Lene Vågslid (A): Kan statsråden redegjøre for hvilke rutiner alle som avhører personer som har anmeldt voldtekt er opplært i slik at det sikres at seksuallovbrudd blir behandlet med kvalitet og effektivitet, og hvordan følges det systematisk opp at rutinene faktisk blir fulgt av alle som er i befatning med voldtektssaker?
Begrunnelse
I Regjeringens handlingsplan mot voldtekt 2019-2022 står det blant annet:
En voldtektsanmeldelse har høyeste prioritet i politiet, jf. Riksadvokatens mål- og prioriteringsskriv for 2019 og Justis- og beredskapsdepartementets tildelingsbrev til Politidirektoratet for 2019. Voldtektssaker skal etterforskes raskt og med strenge kvalitetskrav.
Videre står det i tiltakspunkt nr. 23 følgende: Politiet skal sikres tilstrekkelig kompetanse til å kunne etterforske seksuallovbrudd med tilstrekkelig kvalitet og effektivitet. Hvor det naturlig nok er Justisdepartementet som er oppført som ansvarlig departement.
På tross av disse formuleringene i handlingsplanen får vi dessverre ofte henvendelser fra kvinner som har anmeldt voldtekt som forteller en annen virkelighet. En virkelighet hvor man ikke møtes på en kvalitativ god måte. Nylig fikk undertegnede en historien fra en ung jente i Oslo som etter at hun hadde anmeldt en overfallsvoldtekt begått i Slottsparken en sommerkveld kl. 22, ble spurt av to kvinnelige etterforskere i avhør hva hun hadde hatt på seg, om hun gikk i skjørt og om hun var beruset. Svaret var at hun hadde på seg skjørt en varm sommerkveld og hun hadde ikke drukket. Som i mange saker ble denne saken anmeldt en god stund etter hendelsen hadde skjedd, og saken ble henlagt fordi politiet mente det ikke ville være mulig å oppklare saken.
Undertegne bruker saken som et eksempel, ikke for at statsråden eller undertegnede skal ha en mening om utfallet. Poenget er måten kvinner møtes på i avhør i voldtektssaker. For ofre som har opplevd å anmelde voldtekter som ikke fører frem er det naturlig nok svært krevende i seg selv. Men for denne kvinnen, og flere kvinner undertegnede har møtt, så er det aller verste å bli satt i en situasjon hvor man føler seg ansvarlig for hva som har skjedd og ikke bli trodd.
Undertegnede legger selvsagt til grunn at dette ikke er normen i politiet, og håper at historiene er unntak. Likevel er det svært viktig å komme til bunns i om det fremdeles er slik at kvinner møtes med spørsmål i avhør som de aller fleste av oss tror hører fortiden til.