1. Innledning

     Til Stortinget.

       Stortingsrepresentantene Anders Talleraas, Svein Ludvigsen, Gunnar Fatland og Kjellaug Nakkim har den 24. november 1993 satt frem følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om innføring av tidsfrister for forvaltningens saksbehandling. »

       I begrunnelsen for forslaget blir det bl.a. vist til at Næringslovutvalget har satt frem et tilsvarende forslag. Utvalget har pekt på at både bedrifts- og samfunnsmessige hensyn taler for at næringsdrivende raskt får svar på forespørsler og søknader som gjelder tillatelser m.v., og som er nødvendige for å sette i gang eller legge om næringsvirksomhet.

       Næringslivet har et økende behov for rask og forutsigbar offentlig saksbehandling, noe som krever en rask oppfølging av Næringslovutvalgets tilråding om frister i den offentlige administrasjon.

2. Komiteens merknader

       Komiteen er enig med forslagsstillerne i at sen offentlig saksbehandling ofte skaper betydelige problemer for næringslivet, blant annet fordi det vanskeliggjør en effektiv planlegging og fordyrer prosjekter. Komiteen vil også minne om at sen saksbehandling i mange tilfeller også skaper store problemer for enkeltindivider. Komiteen kunne nevnt en rekke eksempler på at lang saksbehandlingstid både er uheldig for næringslivet og for enkeltmennesker, og ikke bare bidrar til økt arbeidsledighet og redusert levestandard, men også til redusert livsstandard for mange.

       Komiteen vil bemerke at hurtigheten i forvaltningens saksbehandling først og fremst er avhengig av saksmengde, bemanning og teknisk utstyr, og at det er begrenset hvor mye frister kan hjelpe, dersom ikke disse underliggende forhold justeres.

       Komiteen har merket seg at Næringslovutvalget i en rapport avgitt sommeren 1991 kom til at det på en rekke områder kan og bør fastsettes bestemmelser og generelle saksbehandlingsfrister for forvaltningen. Utvalget foreslår at dette lovteknisk gjennomføres ved at det i forvaltningslovens § 11 a tas inn en hjemmelsbestemmelse som gir kongen adgang til å fastsette forskrifter om saksbehandlingsfrister på de enkelte saksområder og om virkningen av oversittelse av fristene. Komiteen vil bemerke at en annen løsning kan være å plassere reglene om tidsfrister i særlovgivningen.

       Komiteen har merket seg at departementet i forbindelse med Ot.prp. nr. 75 (1993-1994) ikke foreslår en slik hjemmelsadgang, men ønsker å komme tilbake til dette spørsmålet etter først å ha foretatt en kartlegging av saksområder hvor behandlingstiden er for lang og årsakene til dette.

       Komiteen mener at et slikt arbeid kan bli omfattende og ta lang tid, og at det ikke er noe i veien for å be Regjeringen starte dette arbeidet umiddelbart, med sikte på å fremme forslag om en konkret løsning. Komiteen støtter derfor forslaget i dokumentet om å be Regjeringen fremme forslag om innføring av tidsfrister for forvaltningens saksbehandling, og forutsetter at departementet kommer tilbake til konkrete forslag etter at det er blitt kartlagt på hvilke saksområder behandlingstiden er for lang, og om fristene skal plasseres i forvaltningsloven, særlovgivning eller i særlovgivningens forskrifter. For plassering i forvaltningsloven kan nevnes at så sentrale bestemmelser bør stå i « hovedloven », og at det samlet vil gi et mindre antall regler. For plassering i særlovgivningen kan det anføres at det bør være Stortinget og ikke forvaltningen som setter frister for seg selv. Det vil også være oversiktlig for publikum, fordi det normalt er i særlovgivningen at man finner vilkårene for når søknader skal innvilges eller avslås.

       Komiteen viser til at det i Ot.prp. nr. 75 (1993-1994) ikke blir foreslått noen nye rettsvirkninger til hjelp for den private part når fristene overskrides. Bare når man kan si at fristoversittelsen i forvaltningen kan ha hatt betydning for innholdet i vedtaket kan parten ha krav på et nytt vedtak.

       Komiteen mener at det i forbindelse med innføring av endelige frister for behandling av søknader bør vurderes en erstatningsplikt for forvaltningen knyttet til ekstrakostnader søkeren har hatt og/eller en erstatning for alle hans kostnader ved sent behandlede søknader.

       Komiteen viser for øvrig til at høringsinstansene har pekt på at også andre virkemidler enn frister kan være hensiktsmessig, som for eksempel regelforenklinger, delegasjon, bedre tekniske hjelpemidler, opplæring av tjenestemenn og virksomhetsplanlegging.

3. Komiteens tilråding

      Komiteen viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre følgende

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om innføring av tidsfrister for forvaltningens saksbehandling.