Bilde fra rettssal i Borgarting lagmannsrett. Foto: Olav Olsen/ Aftenposten/ NTB scanpix

Domstolene er én av tre statsmakter, ifølge Grunnloven. Foto: Olav Olsen/ Aftenposten/ NTB scanpix

Forstå samspillet mellom statsmaktene

Lurer du på hvem som bestemmer i Norge, og hva som egentlig er forskjellen på storting og regjering? Da er det på tide å lære om maktfordeling.

Aktuelle kompetansemål

  • Gjere greie for politiske institusjonar i Noreg og deira rollefordeling og samanlikne dei med institusjonar i andre land (etter 10. klasse)
  • Gjere greie for styreforma og dei viktigaste politiske styringsorgana i Noreg, både norske og samiske, og drøfte fleirtalsdemokratiet (etter Vg1/ Vg2)

Læreplan i samfunnsfag, udir.no

I Norge deles makta mellom den lovgivende makt på Stortinget, den utøvende makt i regjeringen og den dømmende makt hos domstolene. Dette kalles maktfordelingsprinsippet, og er nedfelt i Grunnloven som et viktig demokratisk prinsipp. Ideen som ligger bak, er at de ulike statsmaktene skal balansere eller begrense hverandres makt - slik at ikke all makt samles på ett sted.

Statsmaktene har mange ulike oppgaver, men vi kan bruke lovene som eksempel for å forklare deres ulike roller: Mens den lovgivende makt (Stortinget) bestemmer lovene, styrer den utøvende makt (regjeringen) landet etter lovene. Hvis noen er tiltalt for å ha brutt en lov, er det den dømmende makt (domstolene) som avgjør om det faktisk er et lovbrudd.

I figuren er lovene brukt som eksempel for å forklare hvem som gjør hva. Illustrasjon: Stortinget

Både regjeringen og stortingsrepresentanter kan foreslå nye lover eller lovendringer. Men fordi lovforslag krever mye forarbeid, og regjeringen har god tilgang på eksperter i departementene som den leder, så er det oftest regjeringen som kommer med lovforslag. Hvis regjeringen for eksempel vil endre en lov som dreier seg om skole, kan regjeringens kunnskapsminister få hjelp til forarbeidet fra ansatte fagfolk i Kunnskapsdepartementet.

Men husk at ingen lovforslag blir lov hvis ikke flertallet i Stortinget, den lovgivende makt, stemmer for det. Se film om hvordan Stortinget behandler lovforslag og les om hvordan et lovforslag blir behandlet i Stortinget.

I illustrasjonen ovenfor ser du at maktfordelingsprinsippet ikke bare er et teoretisk prinsipp, men at de ulike statsmaktene i praksis spiller ulike roller i styringen av landet. De tre statsmaktene skal være atskilte og uavhengige av hverandre.

Statsministeren har ikke kontor på Stortinget

Storting og regjering er altså ikke det samme. Mens vi har 169 folkevalgte representanter på Stortinget, har vi som regel et tjuetalls mennesker som utgjør regjeringen. Regjeringen ledes av statsministeren.

Som sjef for regjeringen har med andre ord ikke statsminister Erna Solberg sitt kontor på Stortinget. Det er det imidlertid mange som tror, og kanskje er det fordi man ofte ser statsministeren og andre fra regjeringen sittende i stortingssalen eller intervjuet i vandrehallen rett utenfor. Regjeringen kommer nemlig ofte til Stortinget på besøk, for å legge fram forslag til ny politikk og for å svare på spørsmål fra stortingsrepresentantene.

Stortinget stiller spørsmål til regjeringen for å kontrollere dens arbeid, og dette er en av Stortingets viktigste oppgaver. Se film om oppgavene stortingsrepresentantene har.

Figuren framstiller samspillet mellom storting og regjering. Illustrasjon: Stortinget

Hvis stortingsrepresentantene kontrollerer og finner ut at de ikke er fornøyd med hvordan regjeringen har gjort jobben sin, kan én eller flere representanter fremme et mistillitsforslag. Hvis stortingsflertallet stemmer ja til et forslag om mistillit mot regjeringen, må regjeringen gå av.

Hvordan velges regjeringen?

Etter et stortingsvalg får vi ofte en ny regjering. Men har du noen gang hørt om regjeringsvalg? Sannsynligvis ikke. Også her krever forholdet mellom storting og regjering – mellom stortingsvalg og regjeringsdannelse – litt forklaring.

Gjennom å stemme i stortingsvalg, velger folket indirekte sin regjering. På bildet ser du regjeringen Solberg januar 2018. Foto: Stortinget
Gjennom å stemme i stortingsvalg, velger folket indirekte sin regjering. På bildet ser du regjeringen Solberg januar 2018. Foto: Stortinget

I stortingsvalg velger folket hvem som skal sitte på Stortinget, men bare indirekte hvem som skal sitte i regjeringen. Det er stortingsrepresentantene – som folket har stemt fram i valg – som bestemmer hvilken regjering vi får. Regjeringen er nemlig avhengig av støtte fra stortingsflertallet. Så selv om det står i Grunnloven at Kongen velger sin regjering, er det i praksis altså folket som – gjennom å velge stortingsrepresentanter og bestemme partifordelingen i Stortinget – avgjør hvilken regjering vi får.

Det eller de politiske partiene som får støtte fra flest stortingsrepresentanter, danner regjering. Tidligere var ikke regjeringen avhengig av støtte fra stortingsflertallet, og da kunne Kongen fritt velge sin regjering. Dette endret seg med parlamentarismens gjennombrudd i 1884. Parlamentarisme er ordet vi bruker for å beskrive systemet hvor det folkevalgte parlamentet – Stortinget i Norge – har makt til å avsette regjeringen.

Men hva med Kongen?

I Grunnloven står det at den utøvende makt ligger hos Kongen, men i praksis ligger den i dag hos regjeringen. Og som vi husker, er regjeringen indirekte valgt av folket gjennom stortingsvalg.

Det er imidlertid fortsatt Kongens oppgave å be den aktuelle statsministerkandidaten om å danne regjering. Men takket være det parlamentariske styresettet er denne forespørselen mest en formalitet. I praksis spør Kongen den statsministerkandidaten som kan klare å få støtte fra stortingsflertallet til sitt regjeringsalternativ.

Hvem som kan klare å få støtte fra flertallet, blir klart når valgresultatet er kjent, og de politiske partiene på Stortinget har fått snakket sammen. På bakgrunn av disse samtalene gir den avtroppende statsministeren eller stortingspresidenten råd til Kongen om hvem som bør danne regjering.

Kongen åpner Stortinget hver høst.  Foto: Terje Heiestad/ Stortinget
Hvert år åpner Kongen Stortinget etter sommeren. Men han får ikke være til stede under stortingsmøtene. Dette er fordi han, som representant for den utøvende makt, ikke skal påvirke den lovgivende forsamlingen. Foto: Terje Heiestad/ Stortinget

Kongen underskriver lovene

Statsrådene eller ministrene i regjeringen møtes som regel hos Kongen hver fredag. På dette møtet legger regjeringen fram saker de trenger Kongens signatur (sanksjon) på. Dette kan være forslag som skal sendes til Stortinget for behandling, eller lover som stortingsflertallet har behandlet og vedtatt. For at en lov skal tre i kraft trenger den Kongens og statsministerens underskrift.

Hvis Kongen skulle nekte å skrive under, vil loven sendes tilbake til Stortinget. Men Kongen har bare makt til å forsinke prosessen, for en ny folkevalgt forsamling kan - etter et stortingsvalg - tvinge loven gjennom. Vedtar de folkevalgte den samme loven på nytt, trer den i kraft – selv uten Kongens signatur.

Oppgaver til klasserommet

Oppgavene har stigende vanskelighetsgrad.

1. Den norske grunnloven deler makta i tre: en lovgivende, en utøvende og en dømmende. Hvem har de ulike rollene i Norge i dag?

2. Hva er tanken bak maktfordelingsprinsippet, og hvor stammer prinsippet fra? Bruk gjerne internett til å finne svar.

3. Pressen kalles gjerne "den fjerde statsmakt", men omtales ikke som det i Grunnloven. Hvorfor tror du pressen har fått dette kallenavnet?

4. Grunnloven nekter Kongen å være til stede i Stortinget når det er debatt. Hvorfor tror du det er slik?

5. Maktfordelingsprinsippet praktiseres ulikt i forskjellige politiske systemer. Se nærmere på Storbritannia og Island, sammenlikn med Norge, og pek på noen likheter og forskjeller.


Sist oppdatert: 15.05.2018 13:45