Stortingssalen ca. 1870.

Årlige storting ble innført kort tid etter at den nye stortingsbygningen var blitt innviet. Foto: Stortinget

150 år med årlige stortingssesjoner

Den 1. februar 1871 møttes Stortinget til en ny politisk hverdag. Fra dette året skulle stortingsrepresentanten møtes hvert år for å vedta statsbudsjettet og Norges lover. Den demokratiske makten til å kontrollere kongen og regjeringen hadde dermed nådd nok et trappetrinn i utviklingen til et fullverdig demokratisk folkestyre. 

Fra 1814 møttes Stortinget i utgangspunktet kun hvert tredje år, og de hadde bare rett til å være samlet i tre måneder. I praksis var sesjonene lengre, da arbeidsmengden langt oversteg den oppsatte tiden.

Allerede i 1854 ble behovet for årlige storting diskutert, og det første grunnlovsforslaget ble fremmet i 1857 av Johan Sverdrup og hans bror. Forslaget var skrevet av skolemannen Hartvig Nissen, som var vararepresentant, og kom som et resultat av opposisjonens ønske om økt innflytelse på regjeringens politikk.

I 1860 ble forslaget henlagt da det ikke var godt nok diskutert. Under debatten sa Johan Sverdrup at årlige storting og statsrådsaken ville følges ad:

«Thi uden dette Middel vil ingen parlamentarisk Reform i Styrelsen komme ind hos os, og det sidste Maal maa vøre fuldkommen parlamentarisk Styrelse, saavidt den kan blive fuldkommen under de menneskelige Vilkaar.»

Tre år senere ble forslaget vedtatt etter en kort debatt, men det ble nektet sanksjon selv om Kongen støttet tanken om årlige sesjoner. Selv om det heller ikke ble vedtatt i 1866, kom det opp på nytt i 1869.

Fotografi av Johan Sverdrup
Det første grunnlovsforslaget som gjaldt årlige storting ble fremmet i 1857 av Johan Sverdrup og hans bror. Foto: Stortinget.

1869 – Stortinget vedtar årlige storting

I 1869 behandlet Stortinget en proposisjon om årlige storting. I komiteens innstilling var hovedargumentet for innføringen av årlige storting et økt behov for å «betrygge Statsværkets forsvarlige Gang». Samfunnsutviklingen de siste femti år hadde ført til et mer intenst statsliv, med raskere og større endringer. At Stortinget, som var bevilgende, lovgivende og kontrollerende myndighet, kun skulle møtes hvert tredje år var derfor uholdbart. Regjeringens avgjørelser og handlinger, selv om de var på tvers av Stortingets beslutninger, var vanskelig å kritisere da regjerningen begrunnet det med «mere eller mindre tvingende Omstændigheder eller i plausible Hensigtsmæssighedshensyn» som ikke kunne vente til neste stortingssesjon.

De argumenterte for at representantene ville få bedre kunnskap og erfaring hvis de fikk møte hverandre oftere. Regjeringen ville også dra nytte av årlige storting. De kunne raskere få vedtatt lover og budsjett, og avgjørelser ville ha Stortingets støtte i større grad enn tidligere.

Et siste argument var at alle parlamenter i europeiske stater møttes årlig. Ikke minst var det viktig at den svenske riksdagen begynte med årlige sesjoner etter riskdagsreformen i 1866, en reform som avskaffet stenderriksdagen og erstattet den med et tokammersystem. Av hensyn til unionspolitikken var det derfor nødvendig med årlige sesjoner også i Norge så beslutninger ikke ble forsinket.

Komiteen avviste at årlige storting ville berede grunnen for en parlamentarisk styreform, dette var hverken folkets ønske eller i deres «karakter». Komiteen mente det heller ikke var nødvendig med en parlamentarisk styreform, da de forutsatte at regjeringen ville være lydhøre for folkemeningen.

1. februar 1871

Den 1. februar 1871 møttes Stortinget for å starte en ny periode. Den nye ordningen ble ikke nevnt fra presidentens plass, men i kongens trontale uttrykte kong Carl 2 et håp om at Stortinget ville overholde sesjonens grunnlovbestemte lengde på tre måneder.

I avisene ble imidlertid de årlige sesjonene omtalt som en ny periode i vår konstitusjonelle historie. Morgenbladets journalist så med skepsis på alle de nye og uerfarne representantene som nå ville bli påvirket av partivesenet og ikke minst det fremvoksende «sagførerpartiet», kretsen rundt Johan Sverdrup. Dagbladet på sin side var mer opptatt av dette Stortingets frisinnede og nasjonale representasjon, og så frem til arbeidet som ville bli grunnleggende for kommende slekter. Avisen Fædrelandet ba Gud om visdom for folket representanter og nåde til deres forhandlinger.

Fra 1871 møtte Stortinget årlig. Dette gav Stortinget større mulighet til å føre kontroll med og påvirke regjeringen, med innføring av ettårige statsbudsjetter og innskrenkning av regjeringens bruk av midlertidige bestemmelser. Årlige sesjoner peker også frem til vetostriden og det parlamentariske gjennombrudd, som kom da regjeringen ikke var lydhøre for folkemeningen.


Sist oppdatert: 11.11.2021 10:56