Spørsmål
Bent Høie (H): Mitt spørsmål går til helseministeren.
Folk med behov for assistanse ønsker å leve sine liv, arbeide og delta i samfunnet og ha familie. For mange av dem er brukerstyrt personlig assistent garantien for et selvstendig liv.
Har du behov for assistanse, vil mange i dag oppleve at kommunen ikke bare bestemmer hvor mange timer du skal ha, men også hvem som skal gi deg assistansen, når assistansen skal gis og i detalj hva assistansen skal brukes til.
Du og din familie er totalt avhengige av fremmede mennesker som går inn og ut av hverdagen din, ut fra hva kommunen mener er best. Det kalles omsorg.
Høyres Inge Lønning har sagt at det verste du kan gjøre mot et annet menneske, er å ta fra det selvstendigheten og kalle det omsorg.
Har du brukerstyrt personlig assistent, bestemmer fortsatt kommunen hvor mange timer assistanse du får, men livet ditt bestemmer du selv – hvem som skal gi deg assistanse, hva du har behov for å ha assistanse til, og når du vil ha hjelp.
Derfor er det veldig mange funksjonshemmede som i dag ønsker brukerstyrt personlig assistanse, men nektes av kommunen sin å få dette. Det passer likesom ikke helt inn i det kommunale systemet. Det var grunnen til at regjeringen Bondevik II i statsbudsjettet for 2006 foreslo en rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse.
Regjeringen Stoltenberg II rakk så vidt å entre regjeringskontorene før de startet saboteringen av denne rettighetsfestingen, en trenering som nå har foregått i seks år. Sist fredag kom et nytt svar fra statsråd. Den nye kommunale helse- og omsorgsloven overlater fortsatt til kommunene å bestemme over hverdagslivet til mennesker med assistansebehov – ingen rett til brukerstyrt personlig assistent. Jeg vil gjerne høre fra helseministerens egen munn: Hva er begrunnelsen for dette?