Skriftlig spørsmål fra Morten Wold (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:419 (2021-2022)
Innlevert: 19.11.2021
Sendt: 19.11.2021
Besvart: 30.11.2021 av helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol

Morten Wold (FrP)

Spørsmål

Morten Wold (FrP): Vil helseministeren ta initiativ til en endring av Helsedirektoratets retningslinjer, slik at kontinuerlig glukosemåler (CGM) vil tildeles alle pasienter som benytter insulin, ikke bare de som har type 1 diabetes?

Begrunnelse

I Romerikes blad 18.11 kunne vi lese om Kai Olav Lindskog som forteller om sin hverdag med type 2 diabetes. Han bruker insulin og stikker seg i fingeren annenhver time for å få kontroll på blodsukkeret. Kai forteller at han frykter at dette vil føre til at han ikke lenger kan stå i jobben som anleggsarbeider da han må håndtere tunge kjøretøy. Han har foreløpig ikke fått innvilget CGM og hans fastlege Kristian Furuseth uttaler at regelverket må endres. Det må derfor bero på en misforståelse fra helseministerens side når hun uttaler i spørretimen 10.11.21 at «type 2- diabetespasienter som har nytte av kontinuerlig blodsukkermåling, både har fått det av sitt regionale helseforetak, og de bør få det».
Med dagens retningslinjer er CGM i utgangspunktet kun forbeholdt de med diabetes type 1. Det betyr at mange med diabetes type 2 må stikke seg i fingeren flere ganger om dagen for å holde kontroll på blodsukkeret sitt, akkurat som Kai Olav Lindskog. Samtidig kan folk med diabetes type 1 få kontinuerlig måling av blodsukkernivået i kroppen, og slipper derfor å manuelt sjekke blodsukkeret sitt. Dette viser klar systematisk forskjellsbehandling mellom grupper pasienter som medisinsk behandles likt, men som får ulik tilgang til teknologi for kontinuerlig glukosemåling.

Ingvild Kjerkol (A)

Svar

Ingvild Kjerkol: Målet vårt er at alle med diabetes skal ha god behandling og oppfølging i den offentlige helsetjenesten, tilpasset sine behov og mestringsnivå. Pasienter med diabetes, både type 1 og 2, møter mange felles utfordringer i hverdagen. Det er likevel forskjeller mellom gruppene når det gjelder oppfølging. For pasienter med diabetes type 1 ligger behandlingsansvaret i spesialisthelsetjenesten, og det er også helseregionene som vurderer bruk av utstyr med sensorteknologi for måling av glukose for denne pasientgruppen.
Pasienter med diabetes type 2 har vanligvis et mildere forløp og debut senere i livet enn pasienter med diabetes type 1. Pasienter med diabetes type 2 behandles i hovedsak hos fastlegen og får nødvendige legemidler og forbruksmateriell til glukosemåling på blå resept. Denne pasientgruppen behandles vanligvis med ulike typer blodglukosesenkende legemidler i tablett- eller sprøyteform, men noen trenger også insulin. Pasientene henvises til spesialisthelsetjenesten hvis fastlegen ikke kommer i mål med behandlingen og ved mistanke om komplikasjoner som følge av dårlig regulert blodsukker over lengre tid.
I nasjonal faglig retningslinje for diabetes anbefales det egenmåling av blodsukker for diabetes type 1 som behandles med insulin, og det fremgår at mange pasienter kan ha nytte av å bruke kontinuerlig vevsglukosemåler (CGM). Retningslinjene anbefaler ikke bruk av hyppige blodglukosemålinger hos pasienter med type 2 diabetes som ikke bruker insulin, mens for de som bruker insulin er det ikke presisert hvilke typer måleutstyr som kan vurderes for denne pasientgruppen.
De regionale helseforetakene har opplyst at det er den enkeltes helsetilstand som avgjør hvilken type glukosemåler som tilbys pasientene de har ansvar for, noe som betyr at også personer med diabetes type 2 har fått tilbud om CGM etter individuell medisinskfaglig vurdering.
Innføring av CGM i spesialisthelsetjenesten til en større pasientgruppe må skje i tråd med prinsippene for prioritering og vurderes gjennom systemet for Nye metoder.
Det er Helsedirektoratet som er tillagt ansvar for utvikling og oppdatering av nasjonale faglige retningslinjer. Arbeidet gjøres i dialog med fagmiljøene. Nasjonale faglige retningslinjer har som formål å hindre uønsket variasjon og sikre god kvalitet i tjenesten, bidra til riktige prioriteringer i tjenesten, løse samhandlingsutfordringer og ivareta helhetlige pasientforløp. Det er faglige vurderinger som må ligge til grunn for behov for å gjøre eventuelle endringer i de nasjonale faglige retningslinjene. De nasjonale faglige retningslinjene oppdateres i tråd med eventuelle beslutninger i Nye metoder.