Begrunnelse

Reisearrangørene er i en meget vanskelig situasjon der de har plikt til å refundere alle reiser som kanselleres samtidig som 80 % av kundenes innbetalinger er brukt til å betale flyselskaper, hoteller og andre leverandører som ikke refunderer disse. Regjeringens løsning for pakkereiseselskapene presentert i revidert nasjonalbudsjett var en låneordning for å refundere reiser avbestilt fra 14. mars til 14. juni. Selskapene sier de ikke har råd til å benytte seg av låneordningen og at det vil komme et ras av konkurser. At staten har gjort en tapsavsetning for halve lånebeløpet på 2 mrd. kan tyde på at de gjør en lignende vurdering. Det vært en alminnelig oppfatning av forbrukerne vil få dekket sitt refusjonskrav gjennom reisegarantifondet hvis reisearrangøren går konkurs. Pakkereiseloven § 43 «Hva som dekkes av reisegarantien» bestemmer: «Reisegarantien skal sikre tilbakebetaling av alle betalinger for pakkereiser1 og for reisetjenester etter § 42 første ledd annet punktum, som ikke blir levert som følge av insolvens.» Teksten skaper usikkerhet rundt hva som skjer hvis pakkereisen ikke leveres grunnet korona og reisearrangøren går konkurs i etterkant. Hvis forbrukeren da er likestilt med andre kreditorer og henvist til å levere et krav i boet har forbrukere og pakkereiseselskaper felles skjebne. Dette er en viktig premiss å få avklart i forkant av Stortingets arbeid med RNB.