Skriftlig spørsmål fra Hege Bae Nyholt (R) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:3187 (2024-2025)
Innlevert: 24.09.2025
Sendt: 25.09.2025
Besvart: 01.10.2025 av justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen

Hege Bae Nyholt (R)

Spørsmål

Hege Bae Nyholt (R): Hva tenker statsråden om funnene i rapporten til Likestillings- og diskrimineringsombudet, og vil hun ta konkrete steg for å gjennomgå UDIs praksis og vurdering av mishandlingsbestemmelsen i utlendingsloven § 53 (1) b og § 53 (2)?

Begrunnelse

Likestillings- og diskrimineringsombudet (Ldo) lanserte i dag en rapport der de undersøker i hvilken grad innbyggere som er i Norge på familiegjenforening, og som dermed har en oppholdstillatelse som er avhengig av partnerens, kan få innvilget opphold på selvstendig grunnlag dersom hun utsettes for mishandling i samlivet med partner. Vold mot kvinner og vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem. Vi som samfunn og Norge som stat er forpliktet til å beskytte kvinner mot vold, og til å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner.
Å sikre rett til opphold på selvstendig grunnlag i tilfeller der en person utsettes for mishandling av partner kan forhindre at personer blir i voldelige forhold i frykt for å miste opphold i riket. I norsk rett sikres personer som opplever mishandling og vold i nære relasjoner gjennom utlendingsloven § 53 (1) bokstav b og videre gjennom § 53 (2).
Ldo har ønsket å se nærmere på dette lovverket fordi blant annet FNs kvinnediskrimineringskomité og FNs rasediskrimineringskomité har uttrykt bekymring for om UDI i praksis tolker vilkårene i utlendingsloven for strengt og dermed ikke gir kvinner som utsettes for vold i nære relasjoner tilstrekkelig beskyttelse. Rapporten presenterer en rekke funn som kan tilsi at UDI tolker lovverket og mishandlingsbestemmelsen for strengt, noe som medfører at Norge ikke i tilstrekkelig grad beskytter kvinner uten selvstendig oppholdstillatelse mot vold i nære relasjoner. Dette er i strid med våre menneskerettslige forpliktelser etter EMK, CERD-, CRPD- og CEDAW-konvensjonen, og Istanbulkonvensjonen. Ombudet lister i rapporten opp en rekke bekymringer etter sin gjennomgang av UDIs praksis. Ombudet vurderer at det i flere tilfeller fremstår som at terskelen for hva som anses som mishandling etter utlendingsloven er for høy, sett opp mot våre menneskerettslige forpliktelser og lovgivers intensjon.

Astri Aas-Hansen (A)

Svar

Astri Aas-Hansen: Jeg vil først understreke at vold i nære relasjoner er alvorlig kriminalitet som rammes av flere ulike bestemmelser i straffeloven. Norge er forpliktet gjennom internasjonale menneskerettighetskonvensjoner til å forebygge og bekjempe slik kriminalitet. Regjeringens arbeid mot vold i nære relasjoner er bl.a. forankret i Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024-2028), som skal bidra til å nå regjeringens målsetting om å skape et trygt samfunn for alle.
Personer som har midlertidig oppholdstillatelse som ektefelle eller samboer og som opplever mishandling i samlivsforholdet, har etter søknad rett til fortsatt opphold etter et samlivsbrudd, jf. utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b. Lovgiver har gjennom bestemmelsen ønsket å sikre at ofre for mishandling i nære relasjoner ikke tvinges til å velge mellom å reise ut av Norge og å bli værende i en voldelig familierelasjon. Det stilles ikke krav om årsakssammenheng mellom mishandlingen og samlivsbruddet. Det er også uten betydning hvem av partene som har tatt initiativ til samlivsbruddet. Videre følger det av lovens § 53 andre ledd at oppholdstillatelse også kan gis dersom utlendingen som følge av et samlivsbrudd vil få urimelige vanskeligheter i hjemlandet grunnet de sosiale og kulturelle forholdene der.
Utlendingsloven § 53 har vært gjenstand for flere evalueringer de senere år, særlig basert på påstander om at bestemmelsen eller praktiseringen av denne ikke i tilstrekkelig grad ivaretar personer som utsettes for mishandling i nære relasjoner. Utformingen av bestemmelsen innebærer vanskelige avveininger mellom hensynet til ivaretakelse av mulige ofre og risiko for misbruk av regelverket dersom terskelen settes for lavt.
I Prop. 68 L (2017–2018) ble det foretatt en gjennomgang av bestemmelsen, hvor det både ble foreslått endringer, men samtidig fremhevet at bestemmelsen har et potensial for misbruk. Mishandlingsbestemmelsen ble 1. november 2018 utvidet til å omfatte mishandling utført av andre enn samlivspartneren. Det ble samtidig fastsatt i utlendingsforskriften at bestemmelsen skal gjelde tilsvarende for familiemedlemmer til EØS-borgere, samt fastsatt unntak fra underholdskravet i saker om oppholdstillatelse på grunn av mishandling.
Stortinget ba i anmodningsvedtak nr. 856 (2017-2018) regjeringen «sikre at praksis i forvaltningen i saker angående utlendingsloven § 53 første ledd (mishandlingsbestemmelsen) er i tråd med lovgivers intensjon, og melde tilbake til Stortinget så raskt som mulig de vurderinger og eventuelle endringer som er gjort». Justis- og beredskapsdepartementet foretok på denne bakgrunn en gjennomgang og evaluering av regelverk og praksis etter utl. § 53 første ledd bokstav b, som ble redegjort for i Prop. 40 L (2019-2020). Regjeringen vurderte da at praksis var i tråd med lovgivers intensjoner. Det ble samtidig understreket at beviskravet i mishandlingssaker etter utlendingsloven er lavt og at for å unngå all usikkerhet mht. utfall må terskelen for opphold settes svært lavt. Dette gir en klar fare for misbruk av regelverket. Regjeringen mente derfor at hensynet til å forhindre misbruk av regelverket tilsa at terskelen ikke senkes ytterligere.
Stortinget har i anmodningsvedtak nr. 771 (2023-2024) bedt regjeringen «komme tilbake til Stortinget med nødvendige endringsforslag vedrørende oppfølgingen av kvinner som utsettes for vold, men som ikke tør å be om hjelp av bekymring for å bli sendt til hjemlandet». Dette skal inkludere en vurdering av utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b. Regjeringen vil se dette i sammenheng med anbefalinger som fremkommer om dette temaet i NOU 2024:13 Lov og frihet, som er til oppfølging i departementene. I denne sammenheng vil det også bli sett hen til rapporten av 24. september i år fra Likestillings- og diskrimineringsombudets, som representanten viser til i sitt spørsmål.