En vandring langs Memory Lane – et liv med stortingsord

Referentrevisor Mona Engh har vært ansatt på Stortinget siden 1959. Her formidler hun egne opplevelser og observasjoner fra referentplassen.

Vis som temaark

For mange er 1959 året da Fidel Castro overtok på Cuba. For meg er det året da jeg begynte i en jobb som har gitt meg orkesterplass til norsk politikk. Jeg skulle inn i salen og stenografere for aller første gang den 4. oktober det året. Saken gjaldt «Lov om oreigning av fast eigedom». Ordet oreigning står spikret i min erindring – selv om det etter hvert nok er blitt grundig fortrengt av et annet godt nynorskord, ekspropriasjon. Dette var for øvrig i hine hårde dager da Einar Stavang herjet med Norges Lover og prøvde å få innført det berømmelige begrepet «skjenelause køyregreier». Det ble det spetakkel av.

Fra fort til for fort

Mye skjer i løpet av 50 år. Den største endringen sett fra mitt ståsted er nok knyttet til talehastigheten.  Den gang var alt avhengig av stenografien for at det skulle bli noe referat.  Det sto og falt med det vi stenografer fikk «knotet» ned på blokken. På den tiden, når jeg fikk spørsmål om hvor fort vi kunne stenografere, svarte jeg gjerne – litt eplekjekt, men med ganske god ryggdekning: Så fort som det trengs! Det kunne være litt av et blodslit, men vi fikk det med!
Det var den gang.

Det er visstnok dokumentert at dagens stortingsrepresentanter snakker 50 pst. fortere enn deres forgjengere gjorde for 50–60 år siden. – Enkelte representanter snakker nok bortimot dobbelt så fort. Dette er selvfølgelig uttrykk for en generell trend i samfunnet, men kan også ha noe å gjøre med reguleringen av debattene. Kings Bay-debatten i 1963 varte i fire samfulle dager, samtlige frem mot midnatt. Taletiden var uhyre romslig. Hovedtalere pluss en rekke statsråder hadde én times taletid, med 20 minutters replikkordskifte, og deretter var det en mengde halvtimesinnlegg. Vanlig taletid for eksempel under trontaleordskifter var 45 minutter. Man kunne med andre ord ta seg tid. I våre dager med stram taletid og mye man anser som viktig å få sagt, er det vel nødvendig å speede opp for å få servert alt som ligger en på hjertet. Her finner man kanskje noe av svaret på hvorfor Erna Solberg med mange flere har det så travelt.  Det man trodde man hadde 10 minutter på å si, får man, med kniven på strupen, presset inn på 5. Det klarte Odd Einar Dørum i sin tid – «en spontan protest på for kort tid», ifølge ham selv. Etter det fikk han for øvrig ry som Stortingets raskeste – men her er konkurransen for stor til at man kan være så kategorisk. Et slikt oppdrevet tempo gjør selvfølgelig at artikulasjonen blir skadelidende. Ord slukes og flyter sammen – ofte med en søvndyssende effekt.

Trygve BullUt fra egen lang erfaring vil jeg påstå at det i dag ville vært umulig å få med alt det de hurtigste blant dagens talere sier, kun pr. stenografi, uansett hvor dyktig stenograf man måtte være. Vi hadde selvfølgelig vårt «redselskabinett» også i tidligere tider – godt anført av Trygve Bull (bildet). Kunnskapsrik, spontan og sprudlende som han var, brakte han oss ofte til randen av sammenbrudd, ikke bare på grunn av hastigheten, men også på grunn av digresjoner, innskudd, setningslengde og sitatrikdom. – «Man lærer å hate her», som en gammel kollega uttrykte det.  Men vi kom altså i havn hver gang – den gang!

Etter valget i 1973 – som avspeilet det politiske jordskjelvet året før  –  ble tempoet skrudd kraftig opp. Da kom det bl.a. en 16 mann stor Sosialistisk Valgforbund-gruppe med meget taleføre og taletrengte «mitraljøserepresentanter». Da kunne det nok hende at vi etter noen innlegg i nødsfall stupte ned i papirkurvene på jakt etter manus eller i det minste noen notater. Otto Hauglin kalte oss «manus depressive». Vi innså etter hvert at vi måtte ha hjelpemidler, det gikk ganske enkelt for fort. Rundt 1980 kapitulerte vi, og lydbåndopptakene kom på plass. Det gikk riktignok på vår yrkesstolthet løs, men noe annet hadde vært selvpining – og direkte dumt.

Manus?

På 1960-tallet ble nok manus brukt i mindre omfang enn i dag. Talere som John Lyng, Bent Røiseland, Jon Leirfall, Finn Gustavsen og Trygve Bull brukte sjelden manus. Manus kunne for øvrig ofte anta litt besynderlige former. Den legendariske Aldor Ingebrigtsen hadde en eneste gang med seg et «manuskript» på talerstolen, sies det, og der skal det ha stått: «Nå må du farken ikke banne». En annen representant var så uvant med å bruke manus at han en gang så seg nødt til å innlede slik: «Hr. president. I dag har jeg for første gang manuskript, men jeg håper det skal gå likevel.»

Forskjell på folk

C.J.HambroEn annen markant endring er at det den gang var langt større forskjell på talerne. Selv om den store patosen og høystemte stilen fra 1800-tallet for lengst var forlatt, hadde man på 1960-tallet fremdeles store retorikere, med kresne formuleringer, ofte en ganske snirklete setningsoppbygging og et stort register av klassiske sitater å krydre innleggene med. C.J. Hambro (bildet) var forresten beryktet for å produsere sine egne sitater hvis det passet ham, til stor fortvilelse for referentene som lette som gale, men altså ofte forgjeves, for å kunne sette de obligatoriske gåseøynene. Og da referentkorpsets doktrine nr. 1 var og er at sitater og navn skal være korrekte, måtte vi i slike tilfeller gå det vi oppfattet som en kanossagang og be taleren om hjelp til å finne det som altså var ufinnelig!  Men avslørt ble han jo!

På den annen side hadde vi autodidaktene, representanter uten formell utdannelse og med en talerstil og uttrykksform som bar preg av et langt liv på fiskefeltet eller «gølvet», og som ofte kunne ha en ganske særegen og saftig måte å uttrykke seg på. Aldor Ingebrigtsen omtalte seg selv på følgende måte i en fiskeridebatt: «Jeg står her som avløpsrør for alt det som rører seg i fiskernes indre». Og følgende utsagn kom under en debatt om Lofotfisket: «Dokk må da begripe at når det legg seg 150 feskara i einmannsbåtar med nattståande reidskap kloss oppunder Svolværgeita, da må det bli kaos.»

Likevel var nok debattene mer høytidelige før. Jeg kan ikke forestille meg at en av de meget få kvinnelige representantene på 1960-tallet hadde kunnet anvende en slik «frimodig språkbruk» – presidentens ord i en mild irettesettelse – som Kristin Halvorsen, som på 1990-tallet snakket om å føle seg som jenta som var god nok til å bli klint med på bakrommet, men som aldri ble bedt med på ball. Hanna Kvanmo hadde nok beredt  grunnen her på 1970- og 1980-tallet med sin folkelige og frodige stil.

Skårunger og presidenter

Respekten for landets fremste talerstol var stor. Det ble forventet ydmykhet, særlig av ferske representanter. Finn Gustavsen (bildet) beskriver i sin selvbiografi sitt første innlegg fra Finn GustavsenStortingets talerstol på følgende måte: «En jomfru står på talerlisten 10.10.1961.  En lengtende jomfru, men også en fryktsom, med skjelvende skrekk for det som må komme.»  Jeg undres på om dagens unge veltalende, velskolerte og selvsikre «jomfruer» føler den samme ærefrykt.  I så fall skjuler de det godt. – Men det gjorde for så vidt Gustavsen også.

Det eksisterte et klart lærling- eller skårungeprinsipp: Her i huset skulle man ikke komme busende og trenge seg fram. Noen brøt imidlertid disse spillereglene. Per Lønnings jomfrutale ble oppfattet som både respektløs og arrogant da han omtalte trontalen som en mannekengoppvisning i et større motehus. Og Halfdan Hegtun tok en gang som fersk stortingsrepresentant med seg sitt alter ego, «totningen» Even Brattbakken, opp på talerstolen. Mottagelsen var i begge tilfeller nokså frossen, og ingen av dem gjentok da heller den type forestillinger.

Før i tiden var det for øvrig slett ingen selvfølge at alle representantene brukte talerstolen. Det forekom at representanter ventet nesten hele stortingsperioden før de endelig «brøt lydmuren», slik den temmelig infame Jon Leirfall uttrykte det. I dag er representantene generelt langt mer selvbevisste og taleføre og entrer med den største selvfølgelighet – iallfall tilsynelatende – den samme talerstolen som en fremtredende representant som Guttorm Hansen har beskrevet som «et forferdelig sted».

Passer så Stortinget selv på å holde formene med hensyn til parlamentarisk språkbruk, kraftuttrykk og karakteristikker av motstanderne?

På presidentplassen fungerer i dag som varapresidenter ofte «førstereisrepresentanter», som vel er temmelig urutinerte når det gjelder å slå ned på det som ikke passer seg. I gamle dager påtalte presidenten det på ren ryggmargsrefleks hvis talen ble rettet direkte til medrepresentantene og ikke til presidenten. Det glemmes ofte i dag. Alle innlegg skulle starte med «hr. president». Etter hvert som kvinnene inntok gamle mannsbastioner, var jo ikke dette lenger alltid en adekvat tiltaleform. Kirsti Kolle Grøndahl ble grundig lei av å bli kalt hr. president og gav klart uttrykk for at det måtte «bero på en åpenbar misforståelse». Så nå har vi fått «ærede president», bare «president», «vyrde president», og ikke minst Jon Lilletuns nydelige «gode president».

Sverre Løberg karakteriserte i sin tid Presidentskapet som «dette kostebinderiet som skvælper over av verdighet». Og det kan ikke underslås at mange av dem tok seg selv høytidelig. Det forhindret imidlertid ikke at man rett som det var løsnet litt på snippen den gangen også. Da Paul Thyness irettesatte presidenten, Bernt Ingvaldsen, for å ha uttalt navnet hans som det ble skrevet, i stedet for Pål, fikk han kontant svar: «Hvis representanten ønsker å kalles Pål, får han skrive det slik».

En del omtrentlighet fra presidentplassen forekom også. Under en lang votering om forsvarsbudsjettet, der det ble stemt over hver post, hvert kapittel, ble det hver gang banket igjennom av presidenten, stadig Bernt Ingvaldsen, med følgende ord: «Enstemmig vedtatt.  – Mot 2 stemmer.»  – Han prøvde så godt han kunne å ignorere de besværlige SF-erne Finn Gustavsen og Asbjørn Holm. Det var han ikke alene om: Praktisk talt ingen tok replikk på Finn Gustavsen de første årene. Den samme herskerteknikken ble for øvrig Carl I. Hagen utsatt for i begynnelsen av sin karriere.

Ingvaldsen hadde i det hele tatt en ganske personlig måte å presidere på. Det hendte nok at Høyre-politikeren Ingvaldsen vant over stortingspresidenten. En gang en representant uttrykte tvil om voteringstemaet og hvordan man skulle forholde seg ved stemmegivningen, fikk han kontant svar fra presidenten: «Man skal stemme imot!»

Presidentregien i våre dager er nok blitt strukturert i en ganske annen grad, takket være stortingssekretariatet og deres møte- og voteringsopplegg. Men fremdeles kan regien glippe, som en vakker junidag i 1997 da presidenten – vara sådan – lot alt flyte og møtet varte til halv seks om morgenen.

Takt og tone

Guttorm Hansen

Det er en del uskrevne spilleregler for hva som er akseptabelt i stortingssalen.

Stortingspresident Guttorm Hansen (bildet) sendte i sin tid en lapp ned til en genserkledd representant som sto oppført på talerlisten, med følgende klare beskjed: «Ennå har jeg ikke sluppet noen til på talerstolen uten jakke, og du blir ikke den første.» Han blandet seg for øvrig også inn i påkledningen til Presselosjens folk. Det var visstnok en dongeribukse som ikke ble tolerert. (Nå er det vel bare vi referenter som ikke ville finne på å gå i salen i dongeri?) Steinar Bastesen hadde for øvrig en spesialavtale med visepresident Hans Røsjorde: Når han skulle på talerstolen, gikk han inn på visepresidentens kontor og byttet ut sin elskede selskinnsvest med en jakke som hang der kun til det bruk. Da Bastesen var en av Stortingets løse kanoner også språklig sett, er det vel unødvendig å si at vi referenter stivnet hver gang vi så ham med jakke.

Høflighetsfrasene er nok på vei ut. Hr. og fru har mer eller mindre gått ut av bruk. Før var det obligatorisk. Hvis en taler skulle glemme det i iveren, var vår instruks å sette det inn i referatet. I gamle stortingstidender kryr det derfor av hr. og fru. «De høyærverdige herrer» var et av Trygve Bulls favorittuttrykk – dog ikke om meningsfeller. På samme måte som «min ærede medrepresentant» innebar det gjerne en avstandsmarkering. Det var ingen høflighetsfrase, heller uttrykk for forakt. Nå er representantene stort sett «ærede» kun i forbindelse med minnetaler.

Ingen oppfattet det heller som en høflighetsfrase da Kåre Willoch, som statsminister, på Stortingets talerstol brukte uttrykket «fru Kvanmo og enkelte andre fruer» – med tydelig adresse til Gro Harlem Brundtland. Da sprakk det for Guttorm Hansen, og Willoch beklaget – ja da, det har hendt! – med følgende ord: «Jeg er i grunnen enig i at det ikke burde vært brukt.»

På kanten

Anders LangeNår det gjelder påtale av ikke-parlamentarisk språkbruk, dvs. «upassende eller fornærmelig tale», har det vært en markant økning fra for 40–50 år siden, nokså presist ca. en dobling.  Man kan ikke utelukke at det i enkelte tilfeller kan tilskrives et visst markeringsbehov hos noen av presidentene. Det skyldes i hvert fall neppe at dagens presidenter er blitt mer snerpete. Det henger nok heller sammen med en mer uvøren og løssluppen språkføring rent generelt, og at hverdagsspråket med den største selvfølgelighet anvendes fra talerstolen – med alt hva det innebærer av flåsete ord og uttrykk, for eksempel «gedigen smørje», «på trynet», «dustete», «sprøyt», «tøv», «tøys». Noen virkelige løse kanoner dukker også opp fra tid til annen. Et klassisk eksempel i så måte er Anders Lange (bildet), som kom inn etter valget i 1973. Ifølge Guttorm Hansen, som var president på den tiden, var Anders Langes mål med sin virksomhet i Stortinget «tilsynelatende å gjøre det til et politisk sirkus med seg selv som hovedklovn». Han presterte de mest utrolige ting fra Stortingets talerstol. En gang skrøt han av egen potens. En annen gang snakket han om hvor mye hjemmebrent han hadde drukket i sitt liv, og hvor grusomt vondt det var. Presidenten så seg en gang nødt til å komme med følgende korreks, etter at Lange gjentatte ganger hadde slengt rundt seg med ord som «idiotisk» og «sprøyt» og «tøv»: «Nå må representanten lære seg dette, ellers må han bli fratatt ordet.»

En mengde ord og uttrykk anses nå for å «befinne seg i det parlamentariske grenseland» – for å bruke en formulering som særlig én av dagens presidenter gjerne benytter seg av.  Etter hvert som talen er blitt mer uformell, er også presidentens påpekninger blitt mer svevende.  Mens presidentene tidligere var nokså kategoriske i sine irettesettelser for ikke-parlamentarisk språkbruk, bruker de nå uttrykk som at «man er noe i tvil om» uttrykkene er parlamentariske, «vet ikke sikkert», «vil ikke anbefale», «tror at noe er på kanten» osv.  I så henseende har vel dagens presidenter en langt mer slitsom jobb enn sine forgjengere for 40–50 år siden, da vel ingen engang tenkte på å «drive og kødde» på landets fremste talerstol.

En del uttrykk som tidligere ble påtalt fra talerstolen, er etter hvert blitt å betrakte som stuerene. «Rævdilter» passerte offisielt i november 2003. Kan forklaringen være at både taleren og presidenten var bergensere? «Harry» har likeså fått godkjentstempel, men ikke «harrypenger».
 
Med litt fantasi kan man bruke kraftuttrykk uten å gå på tvers av reglementet. Prisminister Gunnar Bø løste i sin tid – i 1961, for å være presis – problemet slik da han fikk et spørsmål om avanse på utsalgsvarer: «Prisdepartementet kan da vel ikke for prikk prikk prikk prikk være alle dårers formynder!» Og med litt oppfinnsomhet kan man jo benytte seg av språkets forråd av synonymer.  Ingen behøver å beskylde en medrepresentant for å lyve; å si at vedkommende «er utsatt for en erindringsforskyvning» gjør akkurat samme nytten.

Og Hanna Kvanmo avsluttet en gang en av sine mange feider med Kåre Willoch med følgende ord: «Jeg gir meg, kaster kortene og sier «gris».» – Da ble Willoch stum –  ja da, det har også hendt.

Bønder og bomber

Dialekter har alltid voldt oss mye arbeid og besvær. På 1960-tallet var det en Hordalands-representant ved navn Knut Ytre-Arne som referentene imellom gikk under navnet Ytterste-Arne – han var ikke grei å forstå! Det er forresten ikke bare vi referenter som kan ha problemer med dialekter. Det kan være skummelt også for representanter, som kan komme ille ut på grunn av feilhøringer. Min favoritt gjennom alle tider var den gang Bjørn Erling Ytterhorn, også fra Hordaland, under en debatt om organisatoriske endringer i Forsvaret talte varmt for investeringer på personellsiden fremfor på materiellsiden, for, som han sa, «det tar nå engang 25 år å lage en løytnant, en BOMBE kan man kjøpe over disk». Han var som sagt fra Hordaland og rimelig utydelig i snakketøyet, så storbonden Harald U. Lied fra Oppland grep indignert ordet til replikk og uttalte at han ville ha seg frabedt en slik nedvurdering av en hel yrkesstand som å antyde at man kunne kjøpe en BONDE over disk. – Muntrere enn den dagen har neppe Stortinget vært.

Svært mange av dem som ønsker å refereres på nynorsk, taler mer eller mindre dialektpreget, og for å tilpasse det til nynorsknormen, må det ofte temmelig omfattende endringer til, både når det gjelder ordvalg, bøyningsformer og setningskonstruksjoner. Svært få behersker nynorsk så perfekt som Reidar Sandal – æres den som æres bør! I inneværende stortingsperiode er det ca. 14 pst. som ønsker å bli referert på nynorsk. – Det tynnes i rekkene; jeg mener å huske at det på 1960-tallet var ca. 20 pst. Man kan for øvrig få inntrykk av at det noen ganger går politikk i å fremstå som nynorskbrukere. Enkelte representanter som i sin form ligger langt fra nynorsk språkføring, insisterer likevel på å bli referert på nynorsk. Dette gjelder imidlertid absolutt ikke Høyre-folk. Ikke en eneste av dagens representanter fra Høyre har bedt om å bli referert på nynorsk!

Gylne formuleringer og nytale

Språklige nyskapninger har arbeidet seg frem på rekke og rad – til tider i form av nokså ulogiske språklige konstruksjoner. Vi kjempet lenge mot «humanitære katastrofer».  – Hva er egentlig humanitært ved en sultkatastrofe eller en flomkatastrofe?  Med «Vår felles framtid» i 1987 ble «bærekraftig utvikling» en del av dagligtalen. Vi syntes nok i begynnelsen at det var en noe uvanlig språklig konstruksjon, men tok den fort til våre hjerter. Og siden 1980-tallet er det få som har klart seg uten uttrykket «ha to tanker i hodet samtidig».
 
Noen gylne formuleringer – eller språklige lykketreff – dukker av og til opp for å bli.

Kjell Bondevik«Djupt såra og vonbroten» måtte Kjell Bondevik (bildet), onkel til Kjell Magne, konstatere at han var da forsøket på å danne en ny borgerlig regjering etter Borten-regjeringens kollaps i mars 1971 hadde mislyktes. Statsminister ble han ikke, men uttrykket lever videre i beste velgående, uavhengig av opprinnelig kontekst. Under den samme regjeringskrisen sammenlignet Per Borten det å lede en koalisjonsregjering med «å bære sprikende staur».  Og blant Einar Førdes mange mer eller mindre giftige bidrag til språklig fornyelse på den politiske arena kan nevnes det berømte uttrykket «å bære havre til en død hest», som han brukte om et borgerlig forslag om støtte til Oslo Børs. At «hesten» viste seg ikke å være så død allikevel, da jappetiden kom like etterpå og børsen blomstret som aldri før, kan jo være en påminnelse om hvor vanskelig det er å spå om fremtiden, også for politikere.

Ikke alt er like gyllent, men likevel ganske levedyktig: Finn Kristensen – føler jeg meg nokså sikker på at det var – innførte i sin tid i norsk stortingsspråk «legge føringer» og «ta høyde for». Annen mer eller mindre uunnværlig nytale er synergieffekt, klimanøytral, globalisering, bekymringsmelding, petroleumspopulisme, snillisme. For øvrig eksisterer det knapt problemer lenger, bare problematikk og problemstillinger.

Og så selve prototypen på språklig ensretting: FOKUS, som brukes i alle mulige og umulige sammenhenger – og svært sjelden korrekt.  I dag sliter vi også med «grunnløse asylsøkere», men ender nok med å gi etter. «Få på plass», «ta grep», «greie», «ting» og «den biten» er andre eksempler på språklig omtrentlighet – eller forfall, om man vil.

Da Heikki Holmås rappet fra Stortingets talerstol for noen få år siden, ble det muligens oppfattet som nyskapende. Dette har vi imidlertid opplevd før – i form av stev og kvad. At den samme Holmås også brukte sms-språk, eller barnespråk, fra talerstolen og sa «seff» for selvfølgelig, er imidlertid ganske unikt – foreløpig. Han har forresten ikke gjentatt det, så vidt jeg vet – kanskje et symptom på at Stortinget maner til en viss selvjustis, også i våre dager. I sin tid falt selv den gamle rabulisten Anders Lange til ro etter noen måneder og begynte å akseptere Stortingets tradisjoner og form. Og Kristin Halvorsen senket skjørtekanten under Hanna Kvanmos kjærlige veiledning.

Fjernsynet toger inn i stortingssalen

Med Kings Bay i 1963 slapp fjernsynet inn i stortingssalen – og dermed synden, mente noen. Representantenes evne til å tilpasse seg det nye ble godt illustrert ved industrikomiteens formann Olaf Watnebryn, som ikke fikk fullført sitt innlegg før middagspausen, og som kl. 18 startet med å si at for fjernsynsseere som ikke hadde fått med seg sendingen på formiddagen, ville han først gi et resymé av det han hadde sagt da.
 
De direkte sendingene fra møtene endret nok atferdsmønsteret i salen: Det ble om å gjøre å komme på skjermen, og kanskje mer tale til publikum enn til salen. I de første årene var det derfor ofte vanskelig å få avsluttet debatten så lenge fjernsynslysene var på. På den tiden var det også stor interesse for stortingsdebattene blant publikum, og avisene hadde utførlige referater fra stortingsmøtene, flittig nedtegnet av Presselosjens folk. Den gang var det ikke engang høyttalere på kontorene, så særlig under de større debattene var både salen og presselosjen fullsatt. Etter hvert ble det utover i 1960-årene krav om å få høyttalere på alle kontorer, men det tok lang tid å få det gjennomført.  Motforestillingene var først og fremst knyttet til frykt for redusert oppmøte i salen – og det har jo vist seg å stemme.

Alt dette er nå historie, og etter hvert har jo også mye av den politiske debatten beklageligvis flyttet ut av stortingssalen og inn i fjernsynsstudioene.

Det er etter hvert blitt tynt i salen: Det er i dag mange som kan si som daværende statsråd Asbjørn Jordahl langt ute i en spørretime, da masseflukten fra salen var et faktum: «Dette blir vel mellom oss, hr. president.»

Hva er blitt borte i farten?

En god del.  De to talerstolene som nå er plassert midt på gulvet til bruk for spørretimer og replikkordskifter, er selvfølgelig en rasjonell nyskapning. Det sparer en masse gangtid, og spørsmålene og replikkene kommer i mitraljøsetempo; det er nærmest som man snakker sammen over bordet eller i et TV-studio. Forsvunnet er den tenksomme, ofte overdrevet langsomme vandringen over gulvet mens man tydelig kunne se at det ble foreberedt en replikk som virkelig skulle sitte. «Nerven» er ikke der på samme måte som før.

Ringen sluttet

Min vandring langs Memory Lane nærmer seg slutten. Jeg føler på en måte at ringen er sluttet: Da jeg begynte sist på 1950-tallet, var det fremdeles store retorikere. En av de fremste blant dem var Per Lønning. I dag snart 50 år etter er det vel lillebror Inge som står nærmest i den tradisjonen, med sin akademisk-sarkastiske og tidvis eksklusive talerstil, treffsikre ordvalg, mesterlige, vel foreberedte improvisasjoner – og en fremførelse og et tempo som gjør at man får med seg alt han sier. – Ren nostalgi for en gammel «snøggritar-terne», som Jon Leirfall kalte oss stenografer.

Jeg vil avslutte med en takk for følget til det fantastiske – og fullstendig teknologiuavhengige – verktøyet som heter stenografi, som vel også i ikke altfor fjern framtid vil bli pensjonert. Det har vært praktisert siden oldtiden – ja da, jeg hører godt at det lyder anakronistisk – oppfunnet visstnok av en av Ciceros slaver, som vi dermed kan takke for at mange fantastiske taler er bevart for ettertiden.

Mona Engh 


Sist oppdatert: 13.01.2009 14:46