunnlov
på moderne nynorsk som er i utakt med ei grunnlov på eit konservativt bokmål, både språkleg og når det gjeld oppbygging, er det
ganske vanskeleg å argumentere for. Derfor kjem eg og Venstres gruppe til å stemme samla for Graver-utvalets likestilte
tekstversjonar til grunnlov på moderne nynorsk og moderne bokmål.
Grunnlovsendringar er ikkje noko ein skal ta lett på, og det har vorte sett fram innvendingar mot å vedta ein grunnlovstekst på
to ulike målformer. Særleg har spørsmålet om mogleg juridisk uvisse ved språkleg motstrid mellom dei to versjonane stått
sentralt. Vi har i Noreg ingen tradisjon for å ha lovar på to ulike målformer. Fram til no har vi praktisert
anten-eller-prinsippet. Dersom det å vedta ei grunnlov på begge målformer i dag ville ført til juridisk uvisse, ville det vore
eit godt argument mot å starte ein ny sånn tradisjon – etter mitt syn det einaste verkeleg gode argumentet mot.
Høyringsrunda og den offentlege debatten rundt grunnlovsspråket dei siste månadene har likevel fått godt fram at det ikkje
finst nokon reell fare for at ei sånn språkleg-juridisk forvirring vil oppstå. Norske domstolar og juristar er allereie godt
trena i å hanskast med tekstar på ulike språk, ikkje minst på grunn av den jamt større harmoniseringa mellom norsk rett og
EU-rett. At det fagjuridiske miljøet ikkje ser noko problem med å vedta Graver-utvalets forslag om to moderniserte grunnlovar,
får vi også eit tydeleg vitnesbyrd om i dagens Bergens Tidende, der 33 professorar frå våre tre juridiske fakultet innstendig
ber Stortinget om å vedta begge forslaga frå Graver-utvalet. Dessutan har vi i Noreg lang tolkingstradisjon og svært mykje
rettspraksis rundt dei ulike grunnlovsparagrafane, så det språklege vil neppe by på store utfordringar framover, særleg når
Stortinget gjennom sitt vedtak vil gjere det klart at målet med moderniseringa ikkje er å endre meiningsinnhaldet i Grunnlova.
Det siste, altså meiningsinnhaldet, skal vi først gyve laus på neste veke. Men eg må få lov til å seie at det er påfallande kor
stort offentleg søkjelys som er retta mot Grunnlova sitt alderdommelege språk, og kor stort og vedvarande mørke det er rundt
Grunnlova sitt alderdommelege innhald. Føresegn som «Kongens Person er hellig; han kan ikke lastes, eller anklages» blir ikkje
noko meir moderne fordi vi vedtek dei på nynorsk. Men innhaldet får bli neste vekes debatt.
Eg har – etter å ha følgt og delteke i den offentlege debatten – kome til at argumenta for å gjere språklege endringar totalt
sett veg mykje tyngre enn argumenta imot. For det første har det sjølvsagt ein tung symbolverdi at vi kan få ei grunnlov som
viser den språklege likestillinga i praksis. Det er ein stor siger for nynorsken og vil vise at sjølv om vi brukar nynorsk og
bokmål om kvarandre i lovgjevingsarbeidet elles, så har ingen av målformene høgare rang enn den andre. Då bør lova som har
høgast rang av alle, vise det i praksis.
For det andre er det ingen tvil om at dagens grunnlovstekst kan vere vanskeleg å forstå. Språket lova er skriven på – som i
praksis følgjer ein norm frå andre del av 1800-talet – er vanskeleg tilgjengeleg for andre enn fagfolk. Grunnlova er ein
fagtekst og ein juridisk tekst, men ho er også eit nasjonalsymbol. Det sender etter mitt syn eit uheldig signal at
nasjonalsymbolet vårt skal vere skrive på eit språk som er vanskeleg å kalle norsk, og som det er krevjande å forstå. Nokon er
opptekne av at det gamalmodige grunnlovsspråket er høgverdig. Etter mitt syn er det ingenting verdig ved at vanlege folk ikkje
kan forstå sine eigne rettar og pliktar etter Grunnlova.
Når dei fleste motargumenta mot ei oppdatert grunnlovstekst på to målformer no er rydda av vegen, er det på tide at
stortingsfleirtalet samlar seg om ei ny grunnlov for ei ny tid. Det er eg glad for at vi ser ut til å gjere i dag – iallfall på
nynorsk.
Bård Vegar Solhjell (SV) [12:45:29]: Det har vore mykje takking i dag. Eg vil slutte meg til mange av dei takkarane, men òg takke saksordføraren, komitéleiaren og
resten av komiteen for det arbeidet dei har gjort dei siste dagane, som har gitt oss grunn til å glede oss over at vi skal få ei
modernisering av språket i Grunnlova etter denne dagen. Så vil eg seie at det som personleg gleder meg aller mest i dag, er at
vi no skal få Grunnlova òg på nynorsk. Fleire har gått til historia for å grunngje det. Eg pleier som oftast, når eg skal
grunngje verdien av at vi har dei to likestilte skriftspråka, å gå til framtida, fordi, punkt ein, det er jo sånn at mange av
oss, faktisk mange hundretusen, brukar nynorsk som sitt språk, skriv på nynorsk, tenkjer på nynorsk – det er ein del av vår
identitet å bruke nynorsk. Språk er noko av det viktigaste vi menneske har i det moderne samfunnet. Derfor har det å kunne
oppleve at du som språkbrukar, med ditt språk, har dei rettane som andre som brukar majoritetsspråket, har, enorm verdi for
mange av oss. Derfor er det eit fundamentalt spørsmål om rettar som er viktig, og det kjem til å vere viktig i framtida.
Det andre er at eg har høyrt mange fine honnørord om at dei to skriftsspråka er likestilte, men sanninga er jo òg at nynorsk er
under sterkt press i det norske samfunnet. Ja, det er til og med ikkje berre lov, men ganske vanleg å snakke nedlatande om
nynorsk. Eit søk på «spynorsk mordliste» som eg gjorde på Google rett før eg kom opp her, gav 2 400 treff. Det første treffet
var Wikipedias engelskutgåve, som innleiar med:
«Spynorsk mordliste is a derogatory term in Norwegian culture, meant to disparage the Nynorsk…».
Vidare er f.eks. eit anna av dei første treffa ein Høgre-politikar som brann ei utgåve av Nynorsk ordliste i valkampen i 2005.
Han har no ein framståande posisjon i Bergens-politikken.
Dessverre er ikkje det unikt. Eg har sjølv opplevd mange gonger å høyre rapportar om brenning av nynorske ordlister i den
offentlege debatten. Viss ein har prøvd å delta på eit skulevalsmøte i Austlandsområdet og argumenterer for det synet som mitt
parti og fleirtalet i Noreg har, har ein sett at det ikkje berre er sånn at det er lov å meine andre ting, det populære og kule
er å snakke grovt nedsetjande om nynorsk, og mange gjer det fordi det er populært og kult. Derfor er det at vi får Grunnlova på
nynorsk ikkje berre symbolsk viktig, men eit reelt viktig uttrykk for rettane til mange av oss, og eit viktig signal om at det
framleis heldigvis er eit breitt politisk fleirtal som er villig til å stå opp for at vi skal ha to likestilte skriftsspråk i
Noreg.
Til slutt vil eg seie at diskusjonen om saka her har fått fram både nokon av dei betre og nokon av dei ikkje fullt så gode
sidene ved det norske demokratiet og Stortinget. Nokon av dei beste synest eg vi har sett dei siste dagane, med stor vilje til å
strekkje seg og leite etter løysingar som kan ta oss i den retninga stortingsfleirtalet vil, og at det no visar seg at heile
Stortinget truleg – kanskje med få unntak – vil stemme for eit modernisert språk, noko det lenge har vore eit breitt fleirtal
for. Så må eg òg seie at eg synest motsett at viss fleire av dei partia som no – då tenkjer eg særleg på Venstre og Kristeleg
Folkeparti – stemmer for Graver–Graver-versjonen, tidlegare hadde argumentert for det og ikkje det stikk motsette, trur eg det
hadde vore lettare å samle full oppslutting om ei sånn løysing som dei same partia no, viss eg har forstått det riktig, meiner
er den beste løysinga. Eg må seie eg synest det er eit paradoks at det at vi så seint har kome dit at vi klarer å finne ei
samlande løysing, har vore ei hindring for det.
Heilt til slutt til Høgre: Eg forstår veldig godt deira argument – eg forstår eigentleg argumenta for alle primærsyna i denne
saka – men eg trur det vil vere vanskeleg for mange utanfor å forstå løysinga viss det vert Graver-nynorsk og Vinje-bokmål. Viss
vi ser litt fram, så trur eg at alle forstår at det ikkje kjem til å vere sånn på varig basis. Vi kjem til å utsetje ei
utvikling mot det mest sannsynlege, nemleg at vi kvart år kjem til å vedta ei Graver-løysing på bokmål. Kanskje er det greitt –
Høgres historiske rolle er å vere konservativ. Men eg trur vi ville vore tente med å gå dit med ein gong.
Det skal verte interessant å sjå, for to av vinnarane i dag sit her borte: Carl I. Hagen og Ottar Grepstad. Om vi vedtek
Vinje-bokmål og Graver-nynorsk, trur eg det vil vise seg at Carl I. Hagen vinn på kort sikt, men at det er Ottar Grepstad som
vinn på lang sikt.
Presidenten: Før vi går videre, vil presidenten gi ordet til Helge Thorheim for å ta opp mindretallsforslagene. Debatten tyder på at det er
de som skal vedtas, og da er det viktig at de er tatt opp før votering.
Helge Thorheim (FrP) [12:50:58]: I forbindelse med mitt innlegg, kom jeg dessverre i skade for å glemme å ta opp mindretallets forslag. Jeg tar herved opp
forslagene nr. 1 og 2.
Presidenten: Da har representanten Helge Thorheim tatt opp de forslag han refererte til.
Jette F. Christensen (A) [12:51:28]: «Kvifor ikkje elske meg no og bli ferdig med det?» – Det skrev Ragnar Hovland. Hvorfor ikke bare gi Grunnloven tilbake til folk
nå og bli ferdig med det? Jeg har prøvd å forstå det. Jeg har lest og jeg har hørt argumenter for hvorfor vi ikke skal ha en
gjennomarbeidet, helhetlig språkversjon som er tilgjengelig for flere. Det hadde vært spesielt kledelig i dag når det er 200 år
siden vi avskaffet adelen.
Noen argumenter, bl.a. framført av Abid Q. Raja fra Venstre, har vært knyttet til kulturarv, og at dette er et spørsmål om å
bevare den. Du kan si mye godt og mye forskjellig om den norske kulturarven, men jeg tror ikke den står og faller på en revisjon
av grunnlovsspråket fra 1903. Det er også en del av norsk kulturarv å vente på bussen når det regner, men det er ikke et
selvstendig argument mot busskur.
Et annet argument, framført flere ganger av Michael Tetzschner fra Høyre, er at man har forventninger til at landets grunnlov
fortsatt skal være i søndagsklær. For meg er den litt preget av hverdagsklær. For meg er livet preget av hverdager. Det er flest
av dem. Det er kanskje da vi trenger Grunnloven mest.
I sitt innlegg i dag sa Tetzschner at vi nå får en verdig språkversjon. Verdighet er populært både å diskutere og å påberope
seg i denne salen. Hva er det som gjør at en løsning med Vinje-bokmål og Graver-nynorsk er mer verdig enn en sammenhengende
endring med Graver–Graver-versjonen? Er verdig det samme som utilgjengelig? Er verdig det samme som fragmentert?
Flere representanter har sagt at de selv forstår Grunnloven, og at de forstår Vinje-versjonen veldig godt. Ære være dem for
det! Men det er ikke et argument for ikke å gjøre den mer tilgjengelig for flere.
Det gamle norsk-danske embetsmannsspråket er tungt å lese i dag av andre enn spesialister, skriver 31 jusprofessorer til
komiteen. Grunnloven er ikke til for spesialister – den er til for folk. Derfor mener Arbeiderpartiet at det er verdig, det er
ikke minst i respekt for demokratiet, det er i Eidsvolls ånd, det er å utvise stolthet for en sammenhengende revisjon av språket
i Grunnloven med Graver–Graver-versjonen og fremmer det. Det å ikke gjøre det, det er det som er radikalt. Det å aktivt velge å
fortsette å la Grunnloven være utilgjengelig for flere, det er det som er radikalt.
For Arbeiderpartiet er det bare én måte å gjøre ting på, og det er å gjøre det skikkelig. Derfor vil vi levere inn forslag om
Graver-bokmål hvis ikke mange nok blir med på det forslaget i dag, og stemme for Vinjes versjon subsidiært. Det er i alle fall
bedre enn ingen ting. Og mens vi venter på at flere blir med på Graver–Gravers versjon, kan vi i hvert fall glede oss med å lese
Grunnloven på nynorsk. Men selv stortingsrepresentanter kan ikke bare sitte å lese Grunnloven hele dagen, de må lese litt Olav
H. Hauge også – særlig i dag. Hvis Graver–Graver ikke får flertall, vil jeg spesielt anbefale følgende strofe:
«Du skal ikkje tru at du er nokon kar for det um dei skryter av deg inni Oslo.»
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Trine Skei Grande (V) [12:55:49]: Grunnloven er viktig – det har alle understreket i dag. Men grunnen til at den har beholdt sin viktighet, er at den stadig har
blitt endret, at innholdet har utviklet seg med statsskikk, utviklet seg med menneskerettighetenes utvikling og utviklet seg med
samfunnsendringa. Dens kraft i det norske samfunn ligger i dens kraft til endring.
Hvis vi skal tilføre historien litt – det er ikke så mange som har sittet veldig lenge i kontrollkomiteen – er det sånn at noen
av oss foreslo å ha en større gjennomgang av Grunnloven fram til denne behandlinga, som ikke fortrinnsvis handlet om språk, men
som handlet om at Grunnloven skulle være mer i takt med den statsskikken vi har. Venstre ble nedstemt med dunder og brak. Vi
ønsket nettopp en revisjon som handlet om at vi skulle endre formuleringer som at «Kongen velger selv et råd» når vi vet at det
ikke er Kongen som peker ut sitt råd lenger. Hvorfor kan ikke det stå riktig i vår grunnlov det som er norsk statsskikk? Dette
ble vi nedstemt på.
Så har vi den store debatten om språk. Jeg må innrømme at jeg kanskje tror dette ikke er det viktigste, sjøl om det føles sånn
i dag. Jeg tror innholdet er viktigere. Jeg tror at viktigere enn om det heter gryta eller gryten, er hva som er oppi gryta.
Så er det sånn at Grunnloven heller ikke har hatt den rollen som grunnloven har f.eks. i andre stater. Jeg har aldri sett en
norsk spillefilm der en eller annen som blir arrestert, roper ut en grunnlovsparagraf, men jeg har sett mange amerikanske
filmer, der analfabeter kan hvilket tillegg i grunnloven de skal påberope seg. Vi kan kanskje få en grunnlov med en sånn rolle,
men den har i dag ikke en sånn rolle. Den Grunnloven som hang i klasserommene til mange av oss, var til og med trykt med en
skrifttype som gjorde at det ikke var mulig å lese den for barn.
Det jeg tror kommer til å skje i dag, er at Sveinung Rotevatn og Bård Vegar Solhjell får rett: med den stemmegivninga som skjer
i denne salen, tror jeg det er nynorskversjonen som vinner.
Sjøl om jeg hadde vært samfunnsfaglærer på KG i Oslo, og hatt valget mellom å presentere Vinjes setning «for Almenvæsenet
nyttigste Maade» for mine elever, eller Gravers nynorsk-versjon, der det heter «på den måten som er nyttigast for samfunnet»,
hadde jeg – sjøl på KG på Frogner i Oslo – valgt nynorskversjonen fordi den hadde vært lettest å lese for elevene. Så hvis man
har en ambisjon om å gjøre Grunnloven til det symbolet man ønsker, tror jeg at med den stemmegivninga det ser ut som vi får i
dag, vinner nynorskversjonen. Den kommer til å bli den allmenne folkelige delen.
Ingrid Heggø (A) [12:59:05]: Vi feirar i år at det er 200 år sidan Noreg fekk ei eiga grunnlov. Og Grunnlova var eit resultat av ein modig prosess ved at
kongemakt og folkemakt samarbeidde for å gje Noreg eit moderne styresett.
I dag skal vi ta stilling til endringar i Grunnlova, og eg er svært fornøgd med at Arbeidarpartiet har stått som ei klippe for
nynorsken.
Som representant for nynorskfylke nummer ein, og som leiar i Løvebakken Mållag, har eg prøvd å jobba for å påverka opposisjonen
– spesielt dei som har sete i styret i Løvebakken Mållag og òg mine medrepresentantar på Sogn og Fjordane-benken. Eg er svært
nøgd med at det no ser ut til å verta fleirtal for Grunnlova også på mitt målføre – både eit tidsmessig nynorsk og eit
tidsmessig bokmål.
Grunnlova er eit viktig symbol på det norske folkestyret. Historia viser at Grunnlova har hatt ein viktig funksjon i mange
sentrale endringar i vår politiske historie. Arbeidarpartiet meiner det vil vera ein klår styrke for utvikling av folkestyret at
vi har Grunnlova på eit tidsmessig norsk språk, og at ho er på begge målformene våre – både nynorsk og bokmål. Nasjonen vil få
eit tryggare språkleg grunnlag for å kunna forstå paragrafane i Grunnlova. Nynorsk- og bokmålbrukarar får eit likeverdig
grunnlag for å kunna forstå Grunnlova. Dette siste er særs viktig. Stortinget har dermed sjølv teke stilling til korleis
Stortinget les og forstår Grunnlova i dag. Slik sikrar Stortinget at også seinare grunnlovsendringar vert ein del av ein
språkleg heilskap. Også dette er med på å gjera Grunnlova så eintydig som Stortinget faktisk ønskjer at ho skal vere.
Det å ha Grunnlova på eit forståeleg språk og på begge målføre, er ikkje å kasta vrak på Grunnlova. Sjølv om vi ikkje kjem
heilt i mål i dag, vil forbetringar skje. Og det er på tide at vi nynorskfolk også får Grunnlova tilgjengeleg på vårt målføre.
Vener av nynorsk og nynorskbrukarar! Dette vert forhåpentleg ein gledes dag, der vi endeleg skal få oppfylt
jamstillingsvedtaket. Det vert nok ei ørlita feiring for nokon av oss i dag og i kveld viss det går vegen.
Heilt til slutt: Takk og atter takk til alle som har stått på – og stått fjellstøtt på – for at vi skal ha nynorsken!
Guri Melby (V) [13:01:56]: Kjære stortingspolitikere! Jeg vil gjerne starte med å si at det er stor stas for en vararepresentant å bli kalt inn på
Stortinget på en sånn dag og få muligheten til å være med på noe historisk.
Siden jeg er vara og derfor ikke er like ofte innom dette huset og disse gangene, så har jeg kanskje fått muligheten til å
observere debatten litt mer utenfra enn de andre som sitter her. Det er hovedsakelig perspektivene som vanlig borger, norsklærer
og lokalpolitiker jeg tar med meg inn i denne debatten, og ut fra de perspektivene har det vært viktig for meg at Grunnloven må
være forståelig og tilgjengelig for helt vanlige, norske borgere. Det mener jeg at den ikke er i dag, og det er det også flere
som har belyst fra denne talerstolen. Det arkaiske språket fra 1903 gjør at det er forbeholdt en elite av jurister og kanskje
noen få stortingsrepresentanter å være i stand til å forstå Grunnlovens innhold fullt og helt, og det er enda færre som er i
stand til å skrive forslag i korrekt form. Derfor mener jeg nå – over hundre år etter siste revisjon av språket i Grunnloven –
at det er på høy tid med en fornying.
Skriftspråket har endret seg enormt siden 1903. Den store fornorskingsprosessen av språket startet egentlig først i 1917, og
siden den gangen har det vært gjennomført mange revisjoner av skriftspråket. Dette bør reflekteres i det kanskje aller viktigste
dokumentet for vårt demokrati, nemlig Grunnloven. Dersom målet er tilgjengelighet og forståelighet, er det åpenbart at
Grunnloven må være tilgjengelig på begge de offisielle målformene vi har i Norge, det vil si både bokmål og nynorsk.
I en av de mange e-postene jeg har mottatt fra folk de siste dagene, knyttet til denne saken, er det en nynorskbruker som
skriver følgende:
«Å vedta Grunnloven på nynorsk og bokmål vil vere ein enkel og effektiv måte å markere det frie valet alle borgarar har
mellom nynorsk og bokmål, utan at det inneber tiltak som nokon kan oppfatte som tvang, kvotar eller liknande. Det vil vere ei
viktig, symboltung anerkjenning av nynorsken, nynorskbrukarar og språkleg fridom.»
Dette er ord jeg kan stille meg fullt og helt bak. Det er også åpenbart for meg at den bokmålsversjonen som Graver-utvalget har
laget, er den som i størst mulig grad tilfredsstiller målet om at Grunnloven skal være forståelig for folk flest.
Graver-utvalget har, på oppdrag fra Stortinget, laget en oppdatert grunnlovstekst som er både juridisk presis og språklig god.
Den er utarbeidet av en gruppe mennesker som har både språklig og juridisk kompetanse, og de har etter mitt skjønn gjort gode
vurderinger i ulike språkvalg som er tatt, og teksten framstår som både tilgjengelig, forståelig og helhetlig.
Selv om også Vinjes forslag representerer en viss modernisering, mener jeg denne versjonen beholder så mange utdaterte og
arkaiske former at den ikke tilfredsstiller målet om tilgjengelighet og forståelighet. Jeg mener også at det framstår som noe
pussig at en regjering som har satt i gang prosjekter for å få klarere og enklere språk i statsadministrasjonen, nå stemmer for
en versjon av Grunnloven som er unødvendig vanskelig å forstå.
Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.
Bjørn Lødemel (H) [13:05:11]: Dette er ein historisk dag i eit historisk år. I jubileumsåret for Grunnlova skal vi vedta ei ny språkform der vi får ei
grunnlov på både nynorsk og bokmål.
Dette er ei viktig sak som handlar om både innhald og målform i Grunnlova vår. Eg ønskjer sterkt at vi skal ha to levande
skriftspråk, og som aktiv nynorskmann frå ein del av landet der nynorsken står sterkt, er dette også eit viktig spørsmål i høve
til at vi skal ha to likestilte målformer i landet vårt.
Grunnlova er det øvste rettslege grunnlaget for vårt statsstyre og den høgste rangerte lova i Noreg. Ho spelar ei svært viktig
rolle i samfunnslivet vårt, og ho er sjølve grunnlaget for folkestyret.
Grunnlova er eit historisk dokument og ein nasjonalskatt, og det same er historia bak Grunnlova. Det kjem veldig klart til syne
gjennom den grunnlovsfeiringa vi er midt oppe i no.
Grunnlova si språkform blei revidert varsamt i 1903. Etter det har ikkje Grunnlova gjennomgått noka språkleg fornying. I
mellomtida har norsk språk utvikla seg mykje. Grunnlova si språkform blir i dag av mange opplevd som forelda, og det er også ei
av grunngjevingane for at vi handsamar desse grunnlovssakene i dag.
Det er ikkje tvil om at Grunnlova sitt innhald er vanskeleg tilgjengeleg for dagens lesarar, noko som harmonerer dårleg med
Grunnlova si funksjon som grunnlag for vårt folkestyre. Ei språkleg fornying av Grunnlova er eit demokratiseringsprosjekt som
etter mitt syn tener folkestyret.
På den opne høyringa blei det frå fagleg hald uttrykt klar støtte til at Grunnlova både kan og bør liggje føre på våre to
likeverdige skriftspråk, bokmål og nynorsk, og at formåla med grunnlovsforslaga er språkleg fornying og ikkje endring av
realitetar.
Når eg ønskjer sterkt å ha ei grunnlov på begge målformene, er det viktig for meg å lytte til dei faglege råda som kom fram på
høyringa. Eg har merka meg at professor Eivind Smith på komitéhøyringa gav uttrykk for at ein har to vesentlege, fullt brukbare,
likeverdige versjonar som er godt gjennomarbeidde.
Eg har også merka meg at professor Smith viser til at begge kan brukast for å oppnå mykje av den moderniseringa som han meiner
vi bør få til, og det viktigaste no er å bringe Grunnlova tilbake til ei språkform som gjer at folket forstår kva som står der.
Eg er svært glad og takknemleg for at det har blitt jobba fram eit godt kompromiss som gjer at ein i dag faktisk kan gjere eit
vedtak som fører til at vi får ei grunnlov på både bokmål og nynorsk. Dette er ei stor anerkjenning av nynorsken som likeverdig
språk, og det har svært stor verdi for det vidare arbeidet med å gjere nynorsken til eit levande skriftspråk.
Terje Breivik (V) [13:08:09]: Demokratiet sitt grunnlag er at menneske deltek. «Skal ein delta, må ein forstå. Og for å forstå, må ein meistra språket.» Det
sa dåverande kulturminister under opninga av Språkåret 2013, og det er truleg den beste forklaringa på alle innspela og
engasjementet arbeidet med språket i Grunnlova har utløyst.
Det har vore ei sann glede å stå midt i straumen av alle instansar og enkeltpersonar som har informert Stortinget i denne
prosessen – anten ved personleg oppmøte eller gjennom ulike elektroniske kanalar. Så hjarteleg takk til alle som har teke
kontakt og bidrege til det vedtaket me i dag kjem til å gjera. Det er all grunn til å feira, ikkje minst på vegner av nynorsk.
Når Grunnlova i dag vert vedteken på nynorsk, er skriftspråket uløyseleg bunde til framtida. Nynorsk kultursentrum seier det så
sterkt i dag: «Berre jamstillingsvedtaket frå 1885 er viktigare enn dette.»
I 1814 hadde me ikkje eit norsk skriftspråk. I jubileumsåret 2014 har me ikkje berre eitt, men to. For underteikna er det slik
sett berre rett og rimeleg at me nyttar revideringa til å få Grunnlova på tidhøveleg norsk og gjer ho meir tilgjengeleg. Primært
kjem eg derfor til å røysta for Graver bokmål og Graver nynorsk, subsidiært for Vinje bokmål. Sett på spissen er Vinje-bokmål ei
ansiktslyfting eller sminking av dansk lovspråk med eit eldre norsk som ideal. Det filologiske handverket er framifrå.
Symbolpolitisk og formelt vert Grunnlova meir norsk i Vinje sin versjon. Framlegget skil seg likevel vel mykje frå plausibelt
tidhøveleg norsk til at den praktiske gevinsten er stor. Men sjølv om Vinje-framlegget følgjer tankegangen frå 1903-teksten, er
lovteksten likevel lagt nærmare tida vår på mange punkt. Med denne versjonen vert det utvilsamt lettare å fullføra oppdatering
av Grunnlova til moderne bokmål ved neste høve. Grunnlova vert uansett meir tilgjengeleg på bokmål òg enn ho ville ha vore utan
Vinje-framlegget.
Og for dei av oss som er glødande overtydde om at det har ei eineståande verdi at Grunnlova er skriven på tidhøveleg norsk, er
det uansett ikkje eit stort problem at Grunnlova no vert lettast å forstå på nynorsk.
Øyvind Halleraker (H) [13:11:03]: Flere har sagt at dette er en merkedag og en viktig dag for oss, og det er det selvfølgelig. Vårt 200-års grunnlovsjubileum ble
også muligheten til å modernisere Grunnloven.
Grunnloven vår fra 1814 var en radikal fremadskuende grunnlov, og en grunnlov basert på frihetsbegrepet. Dette har vi levd godt
med siden. En fornying i forbindelse med 200-årsjubileet, som Stortinget ba om i 2012, er derfor helt på sin plass.
Jeg har lyst til å takke saksordføreren for den gjennomgangen han hadde innledningsvis. Den var ryddig og grundig. Det er
gledelig at vi nå har et nær enstemmig storting som stiller seg bak en modernisering og ikke minst også en språklig sidestilling
av Grunnloven i våre to likeverdige språk. Det tjener Stortinget til ære, og det tjener den gjensidige respekten for våre to
norske språk, nynorsk og bokmål. Selv om jeg bruker bokmål, mener jeg at dette er svært viktig.
Så mye mer er det ikke å legge til. Mange har sagt kloke ord fra denne talerstolen, men la meg avslutningsvis få takke alle som
har bidratt til, i komitéarbeidet og i denne debatten, at vi nå får et godt og bærekraftig vedtak.
Kjersti Toppe (Sp) [13:12:57]: For Senterpartiet er det avgjerande at Grunnlova, som er sjølve grunnlaget for vårt folkestyre, er på eit språk som gjer at ho
blir forstått av dei ho skal gjelde for. Difor er grunnlovsvedtaket i dag viktig for demokratiet. Ei språkleg modernisering av
Grunnlova er på høg tid. Grunnlova i Noreg må vera skriven på forståeleg norsk. At Grunnlova no vert på begge dei likestilte
skriftspråka i Noreg, bokmål og nynorsk, gjer dagen i dag historisk.
Eg meiner i likskap med fleirtalet i komiteen at den klokaste løysinga i dag vil vera at Stortinget vedtar grunnlovsforslag nr.
25, altså Graver-utvalet sin bokmåls- og nynorskversjon. Graver-utvalet sin bokmåls- og nynorskversjon er tilpassa kvarandre.
Moderniserte omgrep er like så langt som mogleg. Språket er gjort enklare og meir aktivt i høve til originalteksten sitt forelda
språk og Vinje sin bokmålsversjon. Som saksordføraren sa, er Vinje sin bokmålsversjon ikkje ei reell modernisering av språket i
Grunnlova. Graver-utvalet har gjennomgåande modernisert forelda omgrep og uttrykk, men det er ikkje gjort i Vinje sin
bokmålsversjon. Vinje sin bokmålsversjon vil krevja meir tolking enn Graver-utvalet sin nynorskversjon – t.d. i § 100 første
ledd om ytringsfridom, der «bør» må tolkast som «skal» i Vinje sin bokmålsversjon. For andre enn spesialistar vil denne
ulikskapen verka svært forvirrande.
Dersom Stortinget i dag vedtar Vinje sin bokmålsversjon og Graver-utvalet sin nynorskversjon, vil vi få ein nynorskversjon som
er klart meir moderne både i språkleg stil og i ord og uttrykk enn bokmålsversjonen. Kombinasjonen av Graver-utvalet sin
nynorskversjon og Vinje sin bokmålsversjon vil medføra ei rekkje praktiske og pedagogiske problem. Paragraftilvisingar vil vera
ulike for ei rekkje føresegner av di Graver-utvalet har forenkla setningar i nokre paragrafar. Graver-utvalet sine endringar av
setningsstruktur gjer grunnlovsteksten lettare å tolka for juristar, og lettare å lesa og forstå for andre lesarar.
Om Stortinget vedtar ei ny språkdrakt med Vinje sin lite moderne bokmålsversjon og Graver-utvalet sin tidsmessige moderne
nynorskversjon, kan nynorskversjonen av Grunnlova fort visa seg å verta den primære språkversjonen i praktisk bruk, rett og
slett fordi nynorskversjonen vert meir moderne og lettare å lesa og forstå. Det er flott for oss som vil styrkja nynorsken si
stilling i det norske samfunnet, men det er likevel ikkje rett måte å sikra det på.
Eg vil oppmoda stortingsrepresentantar i alle parti til å votera for Graver-utvalet sitt forslag til tekstversjon av lova på
både bokmål og nynorsk, slik at vi føretar ei reell språkleg modernisering av Grunnlova på både bokmål og nynorsk, våre to
likestilte skriftspråk i Noreg.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:16:05]: Jeg har noen korte kommentarer til noen innlegg:
Representanten Tetzschner spurte hvorfor Senterpartiet argumenterte så sterkt for Graver–Graver, men likevel om nødvendig
stemte subsidiært for Gravers nynorsk og Vinjes bokmål. Den 21. mai 2012 stemte Senterpartiet mot at vi bare skulle få Vinjes
bokmål. Det var ene og alene den gangen fordi vi ikke hadde en nynorskversjon. Det har vist seg at det vi da gjorde, var rett.
Det var rett å være litt tålmodig, for knappe to år senere greier vi nå å få Grunnloven på moderne nynorsk. Det ville ikke tatt
seg ut fra Senterpartiets side om vi da ikke subsidiært skulle støtte det nynorskforslaget. På tilsvarende måte: Vinjes
bokmålsversjon er lettere enn 1903-språket.
Tetzschner sa videre at jeg hadde sagt at det ikke trengtes forkunnskap for å forstå Graver-versjonen og refererte da til
forholdet mellom Kongen og hans statsråd. Sjølsagt har representanten et poeng der, sjølsagt har en et poeng der. Men det jeg
sa, var at den språkmodernisering som vi nå gjør med Graver–Graver, for mange år framover vil gjøre den lettere å forstå og
lese, og det er mitt presise utsagn.
Så til representanten Grøvan fra Kristelig Folkeparti: Det har gjennom hele prosessen vært et poeng for Kristelig Folkeparti om
nytt språk og både bokmål og nynorsk skulle skape tolkningsproblemer. Derfor har det punktet vært et av de viktigste for meg som
saksordfører å avklare, at det ikke skulle medføre tolkningsproblemer, noe som var Kristelig Folkepartis store utfordring.
Gjennom innstillinga ble det avklart at det ikke var tolkningsproblemer. Det tok Kristelig Folkeparti på den tida ikke hensyn
til i sin tilrådning, men jeg er nå glad for at det er erkjent at vi er i den situasjonen.
Så til representanten Raja som hadde følelser for Grunnloven under jusstudiet, og det er bra. Det er bra å bevare, men for
Senterpartiet er det viktig å kombinere grunnlovskonservatisme med tanke på de saklige forholdene i paragrafene, altså
realitetene, med en språklig modernisering, sånn at vi nå kan få en grunnlov som henger oppe i klasserom og andre steder, og som
kan forstås av vår ungdom for framtida.
Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Dag Terje Andersen (A) [13:19:20]: Da Grunnloven ble undertegnet 17. mai 1814, var den radikal. Den var radikal fordi den klargjorde forholdet mellom statsmaktene
ved at vi gikk fra enevelde til konstitusjonelt monarki, men kanskje først og fremst understreking av at over alle institusjoner
i det norske systemet står velgerne i valg, altså folket. Da fikk vi kimen til folkestyret, som etter hvert har utviklet seg ved
at flere har fått stemmerett. Da er det logisk og viktig at det viktigste dokumentet, som er grunnlag for det demokratiet, er
forståelig for folk flest.
Jeg slutter meg til saksordfører Lundteigen og representanten Kolbergs glimrende innledninger, også de delene som handlet om
hyllest til tidligere representant Hagen og professor Vinje, som har bidratt i prosessen.
I forbindelse med planlegging av grunnlovsjubileet var det meningen at jubileet skulle understreke at Grunnloven skal være
aktuell – det skulle ikke bare være ei historisk feiring – at den skal være framtidsrettet, at den skal være relevant, og at den
skal være et dokument som har betydning for demokratiet og diskusjon om demokratiet framover. Da er det viktig at Grunnlovens
form er forståelig for så mange som mulig av de fem millioner innbyggere som bor i Norge. Så må gjerne representanten Tetzschner
raljere og framstille det som at en er opptatt av minst mulig forkunnskaper. Men det er ikke det som er poenget. Poenget er at
når vi har valgt et system der folket har den øverste makta, er det viktig å holde fast ved målet om at grunnlaget for den makta
er forståelig for så mange som mulig.
Jeg syns ikke Grunnloven vår først og fremst skal være et klenodium – spesielt ikke med ei språkdrakt fra 1903, en kunne
kanskje diskutert det hvis språkdrakta var fra 1814 – nei, den skal være en levende del av demokratiet. Jeg syns heller ikke at
en skal reparere det som er i orden. Men jeg syns det er riktig å rette opp det at Grunnloven for mange i dag faktisk ikke er
forståelig, som representanten Kolberg refererte til med eksemplet fra klasse 8 B ved Nedenes skole. Jeg syns det i
jubileumsåret er viktig at de også får en mulighet til å skjønne hva som står når de leser Grunnloven, og se hva det betyr for
demokratiets utvikling. Av samme grunn, i tillegg til at vi nå får en grunnlov på nynorsk, syns jeg det er viktig at vi etter
hvert også får Grunnloven på samisk.
Etter innstillingen så det ut til at dette skulle bli ei ulykke. Det så ikke ut som det skulle bli flertall for noe. Vi kan nå
konstatere at det bare ble en nestenulykke, og at Høyre også til slutt innså nederlaget og stemmer for, bl.a. på bakgrunn av et
bredt, folkelig engasjement. Derfor blir dette en god dag, med et bedre grunnlag for folkestyret, i Grunnlovens ånd.
Sverre Myrli (A) [13:22:50]: Av alle problemer som måtte finnes her til lands, vil jeg si at språket i Grunnloven er av de minste.
Grunnloven og dens språk har fungert veldig bra – ja, så bra at vi feirer den med brask og bram i år. Vi er jo veldig stolte av
Grunnloven vår. Det finnes åpenbart gode argumenter for å endre språket i Grunnloven. Vi har hørt mange av dem her i dag, veldig
mange gode argumenter. Men det finnes også mange argumenter mot å endre språket.
Mange av talerne i dagens debatt, jeg tror nesten alle hovedtalspersonene, viste i sine innlegg til 200-årsjubileet for
Grunnloven. Det er ikke noe godt argument alene for å endre språket i Grunnloven. Mange har i debatten gått så langt at de har
hevdet at språket i Grunnloven er et demokratisk problem. Det er i så fall alvorlig. Men hvis det er et demokratisk problem,
hvorfor var det ikke det for 50, 30 eller 10 år siden? Hvorfor ble ikke språket i Grunnloven endret da, hvis dette var et stort
demokratisk problem?
Saken er at det passer bra nå i år, i året for grunnlovsjubileet, å endre språket. Men etter min oppfatning – og det har jeg
hevdet i alle år jeg har vært innvalgt på Stortinget – er det å endre Grunnloven en alvorlig og viktig handling, og det er
altfor viktig til bare å være en av rettene i en grunnlovsjubileumsmeny. Jeg kommer derfor til å stemme imot samtlige forslag om
å endre språket i Grunnloven. Jeg vil i dag, som jeg har gjort så mange ganger i mitt politiske virke, trøste meg med Ibsens
doktor Stockmanns ord i En folkefiende:
«(…) den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene.»
Erlend Wiborg (FrP) [13:25:32]: 2014 er et merkeår i norsk historie, og dagen i dag er også en historisk merkedag for demokratiet.
Det at vi nå i dag får til en språklig fornyelse av Grunnloven, betyr, som flere har vært innom, langt mer enn det estetiske.
Dette er et viktig demokratiprosjekt. Det har vært hevdet her i dag at språk er makt. Det er jeg helt enig i. En viktig del av
det norske demokratiet handler om at makten skal fordeles likt mellom alle innbyggere i Norge. Men skal man få til den like
maktfordelingen, er det også en forutsetning at innbyggerne som Grunnloven skal beskytte, faktisk forstår Grunnloven. Det legger
vi opp til i dag.
Samtidig er det viktig at vi må beholde verdigheten som Grunnloven fortjener, og da er jeg glad for at det nå ser ut til at vi
kan få et flertall for Vinjes versjon. Når vi først får til et vedtak i denne saken, er jeg også veldig glad for at også Høyre
nå har kommet med, slik at vi får et solid vedtak i denne sal. Vi gjør jo ingen realitetsbehandlinger av Grunnloven i dag, men
vi sikrer det at folk flest faktisk forstår hva som står der, og de sikres de rettighetene de faktisk har. Dette er et
demokratiprosjekt.
Jeg vil takke Vinje og spesielt Carl I. Hagen for deres mangeårige kamp for at vi nå får en grunnlov som folk forstår, og for
at vi dermed bidrar til å styrke demokratiet.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:27:32]: Ut fra den debatten som vi nå har hatt, og som jeg har lyttet veldig godt til – en debatt som har vært mye mer aktuell enn de
fleste debatter på Stortinget, fordi den gir et resultat som er helt annerledes enn det som står i innstillinga – har jeg lyst
til og behov for å knytte noen kommentarer til det jeg sa om at det å kombinere Vinjes bokmålsversjon og Graver-utvalgets
nynorskversjon, ikke er spesielt elegant.
Jeg vil utdype tolkingsbehovet som vi her står overfor. Som mange har sagt: Nynorskversjonen er klart mer moderne både i
språklig stil og i ord og uttrykk, sammenlignet med bokmålsversjonen. Nynorskversjonen kommer langt på vei til å bli alles
primære språkversjon i praktisk bruk, rett og slett fordi den er lettere å forstå.
Vinjes bokmålsversjon må tolkes. Jeg skal ta fram fire eksempler på det. For det første: I § 17 heter det i Vinjes versjon:
«anordninger», noe som i Graver-utvalgets versjon heter: «provisoriske lover». I § 74 heter det: «deliberasjon» i Vinjes
versjon, mens det i Gravers heter: «drøftelser». I § 105 heter det i Vinjes versjon: «Fordrer statens tarv», mens det i Gravers
heter: «Krever hensynet til samfunnet». Til slutt: I § 93, hvor det er spørsmål om å avgi suverenitet på et saklig begrenset
område, skal det i Vinjes versjon stå: «skal ha rett til å utøve beføyelser», mens de i Graver-utvalget bytter ut «beføyelser»
med «råderett». Disse eksemplene viser behovet for forklaringer til Vinje-versjonen, i motsetning til Graver-versjonen.
Jeg vil bare avslutte med å si at jeg er glad for all støtte som det har vært i denne saken til en helhetlig språklig
fornyelse. Dessverre kom bokmålet for seint i form – for å si det på idrettsspråket. En kom for seint i form til å sikre den
plass som nynorsken nå rettmessig får. Senterpartiet vil arbeide videre for at Graver-utvalgets bokmålsversjon blir tekst
seinere. Det er ikke for seint å arbeide for den gode sak, og som sagt: Grunnloven skal kunne «henge opp» for ungdom både på
bokmål og på nynorsk, slik at ungdom forstår det, og at det blir et levende dokument til beste for vår tradisjon.
Harald T. Nesvik (FrP) [13:30:54]: Først av alt tror jeg dette er en dag da Stortinget kan være stolt av seg selv – stolt av seg selv fordi man har klart å legge
en del kjepphester til side. Man har, etter at innstillingen forelå, innsett at her burde man bruke litt tid og prøve å sette
seg sammen for å se om vi nettopp kunne få til en del av de endringene som skulle til språkmessig, og som det har vært et behov
for og et ønske om. Det så vi et eksempel på rett før helgen. Jeg vil gi stor honnør til både Arbeiderpartiet, Kristelig
Folkeparti og også Fremskrittspartiet, mitt eget parti, som nettopp så viktigheten av å prøve å framskaffe et flertall for å få
ting til å skje. I dag er det et storting der dette faktisk nå kan skje – og det blir to tredjedels flertall for en endring. Det
er jeg veldig stolt av, bl.a. på vegne av meg selv som stortingsrepresentant i denne sal.
Jeg vil rette en stor takk til Finn-Erik Vinje og til tidligere stortingsrepresentant Carl I. Hagen, for på mange måter er jo
dette som vi har her i dag, resultatet av det arbeidet som de på mange måter har kjørt fram. Jeg vil gi stor honnør nettopp for
det, fordi det viser at det nytter med engasjement. Man kan få ting til å skje hvis man bare bruker den tiden som man har behov
for.
Selv er jeg veldig forsiktig med å gå inn og endre i Grunnloven, men det dreier seg om innholdet. Vi endrer ikke innholdet i
Grunnloven i dag; vi går inn på det språkmessige. Det har jeg ikke noe problem med. Snarere tvert imot er tiden moden for å
gjøre dette. Da er 200-årsjubileet et riktig tidspunkt å gjøre det på.
Noen har vært inne på at det kan være en del ord som kanskje enkelte vil ha problemer med i en tidlig fase. Det språket som er
i Grunnloven, har vi levd med siden 1903. Det er det språket som har vært fram til 2014, og jeg tror faktisk man har klart å
finne fram til en løsning i de sakene der det har vært nødvendig, knyttet til en tolkning av Grunnloven. Men tiden var moden.
Stortinget og de som har stått bak – i kontrollkomiteen og i de forhandlingene som har vært – har gjort jobben sin. Nå er det
opp til oss som samlet sal å sørge for å stemme igjennom den språklige fornyelsen av Grunnloven – til glede for det norske folk.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 avsluttet, og i henhold til den vedtatte dagsordenen vil det bli ringt til votering.
Votering i sak nr. 1
Presidenten: Under debatten er det satt frem i alt to forslag. Det er forslagene nr. 1 og 2, fra Helge Thorheim på vegne av
Fremskrittspartiet.
Når vi nå skal votere, vil presidenten foreslå at følgende opplegg følges:
Det voteres først over III i innstillingens forslag til vedtak. Deretter voteres det over forslagene nr. 1 og 2 separat. Til
sist voteres det samlet over I og II i innstillingens forslag til vedtak.
Ingen innvendinger er kommet til presidentens forslag og slik vil det bli gått frem.
Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne står bak innstillingens III, og det er
følgelig disse partienes primære standpunkt. De samme partiene har varslet at de vil støtte forslagene nr. 1 og 2 subsidiært.
Det er derfor nødvendig at vi først voterer over innstillingens III før vi voterer over forslagene nr. 1 og 2. Venstre har
varslet at de støtter III.
Vi går da til votering over innstillingens III.
Komiteen hadde innstilt:
III
Dokument 12:25 (2011–2012) – grunnlovsforslag fra Marit Nybakk, Martin Kolberg, Jette F. Christensen, Hallgeir H. Langeland og
Per-Olaf Lundteigen om vedtak av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk – helhetlig forslag og alternativ 34 – bifalles.
Grunnlovsforslaget var sålydende:
«Norges Riges Grundlov skal på bokmål lyde:
Kongeriket Norges grunnlov, gitt i riksforsamlingen på Eidsvoll den 17. mai 1814, slik den lyder etter
senere endringer, senest grunnlovsvedtak av 21. mai 2012.
Kongeriket Norges grunnlov
A
Om statsformen
§ 1
Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Regjeringsformen er innskrenket og arvelig monarkisk.
§ 2
Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og
menneskerettighetene.
B
Om den utøvende makt, om kongen og den kongelige familie og om religionen
§ 3
Den utøvende makt er hos kongen, eller hos dronningen hvis hun har ervervet kronen etter reglene i § 6, § 7 eller § 48 i denne
grunnlov. Når den utøvende makt således er hos dronningen, har hun alle de rettigheter og plikter som etter denne grunnlov og
landets lover innehas av kongen.
§ 4
Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion.
§ 5
Kongens person er hellig; han kan ikke lastes eller anklages. Ansvaret ligger på hans råd.
§ 6
Arvefølgen er lineal. Bare barn av dronning eller konge, eller av en som selv har arverett, kan arve, og barnet må være født i
lovlig ekteskap. Den nærmere linje går foran den fjernere og den eldre i linjen foran den yngre.
Også den ufødte har arverett, og barnet inntar sin plass i arvefølgen så snart det kommer til verden.
Arverett har likevel bare de som er født i rett nedstigende linje fra foreldrene til den sist regjerende dronning eller konge.
Når en prinsesse eller prins med arverett til Norges krone blir født, skal hennes eller hans navn og fødselstidspunkt gjøres
kjent for Stortinget og føres inn i dets protokoll.
For dem som er født før 1971, gjelder likevel § 6 slik den ble vedtatt den 18. november 1905. For dem som er født før 1990,
gjelder likevel at mann går foran kvinne.
§ 7
Finnes det ingen prinsesse eller prins med arverett, kan kongen foreslå sin etterfølger for Stortinget, som kan bestemme valget
hvis kongens forslag ikke får tilslutning.
§ 8
Kongens myndighetsalder fastsettes ved lov.
Så snart kongen har oppnådd den lovbestemte alder, erklærer han offentlig at han er myndig.
§ 9
Så snart kongen, som myndig, tiltrer regjeringen, avlegger han følgende ed for Stortinget: «Jeg lover og sverger at jeg vil
regjere Kongeriket Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover, så sant hjelpe meg Gud den allmektige og
allvitende!»
Er det ikke samlet noe storting på den tiden, nedlegges eden skriftlig i statsrådet og gjentas høytidelig av kongen på første
storting.
§ 10
(Opphevet ved grunnlovsbestemmelse 14. mars 1908.)
§ 11
Kongen skal bo i riket og kan ikke uten Stortingets samtykke oppholde seg utenfor riket lenger enn seks måneder om gangen uten
at han personlig taper retten til kronen.
Kongen må ikke motta noen annen krone eller regjering uten Stortingets samtykke, og til det kreves to tredjedeler av stemmene.
§ 12
Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere. Dette råd skal bestå av en statsminister og minst syv andre
medlemmer.
Kongen fordeler gjøremålene blant statsrådets medlemmer slik han finner det tjenlig. Til å ta sete i statsrådet ved siden av de
faste medlemmer kan kongen i særlige tilfeller tilkalle andre norske borgere, men ingen medlemmer av Stortinget.
Ektefeller, foreldre og barn eller to søsken må ikke på samme tid ha sete i statsrådet.
§ 13
Under kongens reiser i riket kan han overlate styringen av riket til statsrådet. Dette skal føre regjeringen i kongens navn og
på hans vegne. Det skal ubrytelig etterleve så vel bestemmelsene i denne grunnlov som de særskilte instrukser som kongen gir i
overensstemmelse med dem.
Sakene avgjøres ved stemmegivning. Ved stemmelikhet har statsministeren eller, i dennes fravær, den første av de
tilstedeværende statsråder to stemmer.
Statsrådet skal gi innberetning til kongen om de saker som avgjøres på denne måte.
§ 14
Kongen kan utnevne statssekretærer til å bistå statsrådets medlemmer i utførelsen av deres gjøremål utenfor statsrådet. Den
enkelte statssekretær handler på vegne av det medlem av statsrådet som hun eller han er knyttet til, i den utstrekning dette
medlem bestemmer.
§ 15
Ethvert medlem av statsrådet har plikt til å levere avskjedssøknad etter at Stortinget har fattet vedtak om mistillit til
vedkommende statsråd alene eller til hele statsrådet.
Kongen skal innvilge en slik avskjedssøknad.
Når Stortinget har fattet vedtak om mistillit, kan statsrådet bare utføre de gjøremål som er nødvendige for en forsvarlig
embetsførsel.
§ 16
Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og
understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om dens ordning fastsettes ved lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal
understøttes på lik linje.
§ 17
Kongen kan gi og oppheve provisoriske lover som angår handel, toll, næringsveier og offentlig forvaltning og regulering. De må
ikke stride mot konstitusjonen eller de lover Stortinget har gitt. De gjelder til neste storting.
§ 18
Kongen lar i alminnelighet innkreve de skatter og avgifter som Stortinget pålegger.
§ 19
Kongen påser at statens eiendommer og regaler anvendes og bestyres slik Stortinget har bestemt, og på den måte som er nyttigst
for samfunnet.
§ 20
Kongen har i statsrådet rett til å benåde forbrytere etter at dom er falt. Forbryteren kan velge å motta kongens nåde eller
underkaste seg den idømte straff.
I de saker som Stortinget anlegger for Riksretten, kan ingen annen benådning gis enn fritagelse for idømt dødsstraff, med
mindre Stortinget har gitt samtykke til noe annet.
§ 21
Kongen velger og utnevner alle sivile og militære embetsmenn etter å ha hørt statsrådet. Før innsettelsen skal de sverge eller,
hvis de ved lov er fritatt for edsavleggelse, høytidelig love lydighet og troskap til konstitusjonen og kongen. De embetsmenn
som ikke er norske borgere, kan ved lov fritas for denne plikt. De kongelige prinsesser og prinser kan ikke ha sivile embeter.
§ 22
Statsministeren, statsrådets øvrige medlemmer og statssekretærene kan uten dom avskjediges av kongen etter at han har hørt
statsrådets mening om det. Det samme gjelder for de embetsmenn som er ansatt ved statsrådets kontorer eller i utenrikstjenesten,
sivile overøvrighetspersoner, sjefer for regimenter og andre militære korps, kommandanter på festninger og høystbefalende på
krigsskip. Hvorvidt de embetsmenn som avskjediges på denne måte, skal få pensjon, avgjøres av det neste storting. I mellomtiden
får de to tredjedeler av sin tidligere lønn.
Andre embetsmenn kan bare suspenderes av kongen og skal da straks stevnes for domstolene. De kan ikke avsettes uten etter dom
eller forflyttes mot sin vilje.
Alle embetsmenn kan avskjediges uten dom når de har nådd en aldersgrense fastsatt ved lov. Det kan bestemmes ved lov at visse
embetsmenn, men ikke dommere, kan utnevnes på åremål.
§ 23
Kongen kan dele ut ordener til hvem han vil, til belønning for utmerkede fortjenester, som må kunngjøres offentlig. Kongen kan
ikke tildele annen rang eller tittel enn den et embete medfører. Ordenen fritar ingen for statsborgernes felles plikter og
byrder, og gir heller ikke fortrinnsrett til statlige embeter. Embetsmenn som avskjediges i nåde, beholder den tittel og rang de
hadde i embetet. Dette gjelder ikke statsrådets medlemmer eller statssekretærene.
Ingen må heretter få arvelige særrettigheter, personlige eller blandede.
§ 24
Kongen velger og avskjediger etter eget skjønn sin hoffstat og sine hoffbetjenter.
§ 25
Kongen har høyeste befaling over rikets forsvarsmakt. Denne makt må ikke forøkes eller forminskes uten Stortingets samtykke.
Den må ikke overlates i fremmede makters tjeneste, og ingen fremmede makters krigsfolk, unntatt tropper til hjelp mot fiendtlig
overfall, må trekkes inn i riket uten Stortingets samtykke.
Landvernet og de øvrige tropper som ikke kan regnes som linjetropper, må aldri brukes utenfor rikets grenser uten Stortingets
samtykke.
§ 26
Kongen har rett til å sammenkalle tropper, begynne krig til forsvar av landet og slutte fred, inngå og oppheve folkerettslige
avtaler og sende og motta sendemenn.
Traktater om særlig viktige saker blir først bindende når Stortinget har gitt samtykke til det. Det samme gjelder alle
traktater som etter konstitusjonen ikke kan iverksettes uten en ny lov eller et nytt stortingsvedtak.
§ 27
Alle statsrådets medlemmer skal møte i statsrådet når de ikke har lovlig forfall. Ingen beslutning må tas i statsrådet når ikke
over halvparten av medlemmene er til stede.
§ 28
Tilrådinger om embetsutnevnelser og andre viktige saker skal foredras i statsrådet av det medlem hvis fagområde de tilhører.
Hun eller han skal ekspedere sakene i overensstemmelse med statsrådets beslutning. Egentlige militære kommandosaker kan likevel
unntas fra behandling i statsråd i den utstrekning kongen bestemmer.
§ 29
Hindrer lovlig forfall en statsråd fra å møte og foredra de saker som tilhører hennes eller hans fagområde, skal disse saker
foredras av en annen statsråd, som kongen konstituerer til det.
Hindrer lovlig forfall så mange fra å møte at ikke flere enn halvparten av det bestemte antall medlemmer er til stede, skal så
mange andre personer som nødvendig konstitueres til å ta sete i statsrådet.
§ 30
I statsrådet føres det protokoll over alle de saker som behandles der. De diplomatiske saker som statsrådet beslutter å
hemmeligholde, føres inn i en egen protokoll. Det samme gjelder de militære kommandosaker som statsrådet beslutter å
hemmeligholde.
Enhver som har sete i statsrådet, har plikt til å si sin mening med frimodighet. Kongen har plikt til å høre den, men kan fatte
beslutning etter eget omdømme.
Mener noe medlem av statsrådet at kongens beslutning strider mot statsformen eller landets lover, har hun eller han plikt til å
gjøre kraftige motforestillinger og tilføye sin mening i protokollen. Den som ikke har protestert på denne måte, anses for å ha
vært enig med kongen og er ansvarlig for det, slik som det siden blir bestemt, og kan av Stortinget settes under tiltale for
Riksretten.
§ 31
Alle beslutninger kongen utferdiger, må kontrasigneres for å bli gyldige. I militære kommandosaker kontrasigneres beslutningene
av den som har foredratt sakene, men ellers av statsministeren eller, om statsministeren ikke har vært til stede, av det første
av statsrådets tilstedeværende medlemmer.
§ 32
De beslutninger regjeringen tar når kongen ikke er til stede, utferdiges i kongens navn og undertegnes av statsrådet.
§ 33
(Opphevet ved grunnlovsbestemmelse 12. august / 24. oktober 1908.)
§ 34
Kongen gir bestemmelser om titler for dem som har arverett til kronen.
§ 35
Så snart tronarvingen har fylt 18 år, har hun eller han rett til å ta sete i statsrådet, men uten stemme eller ansvar.
§ 36
En prinsesse eller prins med arverett til Norges krone må ikke gifte seg uten kongens tillatelse. Hun eller han må heller ikke
motta noen annen krone eller regjering uten kongens og Stortingets samtykke. Stortingets samtykke krever to tredjedeler av
stemmene.
Handler hun eller han i strid med dette, taper vedkommende retten til Norges trone for seg selv så vel som for sine
etterkommere.
§ 37
De kongelige prinsesser og prinser skal for sine personer ikke svare for andre enn kongen eller den han setter til dommer over
dem.
§ 38
(Opphevet ved beslutning 18. november 1905.)
§ 39
Hvis kongen dør og tronfølgeren ennå er umyndig, skal statsrådet straks innkalle Stortinget.
§ 40
Inntil Stortinget er samlet og har innrettet regjeringen for den tid kongen er mindreårig, skal statsrådet stå for styringen av
riket, i overensstemmelse med Grunnloven.
§ 41
Er kongen fraværende fra riket uten å være i felt, eller er han så syk at han ikke kan ivareta regjeringen, skal den nærmeste
arving til tronen stå for regjeringen som kongemaktens midlertidige utøver, så fremt hun eller han har nådd kongens
myndighetsalder. I motsatt fall er det statsrådet som står for styringen av riket.
§ 42
(Opphevet ved beslutning 18. november 1905.)
§ 43
Stortinget skal velge formyndere til å stå for regjeringen for den umyndige kongen.
§ 44
Den prinsesse eller prins som står for regjeringen i de tilfeller som er nevnt i § 41, skal skriftlig avlegge følgende ed for
Stortinget: «Jeg lover og sverger at jeg vil stå for regjeringen i overensstemmelse med konstitusjonen og lovene, så sant hjelpe
meg Gud den allmektige og allvitende!»
Holdes det ikke storting på denne tid, nedlegges eden i statsrådet og oversendes siden neste storting.
Den prinsesse eller prins som har avlagt eden, gjentar den ikke senere.
§ 45
De som midlertidig har stått for statsstyringen etter §§ 40, 41, 43 eller 48, skal så snart den er over, avlegge regnskap for
den til kongen og Stortinget.
§ 46
Hvis ikke statsrådet straks sammenkaller Stortinget i overensstemmelse med § 39, har Høyesterett så snart det er gått fire
uker, en ubetinget plikt til å sørge for denne sammenkallelse.
§ 47
Stortinget fastsetter hvordan den umyndige konges oppdragelse skal bestyres hvis begge foreldrene er døde og ingen av dem har
etterlatt noen skriftlig bestemmelse om det.
§ 48
Er kongestammen utdødd og ingen tronfølger utkåret, skal en ny dronning eller konge velges av Stortinget. I mellomtiden gjelder
§ 40 for den utøvende makt.
C
Om borgerretten og den lovgivende makt
§ 49
Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget.
§ 50
Stemmerett ved stortingsvalg har de norske borgere som har fylt 18 år eller fyller 18 år i det år valgtinget holdes.
I hvilken utstrekning norske borgere som på valgdagen er bosatt utenfor riket, men oppfyller betingelsene foran, skal ha
stemmerett, fastsettes ved lov.
Regler om stemmerett for ellers stemmeberettigede personer som på valgdagen åpenbart lider av alvorlig psykisk svekkelse eller
nedsatt bevissthet, kan fastsettes ved lov.
§ 51
Regler om manntallsføring og om innføring av de stemmeberettigede i manntallet fastsettes ved lov.
§ 52
(Opphevet ved grunnlovsbestemmelse 26. oktober 1954.)
§ 53
Stemmeretten tapes
a) ved domfellelse for straffbare handlinger i overensstemmelse med det som bestemmes om dette i lov,
b) ved å gå i fremmed makts tjeneste uten regjeringens samtykke.
§ 54
Valgtingene holdes hvert fjerde år. De skal være avsluttet innen utgangen av september måned.
§ 55
Valgtingene bestyres på den måte som fastsettes ved lov. Valgstyret avgjør tvister om stemmerett. Avgjørelsen kan klages inn
for Stortinget.
§ 56
(Opphevet ved grunnlovsbestemmelse 23. mars 1972.)
§ 57
Det skal velges 169 stortingsrepresentanter.
Riket inndeles i 19 valgdistrikter.
150 av stortingsrepresentantene skal velges som distriktsrepresentanter og 19 som utjevningsrepresentanter.
Hvert valgdistrikt skal ha 1 utjevningsmandat.
Det antall stortingsrepresentanter som skal velges fra hvert valgdistrikt, beregnes på grunnlag av forholdet mellom distriktets
antall innbyggere samt areal, og hele rikets antall innbyggere samt areal. I denne beregning gir hver innbygger 1 poeng og hver
kvadratkilometer 1,8 poeng. Beregningen skal foretas hvert åttende år.
Nærmere bestemmelser om rikets inndeling i valgdistrikter og stortingsmandatenes fordeling på valgdistriktene fastsettes ved
lov.
§ 58
Valgtingene holdes særskilt for hver kommune. På valgtingene stemmes det direkte på stortingsrepresentanter med
vararepresentanter for hele valgdistriktet.
§ 59
Valget av distriktsrepresentanter foregår som forholdstallsvalg, og mandatene fordeles mellom partiene etter reglene nedenfor.
Stemmetallet for hvert parti i de enkelte valgdistrikter skal deles med 1,4; 3; 5; 7 og så videre. Det første mandat tilfaller
det parti som får den største kvotient, det neste mandat tilfaller det parti som får den nest største kvotient, og så videre
inntil alle mandater er fordelt.
Listeforbund er ikke tillatt.
Med sikte på å oppnå størst mulig overensstemmelse mellom stemmetall og representasjon fordeles utjevningsmandatene mellom de
partier som er med i utjevningen, på grunnlag av forholdet mellom deres stemmetall i hele riket. Hvor mange stortingsmandater
hvert parti i alt skal ha, finnes ved å anvende reglene om fordeling av distriktsmandater tilsvarende for hele riket for de
partier som deltar i utjevningen. Deretter får hvert parti tildelt så mange utjevningsmandater at de til sammen med de allerede
tildelte distriktsmandater utgjør et så stort antall stortingsmandater som partiet i alt skal ha. Har et parti allerede ved
fordelingen av distriktsmandatene fått et større antall mandater enn det skulle hatt etter angivelsen ovenfor, skal
utjevningsmandatene fordeles bare mellom de andre partier, således at det ses bort fra det stemmetall og de distriktsmandater
som det førstnevnte parti har oppnådd.
Intet parti kan tildeles utjevningsmandat med mindre det har fått minst 4 prosent av det samlede stemmetall for hele riket.
Nærmere bestemmelser om hvordan partienes utjevningsmandater skal fordeles på valgdistriktene, fastsettes ved lov.
§ 60
Hvorvidt og hvordan de stemmeberettigede kan avgi sine stemmer uten å møte personlig på valgtingene, bestemmes ved lov.
§ 61
Ingen kan velges til representant uten å ha stemmerett.
§ 62
De tjenestemenn som er ansatt ved statsrådets kontorer, bortsett fra statssekretærer og de politiske rådgivere, kan ikke velges
til representanter. Det samme gjelder Høyesteretts medlemmer og tjenestemenn som er ansatt i utenrikstjenesten.
Statsrådets medlemmer kan ikke møte på Stortinget som representanter så lenge de har sete i statsrådet. Heller ikke
statssekretærene kan møte som representanter så lenge de er i embetet, og de politiske rådgivere ved statsrådets kontorer kan
ikke møte på Stortinget så lenge de innehar sine stillinger.
§ 63
Den som velges til representant, har plikt til å motta valget, med mindre vedkommende
a) er valgt utenfor det valgdistrikt der hun eller han har stemmerett,
b) har møtt som representant på alle storting etter forrige valg,
d) er medlem av et politisk parti og valgt på en valgliste som ikke utgår fra dette parti.
Frist og fremgangsmåte for å gjøre retten til å nekte valg gjeldende fastsettes ved lov.
Det skal likeledes bestemmes ved lov når og hvordan en som er valgt til representant for to eller flere valgdistrikter, skal
avgi erklæring om hvilket valg hun eller han vil motta.
§ 64
De valgte representanter blir tildelt fullmakter. Stortinget avgjør om fullmaktene er lovlige.
§ 65
Alle representanter og innkalte vararepresentanter mottar av statskassen lovbestemt godtgjørelse for omkostninger til reiser
til og fra Stortinget og fra Stortinget til sitt hjem og tilbake igjen under ferier på minst 14 dager.
Dessuten mottar de lovbestemt godtgjørelse for deltagelse i Stortinget.
§ 66
På sin reise til og fra Stortinget samt under sitt opphold der er representantene fritatt fra pågripelse, med mindre de gripes
i offentlige forbrytelser. For meninger ytret i Stortingets forsamlinger kan de ikke trekkes til ansvar utenfor disse
forsamlinger. Alle har plikt til å rette seg etter den orden som er vedtatt av Stortinget.
§ 67
De representanter som er valgt på forannevnte måte, utgjør Kongeriket Norges Storting.
§ 68
Stortinget trer i alminnelighet sammen i rikets hovedstad den første hverdag i oktober måned hvert år, med mindre kongen på
grunn av usedvanlige omstendigheter, så som fiendtlig angrep eller smittsom sykdom, velger en annen by i riket. En slik
avgjørelse må gjøres kjent i tide.
§ 69
Når Stortinget ikke er samlet, kan det sammenkalles av kongen dersom han mener det er nødvendig.
§ 71
De valgte representanter er medlemmer av Stortinget i fire sammenhengende år.
§ 72
(Opphevet ved grunnlovsbestemmelse 29. mai 1990.)
§ 73
Stortinget utnevner en president, fem visepresidenter og to sekretærer. Storting kan bare holdes dersom minst halvparten av
medlemmene er til stede. Grunnlovsforslag kan bare behandles dersom minst to tredjedeler av Stortingets medlemmer er til stede.
§ 74
Så snart Stortinget har konstituert seg, åpner kongen eller den han utpeker til det, forhandlingene med en tale om rikets
tilstand og de forhold som han især ønsker å lede Stortingets oppmerksomhet mot. Ingen drøftelser må finne sted i kongens
nærvær.
Når Stortingets forhandlinger er åpnet, har statsministeren og statsrådene rett til å møte i Stortinget og på lik linje med
dets egne medlemmer delta i forhandlingene når de holdes for åpne dører, men uten å avgi stemme. I de saker som behandles for
lukkede dører, gjelder dette bare når Stortinget tillater det.
§ 75
Det tilkommer Stortinget
a) å gi og oppheve lover; å pålegge skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder, som likevel ikke gjelder etter 31.
desember i det nærmest påfølgende år, med mindre de uttrykkelig fornyes av et nytt storting;
b) å ta opp lån på rikets kreditt;
c) å føre oppsyn med rikets pengevesen;
d) å bevilge de nødvendige pengesummer til statens utgifter;
e) å bestemme hvor mye som årlig skal utbetales kongen til hans hoffstat, og fastlegge den kongelige families apanasje, som
ikke kan bestå i faste eiendommer;
f) å la seg forelegge statsrådets protokoller og alle offentlige innberetninger og papirer;
g) å la seg meddele de folkerettslige avtaler som kongen på statens vegne har inngått med fremmede makter;
h) å kunne gi enhver påbud om å møte for seg i statssaker, unntatt kongen og den kongelige familie; dette unntak gjelder
likevel ikke for de kongelige prinsesser og prinser hvis de har embeter;
i) å revidere midlertidige lønns- og pensjonslister og gjøre de forandringer i dem som Stortinget finner nødvendige;
k) å utnevne fem revisorer som årlig skal se gjennom statens regnskaper og bekjentgjøre utdrag av dem på trykk; regnskapene
skal oversendes disse revisorer innen seks måneder etter utgangen av det år som Stortingets bevilgninger er gitt for; og å
gi bestemmelser om ordningen av desisjonsmyndigheten overfor statens regnskaps-betjenter;
l) å utnevne en person som ikke er medlem av Stortinget, til på en måte som er nærmere bestemt i lov, å føre kontroll med
den offentlige forvaltning og alle som virker i dens tjeneste, for å hindre at det øves urett mot den enkelte borger;
m) å gi innfødsrett.
§ 76
Enhver lov skal først foreslås på Stortinget, enten av en stortingsrepresentant eller av regjeringen ved en statsråd.
Etter at forslaget er vedtatt der, skal Stortinget ta det under overveielse på nytt og enten slutte seg til det eller forkaste
det. Forkastes forslaget, skal det, med de anmerkninger Stortinget har tilføyd, enda en gang tas under overveielse av
Stortinget, som enten henlegger forslaget eller vedtar det med de nevnte anmerkninger.
Mellom hver slik behandling må det gå minst tre dager.
§ 77
Når Stortinget har fattet det samme lovvedtak to ganger etter hverandre, sendes det til kongen med anmodning om hans sanksjon.
§ 78
Godtar kongen lovvedtaket, forsyner han det med sin underskrift, og dermed blir det til lov.
Godtar han det ikke, sender han det tilbake til Stortinget med den erklæring at han for tiden ikke finner det tjenlig å
sanksjonere det. I så tilfelle kan ikke det storting som da er samlet, legge dette vedtak frem for kongen igjen.
§ 79
Når to storting med ett valg og minst to storting imellom har fattet det samme lovvedtak uforandret uten at Stortinget i
mellomtiden har fattet noe avvikende endelig lovvedtak, og det da forelegges kongen med begjæring om at Hans Majestet ikke vil
nekte å sanksjonere et lovvedtak som Stortinget etter den modneste overveielse anser for gagnlig, så blir det til lov selv om
kongen ikke gir sin sanksjon før Stortinget adskilles.
§ 80
Stortinget forblir samlet så lenge det selv finner det nødvendig, og avslutter forhandlingene når det har fullført sine
gjøremål.
I overensstemmelse med regler i den orden Stortinget har vedtatt, kan forhandlingene gjenopptas, men de avsluttes senest siste
hverdag i september måned.
Innen denne tid meddeler kongen sin beslutning om de lovvedtak som ikke allerede er avgjort (jf. §§ 77–79), ved enten å
stadfeste dem eller å forkaste dem. Alle de som han ikke uttrykkelig godkjenner, anses for å være forkastet av ham.
§ 81
Alle lover (unntatt dem i § 79) utferdiges i kongens navn, under Norges rikes segl og med følgende ord: «Vi N.N. gjør
vitterlig: at Oss er blitt forelagt Stortingets vedtak av dato sålydende: (her følger vedtaket). Vi godkjenner og stadfester
dette vedtaket som lov, under Vår hånd og rikets segl.»
§ 82
Regjeringen skal gi Stortinget alle de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av de saker den legger frem. Intet
medlem av statsrådet må legge frem uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer.
§ 83
Stortinget kan innhente Høyesteretts betenkning om juridiske emner.
§ 84
Stortinget holdes for åpne dører, og forhandlingene kunngjøres på trykk, unntatt i de tilfeller hvor det motsatte vedtas ved
stemmeflertall.
§ 85
Den som adlyder en befaling som har til hensikt å forstyrre Stortingets frihet og sikkerhet, gjør seg skyldig i forræderi mot
fedrelandet.
D
Om den dømmende makt
§ 86
Riksretten dømmer i første og siste instans i de saker som Stortinget anlegger mot medlemmer av statsrådet, Høyesterett eller
Stortinget for straffbart eller annet rettsstridig forhold når de har brutt sine konstitusjonelle plikter.
De nærmere regler om Stortingets påtale etter denne paragraf fastsettes ved lov. Det kan likevel ikke settes kortere
foreldelsesfrist enn 15 år for adgangen til å gjøre ansvar gjeldende ved tiltale for Riksretten.
Dommere i Riksretten er 6 medlemmer valgt av Stortinget og de 5 etter embetsalder eldste fast utnevnte medlemmer av
Høyesterett, deriblant Høyesteretts leder. Stortinget velger medlemmene og stedfortredere for 6 år. Et medlem av statsrådet
eller Stortinget kan ikke velges til medlem av Riksretten. I Riksretten har Høyesteretts leder forsetet.
De som har tatt sete i Riksretten som valgt av Stortinget, blir sittende selv om den tid de er valgt for, utløper før
Riksrettens behandling av saken er avsluttet. På samme måte blir høyesterettsdommere sittende i Riksretten selv om de går av som
medlemmer av Høyesterett.
§ 87
De nærmere regler om sammensetningen av Riksretten og om saksbehandlingen fastsettes ved lov.
§ 88
Høyesterett dømmer i siste instans. Begrensninger i adgangen til å få Høyesteretts avgjørelse kan bestemmes ved lov.
Høyesterett skal bestå av en leder og minst fire andre medlemmer.
§ 89
(Opphevet ved grunnlovsbestemmelse 14. desember 1920.)
§ 90
Høyesteretts dommer kan ikke i noe tilfelle ankes.
§ 91
Ingen kan utnevnes til medlem av Høyesterett før hun eller han er 30 år gammel.
E
Alminnelige bestemmelser
§ 92
Til embeter i staten kan bare utnevnes de norske borgere som taler landets språk og
a) enten er født i riket av foreldre som da var norske statsborgere,
b) eller er født i utlandet av norske foreldre som på den tid ikke var statsborgere i noe annet land,
c) eller har oppholdt seg i riket i ti år,
d) eller får innfødsrett av Stortinget.
Andre kan likevel utnevnes til lærere ved universitetet og de lærde skoler, til leger og til konsuler på fremmede steder.
§ 93
For å sikre den internasjonale fred og sikkerhet eller fremme internasjonal rettsorden og samarbeid kan Stortinget med tre
fjerdedels flertall gi samtykke til at en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til, på et
saklig begrenset område får utøve myndighet som ellers ligger hos statens myndigheter etter denne grunnlov, men likevel ikke
rett til å endre denne grunnlov. Når Stortinget skal gi sitt samtykke, skal, som ved behandling av grunnlovsforslag, minst to
tredjedeler av dets medlemmer være til stede.
Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke ved deltagelse i en internasjonal sammenslutning hvis avgjørelser bare har rent
folkerettslig virkning for Norge.
§ 94
En ny allmenn sivillovbok og straffelovbok skal besørges utgitt på første eller, om dette ikke er mulig, på annet ordentlige
storting. Inntil da forblir statens någjeldende lover i kraft, med mindre de strider mot denne grunnlov eller mot de
provisoriske lover som i mellomtiden måtte bli gitt.
Likeledes skal de nåværende permanente skatter stå ved lag til neste storting.
§ 95
Ingen dispensasjoner, protektorier, moratorier eller oppreisninger må gis etter at den nye allmenne lov er satt i kraft.
§ 96
Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom. Pinefullt forhør må ikke finne sted.
§ 97
Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.
§ 98
Sportler som betales til dem som gjør tjeneste for retten, må ikke pålegges avgifter til statskassen.
§ 99
Ingen må fengsles uten i lovbestemte tilfeller og på den måte som lovene foreskriver. De som uberettiget har arrestert noen
eller ulovlig holdt noen fengslet, står til ansvar for vedkommende.
Regjeringen har ikke rett til å bruke militær makt mot innbyggerne uten etter lov, med mindre en forsamling forstyrrer den
offentlige ro og ikke øyeblikkelig oppløses etter at de lovbestemmelser som angår opprør, tre ganger høyt og tydelig er opplest
for forsamlingen av den sivile øvrighet.
§ 100
Ytringsfrihet skal finne sted.
Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer eller budskap med mindre det lar seg
forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det
rettslige ansvar skal være foreskrevet i lov.
Frimodige ytringer om statsstyringen og et hvilket som helst annet emne er tillatt for enhver. Det kan bare settes slike klart
definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens
begrunnelser.
Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes, med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge
mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk, unntatt i anstalter.
Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte
organer. Det kan i lov settes grenser for denne rett av hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.
§ 101
Heretter skal ingen få nye og varige særrettigheter som innskrenker næringsfriheten.
§ 102
Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.
§ 103
Ingen som heretter går konkurs, får fristed.
§ 104
Ingen kan bli fradømt sin faste eiendom eller hele sin formue på grunn av en forbrytelse.
§ 105
Krever hensyn til samfunnet at noen må avgi sin faste eller rørlige eiendom til offentlig bruk, skal hun eller han ha full
erstatning av statskassen.
§ 106
Kjøpesummer og inntekter av geistlighetens benefiserte gods skal bare anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens
fremme. Milde stiftelsers eiendommer skal bare anvendes til gagn for disse.
§ 107
Odels- og åsetesretten må ikke oppheves. De nærmere betingelser for hvordan den skal videreføres til størst mulig nytte for
staten og til gagn for land-allmuen, fastsettes av det første eller annet følgende storting.
§ 108
Heretter kan det ikke opprettes grevskaper, baronier, stamhus eller fideikommisser.
§ 109
Alle statens borgere er i alminnelighet like forpliktet til i en viss tid å verne om fedrelandet, uten hensyn til fødsel eller
formue.
Anvendelsen av denne grunnsetning, og de begrensninger den skal ha, bestemmes ved lov.
§ 110
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved sitt
arbeid.
Nærmere bestemmelser om ansattes medbestemmelsesrett på arbeidsplassen fastsettes ved lov.
§ 110 a
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur
og sitt samfunnsliv.
§ 110 b
Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser
skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.
Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik
at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.
Statens myndigheter gir nærmere bestemmelser for å gjennomføre disse grunnsetninger.
§ 110 c
Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene.
Nærmere bestemmelser om gjennomføringen av traktater om dette fastsettes ved lov.
§ 111
Det norske flaggs form og farger bestemmes ved lov.
§ 112
Viser erfaring at noen del av denne Kongeriket Norges grunnlov bør endres, skal endringsforslag fremsettes på første, annet
eller tredje storting etter et nytt valg og kunngjøres på trykk. Men det tilkommer først det første, annet eller tredje storting
etter neste valg å bestemme om den foreslåtte endring skal finne sted eller ei. En slik endring må likevel aldri motsi denne
grunnlovs prinsipper, men bare angå modifikasjoner i enkelte bestemmelser som ikke endrer denne konstitusjons ånd, og to
tredjedeler av Stortinget må være enige i en slik endring.
En grunnlovsbestemmelse som er vedtatt på denne måte, skal underskrives av Stortingets president og sekretær og sendes kongen
til kunngjøring på trykk som gjeldende bestemmelse i Kongeriket Norges grunnlov.
– – –
Norges Riges Grundlov skal på nynorsk lyde:
Grunnlov for Kongeriket Noreg, gjeven i riksforsamlinga på Eidsvoll den 17. mai 1814, slik ho lyder etter
seinare endringar, seinast grunnlovsvedtak av 21. mai 2012.
Kongeriket Noregs grunnlov
A
Om statsforma
§ 1
Kongeriket Noreg er eit fritt, sjølvstendig, udeleleg og uavhendeleg rike. Regjeringsforma er avgrensa og arveleg monarkisk.
§ 2
Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår. Denne grunnlova skal tryggje demokratiet, rettsstaten
og menneskerettane.
B
Om den utøvande makta, om kongen og den
kongelege familien og om religionen
§ 3
Den utøvande makta er hos kongen, eller hos dronninga dersom ho har fått krona etter reglane i § 6, § 7 eller § 48 i denne
grunnlova. Når den utøvande makta såleis er hos dronninga, har ho alle rettar og plikter som kongen har etter denne grunnlova og
lovene i landet.
§ 4
Kongen skal alltid vedkjenne seg den evangelisk-lutherske religionen.
§ 5
Kongens person er heilag; han kan ikkje lastast eller skuldast for noko. Ansvaret ligg på rådet hans.
§ 6
Arvefølgja er lineal. Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve, og barnet må vere
født i lovleg ekteskap. Den nærare lina går føre den fjernare og den eldre i lina føre den yngre.
Den ufødde har òg arverett, og barnet tek sin plass i arvefølgja så snart det kjem til verda.
Arverett har likevel berre dei som ættar frå foreldra til den sist regjerande dronninga eller kongen.
Når ei prinsesse eller ein prins med arverett til Noregs krone blir fødd, skal namnet og fødselstidspunktet gjerast kjent for
Stortinget og førast inn i protokollen der.
For dei som er fødde før 1971, gjeld likevel § 6 slik han vart vedteken den 18. november 1905. For dei som er fødde før 1990,
gjeld likevel at mann går føre kvinne.
§ 7
Finst det ingen prinsesser eller prinsar med arverett, kan kongen gjere framlegg om etterfølgjar for Stortinget, som kan
avgjere valet dersom framlegget frå kongen ikkje blir stødd.
§ 8
Myndig alder for kongen blir fastsett i lov.
Så snart kongen har nådd den lovfeste alderen, lyser han seg myndig.
§ 9
Så snart kongen, som myndig, tek til med regjeringa, gjer han denne eiden for Stortinget: «Eg lovar og sver at eg vil regjere
Kongeriket Noreg i samsvar med konstitusjonen og lovene, så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitande!»
Er det ikkje samla noko storting på den tida, blir eiden gjeven skriftleg i statsrådet, og kongen tek han høgtidleg opp att på
fyrste storting.
§ 10
(Oppheva ved grunnlovsvedtak 14. mars 1908.)
§ 11
Kongen skal bu i riket og kan ikkje utan samtykke frå Stortinget vere utanfor riket meir enn seks månader om gongen utan at han
personleg misser retten til krona.
Kongen må ikkje ta imot ei anna krone eller regjering utan samtykke frå Stortinget, og til det krevst to tredjedelar av
røystene.
§ 12
Kongen vel sjølv eit råd av røysteføre norske borgarar. I dette rådet skal det vere ein statsminister og minst sju andre
medlemmer.
Kongen fordeler gjeremåla mellom medlemmene av statsrådet slik han meiner det er tenleg. Til å ta sete i statsrådet ved sida av
dei faste medlemmene kan kongen i særlege høve kalle inn andre norske borgarar, men ingen medlemmer av Stortinget.
Ektefolk, foreldre og born eller to sysken må ikkje ha sete i statsrådet samstundes.
§ 13
For den tida kongen reiser i riket, kan han overlate styringa av riket til statsrådet. Dette skal føre regjeringa i kongens
namn og på hans vegner. Det skal ubryteleg følgje så vel føresegnene i denne grunnlova som dei særskilde instruksane som kongen
gjev i samsvar med dei.
Sakene blir avgjorde med røysting. Står røystene likt, har statsministeren eller, om han er borte, den fyrste av statsrådane
som er til stades, to røyster.
Statsrådet skal gje melding til kongen om dei sakene som blir avgjorde på denne måten.
§ 14
Kongen kan utnemne statssekretærar til å hjelpe medlemmene av statsrådet med gjeremåla deira utanfor statsrådet. Kvar
statssekretær handlar på vegner av den medlemmen av statsrådet som ho eller han er knytt til, så langt denne medlemmen fastset.
§ 15
Kvar medlem av statsrådet har plikt til å levere avskilssøknad etter at Stortinget har gjort vedtak om mistillit til denne
statsråden åleine eller til heile statsrådet.
Kongen skal gje avskil etter ein slik søknad.
Når Stortinget har gjort vedtak om mistillit, kan statsrådet berre utføre dei gjeremåla som trengst for forsvarleg
embetsførsle.
§ 16
Alle innbyggjarane i riket har fri religionsutøving. Den norske kyrkja, ei evangelisk-luthersk kyrkje, står ved lag som den
norske folkekyrkja og blir stødd som det av staten. Nærare føresegner om kyrkjeskipnaden blir fastsette i lov. Alle trus- og
livssynssamfunn skal bli stødde på lik line.
§ 17
Kongen kan gje og oppheve provisoriske lover om handel, toll, næringsvegar og offentleg forvaltning og regulering. Dei må ikkje
stri mot konstitusjonen eller dei lovene Stortinget har gjeve. Dei gjeld til neste storting.
§ 18
Kongen lèt i regelen krevje inn dei skattane og avgiftene som Stortinget fastset.
§ 19
Kongen ser til at eigedommane og regala til staten blir nytta og forvalta slik Stortinget har fastsett, og på den måten som er
nyttigast for samfunnet.
§ 20
Kongen har i statsrådet rett til å gje forbrytarar nåde etter at dom er fallen. Forbrytaren kan velje å ta imot kongens nåde
eller ta den idømde straffa.
I saker som Stortinget reiser for Riksretten, kan det ikkje gjevast annan nåde enn fritak frå idømd dødsstraff, om ikkje
Stortinget har gjeve samtykke til noko anna.
§ 21
Kongen vel og utnemner alle sivile og militære embetsmenn etter å ha høyrt statsrådet. Før innsetjinga skal dei sverje eller,
om dei ved lov er fritekne frå å gjere eid, høgtidleg love lydnad og truskap til konstitusjonen og kongen. Embetsmenn som ikkje
er norske borgarar, kan ved lov få fritak frå denne plikta. Dei kongelege prinsessene og prinsane kan ikkje ha sivile embete.
§ 22
Statsministeren, dei andre medlemmene av statsrådet og statssekretærane kan utan dom avsetjast av kongen etter at han har høyrt
kva statsrådet meiner om det. Det same gjeld for dei embetsmennene som er tilsette ved statsrådskontora eller i utanrikstenesta,
sivile overøvrigheitspersonar, sjefar for regiment og andre militære korps, kommandantar på festningar og høgstbefalande på
krigsskip. Om embetsmenn som såleis er avsette, skal få pensjon, blir avgjort av det neste stortinget. I mellomtida får dei to
tredjedelar av løna dei hadde før.
Andre embetsmenn kan berre suspenderast av kongen og skal då straks stemnast for domstolane. Dei kan ikkje avsetjast utan etter
dom eller overflyttast mot sin vilje.
Alle embetsmenn kan gjevast avskil utan dom når dei har nådd ei aldersgrense fastsett i lov. Det kan fastsetjast i lov at visse
embetsmenn, men ikkje dommarar, kan utnemnast på åremål.
§ 23
Kongen kan gje ordenar til kven han vil, til påskjøning for framifrå gagnsverk, som må kunngjerast offentleg. Kongen kan ikkje
tildele annan rang og tittel enn den eit embete fører med seg. Ordenen fritek ingen for dei plikter og bører som er sams for
statsborgarane, og gjev heller ikkje førerett til statlege embete. Embetsmenn som får avskil i nåde, får ha den tittelen og
rangen dei hadde i embetet. Dette gjeld ikkje medlemmene av statsrådet eller statssekretærane.
Ingen må heretter få arvelege særrettar, personlege eller blanda.
§ 24
Kongen vel og avset etter eige skjøn hoffstaten sin og hoffbetjentane sine.
§ 25
Kongen har høgste befalinga over forsvarsmakta til riket. Denne makta må ikkje aukast eller minkast utan samtykke frå
Stortinget. Ho må ikkje overlatast i framande makters teneste, og ingen krigsfolk frå framande makter, så nær som troppar til
hjelp mot fiendsleg overfall, må dragast inn i riket utan samtykke frå Stortinget.
Landvernet og andre troppar som ikkje kan reknast som linetroppar, må aldri brukast utanfor grensene til riket utan samtykke
frå Stortinget.
§ 26
Kongen har rett til å kalle saman troppar, byrje krig til forsvar av landet og slutte fred, inngå og seie opp folkerettslege
avtaler og sende og ta imot sendemenn.
Traktatar om særleg viktige saker blir fyrst bindande når Stortinget har gjeve samtykke til det. Det same gjeld alle traktatar
som etter konstitusjonen ikkje kan setjast i verk utan ei ny lov eller eit nytt stortingsvedtak.
§ 27
Alle medlemmene av statsrådet skal møte i statsrådet når dei ikkje har lovleg forfall. Inga avgjerd må takast i statsrådet når
ikkje over helvta av medlemmene er til stades.
§ 28
Tilrådingar om embetsutnemningar og andre viktige saker skal målberast i statsrådet av den medlemmen som har det fagområdet dei
høyrer til. Ho eller han skal ekspedere sakene i samsvar med avgjerda i statsrådet. Det kan likevel gjerast unntak frå
behandling i statsråd for eigentlege militære kommandosaker i den mon kongen fastset.
§ 29
Hindrar lovleg forfall ein statsråd frå å møte og målbere saker som høyrer til hennar eller hans fagområde, skal sakene
målberast av ein annan statsråd, som kongen konstituerer til det.
Hindrar lovleg forfall så mange frå å møte at ikkje fleire enn helvta av det fastsette talet på medlemmer er til stades, skal
så mange andre personar som naudsynt konstituerast til å ta sete i statsrådet.
§ 30
I statsrådet blir det ført protokoll over alle saker som blir behandla der. Dei diplomatiske sakene som statsrådet vedtek å
halde løynde, blir førte inn i ein særskild protokoll. Det same gjeld dei militære kommandosakene som statsrådet vedtek å halde
løynde.
Kvar den som sit i statsrådet, har plikt til å seie si meining med frimod. Kongen har plikt til å høyre meininga, men kan ta
avgjerd etter eige omdømme.
Meiner nokon medlem av statsrådet at avgjerda til kongen strir mot statsforma eller lovene i landet, har ho eller han plikt til
å ta kraftig til motmæle og skrive si meining i protokollen. Den som ikkje har protestert såleis, blir rekna for å ha vore samd
med kongen og er ansvarleg for det, slik som det sidan blir fastsett, og Stortinget kan setje vedkommande under tiltale for
Riksretten.
§ 31
Alle avgjerder kongen ferdar ut, må kontrasignerast for å bli gyldige. I militære kommandosaker skal avgjerdene kontrasignerast
av den som har målbore saka, men elles av statsministeren eller, om statsministeren ikkje var til stades i statsrådet, av den
fyrste av dei medlemmene som var det.
§ 32
Dei avgjerdene regjeringa tek når kongen ikkje er til stades, blir utferda i kongens namn og underskrivne av statsrådet.
§ 33
(Oppheva ved grunnlovsvedtak 12. august 1908.)
§ 34
Kongen gjev føresegner om titlar for dei som har arverett til krona.
§ 35
Så snart tronarvingen har fylt 18 år, har ho eller han rett til å ta sete i statsrådet, men utan røyst eller ansvar.
§ 36
Ei prinsesse eller ein prins med arverett til Noregs krone må ikkje gifte seg utan løyve frå kongen. Ho eller han må heller
ikkje ta imot ei anna krone eller regjering utan samtykke frå kongen og Stortinget. Samtykke frå Stortinget krev to tredjedelar
av røystene.
Handlar ho eller han i strid med dette, misser vedkommande retten til Noregs trone for seg sjølv så vel som for etterkommarane
sine.
§ 37
Dei kongelege prinsessene og prinsane skal for sine personar ikkje svare for andre enn kongen eller den han set til dommar over
dei.
§ 38
(Oppheva ved vedtak 18. november 1905.)
§ 39
Om kongen døyr og tronfølgjaren enno er umyndig, skal statsrådet straks kalle inn Stortinget.
§ 40
Til dess Stortinget kjem saman og innrettar regjeringa for den tida kongen er mindreårig, skal statsrådet stå for styringa av
riket, i samsvar med Grunnlova.
§ 41
Er kongen utanfor riket utan å vere i felt, eller er han så sjuk at han ikkje kan ta seg av regjeringa, skal den næraste
arvingen til trona stå for regjeringa som mellombels utøvar av kongemakta, så framt ho eller han har nådd myndig alder for
kongen. I motsett fall er det statsrådet som står for styringa av riket.
§ 42
(Oppheva ved vedtak 18. november 1905.)
§ 43
Stortinget skal velje formyndarar til å stå for regjeringa for den umyndige kongen.
§ 44
Den prinsessa eller prinsen som står for regjeringa i dei tilfella som er nemnde i § 41, skal skriftleg gjere denne eiden for
Stortinget: «Eg lovar og sver at eg skal stå for regjeringa i samsvar med konstitusjonen og lovene, så sant hjelpe meg Gud den
allmektige og allvitande!»
Blir det ikkje halde storting på denne tida, skal eiden gjevast skriftleg i statsrådet og sidan sendast til neste storting.
Den prinsessa eller prinsen som har gjort eiden, tek han ikkje opp att seinare.
§ 45
Dei som mellombels har stått for statsstyringa etter §§ 40, 41, 43 eller 48, skal så snart ho er over, gjere rekneskap for
henne til kongen og Stortinget.
§ 46
Om ikkje statsrådet straks kallar saman Stortinget etter § 39, har Høgsterett så snart det er gått fire veker, ei vilkårslaus
plikt til å syte for innkalling.
§ 47
Stortinget fastset korleis oppsedinga av den umyndige kongen skal styrast dersom begge foreldra er døde og ingen av dei har
late etter seg ei skriftleg føresegn om det.
§ 48
Er kongsætta utdøydd og ingen tronfølgjar kåra, skal Stortinget velje ny dronning eller konge. I mellomtida gjeld § 40 for den
utøvande makta.
C
Om borgarretten og den lovgjevande makta
§ 49
Folket utøver den lovgjevande makta gjennom Stortinget.
§ 50
Røysterett ved stortingsval har dei norske borgarane som har fylt 18 år eller fyller 18 år i det året valtinget blir halde.
I kva mon norske borgarar som på valdagen er busette i utlandet, men elles stettar vilkåra ovanfor, skal ha røysterett, blir
fastsett i lov.
Reglar om røysterett for elles røysteføre personar som på valdagen openbert lir av alvorleg psykisk svekking eller nedsett
medvit, kan fastsetjast i lov.
§ 51
Reglar om manntalsføring og om innføring av dei røysteføre i manntalet blir fastsette i lov.
§ 52
(Oppheva ved grunnlovsvedtak 26. oktober 1954.)
§ 53
Røysteretten misser
a) den som blir dømd for strafflagde handlingar, i samsvar med føresegner om dette i lov,
b) den som går i teneste for ei framand makt utan samtykke frå regjeringa.
§ 54
Valtinga blir haldne fjerdekvart år. Dei skal vere avslutta seinast i september.
§ 55
Valtinga skal styrast slik det blir fastsett i lov. Valstyret avgjer tvistar om røysterett. Avgjerda kan klagast inn for
Stortinget.
§ 56
(Oppheva ved grunnlovsvedtak 23. mars 1972.)
§ 57
Det skal veljast 169 stortingsrepresentantar.
Riket blir inndelt i 19 valdistrikt.
150 av stortingsrepresentantane skal veljast som distriktsrepresentantar og 19 som utjamningsrepresentantar.
Kvart valdistrikt skal ha 1 utjamningsmandat.
Talet på stortingsrepresentantar som skal veljast frå kvart valdistrikt, blir utrekna på grunnlag av høvet mellom
innbyggjartalet og flatevidda i distriktet på den eine sida og innbyggjartalet og flatevidda i heile riket på den andre sida. I
denne utrekninga gjev kvar innbyggjar 1 poeng og kvar kvadratkilometer 1,8 poeng. Utrekninga skal gjerast kvart åttande år.
Nærare føresegner om korleis riket skal delast i valdistrikt, og korleis stortingsmandata skal delast mellom valdistrikta, blir
fastsette i lov.
§ 58
Valtinga blir haldne særskilt for kvar kommune. På valtinga blir det røysta direkte på stortingsrepresentantar med
vararepresentantar for heile valdistriktet.
§ 59
Valet av distriktsrepresentantar er eit høvestalsval, og mandata blir delte mellom partia etter reglane nedanfor.
Røystetalet for kvart parti i kvart valdistrikt skal delast med 1,4; 3; 5; 7 og så bortetter. Det fyrste mandatet går til det
partiet som får den største kvotienten, det neste mandatet går til det partiet som får den nest største kvotienten, og så
bortetter til alle mandata er utdelte.
Listesamband er ulovleg.
Med sikte på best mogleg samsvar mellom røystetal og representasjon blir utjamningsmandata delte mellom dei partia som er med i
utjamninga, på grunnlag av høvet mellom røystetala deira i heile riket. Kor mange stortingsmandat kvart parti skal ha i alt,
finn ein ved å nytte reglane for tildeling av distriktsmandat tilsvarande for heile riket for dei partia som er med i
utjamninga. Så får kvart parti tildelt så mange utjamningsmandat attåt distriktsmandata det alt har fått, at det til saman
utgjer så mange stortingsmandat som partiet skal ha i alt. Har eit parti alt ved utdelinga av distriktsmandata fått fleire
mandat enn det skulle hatt etter framgangsmåten ovanfor, skal utjamningsmandata delast berre mellom dei andre partia, såleis at
ein ser bort frå det røystetalet og dei distriktsmandata som det fyrstnemnde partiet har fått.
Ingen parti kan få utjamningsmandat utan å ha fått minst 4 prosent av det samla røystetalet for heile riket.
Nærare føresegner om korleis utjamningsmandata til partia skal delast mellom valdistrikta, blir fastsette i lov.
§ 60
Om og korleis dei røysteføre kan røyste utan å møte personleg på valtinga, blir fastsett i lov.
§ 61
Ingen kan veljast til representant utan å ha røysterett.
§ 62
Tenestemenn som er tilsette ved statsrådskontora, bortsett frå statssekretærar og politiske rådgjevarar, kan ikkje veljast til
representantar. Det same gjeld medlemmene av Høgsterett og tenestemenn som er tilsette i utanrikstenesta.
Medlemmer av statsrådet kan ikkje møte på Stortinget som representantar så lenge dei har sete i statsrådet. Heller ikkje
statssekretærane kan møte som representantar så lenge dei er i embetet, og dei politiske rådgjevarane ved statsrådskontora kan
ikkje møte på Stortinget så lenge dei har stillingane sine.
§ 63
Den som blir vald til representant, har plikt til å ta imot valet, om vedkommande ikkje
a) er vald utanfor det valdistriktet der ho eller han har røysterett,
b) har møtt som representant på alle storting etter førre val,
d) er medlem av eit politisk parti og vald på ei valliste som ikkje går ut frå dette partiet.
Frist og framgangsmåte for å gjere retten til å nekte val gjeldande blir fastsett i lov.
Like eins skal det fastsetjast i lov når og korleis ein som er vald til representant for to eller fleire valdistrikt, skal gje
fråsegn om kva val ho eller han vil ta imot.
§ 64
Dei valde representantane får tildelt fullmakter. Stortinget avgjer om fullmaktene er lovlege.
§ 65
Alle representantar og innkalla vararepresentantar får frå statskassa lovfastsett godtgjersle for kostnader til reiser til og
frå Stortinget og frå Stortinget til heimen og attende under feriar på minst 14 dagar.
Dessutan får dei lovfastsett godtgjersle for deltaking på Stortinget.
§ 66
På reisa til og frå Stortinget og medan dei er der, er representantane fritekne frå pågriping, om dei ikkje blir gripne i
offentlege brotsverk. For meiningar ytra i forsamlingane til Stortinget kan dei ikkje dragast til ansvar utanfor desse
forsamlingane. Alle har plikt til å rette seg etter den ordenen som er vedteken av Stortinget.
§ 67
Representantane som er valde på den ovannemnde måten, utgjer Kongeriket Noregs Storting.
§ 68
Stortinget kjem i regelen saman i hovudstaden den fyrste kvardagen i oktober kvart år, om ikkje kongen på grunn av usedvanlege
omstende, så som fiendsleg åtak eller smittsam sjukdom, vel ein annan by i riket. Ei slik avgjerd må gjerast kjend i tide.
§ 69
Når Stortinget ikkje er samla, kan kongen kalle det saman dersom han meiner det trengst.
§ 70
(Oppheva ved grunnlovsvedtak 29. mai 1990.)
§ 71
Dei valde representantane er medlemmer av Stortinget i fire år på rad.
§ 72
(Oppheva ved grunnlovsvedtak 29. mai 1990.)
§ 73
Stortinget utnemner ein president, fem visepresidentar og to sekretærar. Storting kan berre haldast dersom minst helvta av
medlemmene er til stades. Grunnlovsframlegg kan berre behandlast dersom minst to tredjedelar av medlemmene er til stades.
§ 74
Så snart Stortinget har konstituert seg, opnar kongen eller den han set til det, forhandlingane med ei tale om tilstanden i
riket og dei emna han særleg vil gjere Stortinget merksam på. Inga drøfting må skje med kongen til stades.
Når forhandlingane i Stortinget er opna, har statsministeren og statsrådane rett til å møte i Stortinget og til liks med
medlemmene der ta del i forhandlingane når dei blir haldne for opne dører, men utan å røyste. I saker som blir behandla for
stengde dører, gjeld dette berre når Stortinget gjev løyve til det.
§ 75
Det høyrer Stortinget til
a) å gje og oppheve lover; å fastsetje skattar, avgifter, toll og andre offentlege bører, som likevel ikkje gjeld etter 31.
desember året etter, om dei ikkje blir uttrykkeleg fornya av eit nytt storting;
b) å ta opp lån på rikets kreditt;
c) å føre oppsyn med pengestellet i riket;
d) å løyve dei pengesummane som trengst til statsutgiftene;
e) å fastsetje kor mykje kongen skal få utbetalt til hoffstaten sin kvart år, og fastsetje den kongelege familiens
apanasje, som ikkje kan vere i fast eigedom;
f) å få seg førelagt protokollane frå statsrådet og alle offentlege meldingar og papir;
g) å få melding om dei folkerettslege avtalene som kongen har gjort med framande makter for staten;
h) å kunne gje kven som helst påbod om å møte for seg i statssaker, så nær som kongen og den kongelege familien; likevel
kan dei kongelege prinsessene og prinsane kallast inn dersom dei har embete;
i) å revidere lister over mellombels løner og pensjonar og gjere dei endringane som Stortinget meiner trengst;
k) å utnemne fem revisorar som skal sjå gjennom statsrekneskapane kvart år og kunngjere utdrag av dei på prent; revisorane
skal få rekneskapane tilsende innan seks månader etter utgangen av det året som Stortinget har gjeve løyvingar for; og å gje
føresegner om ordninga av desisjonsmakta overfor rekneskapstenestemennene til staten;
l) å utnemne ein som ikkje er medlem av Stortinget, som etter nærare føresegner fastsette i lov skal føre kontroll med den
offentlege forvaltninga og alle som er i offentleg teneste, for å hindre at det blir gjort urett mot den einskilde borgaren;
m) å gje innføddsrett.
§ 76
Alle lovframlegg skal fyrst gjerast på Stortinget, anten av ein stortingsrepresentant eller av regjeringa ved ein statsråd.
Etter at framlegget er vedteke der, skal Stortinget ta det opp til ny vurdering og anten godta eller forkaste det. Blir det
forkasta, skal framlegget med merknader frå Stortinget takast opp til vurdering endå ein gong av Stortinget, som anten legg
framlegget bort eller vedtek det med dei nemnde merknadene.
Mellom kvar slik behandling må det gå minst tre dagar.
§ 77
Når Stortinget har gjort same lovvedtaket to gonger på rad, går vedtaket til kongen med oppmoding om sanksjon.
§ 78
Godtek kongen lovvedtaket, skriv han under, og dermed blir det til lov.
Godtek han det ikkje, sender han det attende til Stortinget med dei orda at han for tida ikkje meiner det er tenleg å
sanksjonere det. I så fall kan ikkje det stortinget som då er samla, leggje dette vedtaket fram for kongen att.
§ 79
Når to storting med eitt val og minst to storting imellom har gjort same lovvedtaket uendra utan at Stortinget i mellomtida har
gjort avvikande endeleg lovvedtak, og det då blir lagt fram for kongen med dei orda at Hans Majestet ikkje vil nekte å
sanksjonere eit lovvedtak som Stortinget etter ei grundig vurdering held for gagnleg, så blir det til lov endå om kongen ikkje
gjev sanksjon før Stortinget skilst.
§ 80
Stortinget blir verande samla så lenge det sjølv meiner det trengst, og avsluttar forhandlingane når gjeremåla er fullførte.
I samsvar med reglar i den ordenen Stortinget har vedteke, kan forhandlingane takast opp att, men dei blir avslutta seinast
siste kvardagen i september.
Innan den tid kunngjer kongen for Stortinget avgjerda si om dei lovvedtaka som ikkje alt er avgjorde (jf. §§ 77–79), med anten
å stadfeste eller å forkaste dei. Alle dei han ikkje uttrykkeleg godkjenner, blir rekna som forkasta av kongen.
§ 81
Alle lover (så nær som dei etter § 79) blir utferda i namnet til kongen, under Noregs rikssegl og med desse orda: «Vi N.N. gjer
kunnig: at Oss er førelagt vedtak frå Stortinget dagsett dato som lyder slik: (her kjem vedtaket). Vi godkjenner og stadfester
dette vedtaket som lov, under Vår hand og riksseglet.»
§ 82
Regjeringa skal gje Stortinget alle dei opplysningane som trengst for behandlinga av dei sakene ho legg fram. Ingen medlemmer
av statsrådet må leggje fram urette eller villeiande opplysningar for Stortinget eller eit stortingsorgan.
§ 83
Stortinget kan hente inn utgreiing frå Høgsterett om juridiske emne.
§ 84
Stortinget blir halde for opne dører, og forhandlingane blir kunngjorde på prent, så nær som i dei tilfella noko anna blir
vedteke med røystefleirtal.
§ 85
Den som lyder eit påbod som har som føremål å skiple fridommen og tryggleiken til Stortinget, gjer seg skuldig i svik mot
fedrelandet.
D
Om den dømmande makta
§ 86
Riksretten dømmer i fyrste og siste instans i dei sakene som Stortinget reiser mot medlemmer av statsrådet, Høgsterett eller
Stortinget for eit strafflagt eller anna rettsstridig tilhøve når dei har brote sine konstitusjonelle plikter.
Dei nærare reglane om påtale som Stortinget reiser etter denne paragrafen, blir fastsette i lov. Det kan likevel ikkje setjast
kortare foreldingsfrist enn 15 år for høvet til å gjere ansvar gjeldande ved tiltale for Riksretten.
Dommarar i Riksretten er 6 medlemmer valde av Stortinget og dei 5 etter embetsalder eldste fast utnemnde medlemmene av
Høgsterett, mellom dei leiaren av Høgsterett. Stortinget vel medlemmene og varamedlemmer for 6 år. Ein medlem av statsrådet
eller Stortinget kan ikkje veljast til medlem av Riksretten. I Riksretten har leiaren av Høgsterett forsetet.
Dei som har teke sete i Riksretten som valde av Stortinget, blir sitjande jamvel om tida dei er valde for, går ut før
Riksretten har avslutta saka. Like eins blir høgsterettsdommarar sitjande i Riksretten jamvel om dei går av som medlemmer av
Høgsterett.
§ 87
Dei nærare reglane om samansetjinga av Riksretten og om saksbehandlinga blir fastsette i lov.
§ 88
Høgsterett dømmer i siste instans. Grenser for høvet til å få Høgsteretts avgjerd kan fastsetjast i lov.
Høgsterett skal vere samansett av ein leiar og minst fire andre medlemmer.
§ 89
(Oppheva ved grunnlovsvedtak 14. desember 1920.)
§ 90
Ein høgsterettsdom kan ikkje i noko tilfelle ankast.
§ 91
Ingen kan utnemnast til medlem av Høgsterett før ho eller han er 30 år gammal.
E
Allmenne føresegner
§ 92
Til embete i staten kan det berre utnemnast norske borgarar som talar språket i landet og
a) anten er fødde i riket av foreldre som då var norske statsborgarar,
b) eller er fødde i utlandet av norske foreldre som då ikkje var statsborgarar i noko anna land,
c) eller har opphalde seg i riket i 10 år,
d) eller får innføddsrett av Stortinget.
Andre kan likevel utnemnast til lærarar ved universitetet og dei lærde skulane, til lækjarar og til konsular på framande
stader.
§ 93
For å sikre internasjonal fred og tryggleik eller fremje internasjonal rettsorden og samarbeid kan Stortinget med tre
fjerdedels fleirtal gje samtykke til at ein internasjonal samskipnad som Noreg er tilslutta eller sluttar seg til, på eit sakleg
avgrensa område får råderett som elles ligg hjå dei statlege styresmaktene etter denne grunnlova, men likevel ikkje rett til å
endre denne grunnlova. Når Stortinget skal gje sitt samtykke, skal minst to tredjedelar av medlemmene vere til stades, som ved
behandling av grunnlovsframlegg.
Føresegnene i denne paragrafen gjeld ikkje ved deltaking i ein internasjonal samskipnad der avgjerdene berre har reint
folkerettsleg verknad for Noreg.
§ 94
Ei ny allmenn sivillovbok og straffelovbok skal gjevast ut på det fyrste eller, om dette ikkje er mogleg, på det andre
ordentlege stortinget. Til dess står dei nogjeldande lovene i landet ved lag, om dei ikkje strir mot denne grunnlova eller mot
dei provisoriske lovene som måtte bli gjevne i mellomtida.
Likeeins skal dei noverande faste skattane stå ved lag til neste storting.
§ 95
Ingen dispensasjonar, protektorium, moratorium eller oppreisningar må gjevast etter at den nye allmenne lova har teke til å
gjelde.
§ 96
Ingen kan dømmast utan etter lov eller straffast utan etter dom. Det må ikkje haldast pinefullt forhøyr.
§ 97
Inga lov må gjevast tilbakeverkande kraft.
§ 98
Det må ikkje leggjast avgifter til statskassa på sportlar som blir betalte til dei som gjer teneste for retten.
§ 99
Ingen må fengslast utan i dei tilfella og på den måten som lovene fastset. Dei som utan rett har arrestert nokon eller halde
nokon ulovleg fengsla, står til ansvar for vedkommande.
Regjeringa har ikkje rett til å nytte militær makt mot innbyggjarane utan etter lov, med mindre ei forsamling skiplar den
offentlege roa og ikkje skilst åt så snart den sivile styresmakta tre gonger har lese lovføresegnene om opprør høgt og tydeleg
for henne.
§ 100
Ytringsfridom skal det vere.
Ingen kan haldast rettsleg ansvarleg for å ha motteke eller komme med opplysningar, idear eller bodskapar om det ikkje let seg
forsvare halde opp imot den grunngjevinga ytringsfridommen har i sanningssøking, demokrati og den frie meiningsdanninga til
individet. Det rettslege ansvaret skal vere fastsett i lov.
Alle har rett til å ytre seg frimodig om statsstyringa og kva anna emne som helst. Det kan berre setjast slike klårt definerte
grenser for denne retten der særleg tungtvegande omsyn gjer det forsvarleg halde opp imot grunngjevingane for ytringsfridommen.
Førehandssensur og andre førebyggjande åtgjerder kan ikkje nyttast om det ikkje trengst for å verne born og unge mot skadeleg
påverknad frå levande bilete. Brevsensur kan ikkje setjast i verk, så nær som i anstaltar.
Alle har rett til innsyn i dokumenta til staten og kommunane og til å følgje forhandlingane i rettsmøte og folkevalde organ.
Det kan i lov setjast grenser for denne retten av omsyn til personvern og av andre tungtvegande grunnar.
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for eit ope og opplyst offentleg ordskifte.
§ 101
Heretter skal ingen få nye og varige særrettar som legg band på næringsfridommen.
§ 102
Det må ikkje utførast husransakingar, så nær som i kriminelle tilfelle.
§ 103
Ingen som heretter går konkurs, får fristad.
§ 104
Ingen kan bli frådømd den faste eigedommen sin eller heile eiga på grunn av eit brotsverk.
§ 105
Krev omsyn til samfunnet at nokon må gje frå seg sin faste eller rørlege eigedom til offentleg bruk, skal ho eller han få fullt
vederlag av statskassa.
§ 106
Kjøpesummar og inntekter av det benefiserte godset til presteskapet skal berre nyttast til gagn for presteskapet og til å
fremje opplysinga. Eigedommane til milde stiftingar skal berre nyttast til deira eige gagn.
§ 107
Odels- og åsetesretten må ikkje opphevast. Dei nærare vilkåra for korleis han skal stå ved lag til størst mogleg nytte for
staten og gagn for landallmugen, blir fastsette av det fyrste eller andre stortinget.
§ 108
Heretter kan det ikkje skipast grevskap, baroni, stamhus eller fideikommiss.
§ 109
Alle statsborgarane har i regelen den same skyldnaden til å verne fedrelandet ei viss tid, utan omsyn til fødsel eller formue.
Korleis denne grunnsetninga skal gjennomførast, og kva unntak ho skal ha, blir fastsett i lov.
§ 110
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at kvart arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt.
Nærare føresegner om medråderetten til dei tilsette på arbeidsplassen blir fastsette i lov.
§ 110 a
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at den samiske folkegruppa kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur og
samfunnsliv.
§ 110 b
Alle har rett til eit helsesamt miljø og ein natur der produksjonsevna og mangfaldet blir haldne ved lag. Naturressursane skal
disponerast ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som tryggjer denne retten òg for kommande slekter.
Borgarane har rett til kunnskap om korleis det står til med naturmiljøet, og om verknadene av planlagde og iverksette inngrep i
naturen, slik at dei kan tryggje den retten dei har etter førre leddet.
Dei statlege styresmaktene gjev nærare føresegner for å gjennomføre desse grunnsetningane.
§ 110 c
Dei statlege styresmaktene skal respektere og tryggje menneskerettane.
Nærare føresegner om gjennomføringa av traktatar om dette blir fastsette i lov.
§ 111
Forma og fargane på det norske flagget blir fastsette i lov.
§ 112
Viser røynsla at nokon del av denne grunnlova for Kongeriket Noreg bør endrast, skal framlegget om endring leggjast fram på det
fyrste, andre eller tredje stortinget etter eit nytt val og kunngjerast på prent. Men det er fyrst det fyrste, andre eller
tredje stortinget etter neste val som avgjer om endringa skal gjerast eller ikkje. Ei slik endring må likevel aldri stri mot
prinsippa i denne grunnlova, men berre gjelde modifikasjonar i einskilde føresegner som ikkje endrar ånda i denne
konstitusjonen, og to tredjedelar av Stortinget må vere samde i ei slik endring.
Ei grunnlovsføresegn som er vedteken på denne måten, skal underskrivast av Stortingets president og sekretær og sendast til
kongen til kunngjering på prent som gjeldande føresegn i Kongeriket Noregs grunnlov.
Alternativ 34
Ny § 113 skal på bokmål lyde:
§ 113
Denne grunnlov er vedtatt på bokmål og nynorsk. De to tekstene er likestilte.
Ny § 113 skal på nynorsk lyde:
§ 113
Denne grunnlova er vedteken på bokmål og nynorsk. Dei to tekstane er jamstilte.»
Votering:
Komiteens innstilling ble med 87 mot 82 stemmer ikke bifalt.De 82 representantene som stemte for komiteens innstilling, var:Freddy de Ruiter, Kari Henriksen, Odd Omland, Anniken Huitfeldt, Marianne Aasen, Abid Q. Raja, Åsmund Aukrust, Gunvor
Eldegard, Bård Vegar Solhjell, Martin Kolberg, Lise Christoffersen, Torgeir Micaelsen, Per Olaf Lundteigen, Helga Pedersen,
Runar Sjåstad, Johnny Ingebrigtsen, Knut Storberget, Lasse Juliussen, Tone Merete Sønsterud, Trygve Slagsvold Vedum, Karin
Andersen, Per Rune Henriksen, Peter Christian Frølich, Jette F. Christensen, Magne Rommetveit, Terje Breivik, Ruth Mari Grung,
Audun Lysbakken, Kjersti Toppe, Eva Vinje Aurdal, Fredric Holen Bjørdal, Jenny Klinge, Pål Farstad, Lisbeth Berg-Hansen, Eirik
Sivertsen, Anna Ljunggren, Kjell-Idar Juvik, Janne Sjelmo Nordås, Rigmor Aasrud, Tore Hagebakken, Anne Tingelstad Wøien, Stine
Renate Håheim, Ketil Kjenseth, Jens Stoltenberg, Hadia Tajik, Jonas Gahr Støre, Trine Skei Grande, Ingunn Gjerstad, Marianne
Marthinsen, Rasmus Hansson, Jan Bøhler, Marit Nybakk, Guri Melby, Eirin Sund, Torstein Tvedt Solberg, Hege Haukeland Liadal,
Geir Pollestad, Iselin Nybø, Ingrid Heggø, Liv Signe Navarsete, Sveinung Rotevatn, Terje Aasland, Lene Vågslid, Christian
Tynning Bjørnø, Sigmund Steinnes, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Knag Fylkesnes, Ingvild Kjerkol, Jorid Holstad Nordmelan, Marit
Arnstad, André N. Skjelstad, Trond Giske, Eva Kristin Hansen, Audun Otterstad, Gunn Elin Flakne, Heidi Greni, Snorre Serigstad
Valen, Dag Terje Andersen, Sonja Mandt, Svein Roald Hansen, Irene Johansen og Stein Erik Lauvås.De 87 representantene som stemte imot komiteens innstilling, var:Svein Harberg, Ingebjørg Amanda Godskesen, Kjell Ingolf Ropstad, Ingunn Foss, Åse Michaelsen, Hans Fredrik Grøvan, Norunn
Tveiten Benestad, Sylvi Graham, Kari Kjønaas Kjos, Tone Wilhelmsen Trøen, Sverre Myrli, Bente Stein Mathisen, Hans Andreas Limi,
Henrik Asheim, Nils Aage Jegstad, Ib Thomsen, Mette Tønder, Hårek Elvenes, Trond Helleland, Jørund Rytman, Anders B. Werp,
Morten Wold, Kristin Ørmen Johnsen, Frank Bakke-Jensen, Jan-Henrik Fredriksen, Gunnar Gundersen, Tor André Johnsen, Øyvind
Halleraker, Gjermund Hagesæter, Torill Eidsheim, Knut Arild Hareide, Helge André Njåstad, Sigurd Hille, Ove Trellevik, Erik
Skutle, Helge Orten, Harald T. Nesvik, Elisabeth Røbekk Nørve, Oskar J. Grimstad, Rigmor Andersen Eide, Odd Henriksen, Kenneth
Svendsen, Margunn Ebbessen, Jan Arild Ellingsen, Olemic Thommessen, Morten Ørsal Johansen, Nikolai Astrup, Michael Tetzschner,
Christian Tybring-Gjedde, Kristin Vinje, Mudassar Kapur, Mazyar Keshvari, Stefan Heggelund, Heidi Nordby Lunde, Hans Olav
Syversen, Siri A. Meling, Bente Thorsen, Arve Kambe, Olaug V. Bollestad, Roy Steffensen, Tina Bru, Sveinung Stensland, Helge
Thorheim, Geir S. Toskedal, Bjørn Lødemel, Geir Elsebutangen, Kristian Norheim, Hanne Thürmer, Kent Gudmundsen, Øyvind Korsberg,
Regina Alexandrova, Elin Rodum Agdestein, Linda C. Hofstad Helleland, Lill Harriet Sandaune, Frank J. Jensen, Sivert Bjørnstad,
Svein Flåtten, Morten Stordalen, Kårstein Løvaas, Tom B. Holthe, Anders Tyvand, Ingjerd Schou, Ulf Leirstein, Bengt Morten
Wenstøb, Erlend Wiborg, Eirik Milde og Line Henriette Hjemdal.Presidenten: Ingen representanter var fraværende.
Vi skal så votere over forslagene nr. 1 og 2, fra Fremskrittspartiet, og det voteres separat over hvert av disse forslagene.
Det voteres først over forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet. Forslaget lyder:
«Dokument 12:21 (2011–2012) – grunnlovsforslag fra Anders Anundsen, Per-Kristian Foss, Carl I. Hagen, Michael Tetzschner og
Finn-Erik Vinje, vedtatt til fremsettelse av Anders Anundsen, Per-Kristian Foss og Michael Tetzschner om språklig fornyelse
av Grunnloven – bifalles.»
Grunnlovsforslaget var sålydende:
«Norges Rikes Grundlov skal på bokmål lyde:
Kongeriket Norges Grunnlov
gitt i riksforsamlingen på Eidsvoll den 17. mai 1814, slik den lyder etter senere endringer, senest grunnlovsvedtak av 21.
mai 2012.
A
Om statsformen
§ 1
Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Dets regjeringsform er innskrenket og arvelig
monarkisk.
§ 2
Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og
menneskerettighetene.
B
Om den utøvende makt, kongen og den kongelige familie og om religionen
§ 3
Den utøvende makt er hos kongen eller hos dronningen, hvis hun har ervervet kronen etter bestemmelsene i § 6, § 7 eller § 48
i denne Grunnlov. Når den utøvende makt således er hos dronningen, har hun alle de rettigheter og plikter som ifølge denne
Grunnlov og landets lover innehas av kongen.
§ 4
Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion.
§ 5
Kongens person er hellig; han kan ikke lastes eller anklages. Ansvarligheten påligger hans råd.
§ 6
Arvefølgen er lineal, således at bare i lovlig ekteskap født barn av konge eller dronning eller av en som selv er
arveberettiget, kan arve, og at den nærmere linje går foran den fjernere og den eldre i linjen foran den yngre.
Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til
verden.
Dog tilkommer arverett ikke noen som ikke er født i rett nedstigende linje fra den sist regjerende konge eller dronning eller
fra dennes bror eller søster, eller selv er dennes bror eller søster.
Når en til Norges krone arveberettiget prins eller prinsesse fødes, skal hans eller hennes navn og fødselstid tilkjennegis
førstholdende storting og antegnes i dets protokoll.
For dem som er født tidligere enn året 1971, gjelder dog denne grunnlovs § 6 således som den ble vedtatt den 18. november
1905. For dem som er født tidligere enn året 1990, gjelder likevel at mann går foran kvinne.
§ 7
Er ingen arveberettiget prins eller prinsesse til, kan kongen foreslå sin etterfølger for Stortinget, som har rett til å
bestemme valget hvis kongens forslag ikke bifalles.
§ 8
Kongens myndighetsalder fastsettes ved lov.
Så snart kongen har oppnådd den lovbestemte alder, erklærer han seg offentlig å være myndig.
§ 9
Så snart kongen, som myndig, tiltrer regjeringen, avlegger han følgende ed for Stortinget: «Jeg lover og sverger å ville
regjere kongeriket Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover, så sant hjelpe meg Gud den allmektige og
allvitende!»
Er intet storting på den tid samlet, nedlegges eden skriftlig i statsrådet og gjentas høytidelig av kongen på første
storting.
§ 10
(Opphevet ved beslutn. 14. mars 1908.)
§ 11
Kongen skal bo innen riket, og han må ikke uten Stortingets samtykke oppholde seg utenfor riket lenger enn seks måneder ad
gangen, med mindre han for sin person vil ha tapt retten til kronen.
Kongen må ikke motta noen annen krone eller regjering uten Stortingets samtykke, hvortil fordres to tredjedeler av stemmene.
§ 12
Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere. Dette råd skal bestå av en statsminister og i det minste syv
andre medlemmer.
Kongen fordeler forretningene blant statsrådets medlemmer således som han finner det tjenlig. Til å ta sete i statsrådet kan
kongen ved overordentlige leiligheter foruten statsrådets sedvanlige medlemmer tilkalle andre norske borgere, men ingen
medlemmer av Stortinget.
Ektefeller, foreldre og barn eller to søsken må ikke på samme tid ha sete i statsrådet.
§ 13
Under kongens reiser innen riket kan han overdra styret av riket til statsrådet. Dette skal føre regjeringen i kongens navn
og på hans vegne. Det skal ubrytelig etterleve så vel bestemmelsene i denne Grunnlov som de særskilte dermed overensstemmende
forskrifter, som kongen meddeler i instruksjon.
Forretningene avgjøres ved stemmegivning, hvorved i tilfelle av stemmelikhet statsministeren eller i dennes fravær det første
av de tilstedeværende medlemmer av statsrådet har to stemmer.
Om de saker som statsrådet således avgjør, har det å gi innberetning til kongen.
§ 14
Kongen kan beskikke statssekretærer til å bistå statsrådets medlemmer under utførelsen av deres forretninger utenfor
statsrådet. Den enkelte statssekretær handler på vegne av det medlem av statsrådet som han eller hun er knyttet til, i den
utstrekning vedkommende bestemmer.
§ 15
Enhver som er medlem av statsrådet, har plikt til å innlevere sin avskjedssøknad etter at Stortinget har fattet beslutning om
mistillit til vedkommende statsråd alene eller til det samlede statsråd.
Kongen er forpliktet til å innvilge en slik avskjedssøknad.
Når Stortinget har fattet beslutning om mistillit, kan bare de forretninger utføres som er nødvendige for en forsvarlig
embetsførsel.
§ 16
Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke
og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn
skal understøttes på lik linje.
§ 17
Kongen kan gi og oppheve anordninger som angår handel, toll, næringsveier og offentlig forvaltning og regulering; dog må de
ikke stride mot konstitusjonen og de lover som Stortinget har gitt i samsvar med de etterfølgende §§ 76, 77, 78 og 79. De
gjelder provisorisk til neste Storting.
§ 18
Kongen lar i alminnelighet innkreve de skatter og avgifter som Stortinget pålegger.
§ 19
Kongen våker over at statens eiendommer og regalier anvendes og bestyres på den av Stortinget bestemte og for samfunnet
nyttigste måte.
§ 20
Kongen har rett til i statsrådet å benåde forbrytere etter at dom er falt. Forbryteren kan velge å motta kongens nåde eller
underkaste seg den idømte straff.
I de saker som Stortinget anlegger for Riksretten, kan ingen annen benådning finne sted enn fritak for idømt dødsstraff, med
mindre Stortinget har gitt samtykke til noe annet.
§ 21
Kongen velger og beskikker, etter å ha hørt sitt statsråd, alle sivile og militære embetsmenn. Disse skal før beskikkelse
finner sted, sverge eller, hvis de ved lov er fritatt for edsavleggelse, høytidelig tilsi konstitusjonen og kongen lydighet og
troskap; dog kan de embetsmenn som ikke er norske borgere, ved lov fritas for denne plikt. De kongelige prinser må ikke bekle
sivile embeter.
§ 22
Statsministeren og statsrådets øvrige medlemmer samt statssekretærene kan uten foregående dom avskjediges av kongen etter at
han har hørt statsrådets betenkning derom. Det samme gjelder for de embetsmenn som er ansatt ved statsrådets kontorer eller
ved diplomatiet eller konsulatvesenet, sivile overøvrighetspersoner, sjefer for regimenter og andre militære korps,
kommandanter på festninger og høystbefalende på krigsskip. Hvorvidt pensjon bør tilstås de således avskjedigede embetsmenn,
avgjøres av det neste storting. I mellomtiden nyter de to tredjedeler av sin tidligere gasje.
Andre embetsmenn kan bare suspenderes av kongen og skal da straks tiltales for domstolene. Men de må ikke avsettes uten etter
dom og heller ikke forflyttes mot sin vilje.
Alle embetsmenn kan uten foregående dom avskjediges når de har nådd en aldersgrense fastsatt ved lov. Det kan bestemmes ved
lov at visse embetsmenn, som ikke er dommere, kan utnevnes på åremål.
§ 23
Kongen kan tildele ordener til hvem han ønsker, til belønning for utmerkede fortjenester, og dette må offentlig kunngjøres.
Men kongen kan ikke meddele annen rang eller tittel enn den som følger med ethvert embete. Ordenen fritar ingen for
statsborgernes felles plikter og byrder, ei heller medfører den fortrinnsrett til statens embeter. De embetsmenn som
avskjediges i nåde, beholder den tittel og rang de hadde i embetet. Dette gjelder likevel ikke statsrådets medlemmer eller
statssekretærene.
Ingen personlige eller blandede arvelige privilegier må tilstås noen for ettertiden.
§ 24
Kongen velger og avskjediger etter eget omdømme sin hoffstat og sine hoffbetjenter.
§ 25
Kongen har høyeste befaling over rikets land- og sjømakt. Den må ikke forøkes eller forminskes uten Stortingets samtykke. Den
må ikke overlates i fremmede makters tjeneste, og ingen fremmede makters krigsfolk, unntatt hjelpetropper imot fiendtlig
overfall, må gis adgang til riket uten Stortingets samtykke.
Landvernet og de øvrige tropper som ikke kan henregnes til linjetroppene, må aldri uten Stortingets samtykke brukes utenfor
rikets grenser.
§ 26
Kongen har rett til å innkalle tropper, begynne krig til forsvar av landet og slutte fred, inngå og oppheve forbund, sende og
motta sendemenn.
Traktater om saker som er av særlig stor viktighet, og i alle tilfeller traktater hvis iverksettelse etter Grunnloven
nødvendiggjør en ny lov eller stortingsbeslutning, blir først bindende når Stortinget har gitt sitt samtykke dertil.
§ 27
Alle statsrådets medlemmer skal, når de ikke har lovlig forfall, være nærværende i statsrådet. Ingen beslutning må tas der
når ikke over halvdelen av antall medlemmer er til stede.
§ 28
Innstillinger om embetsutnevnelser og andre saker av viktighet skal foredras i statsrådet av det medlem til hvis fag de
hører, og sakene skal ekspederes av ham eller henne i overensstemmelse med den beslutning som er tatt i statsrådet. Dog kan
egentlige militære kommandosaker, i den utstrekning som kongen bestemmer, unntas fra behandling i statsråd.
§ 29
Forbyr lovlig forfall en statsråd å møte og foredra de saker som hører til hans eller hennes fag, skal disse foredras av en
annen statsråd som kongen konstituerer.
Hindres så mange ved lovlig forfall fra å møte at ikke mer enn halvdelen av det bestemte antall medlemmer er til stede, skal
andre menn eller kvinner i nødvendig antall konstitueres til å ta sete i statsrådet.
§ 30
I statsrådet føres protokoll over alle de saker som der forhandles. De diplomatiske saker som i statsrådet besluttes
hemmeligholdt, innføres i en egen protokoll. Det samme gjelder de militære kommandosaker som i statsrådet besluttes
hemmeligholdt.
Enhver som har sete i statsrådet, er pliktig til med frimodighet å si sin mening, som kongen er forpliktet til å høre. Men
det er denne forbeholdt å fatte beslutning etter sitt eget omdømme.
Finner noe medlem av statsrådet at kongens beslutning strider mot statsformen eller rikets lover, er det en plikt å gjøre
kraftige motforestillinger samt å tilføye sin mening i protokollen. Den som ikke slik har tilkjennegitt sin protest, anses å
ha vært enig med kongen og er ansvarlig for dette, således som siden bestemmes, og kan av Stortinget settes under tiltale for
Riksretten.
§ 31
Alle de beslutninger som kongen utferdiger, skal kontrasigneres for å være gyldige. I militære kommandosaker kontrasigneres
beslutningene av den som har foredratt sakene, men ellers av statsministeren eller, hvis han eller hun ikke har vært til
stede, av det første av statsrådets tilstedeværende medlemmer.
§ 32
De beslutninger som fattes av regjeringen under kongens fravær, utferdiges i kongens navn og undertegnes av statsrådet.
§ 33
(Opphevet ved beslutn. 12. aug. (24. okt.) 1908.)
§ 34
Kongen gir bestemmelser om titler for dem som er arveberettiget til kronen.
§ 35
Så snart tronarvingen har fylt 18 år, er han eller hun berettiget til å ta sete i statsrådet, dog uten stemme eller ansvar.
§ 36
En til Norges krone arveberettiget prins eller prinsesse må ikke gifte seg uten kongens tillatelse. Heller ikke må han eller
hun motta noen annen krone eller regjering uten kongens og Stortingets samtykke. Til Stortingets samtykke fordres to
tredjedeler av stemmene.
Handler han eller hun i strid med dette, taper vedkommende så vel som etterkommerne retten til Norges trone.
§ 37
De kongelige prinser og prinsesser skal for sine personer ikke stå til ansvar for andre enn kongen eller hvem han forordner
til dommer over dem.
§ 38
(Opphevet ved beslutn. 18. nov. 1905.)
§ 39
Dør kongen og tronfølgeren ennå er umyndig, skal statsrådet straks innkalle Stortinget.
§ 40
Inntil Stortinget er samlet og har anordnet regjeringen under kongens mindreårighet, forestår statsrådet rikets bestyrelse i
overensstemmelse med Grunnloven.
§ 41
Er kongen fraværende fra riket uten å være i felt, eller er han så syk at han ikke kan ivareta regjeringen, skal den som er
nærmest arveberettiget til tronen, forestå regjeringen som kongemaktens midlertidige utøver, så fremt han eller hun har
oppnådd den for kongen fastsatte myndighetsalder. I motsatt fall forestår statsrådet bestyrelsen av riket.
§ 42
(Opphevet ved beslutn. 18. nov. 1905.)
§ 43
Valget av formyndere som skal bestyre regjeringen for den umyndige konge, skal foretas av Stortinget.
§ 44
Den prins eller prinsesse som i de tilfeller som er anført i § 41, forestår regjeringen, skal skriftlig avlegge følgende ed
for Stortinget: «Jeg lover og sverger å ville forestå regjeringen i overensstemmelse med konstitusjonen og lovene, så sant
hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende!»
Holdes ikke storting på den tid, nedlegges eden i statsrådet og tilstilles siden neste storting.
Den prins eller prinsesse som en gang har avlagt eden, gjentar den ikke senere.
§ 45
Så snart formyndernes statsstyrelse opphører, skal de overfor kongen og Stortinget avlegge regnskap for den.
§ 46
Unnlater vedkommende i overensstemmelse med § 39 straks å sammenkalle Stortinget, da påligger det Høyesterett som en
ubetinget plikt så snart fire uker er forløpt, å foranstalte denne sammenkalling.
§ 47
Bestyrelsen av den umyndige konges oppdragelse bør, hvis begge foreldrene er døde og ingen av dem har etterlatt noen
skriftlig bestemmelse derom, fastsettes av Stortinget.
§ 48
Er kongestammen utdødd og ingen tronfølger utkåret, da skal en ny konge eller dronning velges av Stortinget. I mellomtiden
forholdes med den utøvende makt etter § 40.
C
Om borgerrett og den lovgivende makt
§ 49
Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget.
§ 50
Stemmeberettigede ved stortingsvalg er de norske borgere, menn eller kvinner, som senest i det år valgtinget holdes, har fylt
18 år.
I hvilken utstrekning dog norske borgere som på valgdagen er bosatt utenfor riket, men oppfyller foranstående betingelser, er
stemmeberettigede, fastsettes ved lov.
Regler om stemmerett for ellers stemmeberettigede personer som på valgdagen åpenbart lider av alvorlig sjelelig svekkelse
eller nedsatt bevissthet, kan fastsettes ved lov.
§ 51
Regler om manntallsføringen og om innføringen av de stemmeberettigede i manntallet fastsettes ved lov.
§ 52
(Opphevet ved grlbest. 26. okt. 1954.)
§ 53
Stemmerett tapes
a) ved domfellelse for straffbare handlinger, i overensstemmelse med hva som bestemmes i lov om dette
b) ved å gå i fremmed makts tjeneste uten regjeringens samtykke
§ 54
Valgtingene holdes hvert fjerde år. De skal være tilendebrakt innen september måneds utgang.
§ 55
Valgtingene bestyres på den måte som fastsettes ved lov. Stridigheter om stemmerett avgjøres av valgstyret, hvis kjennelse
kan innankes for Stortinget.
§ 56
(Opphevet ved grlbest. 23. mars 1972.)
§ 57
Det antall stortingsrepresentanter som blir å velge, fastsettes til 169.
Riket inndeles i 19 valgdistrikter.
150 av stortingsrepresentantene blir å velge som distriktsrepresentanter og de øvrige 19 som utjevningsrepresentanter.
Ethvert valgdistrikt skal ha 1 utjevningsmandat.
Det antall stortingsrepresentanter som blir å velge fra hvert valgdistrikt, bestemmes på grunnlag av en beregning av
forholdet mellom hvert distrikts antall innbyggere samt areal, og hele rikets antall innbyggere samt dets areal, når hver
innbygger gir 1 poeng og hver kvadratkilometer gir 1,8 poeng. Beregningen blir å foreta hvert åttende år.
Nærmere bestemmelser om rikets inndeling i valgdistrikter og stortingsmandatenes fordeling på valgdistrikter fastsettes ved
lov.
§ 58
Valgtingene avholdes særskilt for hver kommune. På valgtingene stemmes det direkte på stortingsrepresentanter med
vararepresentanter for hele valgdistriktet.
§ 59
Valget av distriktsrepresentanter foregår som forholdstallsvalg, og mandatene fordeles mellom partiene etter nedenstående
regler.
De sammenlagte stemmetall for hvert parti innenfor de enkelte valgdistrikter blir å dele med 1,4; 3; 5; 7 og således videre
inntil stemmetallet er delt så mange ganger som det antall mandater vedkommende parti kan forventes å få. Det parti som etter
det foranstående får den største kvotient, tildeles det første mandat, mens det neste mandat tilfaller det parti som har den
nest største kvotient, og således videre inntil alle mandater er fordelt.
Listeforbund er ikke tillatt.
Utjevningsmandatene fordeles mellom de i utjevningen deltagende partier på grunnlag av forholdet mellom de sammenlagte
stemmetall for de enkelte partier i hele riket i det øyemed å oppnå størst mulig forholdsmessighet partiene imellom. Ved en
tilsvarende anvendelse for hele riket og for de i utjevningen deltagende partier av reglene om fordeling av distriktsmandatene
angis hvor mange stortingsmandater hvert parti i alt skal ha. Partiene får seg deretter tildelt så mange utjevningsmandater at
de til sammen med de allerede tildelte distriktsmandater utgjør et så stort antall stortingsmandater som vedkommende parti
etter den foranstående angivelse skal ha. Har et parti allerede ved fordelingen av distriktsmandatene fått et større antall
mandater enn hva det etter foranstående angivelse skal ha, skal det foretas ny fordeling av utjevningsmandatene utelukkende
mellom de andre partier, således at det bortses fra det stemmetall og de distriktsmandater som det førstnevnte parti har
oppnådd.
Intet parti kan tildeles noe utjevningsmandat med mindre det har fått minst 4 prosent av det samlede stemmetall for hele
riket.
Nærmere bestemmelser om fordelingen av partienes utjevningsmandater på valgdistriktene fastsettes ved lov.
§ 60
Hvorvidt og under hvilke former de stemmeberettigede kan avgi sine stemmesedler uten personlig fremmøte på valgtingene,
bestemmes ved lov.
§ 61
Ingen kan velges til representant uten å være stemmeberettiget.
§ 62
De tjenestemenn som er ansatt ved statsrådets kontorer, statssekretærene og de politiske rådgivere dog unntatt, kan ikke
velges til representanter. Det samme gjelder Høyesteretts medlemmer og de tjenestemenn som er ansatt ved diplomatiet eller
konsulatvesenet.
Statsrådets medlemmer kan ikke møte som representanter på Stortinget så lenge de har sete i statsrådet. Heller ikke kan
statssekretærene møte som representanter så lenge de bekler sine embeter, og de politiske rådgivere ved statsrådets kontorer
kan ikke møte på Stortinget så lenge de innehar sine stillinger.
§ 63
Enhver som velges til representant, er pliktig til å motta valget, med mindre han eller hun
a) er valgt utenfor det valgdistrikt der vedkommende er stemmeberettiget
b) har møtt som representant på alle storting etter forrige valg
d) er medlem av et politisk parti og er valgt på en valgliste som utgår fra et annet parti
Regler for innen hvilken tid og på hvilken måte den som har rett til å nekte valg, skal gjøre denne rett gjeldende,
fastsettes ved lov.
Det skal likeledes bestemmes ved lov innen hvilken tid og på hvilken måte en som velges til representant for to eller flere
valgdistrikter, skal avgi erklæring om hvilket valg han eller hun vil motta.
§ 64
De valgte representanter forsynes med fullmakter hvis lovlighet bedømmes av Stortinget.
§ 65
Enhver representant og innkalt vararepresentant får av statskassen godtgjørelse bestemt ved lov for reiseomkostninger til og
fra Stortinget og fra Stortinget til sitt hjem og tilbake igjen under ferier av minst 14 dagers varighet.
Dessuten tilkommer det ham eller henne godtgjørelse, bestemt ved lov, for vedkommendes deltagelse i Stortinget.
§ 66
Representantene er på sin reise til og fra Stortinget samt under sitt opphold der befriet fra personlig heftelse, med mindre
de gripes i offentlige forbrytelser. Heller ikke kan de utenfor Stortingets forsamlinger trekkes til ansvar for sine ytrede
meninger der. Etter den der vedtatte orden er enhver pliktig til å rette seg.
§ 67
De på forannevnte måte valgte representanter utgjør kongeriket Norges Storting.
§ 68
Stortinget trer sammen i alminnelighet den første hverdag i oktober måned hvert år i rikets hovedstad, med mindre kongen på
grunn av overordentlige omstendigheter, for eksempel fiendtlig innfall eller smittsom syke, velger en annen by i riket. En
slik bestemmelse må da betimelig bekjentgjøres.
§ 69
Når Stortinget ikke er samlet, kan det sammenkalles av kongen dersom han finner det nødvendig.
§ 70
(Opphevet ved grlbest. 13. juli 1990 nr. 550.)
§ 71
Stortingets medlemmer fungerer i fire sammenhengende år.
§ 72
(Opphevet ved grlbest. 13. juli 1990 nr. 550.)
§ 73
Stortinget utnevner en president, fem visepresidenter og to sekretærer. Storting kan ikke holdes med mindre minst halvdelen
av dets medlemmer er til stede. Grunnlovsforslag kan behandles bare dersom minst to tredjedeler av Stortingets medlemmer er
til stede.
§ 74
Så snart Stortinget har konstituert seg, åpner kongen eller den han beskikker, dets forhandlinger med en tale der han
underretter det om rikets tilstand og de forhold som han især ønsker å lede Stortingets oppmerksomhet mot. Ingen deliberasjon
må finne sted i kongens nærvær.
Når Stortingets forhandlinger er åpnet, har statsministeren og statsrådene rett til å møte i Stortinget og på linje med dets
egne medlemmer, dog uten å avgi stemme, delta i forhandlingene for så vidt disse holdes for åpne dører, men i de saker som
forhandles for lukkede dører, bare for så vidt Stortinget måtte tilstede det.
§ 75
Det tilkommer Stortinget
a) å gi og oppheve lover; å pålegge skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder, som dog ikke gjelder ut over 31.
desember i det nærmest påfølgende år, med mindre de uttrykkelig fornyes av et nytt storting;
b) å åpne lån på rikets kreditt;
c) å føre oppsyn med rikets pengevesen;
d) å bevilge de pengesummer som er nødvendige for å dekke statens utgifter;
e) å bestemme hvor mye som årlig skal utbetales kongen til hans hoffstat, og fastlegge den kongelige families apanasje,
som imidlertid ikke må bestå i faste eiendommer;
f) å la seg forelegge statsrådets protokoller og alle offentlige innberetninger og papirer;
g) å la seg meddele de forbund og traktater som kongen på statens vegne har inngått med fremmede makter;
h) å kunne fordre enhver til å møte for seg i statssaker, kongen og den kongelige familie unntatt; dog gjelder denne
unntagelse ikke for de kongelige prinser og prinsesser for så vidt de måtte bekle embeter;
i) å revidere midlertidige gasje- og pensjonslister og gjøre de forandringer i dem som Stortinget finner nødvendige;
k) å utnevne fem revisorer som årlig skal gjennomse statens regnskaper og bekjentgjøre ekstrakter av dem ved trykken;
regnskapene skal tilstilles disse revisorer innen seks måneder etter utgangen av det år som Stortingets bevilgninger er
gitt for; samt å treffe bestemmelser angående ordningen av desisjonsmyndigheten overfor statens regnskapsbetjenter;
l) å utnevne en person som ikke er medlem av Stortinget, til på en måte som er nærmere bestemt i lov, å føre kontroll med
den offentlige forvaltning og alle som virker i dens tjeneste, for å søke å sikre at det ikke øves urett mot den enkelte
borger;
m) å naturalisere fremmede.
§ 76
Enhver lov skal først foreslås på Stortinget enten av dets egne medlemmer eller av regjeringen ved en statsråd.
Etter at forslaget der er antatt, skal ny deliberasjon finne sted i Stortinget, som enten godkjenner eller forkaster det. I
siste tilfelle skal forslaget, med de av Stortinget tilføyde anmerkninger, på ny tas under overveielse av Stortinget, som
enten henlegger forslaget eller antar det med de nevnte anmerkninger.
Mellom hver slik deliberasjon må det gå minst tre dager.
§ 77
Når en lovbeslutning to på hinannen følgende ganger er bifalt av Stortinget, sendes det til kongen med anmodning om hans
sanksjon.
§ 78
Godtar kongen lovbeslutningen, forsyner han den med sin underskrift, hvorved den blir lov.
Godtar han den ikke, sender han den tilbake til Stortinget med den erklæring at han for tiden ikke finner det tjenlig å
sanksjonere den. I dette tilfelle må beslutningen ikke mer av det da samlede storting forelegges kongen.
§ 79
Er en lovbeslutning blitt uforandret antatt av to storting, sammensatt etter to på hinannen følgende valg og innbyrdes
adskilt ved minst to mellomliggende storting, uten at avvikende lovbeslutning i mellomtiden fra den første til den siste
antagelse er fattet av noe storting, og den da forelegges kongen med begjæring om at Hans Majestet ikke vil nekte en
lovbeslutning sin sanksjon, som Stortinget etter det modneste overlegg anser for gagnlig, så blir den lov selv om kongens
sanksjon ikke gis innen Stortinget adskilles.
§ 80
Stortinget forblir samlet så lenge det finner det nødvendig, og innstiller forhandlingene når det har tilendebrakt sine
forretninger.
I overensstemmelse med Stortingets forretningsorden kan forhandlingene gjenopptas, men de opphører senest siste hverdag i
september måned.
Innen denne tid meddeler kongen sin resolusjon på de lovbeslutninger som ikke allerede er avgjort, ved enten å stadfeste
eller å forkaste dem. Alle de som han ikke uttrykkelig antar, anses for av ham å være forkastet.
§ 81
Alle lover (de i § 79 unntatt) utferdiges i kongens navn, under Norges rikes segl og i følgende uttrykk: «Vi N.N. gjør
vitterlig: at Oss er blitt forelagt Stortingets beslutning, av dato sålydende: (her følger beslutningen). Ti har Vi antatt og
bekreftet, likesom Vi herved antar og bekrefter samme som lov, under Vår hånd og rikets segl.»
§ 82
Regjeringen skal meddele Stortinget alle de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av de saker den fremlegger. Intet
medlem av statsrådet må fremlegge uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer.
§ 83
Stortinget kan innhente Høyesteretts betenkning om juridiske emner.
§ 84
Stortinget holdes for åpne dører, og dets forhandlinger kunngjøres ved trykken, unntatt i de tilfeller hvor det motsatte
bestemmes ved stemmeflertall.
§ 85
Den som adlyder en befaling hvis hensikt er å forstyrre Stortingets frihet og sikkerhet, gjør seg derved skyldig i forræderi
mot fedrelandet.
D
Om den dømmende makt
§ 86
Riksretten dømmer i første og siste instans i de saker som Stortinget anlegger mot statsrådets, Høyesteretts eller
Stortingets medlemmer for straffbart eller annet rettsstridig forhold når de har brutt sine konstitusjonelle plikter.
De nærmere regler for Stortingets påtale etter denne paragraf fastsettes ved lov. Dog kan det ikke settes kortere
foreldelsesfrist enn 15 år for adgangen til å gjøre ansvar gjeldende ved tiltale for Riksretten.
Dommere i Riksretten er 6 medlemmer valgt av Stortinget og de 5 etter embetsalder eldste, fast utnevnte medlemmer av
Høyesterett, deriblant Høyesteretts justitiarius. Stortinget velger medlemmene og stedfortrederne for 6 år. Et medlem av
statsrådet eller Stortinget kan ikke velges til medlem av Riksretten. I Riksretten har Høyesteretts justitiarius forsetet.
Den som har tatt sete i Riksretten som valgt av Stortinget, trer ikke ut av retten selv om den tid han eller hun er valgt
for, utløper før Riksrettens behandling av saken er tilendebrakt. Heller ikke en høyesterettsdommer som er medlem av
Riksretten, trer ut av retten selv om han eller hun fratrer som medlem av Høyesterett.
§ 87
De nærmere forskrifter om sammensetningen av Riksretten og saksbehandlingen fastsettes ved lov.
§ 88
Høyesterett dømmer i siste instans. Dog kan innskrenkninger i adgangen til å få Høyesteretts avgjørelse bestemmes ved lov.
Høyesterett skal bestå av en justitiarius og minst fire andre medlemmer.
§ 89
(Opphevet ved grlbest. 17. des. 1920; jf. grlbest. 7. juli 1913.)
§ 90
Høyesteretts dommer kan i intet tilfelle påankes.
§ 91
Ingen kan beskikkes til medlem av Høyesterett før han eller hun er 30 år gammel.
E
Alminnelige bestemmelser
§ 92
Til embeter i staten må utnevnes bare de norske borgere, menn eller kvinner, som taler landets språk, samt
a) enten er født i riket av foreldre som på det tidspunkt var norske statsborgere
b) eller er født i utlandet av norske foreldre som på den tid ikke var statsborgere i noe annet land
c) eller heretter oppholder seg i riket i ti år
d) eller blir naturalisert av Stortinget
Dog kan andre beskikkes til lærere ved Universitetet og de lærde skoler, til leger og til konsuler på fremmede steder.
§ 93
For å sikre den internasjonale fred og sikkerhet eller fremme internasjonal rettsorden og samarbeid kan Stortinget med tre
fjerdedels flertall samtykke i at en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til, på et saklig
begrenset område skal ha rett til å utøve beføyelser som etter denne Grunnlov ellers tilligger statens myndigheter, dog ikke
beføyelse til å forandre denne Grunnlov. Når Stortinget skal gi sitt samtykke, bør, som ved behandling av grunnlovsforslag,
minst to tredjedeler av dets medlemmer være til stede.
Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke ved deltagelse i en internasjonal sammenslutning hvis beslutninger bare har rent
folkerettslig virkning for Norge.
§ 94
En ny alminnelig sivillovbok og straffelovbok skal besørges utgitt på første eller, om dette ikke er mulig, på annet
ordentlige storting. Inntil da blir statens någjeldende lover i kraft, for så vidt de ikke strider mot denne Grunnlov eller de
provisoriske anordninger som i mellomtiden måtte bli gitt.
De nåværende permanente skatter vedblir likeledes til neste storting.
§ 95
Ingen dispensasjoner, protektorier, moratorier eller oppreisninger må bevilges etter at den nye alminnelige lov er satt i
kraft.
§ 96
Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom. Pinefullt forhør må ikke finne sted.
§ 97
Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.
§ 98
Med sportler som betales til rettens betjenter, bør ingen avgifter til statskassen være forbundet.
§ 99
Ingen må fengsles uten i lovbestemte tilfeller og på den måte som loven foreskriver. For uberettiget arrest eller ulovlig
opphold står vedkommende den fengslede til ansvar.
Regjeringen er ikke berettiget til å bruke militær makt mot statens borgere, uten etter de i lovgivningen bestemte former,
med mindre noen forsamling måtte forstyrre den offentlige ro og den ikke øyeblikkelig adskilles etter at de artikler i
landsloven som angår opprør, tre ganger er opplest for den av den sivile øvrighet.
§ 100
Ytringsfrihet bør finne sted.
Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg
forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det
rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.
Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart
definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens
begrunnelser.
Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge
mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.
Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte
organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.
§ 101
Nye og bestandige innskrenkninger i næringsfriheten må ikke tilstedes noen for fremtiden.
§ 102
Husundersøkelser må ikke finne sted unntatt i kriminelle tilfeller.
§ 103
Fristed innrømmes ikke dem som heretter går konkurs.
§ 104
Jord og boslodd kan ikke i noe tilfelle forbrytes.
§ 105
Fordrer statens tarv at noen må avgi sin rørlige eller urørlige eiendom til offentlig bruk, så bør han eller hun ha full
erstatning av statskassen.
§ 106
Så vel kjøpesummer som inntekter av det gods som er benefisert geistligheten, skal bare anvendes til geistlighetens beste og
til opplysningens fremme. Milde stiftelsers eiendommer skal bare anvendes til gagn for disse.
§ 107
Odels- og åsetesretten må ikke oppheves. De nærmere betingelser for hvordan den skal bestå til støtte for staten og til gagn
for landallmuen, fastsettes av det første eller annet følgende storting.
§ 108
Ingen grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser må for ettertiden opprettes.
§ 109
Enhver statens borger er i alminnelighet like forpliktet til i en viss tid å verne om sitt fedreland, uten hensyn til fødsel
eller formue.
Anvendelsen av denne grunnsetning og de begrensninger den bør ha, bestemmes ved lov.
§ 110
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan skaffe seg utkomme
ved sitt arbeid.
Nærmere bestemmelser om ansattes medbestemmelsesrett på sin arbeidsplass fastsettes ved lov.
§ 110 a
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk,
sin kultur og sitt samfunnsliv.
§ 110 b
Enhver har rett til et miljø som sikrer sunnhet, og til en natur hvis produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser
skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.
For å ivareta denne rett i henhold til foregående ledd er borgerne berettiget til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om
virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen.
Statens myndigheter gir nærmere bestemmelser for å gjennomføre disse grunnsetninger.
§ 110 c
Det påligger statens myndigheter å respektere og sikre menneskerettighetene.
Nærmere bestemmelser om gjennomføringen av traktater herom fastsettes ved lov.
§ 111
Det norske flaggs form og farger bestemmes ved lov.
§ 112
Viser erfaring at noen del av denne kongeriket Norges grunnlov bør forandres, skal forslag derom fremsettes på første, annet
eller tredje storting etter et nytt valg og kunngjøres ved trykken. Men det tilkommer først det første, annet eller tredje
storting etter neste valg å bestemme om den foreslåtte forandring bør finne sted eller ei. Dog må en slik forandring aldri
motsi denne grunnlovs prinsipper, men bare angå slike modifikasjoner i enkelte bestemmelser som ikke forandrer denne
konstitusjons ånd, og to tredjedeler av Stortinget bør være enige i en slik forandring.
En således vedtatt grunnlovsbestemmelse underskrives av Stortingets president og sekretær og sendes kongen til kunngjøring
ved trykken som gjeldende bestemmelse i kongeriket Norges Grunnlov.»
Presidenten: Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne har varslet subsidiær støtte til forslaget. Videre har Høyre og
Kristelig Folkeparti varslet at de støtter forslaget.
Karin Andersen (SV) (fra salen): SV har også varslet at vi støtter forslaget subsidiært.
Presidenten: Da har også SV varslet at de støtter forslaget subsidiært.
Presidenten foreslår at det voteres ved navneopprop, og det anses vedtatt.
Presidenten vil anmode representantene om å svare høyt og tydelig av hensyn til registreringen, og det bør være ro i salen.
Votering:
Forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet, ble bifalt med 165 mot 4 stemmer.De 165 representantene som stemte for forslaget, var:Marit Nybakk, Heidi Nordby Lunde, Hans Olav Syversen, Siri A. Meling, Eirin Sund, Bente Thorsen, Arve Kambe, Olaug V.
Bollestad, Torstein Tvedt Solberg, Roy Steffensen, Tina Bru, Hege Haukeland Liadal, Sveinung Stensland, Helge Thorheim, Geir
Pollestad, Geir S. Toskedal, Iselin Nybø, Ingrid Heggø, Liv Signe Navarsete, Bjørn Lødemel, Sveinung Rotevatn, Terje Aasland,
Geir Elsebutangen, Kristian Norheim, Lene Vågslid, Christian Tynning Bjørnø, Hanne Thürmer, Sigmund Steinnes, Kent Gudmundsen,
Øyvind Korsberg, Tove Karoline Knutsen, Regina Alexandrova, Torgeir Knag Fylkesnes, Ingvild Kjerkol, Jorid Holstad Nordmelan,
Marit Arnstad, Elin Rodum Agdestein, André N. Skjelstad, Trond Giske, Linda C. Hofstad Helleland, Eva Kristin Hansen, Lill
Harriet Sandaune, Frank J. Jenssen, Audun Otterstad, Gunn Elin Flakne, Heidi Greni, Sivert Bjørnstad, Snorre Serigstad Valen,
Svein Flåtten, Dag Terje Andersen, Morten Stordalen, Kårstein Løvaas, Sonja Mandt, Tom E. B. Holthe, Anders Tyvand, Svein
Roald Hansen, Ingjerd Schou, Ulf Leirstein, Irene Johansen, Bengt Morten Wenstøb, Stein Erik Lauvås, Erlend Wiborg, Eirik
Milde, Line Henriette Hjemdal, Freddy de Ruiter, Svein Harberg, Ingebjørg Amanda Godskesen, Kjell Ingolf Ropstad, Ingunn Foss,
Kari Henriksen, Åse Michaelsen, Hans Fredrik Grøvan, Norunn Tveiten Benestad, Odd Omland, Sylvi Graham, Anniken Huitfeldt,
Kari Kjønaas Kjos, Tone Wilhelmsen Trøen, Bente Stein Mathisen, Marianne Aasen, Hans Andreas Limi, Henrik Asheim, Åsmund
Aukrust, Nils Aage Jegstad, Ib Thomsen, Gunvor Eldegard, Mette Tønder, Hårek Elvenes, Bård Vegar Solhjell, Martin Kolberg,
Trond Helleland, Jørund Rytman, Lise Christoffersen, Anders B. Werp, Torgeir Micaelsen, Morten Wold, Kristin Ørmen Johnsen,
Per Olaf Lundteigen, Helga Pedersen, Frank Bakke-Jensen, Runar Sjåstad, Jan-Henrik Fredriksen, Johnny Ingebrigtsen, Knut
Storberget, Lasse Juliussen, Gunnar Gundersen, Tor André Johnsen, Tone Merete Sønsterud, Trygve Slagsvold Vedum, Karin
Andersen, Øyvind Halleraker, Per Rune Henriksen, Gjermund Hagesæter, Peter Christian Frølich, Jette F. Christensen, Torill
Eidsheim, Knut Arild Hareide, Helge André Njåstad, Magne Rommetveit, Sigurd Hille, Terje Breivik, Ruth Mari Grung, Audun
Lysbakken, Ove Trellevik, Kjersti Toppe, Erik Skutle, Helge Orten, Eva Vinje Aurdal, Harald T. Nesvik, Elisabeth Røbekk Nørve,
Fredric Holen Bjørdal, Oskar J. Grimstad, Rigmor Andersen Eide, Jenny Klinge, Pål Farstad, Lisbeth Berg-Hansen, Odd Henriksen,
Kenneth Svendsen, Erik Sivertsen, Margunn Ebbesen, Anna Ljunggren, Jan Arild Ellingsen, Kjell-Idar Juvik, Janne Sjelmo Nordås,
Rigmor Aasrud, Tore Hagebakken, Olemic Thommessen, Morten Ørsal Johansen, Anne Tingelstad Wøien, Stine Renate Håheim, Ketil
Kjenseth, Jens Stoltenberg, Nikolai Astrup, Hadia Tajik, Michael Tetzschner, Christian Tybring-Gjedde, Jonas Gahr Støre,
Kristin Vinje, Ingunn Gjerstad, Marianne Marthinsen, Mudassar Kapur, Rasmus Hansson, Mazyar Keshvari, Jan Bøhler og Stefan
Heggelund.De 4 representantene som stemte imot forslaget, var:Guri Melby, Sverre Myrli, Abid Q. Raja og Trine Skei Grande.Presidenten: Ingen representanter var fraværende.
Presidenten: Vi skal så votere over forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet. Forslaget lyder:
«Dokument 12:22 (2011–2012) – grunnlovsforslag fra Anders Anundsen og Per-Kristian Foss om en nynorskversjon av Grunnloven
– helhetlig forslag – bifalles.»
Grunnlovsforslaget var sålydende:
«Norges Riges Grundlov skal på nynorsk lyde:
Grunnlov for Kongeriket Noreg, gjeven i riksforsamlinga på Eidsvoll den 17. mai 1814, slik ho lyder
etter seinare endringar, seinast grunnlovsvedtak av 21. mai 2012.
Kongeriket Noregs grunnlov
A
Om statsforma
§ 1
Kongeriket Noreg er eit fritt, sjølvstendig, udeleleg og uavhendeleg rike. Regjeringsforma er avgrensa og arveleg monarkisk.
§ 2
Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår. Denne grunnlova skal tryggje demokratiet,
rettsstaten og menneskerettane.
B
Om den utøvande makta, om kongen og den kongelege familien og om religionen
§ 3
Den utøvande makta er hos kongen, eller hos dronninga dersom ho har fått krona etter reglane i § 6, § 7 eller § 48 i denne
grunnlova. Når den utøvande makta såleis er hos dronninga, har ho alle rettar og plikter som kongen har etter denne grunnlova
og lovene i landet.
§ 4
Kongen skal alltid vedkjenne seg den evangelisk-lutherske religionen.
§ 5
Kongens person er heilag; han kan ikkje lastast eller skuldast for noko. Ansvaret ligg på rådet hans.
§ 6
Arvefølgja er lineal. Berre barn av ei dronning eller ein konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve, og barnet
må vere født i lovleg ekteskap. Den nærare lina går føre den fjernare og den eldre i lina føre den yngre.
Den ufødde har òg arverett, og tek sin plass i arvefølgja så snart ho eller han kjem til verda.
Arverett har likevel berre dei som ættar frå foreldra til den sist regjerande dronninga eller kongen.
Når ei prinsesse eller ein prins med arverett til Noregs krone blir fødd, skal namnet og fødselstidspunktet gjerast kjent for
Stortinget og førast inn i protokollen der.
For dei som er fødde før 1971, gjeld likevel § 6 slik han vart vedteken den 18. november 1905. For dei som er fødde før 1990,
gjeld likevel at mann går føre kvinne.
§ 7
Finst det ingen prinsesser eller prinsar med arverett, kan kongen gjere framlegg om etterfølgjar for Stortinget, som kan
avgjere valet dersom framlegget frå kongen ikkje blir stødd.
§ 8
Myndig alder for kongen blir fastsett i lov.
Så snart kongen har nådd den lovfeste alderen, lyser han seg myndig.
§ 9
Så snart kongen, som myndig, tek til med regjeringa, gjer han denne eiden for Stortinget: «Eg lovar og sver at eg vil regjere
Kongeriket Noreg i samsvar med konstitusjonen og lovene, så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitande!»
Er det ikkje samla noko storting på den tida, blir eiden gjeven skriftleg i statsrådet, og kongen tek han høgtidleg opp att
på fyrste storting.
§ 10
(Oppheva ved grunnlovsvedtak 14. mars 1908.)
§ 11
Kongen skal bu i riket og kan ikkje utan samtykke frå Stortinget vere utanfor riket meir enn seks månader om gongen utan at
han personleg misser retten til krona.
Kongen må ikkje ta imot ei anna krone eller regjering utan samtykke frå Stortinget, og til det krevst to tredjedelar av
røystene.
§ 12
Kongen vel sjølv eit råd av røysteføre norske borgarar. I dette rådet skal det vere ein statsminister og minst sju andre
medlemmer.
Kongen fordeler gjeremåla mellom medlemmene av statsrådet slik han meiner det er tenleg. Til å ta sete i statsrådet ved sida
av dei faste medlemmene kan kongen i særlege høve kalle inn andre norske borgarar, men ingen medlemmer av Stortinget.
Ektefolk, foreldre og born eller to sysken må ikkje ha sete i statsrådet samstundes.
§ 13
For den tida kongen reiser i riket, kan han overlate styringa av riket til statsrådet. Dette skal føre regjeringa i kongens
namn og på hans vegner. Det skal ubryteleg følgje så vel føresegnene i denne grunnlova som dei særskilde instruksane som
kongen gjev i samsvar med dei.
Sakene blir avgjorde med røysting. Står røystene likt, har statsministeren eller, om han er borte, den fyrste av statsrådane
som er til stades, to røyster.
Statsrådet skal gje melding til kongen om dei sakene som blir avgjorde på denne måten.
§ 14
Kongen kan utnemne statssekretærar til å hjelpe medlemmene av statsrådet med gjeremåla deira utanfor statsrådet. Kvar
statssekretær handlar på vegner av den medlemmen av statsrådet som ho eller han er knytt til, så langt denne medlemmen
fastset.
§ 15
Kvar medlem av statsrådet har plikt til å levere avskilssøknad etter at Stortinget har gjort vedtak om mistillit til denne
statsråden åleine eller til heile statsrådet.
Kongen skal gje avskil etter ein slik søknad.
Når Stortinget har gjort vedtak om mistillit, kan statsrådet berre utføre dei gjeremåla som trengst for forsvarleg
embetsutøving.
§ 16
Alle innbyggjarane i riket har fri religionsutøving. Den norske kyrkja, ei evangelisk-luthersk kyrkje, står ved lag som den
norske folkekyrkja og blir stødd som det av staten. Nærare føresegner om kyrkjeskipnaden blir fastsette i lov. Alle trus- og
livssynssamfunn skal bli stødde på lik line.
§ 17
Kongen kan gje og oppheve provisoriske lover om handel, toll, næringsvegar og offentleg forvaltning og regulering. Dei må
ikkje stri mot konstitusjonen eller dei lovene Stortinget har gjeve. Dei gjeld til neste storting.
§ 18
Kongen lèt i regelen krevje inn dei skattane og avgiftene som Stortinget fastset.
§ 19
Kongen ser til at eigedomane og regala til staten blir nytta og forvalta slik Stortinget har fastsett, og på den måten som er
nyttigast for samfunnet.
§ 20
Kongen har i statsrådet rett til å gje forbrytarar nåde etter at dom er fallen. Forbrytaren kan velje å ta imot kongens nåde
eller ta den idømde straffa.
I saker som Stortinget reiser for Riksretten, kan det ikkje gjevast annan nåde enn fritak frå idømd dødsstraff, om ikkje
Stortinget har gjeve samtykke til noko anna.
§ 21
Kongen vel og utnemner alle sivile og militære embetsmenn etter å ha høyrt statsrådet. Før innsetjinga skal dei sverje eller,
om dei ved lov er fritekne frå å gjere eid, høgtidleg love lydnad og truskap til konstitusjonen og kongen. Embetsmenn som
ikkje er norske borgarar, kan i lov få fritak frå denne plikta. Dei kongelege prinsessene og prinsane kan ikkje ha sivile
embete.
§ 22
Statsministeren, dei andre medlemmene av statsrådet og statssekretærane kan, utan dom, få avskil av kongen etter at han har
høyrt kva statsrådet meiner om det. Det same gjeld for dei embetsmennene som er tilsette ved statsrådskontora eller i
utanrikstenesta, sivile overøvrigheitspersonar, sjefar for regiment og andre militære korps, kommandantar på festningar og
høgstbefalande på krigsskip. Om embetsmenn som såleis er avsette, skal få pensjon, blir avgjort av det neste stortinget. I
mellomtida får dei to tredjedelar av løna dei hadde før.
Andre embetsmenn kan berre suspenderast av kongen og skal då straks stemnast for domstolane. Dei kan ikkje avsetjast utan
etter dom eller overflyttast mot sin vilje.
Alle embetsmenn kan gjevast avskil utan dom når dei har nådd ei aldersgrense fastsett i lov. Det kan fastsetjast i lov at
visse embetsmenn, men ikkje dommarar, kan utnemnast på åremål.
§ 23
Kongen kan gje ordenar til kven han vil, til påskjøning for framifrå forteneste, som må kunngjerast offentleg. Kongen kan
ikkje tildele annan rang og tittel enn den eit embete fører med seg. Ordenen fritek ingen for dei plikter og bører som er sams
for statsborgarane, og gjev heller ikkje førerett til statlege embete. Embetsmenn som får avskil i nåde, får ha den tittelen
og rangen dei hadde i embetet. Dette gjeld ikkje medlemmene av statsrådet eller statssekretærane.
Ingen må heretter få arvelege særrettar, personlege eller blanda.
§ 24
Kongen vel og avset etter eige skjøn hoffstaten sin og hoffbetjentane sine.
§ 25
Kongen har høgste befalinga over forsvarsmakta til riket. Denne makta må ikkje aukast eller minkast utan samtykke frå
Stortinget. Ho må ikkje overlatast i framande makters teneste, og ingen krigsfolk frå framande makter, så nær som troppar til
hjelp mot fiendsleg overfall, må dragast inn i riket utan samtykke frå Stortinget.
Landvernet og andre troppar som ikkje kan reknast som linetroppar, må aldri brukast utanfor riksgrensene utan samtykke frå
Stortinget.
§ 26
Kongen har rett til å kalle saman troppar, byrje krig til forsvar av landet og slutte fred, inngå og seie opp folkerettslege
avtaler og sende og ta imot sendemenn.
Traktatar om særleg viktige saker blir fyrst bindande når Stortinget har gjeve samtykke til det. Det same gjeld alle
traktatar som etter konstitusjonen ikkje kan setjast i verk utan ei ny lov eller eit nytt stortingsvedtak.
§ 27
Alle medlemmene av statsrådet skal møte i statsrådet når dei ikkje har lovleg forfall. Inga avgjerd må takast i statsrådet
når ikkje over helvta av medlemmene er til stades.
§ 28
Tilrådingar om embetsutnemningar og andre viktige saker skal målberast i statsrådet av den medlemmen som har det fagområdet
dei høyrer til. Ho eller han skal ekspedere sakene i samsvar med avgjerda i statsrådet. Det kan gjerast unntak frå behandling
i statsråd for eigentlege militære kommandosaker i den mon kongen fastset.
§ 29
Hindrar lovleg forfall ein statsråd i å møte og målbere saker som tilhøyrer hennar eller hans fagområde, skal sakene
målberast av ein annan statsråd, som kongen konstituerer til det.
Hindrar lovleg forfall så mange frå å møte at ikkje fleire enn helvta av det fastsette talet på medlemmer er til stades, skal
så mange andre personar som naudsynt konstituerast til å ta sete i statsrådet.
§ 30
I statsrådet blir det ført protokoll over alle saker som blir behandla der. Dei diplomatiske sakene som statsrådet vedtek å
halde løynde, blir førte inn i ein særskild protokoll. Det same gjeld dei militære kommandosakene som statsrådet vedtek å
halde løynde.
Kvar den som sit i statsrådet, har plikt til å seie si meining med frimod. Kongen har plikt til å høyre den, men kan ta
avgjerd etter eige omdømme.
Meiner nokon medlem av statsrådet at avgjerda til kongen strir mot statsforma eller lovene i landet, har ho eller han plikt
til å ta kraftig til motmæle og skrive si meining i protokollen. Den som ikkje har protestert såleis, blir rekna for å ha vore
samd med kongen og er ansvarleg for det, slik som det sidan blir fastsett, og Stortinget kan setje vedkommande under tiltale
for Riksretten.
§ 31
Alle avgjerder kongen ferdar ut, må kontrasignerast for å bli gyldige. I militære kommandosaker skal avgjerdene
kontrasignerast av den som har målbore saka, men elles av statsministeren, og om statsministeren ikkje var til stades i
statsrådet, av den fyrste av dei medlemmene som var det.
§ 32
Dei avgjerdene regjeringa tek når kongen ikkje er til stades, blir utferda i kongens namn og underskrivne av statsrådet.
§ 33
(Oppheva ved grunnlovsvedtak 12. august 1908.)
§ 34
Kongen gjev føresegner om titlar for dei som har arverett til krona.
§ 35
Så snart tronarvingen har fylt 18 år, har ho eller han rett til å ta sete i statsrådet, men utan røyst eller ansvar.
§ 36
Ei prinsesse eller ein prins med arverett til Noregs krone må ikkje gifte seg utan løyve frå kongen. Ho eller han må heller
ikkje ta imot ei anna krone eller regjering utan samtykke frå kongen og Stortinget. Samtykke frå Stortinget krev to
tredjedelar av røystene.
Handlar ho eller han i strid med dette, misser vedkommande retten til Noregs trone for seg så vel som for etterkommarane
sine.
§ 37
Dei kongelege prinsessene og prinsane skal for sine personar ikkje svare for andre enn kongen eller den han set til dommar
over dei.
§ 38
(Oppheva ved vedtak 18. november 1905.)
§ 39
Om kongen døyr og tronfølgjaren enno er umyndig, skal statsrådet straks kalle inn Stortinget.
§ 40
Til dess Stortinget kjem saman og innrettar regjeringa for den tida kongen er mindreårig, skal statsrådet stå for styringa av
riket, i samsvar med Grunnlova.
§ 41
Er kongen utanfor riket utan å vere i felt, eller er han så sjuk at han ikkje kan ta seg av regjeringa, skal den næraste
arvingen til trona stå for regjeringa som mellombels utøvar av kongemakta, men berre så framt ho eller han har nådd myndig
alder for kongen. I motsett fall er det statsrådet som står for styringa av riket.
§ 42
(Oppheva ved vedtak 18. november 1905.)
§ 43
Stortinget skal velje formyndarar til å stå for regjeringa for den umyndige kongen.
§ 44
Den prinsessa eller prinsen som står for regjeringa i dei tilfella som er nemnde i § 41, skal skriftleg gjere denne eiden for
Stortinget: «Eg lovar og sver at eg skal stå for regjeringa i samsvar med konstitusjonen og lovene, så sant hjelpe meg Gud den
allmektige og allvitande!»
Blir det ikkje halde storting på denne tida, skal eiden gjevast skriftleg i statsrådet og sidan sendast til neste storting.
Den prinsessa eller prinsen som har gjort eiden, tek han ikkje opp att seinare.
§ 45
Dei som mellombels har stått for statsstyringa etter §§ 40, 41, 43 eller 48, skal så snart ho er over, gjere rekneskap for
henne til kongen og Stortinget.
§ 46
Om ikkje statsrådet straks kallar saman Stortinget etter § 39, har Høgsterett så snart det er gått fire veker, ei vilkårslaus
plikt til å syte for innkalling.
§ 47
Stortinget fastset korleis oppsedinga av den umyndige kongen skal styrast dersom begge foreldra er døde og ingen av dei har
late etter seg ei skriftleg føresegn om det.
§ 48
Er kongsætta utdøydd og ingen tronfølgjar kåra, skal Stortinget velje ny dronning eller konge. I mellomtida gjeld § 40 for
den utøvande makta.
C
Om borgarretten og den lovgjevande makta
§ 49
Folket utøver den lovgjevande makta gjennom Stortinget.
§ 50
Røysterett ved stortingsval har dei norske borgarane som har fylt 18 år eller fyller 18 år i det året valtinget blir halde.
I kva mon norske borgarar som på valdagen er busette utanlands, men elles stettar vilkåra ovanfor, skal ha røysterett, blir
fastsett i lov.
Reglar om røysterett for elles røysteføre personar som på valdagen openbert lir av alvorleg psykisk svekking eller nedsett
medvit, kan fastsetjast i lov.
§ 51
Reglar om manntalsføringa og om innføringa av dei røysteføre i manntalet blir fastsette i lov.
§ 52
(Oppheva ved grunnlovsvedtak 26. oktober 1954.)
§ 53
Røysteretten misser den som
a. blir dømd for strafflagde handlingar, i samsvar med føresegner om dette i lov,
b. går i teneste for ei framand makt utan samtykke frå regjeringa.
§ 54
Valtinga blir haldne fjerdekvart år. Dei skal vere avslutta seinast i september.
§ 55
Valtinga skal styrast slik det blir fastsett i lov. Valstyret avgjer tvistar om røysterett. Avgjerda kan klagast inn for
Stortinget.
§ 56
(Oppheva ved grunnlovsvedtak 23. mars 1972.)
§ 57
Det skal veljast 169 stortingsrepresentantar.
Riket er inndelt i 19 valdistrikt.
150 av stortingsrepresentantane skal veljast som distriktsrepresentantar og 19 som utjamningsrepresentantar.
Kvart valdistrikt skal ha 1 utjamningsmandat.
Talet på stortingsrepresentantar som skal veljast frå kvart valdistrikt, blir utrekna på grunnlag av innbyggjartalet og
flatevidda i distriktet i høve til innbyggjartalet og flatevidda i heile riket. I denne utrekninga gjev kvar innbyggjar 1
poeng og kvar kvadratkilometer 1,8 poeng. Utrekninga skal gjerast kvart åttande år.
Nærare føresegner om korleis riket skal delast i valdistrikt, og korleis stortingsmandata skal delast mellom valdistrikta,
blir fastsette i lov.
§ 58
Valtinga blir haldne særskilt for kvar kommune. På valtinga blir det røysta direkte på stortingsrepresentantar med
vararepresentantar for heile valdistriktet.
§ 59
Valet av distriktsrepresentantar er eit høvestalsval, og mandata blir delte mellom partia etter reglane nedanfor.
Røystetalet for kvart parti i kvart valdistrikt skal delast med 1,4; 3; 5; 7 og så bortetter. Det fyrste mandatet går til det
partiet som får den største kvotienten, det neste mandatet går til det partiet som får den nest største kvotienten, og så
bortetter til alle mandata er utdelte.
Listesamband er ulovleg.
Med sikte på best mogleg samsvar mellom røystetal og representasjon blir utjamningsmandata delte mellom dei partia som er med
i utjamninga, på grunnlag av høvet mellom røystetala deira i heile riket. Kor mange stortingsmandat kvart parti skal ha i alt,
finn ein ved å nytte reglane for tildeling av distriktsmandat tilsvarande for heile riket for dei partia som er med i
utjamninga. Så får kvart parti tildelt så mange utjamningsmandat attåt distriktsmandata det alt har fått, at det til saman
utgjer så mange stortingsmandat som partiet skal ha i alt. Har eit parti alt ved utdelinga av distriktsmandata fått fleire
mandat enn det skulle hatt etter framgangsmåten ovanfor, skal utjamningsmandata delast berre mellom dei andre partia, såleis
at ein ser bort frå det røystetalet og dei distriktsmandata som det fyrstnemnde partiet har fått.
Ingen parti kan få utjamningsmandat utan å ha fått minst 4 prosent av det samla røystetalet for heile riket.
Nærare føresegner om korleis utjamningsmandata til partia skal delast mellom valdistrikta, blir fastsette i lov.
§ 60
Om og korleis dei røysteføre kan røyste utan å møte personleg på valtinga, blir fastsett i lov.
§ 61
Ingen kan veljast til representant utan å ha røysterett.
§ 62
Tenestemenn som er tilsette ved statsrådskontora, bortsett frå statssekretærar og politiske rådgjevarar, kan ikkje veljast
til representantar. Det same gjeld medlemmene av Høgsterett og tenestemenn som er tilsette i utanrikstenesta.
Medlemmer av statsrådet kan ikkje møte på Stortinget som representantar så lenge dei har sete i statsrådet. Heller ikkje
statssekretærane kan møte som representantar så lenge dei er i embetet, og dei politiske rådgjevarane ved statsrådskontora kan
ikkje møte på Stortinget så lenge dei har stillingane sine.
§ 63
Den som blir vald til representant, har plikt til å ta imot valet, om vedkommande ikkje
a) er vald utanfor det valdistriktet der ho eller han har røysterett,
b) har møtt som representant på alle storting etter førre val,
d) er medlem av eit politisk parti og vald på ei valliste som ikkje går ut frå dette partiet.
Frist og framgangsmåte for å gjere retten til å nekte val gjeldande blir fastsett i lov.
Like eins skal det fastsetjast i lov når og korleis ein som er vald til representant for to eller fleire valdistrikt, skal
gje fråsegn om kva val ho eller han vil ta imot.
§ 64
Dei valde representantane får tildelt fullmakter. Stortinget avgjer om fullmaktene er lovlege.
§ 65
Alle representantar og innkalla vararepresentantar får frå statskassa lovfastsett godtgjersle for kostnader til reiser til og
frå Stortinget og frå Stortinget til heimen og attende under feriar på minst 14 dagar.
Dessutan får dei lovfastsett godtgjersle for deltaking på Stortinget.
§ 66
På reisa til og frå Stortinget og medan dei er der, er representantane fritekne frå pågriping, om dei ikkje blir gripne i
offentlege brotsverk. For meiningar ytra i forsamlingane til Stortinget kan dei ikkje dragast til ansvar utanfor desse
forsamlingane. Alle har plikt til å rette seg etter den ordenen som er vedteken av Stortinget.
§ 67
Representantane som er valde på den ovannemnde måten, utgjer Kongeriket Noregs storting.
§ 68
Stortinget kjem i regelen saman i hovudstaden den fyrste kvardagen i oktober kvart år, om ikkje kongen på grunn av
usedvanlege omstende, så som fiendsleg åtak eller smittsam sjukdom, vel ein annan by i riket. Ei slik avgjerd må gjerast kjend
i tide.
§ 69
Når Stortinget ikkje er samla, kan kongen kalle det saman dersom han meiner det trengst.
§ 70
(Oppheva ved grunnlovsvedtak 29. mai 1990.)
§ 71
Dei valde representantane er medlemmer av Stortinget i fire år på rad.
§ 72
(Oppheva ved grunnlovsvedtak 29. mai 1990.)
§ 73
Stortinget utnemner ein president, fem visepresidentar og to sekretærar. Storting kan berre haldast dersom minst helvta av
medlemmene er til stades. Grunnlovsframlegg kan berre behandlast dersom minst to tredjedelar av medlemmene er til stades.
§ 74
Så snart Stortinget har konstituert seg, opnar kongen eller den han set til det, forhandlingane med ei tale om tilstanden i
riket og dei emna han særleg vil gjere Stortinget merksam på. Inga drøfting må skje med kongen til stades.
Når forhandlingane i Stortinget er opna, har statsministeren og statsrådane rett til å møte i Stortinget og til liks med
medlemmene der ta del i forhandlingane når dei blir haldne for opne dører, men utan å røyste. I saker som blir behandla for
stengde dører, gjeld dette berre når Stortinget gjev løyve til det.
§ 75
Det høyrer Stortinget til
a) å gje og oppheve lover; å fastsetje skattar, avgifter, toll og andre offentlege bører, som likevel ikkje gjeld etter
31. desember året etter om dei ikkje blir uttrykkeleg fornya av eit nytt storting,
b) å ta opp lån på rikets kreditt,
c) å føre oppsyn med pengestellet i riket,
d) å løyve dei pengesummane som trengst til statsutgiftene,
e) å fastsetje kor mykje kongen skal få utbetalt til hoffstaten sin kvart år, og å fastsetje apanasjen til den kongelege
familien, som ikkje kan vere i faste eigedommar,
f) å få seg førelagt protokollane frå statsrådet og alle offentlege meldingar og papir,
g) å få melding om dei folkerettslege avtalene som kongen har gjort med framande makter for staten,
h) å kunne gje kven som helst påbod om å møte for seg i statssaker, så nær som kongen og den kongelege familien; likevel
kan dei kongelege prinsessene og prinsane kallast inn dersom dei har embete,
i) å revidere lister over mellombels løner og pensjonar og gjere dei endringane som Stortinget meiner trengst,
k) å utnemne fem revisorar som skal sjå gjennom statsrekneskapane kvart år og kunngjere utdrag av dei på prent;
revisorane skal difor få rekneskapane innan seks månader etter utgangen av det året som Stortinget har gjeve løyvingar
for; og å gje føresegner om ordninga av desisjonsmakta overfor rekneskapstenestemennene til staten,
l) å utnemne ein som ikkje er medlem av Stortinget, som etter nærare føresegner fastsette i lov skal føre kontroll med
den offentlege forvaltninga og alle som er i offentleg teneste, for å hindre at det blir gjort urett mot den einskilde
borgaren,
m) å gje innfødsrett.
§ 76
Alle lovframlegg skal fyrst gjerast på Stortinget, anten av ein stortingsrepresentant eller av regjeringa ved ein statsråd.
Etter at framlegget er vedteke der, skal Stortinget ta det opp til ny vurdering og anten godta eller forkaste det. Blir det
forkasta, skal framlegget med merknader frå Stortinget takast opp til vurdering endå ein gong av Stortinget, som anten legg
framlegget bort eller vedtek det med dei nemnde merknadene.
Mellom kvar slik behandling må det gå minst tre dagar.
§ 77
Når Stortinget har gjort same lovvedtaket to gonger på rad, går det til kongen med oppmoding om sanksjon.
§ 78
Godtek kongen lovvedtaket, skriv han under, og dermed blir det til lov.
Godtek han det ikkje, sender han det attende til Stortinget med dei orda at han for tida ikkje meiner det er tenleg å
sanksjonere det. I så fall kan ikkje det stortinget som då er samla, leggje dette vedtaket fram for kongen att.
§ 79
Når to storting med eitt val og minst to storting imellom har gjort same lovvedtaket uendra utan at Stortinget i mellomtida
har gjort avvikande endeleg lovvedtak, og det då blir lagt fram for kongen med dei orda at Hans Majestet ikkje vil nekte å
sanksjonere eit lovvedtak som Stortinget etter ei grundig vurdering held for gagnleg, så blir det til lov endå om kongen ikkje
sanksjonerer det før Stortinget skilst.
§ 80
Stortinget blir verande samla så lenge det sjølv meiner det trengst, og avsluttar forhandlingane når gjeremåla er fullførte.
I samsvar med reglar i Stortingets forretningsorden kan forhandlingane takast opp att, men dei blir avslutta seinast siste
kvardagen i september.
Innan den tid kunngjer kongen for Stortinget avgjerda si om dei lovvedtaka som ikkje alt er avgjorde (jf. §§ 77–79), anten
med å stadfeste eller forkaste dei. Dei han ikkje uttrykkeleg godkjenner, blir rekna som forkasta av han.
§ 81
Alle lover (så nær som dei etter § 79) blir utferda i namnet til kongen, under Noregs rikssegl og med desse orda: «Vi N.N.
gjer kunnig at Oss er førelagt vedtak frå Stortinget dagsett som lyder slik: (her kjem vedtaket). Vi godkjenner og stadfester
dette vedtaket som lov, under Vår hand og riksseglet.»
§ 82
Regjeringa skal gje Stortinget alle dei opplysningane som trengst for behandlinga av dei sakene ho legg fram. Ingen medlemmer
av statsrådet må leggje fram urette eller villeiande opplysningar for Stortinget eller eit stortingsorgan.
§ 83
Stortinget kan hente inn utgreiing frå Høgsterett om juridiske emne.
§ 84
Stortinget blir halde for opne dører, og forhandlingane blir kunngjorde på prent, så nær som i dei tilfella noko anna blir
vedteke med røystefleirtal.
§ 85
Den som lyder eit påbod som har som føremål å skiple fridommen og tryggleiken til Stortinget, gjer seg skuldig i svik mot
fedrelandet.
D
Om den dømmande makta
§ 86
Riksretten dømmer i fyrste og siste instans i dei sakene som Stortinget reiser mot medlemmer av statsrådet, Høgsterett eller
Stortinget for eit strafflagt eller anna rettsstridig tilhøve når dei har brote sine konstitusjonelle plikter.
Dei nærare reglane om påtale som Stortinget reiser etter denne paragrafen, blir fastsette i lov. Det kan likevel ikkje
setjast kortare foreldingsfrist enn 15 år for høvet til å gjere ansvar gjeldande ved tiltale for Riksretten.
Dommarar i Riksretten er 6 medlemmer valde av Stortinget og dei 5 etter embetsalder eldste fast utnemnde medlemmene av
Høgsterett, mellom dei leiaren av Høgsterett. Stortinget vel medlemmene og varamedlemmer for 6 år. Ein medlem av statsrådet
eller Stortinget kan ikkje veljast til medlem av Riksretten. I Riksretten har leiaren av Høgsterett forsetet.
Dei som har teke sete i Riksretten som valde av Stortinget, blir sitjande sjølv om tida dei er valde for, går ut før
Riksretten har avslutta saka. Like eins blir høgsterettsdommarar sitjande i Riksretten sjølv om dei går av som medlemmer av
Høgsterett.
§ 87
Dei nærare reglane om samansetjinga av Riksretten og om saksbehandlinga blir fastsette i lov.
§ 88
Høgsterett dømmer i siste instans. Grenser for høvet til å få Høgsteretts avgjerd kan fastsetjast i lov.
Høgsterett skal vere samansett av ein leiar og minst fire andre medlemmer.
§ 89
(Oppheva ved grunnlovsvedtak 14. desember 1920.)
§ 90
Høgsterettsdommar kan ikkje i noko tilfelle ankast.
§ 91
Ingen kan utnemnast til høgsterettsdommar før ho eller han er 30 år gammal.
E
Allmenne føresegner
§ 92
Til embete i staten kan det berre utnemnast norske borgarar som talar Noregs språk og
a) anten er fødde i riket av foreldre som då var norske statsborgarar,
b) eller er fødde i utlandet av norske foreldre som då ikkje var statsborgarar i noko anna land,
c) eller har opphalde seg i riket i 10 år,
d) eller får innfødsrett av Stortinget.
Andre kan likevel utnemnast til lærarar ved universitetet og dei lærde skulane, til lækjarar og til konsular på framande
stader.
§ 93
For å sikre internasjonal fred og tryggleik eller fremje internasjonal rettsorden og samarbeid kan Stortinget med tre
fjerdedels fleirtal gje samtykke til at ein internasjonal samskipnad som Noreg er tilslutta eller sluttar seg til, på eit
sakleg avgrensa område får råderett som elles ligg hjå dei statlege styresmaktene etter denne grunnlova, men likevel ikkje
rett til å endre denne grunnlova. Når Stortinget skal gje sitt samtykke, skal minst to tredjedelar av medlemmene vere til
stades, som ved behandling av grunnlovsframlegg.
Føresegnene i denne paragrafen gjeld ikkje deltaking i ein internasjonal samskipnad der avgjerdene berre har reint
folkerettsleg verknad for Noreg.
§ 94
Ei ny allmenn sivillovbok og straffelovbok skal gjevast ut på det fyrste eller, om dette ikkje er mogleg, på det andre
ordentlege stortinget. Til dess står dei nogjeldande lovene i landet ved lag, om dei ikkje strir mot denne grunnlova eller mot
dei provisoriske lovene som måtte bli gjevne i mellomtida.
Likeins skal dei noverande faste skattane stå ved lag til neste storting.
§ 95
Ingen dispensasjonar, protektorium, moratorium eller oppreisningar må gjevast etter at den nye allmenne lova har teke til å
gjelde.
§ 96
Ingen kan dømmast utan etter lov eller straffast utan etter dom. Pinefullt forhøyr må ikkje skje.
§ 97
Inga lov må gjevast tilbakeverkande kraft.
§ 98
Det må ikkje leggjast avgifter til statskassa på sportlar som blir betalte til dei som gjer teneste for retten.
§ 99
Ingen må fengslast utan i dei tilfella og på den måten som lovene fastset. Den som utan rett har arrestert nokon eller halde
nokon ulovleg fengsla, står til ansvar for vedkommande.
Regjeringa har ikkje rett til å nytte militær makt mot innbyggjarane utan etter lov, med mindre ei forsamling skiplar den
offentlege roa og ikkje skilst åt så snart den sivile styresmakta tre gonger har lese høgt og tydeleg for forsamlinga dei
lovføresegnene som gjeld opprør.
§ 100
Ytringsfridom skal det vere.
Ingen kan haldast rettsleg ansvarleg for å ha motteke eller komme med opplysningar, idear eller bodskapar om det ikkje lèt
seg forsvare halde opp imot den grunngjevinga ytringsfridommen har i sanningssøking, demokrati og den frie meiningsdanninga
til individet. Det rettslege ansvaret skal vere fastsett i lov.
Alle har rett til å ytre seg frimodig om statsstyringa og kva anna emne som helst. Det kan berre setjast slike klårt
definerte grenser for denne retten der særleg tungtvegande omsyn gjer det forsvarleg halde opp imot grunngjevingane for
ytringsfridommen.
Førehandssensur og andre førebyggjande åtgjerder kan ikkje nyttast om det ikkje trengst for å verne born og unge mot skadeleg
påverknad frå levande bilete. Brevsensur kan ikkje setjast i verk anna enn i anstaltar.
Alle har rett til innsyn i dokumenta til staten og kommunane og til å følgje forhandlingane i rettsmøte og folkevalde organ.
Det kan i lov setjast grenser for denne retten av omsyn til personvern og av andre tungtvegande grunnar.
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for eit ope og opplyst offentleg ordskifte.
§ 101
Heretter skal ingen få nye og varige særrettar som legg band på næringsfridommen.
§ 102
Det må ikkje utførast husransakingar, så nær som i kriminelle tilfelle.
§ 103
Ingen som heretter går konkurs, får fristad.
§ 104
Ingen kan bli frådømd sin faste eigedom eller heile eiga si på grunn av eit brotsverk.
§ 105
Krev omsyn til samfunnet at nokon må gje frå seg fast eller rørleg eigedom til offentleg bruk, skal ho eller han få fullt
vederlag av statskassa.
§ 106
Kjøpesummar og inntekter av det benefiserte godset til presteskapet skal berre nyttast til gagn for presteskapet og til å
fremje opplysinga. Eigedommane til milde stiftingar skal berre nyttast til deira eige gagn.
§ 107
Odels- og åsetesretten må ikkje opphevast. Dei nærare vilkåra for korleis han skal stå ved lag til størst mogleg nytte for
staten og gagn for landallmugen, blir fastsett av det fyrste eller andre stortinget.
§ 108
Heretter kan det ikkje skipast grevskap, baroni, stamhus eller fideikommiss.
§ 109
Alle statsborgarane har i regelen den same skyldnaden til å verne fedrelandet ei viss tid, utan omsyn til fødsel eller
formue.
Korleis denne grunnsetninga skal gjennomførast, og kva unnatak ho skal ha, blir fastsett i lov.
§ 110
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at kvart arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt.
Nærare føresegner om medråderetten til dei tilsette på arbeidsplassen blir fastsette i lov.
§ 110 a
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at den samiske folkegruppa kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur
og samfunnsliv.
§ 110 b
Alle har rett til eit helsesamt miljø og ein natur der produksjonsevna og mangfaldet blir haldne ved lag. Naturressursane
skal forvaltast ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte for å tryggje denne retten for kommande slekter.
Borgarane har rett til kunnskap om korleis det står til med naturmiljøet, og om verknadene av planlagde og iverksette inngrep
i naturen, slik at dei kan tryggje den retten dei har etter førre leddet.
Dei statlege styresmaktene gjev nærare føresegner for å gjennomføre desse grunnsetningane.
§ 110 c
Dei statlege styresmaktene skal respektere og tryggje menneskerettane.
Nærare føresegner om gjennomføringa av traktatar om dette blir fastsette i lov.
§ 111
Forma og fargane på det norske flagget blir fastsette i lov.
§ 112
Viser røynsla at nokon del av denne grunnlova for Kongeriket Noreg bør endrast, skal framlegget om endring leggjast fram på
det fyrste, andre eller tredje stortinget etter eit nytt val og kunngjerast på prent. Men det er fyrst det fyrste, andre eller
tredje stortinget etter neste val som avgjer om endringa skal gjerast eller ikkje. Ei slik endring må likevel ikkje stri mot
prinsippa i denne grunnlova, men berre gjelde modifikasjonar i einskilde føresegner som ikkje endrar ånda i denne
konstitusjonen, og to tredjedelar av Stortinget må vere samde i ei slik endring.
Ei grunnlovsføresegn som er vedteken på denne måten, skal underskrivast av Stortingets president og sekretær og sendast til
kongen til kunngjering på prent som gjeldande føresegn i Kongeriket Noregs grunnlov.
Presidenten: Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne har varslet subsidiær støtte til
forslaget.
Videre har Høyre og Kristelig Folkeparti varslet at de støtter forslaget.
Trine Skei Grande (V) (fra salen): Venstre stemmer også for.
Presidenten: Venstre stemmer også for forslaget.
Presidenten foreslår at det voteres ved navneopprop, og det anses vedtatt.
Votering:
Forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet, ble bifalt med 168 stemmer mot 1 stemme.De 168 representantene som stemte for forslaget, var:Bård Vegar Solhjell, Martin Kolberg, Trond Helleland, Jørund Rytman, Lise Christoffersen, Anders B. Werp, Torgeir
Micaelsen, Morten Wold, Kristin Ørmen Johnsen, Per Olaf Lundteigen, Helga Pedersen, Frank Bakke-Jensen, Runar Sjåstad,
Jan-Henrik Fredriksen, Johnny Ingebrigtsen, Knut Storberget, Lasse Juliussen, Gunnar Gundersen, Tor André Johnsen, Tone Merete
Sønsterud, Trygve Slagsvold Vedum, Karin Andersen, Øyvind Halleraker, Per Rune Henriksen, Gjermund Hagesæter, Peter Christian
Frølich, Jette F. Christensen, Torill Eidsheim, Knut Arild Hareide, Helge André Njåstad, Magne Rommetveit, Sigurd Hille, Terje
Breivik, Ruth Mari Grung, Audun Lysbakken, Ove Trellevik, Kjersti Toppe, Erik Skutle, Helge Orten, Eva Vinje Aurdal, Harald T.
Nesvik, Elisabeth Røbekk Nørve, Fredric Holen Bjørdal, Oskar J. Grimstad, Rigmor Andersen Eide, Jenny Klinge, Pål Farstad,
Lisbeth Berg-Hansen, Odd Henriksen, Kenneth Svendsen, Eirik Sivertsen, Margunn Ebbesen, Anna Ljunggren, Jan Arild Ellingsen,
Kjell-Idar Juvik, Janne Sjelmo Nordås, Rigmor Aasrud, Tore Hagebakken, Olemic Thommessen, Morten Ørsal Johansen, Anne
Tingelstad Wøien, Stine Renate Håheim, Ketil Kjenseth, Jens Stoltenberg, Nikolai Astrup, Hadia Tajik, Michael Tetzschner,
Christian Tybring-Gjedde, Jonas Gahr Støre, Kristin Vinje, Trine Skei Grande, Ingunn Gjerstad, Marianne Marthinsen, Mudassar
Kapur, Rasmus Hansson, Mazyar Keshvari, Jan Bøhler, Stefan Heggelund, Marit Nybakk, Guri Melby, Heidi Nordby Lunde, Hans Olav
Syversen, Siri A. Meling, Eirin Sund, Bente Thorsen, Arve Kambe, Olaug V. Bollestad, Torstein Tvedt Solberg, Roy Steffensen,
Tina Bru, Hege Haukeland Liadal, Sveinung Stensland, Helge Thorheim, Geir Pollestad, Geir S. Toskedal, Iselin Nybø, Ingrid
Heggø, Liv Signe Navarsete, Bjørn Lødemel, Sveinung Rotevatn, Terje Aasland, Geir Elsebutangen, Kristian Norheim, Lene
Vågslid, Christian Tynning Bjørnø, Hanne Thürmer, Sigmund Steinnes, Kent Gudmundsen, Øyvind Korsberg, Tove Karoline Knutsen,
Regina Alexandrova, Torgeir Knag Fylkesnes, Ingvild Kjerkol, Jorid Holstad Nordmelan, Marit Arnstad, Elin Rodum Agdestein,
André N. Skjelstad, Trond Giske, Linda C. Hofstad Helleland, Eva Kristin Hansen, Lill Harriet Sandaune, Frank J. Jenssen,
Audun Otterstad, Gunn Elin Flakne, Heidi Greni, Sivert Bjørnstad, Snorre Serigstad Valen, Svein Flåtten, Dag Terje Andersen,
Morten Stordalen, Kårstein Løvaas, Sonja Mandt, Tom E. B. Holthe, Anders Tyvand, Svein Roald Hansen, Ingjerd Schou, Ulf
Leirstein, Irene Johansen, Bengt Morten Wenstøb, Stein Erik Lauvås, Erlend Wiborg, Eirik Milde, Line Henriette Hjemdal, Freddy
de Ruiter, Svein Harberg, Ingebjørg Amanda Godskesen, Kjell Ingolf Ropstad, Ingunn Foss, Kari Henriksen, Åse Michaelsen, Hans
Fredrik Grøvan, Norunn Tveiten Benestad, Odd Omland, Sylvi Graham, Anniken Huitfeldt, Kari Kjønaas Kjos, Tone Wilhelmsen
Trøen, Bente Stein Mathisen, Marianne Aasen, Hans Andreas Limi, Henrik Asheim, Abid Q. Raja, Åsmund Aukrust, Nils Aage
Jegstad, Ib Thomsen, Gunvor Eldegard, Mette Tønder og Hårek Elvenes.Den ene representanten som stemte imot forslaget, var:Sverre Myrli.Presidenten: Ingen representanter var fraværende.
Da gjenstår det å votere over I og II i innstillingens forslag til vedtak.
Komiteen hadde innstilt:
I
Dokument 12:21 (2011–2012) – grunnlovsforslag fra Anders Anundsen, Per-Kristian Foss, Carl I. Hagen, Michael Tetzschner og
Finn-Erik Vinje, vedtatt til fremsettelse av Anders Anundsen, Per-Kristian Foss og Michael Tetzschner om språklig fornyelse av
Grunnloven – bifalles ikke.
II
Dokument 12:22 (2011–2012) – grunnlovsforslag fra Anders Anundsen og Per-Kristian Foss om en nynorskversjon av Grunnloven –
bifalles ikke.
Presidenten: Samtlige partier, med unntak av Fremskrittspartiet, står bak I og II i innstillingens forslag til vedtak.
Stortinget vedtok i forrige votering de forslagene som under I og II foreslås ikke bifalt. Det er følgelig en logisk
konsekvens at innstillingens I og II må forkastes.
Presidenten foreslår at vi her voterer på vanlig måte – og anser det som vedtatt.
Presidenten vil i lys av forrige votering regne med at de aller fleste vil bli sittende og dermed stemme imot.
Votering:
Komiteens innstilling til I og II ble enstemmig ikke bifalt.Presidenten: Da har Stortinget gjort historiske vedtak. Jeg synes vi kan tillate oss å gratulere hverandre med det.
(Applaus i salen.)