Spørsmål
Marie Sneve Martinussen (R): Mitt spørsmål går til barne- og familieministeren.
Jeg er oppriktig bekymret for at vi i denne salen ikke klarer å ta ordentlig inn over oss den krisen som ruller over landet nå, fordi de samme tusenlappene som folk får inn på konto hver eneste måned, blir mindre og mindre verdt, fordi prisene øker så raskt og så mye at vi må tilbake til 1980-tallet for å finne tilsvarende eksempel. Men forskjellen på 1980-tallet og nå er at forskjellene i samfunnet vårt har blitt mye, mye større, og derfor rammer krisen mer alvorlig. Prisene i butikken er like for alle, men det er kjempestor forskjell på om du har 1 mill. kr i lønn, sånn som stortingsrepresentantene raust har bevilget seg selv, eller om du har 300 000 kr i lønn. Det er sikkert irriterende selv for høytlønte at prisene blir høyere, men det er ganske stor forskjell på å kutte ned på kos og på helgeturer til utlandet og på å kutte for dem i andre enden av skalaen, der vi altså har 200 000 husholdninger, der foreldrene har svart at de har hoppet over måltider for å få endene til å møtes. Det er en type matfattigdom som jeg tror vi skal ganske langt tilbake for å se i norsk historie, og som jeg mener ikke er en sivilisasjon verdig.
Så har det skjedd mye siden regjeringen jobbet med budsjettet – jeg er klar over at man begynner med budsjettarbeidet tidlig på vinteren. Bare de siste månedene har vi fått nye tall på økte matpriser, vi har fått nye tall på renteøkninger. Mitt spørsmål er da: I lys av den dramatiske utviklingen, der det egentlig hver eneste gang det kommer tall, er verre enn vi trodde – er barne- og familieministeren komfortabel med tanke på om regjeringen i sitt opprinnelige forslag til budsjett har gjort nok for å sikre norske familier gjennom krisen?