Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til lov om forbud mot kjønnslemlestelse (omskjæring av kvinner). Forbudet retter seg mot alle former for omskjæring av kvinner.

       For de fleste praktiske tilfeller av omskjæring antas det at dette allerede rammes av straffelovens bestemmelser om legemsbeskadigelse. Når det likevel foreslås en bestemmelse i egen lov, er det dels for å avklare tvilsomme grensespørsmål, dels fordi en slik bestemmelse antas å ha større opplysningsverdi og en klarere markering av norske myndigheters avstandstagen til omskjæring av kvinner.

       Det framholdes i proposisjonen at utbredelsen av kvinnelig omskjæring først og fremst ser ut til å være geografisk betinget, og ikke knyttet til en særskilt religion. Det forekommer særlig i et afrikansk belte ved og nord for ekvator, men er ikke begrenset bare til disse områdene. Andelen omskårne kvinner i befolkningen, og graden av omskjæring for hver enkelt, kan variere sterkt.

       Verdens helseorganisasjon karakteriserer omskjæring av kvinner som « kjønnsmessig lemlestelse ». Forbud mot alle former for kvinnelig omskjæring har lenge stått på dagsorden til UNICEF og andre internasjonale organisasjoner, både ut fra medisinske grunner og med henvisning til at omskjæring av kvinner er krenkelse av menneskerettighetene.

       Det orienteres i proposisjonen bl.a. om initiativ fra Den norske nasjonalkommisjonen for UNESCO, Statens helsetilsyn og fra organisasjoner som f.eks. Human-Etisk Forbund der spørsmålet om lovforbud mot omskjæring av kvinner er blitt tatt opp.

       Det redegjøres for de ulike former for omskjæring av kvinner som praktiseres, og for de helsemessige konsekvensene av slik omskjæring. Disse konsekvensene kan følge umiddelbart i forbindelse med inngrepet (f.eks. infeksjoner, sjokk og vevskader), det kan dreie seg om seinvirkninger (f.eks. urinveiskomplikasjoner, menstruasjonsproblemer eller vanskeliggjøring av samleie), eller det kan arte seg som framtidige fødselskomplikasjoner.

       Det framholdes at gjeldende norsk lovgivning ikke inneholder et uttrykkelig forbud mot omskjæring av kvinner. Dette innebærer imidlertid ikke at omskjæring av kvinner er tillatt i Norge. Omskjæring av kvinner er forbudt og kan rammes av både legeloven og straffeloven. Omskjæring av kvinner antas å stride mot norsk legeetikk, og vil derfor kunne innebære brudd på legelovens krav til forsvarlig behandling.

       I § 30 i lov av 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre omhandles innholdet av foreldreansvaret. Av bestemmelsens tredje ledd framgår det at barnet ikke skal utsettes for vold eller på annen måte bli behandlet slik at den fysiske eller psykiske helse blir utsatt for skade eller fare. Dersom mindreårige jenter blir omskåret av foreldrene, eller under medvirkning fra disse, antar departementet at forholdet kan rammes av barnelovens § 30 tredje ledd.

       Det vises til at omskjæring av kvinner er forbudt ved egen lov i Sverige og Storbritannia. Av andre europeiske land er omskjæring forbudt i Sveits og Frankrike der dette anes som barnemishandling og dømmes deretter. Omskjæring av kvinner er for øvrig også forbudt i en rekke afrikanske land som Sudan, Egypt, Mali, Nigeria, Senegal, Sierra Leone, Djibouti og Guinea.

       Som mange andre land har Norge tilsluttet seg FNs konvensjon om barns rettigheter. I artikkel 24 § 3 fastslås det at konvensjonsstatene skal søke ved alle effektive og hensiktsmessige midler å avskaffe tradisjonelle sedvaner som er skadelig for barns helse. En slik skadelig sedvane er omskjæring av kvinner.

       Forslaget til lov har vært på høring til departementene, medisinske og juridiske miljøer, samt organisasjoner som arbeider med innvandrerrelaterte spørsmål. 43 instanser har svart. Ingen av høringsinstansene hadde innvendinger mot et lovforbud mot kjønnslemlestelse, og innholdet i forslaget har bred støtte. Enkelte høringsinstanser var imidlertid av den oppfatning at et lovforbud burde innarbeides i straffeloven. Andre fant at en særlov var å foretrekke av hensyn til den opplysningsverdien lovforbudet vil ha. Mange høringsinstanser pekte på at det er viktig at forslaget følges opp med opplysning til miljøer hvor kjønnslemlestelse forekommer, og til helsearbeidere.

       Det uttales at departementet anser det som svært viktig å ta hensyn til innvandrerkulturers normer, men at ikke enhver norm er beskyttelsesverdig dersom det dreier seg om undertrykkende eller fysisk ødeleggende normer.

       Det er for øvrig tegn som tyder på at omskjæring foretas på stadig yngre piker. Omskjæring kan i denne forbindelse være å anse som fysiske overgrep mot barn. Departementet vil her understreke viktigheten av å gi barn et særskilt vern også i forhold til denne type overgrep.

       Departementet fremmer derfor forslag om en egen lov med uttrykkelig forbud mot omskjæring av kvinner. I tråd med WHOs begrepsbruk foreslår departementet at det i loven brukes begrepet « kjønnslemlestelse ».

       Et av formålene med lovforslaget er bl.a. å fange opp de tilfeller som ikke rammes av straffelovens bestemmelser. Det vises i denne forbindelse spesielt til at et samtykke fra en myndig og tilregnelig kvinne til et inngrep av mindre omfang kan være straffriende etter straffeloven. Departementet foreslår at forbudet gjelder uansett om kvinnen har gitt samtykke til omskjæring.

       Forbudet rammer ikke inngrep som er medisinsk begrunnet, f.eks. nødvendige inngrep i forbindelse med fødsel, fjerning av kjønnsorganer ved kreft o.a. Korrigering av medfødte misdannelser som f.eks. tvekjønnethet eller legitime kjønnsskifteoperasjoner rammes heller ikke av forbudet.

       For å sette forbud mot at noen tar med barn til land hvor omskjæring er utbredt og får utført inngrepet der, foreslås det at straffeloven § 12 nr. 3 bokstav a endres slik at denne lov får anvendelse også på handlinger foretatt i utlandet av norsk statsborger eller noen i Norge hjemmehørende person. Omskjæring er også offisielt forbudt i en rekke land der dette er mest utbredt.

       Under henvisning til inngrepets alvorlige karakter og de helsemessige konsekvenser dette kan medføre, foreslår departementet tre straffealternativer, med strafferammer med fengsel inntil 3, 6 og 8 år. De foreslåtte strafferammer korresponderer med straffeloven § 229 om legemsbeskadigelse. Andre og tredje straffealternativ skal forstås på samme måte som straffeloven § 229.

       Sosial- og helsedepartementet regner ikke med at lovforslaget vil medføre nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser for domstolen, påtalemyndigheten eller fengselsmyndighetene.