Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson, Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, fra Senterpartiet, Arne Bergsvåg, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, er opptatt av å arbeide på en bred front for å sikre respekt for ærlig, hardt arbeid og hindre utnyttelse av arbeidstakere. Komiteen viser til at regjeringen siden 2005 har lansert to handlingsplaner mot sosial dumping, og en rekke tiltak er gjennomført som følge av disse handlingsplanene. Det er gjort nærmere rede for disse tiltakene i Meld. St. 29 (2010–2011) Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv – Arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerheit, kapittel 19.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at i tillegg til en effektiv allmenngjøringsordning og tiltakene som følger av dette, er det viktig at staten understøtter dette arbeidet. Blant annet har Arbeidstilsynet blitt vesentlig styrket for å kunne gi informasjon om hvilke lønns- og arbeidsvilkår som gjelder i Norge. I dette arbeidet har utarbeidelse av informasjonsmateriell på flere språk, økt tilsynsvirksomhet og ansettelse av flerspråklige inspektører og tolker vært sentrale virkemidler. Etableringen av servicekontor for utenlandske arbeidstakere og arbeidsgivere i samarbeid mellom Arbeidstilsynet, politiet, skatteetaten og utlendingsmyndighetene har også vært et svært vellykket tiltak som har effektivisert informasjonsarbeidet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig folkeparti mener trepartssamarbeidet er avgjørende for å bekjempe sosial dumping. Det er viktig at statens tilsyn fungerer godt, og disse medlemmer viser derfor til at de respektive partier har foreslått økte bevilgninger til Arbeidstilsynet flere ganger i denne perioden. Disse medlemmer mener også tiltak som utarbeidelse av informasjonsmateriell på flere språk, økt tilsynsvirksomhet og ansettelse av flerspråklige inspektører og tolker er sentrale virkemidler. Etableringen av servicekontor for uten-landske arbeidstakere og arbeidsgivere i samarbeid mellom Arbeidstilsynet, politiet, skatteetaten og utlendingsmyndighetene har også vært et vellykket tiltak som har effektivisert informasjonsarbeidet.

Komiteen viser til at arbeidsministeren har varslet at hun vil ta initiativ til en nasjonal konferanse høsten 2012 om innsatsen mot sosial dumping. Konferansen vil særlig ha oppmerksomhet på allmenngjøringsordningen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser ikke behov for å nedsette en kommisjon for å gjennomgå en eventuell lovfestet minstelønn. Slik flertallet oppfatter forslagsstillerne, handler dette om en lovfestet minstelønn uavhengig av lønnsomhet i den enkelte bransje. Erfaringene fra andre land tyder på at en slik ordning undergraver de frie forhandlinger mellom partene i arbeidslivet og resultatene av kollektive forhandlinger. Flertallet ønsker ikke en utvikling hvor en større del av arbeidstakerne er avhengig av stortingsvalg hvert 4. år for å påvirke sin egen lønnsdannelse. Flertallet mener at de viktigste forutsetningene for et arbeidsliv med en rettferdig lønnsutvikling er høy organisasjonsgrad blant partene i arbeidslivet, samt en effektiv allmenngjøringsordning for de bransjene som rammes av useriøsitet og utnyttelse av arbeidstakere. Allmenngjøringsordningen er en form for lovfestet minstelønn som er forankret blant partene i arbeidslivet og som tar hensyn til den enkelte bransje.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig folkeparti mener det, av både praktiske og prinsipielle årsaker, er grunn til å møte et forslag om lovfestet minstelønn med en viss skepsis. Det er et viktig prinsipp at lønnsfastsettelse skjer som et resultat av forhandlinger mellom partene. Rent praktisk vil faren være til stede for at en generell minstelønn, uavhengig av bransje, vil være lite tilpasset deler av arbeidslivet, samtidig som en politisk satt minstelønn som settes for lavt lett kan presse lønnen til lavinntektsgrupper nedover, mens en minstelønn som settes for høyt kan gi færre en mulighet til å delta i arbeidslivet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser allikevel at det kan være behov for en gjennomgang av minstelønn for å gi mer informasjon om hvordan en slik ordning kunne tenkes å bli innrettet og slå ut. Disse medlemmer mener arbeidet mot sosial dumping er viktig, og ser det som naturlig at man i en slik forbindelse også belyser forslaget om minstelønn.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil derfor ikke støtte forslaget om å nedsette en kommisjon for å gjennomgå en eventuell minstelønn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at i forbindelse med at åtte sentral- og østeuropeiske land ble medlemmer av EU fra og med 1. mai 2004, har arbeidsinnvandringen fra disse landene økt kraftig. Disse medlemmer viser til at dette gjelder i særlig grad polakker og baltere, og i 2007 var polakkene den største innvand-ringsgruppen til Norge, alle innvandringsårsaker sett under ett.

Disse medlemmer viser videre til at den store veksten kan forklares både med utvidelsen av EU og dermed enklere tilgang til det norske arbeidsmarkedet, og med den sterke oppgangskonjunkturen Norge hadde frem til nedgangen snudde, høsten 2009.

Disse medlemmer vil også vise til Rapport nr. 2 2011 fra Arbeids- og velferdsdirektoratet hvor alt tyder på at nedgangen i arbeidsmarkedet har snudd, og at en ny oppgangskonjunktur står for tur. Dette vil medføre at man i fremtiden kan forvente økt arbeidsinnvandring til Norge.

Disse medlemmer registrerer at Norge har behov for økt arbeidskraft innenfor flere yrker, og at norsk arbeidsliv vil være avhengig av å importere arbeidskraft. I en slik situasjon er det helt avgjørende at man klarer å rekruttere kvalifisert og ønsket arbeidskraft og at disse gis akseptable lønns- og arbeidsforhold.

Disse medlemmer viser til at det er et vilkår for oppholdstillatelse at det som hovedregel dreier seg om heltidsarbeid, jf. utlendingsloven 1988 § 58a første ledd. Lønns- og arbeidsvilkår må ikke være dårligere enn etter gjeldende tariffavtale, regulativ eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke, jf. Prop. 58 L (2011–2012) Lov om opphevelse av lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (opphør av overgangsordningene for arbeidstakere fra Bulgaria og Romania) og Innst. 230 L (2011–2012).

Disse medlemmer viser til at Fafo har gjennomført undersøkelser i bygge- og anleggsbransjen, utvalgte industribransjer og hotell- og restaurantbransjen i 2006 og 2009. De understreker at det er store kunnskapshull når det gjelder omfanget av arbeidsinnvandring, både fordi man ikke lenger har overgangsordningene som grunnlag for registrering, og fordi mange av arbeidsinnvandrerne kommer som en del av tjenesteytelser eller arbeider utenfor det regulære arbeidsmarkedet.

Disse medlemmer viser til Brochmann-utvalgets rapport som ble lagt frem i mai 2011. Utvalget pekte på at de norske velferdsordningene var under press, og at rask opptjening av velferdsgoder og eksportmuligheter for arbeidsinnvandrere fra EØS-land øker presset på enkelte ordninger. Disse medlemmer mener at det for mange borgere fra Øst-Europa vil være gunstig å arbeide i Norge, fordi de opptjener økonomiske velferdsrettigheter som de kan ta med seg tilbake til hjemlandet, som blant annet i form av kontantstøtte, sosiale ytelser og barnetrygd. Disse medlemmer peker på at det også vil være gunstig å strekke seg langt for å få disse rettighetene, og at arbeidsinnvandrere vil kunne godta relativt lav lønn for å få denne økonomiske retten gjennom folketrygden.

Disse medlemmer er imot grov utnyttelse av arbeidskraft, men er uenig i regjeringens definisjon av begrepet «sosial dumping».

Slik disse medlemmer ser det, brukes begrepet som et samlebegrep der utenlandske arbeidstakere som utfører arbeid i Norge får lønns- og arbeidsvilkår som ligger under tariffestet lønn.

Disse medlemmer mener at man kan ha gode arbeidsvilkår selv om man har lav lønn. Begrepet brukes i altfor stor grad i tilfeller der det ikke er å anse som graverende brudd på arbeidsmiljøloven, noe disse medlemmer mener har ført til at begrepet har mistet sin betydning og er å anse som utvannet.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har støttet eller delvis støttet 19 av 24 forslag mot «sosial dumping» som regjeringen har foreslått siden 2006. I de tilfellene der Fremskrittspartiet har stemt imot, har det vært fordi forslagene ville gjøre det vanskelig for små næringsvirksomheter.

Disse medlemmer mener at det for små bedrifter er vanskelig å ivareta de tilsynsoppgaver som ligger i solidaransvar, påse ansvar og til dels allmenngjøring av tariffavtaler.

Disse medlemmer viser til Meld. St. 29 (2010–2011) Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv, der regjeringen påpeker at det er i de største- virksomhetene at tilsynsoppgavene virker best.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har fremmet forslag sammen med Høyre og Venstre om at regjeringen utarbeider en sjekkliste med konkrete kontrollpunkter som oppdragsgiver skal kreve dokumentert hos et bemanningsforetak eller en underentreprenør ved kontraktsinngåelse, som et alternativ til allmenngjøring.

Disse medlemmer ønsker ryddige forhold i arbeidslivet, og er opptatt av at useriøse aktører ikke skal få dominere deler av arbeidsmarkedet, slik vi ser i enkelte sektorer i dag.

Disse medlemmer mener det bør utarbeides en offentlig utredning av spørsmålet knyttet til å innføre en lovfestet minstelønn. Minstelønn må utredes blant annet med hensyn til Norges behov for arbeidskraft utenfra, andre arbeidsmarkedsspørsmål som hensynet til ungdoms behov for en lav terskel til arbeidsmarkedet, trepartssamarbeidet, generelle samfunnsutviklinger som fattigdomsbekjempelse og de forhold som Brochmann-utvalget peker på når det gjelder mulighetene for eksport av velferdsordninger, samt at det også må sees i relasjon til EØS-avtalen.

Disse medlemmer er kjent med at spørsmålet om lønn, herunder minstelønn for ungdom, ble utredet i 1994, jf. NOU 1994:8 Kompetanseutvikling i arbeidet for psykisk utviklingshemmede. Det har imidlertid skjedd mange vesentlige endringer i norsk arbeidsliv siden den tid, blant annet i forbindelse med utvidelsen av EU- og EØS-området med flere østeuropeiske land. Norges behov for arbeidskraft utenfra til blant annet bygg- og anleggssektoren og en voksende tjenestesektor, ikke minst innen helse- og omsorgssektoren, er tydeligere i dag enn det var i 1994.

Disse medlemmer er enige i at spørsmålet om sosial dumping dreier seg om mer enn lønn. Likevel vil hovedspørsmålet være relatert til avlønning.

Etter disse medlemmers oppfatning bør et så vesentlig forhold som en nedre grense for lønn, prinsipielt lovreguleres på samme måte som andre arbeidsvilkår man har funnet nødvendig å regulere i arbeidsmiljøloven. En generell minstelønn kan være enklere å kommunisere og bekjentgjøre for de fleste, i motsetning til dagens mylder av tariffavtalesatser.

Disse medlemmer mener enkel kommunikasjon om ordningen, og forenklet mulighet for kontroll, tilsier større vanskeligheter med å legge seg under fastsatt minstelønnsnivå. Minstelønn griper også i mindre grad inn i overordnede og viktige prinsipper som avtalefrihet, organisasjonsfrihet og konkurransefrihet enn eksempelvis allmenngjøring. En lovfestet minstelønn som favner alle reelle arbeidstakere, forhindrer også i større grad omgåelsesproblemer og kreativ selskapsdannelse.

Disse medlemmer mener at et minstelønnsnivå som fremstår som et resultat av en demokratisk prosess, hvor arbeidslivets parter kan påvirke, kan bidra til å gi en større motivasjon til etterlevelse enn allmenngjøring.

Disse medlemmer har også merket seg at det regjeringsoppnevnte Brochmann-utvalget har tatt til orde for at partene i arbeidslivet forberede seg på mer sosial dumping, og at utvalget ber partene i arbeidslivet vurdere blant annet nasjonal eller bransjemessig minstelønn.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i kampen mot sosial dumping nedsette et offentlig utvalg for å utrede en lovfestet nasjonal eller bransjemessig minstelønn. Det bes om at utvalget blir bredt sammensatt og at innstilling og konklusjoner legges frem våren 2013».