Skriftlig spørsmål fra Helge André Njåstad (FrP) til distrikts- og digitaliseringsministeren

Dokument nr. 15:2376 (2019-2020)
Innlevert: 21.08.2020
Sendt: 24.08.2020
Besvart: 31.08.2020 av distrikts- og digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland

Helge André Njåstad (FrP)

Spørsmål

Helge André Njåstad (FrP): Vil distriktsministeren ta initiativ til å endre forskriften slik at den ikke blir distriktsfiendtlig?

Begrunnelse

Distriktsministeren uttaler til Kommunal-rapport denne uken at flere vil flytte til distriktet som konsekvens av koronasituasjonen. Skal folk flytte til distriktet er tilgang på bolig selvsagt avgjørende faktor. Boliglånforskriften er i situasjoner der byggekostnaden er høyere enn verdien på boligen slik at man opplever et enda høyere egenkapitalkrav. Dette fremstår som distriktsfientlig og en terskel for at folk kan bygge nye hus i distriktene.

Linda Hofstad Helleland (H)

Svar

Linda Hofstad Helleland: Regjeringen vil legge til rette for at folk skal kunne bo der de ønsker. Tilgang på egnede boliger er viktig for den enkeltes livskvalitet, utvikling av næringslivet, og muligheten til å levere gode velferdstjenester. Derfor er jeg, som distrikts- og digitaliseringsminister, opptatt av at finansieringen av nye boliger fungerer godt i hele landet.
Som Finansdepartementet har redegjort for bl.a. i de årlige finansmarkedsmeldingene til Stortinget, har de fleste finansielle kriser, både internasjonalt og i Norge, oppstått etter perioder med sterk vekst i formuespriser og rask oppbygging av gjeld. For å bidra til en mer bærekraftig utvikling i husholdningenes gjeld, har regjeringen siden 2015 satt rammer for bankenes utlånspraksis. Slike rammer har vært nødvendig på grunn av sårbarheten husholdningenes høye gjeld utgjør i det norske finansielle systemet.
Ved lån til nye boliger i distriktsområder hvor det er liten likviditet i boligmarkedet, kan det være en utfordring for låntaker at boligens forventede markedsverdi er lavere enn byggekostnaden. Bankene vil i slike tilfeller ofte kreve at låntaker stiller med mer egenkapital eller tilleggssikkerhet i form av pant eller garanti, slik at banken får tilstrekkelig sikkerhet for lånet.
Boliglånsforskriften setter grenser for hvor stort et lån kan være i forhold til boligens markedsverdi (maksimal belåningsgrad). Samtidig gir forskriften bankene fleksibilitet ved at en andel av utlånene hvert kvartal kan være lån som ikke oppfyller alle kravene i forskriften, herunder kravet til belåningsgrad. Boliglånsforskriften er derfor ikke til hinder for at en bank kan innvilge et lån selv om byggekostnaden er høyere enn forventet markedsverdi. Utenfor Oslo kan inntil 10 prosent av en banks innvilgede lån hvert kvartal være lån som ikke oppfyller alle kravene i forskriften. I Oslo er fleksibilitetskvoten 8 prosent. For å styrke bankenes mulighet til å hjelpe sine kunder gjennom en krevende periode, besluttet Finansdepartementet 23. mars å øke fleksibilitetskvotene midlertidig til 20 prosent i andre kvartal 2020. De økte fleksibilitetskvotene har senere blitt videreført også i tredje kvartal.
I vår dialog med Husbanken har det kommet frem at private banker i ulik grad finansierer nye boliger i distriktene. Dette markedet synes å dekkes primært av lokale sparebanker, som ofte har som en del av sin strategi å bidra til utvikling av lokalsamfunnet. I tillegg ligger det muligheter i Husbankens låneordninger for å ta distriktspolitiske hensyn når det er behov for det. Regjeringen vil be Husbanken gjøre disse hensynene mer kjent og styrke kunnskapen om hvordan de praktiseres. Husbanken skal også ha dialog og forpliktende samarbeid om sine virkemidler med ulike boligaktører, som kommuner og utbyggere. Jeg mener derfor at vi har gode tiltak, som legger til rette for boligbygging også i distriktskommuner.