Statsministeren og jeg deler et viktig mål om en sterk felles velferd som kan ta vare på oss fra vugge til grav, men veldig mye av den velferden er det verken storting eller regjering som har det daglige ansvaret for, det er det de norske kommunene som har. Noe som er veldig spesielt med kommuner, er at de i veldig liten grad bestemmer sin egen inntekt – med unntak av eiendomsskatten – og ganske ofte heller ikke sine egne utgifter, fordi vi på Stortinget og regjeringen kan pålegge kommunene nye oppgaver. Da er det lokalpolitikerne som står igjen med den vanskelige jobben å finne ut hvordan regnestykket skal gå opp. Hvis man åpner en hvilken som helst lokalavis i dette landet disse ukene, er det dramatiske kuttforslag i kommuner som får de største overskriftene. Det er skoler som foreslås lagt ned, både videregående skoler og hele linjer. I Østfold, der jeg bor, er det forslag som i hvert fall vil endre hele det videregående opplæringstilbudet i Østfold. Det er barnehager som har brukt opp vikarbudsjettet sitt for lenge siden. Det er sykehjem som kanskje må legges ned. Det er eldreomsorg som føler de ikke kan gi den omsorgen de har lyst til, til kommunens eldre. Det er fritidstilbud, som vi vet er viktig for barn og unge, spesielt for integrering og inkludering. Jeg har sett at regjeringen anerkjenner krisen, for nå rett før jeg gikk på talerstolen, kom det fram at kommunalministeren har innkalt til et krisemøte med kommunenes organisasjon. Spørsmålet når man skal ha et møte, er om man også har noe å by på for å løse den krisen. Mitt første spørsmål blir altså: Er statsministeren trygg på at det opplegget man har lagt opp for neste år, er godt nok til at vi ikke får det vi så absolutt vil unngå, nemlig kutt i velferden?

Om regjeringa er forberedt på å prioritere tannhelse så fort utredningen til tannhelseutvalget kommer, slik at vi sammen kan få tettet dette hullet i velferdsstaten

Om regjeringen står klar til å følge opp i praksis når tannhelseutvalget legger fram sin rapport

Om hvilken dialog regjeringen har hatt med EU om hvordan Norge kan få mer nasjonal kontroll over trafikken på norsk jernbane

Om statsråden mener der er i tråd med regjeringas politikk at kvinner ender opp med å betale mange tusen kroner for føde- og barseltilbud, fordi det offentlige tilbudet svikter

Om hva statsråden vil gjøre med helseforetaksmodellen og den innsatsstyrte finansieringen for å sikre demokratisk kontroll over sykehusene og sikre en styrket offentlig velferd

Da et rekordsterkt flertall vant valget i 2021 og kastet høyreregjeringen og Erna Solberg, hadde vi, de 100 mandatene, flere viktige ting til felles, bl.a. et ønske om å ta fisken tilbake til kysten, sånn at det kunne gi både arbeid og verdiskaping. Derfor var det veldig mange som ventet spent på kvotemeldingen, som ble lagt fram i januar. På noen punkter foreslår kvotemeldingen tydelige brudd med høyrepolitikken, som f.eks. å gjeninnføre trålstigen og flytte deler av kvoten fra de største til de mindre fartøygruppene. Jeg må benytte anledningen til å si at det er veldig bra, men spørsmålet er om det er nok. De siste 20 årene har jo fiskeripolitikken bidratt til å sentralisere fisk på større båter og på færre hender. Mindre fisk kommer til land, og arbeidsplassene har forsvunnet langs kysten. 29 kommuner har mistet all villfiskindustri, og ni kommuner har mistet sine fiskemottak. Hver tredje torsk som fanges i havet utenfor Norge, er aldri innom kaia før den sendes ut av landet, og råstoffet forsvinner jo da fra den verdiskapende bearbeidingen vi kunne hatt. Alt dette pekte Riksrevisjonen på i 2020, da de kom med veldig krass kritikk av fiskeripolitikken. De sa at politikken har brutt med de historiske prinsippene. Det har blitt mindre videreforedling og aktivitet i kystsamfunnene, eierskapet samles på stadig færre hender, og forvaltningen er for lite bærekraftig. Mitt spørsmål til statsministeren er om han er enig i Riksrevisjonens kritikk, og om han er sikker på at regjeringens kvotemelding er nok for å snu den negative utviklingen.

Om statsråden vil være en oppsynsmann for å stanse tap av natur og sikre rein og rimelig vannkraft framfor hensynene til vindkraftbransjen, med skjulte eiere i skatteparadis, og den europeiske strømbørsen

Om statsråden vil ta initiativ til å trekke oljefondet ut av selskaper som støtter opp under og tjener på de ulovlige israelske bosettingene på okkupert palestinsk område

Om oljefondet i dag eier selskaper som er involvert i den ulovlige israelske okkupasjonen av palestinske områder, og om statsråden i så fall vil ta initiativ til at oljefondet ekskluderer selskapene fra fondet

Om hva Norge gjør for at ICC skal få tilgang til å etterforske og straffeforfølge krigsforbrytelser i Palestina

Om regjeringen fordømmer Israels bombing av sivile og krigsforbrytelser på Gazastripen

Om hvordan statsråden kan se på at norske banker øker sin inntjening samtidig som folk flest sliter med de samme renteutgiftene sine

Om statsråden er fornøyd med et skattesystem der folk flest betaler mer skatt per krone man tjener, enn det de aller rikeste gjør

Om når regjeringa ser for seg at tannhelsereformen som skal likestille tannhelse med resten av helsetjenesten, kan bli en realitet

Om regjeringen ønsker å videreføre skillet i barnetrygden ved seks år, og om man ser noen som helst slags logikk i at det skal være billigere å ha en syvåring enn en femåring

Om statsråden vil gjøre noe for å sikre at stortingsvedtaket om økning av intensivkapasiteten ved Kirkenes sykehus ikke overkjøres av helseforetaket

Om hvorfor statsråden avviser å øke minstesatsene for uføretrygd på permanent basis

Om barne- og familieministeren komfortabel med tanke på om regjeringen i sitt opprinnelige forslag til budsjett har gjort nok for å sikre norske familier gjennom krisen

Om hvorfor statsråden vil gjennomføre et reelt kutt i barnetrygden i 2023 selv om stadig flere familier opplever barnefattigdom