Til Stortinget

Sammendrag

I dokumentet fremmes følgende forslag:

«A.

Vedtak til lov

om endring i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven)

I

I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) gjøres følgende endring:

§ 2-4 første og annet ledd skal lyde:

(1) Arbeidstaker har rett til å varsle offentligheten om kritikkverdige forhold i virksomheten.

(2) Varsling kan likevel ikke skje i skadehensikt, og arbeidstaker må heller ikke urettmessig røpe bedriftshemmeligheter, forretningsforhold av vesentlig konkurransemessig betydning, eller forhold som omfattes av lovfestet taushetsplikt. Arbeidstaker skal først ha varslet internt, med mindre forholdene for arbeidstaker har fremstått slik at intern varsling ikke vil ha noen hensikt.

II

Loven trer i kraft straks.

B.

I

Stortinget ber regjeringen fremme forslag om opprettelse av en varslingsenhet under Arbeidstilsynet. Enheten bør være et varslingssted som mottar og registrerer varslingssaker. Enheten bør ha som mål å komme i en dialogsituasjon med involverte parter, men bør også utstyres med myndighet til å få gripe inn i virksomheter, sørge for oppklaring rundt de forholdene det varsles om og med sanksjonsmuligheter overfor arbeidsgiver.

II

Stortinget ber regjeringen evaluere enheten etter to år for å se om enheten fungerer etter intensjonen.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslaget.»

Komiteens behandling

Komiteen ba i brev av 4. oktober 2010 om statsrådens vurdering av forslaget. Statsrådens svarbrev av 29. oktober 2010 følger vedlagt.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson, Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, fra Senterpartiet, Geir Pollestad, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til at varslere spiller en viktig demokratisk rolle i dagens samfunn ved å avdekke kritikkverdige og ulovlige forhold i en virksomhet. Forholdene må derfor legges best mulig til rette for at kritikkverdige forhold kan komme frem og bringes til opphør. Med kritikkverdige forhold menes ikke bare kriminelle (dvs. straffesanksjonerte) forhold, men også mislighold av andre lovbestemte påbud eller forbud, brudd med virksomhetens etiske retningslinjer samt alminnelige etiske standarder som det er bred tilslutning til i samfunnet.

Komiteen viser videre til at nye varslerbestemmelser i arbeidsmiljøloven trådte i kraft 1. januar 2007. I likhet med forslagsstillerne mener komiteen det er svært positivt at de lovendringer Stortinget vedtok, har gitt et bedre varslervern og at dette var et godt skritt i riktig retning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at spørsmål om opprettelsen av et håndhevingsorgan for varslersaker har vært behandlet av arbeidsgruppen som leverte rapporten «Ansattes ytringsfrihet» 21. desember 2005. Gruppen konkluderte med at det ikke var hensiktsmessig verken å legge håndheving av varslingsregelverket til et eksisterende organ eller å opprette et nytt håndhevingsorgan. Arbeidstilsynet har blant annet til oppgave å veilede om arbeidsmiljølovens regelverk og vil innenfor dagens rammer kunne fylle behovet for veiledning om regelverket vedrørende varslersaker.

Flertallet vil også vise til at varslers vern i henhold til arbeidsmiljøloven § 2-5 vil beskytte varsler uavhengig av sakens utfall dersom varsler er i god tro ved varslingstidspunktet.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser videre til at Arbeidstilsynet sammen med andre høringsinstanser i forbindelse med arbeidet med Ot.prp. nr. 84 (2005–2006) Lov om endringer i arbeidsmiljøloven (varsling) tok til orde for at eventuelle nye regler om ansattes ytringsfrihet i arbeidsmiljøloven bør evalueres noen år etter at de har trådt i kraft, jf. Innst. O. nr. 6 (2006–2007) der det uttales:

«Flertallet har merket seg at Arbeidstilsynet sammen med andre høringsinstanser tar til orde for at eventuelle nye regler om ansattes ytringsfrihet i arbeidsmiljøloven bør evalueres noen år etter at de har trådt i kraft. Flertallet støtter dette.»

Dette flertallet viser til arbeidsministerens svarbrev av 29. oktober 2010 hvor det opplyses at departementet vil foreta en gjennomgang av regelverket. Dette flertallet støtter dette, og viser til flertallets innstilling i Representantforslag 151 S (2009–2010) fra stortingsrepresentantene Bård Hoksrud, Robert Eriksson, Laila Marie Reiertsen og Vigdis Giltun om evaluering av varslerparagrafen og virkningen av den. En evaluering må fremskaffe systematiske kunnskaper om forekomsten av varsling, erfaringene med reglene og hvordan veiledning og håndheving har fungert. I tillegg vil dette flertallet peke på behovet for å vurdere varslervernet for innleide arbeidstakere og ansatte hos underleverandører.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser for øvrig til arbeidsministerens konklusjon i svarbrevet til komiteen, og støtter denne.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at gjeldende lovparagrafer er for lite informative for potensielle varslere og at loven ikke gir varslerne god nok beskyttelse.

Disse medlemmer viser til behandlingen av Ot.prp. nr. 84 (2005–2006) Om lov om endringer i arbeidsmiljøloven (varsling), jf. Innst. O. nr. 6 (2006–2007) hvor medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre blant annet påpekte at begrensninger i varslingsretten i størst mulig grad bør angis presist og fremgå av lovteksten. Dagens lov skaper ikke tilstrekkelig klart rettsvern og trygghet for varslerne. Forslaget til endring av arbeidsmiljøloven § 2-4 første og annet ledd er i samsvar med det Kristelig Folkeparti gikk inn for da loven ble vedtatt i 2006. Disse medlemmer støtter på denne bakgrunnen forslag til lovendring og fremmer følgende forslag:

«A.

Vedtak til lov

om endring i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven)

I

I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) gjøres følgende endring:

§ 2-4 første og annet ledd skal lyde:

(1) Arbeidstaker har rett til å varsle offentligheten om kritikkverdige forhold i virksomheten.

(2) Varsling kan likevel ikke skje i skadehensikt, og arbeidstaker må heller ikke urettmessig røpe bedriftshemmeligheter, forretningsforhold av vesentlig konkurransemessig betydning, eller forhold som omfattes av lovfestet taushetsplikt. Arbeidstaker skal først ha varslet internt, med mindre forholdene for arbeidstaker har fremstått slik at intern varsling ikke vil ha noen hensikt.

II

Loven trer i kraft straks.»

Disse medlemmer støtter intensjonen i forslaget om å opprette en varslingsenhet. Før det tas endelig stilling til et slikt tiltak, bør det imidlertid foretas en helhetlig gjennomgang og evaluering av virkningene av de nye lovbestemmelsene som er innført. En slik evaluering må foretas snarest mulig og må bygge på erfaringene både fra arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden. Det vises i denne sammenheng også til behandlingen av Representantforslag 151 S (2009–2010), jf. Innst. S. nr. 71 (2010–2011).

Medlemmene fra Fremskrittspartiet støtter dermed representantforslaget.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti støtter på denne bakgrunn ikke nå forslaget om å opprette en varslerenhet i Arbeidstilsynet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil peke på at siden innføringen av varslerparagrafene i 2007 er det så langt bare én sak som har ført frem i rettsapparatet. Disse medlemmer vil peke på at svært mange som har varslet om kritikkverdige forhold, opplever at statlige etater og offentlige etater verken har laget rutiner for oppfølging eller hvordan man skal håndtere varslersaker. Disse medlemmer mener derfor at det må lages rutiner for hvordan offentlige departementer, etater og virksomheter skal håndtere varsling. Disse medlemmer fremmer også forslag om at det opprettes en egen avdeling i Arbeidstilsynet som gis nødvendig myndighet til å kunne gripe inn og undersøke forhold som det varsles om, for å sikre at varslere blir ivaretatt og har et sted å henvende seg. Disse medlemmer mener også at det bør vurderes om det bør etableres en ordning som hindrer at en varsler risikerer å sitte igjen med en stor regning etter å ha prøvd saken sin for rettssystemet.

Disse medlemmer vil også foreslå at det nedsettes et utvalg som blant annet har med partene i arbeidslivet samt varslere for å evaluere dagens varslerparagrafer og komme med forslag til eventuelle endringer i lovverket.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det utarbeides retningslinjer for hvordan departementet, offentlige etater og virksomheter skal håndtere henvendelser i forbindelse med varslingssaker.»

«Stortinget ber regjeringen opprette en egen varsleravdeling i Arbeidstilsynet som gis nødvendig myndighet til å følge opp varslingssaker, samt ha nødvendig kompetanse til å kunne bistå i forbindelse med varslingssaker i arbeidslivet.»

«Stortinget ber regjeringen opprette et utvalg som skal evaluere innføringen av varslingsparagrafene som ble innført i 2007. Stortinget forutsetter at et slikt utvalg skal ha med medlemmer fra arbeids-livs-organisasjonene, samt at utvalget også må ha med minst ett medlem som har vært varsler. Utvalget skal fremme forslag til endringer i lovverket for å styre varslerens vern.»

Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

A.

Vedtak til lov

om endring i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven)

I

I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) gjøres følgende endring:

§ 2-4 første og annet ledd skal lyde:

(1) Arbeidstaker har rett til å varsle offentligheten om kritikkverdige forhold i virksomheten.

(2) Varsling kan likevel ikke skje i skadehensikt, og arbeidstaker må heller ikke urettmessig røpe bedriftshemmeligheter, forretningsforhold av vesentlig konkurransemessig betydning, eller forhold som omfattes av lovfestet taushetsplikt. Arbeidstaker skal først ha varslet internt, med mindre forholdene for arbeidstaker har fremstått slik at intern varsling ikke vil ha noen hensikt.

II

Loven trer i kraft straks.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 2

Stortinget ber regjeringen sørge for at det utarbeides retningslinjer for hvordan departementet, offentlige etater og virksomheter skal håndtere henvendelser i forbindelse med varslingssaker.

Forslag 3

Stortinget ber regjeringen opprette en egen varsleravdeling i Arbeidstilsynet som gis nødvendig myndighet til å følge opp varslingssaker, samt ha nødvendig kompetanse til å kunne bistå i forbindelse med varslingssaker i arbeidslivet.

Forslag 4

Stortinget ber regjeringen opprette et utvalg som skal evaluere innføringen av varslingsparagrafene som ble innført i 2007. Stortinget forutsetter at et slikt utvalg skal ha med medlemmer fra arbeidslivsorganisasjonene, samt at utvalget også må ha med minst ett medlem som har vært varsler. Utvalget skal fremme forslag til endringer i lovverket for å styre varslerens vern.

Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Dokument 8:172 LS (2009–2010) – representantforslag fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Borghild Tenden om et tydeligere varslingsvern og opprettelse av en varslerenhet i Arbeidstilsynet – Endring av arbeidsmiljøloven § 2-4 – vedlegges protokollen.

Vedlegg

Brev fra Arbeidsdepartementet v/statsråden til arbeids- og sosialkomiteen, datert 29. oktober 2010

Representantforslag 172 LS (2009–2010)

Jeg viser til brev 4. oktober 2010 fra Arbeids- og sosialkomiteen der komiteen ber om min vurdering av forslag fremmet i dokument 8:172 LS (2009–2010). Forslaget går ut på et tydeligere varslingsvern etter arbeidsmiljøloven og opprettelse av en varslingsenhet under Arbeidstilsynet.

La meg først få understreke at regjeringen anser det som viktig at arbeidstakere som varsler om kritikkverdige forhold i egen virksomhet har et godt juridisk vern. Varsling er både lovlig og ønsket og det er viktig at arbeidstakerne bruker denne retten. For samfunnet er det avgjørende at kritikkverdige forhold i virksomheter avdekkes og opphører. Dette er også i virksomhetenes interesse.

Arbeidstakere har en klar rett til å si fra om kritikkverdige forhold i virksomheten på en forsvarlig måte, og gjengjeldelse mot dette er ulovlig. Det skal svært mye til for å kunne si at arbeidstakers fremgangsmåte ikke har vært forsvarlig.

Situasjonen for arbeidstaker vil imidlertid utvilsomt kunne oppleves som vanskelig, både når man vurderer om man bør varsle, og etterpå, dersom man opplever ulike former for gjengjeldelser eller samarbeidsproblemer. Jeg er enig i at arbeidstakere bør ha gode muligheter til å søke hjelp i denne prosessen.

Muligheter for hjelp og veiledning i en varslingssituasjon finnes allerede i dag.

Arbeidstilsynet har et særlig ansvar for veiledning omkring regelverket på dette området, og kan gjennom dette være til hjelp for vurderinger arbeidstakeren selv må ta når det gjelder problemstillinger og valg i forhold til varslingen. Arbeidstilsynet har også informasjon om varslingsreglene på sine nettsider, herunder veilederen «Varsling om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen». Veilederen, som er utarbeidet i samarbeid mellom Arbeidstilsynet og Arbeidsdepartementet, gir en tydelig forklaring på hvordan reglene skal forstås. Arbeidstilsynet har også en egen svartjeneste som kan kontaktes.

Arbeidsgivere har i dag videre en plikt til å utarbeide rutiner for intern varsling eller sette i verk andre tiltak som legger forholdene til rette for dette, jf. arbeidsmiljøloven § 3-6. Der dette er fulgt opp av arbeidsgiver vil arbeidstakere ofte kunne få klarhet i spørsmål rundt hensiktsmessig fremgangsmåte her. Kravet gjelder der forholdene i virksomheten tilsier det, hvilket de vil gjøre i de aller fleste bedrifter.

Når det gjelder spørsmål rundt selve det forhold man vurderer å varsle om, vil arbeidstakeren kunne få fagbistand fra ulike offentlige etater avhengig av sakens tema. Vurderes det varslet om mobbing, trakassering eller andre brudd på arbeidsmiljøloven, er Arbeidstilsynet rette instans å henvende seg til, mens eksempelvis Helsetilsynet og Finanstilsynet kan bistå med råd i saker på disses område. Arbeidstaker har som kjent også alltid en rett til å varsle direkte til slike tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter.

Fagorganiserte arbeidstakere vil i tillegg kunne få kompetent og kyndig veiledning fra sin fagorganisasjon, som ofte også kan bistå rettslig i etterkant hvis behov. Verneombud og eventuelle tillitsvalgte lokalt er også et naturlig sted å henvende seg for råd og veiledning i forbindelse med en varslingssak. Det er naturligvis også en mulighet å henvende seg til advokat eller annen rettshjelper.

Opprettelse av en varslerenhet under Arbeidstilsynet ble fremmet som et representantforslag også i 2008. Et varslingsorgan vil kunne sette søkelys på varsling og ytringsfrihet, noe som er både positivt og viktig. Samtidig åpner representantenes forslag, på samme måte som representantforslaget i 2008, for ulike problematiske forhold når det gjelder rollen et særskilt organ skal ha. Jeg slutter meg til de vurderinger som ble gjort i 2008 av daværende arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen og komiteens flertall i den forbindelse. Jeg viser i denne sammenheng til Innst. S. nr. 239 (2007–2008) og statsrådens brev til komiteen 3. april 2008, og ser ikke grunn til å gjenta alt innholdet i dette her.

Forslagsstillerne mener blant annet at en varslingsenhet bør ha som mål å komme i en dialogsituasjon med involverte parter. Etter forslagsstillernes syn må enheten også få ressurser som setter den i stand til å sikre bevis og etterforske de innkomne opplysninger samt til eventuelt å føre rettssaker mot arbeidsgiver på arbeidstakers vegne.

Ved avdekking av økonomisk eller annen kriminalitet foreslås det at enheten skal sende denne delen av saken videre til aktuelle etterforskningsorganer. Ved etiske overtramp og juridiske gråsoner bør enheten i følge forslagsstillerne kunne treffe vedtak om nærmere redegjørelse for de foreliggende forhold, og for hvilke tiltak virksomheten vil iverksette for å forhindre at slike forhold gjentar seg. Skulle virksomheten unnlate å redegjøre for forholdene, vil tvangsmulkt etter forslaget kunne ilegges.

Varslingssaker kan omhandle vidt forskjellige forhold. Gjelder varslingen psykososiale forhold i bedriften, kan det åpenbart være behov for dialog mellom berørte parter. På dette området foreligger det på sin side allerede klare krav til arbeidsgiver etter arbeidsmiljøloven.

Gjelder varslingen kriminelle forhold, brudd på etiske regler i ledelsen eller lignende, vil dialog knyttet til selve de kritikkverdige forholdene kunne være mindre hensiktsmessig. I alle varslingssaker kan det imidlertid være behov for dialog i tilknytning til håndteringen av arbeidstaker i etterkant av varslingen. Med hensyn til psykososiale forhold foreligger det her som nevnt allerede klare krav til arbeidsgiver etter arbeidsmiljøloven. Eventuell gjengjeldelse i form av brudd på disse kravene, eksempelvis ved mobbing, trakassering og lignende, vil også være underlagt Arbeidstilsynets tilsynskompetanse og kunne følges opp på samme måte som i andre slike saker.

Jeg vil også vise til at varslingsreglene i dag ikke sier noe om hvordan selve saken det varsles om skal håndteres. Et formål med varslingsreglene er selvsagt å få avdekket og håndtert kritikkverdige forhold. Samtidig mener jeg det er viktig å understreke at arbeidstakers rettigheter etter varslingsreglene i utgangspunktet ikke knytter seg til hvordan saken, eksempelvis en korrupsjonssak, blir håndtert, men til adgangen til å si fra og til å unngå gjengjeldelser som følge av dette. Hvordan selve de kritikkverdige forholdene skal/bør håndteres vil variere avhengig av hva de gjelder og hvorvidt det faktisk har foregått noe kritikkverdig. Håndteringen vil i utgangspunktet måtte være opp til bedriften og eventuelt de offentlige organer som har myndighet i forhold til de aktuelle kritikkverdige forholdene.

Når det gjelder selve lovteksten i arbeidsmiljøloven § 2-4, ser jeg at denne i seg selv ikke gir svar på alle de spørsmål en arbeidstaker som vurderer varsling måtte ha. Samtidig vil man ikke ved å innta flere momenter fra forarbeidene i lovteksten kunne gi svar på alle de problemstillinger og dilemmaer en person som vurderer varsling står overfor. I forhold til forståelsen av reglene mener jeg først og fremst det vil være sentralt at arbeidstakere har mulighet til å få ordentlig veiledning om disse.

Konklusjon

Jeg anser det ikke som tilrådelig å opprette en egen varslerenhet på nåværende tidspunkt.

Jeg har imidlertid stor forståelse for at arbeidstakere som står i en situasjon der de vurderer å varsle vil kunne ha behov for å snakke med noen om dette. Arbeidstilsynet fungerer allerede i dag som veiledningsorgan i forhold til regelverket og vil til en viss grad også kunne gi råd om hvordan man bør gå frem i en varslersak. Som skissert ovenfor finnes det i dag også andre muligheter for hjelp og veiledning i en varslingssituasjon.

Jeg har tidligere gitt uttrykk for at det er naturlig med en ny gjennomgang av varslingsbestemmelsene. Jeg ser at varslingsregelverket reiser jevnlig debatt. Det har også kommet ny forskning som gjør det mulig å sette dette arbeidet raskt i gang.

Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 16. november 2010