Barnetog går forbi stortingsbygningen på Karl Johans gate i Oslo. Foto: Stortinget

Den 17. mai feirer vi Grunnloven. Barnetoget går da forbi stortingsbygningen, stedet hvor dokumentet fra 1814 både ivaretas og endres. Foto: Stortinget

Grunnloven før og nå

Grunnloven er den mest grunnleggende lovgivningen vi har i Norge. I denne teksten lærer du om de viktigste prinsippene i Grunnloven, og hvordan grunnlovsendringer kan gjøres.

Aktuelle kompetansemål

  • finne døme på hendingar som har vore med på å forme dagens Noreg, og diskutere korleis samfunnet kunne ha vorte dersom desse hendingane hadde utvikla seg annleis (etter 10. klasse)
  • presentere viktige utviklingstrekk i norsk historie på 1800-talet og første halvdelen av 1900-talet og beskrive korleis dei peikar fram mot samfunnet i dag (etter 10. klasse)
  • gjere greie for politiske institusjonar i Noreg og deira rollefordeling og samanlikne dei med institusjonar i andre land (etter 10. klasse)
  • diskutere sammenhenger mellom styreform, rettsstat og menneskerettigheter (etter Vg 1/ Vg 2)
  • gjøre rede for styreformen og de viktigste politiske styringsorganene i Norge, både norske og samiske, og drøfte flertallsdemokratiet (etter Vg 1/ Vg 2)
  • drøfte hvordan opplysningstidens ideer påvirket og ble påvirket av samfunnsomveltninger på 1700- og 1800-tallet (etter Vg 3)
  • gjøre rede for demokratiutvikling i Norge fra 1800-tallet og fram til 1945 og analysere drivkreftene bak denne utviklingen (etter Vg 3)
  • forklare begrepet menneskerettigheter og gjøre rede for hovedlinjer i utviklingen av menneskerettighetene (Vg 3, politikk og menneskerettigheter)

Læreplan i samfunnsfag, historie og programfaget politikk og menneskerettigheter, udir.no.

I Grunnloven finner vi de grunnleggende rettighetene og pliktene som landets lover bygger på. Her står også regler for statsformen og de viktigste maktinstitusjonene. Grunnloven danner rammene for de andre lovene, og ingen annen lovgivning står over den.

Grunnloven satte stopper for eneveldet

Grunnloven av 17. mai 1814 ble skrevet som en reaksjon på Kieltraktaten, der Norge ble overdratt fra den danske til den svenske kongen. Norge ble et krigsbytte, og en del av oppgjøret etter Napoleonskrigen.

Lær mer om det begivenhetsrike året 1814

I unionen Danmark-Norge var det den danske kongeloven (fra 1660) som gjaldt. Den slo fast at Kongen var eneveldig, det vil si at han hadde tilnærmet all makt i samfunnet. Kongen kunne både lage lovene og dømme etter lovene.

Riksforsamlingen, som var samlet på Eidsvoll våren 1814 for å skrive Norges grunnlov, mente det var viktig å dele opp makten for å unngå maktkonsentrasjon, samt å forankre makten hos folket selv. Videre var det viktig å sikre borgerne rettigheter for å hindre at staten kunne gripe inn i folk sitt privatliv.

Grunnlovsplakat fra 1827. Hentet fra Nasjonalbiblioteket
Grunnloven ble endret allerede høsten 1814, i forbindelse med at Norge gikk inn i union med Sverige. På bildet sees en grunnlovsplakat fra 1827, hentet fra Nasjonalbiblioteket.

Vi snakker derfor gjerne om at Grunnloven har tre hovedprinsipper som danner grunnlaget for det samfunnet vi har i dag: folkesuverenitetsprinsippet, maktfordelingsprinsippet og menneskerettighetene.

Folkesuverenitetsprinsippet

Ideen om folkesuverenitet innebærer at makten skal utgå fra folket og at samfunnet skal styres slik folket ønsker. I vår grunnlov kommer dette til uttrykk ved at folket styrer seg selv gjennom valg av representanter til Stortinget. Dette skjer ved at norske borgere over 18 år går til stortingsvalg hvert fjerde år. I stortingsvalget velger vi våre representanter, som skal styre for oss.

I vårt parlamentariske system blir den utøvende makt, regjeringen, etablert på bakgrunn av stortingsflertallet. Det vil si at folket indirekte velger hvem som skal danne regjering.

Filosofer som forbindes med folkesuverenitetsprinsippet er John Locke og Jean-Jacques Rousseau.

Maktfordelingsprinsippet

Tanken om maktfordeling er å beskytte borgerne mot maktmisbruk og maktkonsentrasjon, ved å balansere og også stanse makt.

I Grunnloven av 1814 ble makten i Norge delt i tre: Kongen (utøvende makt), Stortinget (lovgivende makt) og domstolene (dømmende makt). Denne delingen praktiseres fremdeles i dag, men i dag fungerer regjeringen, som er Kongens råd, som den utøvende makt.

Lær mer om maktfordeling og Kongens rolle

De tre statsmaktene har hver sine arbeidsoppgaver og skal ikke gripe inn i hverandres arbeid. I praksis betyr det at Stortinget vedtar lovene, regjeringen sørger for at de blir gjeldende i samfunnet, mens domstolene dømmer etter dem.

Det betyr også at en stortingsrepresentant må overlate plassen på Stortinget til en vararepresentant, dersom han eller hun blir medlem av en regjering. Sitter du i regjering, representerer du den utøvende makt, og da kan du ikke samtidig være del av den lovgivende makt. Dette er i tråd med maktfordelingsprinsippet.

Den franske filosofen Charles Montesquieu forbindes med maktfordelingsprinsippet.

Menneskerettighetene 

Menneskerettighetenes kjerne er at menneskene er født frie og like. Riksforsamlingen på Eidsvoll stadfestet en rekke grunnleggende rettigheter folket skulle ha. Ytringsfrihet, rettssikkerhet og næringsfrihet var prinsipper som ble skrevet inn i Grunnloven. Eidsvollsmennene kalte dem borgerrettigheter, og vi kjenner dem i dag under navnet menneskerettigheter.

Bildet viser et postkort fra 100-årsjubileet til Grunnloven, og er hentet fra Nasjonalbiblioteket.
Grunnloven ble skrevet i denne bygningen på Eidsvoll, av en forsamling som var inspirert blant annet av opplysningstidas tankegods. Bildet viser et postkort fra 100-årsjubileet til Grunnloven, og er hentet fra Nasjonalbiblioteket.

I dag er menneskerettighetene en selvfølge for mange av innbyggerne i Norge, i motsetning til i mange andre land. Samtidig finnes det eksempler på at Norge har fått kritikk av FN for ikke å handle i tråd med menneskerettighetene.

Ideen om menneskenes universelle rettigheter gjorde seg for alvor gjeldende i opplysningstida på 1700-tallet.

En av de eldste i verden

Den norske grunnloven er i dag en av de eldste gjeldende grunnlovene i verden. Grunnloven vår har holdt seg aktuell gjennom 200 år og endres stadig for å tilpasses et samfunn i utvikling.

Når Grunnloven endres ligger det en lang prosess bak. Det er Stortinget, som lovgivende forsamling, som endrer Grunnloven. En slik endring krever to tredjedels flertall i Stortinget, altså et større flertall enn ved andre lovendringer.

Grunnlovsforslag skal dessuten fremmes i én stortingsperiode, og behandles i den neste. Det vil si at det må være et stortingsvalg mellom forslag og vedtak, slik at velgeren kan uttrykke sin mening ved å stemme på et parti som deler velgerens syn i saken.

En levende grunnlov

I 2014 gjennomgikk Grunnloven en større endring ved at flere menneskerettigheter ble skrevet inn, og disse ble gitt et eget kapittel. Barns rettigheter ble grunnlovsfestet, og miljøparagrafen om at alle har rett til et sunt miljø fikk plass blant menneskerettighetene.

Stortingsrepresentanter fremmer stadig grunnlovsforslag i Stortinget. Forslaget om stemmerett for 16-åringer i stortingsvalg har for eksempel blitt behandlet to ganger i Stortinget. Forslaget har til nå ikke fått flertall, og i 2012 stemte 17 representanter for, mens 149 stemte mot. I 2016 ble det fremmet et nytt forslag om senkning av stemmerettsalderen, og dette skal behandles i stortingsperioden 2017–2021.

Se hvilke grunnlovsforslag som er fremmet i Stortinget

Denne tidslinjen viser hvordan stemmeretten historisk har blitt utvidet gjennom grunnlovsendringer.


Sist oppdatert: 20.02.2018 16:56