Skriftlig spørsmål fra Lene Vågslid (A) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:2791 (2019-2020)
Innlevert: 30.09.2020
Sendt: 30.09.2020
Besvart: 05.10.2020 av justis- og beredskapsminister Monica Mæland

Lene Vågslid (A)

Spørsmål

Lene Vågslid (A): Kan justis- og beredskapsministeren garantere at rettsikkerheten til de personer som er nektet fullstendig ankebehandling i straffesaker som gjelder lovbrudd med strafferamme over seks års fengsel etter de nye ankesilingsbestemmelsene, er like betryggende som de var før regjeringen endret reglene?

Begrunnelse

Undersøkelser viser at mer enn hver tredje seksårssak nektes full ankebehandling til lagmannsretten etter at endringene ble iverksatt.
Med lovendringen ble domfeltes ubetingede rett til ordinær ankebehandling av straffesaker som gjelder lovbrudd med strafferamme over seks års fengsel avskaffet. Dermed ble det også anledning til å nekte fremmet anker i de mer alvorlige straffesakene, når det er klart at de ikke vil føre frem.
Regjeringens begrunnelse for endringen handlet i stor grad om å begrense bruk av tid og ressurser på ankebehandling av saker som man antok er behandlet forsvarlig, og som hevdes det ikke er holdepunkter for at kan få et annet utfall i lagmannsretten – det vil si at det er åpenbart at det ikke vil kunne få en annen slutning. Når det viser seg at en så stor andel av sakene som fremmes, nå nektes full ankebehandling, er det betimelig å stille spørsmål om dette faktisk følges fullt ut.
Mindretallet i ankesilingsutvalget trakk frem at silingsordningen ikke er like betryggende eller gir like god rettsikkerhetsgaranti som en full ankebehandling i lagmannsretten, og at det ikke er tilfredsstillende at en for-nyet behandling av skyldspørsmålet foretas av tre fagdommere etter en skriftlig behandling. Ved en slik behandling er prinsipper som bevisumiddelbarhet, muntlighet, kontradiksjon i form av utspørring av vitner og deltakelse av lekdommere totalt fraværende. Spesielt er dette alvorlig i de sakene hvor det er påstått eller idømt lengre fengselsstraffer.
Minstekravene i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), der Artikkel 14 (5) krever at enhver som domfelles skal ha adgang til å få overprøve fellelsen i minst en instans. Den gamle to-instansordningen, hvor den mistenkte i de alvorligste straffesakene hadde et krav på å få prøvd sin sak med full hovedforhandling i to instanser, sikret dette i enda større grad.

Monica Mæland (H)

Svar

Monica Mæland: Ankesiling etter straffeprosessloven § 321 annet ledd første punktum – som fra 1. januar 2020 også omfatter saker med strafferamme over seks år – er en betryggende og rettssikker domstolsbehandling. Kravene for å nekte fullstendig ankebehandling er meget strenge. Det må være «klart» at anken ikke vil føre frem. Det er en sentral rettssikkerhetsgaranti at tre lagdommere enstemmig må komme til at lovens vilkår er oppfylt. Dersom én av tre lagdommere mener at det foreligger en rimelig mulighet for at anken kan føre frem, skal saken henvises til ankebehandling. Beslutningen skal begrunnes, slik at partene kan vurdere om anken har vært undergitt en reell overprøving. Beslutningen kan ankes til Høyesterett. Høyesterett har i en nyere avgjørelse uttalt at det er grunn til å stille særlig strenge krav til lagmannsrettens begrunnelse i de mest alvorlige sakene.
Det tidligere skillet mellom saker over og under seks års strafferamme hadde historiske årsaker og rammet til en viss grad vilkårlig. Strafferammen tar ikke nødvendigvis hensyn til sakens kompleksitet, idømt straff, tingrettens begrunnelse og sakens bevisbilde. Både bevisanker og begrensede anker kan siles. En del anker i seksårsaker gjelder kun straffutmåling, hvor spørsmålet ofte vil være om den utmålte straffen er for streng ut fra gjeldende rettspraksis. Det vil derfor være en stor spennvidde i den gruppen av saker som det fra nyttår har vært tillatt å sile.
Jeg mener at dagens ordning på beste måte sørger for at lagmannsretten benytter sine ressurser der hvor det har merverdi for saken. Det foretas en konkret vurdering av om den enkelte anke har mulighet til å føre frem, og om det er forsvarlig å avgjøre saken uten muntlige forhandlinger. At det stilles særlige krav til begrunnelsen i de mest alvorlige sakene, er betryggende. Jeg vil understreke at ankebehandling i saker der det på forhånd er klart at utfallet vil bli det samme som i tingretten, er ikke en fornuftig ressursbruk, og det bidrar i meget liten grad til økt rettssikkerhet. Dette gjelder uavhengig av strafferamme og sakens alvorlighetsgrad.
Til sist vil jeg også legge til at for fornærmede vil ankesiling – i saker hvor lovens strenge vilkår for slik siling er oppfylt – være et gode både ved at saken avsluttes raskere, og ved at fornærmede blir spart for en ny behandling.