Skriftlig spørsmål fra Kirsti Bergstø (SV) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:649 (2022-2023)
Innlevert: 07.12.2022
Sendt: 07.12.2022
Besvart: 15.12.2022 av arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen

Kirsti Bergstø (SV)

Spørsmål

Kirsti Bergstø (SV): Hva gjør statsråden for å sørge for at personer som har fått for lite i uføretrygd som følge av feilpraksis i Nav, får tilbakebetalt det de har krav på?

Begrunnelse

Trygderetten har nylig slått fast at Nav har tolket regler om virkningstidspunkt for uføretrygd feil, og at personer som har fått saken sin feilbehandlet har krav på å få tilbakebetalt mellomlegget for da det faktiske virkningstidspunkt var og da virkningstidspunktet ble fastsatt av Nav. I en sak i VG 6. desember fremkommer det at Nav har ikke tall på hvor mange som har tapt på å gå over til uføretrygd, eller hvilke beløp det er snakk om som følge av feilpraksisen. Praksisen ble oppdaget i 2019, og i 2021 ble loven foreslått endret fremfor at praksisen i Nav ble endret.

Marte Mjøs Persen (A)

Svar

Marte Mjøs Persen: Bakgrunnen for spørsmålet er en kjennelse som ble avsagt i Trygderetten 31. oktober 2022, som gjelder tidspunktet for start av utbetaling av uføretrygd når en mottaker går over fra arbeidsavklaringspenger til uføretrygd. Jeg vil innledningsvis redegjøre kort om problemstillingen.
Fram til 2000-tallet ble korttidsytelsene beregnet som pensjoner, og når det ble innvilget uførepensjon ble ytelsene avregnet mot hverandre tilbake i tid. Siden ytelsene var noenlunde like (forskjellen bestod i at det bare kunne gis særtillegg til uførepensjonen), var dette relativt enkelt å håndtere. Etter at beregningsreglene ble lagt om, ble dette klart mer komplisert. I tillegg var det prinsipielt sett uheldig å etterbetale en ev. overskytende uførepensjon for tidsrom hvor vedkommende allerede har mottatt en ytelse til livsopphold. Utbetalingsregelen for uførepensjon (nå uføretrygd) ble derfor endret fra 1. januar 2004 slik at pensjon ikke skulle utbetales for perioder hvor vedkommende hadde mottatt de andre midlertidige helserelaterte ytelsene (nå arbeidsavklaringspenger), jf. Ot.prp. nr. 10 (2003-2004).
Fram til 18. juni 2021 lød den aktuelle lovbestemmelsen (folketrygdloven § 22-12 tredje ledd) slik: «Uføretrygd utbetales ikke for perioder hvor medlemmet har mottatt arbeidsavklarings-penger.» Uføretrygd er en månedlig ytelse, mens arbeidsavklaringspenger er en ytelse som gis per dag og utbetales etterskuddsvis hver 14. dag. Den aktuelle problemstillingen gjelder tilfeller der medlemmet har et løpende vedtak om arbeidsavklaringspenger under behandling av krav om uføretrygd når vedtaket om uføretrygd fattes. Dersom vedtaket fattes for eksempel 15. november, kan enten uføretrygden gis med virkning fra 1. desember og arbeidsavklaringspenger ut november måned eller at uføretrygden gis med virkning fra 1. november med fradrag for arbeidsavklaringspenger eller tilbakekreving av differansen mellom arbeidsavklaringspenger og uføretrygd for perioden 1.-14. november.
I tilfeller hvor det har blitt innvilget et vedtak om arbeidsavklaringspenger for den samme kalendermåneden som uførekravet innvilges, har regelen blitt tolket slik at virknings-tidspunktet for uføretrygd fastsettes til den første i neste måned, selv om arbeidsavklarings-pengene faktisk ikke har kommet til utbetaling enda for disse mellomliggende dagene. Dette vil være en fordel for noen og en ulempe for andre, avhengig av hvilken ytelse som gir høyest beløp. Dette gjelder imidlertid for et kort tidsrom, dvs. fra én dag til maksimalt én måned, og i snitt om lag en halv måned.
Fram til 18. juni 2021 var slike situasjoner ikke direkte spesifisert i ordlyden i loven, og var heller ikke særskilt nevnt i Ot.prp. nr. 10 (2003–2004).
I sak 2018/52 gikk Sivilombudsmannen gjennom Arbeids- og velferdsetatens praksis for fastsettelse av virkningstidspunkt (tidspunktet ytelsen utbetales fra) for uføretrygd i de sakene der den uføretrygdede tidligere hadde mottatt arbeidsavklaringspenger. Sivilombudsmannen uttalte i avgjørelsen blant annet at man så behovet for en praktisk og effektiv løsning i uføretrygdsaker der det forelå et løpende vedtak om arbeidsavklaringspenger, og at hensynene som direktoratet trakk fram som begrunnelse for sin praksis var relevante og vektige. Sivilombudsmannen var imidlertid ikke enig i at praksisen kunne hjemles i lovteksten slik den lød på dette tidspunktet, og at spennet mellom regelverk og praksis måtte søkes løst gjennom framsettelse av forslag om lovendring.
I Prop. 184 L (2020–2021) framkommer det at Arbeids- og sosialdepartementet har et annet syn på lovtolkningen enn Sivilombudsmannen, og at departementet mener at praksisen hadde hjemmel i loven. I proposisjonen pekte departementet blant annet på at dersom vedtaksdatoen skal legges til grunn som utbetalingstidspunkt, må det i sakene med løpende arbeidsavklaringspenger skje en avregning i ettertid. Lovgiver hadde forut for endringen i 2004 klart ønsket å unngå avregning mellom ytelser for en lang periode forut for innvilgelse for uføretrygd, og det er ingen uttalelser i forarbeidene som tyder på at bestemmelsen ikke også var ment å omfatte den kalendermåneden uføretrygd innvilges. Departementet anså det likevel som hensiktsmessig å klargjøre lovteksten, og presiseringen trådte i kraft 18. juni 2021. Det ble da tatt inn følgende presisering:

«Til et medlem som har fått innvilget arbeidsavklaringspenger for samme måned som kravet om uføretrygd blir innvilget, utbetales uføretrygden fra og med måneden etter.»

Den aktuelle trygderettskjennelsen gjelder fortolkning av loven slik den lød før klargjøringen i 2021. Trygderetten uttaler blant annet at det er gode grunner som taler for den løsning departementet har gitt uttrykk for, og at det er individuelle forskjeller som avgjør hvilken løsning som er til gunst eller ugunst for medlemmet. Trygderetten vurderte imidlertid rettskildebildet for perioden før 2021 slik at Arbeids- og velferdsetaten ikke hadde hjemmel til å sette virkningstidspunktet for den ankende parts uføretrygd lenger frem enn til det tidspunktet hun allerede hadde mottatt arbeidsavklaringspenger.
Arbeids- og velferdsdirektoratet vurderer nå om trygderettskjennelsen bør prøves rettslig for lagmannsretten. Søksmålsfristen er seks måneder fra da kjennelsen ble mottatt. Det er først når saken er rettskraftig avgjort mellom partene i denne saken, at det vil bli aktuelt å vurdere hvilken betydning den eventuelt bør få for andre saker.