Spørsmål

Jørgen H. Kristiansen (KrF): Vil finansministeren vurdere å endre reglene for beregning av skattepliktig rentefordel ved ansattelån med langsiktig fastrente, slik at fordelen begrenses til den dokumenterte ansattrabatten på avtaletidspunktet, og ikke beregnes mot en senere normrente som kan gi en betydelig høyere skattemessig fordel enn den ansatte faktisk mottok?

Begrunnelse

Etter dagens regler fordelsbeskattes ansatte med gunstige lån fra arbeidsgiver ut fra differansen mellom lånerenten og den til enhver tid gjeldende normrenten. Dette kan gi urimelige utslag for ansatte som har inngått langsiktige fastrenteavtaler.
Jeg har blitt kontaktet av en bankansatt som inngikk i 2022 et 10-årig fastrentelån på 1 070 000 kroner med rente på 3,39 prosent. Banken har bekreftet at ordinær 10-års fastrente på samme tidspunkt var 3,69 prosent. Den reelle ansattrabatten var dermed 0,30 prosentpoeng, tilsvarende om lag 3 200 kroner årlig på opprinnelig lånebeløp.
Etter at rentenivået steg, har normrenten blitt betydelig høyere enn den avtalte fastrenten. Dermed beregnes den skattepliktige rentefordelen til rundt 19 000 kroner årlig. Store deler av beløpet skyldes ikke arbeidsgivers rabatt, men at låntakeren valgte å binde renten før renteoppgangen.
En ordinær kunde som på samme tidspunkt bandt renten til markedsvilkår, beskattes ikke for gevinsten ved at fastrenten senere viser seg å være gunstig. Dagens regler kan derfor innebære at ansatte med langsiktige fastrentelån blir beskattet for en fordel de aldri mottok fra arbeidsgiver.
På denne bakgrunn bes det om finansministerens vurdering av om regelverket gir rimelige utslag, og om det bør innføres en særregel for langsiktige fastrentelån hvor den skattepliktige fordelen knyttes til den dokumenterte ansattrabatten på avtaletidspunktet.

Svar

Jens Stoltenberg: Fordel ved rimelige lån i arbeidsforhold er skattepliktig etter skatteloven (§ 5-1 jf. §§ 5-10 og 5-12 fjerde ledd), som en fordel vunnet ved arbeid. Fordelen fastsettes til differansen mellom en normrentesats og lånets faktiske rentesats.

Regler for fastsetting av normrentesats er regulert i forskrift (Finansdepartementets forskrift til skatteloven (FSFIN) § 5-12-5.) Det fremgår her at normrenten fastsettes på grunnlag av en basisrente. Basisrenten fastsettes av Finanstilsynet med utgangspunkt i uttrekk av priser på et standard annuitets boliglån, hvor et snitt av de fem laveste prisene på boliglån danner grunnlaget for basisrenten. Normrenten utgjør basisrenten fratrukket 0,15 prosentenheter, avrundet til nærmeste 0,1 prosentenhet.

Etter gjeldende regler skal denne normrentesatsen legges til grunn ved fordelsberegningen uavhengig av om avtalt låneavtale løper med fast eller flytende rente. For fastrentelån kan dette resultere i at fordelen ved fastrentelån gitt i arbeidsforhold verdsettes høyere enn den egentlige fordelen skulle tilsi (dvs. markedets fastrentenivå). Dette avhenger av nivået på normrentesatsen, men forskjellen kan bli særlig synlig når normrenten som er basert på flytende renter er høy og renter i inngåtte fastrentelån er lav.

Praktiske hensyn har ligget til grunn for at fordelen ved fastrentelån beregnes med utgangspunkt i samme normrente som lån med flytende rente. Jeg mener at det kan være grunner til å vurdere om det bør fastsettes egne normrenter for fastrentelån. En slik eventuell endring i skatte- og avgiftslovgivningen vurderes i forbindelse med de årlige statsbudsjettene.