Spørsmål

Jørgen H. Kristiansen (KrF): Hvordan vil statsråden sikre at regelverket for fartsskriver i varebiler ikke rammer urimelig hardt små produsenter og håndverksbedrifter som kun driver begrenset transport som en del av egen virksomhet, og vil regjeringen vurdere å tydeliggjøre eller utvide unntaksbestemmelsen slik at den også kan omfatte levering av egenproduserte varer og annen tilsvarende aktivitet?

Begrunnelse

Innføringen av nye regler for fartsskriver (ferdskriver) i varebiler, som følger av EUs mobilitetspakke, er begrunnet med hensyn til trafikksikkerhet, like konkurransevilkår og arbeidstakervern.
Samtidig opplever mange små og mellomstore virksomheter i Norge at regelverket slår urimelig ut i praksis, særlig for aktører som ikke driver transport som hovedvirksomhet. Etter regelverket skal det i utgangspunktet installeres fartsskriver når kjøretøy eller kjøretøykombinasjon overstiger relevante vektgrenser, noe som i praksis ofte utløses ved bruk av tilhenger. Det finnes riktignok et unntak for såkalte «håndverkere», men dette gjelder kun når transporten skjer innenfor 100 km radius, og når det transporteres utstyr eller materialer til bruk i eget arbeid – ikke ved levering av ferdige varer. Dette innebærer at virksomheter som produserer varer og selv står for enkel distribusjon, slik som små snekkerverksteder, i praksis faller utenfor unntaket og blir behandlet på linje med profesjonelle transportører – selv om transporten kun er en mindre del av virksomheten.
Videre skaper regelverket uklarhet om hva som faktisk ligger i begrepet «håndverker», og hvordan man skal skille mellom transport av varer til eget arbeid og levering av egenproduserte varer til kunde.

Svar

Jon-Ivar Nygård: Formålet med krav om kjøre- og hviletid og fartsskriver er å øke trafikksikkerheten, sikre rettferdige konkurransevilkår i bransjen og ivareta sjåførenes arbeidsforhold. Innføringen av krav om kjøre- og hviletid og fartsskriver i varebiler i internasjonal transport følger av EUs mobilitetspakke, gjennom endringer i forordning (EF) nr. 561/2006 om kjøre- og hviletid og forordning (EU) nr. 165/2014 om fartsskrivere. Reglene er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift om kjøre- og hviletid og fartsskriver i EØS, og trer i kraft 1.juli 2026.

I handlingsplanen mot sosial dumping i transportsektoren foreslo regjeringen at krav om kjøre- og hviletid og fartsskriver også skal gjelde for nasjonal godstransport med kjøretøy over 2,5 tonn (varebiler). I dag gjelder reglene for nasjonal godstransport med kjøretøy over 3,5 tonn. Forslaget som nylig har vært på høring er en oppfølging av dette tiltaket.

Regelverket inneholder flere unntaksbestemmelser som skal sikre forholdsmessighet, særlig for virksomheter hvor transport ikke er sjåførenes hovedaktivitet. Forordning (EF) nr. 561/2006 artikkel 3 aa), som endret ved forordning 2020/1054, gir unntak for kjøretøy med tillatt totalvekt under 7,5 tonn som brukes til å transportere materiell, utstyr eller maskiner som føreren bruker i sitt arbeid, eller leverer gods som er håndverksmessig framstilt, forutsatt at kjøringen foregår innenfor en radius på 100 km fra virksomhetens hovedkontor, at kjøring ikke er førerens hovedaktivitet og at transporten ikke utføres for annens regning. Dette såkalte «håndverkerunntaket» er også gjennomført i norsk rett.

Det er presisert gjennom praksis og veiledning at formålet med transporten er avgjørende for om unntaket kommer til anvendelse. Transport av verktøy, maskiner og materialer som skal brukes i utøvelse av virksomhetens tjenester omfattes av unntaket. Derimot vil ren varetransport, herunder levering av ferdigproduserte varer til kunde, som utgangspunkt anses som godstransport og falle innenfor hovedregelen om fartsskriver og kjøre- og hviletidsbestemmelser. Bakgrunnen for dette skillet er hensynet til like konkurransevilkår mellom virksomheter som driver transport som næring og andre aktører. Dersom levering av varer i større grad ble omfattet av unntaket, ville dette kunne åpne for omgåelser og gi konkurransefordeler i transportmarkedet.

For kjøretøy/vogntog med registrert totalvekt over 2,5 tonn til og med 3,5 tonn er det også et unntak i artikkel 3 ha) i forordning 561/2006: «kjøretøyer med en største tillatte masse, inkludert tilhenger eller semitrailer, som overstiger 2,5 tonn, men ikke overstiger 3,5 tonn, og som brukes til godstransport, når transporten ikke utføres for en annens regning, men for foretakets eller førerens egen regning, og når kjøringen ikke er hovedaktiviteten til føreren av kjøretøyet»Dette unntaket har ingen radiusbegrensning.

Forslaget har økonomiske konsekvenser for dem som blir omfattet av kravet, men utfordringer knyttet til arbeidsvilkår, trafikksikkerhet og rettferdig konkurranse gjør seg gjeldende i alle deler av markedet. En utjevning av reguleringer sammenlignet med godstransport med tunge kjøretøy blir derfor vurdert som nødvendig.
Når det gjelder representantens bekymring for små håndverks- og produksjonsbedrifter, vises det til at regelverket allerede er innrettet med sikte på å skjerme virksomheter hvor transport er en begrenset og underordnet del av aktiviteten.

Når det gjelder eventuelle endringer i unntaksbestemmelsene, følger disse i stor grad av EØS-retten. Handlingsrommet for nasjonale tilpasninger er derfor begrenset for det internasjonale regelverket. Når det gjelder det nasjonale regelverket er handlingsrommet noe større. Eventuelle utvidelser av unntakene må vurderes opp mot hensynet til harmonisering i EØS-området og risikoen for konkurransevridning.

Saken er til avsluttende behandling i departementet, og det foretas nå en vurdering av hvordan forslaget skal følges opp videre.