Silje Hjemdal (FrP): Kan forbrukerministeren utdype hvorfor hun vurderer å forby et økonomiverktøy som hjelper forbrukerne å få oversikt over egen økonomi, er det gjort noe konsekvensutredning av hva et forbud mot samtykkebasertinnsyn vil kunne ha for forbrukerne, og hvordan er det inngripende forbudet som er foreslått i forskriftens § 6 vurdert opp mot andre forbrukerrettigheter?
Begrunnelse
Stortinget har ved flere anledninger etterlyst en utvidelse av gjelsregistrene. I april sendte Barne- og familiedepartementet forslag til endringer i gjeldsinformasjonsloven og gjeldsinformasjonsforskriften på høring. Det er bra, og det er store forventninger til at endringene skal gi forbrukerne muligheter til en enda bedre oversikt og innsikt over egen gjeldssituasjon og økonomi. Det vil åpne for å forenkle forbrukernes hverdag.
Det som imidlertid er overraskende, er at departementet i høring til forskriftsendring foreslår å forby samtykkebasert innsyn i § 6. Dette er ordningen som gjør det mulig for forbrukeren å gi en tredjepart (for eksempel en økonomiapp) tilgang til egne gjeldsopplysninger direkte fra gjeldsregisteret. Departementet begrunner forslaget med risiko for at flere aktører kan få tilgang til sensitiv informasjon, at data kan misbrukes, og at
praksisen potensielt kan stride mot lovens formål og markedsføringsforbudet i gjeldsinformasjonsforskriften § 6.
Det er mulig intensjonen i forlaget har vært god, men konsekvensene for forbrukerne ser ikke ut til å være tilstrekkelig vurdert. Et forbud vil frata forbrukerne verktøy som i dag hjelper dem å få oversikt og ta kontroll over egen gjeld – før problemene utvikler seg. Et annet viktig moment siden forrige høringsrunde i 2022 er at låneformidling, fra 1. juli 2023, er underlagt konsesjonsplikt og tilsyn fra Finanstilsynet.
Nylig besøkte jeg Horde som har hjulpet tusenvis av mennesker gjennom samtykkebasert innsyn i gjeldsregisteret. Forbrukerne har hatt mulighet for å ta i bruk en tjeneste som hjelper dem på flere måter.
Deres app gir mulighet til løpende oversikt over gjeld, lar brukerne betale ned lån direkte, varsler når kredittkort blir rentebærende, og gir mulighet til å si opp kredittkort som ikke lenger er i bruk – en funksjon som er benyttet over 600 000 ganger. Dette er et konkret eksempel på hvordan samtykkebasert innsyn fungerer i praksis, og hvilken verdi det gir for vanlige folk. For mange mennesker handler dette om å ta tilbake kontrollen over egen økonomi og hverdag. Slike verktøy sparer forbrukerne for unødvendig tidsbruk og ikke minst unødig høye kostnader. Et slikt samtykke kan også når som helst trekkes tilbake.
Det å få bedre innsikt og å kunne benytte seg av enkle verktøy kan gjøre en stor forskjell – både for å forebygge gjeldsproblemer og for å komme seg ut av dem. Et forbud mot samtykkebasert innsyn vil frata forbrukerne verdifulle verktøy for å holde oversikt og rydde opp i ulike typer gjeld.
Det fremstår som underlig at departementet vil kunne ende opp med å innskrenke forbrukernes muligheter i en kompleks finansverden. I verste fall vil forbrukerne kunne bli mer sårbare da de fremdeles vil kunne dele denne informasjonen gjennom mindre sikre kanaler som f.eks. sms, e-post osv. Det vil igjen kunne svekke personvernet og innebære en større risiko for forbrukerne selv. Det er vanskelig å forstå at samtykkebasert innsyn ikke kan videreføres under forsvarlig regulering fremfor å forbys.