Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigrun Eng, Steinar Gullvåg, Sigvald Oppebøen Hansen, Arne L. Haugen og Gorm Kjernli, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Kåre Fostervold og Øyvind Korsberg, fra Høyre, Torbjørn Hansen og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn, fra Senterpartiet, lederen Ola Borten Moe, og fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til at Aker Kværner ASA er en viktig kompetansearbeidsplass med 23 000 fast ansatte totalt, om lag 50 mrd. kroner i omsetning og virksomhet i 30 land. Selskapet er en av Norges største private arbeidsgivere med arbeidsplasser langs hele norskekysten. Norsk næringsliv består av mange virksomheter som hver for seg er viktige for sine lokalsamfunn og for de som arbeider der. Komiteen er opptatt av nasjonalt eierskap og å sikre hovedkontorfunksjoner i Norge.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er av den oppfatning at denne saken er et godt eksempel på at Regjeringen fører en aktiv næringspolitikk. Gjennom avtalen som er inngått med Aker Holding, bidrar staten til et langsiktig og strategisk eierskap i Aker Kværner ASA, som er et av Norges viktigste industriselskaper. I Soria Moria- erklæringen ble det lagt stor vekt på at sentrale norske kompetansemiljøer skulle forankres og videreutvikles i Norge, og gjennom den inngåtte avtalen følges dette nå opp i praksis fra Regjeringens side.

Flertallet viser til at Regjeringen med dette også følger opp St.meld. nr. 13 (2006-2007) Et aktivt og statlig eierskap, og viser at den fører en aktiv eierskapspolitikk, ved å sikre nasjonalt eierskap til en nøkkelbedrift innen petroleumsnæringen.

Flertallet viser til at det i dag er få eiermiljøer i Norge utenfor staten som er store nok til å sikre langsiktig eierskap og norsk forankring av store selskaper som Aker Kværner ASA. Flertallet er derfor glad for at Regjeringen gjennom den framforhandlede avtalen har lagt til rette for en langsiktig avklaring av eierforholdene i selskapet. Det vises i denne sammenheng til at de inngåtte avtalene legger grunnlag for at Aker Kværner utvikles og ledes fra Norge i minst ti år framover. Dette bidrar til en langsiktighet som flertallet ser som viktig. I sine merknader gir mindretallet uttrykk for at staten burde gått inn i avtalen på samme vilkår som de private investorene, og hatt mulighet for å trekke seg ut av selskapet før det har gått 10 år. Flertallet støtter ikke mindretallets synspunkter, og er tilfreds med at Regjeringen gjennom avtalen vil sikre et stabilt og langsiktig eierskap i Aker Kværner ASA, ikke bare fra statens side, men også fra Aker ASA som vil være hovedaksjonær i Aker Holding AS. Staten vil gjennom dette opptre som en forutsigbar eier med et langsiktig industrielt perspektiv.

Flertallet deler ikke mindretallets bekymring over at Regjeringen betaler en for høy pris for aksjene, og viser i den forbindelse til St.prp. nr. 88 (2006-2007) der det gis en god redegjørelse omkring hvordan prisen er fastsatt. Flertallet har imidlertid merket seg at mindretallet på dette punktet har valgt å basere sine antagelser på enkeltaktører i den offentlige debatt. Flertallet vil peke på at også hovedaksjonæren har forpliktet seg til et langsiktig eierskap i Aker Holding AS. Ut fra det langsiktige industrielle perspektivet Regjeringen har lagt til grunn og som reflekteres i avtalene, finner flertallet det naturlig at prisen reflekterer et gjennomsnitt av markedsprisen de nærmeste ukene før transaksjonen. Ut fra det langsiktige perspektivet på statens eierskap som har vært førende for Regjeringen, og som flertallet slutter seg til, er de sikringsmekanismer som de private svenske investorene har oppnådd, av mindre interesse. Flertallet viser videre til at Regjeringen har benyttet juridisk rådgiver i tilknytning til transaksjonen for å sikre at avtaleverket ivaretar statens interesser. Flertallet legger stor vekt på at staten gjennom kjøpet og de tilhørende avtalene indirekte vil få en negativ kontroll i Aker Kværner ASA, noe som blant annet gir mulighet for å blokkere eventuelle ønsker om å flytte hovedkontor til utlandet.

Flertallet er glad for at man gjennom avtalen har fått med et viktig privat svensk eiermiljø med lange industrielle tradisjoner, noe som kan bidra til økt norsk-svensk næringssamarbeid. Det at avtalen er inngått med sterke private og industrielle eiere i Norge og Sverige, bidrar til en god balanse i eierskapet. Flertallet er tilhenger av et blandet eierskap mellom private og statlige aktører, nasjonale og internasjonale, og mener at Regjeringen med dette bidrar til en svært god industriell løsning for selskapet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at det viktigste bidraget til økt verdiskaping og forankring av nøkkelfunksjoner i Norge er gode rammevilkår i form av konkurransedyktige skatte- og avgiftsregimer, stabil økonomisk politikk og god tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringen i særlig grad prioriterer slike rammebetingelser for å styrke næringslivets tilstedeværelse i Norge.

Disse medlemmer mener kjøpet i Aker Holding AS krever en prinsipiell diskusjon om statens rolle i denne type situasjoner. Det må ikke bli fast prosedyre at hver gang en norsk eier ønsker å selge seg ut, så skal Regjeringen bruke petroleumsformuen for å sikre norsk eierskap. En slik linje i næringspolitikken vil føre til et stadig økende direkte statlig eierskap i norsk næringsliv. Statens direkte eierskap er allerede svært omfattende. Regjeringen bekrefter i svar på spørsmål nr. 12 fra Høyre i brev av 30. oktober 2007 (vedlagt) at det var en generell frykt for utenlandske investorer som var grunnlaget for kjøpet, men at Regjeringen ikke var kjent med at det forelå konkrete alternativ. Slike situasjoner vil oppstå fra tid til annen i mange norske bedrifter. Regjeringen har i tillegg besluttet å øke eierskapet på Oslo Børs gjennom ytterligere kjøp i StatoilHydro. Disse medlemmer er kritisk til en slik fremgangsmåte i næringspolitikken og stiller seg undrende til at Regjeringen ikke diskuterer kjøpet i en bredere sammenheng.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen i enkeltsaker har opptrådt uforutsigbart og uprofesjonelt som eier. Prosessen rundt utnevning av styreleder i Statoil i 2006 og avsettelsen av Jan Reinås som styreleder i Norsk Hydro sommeren 2007 viser hvor nødvendig det er at staten er profesjonell. Det er viktig for næringslivet at staten opptrer ryddig i aksjemarkedet og at det ikke blir skapt et inntrykk av at næringslivet er underlagt politisk styring. Disse medlemmer mener at Regjeringens utøvelse av eierskapspolitikken de siste to årene ikke er et argument for å øke statens dominans på Oslo Børs.

Disse medlemmer merker seg at Regjeringen fremstiller svake private eiermiljøer som et problem, samtidig som den fører en skattepolitikk som tapper norske bedriftseiere for milliardbeløp hvert år, senest i budsjettet for 2008.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til svaret på spørsmål nr. 4 fra Høyre i brev av 30. oktober 2007, der det fremkommer at Regjeringen ikke har brukt eksterne finansielle rådgivere til kvalitetssikring av investeringen. Disse medlemmer registrerer at ekstern kvalitetssikring ikke er pålagt når det gjelder aksjekjøp, men er forundret over at Regjeringen ikke vil ha en ekstern vurdering av en så omfattende transaksjon. Disse medlemmer viser til at staten har bundet sine forpliktelser i Aker Holding 10 år frem i tid. Den svenske eiergrupperingen har betalt det samme for aksjene som Regjeringen, men har i motsetning til Regjeringen mulighet for å trekke seg ut før det har gått 10 år, med garantert avkastning. Dette medfører at betingelsene som SAAB AB og Investor AB har gått inn på, avviker vesentlig fra betingelsene Regjeringen har oppnådd.

Disse medlemmer mener ikke at Regjeringen bør ha tilsvarende avtalemekanismer som den svenske grupperingen, men viser til at forskjellen i betingelser medfører at Regjeringen ikke får et markedsbasert sammenligningsgrunnlag for kjøpet.

Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringen har gitt en god faglig begrunnelse for fastsettelsen av prisen på aksjene eller at det er foretatt et tilfredsstillende arbeid med å verifisere denne. En slik fremgangsmåte gir risiko for at Regjeringen betaler mer enn markedsverdi, noe som også har vært hevdet av enkeltaktører i den offentlige debatt.

Blant annet uttalte Thore Johnsen, professor i finansiell økonomi ved Norges Handelshøyskole, til Aftenposten 30. juni 2007 følgende: "Det er åpenbart at prisen skulle vært lavere." Johnsen anslo i intervjuet at rabatten som selgeren av en slik stor post ville måtte godta i markedet, ligger mellom 15 og 20 prosent, hvilket innebærer at Regjeringen har betalt mellom 600 og 800 mill. kroner for mye. I samme sak uttalte aksjeanalytiker Kjell Erik Eilertsen i Fearnley Fonds ASA at staten har betalt en altfor høy pris og at Aker i markedet ville fått snarere 20 kroner mindre per aksje.

Disse medlemmer viser til at Regjeringspartiene er av den oppfatning at få eiermiljøer i Norge vil være store nok til å sikre langsiktig eierskap og forankring av store selskaper som Aker Kværner ASA. Statens kjøp av aksjer i Aker Holding AS er på mindre enn 5 mrd. kroner. Disse medlemmer viser til at flere eiermiljøer i Norge vil være i stand til å gjøre en slik investering.

Disse medlemmer er kritiske til at Regjeringen øker sin eksponering mot olje- og gassektoren og mener at staten i stedet bør ha som mål å ha en mer balansert portefølje i flere sektorer. En for sterk eksponering mot enkeltsektorer gjør fellesverdiene som Regjeringen forvalter på vegne av fremtidige generasjoner sårbare mot konjunktursvinginger. Norske borgere er sterkt eksponert mot olje- og gassektoren. Kjøpet i Aker Holding øker denne eksponeringen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener samspillet mellom oljeselskaper, forskningsinstitusjoner og leverandørindustri er en viktig premiss for utviklingen i norsk og internasjonal petroleumssektor. Utviklingen i leverandørindustrien de siste ti årene har gått i retning av oppkjøp og etableringer av større enheter.

Disse medlemmer mener nasjonalt eierskap er viktig for å sikre at bedriftene har hovedkontor og forskningsaktivitet i Norge, samt at industriell kunnskap utvikles og forvaltes fra Norge. Ved hovedkontoret til Aker Kværner ASA fattes beslutninger med stor betydning for selskapets forretningsmessige og strategiske utvikling og for utvikling av mange mindre norskbaserte virksomheter som er underleverandører til Aker Kværner ASA.

Disse medlemmer viser til avtaleforslaget der partene er enige om å videreutvikle Aker Kværner ASA som en internasjonal konkurransedyktig og betydelig leverandør av teknologi, produkter, systemer og tjenester med hovedvekt på sektorene energi, olje og gass. Avtalen legger grunnlag for at Aker Kværner ASA utvikles og ledes fra Norge minst ti år fremover. Samtidig kan avtalen også gi grunnlag for ytterligere samarbeid mellom norske og svenske industrielle eiermiljø i årene som kommer.

Disse medlemmer viser til at avtalen ikke innebærer noen direkte aksjonærrelasjon mellom staten og Aker Kværner ASA. Statens interesse i Aker Kværner ASA vil være indirekte gjennom selskapet Aker Holding AS hvor staten er i minoritet. Staten vil ikke påvirke den daglige driften i Aker Kværner ASA.

Disse medlemmer viser til Innstilling S. nr. 163 (2006-2007) om et aktivt og langsiktig eierskap, der disse medlemmer er opptatt av at staten ikke blir en for stor eier på Oslo børs, direkte eller indirekte, og mener derfor at statlig eierskap i Aker Holding må medføre tilsvarende nedsalg i børsnoterte selskaper. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statens eierskap i Aker Holding sørge for et nedsalg på kr 4 950 000 000 i andre børsnoterte selskaper som staten eier."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er andre prinsipielle innvendinger mot statens investering i Aker Kværner gjennom Aker Holding. Staten er fra før en dominerende aktør på norsk sokkel gjennom eierskapet i StatoilHydro. I tillegg er staten reguleringsmyndighet. Når staten går inn som direkte eier i det største leverandørselskapet på sokkelen, vil dette kunne føre til uheldige bindinger.

Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at kjøpet av aksjer i Aker Holding ikke er tilstrekkelig begrunnet og vil derfor gå imot forslaget.

Medlemen i komiteen frå Kristeleg Folkeparti er oppteken av nasjonalt eigarskap og å sikra viktige hovudkontorfunksjonar og kompetansemiljø i Noreg. Aker ASA har om lag 11 000 tilsette i Noreg og er ein dominerande leverandørbedrift til petroleumsverksemda.

Denne medlemen strekar under at dersom primærstandpunktet mot kjøp av aksjeposten i Aker Holding ASA ikkje får fleirtal, og kjøpet vert gjennomført, er det viktig at staten ikkje vert ein sovande partnar i haldingselskapet. Regjeringa må aktivt sikra staten sine verdiar og sørgja for at målet med investeringa om ei god, langsiktig forretningsmessig utvikling vert nådd i den utstrekninga det er mulig.

Komiteens medlem fra Venstre viser videre til at Regjeringen i statsbudsjettet for 2008 (St.prp. nr. 1 (2007-2008)) foreslår at statens eiermakt i norsk næringsliv ytterligere styrkes gjennom opprettelsen av et nytt statlig investeringsfond på 2,2 mrd. kroner, samtidig som det spredte private eierskapet svekkes gjennom avvikling av den såkalte aksjerabatten og innstramming i 80-prosentregelen. Dette er ikke en politikk dette medlem støtter, og Venstre vil i sitt alternative statsbudsjett gå imot disse forslagene.

Dette medlem mener generelt at norske bedrifter har et behov for gode eiere som tilfører økonomiske ressurser, nettverk, markedstilgang og kompetanse. Dette er som regel langt viktigere enn eiernes nasjonalitet. I de fleste tilfeller vil fellesskapets interesser ivaretas bedre ved å bruke lovverk, rammebetingelser og kontrollmyndighet enn gjennom statlig eierskap.