Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

Skriftlig spørsmål fra Hans Edvard Askjer (KrF) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:3607 (2025-2026)

Innlevert: 24.08.2026
Sendt: 25.08.2026
Besvart: 01.09.2026 av klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen

Hans Edvard Askjer (KrF)

Spørsmål

Hans Edvard Askjer (KrF): Hvordan vil statsråden sikre at rovviltforvaltningen praktiserer en reelt lav terskel for skadefelling i prioriterte beiteområder, når Statsforvalteren i Troms og Finnmark avslår skadefelling av bjørn i Reisadalen til tross for dokumenterte tap og omfattende forebyggende tiltak, og hvordan mener statsråden at en slik praksis kan forenes med hensynet til beitenæringen og rovviltforliket?

Begrunnelse

NRK meldte 21. august at Statsforvalteren i Troms og Finnmark har avslått en søknad fra to gårdbrukere i Nordreisa om skadefelling av en brunbjørn. Søknaden kom etter funn av flere sauekadavre i Reisadalen siden starten av august, hvor det for flere av dyrene er dokumentert at bjørn står bak.
Det fremgår av Statsforvalterens brev at bøndene har gjennomført ekstra tilsyn og satt inn gjetere. Kadaverhundekvipasjer har også deltatt i søket og fant nylig åtte sauekadavre. Søket måtte etter det opplyste avbrytes fordi bjørnen befant seg i nærheten. Det er nå funnet om lag 20 kadavre, samtidig som det er usikkert hvor mange døde dyr som fortsatt ligger ute uten å være påvist. Tapene i besetningene fortsetter dermed å være betydelige.
Statsforvalteren har opplyst at bakgrunnen for avslaget er at felling kan true bestandens overlevelse. Samtidig innebærer situasjonen store belastninger for dyreeierne, som over tid har satt inn tiltak for å beskytte beitedyrene sine uten at tapene har opphørt.
Reetableringen av rovviltbestandene i Norge skulle skje uten at det gikk på bekostning av beitenæringene. Stortinget har også fulgt opp dette gjennom føringer om at terskelen for å felle rovdyr som gjør skade, skal være lav i prioriterte beiteområder, slik som denne delen av Reisadalen. Dersom rovviltforliket skal ha legitimitet over tid er det avgjørende at forvaltningens praksis også ivaretar beitenæringen og dyreeiere som rammes av gjentatte tap.

Andreas Bjelland Eriksen (A)

Svar

Andreas Bjelland Eriksen: Som jeg nylig svarte på spørsmål nr. 3534 fra stortingsrepresentanten Bjørn Arild Gram, er både bestandsmålene og tydelig soneforvaltning grunnprinsipper i Stortingets rovviltforlik. Stortinget har vedtatt bestandsmålene, mens det er de regionale rovviltnemndene som fastsetter soner for rovdyr og beitedyr i de enkelte forvaltningsregionene. Ulvesonen er eneste unntak fra dette, der sonen er fastsatt av Stortinget. Rovviltnemndene er ansvarlige for å tilrettelegge for at bestandsmål kan oppnås i områdene som nemndene har prioritert til dette, og som grunnlag for å kunne føre en tydelig soneforvaltning med normalt lav terskel for felling av rovdyr i beiteprioriterte områder, og normalt høy terskel for felling av rovdyr i rovdyrprioriterte områder.

Gjeldende bestandsmål for brunbjørn på 13 årlige ynglinger ble fastsatt av Stortinget i 2011. 15 år etter dette, er bestandsmålet fremdeles ikke oppnådd. Bestandsmålet er fordelt mellom 4 av landets 8 rovviltregioner, og region 5 (tidligere Hedmark) er eneste region som i dag har oppnådd sitt regionale bestandsmål. Brunbjørn har en biologi som medfører at bestandsvekst tar tid. Særlig felling av reproduktive binner påvirker muligheten for oppnåelse av bestandsmålet negativt. Der forvaltningsområdene for brunbjørn ikke fungerer tilfredsstillende med tanke på stabil oppnåelse av bestandsmålet innenfor disse sonene, blir Statsforvalteren og øvrige myndigheter satt i en krevende situasjon der hensynet til en tydelig soneforvaltning og hensynet til å nå bestandsmålet for brunbjørn må avveies mot hverandre.

Til den konkrete situasjonen representanten Askjer viser til i Reisadalen, er jeg kjent med at Statsforvalteren først avslo skadefelling og vurderte at det kunne være mulig å løse situasjonen med bruk av andre tiltak som tidlig nedsanking. Det er i alle tilfeller slik at det ved vurdering av felling skal vurderes om det finnes andre tilfredsstillende løsninger. Grunnet videre skader og det jeg oppfatter som utfordringer knyttet til gjennomføring av nedsankingen av sau, åpnet Statsforvalteren senere for skadefelling av bjørn. Vedtakene kan påklages til Miljødirektoratet, og jeg ønsker derfor ikke å kommentere saken nærmere nå.